Et annet sted
Batani var ikke som Akasinera. Ordene ble et mantra som ferden fortsatte: en advarsel om at det som ventet dem nå var en annen type utfordring, men også en påminnelse om at det som ventet dem lot seg beseire. Beskrivelsen hadde sin opprinnelse fra Josef Ditlevsen, den eneste av de innvidde som hadde sett Batani, og dermed forfremmet seg selv til det nærmeste båten kom til å ha en ekspert på de lokale forholdene. Eva tvilte ikke på Josef, ikke mer enn hun tvilte på andre, men hun forberedte seg på å ikke la seg lure. Så langt tydet ingenting på at noen av dem visste hva som ventet. Hvis det fantes grader av uvitenhet, virket ikke kapteinen stort bedre rustet enn de andre deltakerne selv om han kanskje var den eneste av dem som var i stand til å plassere Batani på et kart, som vel var en fordel når man styrte en båt mot samme mål.
Eva hadde forsøkt å forberede seg på det neste som skulle møte dem her ute, så langt fra det hun selv kjente som sivilisasjon, og etter Akasinera forventet hun det aller verste. Det hjalp ikke henne at kapteinen forsikret dem om at Batani var trygt, om enn noe bakstreversk. Hun var like usikker på hva bakstreversk betydde som hun var sikker på å bli overrasket av et eller annet, og ikke i positiv forstand. De fant kysten, eller i det minste en kyst, og fulgte den videre mot målet sitt, sørover. Hun så omgivelsene gradvis forandre seg, og med nye dager virket det som at liv stadig snek seg nærmere dem. Første gang hun våknet til fugleskrik skjønte hun ikke hva bråket var. Hun fikk lære seg å ignorere det.
Klimaet forandret seg også med reisen sørover. Det var blitt sen vinter nå, og det føltes som de reiste inn i våren. Snart kunne hun ta av seg jakken hvis hun gikk ut på dekket, iallfall hvis det var sol og midt på dagen. Hun brukte mye tid på å stirre på landmassene de gled forbi, mer tid enn hun brukte på å sette seg inn i Batanis politiske fraksjoner, eller fremtredende maktpersoner hun kanskje skulle hilse på. Jostein påpekte det, og etter denne usubtile påminnelsen virket det som at Sander igjen krevde at hun holdt seg selv ved like; og at vennskapelige påminnelser sluttet å være forslag. En uke gikk dem hen før stemningen tilspisset seg igjen. Jostein ville ikke si hva som plaget ham, og kaptein Ditlevsen var som vanlig taus. Det var åpenbart at han savnet kveldene med Espen, der han drakk alene, uinteressert i den typen selskap Eva kunne tilby. Som regel skrev han, eller var parat til å skrive, men på hva visste Eva ikke. Det var som om han ventet på inspirasjon der han satt, for plutselig kunne han rasende begynne å notere, for så å ta en lang pause i stillhet med det barskapet hadde å tilby dem.

Det var ingen fare for at det skulle gå tomt, selv om Eva snek seg til et eller annet en gang iblant. Jostein hadde bare påpekt det en gang, da en av flaskene han ville åpne viste seg å være halvfull, men det ble ikke noe større oppstyr. “Jeg ser at du nyter varene.” Han konstaterte det, og ordene var uten fiendtlighet. Eva svarte bare med et nikk, og igjen forsvant Jostein inn i sine egne tanker. Han forble der resten av reisen. På et forunderlig sted mellom tilstedeværelse og introspeksjon, der det ene alltid var viktigere enn det andre. Jostein gjorde ingenting halvveis, og dagdrømmene så ikke ut til å påvirke ham når han var til stede. Mønsteret i når han ønsket ro, når han ønsket å snakke med kapteinen og når han ønsket å arbeide med hva enn ordene hans var ment til var uoversiktlig, og kaotisk heller enn disiplinert, men han virket å like å arbeide på denne måten, uten timeplan eller frister. Når hun spurte ham hvordan han holdt det gående så han overrasket på henne: “Jeg trenger ingen timeplan. Det kommer bare i veien for sann kreativitet.” Den usagte delen av utsagnet, at hun ikke var kreativ, var bare en konstatering.

"Akasinera var et lett bytte. Det er nå utfordringene begynner."
Hun så ikke utfordringer rundt seg. De hadde møtt på de første tegnene til sivilisasjon to dager før, og nå hendte det at hun så mennesker fra båten, som stirret og pekte; eller tok del i hva enn mennesker i Batani gjorde for å få tiden til å gå. At de holdt seg i live var det heldigvis ingen tvil om.  
”Vi tar vanligvis ikke denne ruten.” Josef så ut til å mene at båter, iallfall av denne typen, var et uvanlig syn her.
”Det ser ut som at de klarer seg.” Eva plumpet ordene ut.
”Det er det verste. Hvordan overbeviser man de som klarer seg og som har det greit, om at de trenger noe mer?”
”Er det ikke det Innsiden gjør?” Igjen. Hun visste ikke hvorfor hun kunne svare ham så frekt. Drukket hadde hun ikke.
”Du kjenner ikke Innsiden.” Jostein var oppgitt, som om han satt på en sannhet hun aldri ville få grep om. Hun ombestemte seg fra å hugge igjen: Hun turte ikke å gå lenger nå.
”Jeg finner et svar.”
Jostein forsvant: først inn i egne tanker, og litt senere fra dekket. Hun og Sander ble stående igjen, men det virket ikke som Sander hadde hørt at Josteins stemme rommet en tvil Eva ikke hadde hørt før. Det var ingen grunn til å blande ham inn i hva hun tenkte om Josteins indre liv, for om hun kunne tenke at de var venner vel så mye som de var kolleger, hadde det aldri vært noen tvil om hvor Sanders lojalitet virkelig lå. Hvorfor han forble så lojal var et annet spørsmål, men det var ikke Eva som sørget for at han kunne leve som han gjorde.

Egentlig ville Eva hjem, og ikke for første gang spurte hun seg selv hva dette betydde. Hjem til hva? Hjem til hvem? Kruts bolig, som hadde blitt stedet hvor Jostein og Eva formelt sett oppholdt seg. Hun hadde knapt tilbrakt et år der. Instituttet kunne hun aldri kalle noe hjem, og selv om Karnivalet hadde føltes som det noen ganger, og den lille leiligheten Gunnar hadde lånt til henne var det nærmeste hun hadde kommet å føle eierskap for et sted, var heller ikke det noe som hun forbandt med hjemme. Å tenke på Gustav, på pappa, var for tungt, men var ikke det det egentlige hjemmet hennes, selv om det veide mer enn hun var i stand til å løfte? Hun hadde begravet seg selv der, og aldri klatret ut av den graven, begravet Line og forsøkt å glemme at liket fantes. Og da hun var klar til å hente det opp igjen, kanskje vekke det til live, hadde Jostein skjedd. Insiden og Det ansiktsløse samfunn, tanken som skulle endre henne fullstendig. Eva var kunstig. Alt ved Eva var kunstig. Hun smilte. Hun hadde lært at det var den beste måten å klage sin nød på.
”Hvorfor smiler du?”
Hun hadde ikke noe svar til Sander.
”Kan du ikke være nedslått sånn som meg?”
Hun lo kort.
”Jeg er nedslått.”
”Du trenger ikke å være nedslått heller. Jeg blir forvirret, Eva.”
”Har du tenkt på hva som skjer etter Batani?”
”Lervate, går jeg ut fra.”
”Jeg mener: Har du tenkt på hva som skjer når vi kommer tilbake til Innsiden?”
”Hjem?”
”Du kan kalle det det.”
”Jeg har aldri likt Innsiden spesielt godt. Det er kanskje derfor jeg fortsatt jobber for Jostein og deg. Han sier han kan forandre oss.”
”Du jobber ikke for meg. Jeg er bare et verktøy.”
”Kanskje. Og kanskje du undervurderer deg selv.
”Hva mener du?”
”Hvis du er verktøyet, Eva, er du ment for denne oppgaven. Du er ment til å brukes for å skape et bedre Innsiden. Vi er alle ment for noe.”
”Hva er du ment for, Sander?”
”Jeg er et av de små menneskene. Jeg ser etter noe større enn meg selv, noen som rommer ting jeg ikke rommer og som ønsker å gjøre dette rommet til noe jeg kan oppholde meg i.”
”Jeg skjønner ikke.”
”Du er ikke som meg heller. Det er ikke som at jeg vil være den jeg er i dag. Som om ingenting har gått galt i mitt liv. Alle har en historie.”
”Selvfølgelig. Men du må være mer tydelig, Sander.”
”En mann som meg... du kan ikke forstå det.”
”Nå tror jeg at du undervurderer meg.”
”Vi kan snakke om det en annen gang. Nå er det Batani som venter. Snart skal vi se en virkelig by igjen. Batani er ikke som innsiden, sies det. Og du ser jo knapt tegn etter ødeleggelsene.”
”Knapt.”
”De er forskjellige fra oss: har andre ideer. Det er ikke sikkert at jeg er spesielt velkommen. De er mer tradisjonelle her.”
"Mener du at de er mer konservative?"
"Det er komplisert. Alt blir komplisert når du ser godt nok etter. Man kan kanskje si at de prøvde å lære av Akasinera og Lervate... og oss, på sin måte. Ikke lett å forstå hvordan sånne ting utvikler seg. Men jeg har forstått at de ikke alltid tenker som oss. Jostein advarte meg før vi reiste, og jeg tenkte at det var en tom advarsel, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg hadde jo lyst til å se verden. Det er ikke mange som får sjansen nå: ikke på denne måten. Turister, det er det vi er. De første, eller kanskje de siste. Vi skriver en form for historie.  
”Og du tror Jostein er forfatteren?”
”Han er skapt for historiebøkene. Jeg har tvilt på mye gjennom mine tredve år, men Jostein klarer jeg ikke å tvile på.”
”Du er tretti år gammel?”
”Trettito. Ikke si det høyt.”
”Og Lervate?”
”Hva med Lervate?”
”Hvordan er det der?”
”Spør du meg spør jeg deg. Det sies jo at de tviholder på det som var. Jeg vet ikke hvordan du fortsatt kan det. De er kanskje ikke så forskjellige fra Jostein. Og likevel... Du kan lese om steder, men nyansene merker du først når du kommer dit. Jostein har sikkert en plan.”
”Han har alltid det.”
De ble stående sammen en stund til, uten å veksle flere ord. De delte blikket ut i havgapet, vekk fra land. Brisen varmet Eva, og hun undret seg over om hun burde unnskylde seg til Sander og la ham være alene. Da hun forlot ham virket det som at han ikke merket det.
Batani eller Lervate: Eva så ikke frem til å fortsette reisen. Jostein hadde ikke gitt slipp på suksessen fra Akasinera: et tegn på at lykken stod ham bi. Han hadde regelmessig kontakt med ambassaden i Batani over sambandet, med Lynes som Eva forstod at var litt merkelig, noe Jostein forklarte med at man var dømt til å bli det hvis man tilbragte lang nok tid her ute. Igjen fant Jostein tilbake til at Batani var annerledes, at det aldri hadde vært enkelt å forstå seg på Batanerne, og Eva trodde ikke at Jostein hadde snakket med noen fra Batani heller.
”De ser ikke ut til å ønske teknologien vår. Bakstreverske, det er det de er. Men når de ser deg vil det forandre seg. Dessuten har Lynes gode forbindelser. Han har vært der i nærmere ti år nå, tross alt. Jeg kan ikke tenke meg at det er noen rift om stillingen. Uansett blir det neppe noen store problemer. Hvis vi drar med uforrettet sak er det ikke en katastrofe.”

Eva forstod ikke hvor denne plutselige usikkerheten kom fra. For ikke lenge siden hadde Batani vært en utfordring Jostein knapt kunne vente på. Om det ikke virket som han hadde gitt opp nå, hadde han tydeligvis fått reservasjoner. Det plaget ikke henne med mindre de skulle halshugges som straff for at de hadde tatt ferden, til skrekk og advarsel for andre progressive elementer som ville forvirre seg ut hit. Om noe ville det bli et verdig punktum på turneen deres, noe som kunne skrives om i Innsidens aviser slik at befolkningen der fikk sin dose med skrekkblandet fryd.

Det var ikke langt mellom himmel og helvete for Jostein. Selv hadde hun reservasjoner mot begge deler. Fanatikere, insisterte Jostein på nå. Fundamentalister. Lynes’ kommunikasjon så ikke ut til å gjøre det bedre.
”Vi får knapt komme i land. Det virker som de er tatt av det reneste hysteri. Vi skal prise oss lykkelige hvis de ikke sender hæren sin hit med bomber og granater. En diplomatisk katatrofe. Hva blir det neste? At de stenger ned skipsfarten? Tror de at de kan sulte oss?”
Rasende tirader hadde fulgt Jostein i flere dager nå, og alle ombord visste bedre enn å avbryte ham eller komme med innvendinger.
”En kort audiens. Ingen mottakelse å snakke om. Skal vi snikes inn på ambassaden i nattens mulm og mørke også, kanskje?”
Kaptein Ditlevfsen så ut til å ta situasjonen med stoisk ro, men ellers ble det gått stille i båtens kriker og kroker.
”Det er Batani du snakker om. Jeg har bokstavelig talt ventet uker på å slippe inn i havneområdene.”
”Jeg er ikke en forbanna handelsbåt.”
Josef så ut til å tenke sitt om det, men svarte ikke Jostein.
”Jeg betaler deg for å gjøre en jobb: Den jobben er å få oss trygt i havn i Batani by.”
”Jeg tror ikke det er mer enn en maktdemonstrasjon.”
”Rettet mot meg? Hva har jeg gjort mot de stakkars bondeknølene?”
”Du er her.”
”Hvor skulle jeg ellers være?”
Diskusjonen mellom de to døde hen. Kapteinen så dumt på Jostein, som raste videre, mot seg selv, mot mannskapet og mot de som ellers ville høre på. Han slamret en dør bak seg, og Eva syntes å høre at inventar også fikk gjennomgå mens hun selv ikke forstod hva som foregikk.
Senere samme kveld hadde Jostein roet seg. Han hadde fått beskjed fra Lynes om at situasjonen hadde endret seg. Hvordan eller hvorfor forstod ikke Eva, men de skulle i det minste få lov til å komme i land dagen etterpå. Jostein hadde snakket med Espen også, og i Akasinera gikk det visst litt mer som man ønsket og håpet på. Denne seieren var grunn nok til å feire, og snart hadde Jostein begynt på sin tredje flaske med vin.
”Vi skåler med batanisk vin. Ikke at det finnes noe annet, så vi har ingenting å sammenligne den med bortsett fra mer Batanisk vin, og det er kanskje like greit. Skål for Batani, vinens sted!”
Eva hadde sippet forsiktig fra et glass, som hun nå hevet med skepsis.
”Du må drikke mer, Eva.”
Josef så oppgitt på Jostein, og tømte en dram.
”Skal ikke du ha litt, Sander?”
”Du vet at jeg ikke drikker.”
”I kveld drikker du!”
Sander så overrasket ut, og Eva så ham knyte seg som om skuffelsen hans var dyp og inderlig.
”Hvorfor er ikke Espen her? Dere er noen forbanna pingler, hele gjengen!”
Eva hadde fått nok for lenge siden, unnskyldte seg, og forsvant inn i lugaren sin.

Jostein kom inn senere, i fyr og flamme. Hun lå i egne tanker, drevet mot søvnens søte intethet, og ble revet tilbake av døren som ble revet opp og smelt igjen, et terrorangrep som skapt for å lede inn i frykt og forferdelse.
“Er du våken, Eva?” Han så på henne som et byttedyr, som om hun var en valp som skulle fortæres, og hun nikket i mørket, selv om hun visste at han ikke kunne se det, nikket lydig.
“Har det skjedd noe?”
”På denne jævla båten skjer det ingenting. Det er problemet. Hvor lenge er det siden vi har hatt oss nå?”
”Jeg har ikke vært meg selv.”
”Du er aldri deg selv! Det er som om du tror at du spiller skuespill hele tiden. Selv med meg er du kald og distansert. Lag plass til meg.”
Sengen var så liten at den tvang ham inntil henne, uten at hun hadde mulighet til å flykte eller trekke seg unna.”
”Kan du bare holde rundt meg, Jostein?”
Det virket som han ikke hørte henne.

Hakan Pereira
De skulle forlate Akasinera som helter. Eva visste ikke hva Jostein hadde lovet, eller hvordan han hadde lyktes så fullstendig med å få dem til å tro på lovnadene, men de siste tre dagene hadde blitt en seiersmarsj. Jostein hadde beseiret Akasinera, ved hennes hjelp eller rettere sagt tilstedeværelse. Hun hadde berørt dem som om hun var en helgen, og de hadde tatt på henne mens hun forsøkte å smile, forsøkte å gjøre det hun hadde lært var best mens hun følte på en så dyp avsky som et menneske var i stand til å føle. En stakkarslig mor med en halv arm hadde smilt himmelfallent til henne, forsøkt å rette den krokete ryggen sin og bedt henne om å velsigne barnet hennes, et barn som neppe kom til å leve til voksen alder, og hun hadde gjort det, som om det var Josteins kommando. Det var det jo også, hun hadde fått beskjed om å vise seg fra sin mest elskverdige side, men i dag var ikke smil gratis: De føltes som almisser uten noe definert mål annet enn at hun skulle føle seg jævlig. “Jeg kan ikke redde dere.” Hun ville skrike ordene. “Det er ikke fra meg eller Jostein dere finner løsningen på marerittet deres. Jeg beklager.”
Og det gjorde hun virkelig. Det hadde vært en prosesjon ned til havnen, hun hadde ikke noe annet ord for det, der man hadde sett på henne med store øyne, og hoiende og siklende munner hadde hyllet dem og det lille følget deres som guder. Hosianna.

En knapp uke hadde det tatt Jostein å seire over denne forvridde sivilisasjonen. Hun hadde selv blitt sentrum for heltedyrkelsen, men hennes oppgave i det hele, i dette menneskelige vidunderet som viste dem at de lot seg reddes, og at de kunne bli som de hadde vært, før Akasinera trakk dem inn til seg, skapte et ul av savn. Eva hadde vært som dem, og når de så på henne nå rommet hun tanken om at de også kunne bli som henne. Hun orket ikke å sette seg inn i historien til disse halveksistensene, deres nød og lidelser, men for å trykke ideene til Jostein så tett til seg kunne de ikke ha noen form for håp lenger. For dem var hun like mye maskin som menneske, en forlokkende speiling av dem selv, som de en gang hadde vært. Eva hadde bare et steinansikt for dem. Om de hadde skjønt at det var alt Jostein kunne tilby hadde det vært enklere, for var ikke dette mennesker? Fortjente de ikke håp og drømmer som alle andre? Eva brydde seg ikke. Hun kunne ikke. Ikke på den første forestillingen, der hun hadde blitt vist fram som en pervers variant av hva som hadde vært: hva hun hadde blitt til. Ikke når Jostein forsiktig hadde lagt ut om det nye samfunnet sitt, og framstilt det som at å bli som - nei - å bli henne, var mulig om man gjorde det lille ekstra, viste seg som sterkere, som mer kompetente, og som mer ambisiøse enn sine medborgere.
Da de ble invitert til rådhuset for å møte Hakan Pereira, sultanen, forstod Eva at Jostein hadde vunnet Akasinera. Hakan nikket med den oppsvulmede pannen sin, rytmisk som hammerslag, og Eva sanset at det skvulpet der inne: Betent væske som ventet på å sprute ut kunne få hele ansiktet hans til å eksplodere som en bristende demning hvis han ble for opphisset. Da hun først la øynene på denne mytologiske misformelsen hadde hun ikke en gang lagt merke til at den høyre armen var kortere enn den venstre, som hang slapt ned. Hun tok seg i å rekke fram hånden først etter at det var for sent, men Hakan Pereira hadde ikke blitt fornærmet. Når han snakket lallet han litt med hodet, og hun undret seg over om han var fullstendig til stede. Det var han. Han snakket kanskje utydelig, nesten mumlende, men Eva så snart at Hakan var fullstendig til stede, og at han kanskje til og med aktivt brukte lyten for å virke dummere enn han var.
”Så det du sier er at du kan helbrede oss?”
”Det er et stort ord. Jeg kan bøte på lidelsen. Du, Hakan, fortjener den fremste hjelpen Innsiden kan tilby. Med den siste tidens nyvinninger, med det ansiktsløse samfunnet vi søker, vil individer som Eva ta form hos oss, og jeg og mine investorer ser ingen grunn til at Akasinera ikke skal nyte godt av ekspertisen til meg og andre.
”Du er kirurg, ja?”
”Kirurg. Noen vil kalle meg visjonær, men det er opp til andre å bedømme. Jeg er den fremste eksperten på estetisk kirurgi Innsiden har, og med Krut i ryggen har vi nesten ubegrensede midler: Midler som også kan komme Akasinera til gode.”
”Og hva ønsker dere? Det vanlige, går jeg ut fra. Billige råvarer. Lave importskatter. Jeg har hørt leksen før.”
”Det du ikke har hørt er hva jeg kan gjøre for å hjelpe dere med... senskadene.”
”Hva kan du gjøre?”
”La meg begynne med: Mer enn det som tidligere var mulig. Alt lar seg ikke reparere, som dere så smertefullt har erfart her ute, men det som lar seg ordne... La oss bare si at Eva ikke alltid så sånn ut.” Jostein gravde i mappen sin.
”Jeg forstår.”
”Det er mye å forstå: Mye å ta innover seg. Og mye som er eksperimentelt enda. Hvordan behandler de hodet ditt nå?”
”Tapper hevelsen en gang i uken. Smertestillende.”
”Og hvor lenge har du igjen?”
”Hva behager?”
”Jeg er lege, Hakan. Hvis jeg skal hjelpe dere må du være oppriktig. Hvorfor ikke begynne med deg selv?”
”Kanskje et år. I beste fall to... Neppe mer.”
”Jeg kan gi deg noen til. Og mine eksperter skal se hva de kan gjøre med væskingen.”
”Hva mener du?”
”Vi kjenner til lignende skader. Har behandlet tilfeller som ikke er ulike fra ditt. “Hadde jeg vært her tidligere kunne jeg gjort mer. Tenk på hva vi kan gjøre for Akasinera.”
”Jeg må rådføre meg med våre eksperter. Men... vil du spise middag hos oss i morgen? Det er alltid bedre å snakke under mer avslappende omstendigheter, synes du ikke?”
”Gi meg klokkeslettet. Jeg er alltid presis, og hvordan kan jeg si nei til å møte familien din? Det er sikkert noe jeg kan gjøre for dem også.”
”Det håper jeg. Virkelig.”

Det lille, patetiske forsøket på å skape nærhet som avsluttet møtet mellom Hakan og paret Larsen forandret ingenting i Evas øyne. Hvis Hakan hadde ønsket å overbevise dem om at han var deres billett inn i denne uhorvelige virkeligheten, virket han så desperat at forhandlinger ble nærmest overflødige. Han kunne like gjerne ha gitt dem stedet, og Jostein fant en stolthet i det som fikk det til å gå gysninger i henne. Om Akasinera overlevde eller ikke, og hun var langt fra overbevist om at det fantes en framtid, var Josteins interesser ikke Hakans. Akasinera virket i seg selv som et perverst eksperiment, hvor selv det mest levende og spralende bar preg av forråtnelse og død. Eva undret seg over hvordan en yngre henne hadde opplevd disse sanseinntrykkene - Var hun virkelig så fjern fra sine egne røtter at hun kunne la seg forferde av sanseinntrykk som en gang hadde vært nær hennes virkelighet? - og forsikret seg selv om at det ikke var det samme den gang. Selv i Slummen hadde man følelsen av at Innsiden var der. Man hadde noe fantastisk å trakte etter, og noe å håpe om. Livet var ikke en serie overgrep som ventet på å bli overgått av noe mer grusomt. Hvis Akasinera hadde en sjel, var den ikke i Hakan Pereiras besittelse, for han var den største overgriperen av dem alle. Hvordan kunne man ellers se på mannen som ledet denne selvmutileringen?

Det føltes godt å forlate Hakans kontor på rådhuset, men allerede i gangene, i trappen, kom følelsen av en mer utpreget og byråkratisk verden henne ikke til unsetning. Maskiner spyttet uendelige mengder med papir som ble fraktet mellom rom i en desperat dans av prioriteringer og bemidlinger. Hvordan kunne noe så korrupt kreve denne papirdansen for å være mulig? Kontorer hadde navn, dører hadde titler, og alt dette bidro, måtte bidra, til det som møtte henne utenfor bygningen, når hovedddøren nå åpnet seg foran henne før den smalt igjen, og to vakter trakk seg nærmere hverandre for å beskytte dette aller helligste, denne bygningen om like gjerne kunne vært av mansje.  

”Jeg har han i min hule hånd.” Jostein smilte opprømt, og Eva visste at han var fornøyd: at smilet var rettet mot ham selv. De ble plukket opp av ambassadens bil, og snart var de igjen hjemme hos Flyland. Eva unnskyldte seg selv mens Innsidens to utvalgte gikk inn på et kontor for å diskutere, og ble overrasket da Jostein kom tilbake nærmest øyeblikkelig.
”Han er enig med meg. Dette er den beste sjansen vi har hatt for å legge dem under oss. Og ingen vil si at de ikke tjener på det selv også.”
Hvem var ingen? Eva visste ikke hvorfor han brukte ordet på denne måten; om det var for å forsvare seg selv; eller om han ikke så noen bakside ved denne innledede avtalen om å redde en verden fra både seg selv og naturen, naturen som hadde snudd seg mot den etter krigens utenkelige overgrep.  
”Ikke bare er dette et gjennombrudd i å videreføre handelsavtaler mellom byene, det ville også bety at vi på sikt vil kunne nyte godt av Innsidens imponerende teknologi og infrastruktur, og få tilgang på avgjørende helsetjenester. Det er det han vil si, Flyland?”

Det viste seg å være en nærmest ordrett gjengivelse av hva Hakan Pereira sa to dager senere, kringkastet over radio til hele Akasinera. Han sa andre ting også, men det var akkurat dette Eva bet seg merke i mens hun og Sander satt og drakk middelmådig kaffe fra et skrumpende lager. “Vi har mer på båten, ikke sant?”
Sander virket tankefull, men ble vekket av forsøket på å få igang en samtale.
”Hva? Jo, selvfølgelig. Skal jeg snakke med Jostein? Han kan sikkert sende noen fra ambassaden...”
”Høres jeg bortskjemt ut?”
Sander dro på det, overrasket, men resignerte til slutt. “Selvfølgelig ikke. God kaffe må man ha.”
”Med tilstelningen hos sultanen har jeg iallfall drukket mer dårlig sprit enn jeg har gjort siden jeg var liten.”
”Sultanen, ja. Hvordan gikk det?”
”Etter planen. Jeg har ikke noe mer å si enn det.”
Men hun hadde tanker.
Eva visste ikke nøyaktig hva Jostein hadde tilbudt, langt mindre hvor mye av det han var i stand til å levere, men hun visste at med håp kom skuffelse. Det gjorde ingenting med humøret til Jostein, og hvordan han og Flyland nå virket som de hadde vokst opp sammen, for de behandlet hverandre som gamle venner. Seieren deres, som de nå forestilte seg i brede ordelag, gav dem begge noe de ønsket seg. For Flyland var det prestisje ingen som så langt hadde vært utstedt i Akasinera hadde nytt godt av: stedet som så langt hadde vært punktumet for flere ambassadørers ambisjoner. For Jostein? Han trengte en alliert. Han trengte mennesker som ikke bare kjente Akasinera, men var både villige og i stand til å sette et skjønnhetsregime i gir, og føre Akasinera inn i en ny tidsalder, som et proto-prosjekt for den Innsiden Jostein ønsket å skape når han kom tilbake. Jo mindre tenkt om møtet med familien til Hassan, jo bedre, fra hennes side. Hun hadde følt seg som en kongelig på besøk hos fjerne slektninger: Ikke like fremtredende i hierarkiet, men med en skamløs vilje til å underlegge seg og hengi seg til både autoriteten til Jostein og egne perversjoner. Hakans konkubiner så riktignok nærmest normale ut, nøye utvalgt som de sikkert var etter det samme prinsippet som drev Innsiden, men hans foretrukne, hans kone, kunne ikke måle seg med disse unge ofrene med noe annet enn den giftige tungen sin, tøylet av Hakan og Josteins tilstedeværelse. For henne var Eva bare enda en ung og håpefull: enda en rival som ville ha sin tilmålte tid i Hakans gunst, før han kom tilbake til henne. Alle kvinner representerte en trussel for henne, for Lavia Guiteres som de en gang hadde kalt henne. Deres Lavia. Engelen Lavia. Det var det som var tilnavnet hennes, og Eva tvilte på at det var fordi hun var så ren og pur. Hun hadde overlevd der hundrevis av andre hadde bøtet med livet, og sikkert på Lavias oppfordring også.

Lavia, den giftige. Lavia, som hadde født Hakans hans kjæreste eiendel, sønnen Marcelo. Marcelo som lenge hadde vært så frisk og lovende, som hadde vært sin fars øyenstein og sin mors kjæreste premie, og nå var i ferd med å dø. Kunne Jostein redde lille Marcelo? Ja. Og hun visste ikke om det var sant eller om det var enda en råtten løgn, som alt annet hun så og følte om Akasinera.

Jostein skulle ri Marcelos liv hele veien til perleporten. Helt til Akasinera åpnet seg for hans føtter ville han sørge for at den lille perverse skapningen holdt seg i live, og så ville han forkaste alle intensjoner som ikke hadde med hans prosjekt: Hans visjon å gjøre. Dermed fikk Eva gleden av en ny runde med avdukninger, med offentlige opptredener, med sosiale sammenkomster, muligheter til å hate Akasinera som hun egentlig burde følt medlidenhet med. Hun var smertelig klar over det. De pintes her. Pintes av Hakan, slik de fremover skulle pines av Jostein, Jostein som lovde dem hennes bilde.
 De siste dagene hadde ikke oppført seg som hun ville. Oppholdene på hotellet mellom arrangementer var uutholdelige. Hun følte at hun duppet i vannskorpen som en oppblåst kropp. Når hun var synlig betydde det mindre enn når hun var for seg selv. Det var det som gjorde henne mest fortvilt. Hun hadde alltid vært tiltrukket av melankoli, selv lenge før hun lærte at det var et ord, men akkurat nå ble hun nærmest kvalt av selvmedlidenhet. Hun bar på for mye, og var maktesløs i å kvitte seg med børen. Fantasien til befolkningen var hvileløs, og hver gang hun viste seg hadde hun blitt mer eterisk, vanskeligere å få grep på for de som falt for hennes føtter som om hun var den nye Laviaen deres, engelen. Hun følte seg ikke beæret. Hun følte seg hul. Hulheten fulgte henne inn i rommene deres, som en talisman som kunne henge over døren og holde onde ånder vekk for en stakket stund. Andre ganger slo hun ned som en åpenbaring blant Josteins nye forretningspartnere, et tegn på at lykken stod forhandlingene bi. Hun tenkte at når de endelig forlot pølen, ville Hakan reise et alter for henne, og at det kom til å bli stående der til spott og spe for sunn fornuft lenge etter at både hun og Jostein var begravet.

Ting skjedde med alt annet enn henne, og selv om hun var lettet over å nå kunne forlate fordervelsene, var det langt fra slutten på ekspedisjonen deres. Det var nye skrekkeligheter å oppdage, og nå som hun tok Espen i hånden og ønsket han lykke til med å etablere det som i samarbeid med ambassadør Flyland skulle bli Josteins første handelspost, så hun betenkelighetene manifestert i det slitne ansiktet hans. Kaptein Ditlevsen virket lettet over å forlate havneporten, men når hun så på Jostein så hun ingenting som lot seg lese. Han stirret ut mot havet, ikke tilbake mot Akasinera, og uten at Eva forstod hva han så på, forstod hun at dette noe var så altoppslukende at ingenting ville få ham til å vende blikket, og se seg tilbake.

Akasinera
Kapteinen viste vei. Jostein bannet innbitt mens han skjermet nesen.
“Hvor er den jævla bilen?”
”Bare noen hundre meter til.”
”Litt av en mottakelse denne Hassan gir oss.”
Små, iltre vindkast rev i jakker og slør, og Eva tenkte at hun kunne kaste det siste på havet og føle seg bedre. Hun holdt seg fra å opptre så skandaløst, og tvilte uansett på om brisen ville være en god nok unnskyldning. Steinansiktene foran henne virket parate der de lot blikkene sine vandre, som om livet var en sammenhengende trussel.
Bilen var importert fra Innsiden. Eva kjente modellen fra Josteins garasje, men her var lakken ripete og inventaret mer slitt. Nærmest identiske. De små lytene plaget henne ikke, men de understrekte følelsen av annerledeshet. Akasinera hadde et preg av rust og forfall, og om dette farget av på en bil som representerte den ytterste form for luksus: Hva kunne hun forvente av resten av byen? Denne merkelige profetiske tilnærmingen til omgivelsene virket ufornuftig, som om Akasinera ikke bare var preget av skadene fra krigen, men hadde beholdt disse skadene som en del av sin natur, som om landet og byen var uopprettelig skadet, og de hadde omfavnet skadene som en del av en identitet. Var det dette Jostein skulle ta fra dem? Ville de kvitte seg med seg selv?

Dette virket så fjernt og ulogisk, men Eva klarte ikke å kvitte seg med tanken når hun så ut fra bilen og inn i et skrekkabinett. Lukten av sot og eksos trakk inn i bilen, og dagene i slummen kom tilbake til henne, sterkt og skarpt og uventet, som om hun levde år av livet sitt igjen, men forkortet til noen sekunder. Hun måtte ha skåret en grimase, for Jostein så henne irritert inn i øynene. Sander viste den vage engstelsen han fikk når oppførselen hennes avvek. Eva gjorde ikke sånt. Eva var et steinansikt. Det så ikke ut til at noen andre la merke til den ufrivillige grimasen hennes, så hun tenkte på det som en påminnelse om hvorfor hun var her, og en advarsel. Hun hutret selv om det var varmt i doningen.

Akasinera var ikke noe paradis. Det var ingenting luksuriøst med byen som var gravd inn under klippen, og Eva møtte stedet med avsky. Hun tok seg selv i det, og forsøkte å endre tankene, men hele stedet minnet henne om hvem hun hadde vært. Hun trodde hun hadde visst hva en mutasjon var, men nå så hun hoder med oppblåste skaller, ansikter med vorter og arrdannelser og kropper som nærmest sjanglet seg forover i sin ubalanse, forvridde lemmer eller mangel på dem. Skrik skar gjennom luften, og blandet seg med stønnene fra spyttende maskiner. Kakofonien var uforståelig for henne, og inntrykkene for groteske til at de ble noe annet enn en utstilling som slukte seg selv i mengde inntrykk og ren motbydelighet.
"Hva er galt med dette stedet?"
"Akasinera?" Sander som satt ved siden av henne i baksetet så brydd ut. "Jeg visste ikke at det var så ille."
"Det er ingenting galt med Akasinera. De ble truffet hardere enn oss, og forholdene er deretter. Mutasjonene og forurensningen er problemene deres nå. Jeg ser ingen grunn til at det ikke skal bli bedre her med tiden, som det ble hos oss."
"De virker døde."
"De har mistet mye. Jeg skal gi dem noe av det tilbake: Troen deres. Det de trenger er å tro igjen."
"Det de trenger er hjelp."
"Det også. Jeg er ingen filantrop, men jeg kan gi dem drømmen om deg, Eva."
"Hvorfor skal de bry seg om meg: en konstruksjon som er en hån mot alt de lider under? Det er perverst."
"Det er ikke like ille over alt. I morgen kveld, for eksempel, skal vi møte noen av de mest fremtredende borgerne her, og diskutere mulighetene deres."
"Til hva da? Å bli som meg?"
"La oss ikke forhaste oss. Du og Sander kan gå gjennom programmet senere. Hvis du har spørsmål kan jeg sikkert finne noen lokalkjente. Jeg ville ikke anbefalt en tur ut."
”Eva visste ikke om han truet henne, men det var ingenting som fristet mindre.
”Finnes det ikke en annen vei?”
”De sier at dette er den beste. Raskeste. Akasinera er ikke et pent sted, uansett hvilken rute du tar.”
”Utsiden er et paradis til sammenligning.”
”Utsiden? Utenfor muren, mener du? Ja, du er jo vokst opp der. Jeg glemmer det stadig.”
”Det gjør ikke jeg. Men dette er et krater.”
”Jeg foreslår at du glemmer både utsiden og Akasinera... så snart vi forlater det. Akkurat nå har vi en jobb å gjøre. Ambassadøren vår, Flyland, tar imot oss ved hotellet. I morgen blir det noen mer offisielle besøk. Ikke noen mottakelser her. Jeg og Hakan er enige om at vi holder målet med dette besøket hemmelig.”
Hadde de et mål? Eva studerte neglene sine, og tenkte at hun hadde gjort en god jobb med dem. Hun lurte på når hun hadde blitt så forfengelig, og kom fram til at om hun var tilfreds med resultatet var forfengeligheten bare en bieffekt. Å forsøke å imponere andre enn seg selv virket bortkastet. Omgivelsene hadde forventninger som la opp til at om hun søkte anerkjennelse, så ville hun bli skuffet.  

Flyland hadde et pent ansikt med ærlige øyne, men det var noe sykelig over den bleke huden som var strukket litt for stramt rundt skallen hans. Synet av Eva så ut til å vekke ham fra en dvalelignende tilstand, og øynene hans fikk et merkelig lys når blikket til de to møttes. Han var yngre enn hun hadde forestilt seg, neppe mer enn tredve, men det lyse håret hans virket litt tynt. Det var som om forfallet han så daglig satte sitt preg på ham.
”Du må være Eva.” Stemmen hans skalv forsiktig, som om han tok del i noe hellig.
”Min kone, ja. Eva Larsen.”
Hun rakte fram hånden, og Flyland virket usikker på om han skulle kysse den. Han valgte å ikke gjøre det, og Eva var takknemlig.
”Du er fortryllende.”
”Det var derfor jeg bygde henne.” Jostein satte et punktum for videre komplimenter, og snart fløt samtalen over i Akasinera, og Hakan Pereira, slik han ønsket det.
”Helvetes egen fyrste. Du må selvfølgelig være av en viss karakter for å holde orden i rekkene her, men Hakan er så ille som det blir etter våre standarder. Jeg har brukt de siste årene på å opprette en viss tone, og han er høflig med oss nå. Ikke spesielt formbar, men høflig. Men ikke forvent takknemlighet fra den kanten. Eva er like mye en trussel som en gave til disse menneskene. Og med Hakan... du vet aldri hvor han ender opp. Regimet hans har ikke vært verre enn de andre, og jeg må ærlig innrømme at han har oppnådd en viss stabilitet. Det er selvfølgelig bra. Vi er og blir avhengige av dem. Men ikke tro at de ikke vet det. Du kjenner ikke stedet, Jostein, kjenner ikke Hakan. Ikke lov ham noe du ikke vil holde.
”Eva er ikke til salgs. Teknologien er det. Innenfor visse rammer, selvfølgelig.”
”Krut har selvfølgelig rett til å gjøre avtaler innenfor retningslinjene, men jeg må advare mot å gi Hassan mer makt enn han allerede har her.”
”Vi vil gjøre dem avhengige av oss.”
”Og han vet at vi allerede er avhengige av ham.”
”Vi er i denne sammenhengen Krut. Og Krut er ikke Innsiden.”
”Jeg hørte at... jeg beklager at han har gått bort.”
”Det gjør ikke jeg.”
Flyland var stille litt for lenge.
”Lars: Vi vet begge hvem og hva Sverre Krut var. Det er ingen som kommer til å savne ham.”
”Krut gjorde fantastiske ting for Innsiden.”
”Og ting som ikke var like fantastiske. Uansett er det jeg som styrer skuta nå.”
”La oss legge dette dødt, Jostein. Det er en meningsløs diskusjon uansett.”
”Ja. Jeg har bestemt meg. Det er lite du kan si fra eller til.”

De trakk seg tilbake etter middagen. Det virket som at Jostein ønsket å gjeninnføre fasaden av normalitet, rutinen som pregløst førte deg gjennom dagene. Det skulle ikke være noen utstilling; ikke for andre enn Hassan Pereira. Et kuratert publikum bestående av én, og som en stripper eller hore skulle hun underholde. Eva visste ikke hva man forventet av henne - nei - hva han forventet av henne. Hun så for seg et monster, for hvordan kunne man ellers verne om sin posisjon her i Akasinera? Monstre over alt. Hele verden bestod av dem. Hun hadde ingen illusjoner om at hun var en av de gode menneskene. Hva hadde hun gjort hvis hun var en av de mektige, en av dem som satte føringer for hvordan folk fra utsiden, eller fra Akasinera, levde og døde? Den barnslige leken hvor hun og Sofie bekjempet Klautarus - Kannibalkongen - kom tilbake til henne, og hun tenkte at her, her ute fantes det verre ting enn kannibaler. Kanskje vampyrer? Varulver? Blodsugere og gigantiske ulver som rev kjøtt og sener fra bein, og til slutt knuste de samme beinene, i desperat søken etter margen der det også satt næring. Det var bra at marerittene ikke kom lenger.
Innestengt med Sander igjen. Josteins befaling. Eva gjorde kroppsøvelser for å få vekk rastløsheten som var naglet i henne. Sander så uinteressert på henne fra lenestolen. Det beste Akasinera kunne tilby, tenkte hun, var dette rommet. Det var i det minste rent, og møblene så nye ut. Ingen vinduer, og vegger av betong som stengte henne inne. Det var noe galt med luften også her, men hun trodde ikke det var til å unngå i noen del av dette vanstedet.

Jostein måtte ha forandret mening, for nærmere åtte fikk hun plutselig beskjed om å innfinne seg i restauranten, eller nærmere bestemt baren. Det virket som de to var en del av samme rom. Blandingen mellom hotell og gjestgiveri hadde kanskje en sjarme, men den var gjemt under lag med ulykke. En lutrygget mann satt ved baren sammen med flaskene sine, og da han snudde seg mot Eva så hun at halve ansiktet hans var angrepet av en grusom infeksjon. Om belysningen hadde vært bedre, trodde hun at hun ville ha kastet opp. En liten gruppe satt og spilte kort, med mekaniske bevegelser som ikke rommet noen form for entusiasme. Hun kjente ikke igjen spillet. Det stod bedre til med jentene deres, men hun tenkte at der kunne man i det minste plukke og velge blant de som var minst angrepet av sykdommen stedet led av.

Selv Jostein virket overrasket. "De trenger oss virkelig. Det er grusomt, direkte grusomt." Han snakket med fascinasjon. "Ikke bare ansikter som lider, men kroppene deres. Uopprettelige skader." Han pekte på en mann som satt for seg selv i et hjørne. "Han er kledd som om han har penger. Og så lever han i denne tragedien. Kan du gå bort til ham, Eva?" 
Hun ristet på hodet.
"Greit. Jeg skjønner det."
"Hva kan jeg gjøre for ham uansett?"
"Ingenting. Ingenting."
Det var inntrykket hennes. Det var ingenting som kunne gjøres. Hun visste ikke hva de levde for, men hun så at de også døde av det. Hvorfor ellers ville de fortsette å klenge seg til denne eksistensen av pest og sykdom? Sander virket enda mer satt ut enn henne.
"Hvordan er det mulig å leve slik?" 
"Jeg vet ikke."
"Jeg har jo lest, men at det skal være så ille. Det er vanskelig å fatte. Disse menneskene trenger ikke deg, Eva."
"Men det er meg de får."
"Ja, jeg går ut fra det. Hva tenkte Jostein på da han bestemte at vi skulle dra hit?"
”Penger. Makt. Og skjønnheten, alltid skjønnheten.”
”Er det rom for skjønnhet her?”
”Han kommer til å lage rom.”
 
Hun sov godt den natten. Sov godt alene, og kanskje fordi hun var alene. Da Eva våknet forestilte hun seg at hun fortsatt var på båten, på vei mot det ukjente, men idet hun forstod hvor hun var, ble hun igjen grepet av håpløshet. Snikende. Til den tok helt over. Sander var allerede der, og nå organiserte han garderoben hennes, som hadde kommet fra båten, med autoritet. Eva likte ikke tanken på at han bare kunne komme inn som det passet seg, men det var ikke et tema som skulle diskuteres. Sander gjorde sitt beste, tross alt, under omstendighetene. Vi må gjøre vårt beste. Vi må gjøre det vi kan. Ikke for Akasinera, men for Jostein og galskapen hans. Eva trodde ikke på seg selv. Tankene hennes var utskiftelige, som innfall hun la fra seg ved neste korsvei. Som et maskeradeball, eller som en utkledning, som den Sander snart skulle putte på henne.

Dager på havet
Eva hatet ikke de første dagene på båten. Hun var vant med å leve på liten plass, og å være innelåst føltes nesten naturlig. Isolasjonen som kom med å være omringet av skvulpende saltvann plaget henne ikke. Etter at hun lærte å svømme hadde hun funnet ro i å være omgitt av vann, og selv om vannet nå befant seg under henne, tenkte hun på det som et element hun hadde mestret. Det ville selvfølgelig ikke redde henne hvis noe skjedde her ute, og hun lengtet ikke akkurat etter å oppleve drukningsdød, men hun var ikke mer sårbar enn Jostein, eller til og med kapteinen deres, Josef, som skulle føre dem trygt frem til Akasinera. Hun trodde hun var den som klarte seg best av det lille følget deres. Med unntak av mannskapet på jomfruturen til Eva - skipet, ikke henne - hadde ingen av dem erfaring med å bo på båt. Hun hadde blitt kvalm første gang de møtte urolig sjø,  mensiden da gikk det forholdsvis bedagelig for seg både inne i henne og utenfor. Jostein hadde sine mindre behagelige øyeblikk, men overrasket også Eva med å prøve å involvere henne i samtalene han, Espen og Josef holdt under måltidene. Hun reagerte med vantro når han allerede den første morgenen hadde spurt henne hvordan det gikk. Det var ikke som om han trengte å spille for noe galleri her, så hun valgte å tolke spørsmålet i beste mening: Som et forsøk på å bygge en bro mellom dem som ikke utelukkende handlet om at han eide kroppen hennes.

Om det var vanskelig å tilgi ham for det han hadde gjort mot henne, var hun knapt alene om å tilhøre noen. Det fantes eiere og det fantes slaver, men noen slavedrivere var bedre enn andre. Eva visste ikke hvor Jostein hørte hjemme i dette tenkte hierarkiet, ei heller hvordan Innsiden behandlet menneskene som kom inn for å ta seg av oppgaver som var for ubehagelige, eller for farlige, til at de virkelige borgerne ønsket å utføre dem. For henne hadde dette aspektet ved Innsiden vært usynlig. Hun kunne bare bruke seg selv som målestokk, som et unikt tilfelle som fikk tilfredsstilt de mest basale behov, og til og med ble oppmuntret til å være den beste versjonen av seg selv. Hva andre ikke hadde gitt for å balansere i hennes sko! Men hun var utakknemlig, og hun tenkte at takknemlighet var en relativ størrelse. Å bli fortalt at du trengte å være den beste versjonen av deg selv - nei, at ingenting var godt nok - tok med seg problemer som ikke uten videre lot seg løse av materiell overflod. Hun var ung nok til at hun hadde tilpasset seg, og på den måten var hun en suksess: En levende der hun kunne ha blitt et objekt som skulle kastes, som måtte elimineres eller kvittes med, for aldri å tjene noen funksjon igjen. Hva det innebar hadde ingen fortalt henne, og hun kom aldri til å spørre om det heller. Unødvendig smerte.
Båten bevegde seg i rask takt, og med denne bevegelsen kom spenning, usikkerhet, angst. De skulle stoppe i Akasinera, festningen som befant seg like mye over som under bakken, og sprengte seg nedover i sin jakt etter edle metaller. Akasinera hadde bestådd der andre byer hadde forsvunnet, og det virket som den siste av bystatene her ute som ikke var redusert til ruiner, som hadde beholdt en grad av uavhengighet etter ødeleggelsene, og også hadde en identitet. Jostein hadde sine bekymringer, som han ikke sparte Espen for når de satt for seg selv og diskuterte, likegyldig til om Eva overhørte dem eller ikke. Hun motet seg opp til å spørre Espen om hvorfor de var på vei hit, og han lo og sa at det var kort vei tilbake. Jostein syntes ikke det var morsomt.
”De hadde et av de største oljelagrene før krigen brøt ut. Vi vet ikke hvor mye som er igjen av det, men selv nå, spesielt nå, er olje makt. Innsiden bestod kanskje ødeleggelsene, men her, i Akasinera, henger de igjen i den gamle verdenen, selv om tråden de henger i stadig blir tynnere. De er virkelig gale som fortsetter denne jakten etter ressursene som en gang drev verden, men vi nyter godt av det inntil videre. Kostnaden de betaler, og de er villige til å betale, er enorm. Mange av dem er knapt mennesker lenger.”
”Hva mener du?”
”De lider. Strålingen i enkelte av områdene de kontrollerer gjør det nærmest umulig å utvinne metaller, og deres egen hovedstad fyrer visstnok utelukkende med kull nå. Vi kunne ha spart mye tid hvis ruten vår ikke var såpass trygg. Det er trusler her ute.”
Jostein avsluttet samtalen der. Josef Ditlevsen, kapteinen, så på Eva.
”Pirater, selvfølgelig, og andre ting. Ikke behagelige. Handelsruten er trygg. De kan ikke reise ut hit uansett. For langt for holkene deres. Når vi nærmer oss land blir vi eskortert av våre skip.” Den korthugde måten å snakke på overrasket Eva. Det fantes noen på Innsiden som prøvde å gjøre seg forstått. Det var betryggende å høre kapteinen snakke slik. Hun forestilte seg at det var slik man skulle snakke. Enkelt. Presist. Innsiden hadde lært henne noe annet. Kommunikasjon hadde ulike former, men her måtte man kanskje være saklig og oppriktig, for det virket som liv og død verken var skjønn eller noe som kunne forhandles om i Akasinera.

Eva tok sin første storm bedre enn de andre. Sander ble redusert til en stakkarslig veiking mens Espen forsvant gang etter gang med akking og stønn. Til slutt måtte også Jostein trekke seg tilbake. Hun håpet at det aldri skulle ta slutt. Josef lo ikke av noen av dem, men Eva merket overraskelsen når han så at hun holdt seg på beinene der mange av de andre knapt klarte å løfte hodet. Det luktet oppkast helt til neste dag, men da det endelig ble roligere og avfallet ble vasket bort av et pliktoppfyllende mannskap, var det som om alt var glemt. De nærmet seg utposten hvor skipene skulle møte dem, og Eva fikk beskjed om å forbli inne i lugaren sin, liten men full av fasiliteter som hun ikke nødvendigvis forstod bruksområdet til. Så lenge hun kunne gjøre fra seg og vaske seg hadde hun ikke noe å klage på. Skjermene fungerte uansett dårlig her ute. Hun hadde fått med seg en, for å spare dem for det Jostein kalte meningsløs ekstra bagasje, og den utførte oppgaver som å vise video og gi lyd fra seg, men den var ikke spesielt fasinerende. Hun hadde trivdes med å kunne snakke og være med Jostein, Espen og Josef. Sander hadde hun ikke snakket mye med. Det var som om Jostein holdt ham unna henne, uten at hun forstod hva som var grunnen til det. Hadde de vist seg å være for vennlige med hverandre?
Det ble til at Eva holdt seg for seg selv. Jostein og Espen drakk lenge på kveldene, og sov seg gjennom dagene, i gemakkene de delte med henne og Sander. Eva hadde fått sin egen lugar, i den blankpolerte biten av båten som var forbeholdt gjestene, og selv om Jostein forventet at hun spiste med dem og kapteinen, og at hun ble med ham inn i lugaren hans når han ønsket det, fikk hun både frihet til å vandre litt rundt og å låse seg inne når hun trengte det. Reisen bød ikke på overraskelser. De første dagene var uvante, og bar med seg en følelse av å være på feil sted. Hun hadde aldri forestilt seg at folk seilte, ikke sett havet, men nå var hun omgitt av krusende bølger og glitter fra solen. Først den tredje dagen fikk hun oppleve virkelig urolig sjø, og endte opp med å forbanne den dagen hun satt foten sin på AS Framtid. Den femte dagen roet sjøen seg igjen, og resten av reisen var behagelig. Hun merket at stemningen på båten forandret karakter når de nærmet seg Akasinera, og forstod at Jostein og Espen var i stadig kommunikasjon med kontaktene sine i byen siden flaskene ble færre, samtidig som de oftere forsvant ut av passasjer-gemakkene for å snakke med kapteinen.
For henne var dette irrelevant. Hun og Sander gikk daglig gjennom rutinene hennes, men ingen av dem følte noe mer enn vag plikt i å forsikre seg om at manerene hennes holdt den standarden Jostein forventet. Jostein, på sin side, hadde ingen bemerkninger til henne. I det minste ikke til det som gjaldt hvordan hun tedde seg. Faktum var at hun likte ham bedre beruset enn edru. Hun kunne kanskje tenkt på reisen deres som en kjærlighetsekspedisjon hvis han hadde holdt promillen på et respektabelt nivå, for selv om han aldri ble ravende full, virket det som hver slurk ga ham noe han ellers manglet fullstendig. Det var ikke det at arrogansen hans slapp tak, eller at han ble mindre opptatt av å orkestrere omgivelsene sine, men han virket mer interessert i å høre etter mellom de rasende monologene sine. Noen ganger viste han kjærtegn til Eva selv med Espen til stede, og selv om hun ikke forstod om dette handlet om å markere en form for eierskap, virket han oppriktig. Hun var kanskje litt mer enn hans eiendel, og hun tenkte at det kanskje var håp for det kommende fornuftsekteskapet. Hun var formet i hans bilde, så hvorfor skulle han ikke elske henne?

Det var befriende å se ham snuble i ord, eller gå seg vill i resonnement. Og det var enda mer befriende at han kunne le av det, og smile oppgitt når Espen eller kapteinen gjorde det samme. Disse smilene rommet en anerkjennelse og forståelse hun aldri kunne forventet. Selv henne selv, som aldri gjorde noe mer enn å nippe forsiktig i vin, fikk plass i fellesskapet, og selv om Sander hauket over henne som en beskyttende mor som for å forsikre seg om at ingenting skulle blusse opp, følte hun seg som en del av denne lille delegasjonen på vei til fremmed territorium.
Hun ble påminnet om at hun var en fange, men det tok ikke dager med forhandlinger før de satt kursen mot øyene som utgjorde Akasinera. Ingen entret skipet så langt hun fikk det med seg, og da hun litt senere gikk ut på decket var de eskortert av båter som så ut til å egne seg bedre til krig enn forhandlinger uansett. Hun telte dem. Tre større båter med kanoner, og et titalls mindre. Det virket unødvendig at det var så mange av dem, men hva visste hun om farvannet her? Kanskje Innsiden skulle bevise noe? Kanskje Akasinera skulle bevise noe? Marinefartøyene virket fordelt mellom de to statene i en ganske lik mengde ildkraft så langt hun kunne forstå det.
Sander kom bort til henne.
”Hvorfor kaller vi oss Insiden?”
”Hva mener du?”
”Akasinera, Lervate... Batani. Snakker de et annet språk der?”
”Et annet språk? Det er det de færreste som gjør. Jeg tror andre språk har vært overflødige en stund nå. De snakker uansett som oss.”
”Så hvorfor heter de ikke noe forståelig?”
Sander så tenksomt på henne. Eva visste at hun måtte spørre Jostein, og Jostein ga henne ikke alltid svar hun ønsket å høre eller en gang forstod. Kanskje hun kunne spørre noen andre når de kom til land?

De første øyene som møtte dem var knapt beboelige. Volkaniske klipper og skjær, blottet for liv. Selv når øyene ble større virket det slående livløst her. Sjøfugler dukket opp igjen, men det virket som det feilet mange av dem noe.
”Unaturlige skapninger.” Jostein ristet på hodet. “Rart at de fortsatt klarer seg.”
”Det er fortsatt liv her.” Josef hadde kommet bort til ripen uten at Eva merket det.
Jostein svarte ikke først. “Du reiser ikke på bølgene uten at du ser det. Jeg har blitt overrasket.”
”Av liv?” Jostein virket ikke som han forstod, og Eva trodde ikke at hun heller gjorde det.
”Det virker som det finner en måte å fortsette på.”

”Kapteinen vår hadde neppe gjort det stort som filosof.”
Espen lo hest. Latteren virket anstrengt på Eva.
”Finner en måte å fortsette på.”
Eva spyttet. Jostein la ikke merke til det, for han ville ikke ignorert noe så barnslig ekkelt. La det være mine dråper.
”Vi har iallfall ikke sett tegn til disse såkalte piratene.”
”Akasinerne er sikkert ille nok.”
”Ja, men vi trenger dem.”
”Kanskje.”
”Kanskje.”
”Batani blir noe helt annet.”
”Du ser fortsatt ikke lyst på det?”
”Jeg er villig til å utforske alle muligheter.”
 
De nærmet seg Akasinera nå. Festningen, eller byen, virket sprengt inn i en klippe, som et fjell bare fugler kunne finne sitt hjem i. Her hadde de gravd nedover, stadig nedover, til sivilisasjonen befant seg like mye under som over bakken. Prosesjonen av krigsskip lå utenfor havnen og ventet på dem, men det virket ikke som de skulle møtes med videre oppstyr når de nå endelig la til land. En liten delegasjon ventet dem, og Eva var pakket inn som de hadde vært enige om, og dekket med et sort slør. Som en brud ingen skulle se før det var for sent. Havnen oppmuntret henne ikke til å se lysere på Akasinera. Det luktet olje og industri og barndom. Betongkonstruksjoner og lagerbygninger i blikk. Gigantiske kraner som fikk containere til å svaie. Industri var et kjent ord. Båten virket malplassert når de forlot den. Omgitt av holker, mens de bevæpnede skipene gled utover i havgapet med oppdraget sitt utført. Trygg leveranse.

Avkastning og profitt
Hun leste ikke rapportene om seg selv, men det gjorde de som satt rundt henne nå. En suksess. Hun var en suksess. Eva Larsen var ikke bare en vare som kunne selges, men et investeringsobjekt for disse mennene, og hun spurte seg selv om det alltid var menn som investerte. Hun forstod seg ikke på investeringer, men nå lærte hun at å investere i Eva Larsen gikk over all forventning.
”Hvis vi ser på tallene.”
Hun visste at ingen regnet med at hun forstod noe. Josteins allierte ignorerte henne som best de kunne, men det viste seg å være utfordrende nok for mange av dem. Hun kjente igjen to ansikter, og det var også de som holdt øynene sine mest for seg selv. Leger fra instituttet i administrative posisjoner, som tidligere hadde kritisert Josteins etiske linje.
"Når vi ser på prosjektet ditt, som helhet, har det noen umiddelbare svakheter: For det første er ikke instituttet interessert i å kommersialisere denne formen for estetiske operasjoner på det nåværende stadium. Eva er det første kasuset vårt, og vi er fortsatt usikre på ettervirkningene av operasjonen. De etiske bekymringene vi hadde da du begynte prosjektet kunne settes til side fordi hun kom utenfra, men å tro at du skal kunne få en stadig strøm av utenforborgere for å forbedre og utvikle metoden bryter med intensjonen bak prosjektet. Om du i tillegg ønsker å videreføre denne blinde jakten på skjønnhet, gjennom andre prosjekter, kan ikke instituttet gå god for deg lenger."
"Jeg har ikke noe behov for at dere finansierer meg eller mine prosjekter lenger. Det jeg ber om er ganske enkelt at vi fortsetter samarbeidet. Dere har helt rett i at virksomheten min vil by på etiske utfordringer framover. Jeg har aldri holdt noe skjult for dere der. Eva var og er et unntak. Jeg ber heller ikke om noen direkte støtte. Etter i går kan dere umulig ønske å svarteliste meg lenger. Om vi ser på nedslagskraften allerede nå, og på entusiasmen Eva og forbedringene mine har skapt, er det ingen grunn til å tviholde på tanken om at vi skal fortsette å tilby denne formen for estetisk behandling bare i gitte tilfeller."
"Jeg ser at metoden har stor kommersiell verdi, men som sagt har vi store etiske betenkeligheter på dette stadiet. Vi ønsker ikke å svarteliste deg. Vi ber bare om at du utsetter alle former for kommersiell virksomhet til rådet har gjort en grundig gjennomgang av bivirkninger, psykologiske ettervirkninger, og at vi får en bedre forståelse av forbedringene dine som helhet. Dette handler ikke om at vi ønsker å ta fra deg patentene du allerede besitter, men vi ber om forståelse for at instituttet også ønsker å utforske metodene dine videre.
"Her må jeg påpeke at dere trår på farlig grunn. Jeg er ikke villig til å se nyvinningene mine hindret av manglende kunnskap om inngrepene vi gjorde på Eva. Alle former for forskning på dette området skal være under meg.
"Vi er imponerte over jobben du har gjort, Jostein, så du må ikke misforstå. Vi ber om at du utsetter kommersialisering, og at instituttet kan fortsette forskningen på området uhindret. Det finnes et kompromiss her.
"Jeg er villig til å utsette etableringen av et privat foretakende til etter reisen. Når det gjelder bruk av forskningen min krever jeg fortsatt at dere ikke bruker eller krever innsyn i mine patenter med mindre dere har skriftlig samtykke fra meg."
"Jeg tror det er det beste vi kan få til akkurat nå. Du lover at du kommer til å gjøre en ny vurdering når du … dere er tilbake?
"Selvfølgelig."
Papirer ble raslet med, og pakket sammen. Jostein ble sittende igjen med forsamlingen sin, og begynte forsiktig.
”Som dere akkurat hørte er det ikke noen umiddelbar fare for at prosjektet blir lagt på is. Jeg mener at å reise nå er svært gunstig, utviklingen tatt i betraktning, og jeg ser ingen grunn til at Terje ikke kan fortsette å ha administrativt ansvar over Kruts forretninger.”
”Men vi er i en overgangsfase. All logikk tilsier at du som ny hovedinvestor blir værende og tar deg av de umiddelbare ringvirkningene av denne nye satsningen. Vi pøser inn milliarder i dette prosjektet. Om det så langt har gått over all forventning, er det ingen garanti. Vi har flyttet store deler av likviditeten vår over i eksperimentell vitenskap. Dette er noe styret ikke er spesielt kjent med, og vi er usikre på om å gå inn med slike midler utelukkende på et feilt er konstruktivt for den videre utviklingen.
”Det vi glemmer da er at vi står ovenfor ikke bare en lukrativ virksomhet, men en virksomhet der vi vil ha monopol i en tid fremover. Jeg trenger ikke å overbevise dere, men Krut har gått inn i en ny tidsalder. Dere kan selvsagt velge om dere vil bli med på denne eventyrlige sjansen til å forandre verden, og jeg lover dere at overskuddet vil nå nye høyder hvis dere stoler på at jeg tar de riktige avgjørelsene fremover. Skjønnhet er ikke en ny bransje.”
”Du har selvfølgelig det siste ordet her, Jostein.”
”Da foreslår jeg at Terje fortsetter med å styre Krut investeringer over de neste månedene. Er det noen uenighet om det?”

"Det kunne gått mye verre. Det er kanskje en viss skepsis, men du er et ubeskrevet blad, Jostein.” Terje Blunk så forsikrende på Jostein, før han kastet et blikk på Eva som hun kvalte umiddelbart. Hold deg langt unna meg.
"Du sitter på et gullegg her, Jostein. Alle vil ha en bit." Blunk hadde tydeligvis ikke gitt helt opp. “Hva tenker du, Eva?”
”Ja, hva tenker du Eva?” Jostein virket oppgitt, og Eva forstod at sarkasmen ikke var rettet mot Terje, men mot henne. Terje Blunk burde visst bedre enn å prøve å involvere henne i samtalen. Det var ingen klør der. Bare kald visshet om at forsøket på å finne ut av hva Eva mente skulle kveles ved fødselen. “Eva har viktigere ting å tenke på enn hva nå enn dette er.”
”Jeg mente ikke å anta noe om hvorfor Eva er her i dag.”
Ikke for at du skal se på meg, Terje Blunk. Det kan jeg si med sikkerhet.
”Så la være. Dere har kanskje ikke hilst ordentlig. Vel, dette er min kone Eva. Rekk ham hånden, Eva.”
Hun likte ikke håndtrykket. Terje selv var for anonym til at hun orket å tenke på ham i det hele tatt. Middelaldrende, med en tupé som ikke hjalp det runde ansiktet hans.
”Med det ute av verden kan vi kanskje snakke om viktigere ting. Ting du har noe med.”

Eva brydde seg lite om finans og mindre om Josteins posisjon i styret. Hun brydde seg overhodet ikke om Terje Blunk, forstod hun nå, en mann som måtte like å høre seg selv snakke. Jostein hadde resignert til den stadige strømmen av ord, og så ut til å kjede seg der han lot de lange fingrene sine trampe en takt på styrebordet, men til slutt unnskyldte han seg. Eva fikk med seg et nytt håndtrykk på veien, og priset seg lykkelig over at Jostein ikke hadde oppgradert sin stedsfortreder til klemme-materiale. Utenfor styrerommet ventet Espen Berntsen, en kollega ved instituttet Eva nesten likte. Det var i seg selv et faretegn, og hvis Jostein la merke til det visste hun ikke om Espen ville bli med den på reisen likevel. En betrodd kollega, forsikret Jostein henne, men ordene var ment for Espen som forsøkte å bevise dem ved å la være å se på henne så langt det var mulig. Ekvipasjen deres var i stor grad ubeskrevet, og hun visste ikke hva hun skulle regne med fra de andre utvalgte. Et lite medieapparat, Sander og kanskje en kollega av ham. Nå Espen. Hun tenkte at om hun kunne velge, så hadde Lea vært en av dem som ble med, men hun hadde ikke sett henne siden hun forlot instituttet. Så snart hun kom inn på reisen, kriblet det i henne. Det var ikke en god kribling. Hun tenkte på det som om strømledninger var festet til henne, klare til å gi henne sjokk når en usynlig regissør ønsket det, og med disse sjokkene kom halvt bearbeidede minner tilbake til overflaten. Hun visste ikke alltid hva de dreide seg om en gang, men det gjorde henne mer frustrert og førte noen ganger med seg fysiske eller til og med verbale reaksjoner. Det var ikke galskap. Det fortalte hun seg selv. Aldri galskap. Psyken hennes hadde kanskje sprekker, men hun var ikke som moren sin. Hun skulle aldri bli noen forræder. Aldri bli en hore. Hvordan skulle hun uansett bli noe som helst annet enn Eva Larsen? Eva Larsen, helt til hun gikk ut på dato. Helt til hun mistet siste rest av bruksområde. Helt til Jostein ble lei.

Men først var det reisen. Eva visste at hun snart ville oppleve noe som var de færreste forunt, å forlate byen, og se restene av verden som befant seg der ute. Havet var fortsatt glitrende: mørkt og mystisk. Men det var også en grense, en annen type grense som enda færre krysset. Det var muren, igjen, men i en annen utgave. Alltid en mur. Igjen skulle Jostein ta henne ut i det ukjente. En båt skulle lastes med mennesker og ideene deres, med resultatet av års arbeide, et arbeid som hadde begynt lenge før henne. Nå hadde de imidlertid juvelen sin, og skulle finne ut hva den var verdt.

"De er redde. Livredde. Hver gang de forplanter seg kan de ende opp med en forvridd vanskapning, og det er ikke som at de ikke har brukt dette mot hverandre i en årrekke. Familier og konserner har falt sammen over mislykkede forsøk på å formere seg. Jeg har ikke løsningen, og sannsynligvis finnes det ingen løsning, men jeg har botemiddelet. Og ikke bare det: Operasjonene mine har en rekke fordeler sammenlignet med mye av det plastiske kvakksalveriet som eksisterer der ute. Når du opererer deg tar du alltid en sjanse. Hos meg er sjansen minimal. Jeg opererer ikke for at ansikt skal falle sammen noen år etterpå. Du er kanskje ikke perfeksjonen av metodene mine, men det er ikke så viktig. Tanken er at du stadig kan forbedres eller forandres, at ansiktet ditt er så godt som utskiftbart. Det er det som virkelig kommer til å skape ringvirkninger. Sensasjonen har knapt begynt. Skjønnhet baserer seg tross alt på symmetri innenfor et lite spektrum av forandringer. Når vi ser på hva du har blitt etter at jeg fullførte denne operasjonen er det unektelig imponerende, du er en av de vakreste ansiktene som har sett dagens lys, men det finnes mange vakre ansikter der ute. Du, derimot, er bildet på før og etter. Før operasjonen var du ingenting for oss, og nå selger vi det som at selv de utenfra blir mennesker med min behandling. Perfekte mennesker. Du er skapt til å være en sensasjon, ja, men du er også skapt til å romme håp. Du er skissen eller kladden, og idet du ble fullført ble du Eva Larsen, min elskede Eva og verdens prinsesse. Det er ikke bare en fortelling om et ingenting som ble til alt. Hvis du kunne bli det du har blitt, hva tror de selv at de kan bli? Selvfølgelig fungerer det ikke slik, men det er det disse idiotene tror."
"Så hva burde de tro?"
"Det, Eva, er et godt spørsmål. Jeg kan svare på det slik: Det jeg vil de skal tenke er at skjønnheten er det eneste hierarkiet som betyr noe. Hvis du er rik og mektig fortjener du å se bra ut og du fortjener å være ung og frisk. Det var slik jeg solgte det til Sverre. Når du har levd så lenge som ham er det enklere å se at det er det som betyr noe. Operasjonene mine løser kanskje ikke alle problemer, men jeg kan gjøre deg ung og vakker, og jeg kan få det til å vare. Og hva om jeg kan tilby noe mer? Jeg sier ikke at du fortjener å være stygg hvis du ikke lykkes i livet, men hvis du gjør det fortjener du å være umiddelbart gjenkjennelig som en som har lyktes. Produktene du omringer deg med, manerene dine og talen din kan kanskje utstråle klasse, men dette kan forfalskes. Det er du det beste eksempelet på. Ansikter, derimot, kan ikke det. Ikke når jeg er den eneste som utfører operasjonene, og de samme operasjonene er knyttet til selve maktapparatet."
Hun så ut av vinduet bak Jostein, på en fontene delvis dekket av en hekk som spyttet vekk en dyrebar ressurs uten å gi noe som helst tilbake. Snakket hans kunne ha fortsatt mot evigheten, og ingenting ville forandre seg. Eva skulle ønske at hun kunne tilskrive Jostein en form for ondskap, og at hun kunne respondere med avsky, men det var ingenting opprørende bak det Jostein sa. Enda et hierarki. Enda en grense mellom mennesker. Om det handlet om utseende, eller om det handlet om gjerder, om murer eller giftige hav, var de alle fanget i sin egen lille verden, som små bobler som ble tiltrukket av likheter, og gled sammen, skilte seg fra hverandre med en annen form, og fortsatte reisen sin mot uendeligheten. Josteins boble var bare større enn andres.
 
Mens de siste forberedelsene for reisen ble gjennomført fikk Eva nok tid til å reflektere over de siste ukenes hendelser, og kom fram til at hun tross alt var en suksess. Det var ikke som om interessen hun ble vist hadde utspring i henne som person, men det hadde hun heller aldri ønsket. Berømmelsen hadde mer til felles med et kostyme hun kunne kle på seg når det passet seg, eller mer korrekt: det passet Jostein. Hun beholdt friheten sin ellers, og for første gang fant hun fred i å bli ignorert av ham. Det hindret henne ikke fra å føle på forventningene som kom med eksklusiviteten, men så lenge hun opptrådde korrekt, viste innlevelse og vilje til å forbedre detaljer for at hver opptreden skulle inneholde noe spesielt, kanskje til og med ekstraordinært, var øvelse og trening like så mye en parentes i tilværelsen hennes som en total. Det var det hun fortalte seg selv.

Samtidig hadde Jostein samlet et lite pressekorps med innviede, som fikk små glimt av Eva, og som delte disse glimtene med hungeren til en utsultet tiger. Tilværelsen hennes ble ømfintlig kuratert for Innsidens masse,og en samling av eksklusive opptredener på private fester, mottakelser med kjente fjes og tilstedeværelse på diverse premierer virket å være en oppskrift alle var fornøyde med. Når pressekorpset nå samlet seg på en privat brygge for å ta farvel med sine utvalgte, sammen med celebre gjester som denne gangen inkluderte Thomas Evensen, trodde Eva at hun så Gunnar Sveen i bakgrunnen. Hun tenkte at hun måtte ha tatt feil, og gjorde ingen tegn til mannen etter dette første overraskede blikket, en sprekk i en ellers finarbeidet fasade. Det angikk uansett ikke henne.
Eva visste ikke hva hun gikk til, like lite som hun visste hva hun gikk mot da båten skulle legge fra kai. Hun vinket farvel, som seg hør og bør, som om hun ikke kunne vente på dagen de var tilbake på Innsiden, men uten å føle seg emosjonelt knyttet til stedet som hadde skapt henne. Bildene som ble tatt skulle slås opp, og mens de forlot Innsiden tenkte Eva at dette ukjente som nå skulle møte henne for ikke lenge siden hadde vært ikke-eksisterende. For ikke lenge siden hadd hune ikke vært klar over at det fantes andre byer. Når hun så tilbake på uvitenheten sin skjønte hun at hun burde ha forstått det, at Innsiden og Utsiden ikke kunne utgjøre en hel verden, men hva skulle hun kalle disse stedene som ventet der ute? Vel hadde de navn, men disse navnene betydde ingenting for henne. Hun hadde alltid tenkt på Innsiden som målet, som det udefinerte man kunne trakte etter, om man var spesielt dum eller eksepsjonelt smart. Nå åpenbarte det seg en tenkt verden, en verden over horisonten, og kanskje verdenen som ventet henne var bedre. Kanskje skrekkhistoriene om det forgiftede Akasinera var mer myte enn fakta? og kanskje Batani ikke var styrt av religiøse fanatikere? Hun skulle se stedene og få muligheten til å dømme dem selv.
Jostein hadde gjort alt klart. Det Eva trengte å gjøre var å gå de siste korte meterne, over landgangen, og vinke til massen som ønsket dem farvel, og som ville se dem trygt tilbake når Jostein fant det for godt å avslutte sin ekspedisjon i skjønnhetens navn. De andre byene var bare navn for henne. Akasinera, Batani, Lervate. Hun ramset dem opp for seg selv som om de kunne få henne i en dyp transe, som ville vare hele veien til den første av dem. Brosjyrene Sander hadde gitt henne blandet reklame og fakta, som hun forstod at var en av den virkelige sivilisasjonens mest fremtredende trekk.

Hun vinket iherdig. Vinket som om det kunne få hånden hennes til å falle av. Den rituelle bevegelsen var så innarbeidet i henne at hun kunne tenke på det som rutine, og som alt annet var vinkingen en del av et skjema for henne, et skjema der bestått skulle hukes av. Så mange skritt. Så mange sekunder. Så lange skulle skrittene være. Hun slapp heldigvis å regne seg fram til resultatet. Og mens hånden hennes antydet den samme halvsirkelen, igjen og igjen, som en pendel i en klokke, tømte hun hodet. Det ville være nok av tid til å tenke framover.

En investering
De skulle forlate Innsiden like etter. Reisen deres ble skjøvet to dager frem, og i det skjulte ble de siste forberedelsene gjort. Eva trodde kanskje at det ville være et stort farvel, men om Jostein hadde tenkt tanken en gang virket det nå som at han ikke kunne forlate byen fort nok. Sikkerheten på eiendommen ble forsterket, men Jostein nevnte det ikke med et ord. Hun så vaktene bli mer enn doblet, og det gikk knapt en time uten at hun fikk beskjed om å bli med dem et annet sted på eiendommen. På henne virket det som paranoia, og hun mistenkte at grunnen til at det var slik het Thomas Evensen. Eva delte ikke bekymringen. Om noe fant hun det irriterende å se Jostein la seg kue på denne måten. Thomas Evensen var bare enda en mann i hennes øyne, og Jostein kunne vise hvor stor trusselen han representerte var, men Eva tenkte at også dette var et skuespill. Menn som raslet med sabler, som siktet med lekepistoler. Vel hadde de ekte våpen, det ble hun konstant påminnet om, men dette var Innsiden. De måtte ha bedre løsninger på konflikter enn kidnapping og likvidering. Båten som skulle ta dem ut fra havnen var en yacht som strakte seg over hundre meter. Et mannskap på tjue skulle sørge for at deres minste behov ble dekket, og i tillegg hadde de en ekvipasje med vakter og diplomater. Alt i alt var nesten femti mennesker involvert i Josteins ferd mot utlandet. Hun hadde bare hilst på kapteinen så langt, og selv om hun regnet med å se kjente ansikt i sikkerhetsapparatet, betydde ikke det at hun hadde vekslet ord med dem. Selve båten var av den moderne typen, med skarpe linjer, malt i skinnende hvitt. Der stoppet også kunnskapen hennes. Hun kunne sikkert undersøke hvor raskt den skulle og kunne bevege seg, høre mannskapet informere om hestekrefter og motortype, men hennes fremste bekymringer var om hun skulle bli sjøsyk og hvordan hun og Jostein skulle oppleve de ti neste dagene sammen. Så langt hadde de knapt tilbrakt en dag i samme hus, et hus som var langt større enn båten viste seg å være.

Hundre meter hørtes mye ut, og til Josteins forsvar hadde de separate lugarer. Likevel skulle måltid spises sammen, med kapteinen som fast gjest og de tre diplomatene svermende rundt. Hun mistenkte at ferden ville bli grusende monoton, men det hadde livet hennes også vært. Det var all høfligheten hun ikke visste hvordan hun skulle håndtere. Hennes første besøk, før jomfruturen, hadde minnet henne om at ødsel kunne ha en praktisk funksjon. Hun påpekte det til Sander, som virket himmelfallen over å kunne snakke om funksjonell skjønnhet. Hun tenkte at hun ikke skulle ta selskapet hans for gitt lenger, spesielt ikke nå, men at vennskapet deres måtte forbli iallfall delvis skjult for Jostein. Lojalitet skulle ikke deles i Josteins så langt lille regime.

Eva visste ikke hva hun skulle forvente av stoppestedene. Først Akasinera: en gruveby som forble plaget av svøpene den store krigen hadde utsatt dem for: Stråling og forurensing. Akasinera virket ikke kjent for sin høye levestandard. Kulldriften og oljeboringen hadde gjort stedet til et stort arr, men det var de biologiske byllene som var det verste. Mutasjoner var et vanlig problem, og Jostein ønsket å overbevise aristokratiet deres om at metodene hans kunne gjøre mer enn å skape skjønnhet: Den kunne også redde stumpene av den.

Hun leste ikke mye om Akasinera etter at hun så bilder fra stedet. Skrekkelig. Motbydelig. Hun manglet ordforråd, eller kanskje følelsene som skulle til for å beskrive den ytterste formen for ulykkelighet.  Tanken på å måtte forholde seg til noen av ansiktene hun så sendte henne inn i fortvilelse, og det var først da Sander kom at hun klarte å roe seg. Å skulle imponere med høflighet og sjarme stilt ovenfor regelrette monstre var ikke en god tanke. Jostein hadde imidlertid stor tro på at hun kunne bli en foregangsfigur også der, og at om noe kom de til å elske henne mer på grunn av at hun representerte noe så forskjellig fra det de var, og det de ble sett på som.
”De tror selv at de er monstre. Du trenger bare å vise dem at de ikke trenger å være det.”
Om det var slik eller ikke, og Eva merket hvor fordomsfull hun var, så hun ikke for seg at hun var løsningen på problemene i Akasinera. Hun forstod seg ikke på økonomi, og skjønte ikke hvordan Akasinera kunne være en gullgruve. Hun forstod seg heller ikke stort på geografi, så når Jostein beskrev områdets plassering som grunnleggende viktig, aksepterte hun det. Så langt hadde hun forholdt seg til gater og eiendommer, ikke landegrenser. Å tilbringe uker i strekk, og til sammen måneder i båt, i Ishavsdronningen som Jostein hadde døpt det splitter nye fartøyet sitt, fikk henne til å føle at verdenen var stor. Det var også der det stoppet.

Å tenke var ikke en del av jobben til Eva, og hun hadde nok av folk som kunne gjøre det for henne. Selv Sander så ut til å gjøre avgjørelser uten å involvere henne som mer enn en ettertanke, selv om han hadde sett brydd ut når hun påpekte det. Eva følte seg mer maktesløs enn noen gang med reisen foran seg, og det var kanskje derfor hun følte seg så irritabel mens hun ventet på at de sammen skulle legge en plan for oppholdenes nødvendige aktiviteter.
”Du trenger å være presentabel om en time."
Hun nikket, og veivet den smilende assistenten hans til side. Dusje. Kle på seg noe halvveis anstendig. Hun reiste seg uten entusiasme.
Eva hadde kledd seg i en trang, hvit bukse, og tredd på seg en kort topp hun innbilte seg at fikk henne til å se ut som en uinteressert tenåring. Hun hadde gått inn i huset, og opp trappen til Sanders gemakker, som bestod av en garderobe blandet sammen med et kontor. Her kalte de det eksentrisk, men Sander hadde også visse friheter. Ingen forventet at stylister skulle ha et normalt forhold til jobb.
"Eva. Det er godt å se deg. Hvor lenge er det siden nå?"
"Takk, Sander. Et par dager, tror jeg."
”Ikke mer? Du virker å ikke være helt til stede om dagen. Er noe galt?"
"Det er ikke noe spesielt. Hvem av vaktene er det som sladrer nå?"
”Ikke vaktene denne gangen, er jeg redd. Dette kommer rett fra Jostein.”
”Jostein? Da må det være alvorlig. Det går bra med meg. Jeg har mye å tenke på. Men det har jeg jo som regel.”
"Og så er det det med måten du kler deg på. Det er greit for min del, men jeg vet ikke om Jostein er like imponert."
Eva geipet, prøvde å forvrenge ansiktet så mye som hun kunne slik at geipen skulle bli motbydelig, og Sander brøt ut i klukking.
"Det har seg heldigvis slik at Jostein ikke er her akkurat nå, så da trenger vi ikke å snakke om det. Bare en vennskapelig kommentar, hva? Det jeg ville si er at timeplanen din begynner å bli klar for neste uke. Det er en fantastisk mulighet. Jeg gleder meg allerede til å legge ut på seilas, og se verden! Det trodde jeg aldri at jeg skulle få muligheten til. Og med ingen ringere enn Eva og Jostein Larsen. En opplevelse for historiebøkene.”
”Hvis du sier det.”
”Det vil jeg virkelig si! Det er ikke hver dag man tar del i å ugjenkallelig forandre verden.”
”Vi skal være borte i flere måneder.”
”Ingenting viktig ble gjort på en dag.”
Sander la ikke merke til ordkløveriet hennes, og det var like greit. En unaturlig pause oppstod imidlertid, før vennen hennes rakk å finne tilbake til de vanlige meningsløshetene deres.
"Noen ganger skjønner jeg meg ikke på deg. Vi er jo forberedt, men de forventer mer Eva denne gangen. Det kommer til å bli tatt bilder på bryggen, men bare et lite pressekorps. Det gjør det enklere å få frem det vi ønsker. En heltinne står ovenfor havet, og ingen vet hva havet skjuler. Monstre? Skatter? Prøvelser? Og en tilbaketur som ender i triumf!
"Det er bare så teit."
"Det får så være. Men ikke ordlegg deg slik. Det er ikke morsomt. Dessuten hadde du ikke klart å spille en uinteressert tenåring hvis det stod om livet ditt."
Hun nikket, og følte seg sørgmodig.
"Godt." Sander gled over i sin vanlige elskverdige tone. "Timeplanen er tilbake. Det er ikke det at du ikke lever opp til hva som kreves av deg, men som du sikkert forstår har bare dagen så mange timer."
"Jeg er ikke dum."
"Det vet jeg at du ikke er, Eva. Om du bare kan se på dette. Hvis du vil kan vi ordne en tavle på rommet ditt."
Hun ristet på hodet.
"Da vet du hva du har å gjøre. Og så ses vi …
"Timeplanen sier i morgen. Klokken åtte."
"Timeplanen har talt. Vi ses da."

Hun ble vekket klokken seks. Morgenforberedelsene tok den tilmålte timen, og nå pirket hun i en salat som skulle tjene henne til klokka elleve. Hun visste at hun måtte spise hele porsjonen, men i dag tok det visst lengre tid å få den i seg. Hun hadde ikke spesielt god matlyst, og hun trodde det var nervene hennes som spilte henne et puss. En vag tanke om at det ikke måtte skje igjen, det som hendte under avdukningen, forsvant under en overflate hun håpet at ikke symboliserte neste dags ferd. Fjernheten forsvant ikke helt, og hun følte seg kvalm når hun endelig møtte Sander på kontoret hans en time senere. I dag skulle hun for første gang møte noen av Josteins investorer, mennesker som brukte dagene sine i ulike styrerom. Eva trodde ikke det hadde noe med båter å gjøre, men var forberedt på å ta feil. Hvis hun forberedte seg godt nok på det slapp hun å stille spørsmål som fikk henne til å virke dum.
Møtet var annonsert, og hun regnet med at et visst pressekorps skulle stille. Hun var ikke forberedt på en hoiende mengde av ungdommer, mennesker som burde vært å skolen, men forstod omsider at hun var en del av en orkestrert ekskursjon. Måten de lente seg mot gjerdene som beskyttet henne på, som sultne og desperate mennesker på flukt, gjorde situasjonen nesten komisk. Det var en hunger her: en hunger etter henne. Hun var skapt for dette. Jostein var en stolt far der han førte henne langs gjerdet, stoltere enn Evas egen noen gang hadde vært, der han førte henne forover i sin ferd mot investorer som ville det samme som ham, en kapitalens familie som satset tungt på henne. Kameraer klikket mot henne som desperate insekt, og hun smilte som hun aldri hadde gjort det før. Hun visste ikke om dette var riktig strategi, og om det ikke var det fikk hun nok høre det senere, men den regnende oppmerksomheten fortjente ingen annen respons. Dette var en hendelse denne ungdommen, knapt yngre enn henne, kom til å huske, og hun følte at det minste hun skyldte dem var smil. De var ikke synderne. Det var ikke de som hadde ført henne hit hun var i dag. Og hun tenkte på desperasjonen deres som et ønske om at hun betydde noe - at de betydde noe - der Jostein ledet henne mellom gjerder som kunne vært dekket av stikkende torner uten at det hadde gjort den minste forskjell. Det var makten hun, nei, ideen om henne, hadde akkurat nå. Hun var en sensasjon. Og som om å gjøre skulptur av et ansikt var redningen for denne massen, en redning hun ikke forstod noe av, hylte de sin lidenskap mot henne. De vil ha en del av deg? Nei, de vil være deg. De vil ha deg, hver eneste detalj ved deg. Hvert eneste smil, hvert skritt, skapt for å pirre store og sultne øyne. Uvitende.
De trodde at hun var verdt det. Hvorfor skulle de ellers være her, unge og helt sikkert lovende borgere som i hennes øyne fornedret seg for det mest usle individ hun kunne tenke seg. Hun var en suppe av tanker og følelser, en suppe man ikke ville rørt på Stallen en gang. Hvorfor så ingen det? Var man virkelig så blendet av Josteins teknikker og visjoner at alt det andre, bestanddelene som utgjorde henne i dag, var blitt usynlig? De så på henne, og de så ingenting. Hun var ikke et tenkende individ: trengte ikke å være det. Hun ville ikke være det. Hun var en maskin der tastetrykk ledet til responser. En bevegelse, et ord, en grimase. I dag var dagen for smil. Det var det eneste hun kunne gi denne forsamlingen, et smil fra Eva Larsen som ikke endret noe, men som allikevel høstet frydefulle reaksjoner av kjærlighet til det de hadde foran seg. Så gåtefull. Så vakker. Et smil som var blottet for innhold.

Glimtet av det skinnende
Det tikket. Jostein ble introdusert, og snart hørte hun stemmen hans fra høyttaleren i garderoben. Stifter langs kinnbeinet, raskt improvisert av Jostein selv. Ordene var ikke viktige. Hun forstod dem ikke uansett. Rutinen hennes var alt som betydde noe. Hun husket ikke hva som hadde skjedd, men hun visste at det ikke skulle skje igjen. Det kunne ikke skje igjen. Hun skulle beholde kontrollen. Hun skulle ut på scenen, under lyskasterne, og de skulle se at noe var galt, men de kunne ikke vite hva. Hun var ikke ødelagt. En liten skramme, det var alt. Det hadde Jostein sagt. Skjønnhetsmerke.
Ord og ord og ord. Tegnet kom. Riktige skritt. Riktige bevegelser. Det eneste som ikke var riktig var applausen. Langt borte et sted. Filmen fra generalprøven, blåst opp bak henne. Ikke direkte lenger. Improvisert med et opptak. Ingenting de trengte å se, stiftene. Smile et sted mellom det falske og poserende og det oppriktige så de hadde noe å snakke om. Sprade foran mennesker som var et hav dekket av måker, grådig skrikende mot sin nye stjerne. Rått kjøtt som skulle rives i fillebiter av klør og nebb. Så signaturen. Stoppet, bevegelsen, smilet som forandret seg, så subtilt. Til det ble autentisk. Det var alt. Alt hun hadde å tilby. Alt de trengte. Snu ryggen til. Riktige skritt. Slutt.

De hadde gått gjennom det en million ganger. Så lite det krevde av henne, denne ordløse opptredenen som skulle være et høydepunkt, nei høydepunktet i kveldens arrangement. En dans av trinn. Et akrobatisk smil. Så skulle hun ganske enkelt vente. Komme ut igjen for å motta applausen sammen med Jostein, etter ord og underholdning hadde gjort sitt for å manipulere massen i salen til orgien av følelser ble til utmattelse. Desserten etter fråtsingen i Innsidens aktiviteter, aktiviteter de kalte underholdning og kunst om hverandre, som om ingen visste hva som var hva. Ny kjole som viste ingenting og alt. Som om alt og ingenting var avhengig av hverandre for å eksistere. Avslørende.

”Skjønnhetens muligheter” tok slutt. Ville man dra hjem og snakke om det, og om femten år kanskje huske arrangementet med ærefrykt. Var du der da Eva gikk på scenen? Det var Josteins overbevisning. Et vannskille, et før og etter, men også en kurs staket ut. Skjønnhet og mer skjønnhet. Hans skjønnhet. Eva visste hva skjønnhet var. Et sett med trekk som stod i forhold til andre trekk, og sammen fikk en mening. En virilitet, en vitalitet... misunnelse og attråverdighet. Eiertrang. Enkle regler. Du har noe som andre ikke har. De vil ha det. Så hva var det med hennes skjønnhet som gjorde henne spesiell? Svaret var enkelt: Jostein. Hun var ikke blind. Jostein så ut til å ha alle kvalitetene Innsiden traktet etter: Han var ung, suksessrik, skremmende attraktiv selv for henne. Han var skarp, men uten å virke brysk eller distansert, slik hun så ham i dag, gjennom de forvirrede tankene sine. Et trygt sentrum i en tilværelse som ikke ga mening. Det var det de så. Det var det hun hadde sett tidligere i kveld, når hun ga slipp på virkeligheten hun nektet å dele med Jostein. Jostein hadde lokket henne, truet henne, elsket henne tilbake. Hun hadde rømt fra den fryktelige galskapen som hadde grepet henne, og funnet Josteins armer.

For henne betydde det mer enn det andre som hadde skjedd denne kvelden, det hun ikke forstod. Den unge kvinnen fra Utsiden, den stygge jenta ingen kunne like. De foraktet selv ideen om henne. Det var ikke historien om å vinne rikdom og anerkjennelse. For et år siden ville de foraktet henne, alle som én. Hun var det de skulle forakte. Fattigdom. Nød. Maktesløshet. Hun hadde lengtet etter å bli som dem, lenge før hun forstod hva det innebar. En umulig prosess, en fullstendig transformasjon. Hvorfor skulle noen ønske å være som henne? Det var likevel det Jostein solgte: Ideen om at han kunne gjøre deg bedre, understreket av dette monstrøse løftet hvor det mest foraktelige ble det mest attråverdige. De hadde slettet henne. Programmert henne på nytt. Død og oppstandelse. Forræderen som ble en frelser. Og likevel kom hun tilbake til Josteins armer.  Hun måtte tenke seg om for å huske at hun ikke var et barn: 16 år nå. Voksen. Ikke voksen. Hun visste ikke hva det ville si å være voksen, og spesielt ikke her, omgitt av jevnaldrende som fortsatt gikk på skole for å lære å bli. Bli hva da? Som henne? De fikk plass i massen som hadde jublet, som panisk strakte seg mot henne for å føle en tro, en tro på hva som helst. Sensasjon! Sensasjonen Eva Larsen. Pekt ut for dem, for å attrås. Et funksjonelt objekt. Vi trenger henne. Vi trenger henne nå. Et glimt. Et glimt av henne. Skjønnheten.
Hun: Et resultat av nitidige justeringer, av psykologisk drilling. En kunstighet som kom av tvang, ikke selvdisiplin. Hun kjente det igjen, eller trodde hun gjorde det, fra hovedskolen hvor foreldre som ikke var som pappa strakte seg etter barn som Karoline og som Sara, og forsikret seg om at de ble noe de kunne være stolte av, insisterende på at de hadde en rolle i alt som ble oppnådd, og skråsikre på at alt som gikk feil ikke angikk dem. Lines historie, så behørlig utslettet, hadde levnet dem uten et eneste minne om henne, uten vissheten om at hun hadde blitt noe de aldri kunne bli: Den ene Eva Larsen. Skulle hun føle seg tilfreds med det? Forandringen. Oppblomstringen. Eller aller verst: transformasjonen. Den hadde gitt henne noe hun ikke kunne sette fingeren på rent utseendemessig. Et eller annet. Detaljer som gjorde henne til mer enn en skjønnhet.Var det Josteins geni? Det ubeskrivelige? Det feilbarlige? Hun hadde vært så skinnende klar denne kvelden, gjennom tåken. Som et fyrtårn, og hun tenkte at kanskje ville de stake ut kursen etter henne. Forstod hun Jostein rett hadde verden glemt at det fantes alternativ. Nå var det bare å få stormen til å vare.

...

Eva satt lesende i parken, igjen. Jostein hadde tilbudt henne en skjerm, men hun hadde avvist ham. Hun forstod ikke det sykelige behovet for disse skjermene, spredt som kaotiske små vinduer inn til en verden som ikke var hennes. Dessuten var hun redd for at hun allikevel skulle like denne nedverdigende maskinen når hun fikk den i hendene; og nervøs for at hun ikke kom til å forstå den, og at den ikke kom til å lystre henne. Regnestykket var enkelt. Det var best å holde seg unna. Boken hun leste kunne vært hvilken som helst bok. En tom øvelse i å bla, for igjen å se opptatt ut. Hun følte ikke lenger et behov for å imponere Jostein, ikke etter oppvisningen. Men med bøker kom inntrykket av at hun ville være i fred. Støvete tomer. Innbundet med fliden som kom med å være verdt en formue. Det virket ikke som de hadde vært åpnet på flere tiår.

Jostein hadde ristet på hodet sist han så tittelen på en ryggmarg hun lot ligge igjen etter seg. Han ristet stadig på hodet etter nesten-ulykken på dagen deres: Det lille kuttet som aldri skulle ha skjedd. Roger hadde vurdert henne etterpå. For frisk til å legges inn, og hvor skulle de ha gjort av henne? Det improviserte fengselet hun kjente som instituttet eksisterte ikke lenger. Tanken på det som hadde skjedd fortsatte å komme tilbake, uanmeldt. En rykning, vekket av hva som helst. Men hvis Roger sa at hun ikke var en fare for seg selv måtte det være sant. Han var ikke i en posisjon til å ta sjanser med henne.  
Boken Jostein lo av hadde vært den mest forståelige boken hun hadde funnet så langt. I motsetning til det hun leste nå, et historisk verk om byens tilblivelse som fikk hodet hennes til å summe av hendelser hun ikke visste at hadde funnet sted en gang, som førte med seg andre hendelser som for henne virket like urelaterte som de var vanskelige å forstå, hadde den boken hatt en slags historie. Hun foretrakk det slik. Mennesker var enklere å forholde seg til enn hvordan politiske beslutninger påvirket hverandre, og hun mistenkte at beslutningene var mer menneskelig enn politisk uansett.

En av vaktene overrasket med å komme bort til henne, og viste henne skjermen sin. Bilde av henne: “Jostein Larsen sjokkerer: Et kirurgisk fremtidsverk.
"Jeg er ferdig med å se." Hun viftet ham bort.
”Vil du ikke lese?”
Hun så på ham som om han var en idiot. Det virket når Jostein gjorde det mot henne.

Mens de spiste sammen den kvelden la ikke Jostein lokk på opprømtheten sin. Det innøvde “Vi må snakke om det som skjedde” var erstattet av entusiasme, og trusselen fra stemmen hans var nesten borte.
"Så du hva de skrev?"
"Om meg?"
"Det er selvfølgelig ikke slik jeg ville ordlagt meg, nei, definitivt ikke, men essensen i artikkelen, selv om den selvfølgelig var for kort, er det at vi står ovenfor et gjennombrudd. Jeg vil si at det er en god start. Fra mandag av begynner det virkelig igjen. Jeg har allerede fått en haug med henvendelser, så det er bare å velge. Jeg har jo bare så mange timer i døgnet. De vil selvfølgelig ha en bit av deg også.
Eva pirket i maten, et biffstykke som vilkårlig sendte tankene til den gang Sofie hadde fortalt Line at hun skulle få smake ekte kjøtt. Hun, derimot, følte seg ikke spesielt heldig denne kvelden.
"Det betyr at apparatet rundt deg trenger å ta en tydeligere form. Sander kommer selvfølgelig til å være der, og vi har alltid instituttet, men de er ikke eksperter på... samfunnsånden.
Line så spørrende på ham.
"Trendene som driver oss fremover."
Hun nikket.
"Det beste er om du sier minst mulig nå. Du er et gåtefullt objekt, tross alt. Du er det de ønsker å være, og for å få det må det skje gjennom meg. En form for portal, går jeg ut fra.
"Eller en mur."
"Ja, eller en mur. Poenget er at vi selger illusjonen om Eva like mye som vi selger det faktiske resultatet av de siste års arbeide. Da er det at eksperter kontrollerer hver minste detalj. Og jeg er ingen ekspert på PR. Mitt felt er og blir legevitenskapen, eller mer eksakt kirurgien. Jeg er ikke en politisk skikkelse enda. Folk vil selvsagt også spørre seg om hvorfor en mann som meg, en banebrytende forsker, ønsker å blande seg i politikk. Etter at jeg arvet, la oss kalle det et imperium, ville man kanskje gå ut fra at jeg kom til å vie all min tid til vitenskapen. Nei, det er ikke viktig.”
Hun ønsket å fortelle Jostein at han bablet. Hun brydde seg fint lite om han ønsket å vie sin tid til vitenskapen eller ikke. Hvis vitenskapen var flere som henne kunne vitenskapen like gjerne legges ned først som sist. Istedenfor så hun ned på en halvfull tallerken, og dreide gaffelen rundt i kjøttstykket. Jostein våknet umiddelbart.
"Spis ordentlig."
Rotasjonen stoppet, og kniven fant et passende sted til å dele opp sener og muskler.
"Jeg er jo ikke en politiker. Hvorfor skulle jeg være det? Men ringvirkningene av dette vil være politiske, og der tidligere foregangsfigurer for vitenskapen med noen mer eller mindre heldige unntak har vært politiske idioter, er jeg forberedt på det som kommer til å skje. Jeg er fullstendig klar over hva jeg er med på, og hva jeg setter i gang. Selv om jeg kanskje ikke er den fremste ideologen verden har sett, forstår jeg nok til å se sprengstoffet i Jostein Larsens operasjoner. Ja, jeg nekter faktisk å bli en nyttig idiot som andre kan misbruke. Det er ingen som kan gi dem det jeg gir dem på nåværende stadium. Det skal holde seg slik.
Fatet var tomt. Eva reiste seg og gikk. Jostein reagerte ikke verbalt, men monologen hans stoppet umiddelbart, som om stoltheten hans var såret. Hun var for enfoldig til å forstå, så hva var vitsen med å høre etter?

Fortellingen om Eva Larsen, om skjønnheten som var en skapelse, nådde henne knapt. Hun visste ingenting om produktet som ble solgt utenfor herskapshuset, og som råvarer flest hadde hun ingen formening om hva hun skulle brukes til. Uken hadde gått fra panikk til frykt, fra frykt til fortvilelse, og nå Josteins entusiasme som ikke kunne vare. En plan hadde imidlertid utkrystallisert seg, eller kanskje hun bare ble informert nå, som en ettertanke. Det hadde skjedd før. Jostein hadde alltid en plan. Han hadde ikke tenkt å bli værende her, i byen, men hadde i det stille forberedt det han kunne fortelle henne at skulle være en verdensomseiling, en bryllupsreise, men først og fremst et forsøk på å ta resten av verden med den samme stormen som nå herjet her, på Innsiden. En båt hadde fått sitt mannskap, og snart skulle den forlate havnen på sin ferd mot de siste byene, de av dem som betydde noe. Eva kjente igjen noen av navnene: Akasinera og Batani. Tidligere makter. Fortsatt der, selv om de var skygger av det de en gang hadde vært. Det var det Jostein kalte dem. Skygger. Kanskje han var patriot, og kanskje han visste hva han snakket om, men Eva trodde mindre og mindre på paradiset som var Innsiden, og nå som hun endelig fikk se mer av byen som var det nærmeste hun kom å tenke på noe som stedet hun hørte hjemme i, slo fasaden fort sprekker.

Hun så og hun så ikke. Inntrykket av byen føltes som en utstilling, en nøye oppmålt sti som var forbeholdt henne. Hun forlot aldri bilen mellom to stoppesteder, og det var ikke improviserte stopp. Hun kunne merke at de kjørte omveier der han satt i det de kalte den sorte sedanen. Vaktene rundt henne ble skiftet ut før hun rakk å bli kjent med dem, og de gjorde uansett sitt beste for å ikke svare henne med mer enn nikk eller grynt. Hun skulle vises fram og oppleves, og for at illusjonen om henne skulle være overbevisende var det ikke nok å sitte på en benk og lese en bok, eller trykke halvinteressert på en skjerm som så mange rundt henne gjorde før de la merke til henne: hun måtte være der det skjedde. Hender ble trykket, og navn ble straks glemt. Konserter, seremonier og seminarer, i skjønn forening, ga henne muligheten til å holde entreene sine ved like. Alltid en nesegrus respekt, en varhet som minnet henne om at hun var en dukke, og fikk henne til å tenke på hvor nært hun hadde vært å knuses.

Det var først da hun møtte Thomas Evensen at hun opplevde en annen Innside. Invitasjonen til mottakelsen hadde kommet rett etter hun ble presentert for første gang, og Jostein endte opp med å utsette brudeferden en hel uke for at de skulle kunne delta. Eva ble dollet til etter alle kunstens regler, og skjønte at dette var viktig. Svært viktig. Møtet var ikke dramatisk i seg selv, men da hun steg ut av bilen og inn til Evensen-eiendommen så hun for første gang at det fantes fisker som var langt større enn Sverre Krut på Innsiden. Blikket hans feide over henne, som et stormkast, før han fant øynene til Jostein som øyeblikkelig så kortere ut, og trakk sitt unna som en ulydig skolegutt. Så strenet han likefremt mot Jostein, og la en tung labb rundt en spinkel skulder.
”Jostein. Jeg ser du har kommet langt!” Evensens øyne var tunge spalter, og mannen var på alle måter enorm. Høyere enn Jostein, og stutt som en forspist gris. Han snudde seg mot Eva, og pustet tungt gjennom munnen, en stinkende og råtten pust som la seg rundt henne som en gulbrun sky.
”Og du er selvfølgelig underverket.” Kan jeg kalle deg det?
”Vi foretrekker Eva.” Eva så sjenert ned i et håp om å unnslippe den stinkende ånden som ble en sprutende storm av latter.
”Vel, Eva. Du er virkelig noe. Jostein har overgått seg selv med deg. Det tvilte jeg aldri på heller. Jeg hører at du har satt kroken på døra.”
”Vi har hatt et tett program.”
”Jeg hadde likt å være på avdukningen. Men jeg snakker selvfølgelig om Sverre. Måtte han leve lenge og vel i minnene våre!”
”Selvfølgelig. Jeg skylder ham mye.”
”Inntil nylig var du ikke den eneste. Men nå skylder de deg. Verden forandrer seg jaggu fort.”
”Jeg setter pris på det han gjorde for prosjektet mitt.”
”Og jeg spør meg om hvorfor du ikke kom til meg.”
”Jeg er alltid åpen for forslag.”
Det må man nesten være i vår bransje. Du viste deg å være en utmerket investering, Jostein. Og nå er det du som investerer. Jeg hører at dere skal ut på bølgene?”
”Jeg kan jo ikke holde skatten min for meg selv.”
”Nei, skatter er til for å deles.” Thomas Evensen lo igjen med voldsom kraft. “Men jeg skal ikke holde deg opptatt.”
Eva hadde sett ned under hele samtalen, men nå så hun på Jostein.
”Jeg skjønner deg godt, Eva.”
”Hvem er han egentlig?”
”Thomas Evensen? Den farligste mannen du har møtt; du kommer til å møte. Avskyelig, men umulig å ignorere.” Jostein trakk på skuldrene. “Ingen skrupler. Det eneste som skiller ham fra en kriminell er at familien hans kan skrive nye lover som det passer dem. Evensen-dynastiet. Det har alltid vært her, føles det som. Ikke at det er et faktisk dynasti, men de har trukket i trådene siden vi ble kvitt kongefamilien en gang for alle. Gammel historie. For spesielt interesserte.”
”Kongefamilien? De allierte seg jo med forræderne.”
”Er det det dere lærer på utsiden? Det er ikke usant. Men sannheter skrives av seierherrene. Og Thomas Evensen er det nærmeste du kommer en seierherre i dag.”
”Kommer vi til å møtes ofte?”
”Det kommer dessverre an på ham. Han tar ikke avvisning særlig godt, har jeg forstått.”
”Kjenner du ham?”
”Gjennom Sverre, hovedsaklig.”
”Og?”
”Jeg er redd vi begge kommer til å bli bedre kjent med ham når vi kommer tilbake.”
Selve arrangementet virket ikke spesielt avskrekkende, en ansamling av den vanlige minglingen og en tale eller to, men så dro de også tidlig hjem. En siste unnskyldning om at Eva var sliten sendte dem på sin vei, og det forble stille i bilen helt hjem. Eva satt igjen med inntrykk av utenkelig luksus. Av at selv hun var en selvfølge rundt Thomas Evensen. Og pusten hans! Hun var redd for at den ville bli en ny del av marerittene hennes.

Lyn uten torden
Hun var sitrende trygg. Generalprøven levnet ingen rom for forbedring, like lite som de siste prøvene før den hadde gjort det. Eva så fram til å stå på scenen, til å gjøre sin lille dans. Ikke fordi hun gledet seg, eller fordi hun tenkte at ingenting kunne gå galt, og ikke fordi hun eide situasjonen, men fordi det føltes som at det snart var over. Uansett hva som skjedde i dag, ville noe forandre seg. Hun følte det på omgivelsene også. De var ikke panisk opptatt av å finspikke detaljer, men la en flid i dem som kom med selvsikkerhet, med tro om at dette skulle gå etter planen. Men sitringen hun bar på minnet henne også om å være i feberrus, som om alt ville prelle av på henne, og hun tenkte at det ville det også.
Hun kunne kanskje lære seg å like dette rampelyset, denne påfuglaktige spradingen. Jostein virket like trygg som henne, der han ga henne sine siste beskjeder, og for første gang følte hun at han stolte på henne. Hun var verdifull. Kanskje oppførselen hans skjulte en løgn, like mye for hans egen del som hennes, men å føle at dette avhang av henne, i det minste til en viss grad, var makt. Og med denne makten kom ansvar. Morgentimene hadde vært late, som om man innså at det som kunne forberedes allerede var forberedt. Man forventet en full konserthall, for billettene var blitt revet vekk. Utenfor hadde det samlet seg en masse, og Eva var blitt smuglet inn kvelden før, og nå, nå stirret hun ned på en folkemengde, usynlig fra massens andektighet, som om de tilba henne: en halvgud som skulle endre alt.
Sander stod ved siden av henne. Han virket mindre nervøs og innstendig enn hun husket å ha sett ham.
”Litt av et opplegg.”
Eva nikket, men lot ikke øynene bevege seg bort fra massen.
”Vi gir dem alt.”
”Vårt beste.”
”Du vet at det ikke er godt nok.”
De delte latteren.
”Jeg liker å ha livet ditt i mine hender. Det føles så annerledes.”
Nå var det Sander som ikke svarte. Hun ønsket at ordene hadde forblitt usagte. Hun ønsket å høre ham si: Dette klarer vi, Eva.
”Takk, Sander.”
”Ingen årsak.”
Han visste nok ikke hva hun takket ham for, for hun skjønte det ikke selv.

Hun spiste ikke mindre enn vanlig. Hun drakk sin tilmålte dose. Hun tenkte at snart skulle treningen begynne, men kom på at idag skulle hun ikke trene. Hun skulle forberedes, som en hovedrett i et gourmetmåltid. Da hun reiste seg fra frokostbordet opplevde hun en svak skjelving. Hun tilskrev den dagen, uten å tenke mer over det. Nå kunne hun se Jostein dirigere, bevege seg mellom spesialistene sine med vennskapelige ord, ros og skryt som om han allerede hadde vunnet folkets hjerte. Hun hadde trippet rundt på scenen, som for å ta farvel med fortiden, og ingen turte å tilnærme seg henne nå, fordi de visste at Jostein ville komme, at han skulle være den som snakket med henne først, nå som hun hadde fått kostymet sitt og alt var lysende og perfekt. Han så på henne, og smilte, og hun dånet nesten, uten å ville det. Så kom han mot henne, kysset henne; omfavnet henne i en lang og god klem, og livet hennes falt omsider på plass. Det var det hun drømte om mens de malte ansiktet hennes. Mens speilbildet hennes forandret seg foran henne til hun ble vakker, vakrere, vakrest. Den beste versjonen av seg selv.

Jostein hadde vært der. Hun var sikker på det. Hun hørte en dør så igjen bak henne, og nå var han borte, men hun visste ikke om det var en sammenheng mellom døren og at han forsvant eller om hun bare innbilte seg at han så på henne. Hun husket ikke å ha sett refleksjonen hans i speilet, men hun husket en dør som lukket seg, og at Jostein ikke var der lengre.
”Jeg trenger å bruke toalettet.”
”Vi er snart ferdige.”
Og snart var de det.

Hun tisset. Tisset mens hun så seg selv i speilet. Det virket ikke riktig. Ikke riktig nå. Tankene gjorde sprang, lange sprang tilbake, og hun ristet på hodet, sa ordene som skulle redde henne. Ord som nei. Ord som huff. Ord som herregud. Men tankene fortsatte å løpe, løp som ville hester. Hun reiste seg fra toalettet. Så seg i speilet. Nærmere. Nærmere. Hun trakk nålen fra sminkerommet fram, og la den mot kinnet, uten å tenke seg om, og tegnet en tynn strek, en strek som ble blodig. Som for å merke seg selv som dødelig.

Det banket på døren, og hun våknet fra drømmen, nei, virkeligheten, den andre virkeligheten.
”Er du ferdig snart? Du har vært der så lenge nå. Ti minutter, minst. Vi har fortsatt ting vi må gjøre, kjære.”
Sanders stemme rev henne gjennom vinduet mellom den ene og den andre, og igjen var hun Eva. Eva med en tynn blodstripe langs kjevebeinet.
”Ja.” Stemmen bar knapt ordet, men hun bevegde seg ikke, bevegde seg ikke før det ble banket mer, banket hardere, til døren braket i det den ble slått inn, tynne centimetere fra henne og hun kvapp til, prøvde å løpe tilbake til der hun kom fra og vekk fra den gigantiske kroppen for henne, det mimikkløse ansiktet.
”Sander!”
Og han var der allerede. “Hva har du gjort, Eva?” Han virket forferdet. Ødelagt. Som om hele verden falt sammen rundt ham. “Vi kan fortsatt ordne dette. Vi trenger ikke å si noe til Jostein.”
”Men Jostein kom inn før noe ble ordnet. Brølende kom han inn.
”Eva!”
Ingenting.
”Eva.” Han ristet skuldrene hennes. “Er du der, Eva!”
Ingenting.
”Du trenger å våkne.” han ristet skuldrene hennes slik at nakken hennes bevegde seg med ristingen. Hun følte seg hypnotisert.
”Jostein?”
”Jeg trenger ikke dette nå. Hva faen har du gjort. Hva faen tror du at du driver med? Dette er ikke dagen. Du gjør som du får beskjed om.” Først nå la han merke til blodet. “Har du skadet deg?”
Hun slapp nålen, en nål som klirret langt borte. “Alt er fint.”
”Våkn for faen opp! Dette er ikke dagen du blir gal. Kan vi fikse det? Nei, jeg skal fikse det selv. En liten skramme. Det gjør ingenting. Jeg kan fikse det. Ja, jeg kan fikse det. Og du! Du, Eva, skal gjøre akkurat det du får beskjed om nå. Vi avlyser ingenting. Ingenting! Snart er hun tilbake.”
”Eva... Jeg er Eva.”
”Det er riktig. Du er Eva. Min Eva.”
”Din Eva.” Hun trodde hun så et smil.

Jeg har aldri møtt Laszlo Kraznahorkai, men jeg husker mitt møte med Bela Tarr, den ikonoklastiske filmregissøren som gjennom sitt samarbeid med nettopp den nylige Nobelprisvinneren har skapt flere av de såreste bildene som har vært i bevegelse. Tarr var hentet inn til Cinemateket i Oslo for å overvære en visning av Satantango, Kraszanhorkais første roman, og en film som gradvis bygde seg opp status blant filminteresserte både på grunn av sin lengde, sin fargeløshet og sine evigvarende følgende kameratakninger.

Tarr var allerede var på vei ut av rollen som regissør fordi han følte han hadde gjort nok. Men der Tarr satte det som virker å bli et endelig punktum på karrieren sin med The Turin Horse, gjorde Krasznahorkai et av de mest spennende sjangerskiftene jeg kan huske å ha opplevd: iallfall direkte. Fra de apokalyptiske skildringene av forfall som var definerende for spesielt Satantango og The Melancholy of Resistance (filmatiseringen heter Werckmeister Harmonies), begynte Kraznahorkai å grave i åndelige symboler og hva de betyr for oss.

Samarbeidet mellom Tarr og Krasznahorkai kan oppfattes som et sidespor, men det er viktig å huske at den nylige Nobelprisvinneren på tidspunktet filmene ble laget/90-tallet var så godt som ukjent utenfor Ungarns grenser. Det var først med Tarrs filmer at han fikk et større publikum, og det var også i dette tette samarbeidet at han fikk sin påbegynnende kultstatus. Tarrs filmer ble trykket til cineastenes bryst, for noen som en forlengelse av Andrej Tarkovskijs filmer, mens andre satte pris på den unike fortellerstilen som i ettertid virker klippet rett fra sidene i bøkene til Krasznahorkai.
 
Og et eller annet sted skjedde det en kritisk renessanse. Det tok nærmere tjue år fra Satantango ble skrevet til den ble oversatt av George Szirtes, i det som sikkert regnes som en av de vakreste oversettelsene som har blitt gjort, på New Directions, et forlag som ga en ung mann med forfattervyer et innblikk i hva litteratur kunnne være.  Samtidig fortsatte Krasznahorkai å skrive. En kurs ble staket ut med den essayistiske reiseskildringen “Destruction and Sorrow Beneath the Heavens, og fullbyrdet med Seiobo There Below (2008). Begge disse bøkene er sjelegripende, men i spesielt Seiobo tar Krasznahorkai kontroll over tankene sine, og sender dem som prosjektiler tilbake på deg. Hva er disse tankene? I korte trekk har vestens arv blitt spist av åndelig grådighet, og det som kunne, burde og kanskje i noen tilfeller må bety noe har mistet sin autensistet uten at vi vet hvordan vi skal finne tilbake til den. Vi møtes med stor kunst, men har ingen interesse av dette “store”, og i beste fall går reisen videre etter planen.

Dette ledet tidlig til karakteristikker som at vi hadde med en surmaget forfatter å gjøre, men Krasznahorkai er forfatter med stor f. Jeg kan ikke tenke meg at han bryr seg, og spesielt ikke nå som han fikk anerkjennelsen en bedre verden kune gitt ham for 40 år siden. Om noe er dette et forfatterskap som ikke kan unngås, og det er nok også det Nobelkomiteen har kommet fram til.

Årets Nobelprisvinner kommer aldri til å bli noen bestselger med sine evigvarende setninger og sitt dystre utgangspunkt: Mange av bøkene hans er rene dommedagsskildringer, med en sans for humor som er gjemt i en bøtte med kull. Det er ikke gullkorn han ser etter, men nyanser av sort. Men fra Krasznahorkais nærmest uendelige lager med deprimerende ammunisjon får du følelsen av at han bryr seg. Mer enn noen andre, kanskje siden Samuel Beckett, en annen forfatter som fikk Nobelprisen fordi han ikke kunne unngås.

Og dermed står vi her og hyller en sann mester. Om du ikke leser ham vet du ikke hva du går glipp av. For mange av oss er kanskje akkurat det like greit, men Nobelprisen i litteratur, 2025, er en tillittserklæring til sannhet, og evnen store forfattere har til å grave i den. Et viktigere og mer riktig valg tror jeg knapt komiteen kunne tatt akkurat nå, selv om det hadde vært like viktig og riktig om han fikk den på nittitallet. Det viktigste er tross alt at det skjer.
 
Gratulerer.

Jakten på en sceneplass
De late dagene tok brått slutt. Det var først nå hun tenkte på dem som gode, heldige dager, for det var som om datoen tilspisset konkurransen hennes mot seg selv. Kravene endret seg. Feil kunne ikke lenger aksepteres. Alle øvelsene hun hadde vært gjennom møtte sine crescendoer, og hun undret seg over hvorfor hun tidligere hadde tenkt at det var for mye å sette seg inn i. Fysisk avstraffelse var det eneste hun ble spart for på dette siste oppløpet, disse to månedene der alt skulle falle på plass. Eva følte seg som en utøver, og kunsten hennes var attråverdighet. Hun visste ikke om hun hadde konkurrenter, langt mindre hvem eller hva de kunne være, men hun visste at apparatet hennes hadde en urokkelig tro på at hun ville vinne, ville krysse målstreken så langt før alle de andre at man ville spørre seg om det hadde vært en konkurranse til å begynne med. Det var dette Eva var skapt for.

Kanskje var det også slik det måtte være. Josteins entusiasme var ild som ble til en rasende brann, og ingen ønsket å bli slukt hvis entusiasmen skulle bli til vrede. Istedenfor hentet de brennstoff, og matet ham, fikk han til å skinne skarpere og skarpere til de uten å egentlig ønske det skapte en smeltedigel av håp og drømmer, av troen på det eksepsjonelle i denne nye skjønnheten som Eva var fakkelen til. Hun overhørte bruddstykker av samtaler som avslørte tanker hun verken kunne eller ville forstå. Omgivelsene avslørte langt mer enn ordene til Jostein. Hun tenkte på ham som Gunnar Sveen, en mann hun ikke hadde forstått, men latt seg fascinere av likevel. Og med det som utgangspunkt oversatte hun Jostein så godt hun kunne. Hun tenkte på hvor lite hun visste om disse to mennene, så ulike rent fysisk, om hvor de kom fra og hva som fikk det til å gå rundt i hodene deres. Hun kunne prøve å forstå, men hennes egne erfaringer strakk liksom ikke til. Sveen var mer forståelig med sin opportunistiske og fandenivoldske tilnærming til livet, styrt av ønsket om å ikke la seg pille på nesen av noen som helst. Jostein var kanskje en mer sofistikert versjon av dette ønsket, men nei, han var mer enn det! Jostein var både mer og mindre egosentrisk. Han ønsket å diktere og sette føringer der Sveen på sett og vis bare ønsket å være seg selv: en sterk mann med de økonomiske ressursene til å virke sterkere. Hun tenkte på hendene til Jostein, så pertentlig pleide at det fikk hennes egne til å virke som en forkledning. Hun måtte passe på slike detaljer, men for Jostein virket det helt naturlig. Høy, mørk, og nærmest feminin i sin overdrevne kjekke framtoning. Eva hadde ikke ordene for å beskrive det som foregikk her, på Innsiden, men hun skjønte at for Jostein var spillet her som hans andre natur, et lag av sminke som var helt naturlig fordi det var nødvendig. Og akkurat det var målet hans: En reduksjon av sminkebruk. Hun smilte uten å være forberedt på det, overrasket og fornøyd over hvor latterlig tanken var, og hennes egen plutselige humoristiske vending. Hvor lenge var det siden hun hadde fått noen til å le eller smile?
Jostein avslørte seg i detaljene. Hånlige blikk, irritasjon ved det minste spørsmål, som om de ikke var relevante eller fornuftige, og at det å svare på dem var å nedlate seg. Han levde i et drømmeslott, og ønsket at andre skulle ta del i drømmen hans, men å forstå den trengte man ikke. Hun var en del av denne drømmen, kunne aldri bli noe annet her enn en forlengelse av en visjon om hva Innsiden var og hva den skulle og kunne representere. Jostein sultet etter å definere hva som var mulig, og ta eierskap over det. Han kunne helt alvorlig snakke om sin egen samfunnsorden, for henne fortsatt vag, men for ham så gjennomtenkt at den allerede eksisterte. En ting hadde
Jostein og Gunnar til felles: de var ikke bare villige til – de ønsket – å pulverisere all motstand på deres vei mot toppen. For Gunnar hadde det vært å komme seg inn hit mens hun kjente ham, og om han nå strakk seg mot et nytt mål var det utenfor hennes mikroskopiske sfære. Hun tenkte at hun var på innsiden av et egg, snart klekkeklart, men fortsatt i fare for å knuses fra den minste påvirking. Maktesløs.
Jostein kunne like gjerne ha sagt at hun var foraktelig, for når hun dristet seg til å forme ord under kveldsmaten neste helg ristet han bare på hodet.
”Det er ikke det du er til for.”
”Hva mener du?”
”Hadde jeg ønsket noen å snakke med hadde jeg giftet meg med en av Evensen-døtrene.”
”Hva mener du?”
”Det kan være det samme.”
Han hadde heller ikke noe behov for omsorg eller forståelse, fra henne eller noen andre på eiendommen, og selv om han allerede etter den første uken etter Eva fikk beskjed om å gjøre seg klar til den virkelige opptredenen ikke alltid kom hjem om kveldene, trodde hun ikke at det fantes noen andre. Og hva om det gjorde det? Det var ikke så mye at det var et tillittsbrudd, for hvilken tillitt skulle hun føle på, som at hun allerede nå følte seg holdt for narr. En dag bestemte hun seg for å overraske Jostein med spørsmål, ikke om meningsløse personlige ting, men om det han likte å snakke om. Hun trodde ikke et sekund at hun var i stand til å imponere ham eller sette han på plass, men hun tenkte at om hun viste at hun prøvde ville han anerkjenne det. Så hun begynte å lese igjen. Med utgangspunkt i det hun hadde lært på instituttet drakk hun av kunnskapens kilde, om ikke med grådighet så med overbevisning. Til slutt ble hun sittende med Josteins akademiske tekster. Ikke de medisinske, men de senere filosofiske, og selv om Jostein måtte ha visst om at hun prøvde å bli kjent med disse filtrerte tankene, ble det ikke nevnt før hun selv tok det opp.

"Hva mener du med:  Kraften i skjønnheten undervurderes stadig der den vilkårlig tildeles gjennom genetiske prinsipper hvis ringvirkninger truer essensen av intelligens?"
"Jeg mener akkurat det jeg skrev."
”Ja, men kan du ikke si det enklere?”
”Hvis jeg kunne ha skrevet det på en enklere måte hadde jeg gjort det.”
”For meg høres det ut som at du sier at pene folk bør være smarte.”
”Smarte mennesker fortjener å være vakre. Det er poenget mitt. Vi trenger ikke å forbli fanget i et genetisk lotteri.”
”Og jeg.”
”Hva med deg, Eva?”
”Synes du jeg er smart?”
”Vi har gjort vårt beste med det vi fikk tildelt.”
”Vi hadde lotterier på Utsiden også.”
”Jeg har hørt om dem. Pervers greie.”
”Der er jeg enig.”

Det var slik samtalen døde. Hun bestemte seg for å lese “Den nye skjønnheten: En mer rettferdig samfunnsorden” på nytt igjen, med denne dyrekjøpte kunnskapen inntakt. Hun så fortsatt ikke problemet. Om Jostein forsøkte å gjøre verden mer rettferdig, var ikke hennes liv noe eksempel å trakte etter. Men hun var ikke Line lenger. Hun hadde fått en ny begynnelse, og det var et utenkelig utfall; eller i det minste like usannsynlig som å vinne i lotteriet. Livet var et lotteri. Konseptet føltes like sant som det hun hadde lest Jostein skrive, så hvorfor var det ene latterlig mens det andre var en stor tanke? Her ga hun opp lesingen av Jostein. Det eneste hun trengte å gjøre, det eneste som ble verdsatt, var at hun gjorde den lille dansen sin, en pervers rutine som ikke stod tilbake for noe hun hadde sett jentene gjøre i Engelen. Så pirrende Jostein fant det! Som et lite barn som tvang favorittleken ut av hendene på eieren , og innlemmet den i en gigantisk samling som aldri skulle røres av noen, stod Eva på hyllen sin og spant som en liten ballerina, som Jostein ikke la merke til med mindre hun falt ned.

Hun skulle ikke falle nå. Ballerinaen var like sårbar som egget, og de tunge tankene om at ingenting var verdt noe trengte seg på. De skulle aldri ha gitt henne tid til å tenke. Om sommeren hadde hun avledet seg selv ved å løpe gjennom parken, men de snøfallet som kom tidlig den høsten hadde ført henne tilbake til treningsrommene. Å løpe inne var provoserende kjedelig. De kunne gi henne en skjerm å se på, sa de, men hun avslo det med en arroganse hun ikke visste hvor hun fant. En skjerm! Hun kunne like gjerne stirret på et speil mens hun trente. Se sin egen kropp jobbe for å vedlikeholde og forbedre proporsjoner, se blodårer bli synlige, muskler og sener spenne seg og løses opp. Det var bedre å svømme. Hun lærte det fort, og selvfølgelig var det perverst på sin måte, å forgifte drikkevannet til en hel landsby slik at hun kunne plaske med armene, men ingen så ut til å bry seg om det. Hun fant det best å ikke spørre hvor de tok vannet fra. Veggene i svømmehallen var dekke av muraler, teknisk gjennomførte og stirrende som om øynene deres var kameraer som observerte nakenheten hennes. Suverent håndtverk der atletiske menn viste sine bryske panner, der skjønnheter i varierende grad av nakenhet viste hud som var glattere enn selv hennes. Selv illustrasjonene og maleriene som dekket Engelen hadde mer liv enn dette. Hun ble ikke imponert, følte ingen ærefrykt. Det var former på en vegg, og intet mer.
Ingenting imponerte henne, like lite som det satt et inntrykk. Forventet Jostein at det skulle gjøre det? Skulle hun blendes av denne tomheten, og ønske seg mer av den? Hun tok ikke del i ambisjonene hans, og like lite som gartnerens redskap var interessert i å overta sin mesters jobb var hun i stand til å se seg selv som en del av et prosjekt. Meningsløsheten i skjønnheten hennes, og påminnelsen om den, virket alltid å komme til overflaten. Å sammenligne seg med gjenstander ble en lek for henne, en lek hun stadig vendte tilbake til. Det var enklere enn å spørre seg selv om hva hun faktisk var. Det ble ikke tydeligere når det nye året, hennes år, nærmet seg. Hun gjorde det de ville, ikke det hun kunne, og hun tenkte at hun aldri hadde kunnet, aldri lært seg for sin egen del. En fordelaktig forbannelse slik ting hadde blitt. Kanskje til og med en velsignelse.  
Opptredenen hennes tok form, og nå brentes den inn i henne, detalj for detalj. Sander var alltid hjelpsom, med sine små vink som ledet henne mot å gjøre det maksimale ut av rollen, en rolle hvor et smil kunne oversettes til hundrevis av sider med tekst hvis hun forstod det riktig. For hennes del ville det være over på tre minutter og femten sekunder, før Jostein ville overta rampelyset med sitt foredrag, fulgt av en samtale med et ekspertutvalg hvor man ønsket å konteksualisere Josteins konsepter og tanker. Det virket som en overdrivelse, men ingenting ved Innsiden overrasket henne lenger. Det som virket klart var at karrieren til flere dusin mennesker stod på spill, et konsept som var en videreutvikling av det hun ville kalt en jobb, og med det hennes egen skjebne. Troen på Jostein var kanskje en konsekvens av dette, en tenkt kniv som kunne vendes mot dem hvis de mislyktes. Jostein ville overleve, med Sverres ressurser hadde han noe å falle tilbake på, men hun visste ikke om noen av de andre i apparatet hennes ville gjøre det.

Det var det profesjonelles natur. Hun hørte ordet for første gang fra Sander, som så mye annet, og fikk det forklart som en form for ekspertise, et ord som igjen var forbundet med å være ekspert. Hun tenkte på det som en arbeidsleder, eller en spesielt flink håndtverker. Sander mente at det hadde vel så mye til felles med kunst eller artistiske uttrykk, at teknikk ikke var nok til å lykkes. Denne innbiltheten var ikke noe hun delte. De hadde prøver, og første gang var ingen fornøyde. Det var ikke hennes skyld, akkurat, men hun følte engstelsen som en stille bønn til henne. Lyssetting, lydbilde, koreografi. Hennes eget ansikt blåst opp på en gigantisk skjerm, suggestive ord. Alt ment for ettertiden. Samtidig foregikk det en gigantisk PR-kampanje, der bilder av henne ble spredt som løv for vinden, der plakater dekket hele høyhus. Hun forstod ikke sin egen skam, for hun hadde ikke bedt om det, men fornedrelsen hun følte på gjorde prøvene vanskeligere enn de trengte å være. Ekte smil og falske smil. Og programmert selvtillit.