Det største i verden
Akkurat hva som gikk galt på Kablana den tredje ble ikke tydelig i ukene etter seansen. Sjamanen hadde utnevnt Jostein til profet, det virket sirkelen hans enige om, men de som ikke var til stede under sjamanens åpenbaring og illebefinnende fant situasjonen mer enn suspekt. Det hjalp ingen at sjamanens liv ikke ble reddet. Øynene viste seg å ha en enkel forklaring, og det var sterke indisier på at sjamanen ble forgiftet før han gikk på scenen. Om han var klar over det selv var et spørsmål som ble møtt med en viss allmenn interesse, men Jostein var enten en langt bedre skuespiller enn Eva så langt hadde trodd, eller ulykkelig uvitende om hva som lå bak denne hendelsen som viste seg å forme ham umiddelbart.

”Selvfølgelig er jeg ikke Lakas’ profet. Hva skal Lakas med en profet som knapt er kjent med Batanis kulter?”
Eva gjorde sitt beste for å påvirke ham i samme retning, men hun ble mer og mer overbevist om at hun var den eneste. Og allerede etter noen dager begynte Jostein for alvor å sette seg inn i Lakas-kulten.
”Batanis ambassade delte ikke Josteins entusiasme. Hvem var denne sjamanen? Undersøkelser ble gjort. Møter ble holdt. Det viste seg at han hadde en viss oppslutning i lavere samfunnslag i Batani, men de fleste som betydde noe på Innsiden såvel som i Batani var enige om at det hele var et narrespill som ikke hadde gått etter planen. Sjamanen hadde tatt en overdose bark, og latt seg rive med i en fantasi som var ment til å fremme ham selv. Hendelsen var ikke bare teologisk suspekt: Den virket direkte opportunistisk.

Det var imidlertid så langt man kom med offisielle undersøkelser fra Batanisk hold. I det minste var det Evas beste tolkning av den såkalte seansen med en tross alt uviktig sjaman, som hadde kommet ut av kontroll. Jostein virket først å ta til seg denne forklaringen, men etter hvert som Eva fortsatte å motsette seg ritualets visstnok befruktende kraft, virket det som at Jostein fortsatte sin spirituelle søken. Først utenfor hjemmet, men etterhvert som han ble mer ukontrollert ble hjemmet deres fylt opp av ulike åndelige personligheter og veiledere, samtidig som det Eva følte var en virkelig kult tok form. Det fantes ikke noen liturgisk filosofi hun kjente igjen fra Lakas-kulten: Selv om Eva så tydelige tegn til at Josteins nye religion hadde sitt utspring i Bataniske tradisjoner, og da spesielt barkens egenskaper som rusmiddel, var Josteins tolkning i langt større grad en visuell forestilling med sterke hedonistiske aspekter. Hun tok aldri direkte del i orgiene, ei heller valgte Jostein å gjøre det, men hun hadde snart sett mer av menneskekroppen utfolde seg enn hun hadde forestilt seg at hun kom til å gjøre. Noen ganger lo hun av forestillingene, som ledet mange av Josteins nye disipler til å mislike henne til mannen hennes store fornøyelse. Snart ble det også kjedelig.
 
Larsen-boligen ble i korte trekk et livlig hjem, og et hun valgte å forlate for godt. Jostein hadde ingen innvendinger, og så lenge hun viste sin tilstedeværelse hver lørdag fortsatte livet hennes relativt upåvirket av kultens utskeielser. For Jostein var det annerledes. Eva ignorerte den eksentrike oppførselen hans, og de fortsatte med å bruke tid sammen. Det var først når hun forstod at presset rundt Jostein var i ferd med å utgjøre en fare for henne, at hun igjen tok opp temaet som var så betent at det knapt kunne berøres med Torulf.
”Mitt eneste forslag er at jeg gjør det.”
Eva forstod først ikke hva hun hørte. Når det gikk opp for henne hva Torulf foreslo ble hun først sint, men dette sinnet var allerede neste gang de møttes blitt til lettelse.
”Ja, det er det tryggeste.”
”Jeg håper at du forstår hva vi begir oss ut på.”
”Du trenger ikke å forsvare deg. Jeg forstår utmerket godt. Du kan gjøre det akkurat som du vil.”
”Du trenger ikke å...”
”Jeg bryr meg ikke. Jostein eier meg ikke, ikke egentlig. For første gang, kanskje for eneste gang, gjør jeg et valg.”
”Det trenger ikke en gang å være meg.”
”Det er like greit at det er deg.”
Torulf endte opp med å føre et objekt inn i henne, og sprøyte arvestoffet sitt hjem. De møttes senere, men han avtrådte snart som hennes personlige lege på egen oppfordring. Og snart begynte Eva å merke at hun hadde noe som vokste inne i seg.

Jostein mottok beskjeden med en lettelse som grenset mot det latterlige. Kanskje var grunnen til at Eva opplevde det sånn at hun kjente til sakens omstendigheter, men hun prøvde å presse fram noen tårer for syns skyld.
“Jeg er så glad, Jostein. Glad for oss.”
“Lakas. Det må være Lakas. Endelig har jeg vist meg verdig. Endelig er det slutt.”
”Ja.” Eva forstod ikke hva Jostein mente, men måtte si seg enig i denne betraktningen. Det hun undret seg over var hva som skulle skje nå.
“Endelig er jeg fri.”

Frihet. Eva forstod ikke hva det innebar for henne selv, men Jostein måtte ha tolket ordet på en langt mer kreativ måte enn hun kunne se for seg at var mulig. Eva skulle beskyttes, mer enn noensinne, og ble snart fortalt at for henne var det eneste trygge stedet instituttet.
”Jeg har mange fiender. Flere enn før. Det er ikke bare Jørgen Evensen som kritiserer meg åpent nå. Mange jeg trodde var mine har snudd meg ryggen. Og det tiskes og hviskes. De er misunnelige. Nei, de er redde. Redde for forandring. Selv når det er nødvendig er de redde og smålige. De vet hva jeg har gjort for dem. De vet at dette bare er begynnelsen. Men de er som er med meg skal høste fruktene.”
Det virket som Jostein brukte tiden sin på alt annet enn fortsettelsen, men Eva visste å ikke nøre opp om ham når han begynte denne fablingen.
”Det er ikke som at jeg låser deg inne.”
Det var før. Mye hadde forandret seg siden da. Ingenting hadde forandret seg siden da.
”Det eneste jeg ønsker for dere er at dere er trygge.”
”Dere?”
”Du og barnet.”
Hun tenkte ikke på barnet slik. Det var en byrde hun måtte bære med hevet hode, sønn ikke bare av Torulf, men av løgn og forræderi. Hva ville Jostein sagt hvis han visste. Hva ville han ha gjort? Han ville aldri få vite det: For Torulf hadde signert sin egen dødsdom, og gitt den til henne for oppbevaring. Hun visste ikke hva Jostein ville gjøre mot henne hvis sannheten kom for en dag, men de kom neppe til å henge på kors ved siden av hverandre.

Tilbake til instituttet. Tilbake til gangene og rommene som bare var vage minner om en tid som for henne var fylt med minner hun hadde sortert vekk, men som nå kom tilbake til henne som om det ikke var hun selv som hadde opplevd disse årene, iallfall føltes det som år, hvor hun hadde tatt sin nye form. Hun var for dyrebar til selv å ha den begrensede friheten Larsen-eiendommen ga henne. Løgnen føltes mer meningsløs, men det var for sent å snu. Og hun tenkte at Torulf måtte ha visst at det var dette som kom til å bli utfallet. Hun visste ikke hva hun tenkte om det. Hun kunne forsøke å hate ham. Men hun følte at hat var det nok av i henne. Hat rettet mot ingenting. De gjorde som de måtte med henne: skremmende forutsigbare var disse menneskene. Skremmende forutsigbare i sin egoisme, og med sine oppblåste tanker om seg selv viste de ingen hensyn. Hvor mange måneder kostet de henne denne gangen? Et svangerskap. Og barnet? Hvor lenge forpliktet hun seg til å ta seg av det? Tanker. Alltid nye tanker. Varianter av det som ventet henne, som gikk mot uendeligheten. Eva tenkte på hva hun hadde forutsett av livet sitt, og kom fram til at det eneste hun hadde hatt rett i var at hun ville forbli et offer. Ingen av mulighetene som hadde åpenbart seg for henne hadde hun lagt merke til en gang. De hadde kanskje eksistert, men hun hadde ikke grepet en eneste av dem. I det minste ikke før nå. Et barn som ikke ville bli ektefødt: Som ikke en gang føltes ekte enda. Kroppen hennes ville kanskje ha det, men med seg selv visste hun ikke. En mann som var i ferd med å bli gal skulle ta vare på hennes avkom. Avskyelig ord, avkom. Derfor var det også passende.

Hun var virkelig tilbake. Hun følte veggene rundt seg trekke seg sammen der hun satt i kantinen, sammen med Lea, og pirket i en kyllingsalat. Lea hadde ingenting å si til henne, selv om hun prøvde å være høflig. Eva... godt å se deg igjen... hvordan går det... jeg hører at... livet ditt... fleste misunne... Så fragmentert. Eva nikket. Hun hadde ingen spørsmål til Lea, ikke gode og ikke dårlige. Hun var her igjen. Det føltes nok å konstatere. Sander var ikke her. Hun husket lyset hans, og tenkte at hun egentlig ikke savnet ham heller. Lyst hår. Lys stemme. Hun ville ikke ha mer lys. Etter at maten var borte, mat skulle alltid bort, reiste hun seg. Allerede mer forsiktig. Bevegelsene hennes føltes allerede dekket av en seig masse, som stadig bevegde seg oppover, og snart skulle dekke henne helt. Hun håpet at de lot henne drukne til slutt, drukne i denne tilfredsheten som var kommet med graviditeten, og at følelsen av å være i live ikke skulle komme tilbake. Hun var et fartøy, eller et lukket skrin. Et halvt år til med dette, og hun visste ikke hva hun ville gjenstå som. Mennesket var en fabrikk, og denne fabrikken hadde en enkel funksjon nå: Noe skulle komme ut på den andre siden. Materiale inn. Produkt ut. Barnet hennes. Barnet til en mann hun knapt kjente, og som hun aldri kom til å kjenne bedre. Hun hatet seg selv for de de hadde gjort.

Hun vokste. Vokste virkelig. Mer enn hun hadde forestilt seg at hun kunne vokse. Det føltes underlig å være en av dem som vokste, en av dem hun hadde sett så mange ganger uten å tenke på at hun ville ende opp på samme sted. Umulig, hadde hun fortalt seg selv så lenge. Aldri jeg. Som om hun markerte en avstand mellom seg selv og de andre, menneskedyrene. Hva skjedde med hunden hun og Jostein hadde snakket om? Ikke trygt å ha den her, når hun var som hun var. Hun tenkte på graviditet som en eufemisme. Latterlig. Og naturlig. Hun ventet på noe naturlig. En åpenbaring. En gave. Solen skinte på henne og Jostein. Men ingen gratulerte henne. Ingen besøkte henne. Selv Jostein holdt seg unna henne, som om den sarte skapningen som vokste i henne var et under som kunne gå i oppløsning hvis han viste seg. Denne tomme tiden, denne fredens tid. Ikke for henne. Ikke denne gang.

Og barnet kom senere. Det kom uten komplikasjoner. Sunt. Velformet. Farløst. Jostein, til stede under fødselen. En gutt, som om de ikke allerede visste det. “Jonas”, sa Jostein.” Han heter Jonas. Hun hadde ikke energi til å nikke.

Et utfall
Eva stolte umiddelbart på Torulf. Mannen virket som et trygt individ, fra håndtrykket han møtte henne med. Det forsiktige smilet kombinert med flakkende øyne fikk ham til å virke både ung og gammel, selv om hun ikke ville beskrevet ham som noen av delene. Han var udefinert middelaldrende, atletisk og med rødlig hår. Det siste var uvanlig i seg selv. Samtalen ble innledet med høfligheter og spørsmål om generell helse, hvor han henvendte seg tydelig til henne. Da samtalen ble mer personlig virket han tydelig nervøs.  
 ”Jeg hadde satt pris på om du viste en viss diskresjon, og ikke lar dette temaet forlate rommet. Det hadde nok vært best om det ikke ble en sak. Som du snart vil forstå er dette ikke noe du nevner for Jostein. Ikke bruk det mot ham, og ikke lat som at du vet noe han ikke vet. Det er et ytterst delikat tema for hans del. Du burde vite det, og du kommer jo til å forstå det før eller siden.  At jeg nevner det nå: Det kan spare oss begge for mye. La oss si det slik. Og om jeg har lært noe så er det at det er bedre å vite. Du virker som en realist, Eva. Nå som premissene er satt:”
Hun følte at den tristeste konspirasjonen i hele verden ville utfolde seg rundt disse ordene, for de traff henne som et lynnedslag.
”Jostein er steril.”
”Hva mener du?”
”Han er ikke i stand til å få barn.”
”Men han sa jo at jeg...”
”Han forstår det ikke. Tar det ikke innover seg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har hatt disse samtalene med ham, men det har vist seg å være et betent tema. Du er ikke den eneste. Jeg finner det ikke spesielt sannsynlig at du er den siste som må gå gjennom denne galskapen. Han nekter å gi slipp på denne fantasien. Det er det reneste sludder, selvfølgelig. Ingen menn kan kontrollere sin egen fruktbarhet. Det har vi nok eksempler på.”
”Men han er jo lege.”
”Det er en sannhet i det.”
”Sier du at Jostein ikke er lege?”
”Nei.” Torulf lo nå. En pinlig, kanskje panisk latter. “Jeg sier at Jostein ikke henger helt sammen lenger. Denne sykelige opptattheten han viser for Thomas Evensen. Disse ritualene han har begynt å sverge til. Sjamanene er det siste. Han er i ferd med å bli gal, Eva. Det er sannheten. Det er noe ved ham som ikke henger sammen. Kanskje det aldri gjorde det. Men lege, det er han definitivt fortsatt. Har du ikke lagt merke til det? Han er ukontrollert. På grensen til paranoid. Jeg vet ikke om han hører stemmer enda, men jeg kan love deg at han vil gjøre det snart hvis vi ikke medisinerer ham. Og han nekter selvfølgelig. Har du sett Jostein nekte for noe? Det hjelper ikke at han er inne i sin beste kreative periode. Det er mange som har noe å tjene på at Jostein fortsetter arbeidet sitt. Jeg vet at han har stengt deg inne, Eva. På mer enn en måte. Jostein er ikke lenger en del av Krut-konsernet. Humanitas er det vi heter nå. Han jobber med det han gjør best. Med det som førte til deg. Men selv jeg synes at det han gjør nå, at de retningslinjene han følger, er uetiske. Uetiske er den peneste måten å si det på. Eksperimentene hans er... om det var noen som helst andre hadde de vært låst inne for lenge siden. Men konsernet, vi tjener penger som aldri før. Du forstår selvfølgelig ikke, men vi lever i en annen tid nå. Humanitas’ tid.
”Hva mener du? Det nye mennesket?”
”Humanitas. De siste årene. Jeg tror ingen hadde forutsett at markedet skulle eksplodere på denne måten. Selv ikke Jostein så dette komme. Og ikke bare det: Mulighetene som skulle vise seg. Jostein åpnet en kiste, og vi må bare forholde oss til innholdet.” Torulf Gran trakk opp ermet. “Vet du hva dette betyr?”
En tatovering? Et merke? Hun ristet på hodet.
”For det første betyr det at jeg er trygg. Dette er det de kaller en strekkode. Under huden min ligger det en brikke med den samme informasjonen. Informasjon som kontinuerlig oppdateres. Det blir din tur snart, Eva. Alle har slike brikker nå. Jeg vet ikke hvordan det er på Utsiden, men å ha denne brikken er bedre enn alternativet. Det er ikke bare overvåkelse. Det ble nærmest en nødvendighet. Det løste problemet med folk som forsøkte å forkle seg med de samme operasjonene som Jostein gjorde banebrytende arbeid innenfor. Og det åpnet veien for det hierarkiet han ønsket å innføre. Tenk deg at mennesker som deg ble en realistisk mulighet. Noen måneder i rehabilitering, og det er på ingen måte billig, men vi er allerede der at kosmetiske, vel, Jostein kaller dem estetiske operasjoner, ikke bare er mote. Det kan bli en nødvendighet. Ikke for folk flest. Ingen bryr seg om folk flest. Men på toppen av toppen, jeg vet ikke om jeg skal kalle det mote, eller om det en gang er moderne: Det er en skremmende utvikling, så mye er sikkert. Så disse tatoveringene. Disse kodebrikkene. Det er for å vise at du er den autentiske versjonen. Thomas Evensen har forsøkt å holde igjen. Jeg har ikke mye positivt å si om hvalrossen, men han har i det minste forstått galskapen i dette. Og Jostein? Jostein fortsetter. Selv denne hunden du ønsker deg vil han modifisere. Det blir sikkert en trend, det også. Men tilbake til Jostein. Han er ikke riktig lenger. De gir han det han ønsker seg for at han skal fortsette med eksperimentene sine, men han har ingen reell innflytelse. Kanskje han aldri hadde det. Denne diplomatiske reisen hans, for eksempel. En viktig person kan ikke ta seg slike friheter. Og rett etter at de slapp ham inn i konsernet. Nei, Jostein er bare et leketøy for Kruts gamle allierte. Den eneste han har reell makt over er mennesker som deg.”
Hun følte seg ikke en gang fornærmet. “Jeg skjønner.” Hun visste ikke hva hun skjønte, men det var det man sa.
”Vi kan hoppe over deler av de medisinske undersøkelsene. Men du må jo bli vant til dette, så det er kanskje like greit at vi går gjennom dem. Har du blitt undersøkt før? Hva er det jeg sier?” Han smilte nervøst.
”Ikke siden instituttet.”
Da er det uansett på tide. Vi kan jo begynne med at du legger deg ned på sengen.”

Ingenting av dette føltes som en åpenbaring, kanskje fordi Eva fortsatt ikke så at det ville påvirke henne, eller hvordan det ville gjøre det. Det var selvfølgelig ingenting galt med henne. Det var det Toralf hadde sagt. Om hun ikke tjente andre funksjoner, så var hun en kvinne. Hun og Jostein kunne pule av hjertens lyst uten at det ville forandre noe. Hun var ikke egentlig bekymret heller. Dette snakket om galskap. Om noe var det en fordel. Hun tenkte på et liv uten Jostein, et trygt liv som var som livet hadde vært, men med flere muligheter. Muligheter? Tanken skremte henne. Hva var muligheter? Hun kjente ikke Innsiden. Faktisk hadde hun sett mer av Akasinera og Batani enn av Innsiden, av stedet hun hadde bodd i siden de slapp henne ut av instituttet. Det første hun skulle gjøre var å spørre om tatoveringen, og denne brikken som gjorde at Torulf følte seg trygg. Hun visste jo ingenting, tenkte hun nå. Hun visste mindre enn hun gjorde som barn. Der hun en gang hadde vært rådvill, forstod hun nå at hun hadde slått seg til ro med rådvillheten, uten å tenke over det. Hennes verden av trening, av underholdning som hun bare vagt satte pris på, måtte godkjennes av hennes herre og mester, som med Torulfs ord ikke en gang var frisk lenger. Om han noensinne hadde vært det.

”Jeg har snakket med Torulf. Resultatet fra undersøkelsene er lovende, og jeg må si meg enig med ham i det. Ikke mitt felt, men Torulf var alltid dyktig. Han vil se deg igjen neste uke. For å gå gjennom resultatene. Det er alltid rom for forbedringer. Om det ikke var for det røde håret hadde jeg løftet ham høyere opp. Rødt hår, på en mann som ham. Vi er ikke alle like heldige her i verden. Han kunne ha nådd langt.”
”Jeg likte ham.”
”Han er en vanskelig mann å mislike. Nei, Torulf forblir der han er. Den nye sjamanen er lovende også. Ikke like profesjonell, selvfølgelig, men han er inne på det. Jeg har ikke utforsket det spirituelle nok. Det kan jo være at det finnes visdom der jeg ikke har satt meg inn i. Ritualene hans har vist seg å være litt av noen forestillinger. Kanskje det er det jeg trenger. Du må møte ham snart. Fra Batani. De har utforsket åndelighet langt mer enn vi har. Sinnets kraft. Mønstre i mønstre. Det er en grunn til at de lyktes mens Akasinera ble til en søppelplass. Jeg tror selvfølgelig ikke på de mer magiske aspektene, men det ligger en kraft i disse ritualene og seremoniene, det er åpenbart. Neste gang blir du kanskje med?”
Hun tenkte seg om. Et avbrekk. Hvor ille kunne det bli?
”Det høres spennende ut.”
Jostein virket overrasket. Spennende. Hadde hun brukt det ordet før i en hvilken som helst sammenheng? Han gjennomskuet ikke denne falske entusiasmen for han svarte.
”Du overrasker meg stadig, Eva. Du trenger jo ikke bli med for min del.”
”Nei, det var ikke det jeg mente. Det blir godt å komme seg ut litt. Oppleve noe annet.”
”Vi inviterer dem selvfølgelig hit.”
Eva visste ikke hvorfor hun følte seg overrasket.

Jostein hadde imidlertid dårlig tid med å få denne sjamanen på besøk. Det viste seg at han ikke bare hadde en ekvipasje, men at flere fra Josteins sirkel hadde blitt trukket mot denne mystikeren, og om de fulgte Jostein inn i magiens univers, eller om det var de som hadde ledet ham dit, var noen av dem invitert på fredag, en dag som ifølge sjamanen skulle representere frukbarhet gjennom fantasi. Eva var ikke sikker på om det var datoen eller ukedagen som hadde disse aspektene ved seg, men kom fram til at det var ubetydelig. Jostein overrasket henne med å si det samme.
“Noen ganger føles det nesten som astrologi.” Eva var ikke kjent med ordets betydning, selv om hun hadde hørt det før. En spåkones humbug. Sannhet skrevet i blod. Åpenbaringer tok mange former, og hun trodde ikke på noen av dem.

Det viste seg å ligne på det hun tenkte på som en seanse. Ordet fikk umiddelbart betydning i stuen deres, gjort mer intim for anledningen. Å dra for mørke gardiner kunne forandre et rom helt. Gjestene virket framtredende der de andektig kom inn, en etter en, staselig kledt som publikum for en ekslusiv opptreden. En liten gruppe av ukjente fjes, sittede bak henne som om hun var den nærmeste pårørende i en begravelse. Andektig stemning. Seremonien, eller seansen, ble innledet med to trommende menn som kom inn i stuen, med sjamanen, en glattbarbert Bataner i en kjortel hun kjente fra Batani, staset opp med mønstre og glass som utga seg for å være juveler. Hodet hans var bøyd, som om en av Batanis generaler våket over ham. Sjamanen var høyere enn henne, atletisk uten å være muskuløs, som en skapning klippet ut av et panteon. Han messet til trommene, uforståelige ord som gikk fra det lyse til det mer og mer gutturale. Vagt humoristisk i begynnelsen, men snart ble hun trukket mot ham, mot den høyreiste alvorligheten hans. Hun skjønte at de hadde begynt å brenne bark, for den karakteristiske lukten spredte seg og gjorde henne ør. Trommingen stoppet plutselig, og det føltes som et punktum som understreket at neste setning var på vei. Sjamanen løftet hodet. Øynene hans lyste grønt mot dem, og hun kunne føle spenningen i Josteins hånd, som hun helt hadde glemt at hadde funnet hennes.

”Lakas, den høybårne
Herre over oss som er levende
Frykt døden, som han beskytter oss fra
Det endelige punktum
La oss ta del i din evighet
Lakas av elementene
Vern oss fra natten
”Lakas, o Lakas”
 
“Lakas disipler! Dagen er her. Kablana, den tredje! Dagen er her. Din dag, som alle dager er dine. Gi oss dine føringer, o Lakas. Del sannheten med oss. Hvordan skal vi tjene deg? Hvordan skal Innsiden tjene deg? Jeg som er din disippel, o Lakas, hengir meg til deg. Gi meg din åpenbaring, o Lakas, slik at vi forstår din vilje. Gi oss svarene dine, o Lakas, slik at vi kan etterfølge dem.”
”La det spire. La det spire. La det spire.”
”Lakas, o Lakas.”
”Gi oss din fruktbarhet.”
”Lakas, o Lakas.”
”Før slekten videre.”
”Lakas, o Lakas.”
”Led oss til sannheten.”
”Lakas, o Lakas.”
Og sjamanens øyne ble røde.
”Mine disipler. Lakas taler. Lakas former mine ord. Jostein Larsen, Lakas’ disippel. Jeg elsker deg. Jeg opphøyer deg. Jeg gir deg fruktbarhet. Som du elsker meg elsker jeg deg. Jeg gir deg navnet Etheros. Jeg gir deg navnet Siros. Jeg hever deg over de dødelige. Det er mitt budskap. Jeg beskytter deg fra demonene som forakter alt levende. Jeg gir deg fruktbarhet. Jeg gir deg kraften til å lede i mitt navn. Jeg gir deg makt over mine disipler. Min vilje er din vilje.”
Sjamanen falt sammen. Reiste seg ikke. Reiste seg fortsatt ikke. Så begynte kroppen hans å skjelve. Først forsiktig, som om han var et løv i vinden. Snart i kramper. Jostein reiste seg, sjokkert. “Hjelp ham! Noe er galt. Hjelp ham nå.” Og Torulf reiste seg fra den lille forsamlingen. Han løp mot den navnløse sjamanen. Bøyde seg over ham.
”Vi trenger en ambulanse!”
Eva ble ført ut med de andre gjestene, mens Jostein ble stående igjen. Han virket forvirret: som om det hadde gått strøm gjennom ham, og han enda ikke hadde funnet tilbake til seg selv.
”Hva er det som skjer, Torulf? Jeg skjønner ikke hva som skjer.”
Det var først da lyset ble slått på, og Eva så hvor blek Jostein var, at hun begynte å ta situasjonen inn over seg. Jostein hadde så godt som blitt erklært en profet.

Djevelen og barnet:
Spillet begynner 
Eva hadde satt pris på om historien sluttet der. Det formelle ekteskapet de inngikk samme høst plaget henne ikke, og med vinterens stillstand slo hun seg til ro med at hennes tid var forbi. Det føltes som at Jostein hadde glemt henne der han fortapte seg i sitt arbeid med å forandre Innsiden, en prosess hun enkelt kunne utelates fra. Reisen hadde jo vært en stor påkjenning, og hun trengte å ta tiden til hjelp for å komme seg. I mellomtiden kunne hun stues vekk, og selv om hun gjorde øvelsene sine for å holde kroppen i stand til å opptre trodde hun ikke at det ville bli nødvendig å være den versjonen av Eva Larsen igjen. Hun hadde utspilt sin rolle, og hva Jostein gjorde med resultatet av hennes korte stadium som sommerfugl var hans sak. Snart sluttet hun å telle dagene med gru for hva som ventet henne neste gang. Snart sluttet hun å tro at farer stadig truet. Ikke enda.

Og slik ble også livet hennes. En nagende frykt for det som hadde vært, avbrutt av rasjonaliseringen av hennes nye hverdag. Ikke noe å se her. Ikke noe å gjøre her. Kom deg videre. Hun visste ikke mot hva. Eva forstod at viljen hennes hadde blitt uopprettelig skadet et eller annet sted på veien, at ingen overbevisninger gjenstod. Hun hadde ikke ønsker. Hun hadde ikke utsikter. Hun eksisterte. Det var den nye sannheten. Eva eksisterte, uten at hun klarte å få grep på hvorfor. Livet hennes, i en alder av tjue år, føltes utlevd, uthulet, og om hun var en gruve hadde den nå gått tom. Det var ikke lenger kapital å hente. Jostein hadde beveget seg til andre jaktmarker, og hun satt alene igjen, uten noe ønske om å følge etter. Uker. Måneder. År med stillstand. Så kom Jostein tilbake.

Og Jostein hadde bestått. Hva han ville med henne var ikke umiddelbart åpenbart, men han var tilbake. Hennes ektemann, så lenge en vag idé om noe som hadde vært hadde kommet tilbake og hentet henne fra loftværelset som hadde blitt hennes: Larsen-eiendommen. Her hadde hun blitt ivaretatt. Behov hadde blitt dekket som om Jostein følte at han skyldte henne noe, tross alt. Hun tenkte på gesten som obskøn når han nå smilte til henne, og smilet stakk henne dypere enn hun hadde forestilt seg at Jostein noensinne kunne skade henne igjen. Det rommet et håp. Men et håp for hva? Hun forstod ikke. Hun trodde det var slutt. Hun hadde overbevist seg selv om at det var slutt. Og likevel...

Jostein var ikke en mann som la mye imellom.
”Jeg har bestemt meg. Det er på tide at jeg får barn.”
Eva ble overrasket. Skillsmisse etter alle disse årene. Et endelig punktum. Hun skulle trå til side for den neste, og hun håpet at Jostein hadde funnet om ikke kjærlighet, så i det minste noen som ikke var som henne. Hun hadde vært det fødte offer. Kanskje denne nye kvinnen ville motstå ham, ville anskaffe seg en kile der kjærlighet kunne slippe inn. Kanskje Jostein ikke ville ødelegge mer. Men frihet? Hva skulle hun med frihet?
”Så tiden har kommet?”
Jostein så spørrende på henne. “Det er en måte å si det på. Jeg beklager at jeg ikke har vært her for deg, men nå, vel, ting har forandret seg. Jeg har forstått. Jeg vil virkelig reparere dette. Jeg vet at du har vært gjennom mye, Eva. Gudene skal vite at det har jeg også. Men jeg forstår mer nå. Jeg tror ikke at vi noensinne kan elske hverandre. Men la meg gjøre det opp for deg. La meg gi deg en sønn.”
Det var hennes tur å stille spørsmål, men ansiktet hennes var en fold. “Det er du som bestemmer.”
Jostein virket nesten trist mens han nikket. Han var grepet av melankoli, eller hun innbildte at han var det. “Vi trenger selvfølgelig tid. Jeg tror ikke at dette er noe som skjer over natten. Faen heller. Jeg vil ikke at det skal skje over natten. Det er mye som... nei, du skjønner hva jeg mener.”

Eva skjønte like mye som hun ikke skjønte. En fiks idé? For Jostein måtte ha en tanke bak dette. Etter Batani hadde han gått fra seier til seier, og uten henne. Hva hadde forandret seg? Og hun tenkte at tiden de hadde hatt sammen tross alt var noe annet enn dette, denne skyggetilværelsen. Om hun skulle være en livmor for ham var det noe som minnet om en funksjon. Noe som var hennes eget. Men om hun var forandret var ikke genene hennes det. Hun husket knapt seg selv, den hun hadde vært. Stygge Line. Hva ønsket Jostein fra dette stygge, dette kanskje til og med motbydelige hun hadde tatt med seg fra utsiden. Dette som han hadde lagt sin vilje og sjel i å utslette.

Det hun skjønte var den åpenbare sannheten. Ingen dum spøk. Ikke et narrespill. Hun skulle ende opp som mor. Rollen hadde hun aldri forutsett, men Josteins avkom ville forme om ikke resten av livet hennes så iallfall den overskuelige delen av det. En mennneskelig fabrikk for Jostein Larsen. For genene hans, upåklagelige. Og hvis dette barnet ikke levde opp til forventningene hans: Ville han gjøre med det som han hadde gjort med henne? Et skjebnens puss hun lovde at hun aldri skulle bry seg om. Josteins. Barnet var og ville forbli Josteins. Hun betrygget seg med det. Hun kom ikke til å trenge å gjøre annet enn å presse cellene ut. I seg selv dramatisk nok. Men følelsene hennes skulle forbli hennes egne. En sammensetning av kjøtt skulle skape en annen sammensetning av kjøtt. Der sluttet det.
 
Hvorfor, Jostein? Hvorfor meg? Hvorfor oss? Hun skjønte ikke hva han tenkte på. Hun hadde aldri gjort det. Men å innordne seg: Det kunne hun.
”Jeg skjønner.” Hun visste ikke hva hun skjønte.
”Du lurer kanskje på hvorfor jeg er tilbake. Eller hvorfor jeg forlot deg. En feil, og noe jeg angrer på. Du er den originale. Det er sannheten. Det er noe jeg har tatt innover meg. Jeg har et ansvar for deg. For oss.”
Og hadde han ikke det?
”Jeg skjønner at det vil ta tid.”
”Tid har jeg alltid hatt nok av.”
”Så du forstår meg?”
”Jeg forstår.”

Og det var det som ble sagt den dagen. Jostein klemte henne. Hun frøs i armene hans. Avsky hun ikke kunne gi slipp på. Når skulle dette begynne? Og når skulle det slutte? Lenge, for lenge. Hun skjøv ham ikke vekk, kjente lukten av ham, kjente armene klemme henne som om han savnet omfavnelsen, eller kanskje omfavnelser. Jostein, så naken i disse øyeblikkene. Han viklet seg fra henne. En bittersøt følelse. Hun skulle jo hate. Hun skulle jo la være å bry seg, føle ingenting. Men Jostein var et menneske nå. Mennesker trengte hverandre. Reparasjoner som førte til nye problemer, problemer som måtte repareres igjen, og hun ble kvalm av tanken på at dette mønsteret ville fortsette inn i evigheten. Om ikke mellom henne og Jostein, så mellom etterkomerne deres, mellom mennesker, kort og godt. Skader som skulle rettes opp i. Helt til de ble uopprettelige.

Hun ble alene igjen, i fengselet sitt. Den gigantiske eiendommen som kunne rommet en landsby, hennes loftværelse. Overvåket. Stuet vekk. Det fantes en vei tilbake. Ild og vann. Og en kjøttklump hun aldri ville elske. Lenestolen hun satt i bøyde seg bakover mens hun lukket øynene. Maleriet, maleriet foran henne som hun selv hadde valgt, en døende mann i et badekar kanskje allerede død. Hun visste ikke. I en uopprettelig kamp. Hennes kamp, men også andres kamp. Utsidens kamp. Innsidens kamp. Kampen i Akasinera, og kampen i Batani. Så forskjellige, men likevel den samme kampen. Misdannelsene hun hadde sett. Sorgen hun hadde sett. Bilder som gled inn i hverandre, og som på sett og vis utgorde hennes egen virkelighet. Smerte og mere smerte. Uvitenhet og kunnskap, blandet med hverandre til et ord stod igjen: Lidelse.

Jostein vekket henne neste morgen. Brennende lyst hår. Hender som klør. Helt til hun så ham. En vakker mann, hadde hun engang tenkt. Og vakker, det var han fortsatt. Ikke vakker som henne, vakker uten å være besudlet. Hvordan kunne denne mannen gjøre henne så vondt, være så forferdelig med henne?
”God morgen, Eva. Det er virkelig en fin dag i dag.”
”Hva er klokken?”
“Er det tidlig for deg?”
Hun husket ikke når hun sovnet.
”Trenger du å sove mer? Jeg drar snart, ville bare si god morgen.”
”Det er ikke så tidlig, vel?”
”Brennende sollys. Det leste jeg et sted. Eller kanskje det var noe pappa sa?”
”Faren din?”
”Nei, jeg snakker jo så sjeldent om ham. I dag er definitivt ikke dagen.”
”Nei. God morgen, Jostein.”
 
Det var en god morgen, alt tatt i betraktning. Frokost som smakte mer. Smakte riktig. Et glass appelsinjuice, noe hun sjeldent unnet seg. Ikke bra for tennene. Ting de brydde seg om på Innsiden. Luksus som de ikke en gang ville ta del i. Appelsinjuice var bedre enn skittent vann. Det drakk de ikke her. Det var lenge siden hun hadde drukket skittent vann. Latterlig, så latterlig den tanken var. Ingen savnet skittent vann. Ingen savnet muggent brød. Hun tygde med ettertanke.

Kroppen hennes ble mer muskuløs. Hodet hennes klarnet. Hun jobbet mot noe nå, og hun tok seg selv i å tenke at hun hadde et mål, uansett hvor lite det egentlig tilhørte henne selv hadde hun et mål. Hver bevegelse hadde fått en intensitet, og alt hun så virket mer levende. Hun bestemte seg for å fjerne maleriet før hun ante at hun hatet det. Nei, flytte det. Ikke der. Ikke mens hun sov. Ingenting å våkne til.
Jostein virket fornøyd. “Jeg skjønte aldri hva du så i den smørjen.”
”Ikke jeg heller.”
”Det er ikke rart at du er deprimert.”
Og kanskje det var problemet. Hun nektet ikke for det. Tunge tanker. De skulle vekk. De var jo ikke henne. Ikke nå lenger.
De skålte. Foran henne lå en filet fra det de kalte kylling. Bare et navn. Ikke en ordentlig kylling, slik hun husket dem. “Jeg vil ha en hund?”
”En hund? Kanskje det er bra for deg.”
”Ikke et av de små krekene.”
”Jeg har aldri likt dem. Genetiske avvik. Søppelhunder.”
”Kanskje en svart en. En svart og stor hund.”
”Ikke særlig detaljert.”
”Jeg kan ingenting om dem. Hunder, altså.”
”Du får lære deg da. Hva ser du etter?”
”Muskler.”
Jostein lo. “Den skal være atletisk bygget.”
”Atletisk og ikke et misfoster.”
”Jeg finner deg en bok om hunder. Et misfoster!” Han lo, som om hun hadde sagt noe fornøyelig.

Hun leste ikke boken spesielt nøye. Bildene var nok. Hvis de så ut som en ulv likte hun dem. Hvis de ikke gjorde det tenkte hun umiddelbart på barmhjertighetsdrap. Om noe skulle hunder vært avlet til å se mer ut som ulver. Monstrøse skapninger. Skapninger som var ment til å drepe. Hvorfor hadde ingen slike hunder? Ikke mishandlede krek som fryktet den minste berøring. Ikke tenner som snerret, med mindre hun ville ha dem snerrende. Snerrende som barnet ville bli. Sønnen. Hun visste at det ville bli en sønn. Hun skjønte ikke hvorfor hun visste. Jostein kunne aldri få en datter. Ikke av henne. En smertefull tanke.

De begynte å sove sammen, et ord som oppsummerte den delen av livet til Eva. Hun hadde ikke noe behov for å ha Jostein ved siden av seg, hun fant ingen trygghet i det, og det ble noe de gjorde fordi det var på sin plass å gjøre det. Første gang Jostein spurte henne om han kunne sove med henne føltes det like greit å svare ja. Han forsøkte å holde rundt henne, og hun hatet det ikke. Han forsøkte å tilnærme seg henne seksuelt, og hun lot det skje. Noen ganger. Andre ganger trakk hun seg unna, ikke som et skadet barn, men i ren oppgitthet. Hun følte ingenting rundt det som skjedde etterpå, mindre enn hun følte om å løpe eller svømme. Hva Jostein tenkte om dette fikk hun aldri grep på. Noe var åpenbart reparert. Eva reagerte ikke med frykt eller sinne på Jostein. Hun følte seg ikke direkte utrygg der hun gjorde sine daglige gjøremål. Om det var nok til at hun satte pris på Josteins tilstedeværelse var et spørsmål hun forsøkte å ikke tenke over.

Måneder gikk, og Eva forventet at ting ville gå som de måtte gå. Hun ville få byllen sin, og Jostein ville være fornøyd. Hun så for seg månedene etterpå som en ubehagelig nødvendighet, og hun var ikke videre i stand til å tenke på konsekvensene ubehaget ville føre med seg. Hun spurte ikke om å få snakke med noen. Hun visste ikke hva hun skulle snakke med dem om. Sander hadde hun ikke sett siden de kom tilbake, og han var uansett neppe i stand til å gi henne gode råd på veien. Hvem andre hadde hun? Kanskje hun kunne spørre Jostein om noen fra instituttet kunne komme. Men for henne var ordet kanskje bare en annen måte å si at hun ikke kom til å sørge for at det skjedde.

Måneder gikk virkelig. Eva ble bekymret. Ikke for seg selv, men for Jostein, som virket mer og mer stresset, som om dette var noe han fryktet mer enn alt annet.
”Er det noe galt med oss, Eva? Hvorfor fungerer det ikke? Jeg ville jo bare ha et barn.”
”Jeg vet ikke. Kanskje det er noe galt med en av oss. Du forstår deg jo bedre på sånt enn meg.”
”Det er akkurat det. Ingenting er galt med meg. Men du.. dere dreper den. Dreper sæden min, og jeg forstår ikke hvorfor. Kanskje ingen er gode nok. Selv ikke du, Eva.”
”Hva mener du?”
”Ingenting er galt. Det er så urimelig at noe er galt. Selv om sjansene... Det er Evensen!”
”Evensen?”
”Thomas Evensen!”
Hun fikk seg ikke til å spørre hvem Thomas Evensen var.
”Hva har Thomas Evensen gjort?”
”Det er det jeg ikke vet. Jeg trodde at... om jeg kom tilbake. Han kan ikke ha nådd deg også. Om jeg søkte tilgivelse. At det var det som skulle til. Så naivt av meg. Ingen kan stoppe ham lenger. Selv konsernstyret er i hans makt nå. Jeg er rådvill. Rådvill, Eva. Hva kan man gjøre mot slike monstre?”
”Da er det vel meg. Det er ikke så farlig.” Lettelser var ikke farlige. Eva følte at tårene trengte seg på, og snart lå hun i armene til Jostein. Tårer rant som syndens flod kom ut av henne.
”Det er greit, Eva. Det er ikke din skyld.” Jostein gråt også nå. “Vi sender deg til Torulf. Vi kan stole på Torulf.”

Ved reiseslutt
Gårsdagen hadde endt i stillhet. Jostein hadde forstått at dagens kamp var tapt, og Lynes viste ingen interesse for å gni inn resultatet av dette møtet, Josteins første store nederlag. Eva håpet at det ikke ville bli hans siste. Batani var tapt, så mye kunne hun si med sikkerhet, og hva som gjenstod for denne pilegrimsferden visste hun ikke. Fra Akasinera til Batani, og fra Batani videre til Lervate. Når hun nå våknet til en ny dag var Jostein allerede stått opp, og hun fant ham sittende ved kjøkkenbordet hvor han snakket animert med ambassadøren.
”Det er selvfølgelig ikke slik at jeg vil bagatellisere det som skjedde hos denne Gravelli, men jeg har fortsatt forhåpninger om at det finnes andre i militæret som ønsker å støtte fremtid og fremgang. Eva? Det er godt å se deg. Hva skjedde egentlig på kammerset til Gravelli? Du kan ikke klandres for dette, det er åpenbart. Gravelli viste seg å være en helt annen mann enn jeg trodde. Han kunne ha vært mer ydmyk, synes dere ikke? Men alle er ikke like åpen for forandringer. Det er bare naturlig. En ny dag skal gripes. Batani om morgenen er noe for seg selv. Men hva skjedde, Eva? Sa han noe jeg trenger å høre?”
Skrekkscenarioet satt fortsatt i kroppen hennes, og først nå skjønte hun at Jostein måtte være lykkelig uvitende om hendelsesforløpet på bakrommet. Hun hadde ikke blitt solgt. Ikke til Gravelli. Lynes så brydd ut, og hun undret seg over hvor mye han visste.
”Jeg tror ikke Gravelli hadde noe annet han ønsket å gjøre enn å vise deg og de andre gjestene hvor mektig han er.”
Eva var ikke villig til å ta hintet. “Du lot ham ydmyke meg.”
Og Jostein kvapp til, som om kommentaren hennes utløste en traume Eva aldri ville kunne forestille seg hvor satt.
”Ydmyke deg? Han utnyttet selvfølgelig situasjonen, men jeg tror ikke det hadde noe med deg å gjøre. Hvem ville ikke ønske å møte deg på tomannshånd?” Jostein lo anstrengt. “Jeg håper han ikke gjorde deg ukomfortabel.”
”Ukomfortabel?” Eva gjentok ordet, men ikke med sinne. Hun følte seg hul, og det var slik ordet også kom ut: Som et substansløst hvisk og en resignasjon. Hun balanserte på en knivegg, forstod hun nå. Lynes kremtet, og hun forstod at han ønsket å redde situasjonen: At Lynes var overbevist om at akkurat dette ikke skulle eskalere, i det minste ikke her, nå, mens han var i nærheten. Og hun spurte seg selv: Bryr jeg meg? Lynes ønsket kanskje å beskytte henne; å unngå en konflikt som Eva skjønte at ville være katastrofal for hennes relasjon til Jostein, og som potensielt kunne ødelegge henne. Om det psykiske overgrepet fra Gravelli var noe hun måtte leve med, hadde Josteins inngripelser vært med henne lenge nå: Kanskje de ville fortsette å være det, uavhengig av hva hun valgte å si, og hun endte opp med å tenke pragmatisk. Det ville ikke komme noe godt ut av det om hun fortalte sannheten: ikke for henne. Men å fortsette dette narrespillet i Batani, nå som alle helt sikkert allerede visste hva hun egentlig var, hva Gravelli hadde gjort henne til, og Jostein uten å vite det hadde blitt latterliggjort, som hun nå skjønte at var Gravellis egentlige motivasjon, ville heller ikke gjøre noen av dem godt. Jostein fortjente det kanskje, men det var hun som var offeret for en ytterst kalkulert ydmykelse rettet mot dem begge. Og hvordan ville Jostein oppfatte det? Om hun i hans øyne var en fallen kvinne nå visste hun ikke hva hun kunne forvente. Fullstendig ødeleggelse i form av å falle på sjøen mens ingen fulgte med? Det var det minst skremmende hun klarte å forestille seg. Om hun svarte på en måte som eskalerte situasjonen ville det lede inn i katastrofe.
”Han truet meg på livet. Lovde at om vi ikke forlot Batani i dag skulle han sette himmel og helvete i bevegelse, og at vi aldri kom til å forlate dette forbannede stedet.”
Lynes smilte oppmuntrende.
”Han kommer til å torturere deg. Han kommer til å voldta meg. Vi kommer til å være skygger av oss selv når vi forlater denne verden. Det var det han sa.”
”Dere forlater Batani i dag. Jeg kan ikke garantere for sikkerheten deres, og jeg er ikke forberedt på å håndtere en diplomatisk katastrofe heller.”
”Forlater?” Jostein virket for sjokkert til å reagere med sinne. “Jeg nekter å la meg kjeppjage som en annen amøbe. Det finnes diplomatiske regler, og jeg er beskyttet av dem. Jeg har forstått at du ikke liker meg, Lynes, men jeg er en borger, en fremtredende borger. Hvor mange fra Innsiden befinner det seg her? Jeg nekter å tro at Gravelli eller noen andre ønsker å eskalere et allerede anstrengt forhold.”
”Du kan nekte å tro det. Men du er en farlig mann, Jostein. Batanerne er ikke klare for ideene dine, og om du skulle få støtte vil det utvikle seg, nei jeg tør ikke tenke på det etter igår. Det er min sterke anbefaling at du og Eva forlater Batani allerede i dag.”
”Jeg nekter.”
”Hva er det du nekter, Jostein?”
”Jeg lar meg ikke pille på nesen av disse... disse bøndene.”
”Men hva har du i ryggen? Meg? Som du må ha forstått er jeg ikke interessert i å, nei, kan ikke støtte deg.”
”De kommer til å storme ambassaden. Husker du hva som skjedde med den gamle kongen?”
”Kongen? Jeg ser ikke hva den perverse gamle adelen har med dette å gjøre.”
”De hengte ham. Hengte ham for forbrytelser som, om jeg tør si det, det enda ikke finnes særlig dokumentasjon på at faktisk skjedde. I dette tilfellet trengs det heller ikke videre dokumentasjon. Du er en gjest, Jostein, og besøkstiden din er i ferd med å gå ut.”
Eva visste ikke lenger om Lynes bløffet. Om han gjorde det var innstendigheten hans mer enn overbevisende.
”Og Lervate... Lervate har langt sterkere bånd til Batani enn hva de har til Innsiden.”
”Du kan ikke alvorlig mene at vi skal avslutte denne reisen?”
”Jeg mener at dere må. Du har tatt deg vann over hodet, Jostein. Kanskje du har sett deg blind på suksessen fra Akasinera: Men som vi sier: Batani er ikke...”
”Jeg vet utmerket godt hva dere sier.”
”Så ta til fornuft, Jostein. Om ikke for din skyld, så for diplomatiet vårt: for borgerne som befinner seg her i Batani. Jeg hører at du gjør store ting for Innsiden. Dra hjem. Kanskje kan vi sende diplomater på sikt. Men dette er ikke øyeblikket til å flørte med livet ditt. Du er fortsatt ung, Jostein. Din tid vil komme. Men hør på meg og ta tiden til hjelp.”
”Så hjem? Med uforrettet sak?”
”Hjem. Det høres ikke så ille ut, gjør det det?”
Jostein ristet omsider på hodet, før han mumlet et enkelt ord:
”Nei.”

Da de la fra kaien i Batani samme kveld var Jostein allerede overbevist om at å snu var det eneste riktige. Lervate var ikke lenger en del av puslespillet, og Innsiden lokket ham nå med sitt lys: Der kunne drømmen om Eva bestå. Der kunne sivilisasjonen tilpasses hans regler. Innsiden var Josteins enemerke: Hans hjem og hans vugge, og det virket som at han ikke lenger var overbevist om at denne reisen ut i det ukjente hadde vært en god idé til å begynne med.
”Jeg var aldri ment for oppdagelsesferder.”
Kaptein Ditlevsen smilte til Eva. Hun syntes det var et hovent smil, og kommenterte med en sur mine.
”Så vi skifter kurs?”
”Vi skifter kurs, kaptein.”
Kapteinen tenkte åpenbart sitt, men var klok nok til å ikke dele disse tankene med Jostein. Reisen tilbake skulle bli kortere enn Eva først trodde: Hun forstod at trusselen fra piratene ikke var større enn at de nå skulle ta sjansen for å spare de ekstra ukene det tok å reise via Akasinera. Hun visste ikke om hun skulle føle seg lurt. Tanken på en ny måned alene med Jostein gjorde henne imidlertid vennligere innstilt til overdrivelser og dramatiske formuleringer. Skipet var lastet, og nå durte motoren der de ble eskortert ut av havnen uten spor av pomp eller prakt. Bare enda et skip, som dro fra Batani med lasterommet fylt. Synd at det var med brutte drømmer.
Sander lot ikke det påvirke seg, og snart tøyset og lo de mens Batani by forsvant i horisonten. Jostein hadde forlatt dekket umiddelbart da de la fra kai, og Eva visste bedre enn å forstyrre ham. Hva skulle hun si? Sannheten om møtet med Gravelli virket mindre viktig allerede, og hun tenkte at snart ville det være enda en parentes i fortiden hennes. Like greit. Ingenting å se tilbake på, ingenting å tenke på. Bare en hendelse som ikke påvirket henne nevneverdig. Ingen trengte å vite noe. Og selv om Lynes mistenkte, eller visste: Hun kom aldri til å se ambassadøren igjen.
Reisen fortsatte uten overraskelser. Jostein, som regel for seg selv. Sander, ved siden av henne. Noen ganger ønsket hun at det var Sander hun var gift med. Ekteskapet hadde kanskje vært en formalitet, men det var enklere å være sammen med noen man likte. Etter Batani var hun langt fra overbevist om at skjønnhet i seg selv var nok, at etikette og skikker var nok til å overbevise Innsiden. Hva hadde egentlig skjedd denne tidlige vinteren, disse korte månedene hvor hun ble en sensasjon? Hun følte seg som en storm fanget i et vannglass, ikke upassende omstendighetene tatt i betraktning, og undret seg over hva som ventet dem når de nå kom tilbake: Jostein som arvingen av et imperium, mens hun selv kanskje bare hadde vært et vindblaff. Det føltes som hun måtte gjenreises, kanskje til og med restaureres, og det siste skremte henne. Hvis Jostein var i stand til å forme kroppen hennes var han kanskje i stand til å forandre andre ting også. I sitt stille håpet hun at det var omstendighetene og ikke Jostein som hadde skapt en merkevare; at Eva ikke lenger var markedsførbar når de nå snart skulle mottas av Innsiden. For hva hadde skjedd mens de var borte? Hun var skapt for uvitenhet. Du trenger ikke å kunne det. Du trenger ikke å forstå. Hadde hun lagt på seg i det siste? Det var det som betydde noe.

En begivenhetsløs ferd passet henne utmerket. Jostein hadde ingenting å si om noen mottakelse, og snart forstod hun at det ikke var en del av planen, i det minste ikke lenger. Han virket fortsatt preget av Batani, stedet som ikke var som Akasinera eller Innsiden, og hun tenkte at oppholdet hadde preget ham mer enn han ville innrømme, i det minste ovenfor henne. Uken gikk, og omsider fant de tilbake til språklig kommunikasjon. Han spurte ikke om Gravelli. Hun gjorde sitt beste for å være høflig, for å smile på de riktige stedene, og snart var det som om Jostein igjen våknet, som om dvalen som hadde vært reisen var i ferd med å slippe taket i ham, og de nye utfordringene som ventet dem på Innsiden vekket interessen hans. Kommunikasjonen med styret i Krut-konsernet tiltok. Hun var ikke interessert i det som ble sagt, men satte pris på en levende ektemann og reisefelle. Gode dager, tenkte hun, dager med håp, dager med drømmer. Hun visste at virkeligheten ville innhente henne, men akkurat nå var verden tålelig.

Da hun igjen kjente Innsiden under føttene sine var hun håpefull. De gikk ved siden av hverandre til den ventende bilen, og uten at hun tenkte over det forstod hun at Jostein holdt hånden hennes. Hun smilte. Det føltes nesten riktig.

I Batani
Eva våknet til Batani. Jostein måtte ha stått opp før henne, for borte var ham. Den eneste som møtte henne i stuen var Ann, hvis funksjon Eva ikke enda hadde fått grep om. Hushjelp? Elskerinne? Kone? Eller alle tre? De vekslet imidlertid ikke mer enn et god morgen. Eva fant tankene sine. Ann hadde tydeligvis ærend å løpe.
Bordet var allerede dekket med tre typer brød, fra lyst til nesten helt mørkt, som det virket som skulle dyppes i en kokende varm suppe. Eva så spørrende på Ann, som nikket oppmuntrende: “Tomater.” Suppen smakte uvant, der den kom med en søthet som senere brant tungen, men hun bestemte seg for at hun likte den. Hun endte opp med å foretrekke det groveste brødet, nesten brunt og av det som Ann kalte rug, noe som fikk hushjelpen til å smile. Ann fortsatte å svinse rundt i boligen, og stakk hodet inn fra tid til annen, mens Eva ble sittende alene en stund før hun motet seg opp til å ta kontakt med blikket.
”Hvor er Jostein og Sander? Lynes?”
”De dro til kontorene.”
”Så tidlig?”
Ann trakk på skuldrene. “Han begynner vanligvis klokken seks.”
Jostein hadde med andre ord knapt sovet to timer. Det var ikke uvanlig, så lenge hun hadde kjent ham, men hun tenkte at mengden søvn de siste ukene på båten ikke lovet godt for oppholdet i Batani. Gårsdagen hadde ikke vært oppmuntrende, den heller.
”Lynes skal introdusere ham for noen av de høyerestående byråkratene. Kanskje han får innpass hos en av generalene. Hva gjelder de religiøse lederne her tviler jeg på at de kommer noen vei. Generalene har tross alt noe å vinne på denne Larsen-metoden. Men spør du meg kommer dere neppe noen vei uavhengig av det. Batani er Batani.”
Ann var pen nok, men viste en bedagelighet i hvordan hun bevegde seg som ikke var spesielt flatterende. Hun hadde sikkert vært bedre egnet til å spise druer i et maleri enn som hushjelp. Hun virket humørløs, og snakket som om hun ikke brydde seg om ordene som kom ut, eller hvordan de ble oppfattet. Eva ville be henne om å vise mer oppmerksomhet, uten at hun skjønte ikke hvor det kom fra. Var hun virkelig blitt så forfengelig at hun forventet at hennes minste behov skulle dekkes, og at omgivelsene skulle tilpasse seg hennes ønsker og innfall øyeblikkelig? Skulle man justere oppførselen sin etter henne? I såfall ville kanskje noen dager i Batani være bra for henne.

Da Jostein og Lynes endelig viste seg, virket ingen av dem spesielt fornøyde. Det var over middagstid, kunne Ann forklare henne, noe som forsåvidt ikke var uvanlig, men med dagens gjøremål i betraktning kunne bety hva som helst. At de ikke hadde hørt noe her var sannsynligvis positivt, eller som Ann sa: Det beste de kunne håpe på. Jostein var ikke enig.
”Jeg har aldri ventet så mye i mitt liv. Det er en bevisst taktikk, selvfølgelig.”
”Du kommer til å vente mer, tror jeg.”
”Jeg vet for faen det. Men at en framtredende vitenskapsmann som meg blir behandlet som en noksagt, og må bøye og skrape for disse krigsherrene, disse generalene, er en hån mot innovasjon og nytenkning.”
”De er tradisjonelle her: På godt og vondt.”
Jostein snudde seg mot Eva. “Vi har iallfall avtaler i morgen. Ingen prester eller sjamaner eller hva de nå kaller seg, disse lederne i det åndelige hierarkiet. For meg er det like greit. Men to av generalene er enige om at vi kan møte dem. Hver for seg, selvfølgelig. Det viktigste er selvfølgelig mottakelsen hos Gravelli. I morgen kveld.
”Hvor er Sander?”
”Jeg sendte ham tilbake til båten tidlig i dag. Glemte jeg å si det? Han kommer senere med det vi trenger av kostymer. Han er nok ingen ekspert på Batanisk mote, men han får duge.”
”Det viktigste er at det er beskjedent. Og ingen sminke. Aller helst burde hun glattbarberes også.”
”Hva er galt med disse folkene?”
”Det viser ydmykhet og underkastelse. Du trenger mer av minst en av tingene for å lykkes her, min gode mann.”
Da Sander senere dukket opp med morgenens drakt, mente Ann at den var for ekstravagant til å berolige selv den mest progressive general.
”Du kan like gjerne kle henne naken.”
Jostein ga Lynes et olmt blikk som bare vekket et brydd smil.
”Det er ikke direkte fornærmende, men det bærer heller ikke preg av at du er villig til å kompromisse. I det minste er blåfargen riktig.”
Sander så spørrende på Jostein.
”Ikke faen om de skal diktere dette også etter all ventingen i dag. Unnskyld meg, men jeg går og legger meg. Kommer du, Eva?”
Eva nikket underdanig, men dette bidro bare til Josteins allerede dårlige humør.
”Kan du ikke ha en egen mening bare én gang?”
Hun visste ikke hva hun skulle svare, men hun skjønte at det tryggeste var å bøye hodet og fortsette etter Jostein, opp steintrappen som ledet til beskjedne gemakker.
Jostein ble liggende på ryggen med furet panne til hun sovnet. Det var ingen tilnærmelser å spore, ingen entusiasme for egne monologer. Det var ikke en gang midnatt da hun sluknet.
De stod opp med lyset. Jostein vekket henne med en dult som ikke var uvennskapelig. Det var tydelig at søvn hadde gjort ham godt.
”På tide at vi kommer oss opp, Eva.”
Hun hadde ikke noe behov for å sove mer, så hun tredte på seg en kåpe og gikk ned til stuen hvor frokosten allerede stod på bordet. Lynes satt med en Batanisk avis foran seg, og med lesebrillene litt for langt ned på nesen. Jostein kremtet. Avisen ble lagt ned, briller rettet på, og blikk møttes.
”God morgen, Jostein. Har dere sovet vel?”
”Greit nok.” Ordene var uentusiastiske, og Eva mistenkte at det hadde med mottakeren å gjøre.
”Ny dag, nye muligheter. Eller som vi sier her i Batani: Den som står opp med solen er god med folen.”
Jostein ristet på hodet.

Etter maten begynte Sander å kle henne opp. “Ikke hør på Lynes. Jeg vet mer om mote enn ham, det kan jeg garantere, og du ser både ydmyk og sofistikert ut i dette. Eva hadde sine tvil. Utringningen var større enn hun husket å ha sett den i Batani, og der det kunne vært ermer hadde Sander valgt stropper. Brystene var nakne under det tynne laget med silke, tydelige silhuetter som avslørte henne som et objekt på utstilling. Hun orket ikke å komme med innvendinger.
”Den er nydelig, Sander.”
”Det er du også.”
”Takk.”
Samtalen døde hen. Begge forsøkte nok å overbevise seg selv om at de ikke stod ovenfor en katastrofe. Til slutt sa Sander seg fornøyd.
”Jeg tror det er dette Jostein vil se.”
”Og generalene?”
”De får se deg, Eva. Det er godt nok.”
Hun krysset fingre og bein for det.
Lynes kjørte selv. Jostein satte seg inn foran, mens hun ble innlosjert bak. Det var ikke rom for Sander på en dag som denne. Deville skulle møte dem på Kontorene, det som virket som den offisielle beskrivelsen på alt som hadde med politikk og byråkrati å gjøre. Turen var knapt fem minutter lang, og Eva ville heller ha gått om ikke det var for hælene hun ble presset inn i. Dessuten virket Lynes å tro at å spasere gjennom tempelstrøket i kjolen hennes ville få alle tre skutt. Deville viste seg å være en veltrent mann tidlig i femtiårene, med store og litt for bustete øyenbryn. Han to imot dem ved inngangen til politikkens eget tempel, i det minste var det slik Eva opplevde det, uten å gjøre tegn til å rynke på en pen nese. Eva tenkte at kanskje var katastrofen unnverget. På sett og vis fikk hun rett i det. Deville var høflig, men knapp. Jostein kunne knapt få inn to setninger uten å bli bitt av med et praktisk spørsmål, som Fikk Deville til å se tenksom ut.
”Så det du egentlig sier er at denne... prototypen din, som også er din kone, på sikt vil kunne masseproduseres?
”Ikke masseproduseres. Jeg ser for meg et hierarki.”
”Vi har allerede et hierarki.”
”Ja, men dette vil være umiddelbart gjenkjennelig.”
”Som en fargekode?”
”Du kan kalle det det. Jeg ønsker iallfall ikke å masseprodusere skjønnhet. Det ville jo undergravd ikke bare konseptet mitt, men også verdien av å kunne differensiere. Dessuten er prosessen omfattende.”
”Du sier at Eva egentlig er noe helt annet enn det jeg ser foran meg.”
”Det er det geniale. Eva var ingenting. Hun hadde ikke en gang et navn.”
Droningen ledet til dette overraskende klare øyeblikket. Eva ville si noe, men ingen av mennene virket det spor opptatt av henne. Hun hadde ikke klart å skjule reaksjonen, og det ble ikke en gang lagt merke til.
”Jeg forstår. Jeg skal selvfølgelig vurdere det du har sagt. Hvis dere blir i Batani kontakter jeg deg så snart som mulig.”
”Jeg kan vente, men du skal vite at jeg har et møte med Gravelli allerede i kveld.”
”Jeg skal være der. Du mener festen, ikke sant? Jeg ser frem til å se dere begge to der.”
Josteins paffhet vekket et lite smil.
”Om dere unnskylder meg.” Deville pekte på døren. “Jeg har en annen avtale snart. Det var interessant å møte deg, Jostein.”

Lynes, som hadde ventet i bilen, spurte ikke om møtet da de satte seg inn. Istedenfor spurte han om de ville hjem til ambassaden nå, og foreslo at Eva skulle kle seg i noe litt mer behagelig. Hun hadde iallfall ingen problemer med å bifalle akkurat det, men hennes bifall skjedde også i stillhet. Jostein virket mer oppgitt over forslaget enn uenig, der han nærmest slukørig så ut av vinduet, som om han var engstelig for å møte Lynes’ blikk. Møtet hadde neppe vart mer enn en halv time, for da de svingte inn foran ambassaden var det knapt gått en time. Ann to imot dem på plassen med et smil. Sander så spørrende på Jostein, som ristet på hodet.
”Jeg skjønner ingenting av dette stedet.”
”Kanskje det går bedre med Gravelli?”
”Det kan knapt gå verre.” Selv det sedvanlige raseriet hans uteble under den sene lønsjen. Om Jostein  var fornærmet, forkledde han det med en introspektiv væremåte, som om hva han enn gjorde nå, skulle ikke Lynes få muligheten til å bekrefte det han hele tiden hadde virket overbevist om. Eva følte kanskje også på skuffelse. Det var vanskelig å si. Dagen hadde uansett vært antiklimatisk så langt, og selv om hun burde satt pris på det tok hun skuffelsen til Jostein innover seg. Hun visste ikke om hun skulle håpe at festen til Gravelli ville bli bedre.

Fester hadde aldri vært hennes element, men Jostein vekket nysgjerrigheten hennes da han endelig våknet til live igjen. Ann hadde sagt noe meningsløst som nevnte navnet Gravelli, og Jostein så plutselig ut til å våkne fra sløvheten sin.
”Jeg har fortsatt et håp om at Gravelli ser visjonen min. De sier at han er en mann for store anledninger, og hvis jeg forstår deg riktig, Lynes, går det gjetord om festene hans. Ekstravagante er bare fornavnet.
”Du har rett at om noen ser visjonen din, så vil det være Gravelli.”
”Det er nettopp derfor hver minste detalj teller.”
”Så du er villig til å droppe den latterlige aftenkjolen?”
”I dag skal jeg høre på deg, Lynes.”
Eva gryntet. Josteins hender strammet seg om bordplaten, og hun tenkte at det minste knyst ville være for mye nå.  
”Det er godt å se at du tar til fornuft.” Lynes bar ikke preg av entusiasme. “La oss håpe at det ikke er for sent.”
”For sent for hva da?”
Lynes svarte først ikke. Eva tenkte seg om. Alt, kanskje?
”Vi kan snakke mer i morgen.”

Eva følte seg mer komfortabel i den nye bekledningen, som skjulte mer enn den strengt tatt trengte å gjøre. Ikke bare var det en velkommen variasjon fra de vanlige utstillingene: Klærne var i seg selv behagelige denne varme vårkvelden. Da hun forlot Lynes bil hadde de beveget seg oppover fjellsiden, og nå kunne hun se ned på tempelstrøkets kupler fra skrenten bak dem. Foran dem ble de møtt av en åpen plass, dekket av en uforståelig mosaikk som var synlig der lyktene flakket, gradvis ble skjult av mørke før den igjen dukket opp igjen, under neste lykt. En rekke med gjester beveget seg sakte foran dem, og de fant plassen sin blant de mange, og kom inn i den samme sneglende rytmen som så ut til å styre hele Batani. Det ble vekslet stille ord mellom de rundt dem, men de virket ikke å vie Jostein, kledd i den beste smokingen Innsidens penger kunne oppdrive, oppmerksomhet. Ingen så på henne heller, og igjen tenkte hun hvor uvant det var å ikke være konstant beglodd og i begivenhetenes sentrum. Så langt hun forstod det var det ikke skrevet et ord om dem i Batanis aviser engang. De var usynlige gjester, eller så godt som usynlige, men de var her på Gravellis nåde. Det viste seg at Gravellis palass var bygd inn i selve fjellet, en gigantisk steinkonstruksjon som strakte seg oppover. Hun kunne se lys fra vindu flere titalls meter over henne, og allerede nå var latteren og summingen, som kom fra de utallige rommene i et forvirrende sammensurium, irriterende. Lynes snudde seg mot henne, og kommenterte innstendig. “Vær forsiktig med barken.”
Barken? Ingen hadde fortalt henne om noen bark, og denne gåtefulle formodningen slo henne som meningsløs; om den hadde kommet fra noen andre enn Lynes.
”Barken?”
”Den er hallusinogenisk. De kommer til å tilby deg den, og jeg er redd for at du ikke har noe valg om å ta den eller ikke. Jostein ville ikke at jeg skulle si noe til deg. Han mener at dere burde takke nei, men det er ikke et alternativ hvis dere skal lykkes i dag. Jeg vet ikke om jeg håper at dere lykkes en gang, men jeg har for mye respekt for deg, Eva, til å se dere arrestert over et eller annet: Om det skjer tviler jeg på at dere noensinne kommer til å forlate dette landet.
Hun nikket. Det var ikke det at hun stolte på Lynes, men allerede nå tenkte hun å følge rådet til punkt å prikke. “Hva gjør den med deg?”
”Den er et naturlig hallusinogen. Det er selvfølgelig forskjellig fra person til person, men den kan brukes og brukes fritt på fester som denne. Religiøse seremonier. Orgier. Jeg følte at jeg burde advare deg. Jostein vet selvfølgelig om det, og jeg skjønner ikke hvorfor han ønsket å holde det skjult for deg.”
”Takk.”
Lynes smilte. Det var et trist smil, uten at hun forstod hvor det fikk valøren sin fra. Hun smilte modig tilbake.
De ble sluppet inn mellom to ranke vakter, smykket i uniformer som fikk henne til å tenke at de tjente himmelen vel så mye som de tjente general Gravelli. Hun hadde hørt om denne åndeligheten i Batani fra Ann tidligere, om hellige Lakar og den ikke mindre guddommelige broren hans, Mekar, og deres hierarki av engler og demoner. Om hun hadde hatt tid til det skulle hun ha satt seg mer inn i det, men for henne var symbolene de benyttet gåter som ikke lot seg løse. Umiddelbart fikk hun tilbud om bark, tok en forsiktig bit i munnen, tygde den, og stålsatte seg samtidig. Bitter. For sevjete til at det knakte. Snart var det blitt til en grøt, som de foran henne spyttet i en forgyllet skål med vann. Jostein gjorde det samme, og hun la merke til at biten ha tok hadde vært langt større enn den hun selv hadde dristet seg til å putte i munnen. Hun fulgte Jostein, inn i grottekonstruksjonen, på jakt etter Gravelli.

Gravelli stod og lente seg på en stokk i en av de mange salene. Eva forstod raskt at det måtte være ham, for Jostein virket å peke ham ut, og økte tempoet i gangen som om han var redd for at den hvithårede mannen på 1,60 ville forsvinne for dem i mengden. Han stod alene og studerte et maleri, ikke spesielt stort, men med et motiv som fascinerte henne.
”Herr Gravelli.”
Først gjorde han ingen tegn til å ha hørt Jostein gjennom tonene fra den syngende gitarspilleren som satt like ved ham, men da Jostein tilførte tittelen “General” var det som om den lille mannen kvapp til.
”Hvem er de?”
Gravelli var ikke brysk, men han virket overrasket. De må være denne Jostein Larsen de snakker om? Og dette er din gemal? Unnskyld, men jeg husker ikke navnet hennes.”
”Eva.”
”Eva, ja. De sier at du er en skjønnhet uten like, og jeg er ikke en mann som vil være dårligere enn de som sier det: Et unikt eksempel. Jeg skulle gjerne sett henne malt og hengt på en av veggene her. Kanskje av en gammel mester som Stanelli, gud bevare hans minne. Eller Botano. Botano visste å få ut skjønnhet. Men la oss ikke snakke om gamle mestere.”
”Jeg er ikke en kjenner av Batanisk kunst, sant nok. Men om mitt lille tilskudd får deg til å tenke på dem er jeg smigret.”
”Du hadde noe du ville si meg?”
”Jeg vet ikke om dette er anledningen. Jeg hadde håpet at vi kunne snakke mer imorgen, men jeg følte at du trengte å se henne.”
”Det finnes noe mesterlig ved henne, men jeg vet ikke om dette er hva Batani ser etter. Om du lar meg snakke med henne på tomannshånd, Jostein? Jeg kan forberede et sted for deg å vente. Det kommer ikke til å ta lang tid.”
Jostein virket perpleks, men tok seg raskt sammen igjen. “Om det er det du ønsker.”
”Jeg trenger å inspisere varen nærmere. Er det ikke det dere kapitalister sier?”
”Hun har nødvendigvis ikke så mye å tilby en mann som deg, Gravelli.”
”La meg avgjøre det.”

Eva var vettskremt idet hun og Gravelli forlot Jostein, som ble sittende i en lenestol som kunne ha vært en trone.
”Det er ingen grunn til å bekymre seg, kjære deg.” Stemmen var slepende, som om hun drømte, og hun tenkte på barken hun hadde tygget tidligere. Det var noe feil med denne situasjonen. Hva ville Gravelli kreve av henne på tomannshånd? Han var kanskje ikke en stor mann, og han var åpenbart preget av alderen der han nærmest kjempet seg over gulvet ved hjelp av stokken, glatt som et jernrør og med et ulvelignende hode som håndtak.
”Jeg vil bare snakke med deg, Eva.”
Hun kastet et blikk bakover, hvor Jostein stirret tomt på dem. En dør ble åpnet, og hun fulgte Gravelli inn i et siderom som hadde vært bekmørkt om det ikke var for lyskilden over et imponerende skrivebord, dempet av en dekorert skjerm. Gravelli satte seg.
”Om du kan kle av deg. Nei, ikke vær redd. Jeg lover at ingenting upassende vil skje.”
Hva var egentlig upassende i Batani? Hun ransakte hodet, men kom ikke frem til noe. godt svar på hva Gravelli mente med det. Jostein satt utenfor og ventet, så det måtte være trygt. Eller var det en prøve, kanskje? Og hva skulle hun bevise, og for hvem skulle hun bevise det? Hun begynte å løfte kjolen.
”Slik ja.” Hun kunne høre opphisselsen i Gravellis stemme. Han lente seg forover. “Akkurat slik. Kom nærmere.” Hun gjorde det. “Ta på brystene dine.” Eva gjorde det.
Det er barken, tenkte hun. Det er barken som... Hun kjente seg, nei det kjentes ikke riktig ut. Hun forstod at Gravelli onanerte nå. Det kom små klynk fra ham, som om en liten skolegutt prøvde å konsentrere seg. Baken til meg, og så bøyer du deg sakte forover. Sakte, ja. Sånn. Nei, ikke for nært.”
Han stønnet. Situasjonen virket nesten patetisk nå. Gravelli, denne opphøyde generalen, denne perverse gamlingen. Og hun som lente seg forover mens hun spredte beina. Hun hatet verden da hun rettet seg opp.
”Er vi ferdige?”
”Definitivt ferdige. La meg avslutte med noen ord: Jostein trenger å forstå: Forstå at Batani ikke er stedet for ham. Jeg vet ikke om du kan overbevise ham om det, men vi trenger ikke slike menn. Kvinner som deg? Kanskje. Jeg kjenner deg ikke, vil ikke bli kjent med deg, men jeg beundrer styrken din. En umulig situasjon, selvfølgelig. Hva skulle du gjøre? Hva trodde ham at kom til å skje? Du kan kle på deg nå. Jeg dømmer deg ikke. Men ta ham med deg vekk herfra. Vekk fra Batani så snart som mulig. Jeg kan ikke, nei jeg vil ikke, garantere for deres sikkerhet. Hva du forteller ham får bli din egen sak. Vi er ferdige her, Eva Larsen. Hun trakk på seg kjolen. Husk hva jeg sa i kveld. Og jeg forventer at dere forlater Batani i løpet av morgendagen. Lukk døren etter deg.”
Jostein møtte henne med forventende øyne.
”Jeg tror det er best vi drar.”
”Hva mener du?”
”Jeg vil dra.”
”Og jeg vil bli. Hva sa han? Er han med oss?”
”Hva tror du han sa? Vi trenger å komme oss vekk fra dette stedet, før det er for sent for begge.”
”Jeg skjønner meg overhodet ikke på deg, Eva. Kan du ikke bare si hva han sa. Det er ikke spesielt vanskelig.”
”Jeg vil ikke snakke om det. Ikke her.”
”Hvis du drar nå kommer du til å virkelig angre det i morgen.”
Lynes kom bort til dem.
”Er alt i orden?
”Jeg vil dra. Nå.”
”Har det skjedd noe?”
”Nei. Jeg ville bare dra. Det må være barken. Jeg føler meg kvalm.”
”Jeg forstår.”
”Hva er det du forstår, Lynes? Eva blir her, ved siden av meg. Hun beveger seg ikke en centimeter fra min side hvis hun vet hva som er bra for seg selv.”
”Stol på meg, Jostein. Hun trenger å dra. La oss ikke lage en scene nå.”
”Scene? Den eneste som lager en scene er Eva Larsen. Hun vet hvor viktig dette er for meg.”
”Jeg tar henne med meg hjem, hva?”
”Hva sa han da? Jeg vil vite hva Gravelli sa.” Jostein snudde seg vekk fra Eva, og begynte å gå mot døren Eva var kommet ut av. Hun merket at det var blitt stille i rommet. Vakter beveget seg mot Jostein i rasende fart. Før hun rakk å skrike ble Jostein slengt i bakken, med en brutalitet hun et øyeblikk før ikke kunne ha forestilt seg. Hun kunne høre Gravelli bak døren i den plutselige stillheten.
”Jeg er på vei.”
Og Gravelli åpnet døren, perfekt antrukket i sin uniform. “Var det noe du ville meg, Jostein? Stemmen var en buktende slange, og Eva forstod det Jostein måtte forstå: At dette ikke var øyeblikket for å komme med fornærmelser, eller stirre trassig. Dette var en situasjon der man så ned, ble liggende stille, og ba om unnskyldning. Og til hennes sjokk gjorde Jostein akkurat det.
”Jeg er redd det oppstod en misforståelse.” Jostein hadde blitt løftet opp på knærne.
”En misforståelse? Ja, en misforståelse.”
”Vi var i ferd med å dra. Jeg ville si farvel.”
”Jeg skjønner.”
”Så... farvel, Gravelli.”
”Farvel, Jostein. Hvis vi ikke ses igjen må du ha lykke til med dette prosjektet ditt. Hva var det du kalte det?”
Men Jostein så ut til å tenke at å svare på dette spørsmålet ikke var viktig. Han ble stående i stillhet, en stillhet som kunne ha blitt tolket som trassig om ikke hodet hans så ut til å veie mer enn nakken hans var i stand til å støtte.
”Vaktene viser dere ut.”
Og Jostein løftet hodet. Eva visste ikke om hun så sinne eller resignasjon i bevegelsen, om Jostein forsøkte å trosse det allmektige med denne bevegelsen, eller om han endelig godtok at verden var større enn ham selv. Han stirret på Gravelli, og hun så en intensitet i dette blikket som hun ikke kunne plassere. Så slapp han blikket, ikke ved å se ned, men ved å se til siden før han snudde seg, som om han aksepterte nederlaget, men bare denne gang. Bare for denne gang? Hun tvilte på at de to monstrene ville møtes igjen, men hvis de gjorde det ville hun ikke ha veddet på at noen av dem kom seirende ut; eller ville overleve møtet.

Ambassadøren
Det var som de ble fortalt. Ingen tok imot dem ved havneområdet, og Jostein forbannet Lynes for frekkheten hans.
”Vi blir behandlet som turister av vår egen ambassadør.”
”Det er ikke sikkert at det er han som har bestemt det.” Sander tok på seg rollen til Kaptein Ditlevsen, og forsøkte å forhandle Jostein vekk fra raseriet sitt.
”Du er kanskje en del av problemet, Sander. Jeg forventer ikke stort, men å selv måtte navigere rundt i dette rottereiret er uverdig. Hvor er egentlig Ditlevsen? Nei, ikke svar. Jeg vet jævlig godt hvor han er.”
Jostein rotet med kartet han hadde fått tildelt.
”Ikke kan de planlegge en by heller.”
Eva forstod seg mindre på kart enn Jostein, og tenkte at dette uansett ikke var noe hun skulle blande seg i. En oppskrift for å bli beskyldt for å forvirre eller ødelegge. Hvis de endte opp i rennesteinen her i Batani skulle det iallfall ikke kunne spores til henne.
”Det virker så stort når du er her. Hvor mye mindre enn Innsiden er det igjen?”
”Det er visst ikke som hos oss. De bor mer spredt ut over, bygger lavere.”
”Jeg vet hvordan de bygger, Sander. Hold deg til meg, Eva. Det er ikke sikkert at vaktene kan beskytte oss.”
De var fortsatt der, og som skygger var de kommet tilbake når solen var på vei ned, og mørket sendte sin første advarsel om at det synlige skulle bli usynlig.
”Det er trygt her, er det ikke?”
”De slår vel på gatelys når det blir mørkt.”
Nå tror jeg du håper på for mye, Sander. Se på denne drittbyen. Det må da finnes bedre strøk enn dette å reise gjennom. Men ikke faen om jeg spør noen om veien.
Han endte opp med å gjøre akkurat det. Det virket ikke som Jostein navigerte dem mot noe som helst fornuftig, og til slutt resignerte han og gikk bort til en gateselger som virket mest interessert i å dytte aviser i ansiktet deres. Når selgeren forstod at de ikke var interessert i Batanis ve og vel ble han irritert, men han gav dem likevel  gatenavn de kunne følge som skulle føre dem mot palassene som våket over Batani, hvis Lynes’ ambassade i følge kartet lå i nærhet til.
”Er han en av de innfødte? En som bruker mer tid på å innynde seg hos Batanerne enn å gi meg privilegiene som kommer med å eie Krut? Jeg forsøkte å si det til ham, men det virket ikke som han forstod det. Jeg overtok ikke formuen hans for å måtte spørre gateselgere om veien til hytta i jungelen.”
Ingen lo. Eva hadde fått nok av utbruddene til Jostein, og prøvde å få med seg noe av det som foregikk rundt henne for å passe på å få noe fornuftig ut av denne ekspedisjonen. Hun forventet halvveis at Jostein skulle resignere og føre dem tilbake til båten, men hun tenkte at det sikkert var like lav sjanse for at de kom til å finne den som at Lynes’ hjem magisk skulle manifestere seg rundt neste gatehjørne. Hun var enig med Jostein: Dette var en ydmykelse. Det var som om de ble bedt om å kravle hele veien til Lynes, gjennom gater som ledet ingensteder, ignorert av lokalbefolkningen som ikke virket interessert i å ta i dem med ildtang. De var utlendinger her. Eva hadde ikke følt seg så utsatt siden hun kom til Karnevalet, på jakt etter jobben som Gunnar Sveen hadde tilbudt henne på det reneste innfall.
Jostein viftet med sedler nå, mens han prøvde å tiltrekke seg oppmerksomhet.
”Kan noen vise meg veien til Innsidens ambassade? Jeg betaler. Gateselgeren ble straks mer interessert, helt til han la merke til at valutaen ikke var deres. Jostein måtte nevne Lynes’ navn flere ganger, og selv om avisselgeren virket mer og mer skeptisk endte det opp med at han tilkalte det som sikkert var sønnen sin, ga ham noen korte beskjeder, og dermed hadde de ansatt en veiviser. Jostein behandlet ham arrogant, og viste ingen interesse når denne lokale slyngelen prøvde å forklare dem veien.
“Ikke tro at du er eskorten vår. Jeg er ikke interessert i å høre deg snakke med den kaudervelske aksenten din. Jeg vil komme meg til Lynes. Da skal han jaggu få høre det.”
Gutten smilte bredt, og fortsatte å legge ut om gater og kulturminner til Evas fornøyelse. Hun forstod ikke mye av Batani, og var redd for å stille spørsmål som kunne fremkalle Josteins vrede, men dette var lærdom hun satte pris på. Hun måtte skrive noe av det ned, for det overgikk langt den tilgjengelige informasjonen de hadde hatt på båten, om ikke i kvalitet så i perspektiv. Den Bataniske aksenten var behagelig å høre på, og stemmen hans hadde ikke rukket å bli pipende heller. Han het Jord, et navn som minnet Eva om Sol og Måne fra Karnevalet, og dette fikk henne til å smile. “Hvor gammel er du, Jord?”
”Elleve snart.” Han tenkte seg om. “Det er bare en måned til.” Eva var glad for at hun ikke var elleve lenger. Hun var glad for at hun ikke var tolv eller tretten også. Hun tenkte på hva som hadde vært de fineste årene hennes, men kom til kort. Egentlig hadde hun aldri hatt det bedre enn nå - i dag - med en velskapt og entusiastisk ungdom som guide i det som føltes som en landsby. Hun var ikke så mye eldre enn ham, når hun tenkte seg om. Ikke et tiår en gang skilte de to, og når hun tenkte på den måten kunne hun like gjerne ha vært en stor søster; eller et søskenbarn. Hun håpet at hun aldri ble noen tante Eva. Hadde Jostein søsken? Hun måtte finne ut det. Hvorfor hadde det aldri kommet opp eller blitt nevnt? Og hvor var familien hans? Hun hadde aldri tenkt på det før nå, men Jostein hadde alltid vært Jostein Larsen. Så hvem var disse andre av Larsen-slekten? Hvorfor ble de aldri nevnt? Hun visste mer om Evensen-familien, Josteins påståtte rivaler, enn hun visste om Jostein selv. Kom han fra penger? Var han foreldreløs, eller kunne han like gjerne ha vært det: som henne?
”De sier at Hardar falt her. Det er lenge siden, selvfølgelig. De er han statuen er av, iallfall.”
”Hvem er Hardar?” Hun hvisket ordene sånn at Jostein ikke skulle få dem med seg.
”Vi er ikke på sightseeing, din lille slyngel.”
”Generalen. Den første.” Ordene var knapt hørbare.
Eva ville vite mer, men trodde ikke at Jostein ville godta om hun gravde. En annen gang, tenkte hun.

En time senere gestikulerte Jostein vilt mens han snakket med en av vaktene utenfor tempelstrøkene.
”Mener du at jeg skal gå rundt halve byen for å komme til ambassaden? Vet dere hvem jeg er? Kan dere ikke bare sende noen etter Lynes? Jeg begynner å bli mektig lei av klovnedansen her.”
Det satt langt inne å ikke fornærme for Jostein nå. Han klarte det bare nesten.
”Det var meldt at du skulle komme. Det var ikke meldt at du skulle ha med deg bevæpnede menn...”
”Sikkerhetsvakter.”
”Jeg kan forsikre deg om at dere er helt trygge her. Gutten kan ikke bli med, og vaktene får du innlosjere et annet sted. Hvis du ønsker det kan jeg gi deg adressen til et bra hotell.”
Til slutt gav Jostein opp. “Han forklarte sikkerhetsvaktene sine at de ikke var velkomne i tempelstrøket, og Eva syntes de virket glade for å slippe å forholde seg til Jostein akkurat nå. Om hun bare hadde vært like heldig.

Det var slik at et følge på tre personer navigerte seg gjennom tempelstrøket, i et smalt håp om at de skulle finne Lynes før det ble fullstendig mørkt. Eva savnet gutten allerede, for her var det mye som ikke lot seg forstå fra hennes liv og oppdragelse. Jostein hadde sluttet å banne, og siktet seg innbitt inn etter kartet.
”Hvordan skal vi få sendt tingene fra båten til ambassaden i kveld? Hvis jeg bruker en dag på å finne frem, og må igjennom så mye direkte uakseptabelt for å i det hele tatt sette foten i ambassadeboligen til den ubrukelige ambassadøren vår vil mannskapet til Josef sikkert forbli fanget på skipet til det ruster vekk.”
”Ikke ta sorgen på forskudd, Jostein.”
”Det er ingen sorg: Det er en personlig fornærmelse.”
”Vi visste jo at Batani ikke kom til å bli enkelt.”
”Det er forskjell på enkelt og denne ydmykelsen.”
”Vi visste jo at denne gangen er det ikke vi som er i posisjon til å forhandle.”
”De ser knapt på Eva! Vi har vandret rundt i flerfoldige timer, og de ser knapt på henne.”
Når Eva tenkte seg om var det sannhet i det. Ingen her så ut til å legge større merke til henne. Vel var hun kledt for en gåtur, ikke et paradeball, men hun var ikke vant til å kunne bevege seg så fritt uansett hva som var omstendighetene. Selvfølgelig så man på henne. Men for første gang siden operasjonene følte hun seg ikke beglodd. Om noe var det anerkjennelse i blikkene: og ubehaget hun fram til nå, etter Akasinera, hadde følt på som en selvfølge, hadde hun blitt spart for siden de gikk i land. Det var ikke det at menneskene rundt henne var spesielt pene heller. Ikke etter hennes standarder, i det minste. De var vanlige mennesker. Litt mørkere i huden enn på Innsiden, og de virket mye friskere enn ansiktene hun husket fra slummen. Kanskje var hun ikke en gang en sensasjon her: Nei, hun var virkelig ikke en sensasjon her. For en tanke! Og hva følte Jostein om dette? Hva tenkte han om at mesterverket hans ikke høstet himmelfallelse, eller en gang anerkjennelse. Var det den virkelige ydmykelsen?
Det nærmet seg natt da de endelig fant ambassaden. To bataniske vakter nikket uinteressert til det lille følget, og slapp dem inn porten i muren av hvit stein som både beskyttet og danderte Lynes’ hjem. Det var ikke spesielt imponerende, sammenlignet med områdene rundt der steinhuggerkunsten hadde fått kjørt seg: et beskjedent hus over to etasjer, i hvit stein som alt i Batani virket bygd av, i det minste hvis det hadde noen betydning.  Lynes viste seg. Det første Eva tenkte var at mannen var tung. Ikke tung som Thomas Evensen. Valkene hans oppførte seg riktignok så bedagelig at å kalle ham tjukk ikke strakk til, men flesket rommet ikke den samme aggresjonen som hun husket fra Thomas, en mann som brukte det til å kravle over andre slik at han kunne knuse dem. Når han skrittet mot dem fra døren til ambassadebygningen var det i en rytme som virket skapt for å forbrenne minst mulig fett. Hvordan en mann som dette var blitt innsidens ambassadør kunne hun vanskelig forestille seg. Han måtte ha vært pen en gang. Trekkene hans var regelmessige, og fedmen hadde i hovedsak holdt seg unna haken. Han var yngre enn hun forventet, neppe mer enn 40, men Eva hadde aldri vært flink til å anslå alder. Smilet hans var pent på en bedagelig måte, og avslørte regelmessige og hvite tenner. Det var likevel øynene hun bet seg merke i, snille øyne som beroliget henne uten at hun forstod hvorfor. Lynes virket å romme en del av Batani, og hun likte ham umiddelbart.  
"Ambassadør Lynes? Det er jeg som er Jostein Larsen."
"Fredrik Lynes." Stemmen var lys og feminin, som om den kom med små bobler. "Hva kan jeg gjøre for deg idag, Jostein?"
" Du kan begynne med å slippe meg inn."
"Selvfølgelig. Noen ganger glemmer jeg å være høflig. Det er denne byen. Jeg sverger på at den setter preg på deg uten at du en gang merker det. Og så er det plutselig for sent. Det er heller ikke hver dag jeg ser en felles Innsider."
"Hvor lenge er det siden noen fra innsiden var her?"
"En stund. Jeg er ikke spesielt god på datoer. Men vi kan snakke mer i stuen. Velkommen til Innsidens ambassade i Batani."
"Så, Jostein. Vil dere forresten ha noe å drikke? Det må ha vært en strevsom dag. Vann, sier du? Jeg tar meg en øl. Det er et bra sted å begynne. Hva kan jeg hjelpe deg med?"
"Du kunne begynt med å sende en eskorte.”
”Det? Nei, la meg forklare. Jeg forstår at det kom som en overraskelse, men som dere vet er ikke Batani så godt innstilt mot oss som vi en gang var; som vi ønsker.
”Det ser ut som at du klarer deg utmerket. Var det Fredrik?
”Fredrik Stiansen Lynes. Den eneste måten jeg med sikkerhet kunne få deg hit, Jostein, var å insistere på at du var turist. Det er selvfølgelig de som vet at du ikke er det, men å gjøre ære på deg kunne utløst et diplomatisk problem.”
”Du kunne sendt oss en guide.”
”Jeg kunne kanskje det, men jeg ville ikke. For å være oppriktig med deg, Jostein, er jeg ikke enig med de av mine overordnede som mener at dette er en god idé. De forstår ganske enkelt ikke forholdene her.”
”Hva mener du? Jeg trodde vi hadde en plan.”
“Du hadde kanskje en plan, Jostein. Det er jeg som må leve med den. At du skal komme hit, og presentere Eva som en Innsidens Messias er overhodet ikke realistisk. Jeg har forsøkt å forklare det så mange ganger, både til deg og de som tvinger meg til å ta på meg denne rollen, nå at jeg har blitt ør i hodet. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, en gang. Si meg: forstår dere ingenting av Batani der ute lenger? Jeg skulle gjerne forklart deg hva som er problemene med å tro at du kan knytte kontakter ved å vise fram Evaen din her, og ja, jeg ser virkelig hva du mente, men det er ikke slik det foregår her.”
”Så hvordan foregår det her?”
”For å forstå det må du kjenne Batani. Jeg har bodd her i 20 år nå, og blir fortsatt overrasket oftere enn jeg liker å innrømme. Det som burde være enkelt å forstå er at de ikke tenker som deg her, som jeg brukte å gjøre. Men vi kan fortsette samtalen over kveldsmat. Ann? Dekker du på til fire. På kjøkkenet, ja.”

”Batani forandret meg.” Lynes behandlet ordene som noe dypt personlig, som om det lå en åpenbaring og ventet bak dem. “Batani forandrer alle.”
Jostein snøftet. “Og jeg skal forandre Batani.”
Lynes så ikke ut til å ta utfordringen. Han smilte til Jostein, før han fant blikket til Eva. “Hun er virkelig noe for seg selv, det må jeg bare si. Men fra Batani er hun ikke.”
”Sier du at de har andre skjønnhetsstandarder her? Det har aldri vært problemet. Gi meg noen måneder, og den mest Bataniske prototypen du kan tenke deg vil stå klar.”
”Jeg tror ingen sliter med å bli fascinert eller bedåret av Evaen din. Problemet er at hun representerer en form for perversjon. For en fra Batani vil det sannsynligvis arte seg slik når de får høre om... metoden din. Hva er det du ønsker å oppnå, Jostein?”
”Med Eva? Hvis vi legger til side det faktum at du ser på det vakreste en fantasi kan oppdrive har det en rekke fordeler å kunne forandre ansikter på denne måten.”
”Jeg snakker ikke om fordeler. Hva ønsket du å oppnå med å lage denne Evaen din; om du unnskylder meg, Eva.”
Hun skalv. Fordi hun forstod at ingen hadde stilt Jostein dette spørsmålet. Dette spørsmålet som viste seg så farlig når hun ble stilt ovenfor det nå: hva kunne hennes eksistens kokes ned til? Hvorfor var Eva Larsen?
”Hva er det hun har erstattet? Moren din? En søster? En elsker? Alle tre?”
”Nå er du på farlig grunn, Lynes.”
”Hvorfor det? Jeg stiller spørsmål du trenger å stille deg selv: Som Batani kommer til å stille deg. Prestene som generalene. Funksjonærene, til og med. Barna i gaten kommer til å hviske om det etter en stund.”
”Hviske hva da? At jeg er patetisk? Jeg tror ikke du forstår dette, Lynes. Eller som du sier: Batani forstår det ikke.”
”Men det er jo akkurat det som er problemet.” Lynes brøt inn, skarp som en syl. “Du klarer ikke å overbevise meg en gang.”
”Jeg har ikke forsøkt å overbevise deg.”
”Men er ikke Eva selv kronargumentet ditt? Det faktum at hun eksisterer beviser at du har oppnådd noe ingen andre har oppnådd, og om det er en incestuøs drøm eller patetisk morserstatning...”
”Det er nok, Lynes.” Jostein slo en håndflate i bordet. “Jeg lar ingen fornærme meg, selv ikke her i Batani. Du har levert fornærmelse etter fornærmelse. Vi er borgere, begge to, Lynes.”
”Jeg hadde aldri spesielt mye til overs for Innsiden. Ikke en gang som barn. Men at de... at vi har falt så lavt at vi prøver å selge mannekenger til verden.”
”Ser hun ut som en mannekeng?”
”Er du en mannekeng, Eva?” Lynes så på henne nå. Øynene hans føltes som fjell.
”Jeg vet ikke.”
”Selvfølgelig er hun ingen mannekeng”, brøt Jostein inn.
”Hva er du, Eva.”
”Jeg vet ikke. Jeg vil ikke.”
”Du kan ikke.”
”Jeg kan ikke.”
”Kan ikke hva.”
”Svare.”
Lynes så triumferende på Jostein. “Hun kan ikke svare. Skal jeg forklare deg hvorfor?”
”Svar ham, Eva.”
Det endte opp med å bli enda en samtale, allerede samme kveld. Eva hadde trukket seg tilbake, men hørte rungende, arge ord klinge. For en gangs skyld føltes det som underholdning. Det var ikke fordi ambassadør Lynes utfordret Jostein. Jostein kunne utfordres, det hadde hun selv sett Thomas Evensen gjøre, men i dag stod han uten allierte, uten kjennskap til de lokale forholdene som Lynes var så opptatt av, og med dette kom det en usikkerhet som Eva ikke hadde sett før. Jostein var fanget på sjøen, rodde desperat, men uten noe ankerpunkt visste han ikke i hvilken retning det bar.
”Til helvete med generalene og prestene og hva nå enn jævlene kaller seg.”
”Det er ikke det smarteste du kan si her.”
”Så hva faen skal jeg si?”
Lynes så ut til å mene at det smarteste var å stikke av, med halen så langt mellom beina at den boret seg inn i anus, og aldri vise seg igjen.
”Minst mulig.”
”Jeg skal jo overbevise dem på en eller annen måte. Du kan i det minste gi meg en pekepinn på hva du mener jeg mangler.”
”La oss legge oss, Jostein. Ann kan rydde opp.”
Etter litt ble det stille. Og hun hørte skritt i gangen utenfor rommet sitt, rommet deres. Kveldens skuespill skulle få sin siste akt.

Et annet sted
Batani var ikke som Akasinera. Ordene ble et mantra som ferden fortsatte: en advarsel om at det som ventet dem nå var en annen type utfordring, men også en påminnelse om at det som ventet dem lot seg beseire. Beskrivelsen hadde sin opprinnelse fra Josef Ditlevsen, den eneste av de innvidde som hadde sett Batani, og dermed forfremmet seg selv til det nærmeste båten kom til å ha en ekspert på de lokale forholdene. Eva tvilte ikke på Josef, ikke mer enn hun tvilte på andre, men hun forberedte seg på å ikke la seg lure. Så langt tydet ingenting på at noen av dem visste hva som ventet. Hvis det fantes grader av uvitenhet, virket ikke kapteinen stort bedre rustet enn de andre deltakerne selv om han kanskje var den eneste av dem som var i stand til å plassere Batani på et kart, som vel var en fordel når man styrte en båt mot samme mål.
Eva hadde forsøkt å forberede seg på det neste som skulle møte dem her ute, så langt fra det hun selv kjente som sivilisasjon, og etter Akasinera forventet hun det aller verste. Det hjalp ikke henne at kapteinen forsikret dem om at Batani var trygt, om enn noe bakstreversk. Hun var like usikker på hva bakstreversk betydde som hun var sikker på å bli overrasket av et eller annet, og ikke i positiv forstand. De fant kysten, eller i det minste en kyst, og fulgte den videre mot målet sitt, sørover. Hun så omgivelsene gradvis forandre seg, og med nye dager virket det som at liv stadig snek seg nærmere dem. Første gang hun våknet til fugleskrik skjønte hun ikke hva bråket var. Hun fikk lære seg å ignorere det.
Klimaet forandret seg også med reisen sørover. Det var blitt sen vinter nå, og det føltes som de reiste inn i våren. Snart kunne hun ta av seg jakken hvis hun gikk ut på dekket, iallfall hvis det var sol og midt på dagen. Hun brukte mye tid på å stirre på landmassene de gled forbi, mer tid enn hun brukte på å sette seg inn i Batanis politiske fraksjoner, eller fremtredende maktpersoner hun kanskje skulle hilse på. Jostein påpekte det, og etter denne usubtile påminnelsen virket det som at Sander igjen krevde at hun holdt seg selv ved like; og at vennskapelige påminnelser sluttet å være forslag. En uke gikk dem hen før stemningen tilspisset seg igjen. Jostein ville ikke si hva som plaget ham, og kaptein Ditlevsen var som vanlig taus. Det var åpenbart at han savnet kveldene med Espen, der han drakk alene, uinteressert i den typen selskap Eva kunne tilby. Som regel skrev han, eller var parat til å skrive, men på hva visste Eva ikke. Det var som om han ventet på inspirasjon der han satt, for plutselig kunne han rasende begynne å notere, for så å ta en lang pause i stillhet med det barskapet hadde å tilby dem.

Det var ingen fare for at det skulle gå tomt, selv om Eva snek seg til et eller annet en gang iblant. Jostein hadde bare påpekt det en gang, da en av flaskene han ville åpne viste seg å være halvfull, men det ble ikke noe større oppstyr. “Jeg ser at du nyter varene.” Han konstaterte det, og ordene var uten fiendtlighet. Eva svarte bare med et nikk, og igjen forsvant Jostein inn i sine egne tanker. Han forble der resten av reisen. På et forunderlig sted mellom tilstedeværelse og introspeksjon, der det ene alltid var viktigere enn det andre. Jostein gjorde ingenting halvveis, og dagdrømmene så ikke ut til å påvirke ham når han var til stede. Mønsteret i når han ønsket ro, når han ønsket å snakke med kapteinen og når han ønsket å arbeide med hva enn ordene hans var ment til var uoversiktlig, og kaotisk heller enn disiplinert, men han virket å like å arbeide på denne måten, uten timeplan eller frister. Når hun spurte ham hvordan han holdt det gående så han overrasket på henne: “Jeg trenger ingen timeplan. Det kommer bare i veien for sann kreativitet.” Den usagte delen av utsagnet, at hun ikke var kreativ, var bare en konstatering.

"Akasinera var et lett bytte. Det er nå utfordringene begynner."
Hun så ikke utfordringer rundt seg. De hadde møtt på de første tegnene til sivilisasjon to dager før, og nå hendte det at hun så mennesker fra båten, som stirret og pekte; eller tok del i hva enn mennesker i Batani gjorde for å få tiden til å gå. At de holdt seg i live var det heldigvis ingen tvil om.  
”Vi tar vanligvis ikke denne ruten.” Josef så ut til å mene at båter, iallfall av denne typen, var et uvanlig syn her.
”Det ser ut som at de klarer seg.” Eva plumpet ordene ut.
”Det er det verste. Hvordan overbeviser man de som klarer seg og som har det greit, om at de trenger noe mer?”
”Er det ikke det Innsiden gjør?” Igjen. Hun visste ikke hvorfor hun kunne svare ham så frekt. Drukket hadde hun ikke.
”Du kjenner ikke Innsiden.” Jostein var oppgitt, som om han satt på en sannhet hun aldri ville få grep om. Hun ombestemte seg fra å hugge igjen: Hun turte ikke å gå lenger nå.
”Jeg finner et svar.”
Jostein forsvant: først inn i egne tanker, og litt senere fra dekket. Hun og Sander ble stående igjen, men det virket ikke som Sander hadde hørt at Josteins stemme rommet en tvil Eva ikke hadde hørt før. Det var ingen grunn til å blande ham inn i hva hun tenkte om Josteins indre liv, for om hun kunne tenke at de var venner vel så mye som de var kolleger, hadde det aldri vært noen tvil om hvor Sanders lojalitet virkelig lå. Hvorfor han forble så lojal var et annet spørsmål, men det var ikke Eva som sørget for at han kunne leve som han gjorde.

Egentlig ville Eva hjem, og ikke for første gang spurte hun seg selv hva dette betydde. Hjem til hva? Hjem til hvem? Kruts bolig, som hadde blitt stedet hvor Jostein og Eva formelt sett oppholdt seg. Hun hadde knapt tilbrakt et år der. Instituttet kunne hun aldri kalle noe hjem, og selv om Karnivalet hadde føltes som det noen ganger, og den lille leiligheten Gunnar hadde lånt til henne var det nærmeste hun hadde kommet å føle eierskap for et sted, var heller ikke det noe som hun forbandt med hjemme. Å tenke på Gustav, på pappa, var for tungt, men var ikke det det egentlige hjemmet hennes, selv om det veide mer enn hun var i stand til å løfte? Hun hadde begravet seg selv der, og aldri klatret ut av den graven, begravet Line og forsøkt å glemme at liket fantes. Og da hun var klar til å hente det opp igjen, kanskje vekke det til live, hadde Jostein skjedd. Insiden og Det ansiktsløse samfunn, tanken som skulle endre henne fullstendig. Eva var kunstig. Alt ved Eva var kunstig. Hun smilte. Hun hadde lært at det var den beste måten å klage sin nød på.
”Hvorfor smiler du?”
Hun hadde ikke noe svar til Sander.
”Kan du ikke være nedslått sånn som meg?”
Hun lo kort.
”Jeg er nedslått.”
”Du trenger ikke å være nedslått heller. Jeg blir forvirret, Eva.”
”Har du tenkt på hva som skjer etter Batani?”
”Lervate, går jeg ut fra.”
”Jeg mener: Har du tenkt på hva som skjer når vi kommer tilbake til Innsiden?”
”Hjem?”
”Du kan kalle det det.”
”Jeg har aldri likt Innsiden spesielt godt. Det er kanskje derfor jeg fortsatt jobber for Jostein og deg. Han sier han kan forandre oss.”
”Du jobber ikke for meg. Jeg er bare et verktøy.”
”Kanskje. Og kanskje du undervurderer deg selv.
”Hva mener du?”
”Hvis du er verktøyet, Eva, er du ment for denne oppgaven. Du er ment til å brukes for å skape et bedre Innsiden. Vi er alle ment for noe.”
”Hva er du ment for, Sander?”
”Jeg er et av de små menneskene. Jeg ser etter noe større enn meg selv, noen som rommer ting jeg ikke rommer og som ønsker å gjøre dette rommet til noe jeg kan oppholde meg i.”
”Jeg skjønner ikke.”
”Du er ikke som meg heller. Det er ikke som at jeg vil være den jeg er i dag. Som om ingenting har gått galt i mitt liv. Alle har en historie.”
”Selvfølgelig. Men du må være mer tydelig, Sander.”
”En mann som meg... du kan ikke forstå det.”
”Nå tror jeg at du undervurderer meg.”
”Vi kan snakke om det en annen gang. Nå er det Batani som venter. Snart skal vi se en virkelig by igjen. Batani er ikke som innsiden, sies det. Og du ser jo knapt tegn etter ødeleggelsene.”
”Knapt.”
”De er forskjellige fra oss: har andre ideer. Det er ikke sikkert at jeg er spesielt velkommen. De er mer tradisjonelle her.”
"Mener du at de er mer konservative?"
"Det er komplisert. Alt blir komplisert når du ser godt nok etter. Man kan kanskje si at de prøvde å lære av Akasinera og Lervate... og oss, på sin måte. Ikke lett å forstå hvordan sånne ting utvikler seg. Men jeg har forstått at de ikke alltid tenker som oss. Jostein advarte meg før vi reiste, og jeg tenkte at det var en tom advarsel, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg hadde jo lyst til å se verden. Det er ikke mange som får sjansen nå: ikke på denne måten. Turister, det er det vi er. De første, eller kanskje de siste. Vi skriver en form for historie.  
”Og du tror Jostein er forfatteren?”
”Han er skapt for historiebøkene. Jeg har tvilt på mye gjennom mine tredve år, men Jostein klarer jeg ikke å tvile på.”
”Du er tretti år gammel?”
”Trettito. Ikke si det høyt.”
”Og Lervate?”
”Hva med Lervate?”
”Hvordan er det der?”
”Spør du meg spør jeg deg. Det sies jo at de tviholder på det som var. Jeg vet ikke hvordan du fortsatt kan det. De er kanskje ikke så forskjellige fra Jostein. Og likevel... Du kan lese om steder, men nyansene merker du først når du kommer dit. Jostein har sikkert en plan.”
”Han har alltid det.”
De ble stående sammen en stund til, uten å veksle flere ord. De delte blikket ut i havgapet, vekk fra land. Brisen varmet Eva, og hun undret seg over om hun burde unnskylde seg til Sander og la ham være alene. Da hun forlot ham virket det som at han ikke merket det.
Batani eller Lervate: Eva så ikke frem til å fortsette reisen. Jostein hadde ikke gitt slipp på suksessen fra Akasinera: et tegn på at lykken stod ham bi. Han hadde regelmessig kontakt med ambassaden i Batani over sambandet, med Lynes som Eva forstod at var litt merkelig, noe Jostein forklarte med at man var dømt til å bli det hvis man tilbragte lang nok tid her ute. Igjen fant Jostein tilbake til at Batani var annerledes, at det aldri hadde vært enkelt å forstå seg på Batanerne, og Eva trodde ikke at Jostein hadde snakket med noen fra Batani heller.
”De ser ikke ut til å ønske teknologien vår. Bakstreverske, det er det de er. Men når de ser deg vil det forandre seg. Dessuten har Lynes gode forbindelser. Han har vært der i nærmere ti år nå, tross alt. Jeg kan ikke tenke meg at det er noen rift om stillingen. Uansett blir det neppe noen store problemer. Hvis vi drar med uforrettet sak er det ikke en katastrofe.”

Eva forstod ikke hvor denne plutselige usikkerheten kom fra. For ikke lenge siden hadde Batani vært en utfordring Jostein knapt kunne vente på. Om det ikke virket som han hadde gitt opp nå, hadde han tydeligvis fått reservasjoner. Det plaget ikke henne med mindre de skulle halshugges som straff for at de hadde tatt ferden, til skrekk og advarsel for andre progressive elementer som ville forvirre seg ut hit. Om noe ville det bli et verdig punktum på turneen deres, noe som kunne skrives om i Innsidens aviser slik at befolkningen der fikk sin dose med skrekkblandet fryd.

Det var ikke langt mellom himmel og helvete for Jostein. Selv hadde hun reservasjoner mot begge deler. Fanatikere, insisterte Jostein på nå. Fundamentalister. Lynes’ kommunikasjon så ikke ut til å gjøre det bedre.
”Vi får knapt komme i land. Det virker som de er tatt av det reneste hysteri. Vi skal prise oss lykkelige hvis de ikke sender hæren sin hit med bomber og granater. En diplomatisk katatrofe. Hva blir det neste? At de stenger ned skipsfarten? Tror de at de kan sulte oss?”
Rasende tirader hadde fulgt Jostein i flere dager nå, og alle ombord visste bedre enn å avbryte ham eller komme med innvendinger.
”En kort audiens. Ingen mottakelse å snakke om. Skal vi snikes inn på ambassaden i nattens mulm og mørke også, kanskje?”
Kaptein Ditlevfsen så ut til å ta situasjonen med stoisk ro, men ellers ble det gått stille i båtens kriker og kroker.
”Det er Batani du snakker om. Jeg har bokstavelig talt ventet uker på å slippe inn i havneområdene.”
”Jeg er ikke en forbanna handelsbåt.”
Josef så ut til å tenke sitt om det, men svarte ikke Jostein.
”Jeg betaler deg for å gjøre en jobb: Den jobben er å få oss trygt i havn i Batani by.”
”Jeg tror ikke det er mer enn en maktdemonstrasjon.”
”Rettet mot meg? Hva har jeg gjort mot de stakkars bondeknølene?”
”Du er her.”
”Hvor skulle jeg ellers være?”
Diskusjonen mellom de to døde hen. Kapteinen så dumt på Jostein, som raste videre, mot seg selv, mot mannskapet og mot de som ellers ville høre på. Han slamret en dør bak seg, og Eva syntes å høre at inventar også fikk gjennomgå mens hun selv ikke forstod hva som foregikk.
Senere samme kveld hadde Jostein roet seg. Han hadde fått beskjed fra Lynes om at situasjonen hadde endret seg. Hvordan eller hvorfor forstod ikke Eva, men de skulle i det minste få lov til å komme i land dagen etterpå. Jostein hadde snakket med Espen også, og i Akasinera gikk det visst litt mer som man ønsket og håpet på. Denne seieren var grunn nok til å feire, og snart hadde Jostein begynt på sin tredje flaske med vin.
”Vi skåler med batanisk vin. Ikke at det finnes noe annet, så vi har ingenting å sammenligne den med bortsett fra mer Batanisk vin, og det er kanskje like greit. Skål for Batani, vinens sted!”
Eva hadde sippet forsiktig fra et glass, som hun nå hevet med skepsis.
”Du må drikke mer, Eva.”
Josef så oppgitt på Jostein, og tømte en dram.
”Skal ikke du ha litt, Sander?”
”Du vet at jeg ikke drikker.”
”I kveld drikker du!”
Sander så overrasket ut, og Eva så ham knyte seg som om skuffelsen hans var dyp og inderlig.
”Hvorfor er ikke Espen her? Dere er noen forbanna pingler, hele gjengen!”
Eva hadde fått nok for lenge siden, unnskyldte seg, og forsvant inn i lugaren sin.

Jostein kom inn senere, i fyr og flamme. Hun lå i egne tanker, drevet mot søvnens søte intethet, og ble revet tilbake av døren som ble revet opp og smelt igjen, et terrorangrep som skapt for å lede inn i frykt og forferdelse.
“Er du våken, Eva?” Han så på henne som et byttedyr, som om hun var en valp som skulle fortæres, og hun nikket i mørket, selv om hun visste at han ikke kunne se det, nikket lydig.
“Har det skjedd noe?”
”På denne jævla båten skjer det ingenting. Det er problemet. Hvor lenge er det siden vi har hatt oss nå?”
”Jeg har ikke vært meg selv.”
”Du er aldri deg selv! Det er som om du tror at du spiller skuespill hele tiden. Selv med meg er du kald og distansert. Lag plass til meg.”
Sengen var så liten at den tvang ham inntil henne, uten at hun hadde mulighet til å flykte eller trekke seg unna.”
”Kan du bare holde rundt meg, Jostein?”
Det virket som han ikke hørte henne.

Hakan Pereira
De skulle forlate Akasinera som helter. Eva visste ikke hva Jostein hadde lovet, eller hvordan han hadde lyktes så fullstendig med å få dem til å tro på lovnadene, men de siste tre dagene hadde blitt en seiersmarsj. Jostein hadde beseiret Akasinera, ved hennes hjelp eller rettere sagt tilstedeværelse. Hun hadde berørt dem som om hun var en helgen, og de hadde tatt på henne mens hun forsøkte å smile, forsøkte å gjøre det hun hadde lært var best mens hun følte på en så dyp avsky som et menneske var i stand til å føle. En stakkarslig mor med en halv arm hadde smilt himmelfallent til henne, forsøkt å rette den krokete ryggen sin og bedt henne om å velsigne barnet hennes, et barn som neppe kom til å leve til voksen alder, og hun hadde gjort det, som om det var Josteins kommando. Det var det jo også, hun hadde fått beskjed om å vise seg fra sin mest elskverdige side, men i dag var ikke smil gratis: De føltes som almisser uten noe definert mål annet enn at hun skulle føle seg jævlig. “Jeg kan ikke redde dere.” Hun ville skrike ordene. “Det er ikke fra meg eller Jostein dere finner løsningen på marerittet deres. Jeg beklager.”
Og det gjorde hun virkelig. Det hadde vært en prosesjon ned til havnen, hun hadde ikke noe annet ord for det, der man hadde sett på henne med store øyne, og hoiende og siklende munner hadde hyllet dem og det lille følget deres som guder. Hosianna.

En knapp uke hadde det tatt Jostein å seire over denne forvridde sivilisasjonen. Hun hadde selv blitt sentrum for heltedyrkelsen, men hennes oppgave i det hele, i dette menneskelige vidunderet som viste dem at de lot seg reddes, og at de kunne bli som de hadde vært, før Akasinera trakk dem inn til seg, skapte et ul av savn. Eva hadde vært som dem, og når de så på henne nå rommet hun tanken om at de også kunne bli som henne. Hun orket ikke å sette seg inn i historien til disse halveksistensene, deres nød og lidelser, men for å trykke ideene til Jostein så tett til seg kunne de ikke ha noen form for håp lenger. For dem var hun like mye maskin som menneske, en forlokkende speiling av dem selv, som de en gang hadde vært. Eva hadde bare et steinansikt for dem. Om de hadde skjønt at det var alt Jostein kunne tilby hadde det vært enklere, for var ikke dette mennesker? Fortjente de ikke håp og drømmer som alle andre? Eva brydde seg ikke. Hun kunne ikke. Ikke på den første forestillingen, der hun hadde blitt vist fram som en pervers variant av hva som hadde vært: hva hun hadde blitt til. Ikke når Jostein forsiktig hadde lagt ut om det nye samfunnet sitt, og framstilt det som at å bli som - nei - å bli henne, var mulig om man gjorde det lille ekstra, viste seg som sterkere, som mer kompetente, og som mer ambisiøse enn sine medborgere.
Da de ble invitert til rådhuset for å møte Hakan Pereira, sultanen, forstod Eva at Jostein hadde vunnet Akasinera. Hakan nikket med den oppsvulmede pannen sin, rytmisk som hammerslag, og Eva sanset at det skvulpet der inne: Betent væske som ventet på å sprute ut kunne få hele ansiktet hans til å eksplodere som en bristende demning hvis han ble for opphisset. Da hun først la øynene på denne mytologiske misformelsen hadde hun ikke en gang lagt merke til at den høyre armen var kortere enn den venstre, som hang slapt ned. Hun tok seg i å rekke fram hånden først etter at det var for sent, men Hakan Pereira hadde ikke blitt fornærmet. Når han snakket lallet han litt med hodet, og hun undret seg over om han var fullstendig til stede. Det var han. Han snakket kanskje utydelig, nesten mumlende, men Eva så snart at Hakan var fullstendig til stede, og at han kanskje til og med aktivt brukte lyten for å virke dummere enn han var.
”Så det du sier er at du kan helbrede oss?”
”Det er et stort ord. Jeg kan bøte på lidelsen. Du, Hakan, fortjener den fremste hjelpen Innsiden kan tilby. Med den siste tidens nyvinninger, med det ansiktsløse samfunnet vi søker, vil individer som Eva ta form hos oss, og jeg og mine investorer ser ingen grunn til at Akasinera ikke skal nyte godt av ekspertisen til meg og andre.
”Du er kirurg, ja?”
”Kirurg. Noen vil kalle meg visjonær, men det er opp til andre å bedømme. Jeg er den fremste eksperten på estetisk kirurgi Innsiden har, og med Krut i ryggen har vi nesten ubegrensede midler: Midler som også kan komme Akasinera til gode.”
”Og hva ønsker dere? Det vanlige, går jeg ut fra. Billige råvarer. Lave importskatter. Jeg har hørt leksen før.”
”Det du ikke har hørt er hva jeg kan gjøre for å hjelpe dere med... senskadene.”
”Hva kan du gjøre?”
”La meg begynne med: Mer enn det som tidligere var mulig. Alt lar seg ikke reparere, som dere så smertefullt har erfart her ute, men det som lar seg ordne... La oss bare si at Eva ikke alltid så sånn ut.” Jostein gravde i mappen sin.
”Jeg forstår.”
”Det er mye å forstå: Mye å ta innover seg. Og mye som er eksperimentelt enda. Hvordan behandler de hodet ditt nå?”
”Tapper hevelsen en gang i uken. Smertestillende.”
”Og hvor lenge har du igjen?”
”Hva behager?”
”Jeg er lege, Hakan. Hvis jeg skal hjelpe dere må du være oppriktig. Hvorfor ikke begynne med deg selv?”
”Kanskje et år. I beste fall to... Neppe mer.”
”Jeg kan gi deg noen til. Og mine eksperter skal se hva de kan gjøre med væskingen.”
”Hva mener du?”
”Vi kjenner til lignende skader. Har behandlet tilfeller som ikke er ulike fra ditt. “Hadde jeg vært her tidligere kunne jeg gjort mer. Tenk på hva vi kan gjøre for Akasinera.”
”Jeg må rådføre meg med våre eksperter. Men... vil du spise middag hos oss i morgen? Det er alltid bedre å snakke under mer avslappende omstendigheter, synes du ikke?”
”Gi meg klokkeslettet. Jeg er alltid presis, og hvordan kan jeg si nei til å møte familien din? Det er sikkert noe jeg kan gjøre for dem også.”
”Det håper jeg. Virkelig.”

Det lille, patetiske forsøket på å skape nærhet som avsluttet møtet mellom Hakan og paret Larsen forandret ingenting i Evas øyne. Hvis Hakan hadde ønsket å overbevise dem om at han var deres billett inn i denne uhorvelige virkeligheten, virket han så desperat at forhandlinger ble nærmest overflødige. Han kunne like gjerne ha gitt dem stedet, og Jostein fant en stolthet i det som fikk det til å gå gysninger i henne. Om Akasinera overlevde eller ikke, og hun var langt fra overbevist om at det fantes en framtid, var Josteins interesser ikke Hakans. Akasinera virket i seg selv som et perverst eksperiment, hvor selv det mest levende og spralende bar preg av forråtnelse og død. Eva undret seg over hvordan en yngre henne hadde opplevd disse sanseinntrykkene - Var hun virkelig så fjern fra sine egne røtter at hun kunne la seg forferde av sanseinntrykk som en gang hadde vært nær hennes virkelighet? - og forsikret seg selv om at det ikke var det samme den gang. Selv i Slummen hadde man følelsen av at Innsiden var der. Man hadde noe fantastisk å trakte etter, og noe å håpe om. Livet var ikke en serie overgrep som ventet på å bli overgått av noe mer grusomt. Hvis Akasinera hadde en sjel, var den ikke i Hakan Pereiras besittelse, for han var den største overgriperen av dem alle. Hvordan kunne man ellers se på mannen som ledet denne selvmutileringen?

Det føltes godt å forlate Hakans kontor på rådhuset, men allerede i gangene, i trappen, kom følelsen av en mer utpreget og byråkratisk verden henne ikke til unsetning. Maskiner spyttet uendelige mengder med papir som ble fraktet mellom rom i en desperat dans av prioriteringer og bemidlinger. Hvordan kunne noe så korrupt kreve denne papirdansen for å være mulig? Kontorer hadde navn, dører hadde titler, og alt dette bidro, måtte bidra, til det som møtte henne utenfor bygningen, når hovedddøren nå åpnet seg foran henne før den smalt igjen, og to vakter trakk seg nærmere hverandre for å beskytte dette aller helligste, denne bygningen om like gjerne kunne vært av mansje.  

”Jeg har han i min hule hånd.” Jostein smilte opprømt, og Eva visste at han var fornøyd: at smilet var rettet mot ham selv. De ble plukket opp av ambassadens bil, og snart var de igjen hjemme hos Flyland. Eva unnskyldte seg selv mens Innsidens to utvalgte gikk inn på et kontor for å diskutere, og ble overrasket da Jostein kom tilbake nærmest øyeblikkelig.
”Han er enig med meg. Dette er den beste sjansen vi har hatt for å legge dem under oss. Og ingen vil si at de ikke tjener på det selv også.”
Hvem var ingen? Eva visste ikke hvorfor han brukte ordet på denne måten; om det var for å forsvare seg selv; eller om han ikke så noen bakside ved denne innledede avtalen om å redde en verden fra både seg selv og naturen, naturen som hadde snudd seg mot den etter krigens utenkelige overgrep.  
”Ikke bare er dette et gjennombrudd i å videreføre handelsavtaler mellom byene, det ville også bety at vi på sikt vil kunne nyte godt av Innsidens imponerende teknologi og infrastruktur, og få tilgang på avgjørende helsetjenester. Det er det han vil si, Flyland?”

Det viste seg å være en nærmest ordrett gjengivelse av hva Hakan Pereira sa to dager senere, kringkastet over radio til hele Akasinera. Han sa andre ting også, men det var akkurat dette Eva bet seg merke i mens hun og Sander satt og drakk middelmådig kaffe fra et skrumpende lager. “Vi har mer på båten, ikke sant?”
Sander virket tankefull, men ble vekket av forsøket på å få igang en samtale.
”Hva? Jo, selvfølgelig. Skal jeg snakke med Jostein? Han kan sikkert sende noen fra ambassaden...”
”Høres jeg bortskjemt ut?”
Sander dro på det, overrasket, men resignerte til slutt. “Selvfølgelig ikke. God kaffe må man ha.”
”Med tilstelningen hos sultanen har jeg iallfall drukket mer dårlig sprit enn jeg har gjort siden jeg var liten.”
”Sultanen, ja. Hvordan gikk det?”
”Etter planen. Jeg har ikke noe mer å si enn det.”
Men hun hadde tanker.
Eva visste ikke nøyaktig hva Jostein hadde tilbudt, langt mindre hvor mye av det han var i stand til å levere, men hun visste at med håp kom skuffelse. Det gjorde ingenting med humøret til Jostein, og hvordan han og Flyland nå virket som de hadde vokst opp sammen, for de behandlet hverandre som gamle venner. Seieren deres, som de nå forestilte seg i brede ordelag, gav dem begge noe de ønsket seg. For Flyland var det prestisje ingen som så langt hadde vært utstedt i Akasinera hadde nytt godt av: stedet som så langt hadde vært punktumet for flere ambassadørers ambisjoner. For Jostein? Han trengte en alliert. Han trengte mennesker som ikke bare kjente Akasinera, men var både villige og i stand til å sette et skjønnhetsregime i gir, og føre Akasinera inn i en ny tidsalder, som et proto-prosjekt for den Innsiden Jostein ønsket å skape når han kom tilbake. Jo mindre tenkt om møtet med familien til Hassan, jo bedre, fra hennes side. Hun hadde følt seg som en kongelig på besøk hos fjerne slektninger: Ikke like fremtredende i hierarkiet, men med en skamløs vilje til å underlegge seg og hengi seg til både autoriteten til Jostein og egne perversjoner. Hakans konkubiner så riktignok nærmest normale ut, nøye utvalgt som de sikkert var etter det samme prinsippet som drev Innsiden, men hans foretrukne, hans kone, kunne ikke måle seg med disse unge ofrene med noe annet enn den giftige tungen sin, tøylet av Hakan og Josteins tilstedeværelse. For henne var Eva bare enda en ung og håpefull: enda en rival som ville ha sin tilmålte tid i Hakans gunst, før han kom tilbake til henne. Alle kvinner representerte en trussel for henne, for Lavia Guiteres som de en gang hadde kalt henne. Deres Lavia. Engelen Lavia. Det var det som var tilnavnet hennes, og Eva tvilte på at det var fordi hun var så ren og pur. Hun hadde overlevd der hundrevis av andre hadde bøtet med livet, og sikkert på Lavias oppfordring også.

Lavia, den giftige. Lavia, som hadde født Hakans hans kjæreste eiendel, sønnen Marcelo. Marcelo som lenge hadde vært så frisk og lovende, som hadde vært sin fars øyenstein og sin mors kjæreste premie, og nå var i ferd med å dø. Kunne Jostein redde lille Marcelo? Ja. Og hun visste ikke om det var sant eller om det var enda en råtten løgn, som alt annet hun så og følte om Akasinera.

Jostein skulle ri Marcelos liv hele veien til perleporten. Helt til Akasinera åpnet seg for hans føtter ville han sørge for at den lille perverse skapningen holdt seg i live, og så ville han forkaste alle intensjoner som ikke hadde med hans prosjekt: Hans visjon å gjøre. Dermed fikk Eva gleden av en ny runde med avdukninger, med offentlige opptredener, med sosiale sammenkomster, muligheter til å hate Akasinera som hun egentlig burde følt medlidenhet med. Hun var smertelig klar over det. De pintes her. Pintes av Hakan, slik de fremover skulle pines av Jostein, Jostein som lovde dem hennes bilde.
 De siste dagene hadde ikke oppført seg som hun ville. Oppholdene på hotellet mellom arrangementer var uutholdelige. Hun følte at hun duppet i vannskorpen som en oppblåst kropp. Når hun var synlig betydde det mindre enn når hun var for seg selv. Det var det som gjorde henne mest fortvilt. Hun hadde alltid vært tiltrukket av melankoli, selv lenge før hun lærte at det var et ord, men akkurat nå ble hun nærmest kvalt av selvmedlidenhet. Hun bar på for mye, og var maktesløs i å kvitte seg med børen. Fantasien til befolkningen var hvileløs, og hver gang hun viste seg hadde hun blitt mer eterisk, vanskeligere å få grep på for de som falt for hennes føtter som om hun var den nye Laviaen deres, engelen. Hun følte seg ikke beæret. Hun følte seg hul. Hulheten fulgte henne inn i rommene deres, som en talisman som kunne henge over døren og holde onde ånder vekk for en stakket stund. Andre ganger slo hun ned som en åpenbaring blant Josteins nye forretningspartnere, et tegn på at lykken stod forhandlingene bi. Hun tenkte at når de endelig forlot pølen, ville Hakan reise et alter for henne, og at det kom til å bli stående der til spott og spe for sunn fornuft lenge etter at både hun og Jostein var begravet.

Ting skjedde med alt annet enn henne, og selv om hun var lettet over å nå kunne forlate fordervelsene, var det langt fra slutten på ekspedisjonen deres. Det var nye skrekkeligheter å oppdage, og nå som hun tok Espen i hånden og ønsket han lykke til med å etablere det som i samarbeid med ambassadør Flyland skulle bli Josteins første handelspost, så hun betenkelighetene manifestert i det slitne ansiktet hans. Kaptein Ditlevsen virket lettet over å forlate havneporten, men når hun så på Jostein så hun ingenting som lot seg lese. Han stirret ut mot havet, ikke tilbake mot Akasinera, og uten at Eva forstod hva han så på, forstod hun at dette noe var så altoppslukende at ingenting ville få ham til å vende blikket, og se seg tilbake.

Akasinera
Kapteinen viste vei. Jostein bannet innbitt mens han skjermet nesen.
“Hvor er den jævla bilen?”
”Bare noen hundre meter til.”
”Litt av en mottakelse denne Hassan gir oss.”
Små, iltre vindkast rev i jakker og slør, og Eva tenkte at hun kunne kaste det siste på havet og føle seg bedre. Hun holdt seg fra å opptre så skandaløst, og tvilte uansett på om brisen ville være en god nok unnskyldning. Steinansiktene foran henne virket parate der de lot blikkene sine vandre, som om livet var en sammenhengende trussel.
Bilen var importert fra Innsiden. Eva kjente modellen fra Josteins garasje, men her var lakken ripete og inventaret mer slitt. Nærmest identiske. De små lytene plaget henne ikke, men de understrekte følelsen av annerledeshet. Akasinera hadde et preg av rust og forfall, og om dette farget av på en bil som representerte den ytterste form for luksus: Hva kunne hun forvente av resten av byen? Denne merkelige profetiske tilnærmingen til omgivelsene virket ufornuftig, som om Akasinera ikke bare var preget av skadene fra krigen, men hadde beholdt disse skadene som en del av sin natur, som om landet og byen var uopprettelig skadet, og de hadde omfavnet skadene som en del av en identitet. Var det dette Jostein skulle ta fra dem? Ville de kvitte seg med seg selv?

Dette virket så fjernt og ulogisk, men Eva klarte ikke å kvitte seg med tanken når hun så ut fra bilen og inn i et skrekkabinett. Lukten av sot og eksos trakk inn i bilen, og dagene i slummen kom tilbake til henne, sterkt og skarpt og uventet, som om hun levde år av livet sitt igjen, men forkortet til noen sekunder. Hun måtte ha skåret en grimase, for Jostein så henne irritert inn i øynene. Sander viste den vage engstelsen han fikk når oppførselen hennes avvek. Eva gjorde ikke sånt. Eva var et steinansikt. Det så ikke ut til at noen andre la merke til den ufrivillige grimasen hennes, så hun tenkte på det som en påminnelse om hvorfor hun var her, og en advarsel. Hun hutret selv om det var varmt i doningen.

Akasinera var ikke noe paradis. Det var ingenting luksuriøst med byen som var gravd inn under klippen, og Eva møtte stedet med avsky. Hun tok seg selv i det, og forsøkte å endre tankene, men hele stedet minnet henne om hvem hun hadde vært. Hun trodde hun hadde visst hva en mutasjon var, men nå så hun hoder med oppblåste skaller, ansikter med vorter og arrdannelser og kropper som nærmest sjanglet seg forover i sin ubalanse, forvridde lemmer eller mangel på dem. Skrik skar gjennom luften, og blandet seg med stønnene fra spyttende maskiner. Kakofonien var uforståelig for henne, og inntrykkene for groteske til at de ble noe annet enn en utstilling som slukte seg selv i mengde inntrykk og ren motbydelighet.
"Hva er galt med dette stedet?"
"Akasinera?" Sander som satt ved siden av henne i baksetet så brydd ut. "Jeg visste ikke at det var så ille."
"Det er ingenting galt med Akasinera. De ble truffet hardere enn oss, og forholdene er deretter. Mutasjonene og forurensningen er problemene deres nå. Jeg ser ingen grunn til at det ikke skal bli bedre her med tiden, som det ble hos oss."
"De virker døde."
"De har mistet mye. Jeg skal gi dem noe av det tilbake: Troen deres. Det de trenger er å tro igjen."
"Det de trenger er hjelp."
"Det også. Jeg er ingen filantrop, men jeg kan gi dem drømmen om deg, Eva."
"Hvorfor skal de bry seg om meg: en konstruksjon som er en hån mot alt de lider under? Det er perverst."
"Det er ikke like ille over alt. I morgen kveld, for eksempel, skal vi møte noen av de mest fremtredende borgerne her, og diskutere mulighetene deres."
"Til hva da? Å bli som meg?"
"La oss ikke forhaste oss. Du og Sander kan gå gjennom programmet senere. Hvis du har spørsmål kan jeg sikkert finne noen lokalkjente. Jeg ville ikke anbefalt en tur ut."
”Eva visste ikke om han truet henne, men det var ingenting som fristet mindre.
”Finnes det ikke en annen vei?”
”De sier at dette er den beste. Raskeste. Akasinera er ikke et pent sted, uansett hvilken rute du tar.”
”Utsiden er et paradis til sammenligning.”
”Utsiden? Utenfor muren, mener du? Ja, du er jo vokst opp der. Jeg glemmer det stadig.”
”Det gjør ikke jeg. Men dette er et krater.”
”Jeg foreslår at du glemmer både utsiden og Akasinera... så snart vi forlater det. Akkurat nå har vi en jobb å gjøre. Ambassadøren vår, Flyland, tar imot oss ved hotellet. I morgen blir det noen mer offisielle besøk. Ikke noen mottakelser her. Jeg og Hakan er enige om at vi holder målet med dette besøket hemmelig.”
Hadde de et mål? Eva studerte neglene sine, og tenkte at hun hadde gjort en god jobb med dem. Hun lurte på når hun hadde blitt så forfengelig, og kom fram til at om hun var tilfreds med resultatet var forfengeligheten bare en bieffekt. Å forsøke å imponere andre enn seg selv virket bortkastet. Omgivelsene hadde forventninger som la opp til at om hun søkte anerkjennelse, så ville hun bli skuffet.  

Flyland hadde et pent ansikt med ærlige øyne, men det var noe sykelig over den bleke huden som var strukket litt for stramt rundt skallen hans. Synet av Eva så ut til å vekke ham fra en dvalelignende tilstand, og øynene hans fikk et merkelig lys når blikket til de to møttes. Han var yngre enn hun hadde forestilt seg, neppe mer enn tredve, men det lyse håret hans virket litt tynt. Det var som om forfallet han så daglig satte sitt preg på ham.
”Du må være Eva.” Stemmen hans skalv forsiktig, som om han tok del i noe hellig.
”Min kone, ja. Eva Larsen.”
Hun rakte fram hånden, og Flyland virket usikker på om han skulle kysse den. Han valgte å ikke gjøre det, og Eva var takknemlig.
”Du er fortryllende.”
”Det var derfor jeg bygde henne.” Jostein satte et punktum for videre komplimenter, og snart fløt samtalen over i Akasinera, og Hakan Pereira, slik han ønsket det.
”Helvetes egen fyrste. Du må selvfølgelig være av en viss karakter for å holde orden i rekkene her, men Hakan er så ille som det blir etter våre standarder. Jeg har brukt de siste årene på å opprette en viss tone, og han er høflig med oss nå. Ikke spesielt formbar, men høflig. Men ikke forvent takknemlighet fra den kanten. Eva er like mye en trussel som en gave til disse menneskene. Og med Hakan... du vet aldri hvor han ender opp. Regimet hans har ikke vært verre enn de andre, og jeg må ærlig innrømme at han har oppnådd en viss stabilitet. Det er selvfølgelig bra. Vi er og blir avhengige av dem. Men ikke tro at de ikke vet det. Du kjenner ikke stedet, Jostein, kjenner ikke Hakan. Ikke lov ham noe du ikke vil holde.
”Eva er ikke til salgs. Teknologien er det. Innenfor visse rammer, selvfølgelig.”
”Krut har selvfølgelig rett til å gjøre avtaler innenfor retningslinjene, men jeg må advare mot å gi Hassan mer makt enn han allerede har her.”
”Vi vil gjøre dem avhengige av oss.”
”Og han vet at vi allerede er avhengige av ham.”
”Vi er i denne sammenhengen Krut. Og Krut er ikke Innsiden.”
”Jeg hørte at... jeg beklager at han har gått bort.”
”Det gjør ikke jeg.”
Flyland var stille litt for lenge.
”Lars: Vi vet begge hvem og hva Sverre Krut var. Det er ingen som kommer til å savne ham.”
”Krut gjorde fantastiske ting for Innsiden.”
”Og ting som ikke var like fantastiske. Uansett er det jeg som styrer skuta nå.”
”La oss legge dette dødt, Jostein. Det er en meningsløs diskusjon uansett.”
”Ja. Jeg har bestemt meg. Det er lite du kan si fra eller til.”

De trakk seg tilbake etter middagen. Det virket som at Jostein ønsket å gjeninnføre fasaden av normalitet, rutinen som pregløst førte deg gjennom dagene. Det skulle ikke være noen utstilling; ikke for andre enn Hassan Pereira. Et kuratert publikum bestående av én, og som en stripper eller hore skulle hun underholde. Eva visste ikke hva man forventet av henne - nei - hva han forventet av henne. Hun så for seg et monster, for hvordan kunne man ellers verne om sin posisjon her i Akasinera? Monstre over alt. Hele verden bestod av dem. Hun hadde ingen illusjoner om at hun var en av de gode menneskene. Hva hadde hun gjort hvis hun var en av de mektige, en av dem som satte føringer for hvordan folk fra utsiden, eller fra Akasinera, levde og døde? Den barnslige leken hvor hun og Sofie bekjempet Klautarus - Kannibalkongen - kom tilbake til henne, og hun tenkte at her, her ute fantes det verre ting enn kannibaler. Kanskje vampyrer? Varulver? Blodsugere og gigantiske ulver som rev kjøtt og sener fra bein, og til slutt knuste de samme beinene, i desperat søken etter margen der det også satt næring. Det var bra at marerittene ikke kom lenger.
Innestengt med Sander igjen. Josteins befaling. Eva gjorde kroppsøvelser for å få vekk rastløsheten som var naglet i henne. Sander så uinteressert på henne fra lenestolen. Det beste Akasinera kunne tilby, tenkte hun, var dette rommet. Det var i det minste rent, og møblene så nye ut. Ingen vinduer, og vegger av betong som stengte henne inne. Det var noe galt med luften også her, men hun trodde ikke det var til å unngå i noen del av dette vanstedet.

Jostein måtte ha forandret mening, for nærmere åtte fikk hun plutselig beskjed om å innfinne seg i restauranten, eller nærmere bestemt baren. Det virket som de to var en del av samme rom. Blandingen mellom hotell og gjestgiveri hadde kanskje en sjarme, men den var gjemt under lag med ulykke. En lutrygget mann satt ved baren sammen med flaskene sine, og da han snudde seg mot Eva så hun at halve ansiktet hans var angrepet av en grusom infeksjon. Om belysningen hadde vært bedre, trodde hun at hun ville ha kastet opp. En liten gruppe satt og spilte kort, med mekaniske bevegelser som ikke rommet noen form for entusiasme. Hun kjente ikke igjen spillet. Det stod bedre til med jentene deres, men hun tenkte at der kunne man i det minste plukke og velge blant de som var minst angrepet av sykdommen stedet led av.

Selv Jostein virket overrasket. "De trenger oss virkelig. Det er grusomt, direkte grusomt." Han snakket med fascinasjon. "Ikke bare ansikter som lider, men kroppene deres. Uopprettelige skader." Han pekte på en mann som satt for seg selv i et hjørne. "Han er kledd som om han har penger. Og så lever han i denne tragedien. Kan du gå bort til ham, Eva?" 
Hun ristet på hodet.
"Greit. Jeg skjønner det."
"Hva kan jeg gjøre for ham uansett?"
"Ingenting. Ingenting."
Det var inntrykket hennes. Det var ingenting som kunne gjøres. Hun visste ikke hva de levde for, men hun så at de også døde av det. Hvorfor ellers ville de fortsette å klenge seg til denne eksistensen av pest og sykdom? Sander virket enda mer satt ut enn henne.
"Hvordan er det mulig å leve slik?" 
"Jeg vet ikke."
"Jeg har jo lest, men at det skal være så ille. Det er vanskelig å fatte. Disse menneskene trenger ikke deg, Eva."
"Men det er meg de får."
"Ja, jeg går ut fra det. Hva tenkte Jostein på da han bestemte at vi skulle dra hit?"
”Penger. Makt. Og skjønnheten, alltid skjønnheten.”
”Er det rom for skjønnhet her?”
”Han kommer til å lage rom.”
 
Hun sov godt den natten. Sov godt alene, og kanskje fordi hun var alene. Da Eva våknet forestilte hun seg at hun fortsatt var på båten, på vei mot det ukjente, men idet hun forstod hvor hun var, ble hun igjen grepet av håpløshet. Snikende. Til den tok helt over. Sander var allerede der, og nå organiserte han garderoben hennes, som hadde kommet fra båten, med autoritet. Eva likte ikke tanken på at han bare kunne komme inn som det passet seg, men det var ikke et tema som skulle diskuteres. Sander gjorde sitt beste, tross alt, under omstendighetene. Vi må gjøre vårt beste. Vi må gjøre det vi kan. Ikke for Akasinera, men for Jostein og galskapen hans. Eva trodde ikke på seg selv. Tankene hennes var utskiftelige, som innfall hun la fra seg ved neste korsvei. Som et maskeradeball, eller som en utkledning, som den Sander snart skulle putte på henne.

Dager på havet
Eva hatet ikke de første dagene på båten. Hun var vant med å leve på liten plass, og å være innelåst føltes nesten naturlig. Isolasjonen som kom med å være omringet av skvulpende saltvann plaget henne ikke. Etter at hun lærte å svømme hadde hun funnet ro i å være omgitt av vann, og selv om vannet nå befant seg under henne, tenkte hun på det som et element hun hadde mestret. Det ville selvfølgelig ikke redde henne hvis noe skjedde her ute, og hun lengtet ikke akkurat etter å oppleve drukningsdød, men hun var ikke mer sårbar enn Jostein, eller til og med kapteinen deres, Josef, som skulle føre dem trygt frem til Akasinera. Hun trodde hun var den som klarte seg best av det lille følget deres. Med unntak av mannskapet på jomfruturen til Eva - skipet, ikke henne - hadde ingen av dem erfaring med å bo på båt. Hun hadde blitt kvalm første gang de møtte urolig sjø,  mensiden da gikk det forholdsvis bedagelig for seg både inne i henne og utenfor. Jostein hadde sine mindre behagelige øyeblikk, men overrasket også Eva med å prøve å involvere henne i samtalene han, Espen og Josef holdt under måltidene. Hun reagerte med vantro når han allerede den første morgenen hadde spurt henne hvordan det gikk. Det var ikke som om han trengte å spille for noe galleri her, så hun valgte å tolke spørsmålet i beste mening: Som et forsøk på å bygge en bro mellom dem som ikke utelukkende handlet om at han eide kroppen hennes.

Om det var vanskelig å tilgi ham for det han hadde gjort mot henne, var hun knapt alene om å tilhøre noen. Det fantes eiere og det fantes slaver, men noen slavedrivere var bedre enn andre. Eva visste ikke hvor Jostein hørte hjemme i dette tenkte hierarkiet, ei heller hvordan Innsiden behandlet menneskene som kom inn for å ta seg av oppgaver som var for ubehagelige, eller for farlige, til at de virkelige borgerne ønsket å utføre dem. For henne hadde dette aspektet ved Innsiden vært usynlig. Hun kunne bare bruke seg selv som målestokk, som et unikt tilfelle som fikk tilfredsstilt de mest basale behov, og til og med ble oppmuntret til å være den beste versjonen av seg selv. Hva andre ikke hadde gitt for å balansere i hennes sko! Men hun var utakknemlig, og hun tenkte at takknemlighet var en relativ størrelse. Å bli fortalt at du trengte å være den beste versjonen av deg selv - nei, at ingenting var godt nok - tok med seg problemer som ikke uten videre lot seg løse av materiell overflod. Hun var ung nok til at hun hadde tilpasset seg, og på den måten var hun en suksess: En levende der hun kunne ha blitt et objekt som skulle kastes, som måtte elimineres eller kvittes med, for aldri å tjene noen funksjon igjen. Hva det innebar hadde ingen fortalt henne, og hun kom aldri til å spørre om det heller. Unødvendig smerte.
Båten bevegde seg i rask takt, og med denne bevegelsen kom spenning, usikkerhet, angst. De skulle stoppe i Akasinera, festningen som befant seg like mye over som under bakken, og sprengte seg nedover i sin jakt etter edle metaller. Akasinera hadde bestådd der andre byer hadde forsvunnet, og det virket som den siste av bystatene her ute som ikke var redusert til ruiner, som hadde beholdt en grad av uavhengighet etter ødeleggelsene, og også hadde en identitet. Jostein hadde sine bekymringer, som han ikke sparte Espen for når de satt for seg selv og diskuterte, likegyldig til om Eva overhørte dem eller ikke. Hun motet seg opp til å spørre Espen om hvorfor de var på vei hit, og han lo og sa at det var kort vei tilbake. Jostein syntes ikke det var morsomt.
”De hadde et av de største oljelagrene før krigen brøt ut. Vi vet ikke hvor mye som er igjen av det, men selv nå, spesielt nå, er olje makt. Innsiden bestod kanskje ødeleggelsene, men her, i Akasinera, henger de igjen i den gamle verdenen, selv om tråden de henger i stadig blir tynnere. De er virkelig gale som fortsetter denne jakten etter ressursene som en gang drev verden, men vi nyter godt av det inntil videre. Kostnaden de betaler, og de er villige til å betale, er enorm. Mange av dem er knapt mennesker lenger.”
”Hva mener du?”
”De lider. Strålingen i enkelte av områdene de kontrollerer gjør det nærmest umulig å utvinne metaller, og deres egen hovedstad fyrer visstnok utelukkende med kull nå. Vi kunne ha spart mye tid hvis ruten vår ikke var såpass trygg. Det er trusler her ute.”
Jostein avsluttet samtalen der. Josef Ditlevsen, kapteinen, så på Eva.
”Pirater, selvfølgelig, og andre ting. Ikke behagelige. Handelsruten er trygg. De kan ikke reise ut hit uansett. For langt for holkene deres. Når vi nærmer oss land blir vi eskortert av våre skip.” Den korthugde måten å snakke på overrasket Eva. Det fantes noen på Innsiden som prøvde å gjøre seg forstått. Det var betryggende å høre kapteinen snakke slik. Hun forestilte seg at det var slik man skulle snakke. Enkelt. Presist. Innsiden hadde lært henne noe annet. Kommunikasjon hadde ulike former, men her måtte man kanskje være saklig og oppriktig, for det virket som liv og død verken var skjønn eller noe som kunne forhandles om i Akasinera.

Eva tok sin første storm bedre enn de andre. Sander ble redusert til en stakkarslig veiking mens Espen forsvant gang etter gang med akking og stønn. Til slutt måtte også Jostein trekke seg tilbake. Hun håpet at det aldri skulle ta slutt. Josef lo ikke av noen av dem, men Eva merket overraskelsen når han så at hun holdt seg på beinene der mange av de andre knapt klarte å løfte hodet. Det luktet oppkast helt til neste dag, men da det endelig ble roligere og avfallet ble vasket bort av et pliktoppfyllende mannskap, var det som om alt var glemt. De nærmet seg utposten hvor skipene skulle møte dem, og Eva fikk beskjed om å forbli inne i lugaren sin, liten men full av fasiliteter som hun ikke nødvendigvis forstod bruksområdet til. Så lenge hun kunne gjøre fra seg og vaske seg hadde hun ikke noe å klage på. Skjermene fungerte uansett dårlig her ute. Hun hadde fått med seg en, for å spare dem for det Jostein kalte meningsløs ekstra bagasje, og den utførte oppgaver som å vise video og gi lyd fra seg, men den var ikke spesielt fasinerende. Hun hadde trivdes med å kunne snakke og være med Jostein, Espen og Josef. Sander hadde hun ikke snakket mye med. Det var som om Jostein holdt ham unna henne, uten at hun forstod hva som var grunnen til det. Hadde de vist seg å være for vennlige med hverandre?
Det ble til at Eva holdt seg for seg selv. Jostein og Espen drakk lenge på kveldene, og sov seg gjennom dagene, i gemakkene de delte med henne og Sander. Eva hadde fått sin egen lugar, i den blankpolerte biten av båten som var forbeholdt gjestene, og selv om Jostein forventet at hun spiste med dem og kapteinen, og at hun ble med ham inn i lugaren hans når han ønsket det, fikk hun både frihet til å vandre litt rundt og å låse seg inne når hun trengte det. Reisen bød ikke på overraskelser. De første dagene var uvante, og bar med seg en følelse av å være på feil sted. Hun hadde aldri forestilt seg at folk seilte, ikke sett havet, men nå var hun omgitt av krusende bølger og glitter fra solen. Først den tredje dagen fikk hun oppleve virkelig urolig sjø, og endte opp med å forbanne den dagen hun satt foten sin på AS Framtid. Den femte dagen roet sjøen seg igjen, og resten av reisen var behagelig. Hun merket at stemningen på båten forandret karakter når de nærmet seg Akasinera, og forstod at Jostein og Espen var i stadig kommunikasjon med kontaktene sine i byen siden flaskene ble færre, samtidig som de oftere forsvant ut av passasjer-gemakkene for å snakke med kapteinen.
For henne var dette irrelevant. Hun og Sander gikk daglig gjennom rutinene hennes, men ingen av dem følte noe mer enn vag plikt i å forsikre seg om at manerene hennes holdt den standarden Jostein forventet. Jostein, på sin side, hadde ingen bemerkninger til henne. I det minste ikke til det som gjaldt hvordan hun tedde seg. Faktum var at hun likte ham bedre beruset enn edru. Hun kunne kanskje tenkt på reisen deres som en kjærlighetsekspedisjon hvis han hadde holdt promillen på et respektabelt nivå, for selv om han aldri ble ravende full, virket det som hver slurk ga ham noe han ellers manglet fullstendig. Det var ikke det at arrogansen hans slapp tak, eller at han ble mindre opptatt av å orkestrere omgivelsene sine, men han virket mer interessert i å høre etter mellom de rasende monologene sine. Noen ganger viste han kjærtegn til Eva selv med Espen til stede, og selv om hun ikke forstod om dette handlet om å markere en form for eierskap, virket han oppriktig. Hun var kanskje litt mer enn hans eiendel, og hun tenkte at det kanskje var håp for det kommende fornuftsekteskapet. Hun var formet i hans bilde, så hvorfor skulle han ikke elske henne?

Det var befriende å se ham snuble i ord, eller gå seg vill i resonnement. Og det var enda mer befriende at han kunne le av det, og smile oppgitt når Espen eller kapteinen gjorde det samme. Disse smilene rommet en anerkjennelse og forståelse hun aldri kunne forventet. Selv henne selv, som aldri gjorde noe mer enn å nippe forsiktig i vin, fikk plass i fellesskapet, og selv om Sander hauket over henne som en beskyttende mor som for å forsikre seg om at ingenting skulle blusse opp, følte hun seg som en del av denne lille delegasjonen på vei til fremmed territorium.
Hun ble påminnet om at hun var en fange, men det tok ikke dager med forhandlinger før de satt kursen mot øyene som utgjorde Akasinera. Ingen entret skipet så langt hun fikk det med seg, og da hun litt senere gikk ut på decket var de eskortert av båter som så ut til å egne seg bedre til krig enn forhandlinger uansett. Hun telte dem. Tre større båter med kanoner, og et titalls mindre. Det virket unødvendig at det var så mange av dem, men hva visste hun om farvannet her? Kanskje Innsiden skulle bevise noe? Kanskje Akasinera skulle bevise noe? Marinefartøyene virket fordelt mellom de to statene i en ganske lik mengde ildkraft så langt hun kunne forstå det.
Sander kom bort til henne.
”Hvorfor kaller vi oss Insiden?”
”Hva mener du?”
”Akasinera, Lervate... Batani. Snakker de et annet språk der?”
”Et annet språk? Det er det de færreste som gjør. Jeg tror andre språk har vært overflødige en stund nå. De snakker uansett som oss.”
”Så hvorfor heter de ikke noe forståelig?”
Sander så tenksomt på henne. Eva visste at hun måtte spørre Jostein, og Jostein ga henne ikke alltid svar hun ønsket å høre eller en gang forstod. Kanskje hun kunne spørre noen andre når de kom til land?

De første øyene som møtte dem var knapt beboelige. Volkaniske klipper og skjær, blottet for liv. Selv når øyene ble større virket det slående livløst her. Sjøfugler dukket opp igjen, men det virket som det feilet mange av dem noe.
”Unaturlige skapninger.” Jostein ristet på hodet. “Rart at de fortsatt klarer seg.”
”Det er fortsatt liv her.” Josef hadde kommet bort til ripen uten at Eva merket det.
Jostein svarte ikke først. “Du reiser ikke på bølgene uten at du ser det. Jeg har blitt overrasket.”
”Av liv?” Jostein virket ikke som han forstod, og Eva trodde ikke at hun heller gjorde det.
”Det virker som det finner en måte å fortsette på.”

”Kapteinen vår hadde neppe gjort det stort som filosof.”
Espen lo hest. Latteren virket anstrengt på Eva.
”Finner en måte å fortsette på.”
Eva spyttet. Jostein la ikke merke til det, for han ville ikke ignorert noe så barnslig ekkelt. La det være mine dråper.
”Vi har iallfall ikke sett tegn til disse såkalte piratene.”
”Akasinerne er sikkert ille nok.”
”Ja, men vi trenger dem.”
”Kanskje.”
”Kanskje.”
”Batani blir noe helt annet.”
”Du ser fortsatt ikke lyst på det?”
”Jeg er villig til å utforske alle muligheter.”
 
De nærmet seg Akasinera nå. Festningen, eller byen, virket sprengt inn i en klippe, som et fjell bare fugler kunne finne sitt hjem i. Her hadde de gravd nedover, stadig nedover, til sivilisasjonen befant seg like mye under som over bakken. Prosesjonen av krigsskip lå utenfor havnen og ventet på dem, men det virket ikke som de skulle møtes med videre oppstyr når de nå endelig la til land. En liten delegasjon ventet dem, og Eva var pakket inn som de hadde vært enige om, og dekket med et sort slør. Som en brud ingen skulle se før det var for sent. Havnen oppmuntret henne ikke til å se lysere på Akasinera. Det luktet olje og industri og barndom. Betongkonstruksjoner og lagerbygninger i blikk. Gigantiske kraner som fikk containere til å svaie. Industri var et kjent ord. Båten virket malplassert når de forlot den. Omgitt av holker, mens de bevæpnede skipene gled utover i havgapet med oppdraget sitt utført. Trygg leveranse.