The Boys føltes kanskje som et friskt pust da serien debuterte i 2019, men siden den gang har verken verden eller tv-mediet stått stille. Grensene mellom innhold og form har glidd ut, debattene har blitt mer ampre, og sannheten har blitt enda mer dyrekjøpt. Det burde ha gitt serien rom til å vokse, til å bli en form for hypersaturert satire, men selvfølgelig skjedde det motsatte. Som så mange andre former for mainstream-satire sikter serien lavt, den er tross alt akkurat det den kritiserer andre for å være, men sprekkene i det som har vært det overhengende plottet har blitt tydeligere og tydeligere, til vi i dag sitter igjen med det som er lite mer enn en serie sketsj-vignetter.

Siste sesong, om man kan snakke om siste sesonger i dagens tv-marked som mer enn enda et salgtriks, av The Boys (Prime Video) er dermed ikke så mye en fortelling om en kamp mot systemet, representert av multikonglomeratet Vought som har kommersialisert superkrefter, eller frontfiguren deres, Homelander (Antony Starr), som det er en kamp om oppmerksomhet. Din oppmerksomhet.

Det overhengende plottet har alltid vært utvannet: Om serien føles sydd sammen med en vag tanke om at satire er bra, har ingenting forandret seg. Det uunngåelige oppgjøret mellom karakterer som er smurt tjukkere enn de har noen rett til å være, mellom den nihilistiske William Butcher (Karl Urban) og gjengen hans ,og nevnte Homelander og hans lakeier i The Seven, er dømt til å bli klimatisk. Det burde man kunne forvente etter fem sesonger også.

Lyspunktet er relasjonen mellom Frenchie (Tomer Capone) og Kimiko (Karen Fukuhara): Karakterer som har den vageste antydning av menneskelighet ved seg som overstyrer funksjonen i den neste sketsjen. Som et speilbilde har du Starlight (Erin Moriarty og Hughie Campbell (Jack Quaid), som har like mye kjemi mellom seg som vann og sukker. Det skader imidlertid ikke serien stort. For kjemiske våpen til tross: Du finner liten sannhet i selve relasjonene her.

 Jevnt over er skuespillet mye bedre enn historiefortellingen, og du kan miste deg selv i enkeltgestalter. Men sammenhengen i prestasjonene varer sjeldent mer enn en scene, før det falles tilbake på verbale karakteriseringer der staffasjen i hovedsak består av en definert nasjonalitet, superkraft, eller etnisk bakgrunn.

Men intet er nytt under solen. The Boys’ eneste egentlige valuta på dette tidspunktet er død. Det nærmeste man kan komme å bry seg om det som skjer ligger i hvem som overlever: Jeg tviler på at noen bryr seg om hvordan det slutter, ikke egentlig. Serien har satt såpass tydelige premisser for at bittersøtt er den nye søt, og at hyperstilisert vold er mer underholdende enn sit-comens konstruerte latter, at den ikke evner å overraske lenger. Den kan komme trekkende med absurde påfunn i perversitetens navn, og den kan levere satire, men i begge tilfeller er referansen viktigere enn budskapet.

The Boys er nemlig en serie som poserer. Det ligger i mainstreamens natur, i minst like stor grad som det er sant for inngrodde subkulturer, i dagens medievirkelighet. Det finnes ikke rom for noe annet enn et nikk, et mikroblikk på en verden på steroider, og dens dyder og laster. Dermed er det knapt fornærmende at helter skal henrettes i en konsentrasjonsleir, det er ingen appell til anstendighet i det, men bare en tungnemm felle som fører plottet videre mot ingenting. Det refereres hyppig til dagens oppblåste mediebobler i form av isolerte interessegrupper på internett: Og generasjonskløften som har oppstått ved at vi søker ulike plattformer. Fake News er noen du kløyver veden din på.

Dette gjør serien vektløs, som en versjon av Black Mirror som dropper alle pretensjoner om å ha noe å si, eller utforske det den sier. Scenene henger knapt sammen, og det overhengende plottet, et virus som skal utslette superkrefter og Homelander/Voughts hegemoni en gang for alle, er mer som en rød tråd som når som helst kan klippes over enn noe som fører et sted. I sin siste sesong er Showrunner Kripke mer opptatt av å holde mulighetene åpne, kan det virke som, enn å sette et endelig punktum for en serie som knapt en gang kan sies å ha besøkelsestid. Vi får en annen type superhelter, bevares, og poenget er at disse heltene er like dysfunksjonelle som deg og meg. Men til forskjell fra mennesker er de definert som overflødige: De har ingen annen funksjon enn å være antiteser, og er mer et vrengebilde av rekonstrueringen man så for en halv mannsalder siden med Watchmen og The Dark Knight enn et forsøk på å forlenge noen form for relevanse for en sjanger som ikke har hengt med i tiden på en stund nå.

The Boys er ikke en løsning, verken dramatisk eller estetisk, men å kalle den et problem er mer enn serien fortjener. Vagt underholdende, ja. Og Vagt provoserende. Men mest av alt vil den huskes vagt.

Basert på de to første episodene.

”It ain’t that deep to be so shallow.”

På fjorårets beste single blir det åpenbare vakkert og sant. Danny Brown møter Underscores  i en vill og uhemmet hyllest til stjernetilværelsen, til penger og status, og til å være kul. Den fengende tekno-rytmen, signaturdrivkraften i Underscores selvbevisste overfladiskhet, gir deg tyggegummi på hjernen mens Danny leverer det vageste selvskrytet jeg kan forestille meg.

“All I ever wanted was to be like you, so I’m doing that too.”

Sjeldent har så enkle ord rommet så mye velvilje, så mye entrepenørskap, og så mye respekt. Om det ikke er stor kunst, så er det stor selvhjelp. For en som mener at James Joyces konteksualisering av “As you are: We once were” sannsynligvis er det vakreste som er festet mellom to permer, varmer det å se Danny Brown finne fram til en moderne tolkning av denne enkle visdommen. Hvem hadde trodd at vi hadde med en moderne guru å gjøre?

For det var aldri åpenbart. Dette er ikke en vurdering av Danny Brown som menneske, men av albumet Stardust. Selvfølgelig glir de to over i hverandre: Du kan ikke skille kunsten helt fra kunstneren, men at jeg liker sporet Danny Brown virker å være på er ikke fellesbetydende med at han lager stor musikk. La oss kalle det en bieffekt. La oss kalle det rollefordeling.

Hvis jeg skulle anmeldt Danny Brown som menneske hadde han sikkert bestått. Stardust består musikalsk med glans. Fra første klimprende gitarspor, Book of Daniel, der vår helt og protagonist snakker om hva han har lært siden sist, der han tolker seg selv som fanget blant løver, deler han sin sannhet. Det er ikke en skjærende sannhet, men den er sår. Folk vil deg nødvendigvis ikke vel. Men du har likevel en fordømt plikt til å gjøre det du mener er riktig for deg selv. For Danny betyr dette kompromissløshet, ærlighet og respekt. Det setter føringen for Stardust som helhet, et album uten svakheter som ikke er intendert. Et gjennomført prosjekt som er en hyllest til genuinitet i alle dets former, og de gode konsekvensene av den.

Derfor er det også alt og intet. Ekstreme vegger med dissonans blir til poetiske opplesninger, fengende pop, og samarbeid med artister som fundamentalt endrer albumets stil. Det er enkelt å beskrive Stardust som Hyperpop, men det er bare sant for de mest single-vennlige sporene. Det er elektronika, hard noise, og det er meme-musikk om hverandre, der hver enkel gjesteartist åpenbart har hatt stort kreativt rom til å bidra. Til slutt gjenstår et amalgam av holdninger og smak som har Dannys signatur. Det er det sentrale for meg: Stardust har en tydelig signatur gjennom alle sine krumspring, og denne signaturen tilhører artisten og artistene i langt større grad enn man kan si er regelen for hip-hop.

Noen sanger borer seg inn i ørene dine som sultne larver. Andre masserer deg bare forsiktig. Og i dette er det alltid en positivitet og en livsbejaende energi; og en kreativitet som føles ubegrenset der Danny virker å gjøre akkurat det han vil. Han samarbeider med dem han vil, og det er dette kollektivet av inntrykk, og denne blandingen av stiler som gjør at dette er et album som fortsetter og fortsetter å overraske, og tåler å høres igjen og igjen.

Ikke siden Kanye West var på toppen av verden med Kids See Ghosts har musikk føltes så kompromissløs og ren i hip-pop-format. Du kan godt kalle Stardust et ti av ti-album. Sannheten er at det er mye bedre enn karakterer kan tilsi.

∞/10

Forventninger er en mare. Min erfaring med oppfølgeren til filmen 28 Years Later, regissert av Nia DaCosta, og med et manus av Alex Garland var grøsselig forferdelig. Det virker som at alt som fungerte med forgjengeren var et blaff: For denne gang faller Garland tilbake på pretensjoner jeg sliter med å ta seriøst, mens DaCosta gjør sitt beste for å understreke de håpløse påfunnene og de innholdsløse krumspringene hans i underholdningens navn.

Er det underholdende? Det er det eneste spørsmålet jeg kan stille meg etter å ha sett en film hvis eneste positive element er dens relativt beskjedne lengde. Historien vi husker fra 28 Years Later tas umiddelbart opp der jyplingen Spike inkluderes i en gjeng med sataniske skikkelser som er klippet ut fra Stanley Kubricks versjon av A Clockwork Orange. Lederen deres er Jimmy Crystal, en ufrivillig komisk sjablong av underutviklet psykologi og motivasjon som representerer et slags mørkt hjerte som ikke banker for noe annet enn voldelig hedonisme. Det er det vi ser utfolde seg også.

I Bakgrunnen er Beintempelet og Dr. Ian Kelson, hvis nyeste prosjekt er å tilnærme seg de vandrende døde med å gi en såkalt alfa, en superzombie, mengder med opiater i et forsøk på å roe ham ned, og trenge gjennom lidelsen et enormt monster føler på: For hva ser egentlig zombier? Og hvorfor er de så opptatte av menneskekjøtt? Ian Kelson (Ralph Fiennes) var en av de mer interessante elementene ved forgjengeren i det som er planlagt som en trilogi: En lege som på sekulært vis samlet menneskerester, renset dem for kjøtt, og plasserte dem i en makaber installasjon som godt kunne vært plassert på Astrup Fearnley til stor jubel. Om det er et kompliment kan vanskelig svares på, men det var et interessant element i en historie som hadde interessante elementer, og som rommet ettertanke.

Men glem det. The Bone Temple er en subversiv film, og den gjør dette svært tydelig der den glir mellom sine motbydeligheter: Sin tortur og sin sadisme. Bak fasaden skjuler det seg et åpenbart spørsmål og et latterlig ett: Er mennesker verre enn zombier? Kelson og alfaen hans lever tross alt i relativ harmoni, mens Jimmy Crystal og hans disipler kanaliserer en ondskap som de forkler som satanisme. Det er imidlertid ikke en god forkledning. Min medskuer, CAS, spurte meg hva som feilet Crystal. Hun brukte begreper som schizofreni og psykose, i et forsøk på å forklare denne demagogens handlinger, men det er ingenting som tyder på at han har noen av delene selv om han hardnakket påstår å høre stemmer helt til en omvendt korsfestelse, en parodi på Jesus siste øyeblikk der han føler seg, virkelig føler seg, forlatt av alt og alle inkludert hans guddommelige far, tar fra ham hans kontakt med satan. Hvis dette skal være religionskritikk er den sjeldent banal: Noe enhver intellektuell hobbyist kunne skrudd sammen. Som visuelt spetakkel har det kanskje en verdi, men er det en ting man ikke blir klok av er det spetakkel.

Jimmy Crystal tvinger doktoren til å ta på seg rollen som satan, for å blende følgerne sine med sin egen forkvaklede ideologi: Og hva er mer satanisk enn å sprette rundt til Iron Maiden? Igjen forsøker Garland seg på ironisk ekstremisme: Scenen er ikke direkte flau, og Fiennes gjør en imponerende dans til hjemmelaget pyroteknikk mens The Number of the Beast banker over høyttalere han selv har installert. Scenen er selvfølgelig latterlig: Kanskje til og med morsom. Men hva forteller den?

The Bone Temple er en tom film. Den er knapt et skjelett en gang. Den er levninger som er i ferd med å bli til støv. Og den anbefales ikke som noe annet enn spetakkel. Det har verden nok av akkurat nå.

Danny Browns Stardust - Hjernestøv, stjernestøv, og en klype sannhet.

Klarheten som kommer med alder avhenger selvfølgelig av hvor klar du var i utgangspunktet. Intelligens og livserfaring kan kanskje hjelpe deg et stykke på veien, men du kan lese all verdens filosofi, og forbedre deg selv i helt utenkelige retninger uten at det har så mye å si for menneskene rundt deg. Det er det de fleste ønsker, tror jeg: Å være viktige for andre enn seg selv. Så hvorfor får mange av oss det ikke til?

Danny Brown entrer scenen for alvor rundt 2010. Fra han gjør de sitt inntog på den mer alternative delen av hip-hop-scenen, ekte hip-hop, betyr han noe for mange. Den hedonistiske og selvdestruktive, noen ganger direkte hatefullt avstumpede, er kult på samme måte som store personligheter er kule: Han betyr noe for mennesker som er som ham uten at de tør å leve som ham. Mennesker som meg selv.

Han var også dypt ulykkelig, og slet med alle tingene både berømmelse og personlig misbruk tar med seg. Det er verdt å merke seg at dette er en omskrivning han selv står for, og som er enkel å relatere seg til for outsidere over hele verden: På mange måter intelligente individer som føler på en mislykkethet rundt å aldri ha blitt sett for den man er, på bitterhet over å bli misforstått, og på frykt for alt de mistenker at de ikke forstår. Og om vi tør å være så ekstrem at andre tiltrekkes av det, eller er karismatiske nok til å ha en fanbase; er vi ikke mer enn plaster på dette fellesskapets ønske om å føle seg bedre enn nesten hvem og hva som helst.

Danny Brown er både helt og offer i dette bildet.

De ekstreme tingene han gjør tidlig i karrieren får fanbasen til å føle at de er bedre enn både seg selv og de som ikke hører eller forstår: “The Shakespeare of sixteens dripping my ink pen, made a sculpture of me, but my dick was too thin” er en av de mer slående linjen som er skrevet på rap-papir, og iallfall i en diskografi der slående linjer er regelen. 

“Bruise her, that’s my style. You don’t forget the Brown.”

Men nok om meg, og mine feiltolkninger av rap-tekster: La meg snakke litt om min opplevelse av Danny Browns artistiske reise.

...

Danny Brown sa ikke det, men det hindrer meg ikke fra å plassere disse tenkte linjene som noe Danny kunne ha sagt på et album som beskriver livet hans som en kulminasjon mot det å dø som en rockestjerne, som har en hel sang som hyller avhengighet som genetisk, og et uomtvistelig faktum som skal lede ham mot en tidlig død. Om dette er på grunn av eller på tross av det enorme talentet hans blir aldri tydelig.

Danny Brown vokser, men han vokser ikke kunstnerisk. I senere utgivelser som i større grad treffer mainstreamen bygger han videre på personaen sin av avhengighet og selvvalgt nød. Han unngår å snakke om ting, og med ting mener jeg å snakke om seg selv. Hva føler du? Hva får deg til å stå opp om morgenen? Hvem skal du bety noe for i dag?

Og den kritiske hyllesten kommer. Danny Brown beskriver ikke bare noe “ekte”, han viser oss hvordan ting “er og var”. På en merkelig måte blir sanger som 25 Bucks, som Grown Up, et innblikk i en virkelighet hvite hip-hop hoder misunner fordi de ikke har erfaringen som knytter dem til opplevelsene Danny beskriver, samtidig som de kan nerde over hvor perfekte disse beskrivelsene av dyp ulykkelighet er.

Senere er den forferdelige og selvutslettende Ain’t it Funny et uttrykk for en frustrasjon ved å være en offentlig apekatt: Ikke nødvendigvis bare rasisme-messig, men også som en medie-skapt rendyrket hedonist: Han er klovnen til et i hovedsak hvitt publikum, representert som en sit-com der alt faller fra hverandre, mens publikum klapper. For en liten stjerne, en rapper som aldri vil bli en ny 2Pac eller Biggie, føles det nesten som stormannsgalskap. Men det er en råhet i det: For meg handler det om følelsen av å være fanget innenfor rammer man selv har skapt, men man ikke setter pris på likevel.

Så hvorfor skal man fortsette å dyrke dem? Fordi man er en klovn som bare er “merkelig”? Som er psykisk syk, men hylles for sykdommen sin? Som tvinges inn i å gjøre de samme ekstreme tingene: Og jeg mener ikke at dette er mer ekstremt, for det er ikke det det handler om. Han er fanget i en klisjè: Fanget i at han betyr noe som den fuck-upen han er, og at han blir hyllet for det. Om der er Old, om det er The Atrocity Exhibition (som henter sin tittel fra en Ballard-samling av de mest fucka scenarioene en av vår tids store beskrivelsere av samfunnsmessige fuck ups klarte å komme fram til) eller en av de mindre “viktige” utgivelsene i en ganske stor diskografi (selv for en mann som er midt i førtiårene), feires alt som er selvdestruktivt mens den minste form for motstand mot å plassere seg selv i en mer positiv kontekst blir møtt med kritikk fordi det er nærmest hyklersk.
 
Hvordan kommer man seg ut av dette? Hvordan håndterer man en verden som synes Scaring the Hoes-fenomenet, å feire seg selv på en måte som er skapt for å distansere seg selv fra “vanlige jenter”, er toppen av kransekaken? Og det er ikke det at han ikke lever opp til talentet sitt, albumet befester at Danny Brown KANSKJE er den teknisk mest dyktige rapperen som har skrevet tekster.

For Danny Brown var allerede rapperen som kunne gjøre det han ville på alle former for musikk. Med sine definerende CHECKS, sin ofte dissonante stil, gikk han til angrep på beats fra Rustie og Purity Ring, og formerlig stjal dem fra musikere som er sjeldent dyktige. Dette er ikke hip-hop territorium. Men samtidig er det definitivt det. Og det er det som gjør Danny Brown så transgressiv i en stagnert sjanger.

Derav Stardust. Derav albumet som burde definere hip-hop på nytt i større grad enn selv den tunge kronen Kendrick Lamar har tatt på seg etter at han åpnet seg selv med Mr. Morale and the Big Steppers, og startet krigen “what the culture is feeling”. Danny er en del av denne krigen, men tilnærmingen hans er om ikke mer fengende, så mye bedre enn Kendricks fra et kunstnerisk perspektiv. Danny Brown redefinerer hva det vil si å være en voksen rapper.

Etter den hardt kritiserte Quaranta fullbyrdes en indre reise nemlig med det jeg ikke så komme: En forløsning. Plutselig, og jeg vet ikke om det er plutselig for alle, men det var plutselig for meg, møter Danny hyper-pop. Nei, han møter den ikke: Han omfavner den.

Indie-sjangeren som spesielt transeksuelle har gjort til sin sjanger er en ny lekegrind. Her utfolder en gruppe mange (inkludert meg selv) ikke helt forstår seg, og sprenger grenser. En “ekte rapper” som har spilt på hat for alt og alle, gjør det tydelig at han elsker musikken deres, føler en oppriktig tilknytning til den, og ønsker å dele plassen sin med artister som Frost Children, Femtanyl og underscores. Dette er mennesker, individer, som spesielt i USA er så uglesett: som møter så mye hat at det ikke står tilbake for noe i vår privilegerte del av verden.

Ikke glem at Hip-hop er en sjanger som har vært fylt med regelrett kvinnehat, homofobi, og transene nederst på rangstigen. At Danny Brown, en ekte rapper, velger å ikke bare omfavne og respektere denne utsatte gruppen, men å UTELUKKENDE samarbeide med den over et helt album bør i seg selv regnes som en seier for alle som føler seg litt medmenneskelig fra tid til annen. Og vet dere hva: Han eier dette scenarioet også; og lar artistene som bidrar også eie på albumet: Det er Danny Brown, og det er artister som ikke bare har gjestevers, men som aktivt samarbeides med, som får og tar stor plass. Og det er Danny Brown som holder det sammen som om han er en dirigent.

Det hjelper at hyperpop er den beste musikken her og nå. Den benytter seg av den samme rikdommen av erfaringer som for førti år siden løftet hip-hopen til å erstatte hardrockens rolle som Parental Guidance-musikk. Hyperpop føles nytt. Sjangeren og artistene har noe å komme med, og du kan formerlig føle sulten deres. De vil bli stjerner, og de vil rettferdiggjøre sin eksistens. De er mye av det hip-hop en gang var, før den sluttet å føle seg selv og forsvant inn i nepotisme og håpet om å skape den neste “bangeren”. De er større enn oss dødelige mennesker, gjennom musikken sin. Ikke som artister som Taylor Swift eller Beyonce er store heller. De er større på de måtene som betyr noe. De er ekte musikere

Dette har Danny Brown forstått. Han har forstått at de små “perversjonene” er hva vi bør høre på, og hva vi bør forsøke å forstå. De er de beste blant oss: Ikke på en banal PK-måte, men bokstavelig talt. De trenger fakkelen for hva det vil si å være et menneske, og med hjelp fra en artist som Danny Brown kan de nærme seg å ta den. De er ikke bare mennesker “som deg og meg”, de er visjonære. Og om de arver det musikalske landskapet, tror jeg at det vil bidra til at verden blir et bedre sted.

Jeg har aldri møtt Laszlo Kraznahorkai, men jeg husker mitt møte med Bela Tarr, den ikonoklastiske filmregissøren som gjennom sitt samarbeid med nettopp den nylige Nobelprisvinneren har skapt flere av de såreste bildene som har vært i bevegelse. Tarr var hentet inn til Cinemateket i Oslo for å overvære en visning av Satantango, Kraszanhorkais første roman, og en film som gradvis bygde seg opp status blant filminteresserte både på grunn av sin lengde, sin fargeløshet og sine evigvarende følgende kameratakninger.

Tarr var allerede var på vei ut av rollen som regissør fordi han følte han hadde gjort nok. Men der Tarr satte det som virker å bli et endelig punktum på karrieren sin med The Turin Horse, gjorde Krasznahorkai et av de mest spennende sjangerskiftene jeg kan huske å ha opplevd: iallfall direkte. Fra de apokalyptiske skildringene av forfall som var definerende for spesielt Satantango og The Melancholy of Resistance (filmatiseringen heter Werckmeister Harmonies), begynte Kraznahorkai å grave i åndelige symboler og hva de betyr for oss.

Samarbeidet mellom Tarr og Krasznahorkai kan oppfattes som et sidespor, men det er viktig å huske at den nylige Nobelprisvinneren på tidspunktet filmene ble laget/90-tallet var så godt som ukjent utenfor Ungarns grenser. Det var først med Tarrs filmer at han fikk et større publikum, og det var også i dette tette samarbeidet at han fikk sin påbegynnende kultstatus. Tarrs filmer ble trykket til cineastenes bryst, for noen som en forlengelse av Andrej Tarkovskijs filmer, mens andre satte pris på den unike fortellerstilen som i ettertid virker klippet rett fra sidene i bøkene til Krasznahorkai.
 
Og et eller annet sted skjedde det en kritisk renessanse. Det tok nærmere tjue år fra Satantango ble skrevet til den ble oversatt av George Szirtes, i det som sikkert regnes som en av de vakreste oversettelsene som har blitt gjort, på New Directions, et forlag som ga en ung mann med forfattervyer et innblikk i hva litteratur kunnne være.  Samtidig fortsatte Krasznahorkai å skrive. En kurs ble staket ut med den essayistiske reiseskildringen “Destruction and Sorrow Beneath the Heavens, og fullbyrdet med Seiobo There Below (2008). Begge disse bøkene er sjelegripende, men i spesielt Seiobo tar Krasznahorkai kontroll over tankene sine, og sender dem som prosjektiler tilbake på deg. Hva er disse tankene? I korte trekk har vestens arv blitt spist av åndelig grådighet, og det som kunne, burde og kanskje i noen tilfeller må bety noe har mistet sin autensistet uten at vi vet hvordan vi skal finne tilbake til den. Vi møtes med stor kunst, men har ingen interesse av dette “store”, og i beste fall går reisen videre etter planen.

Dette ledet tidlig til karakteristikker som at vi hadde med en surmaget forfatter å gjøre, men Krasznahorkai er forfatter med stor f. Jeg kan ikke tenke meg at han bryr seg, og spesielt ikke nå som han fikk anerkjennelsen en bedre verden kune gitt ham for 40 år siden. Om noe er dette et forfatterskap som ikke kan unngås, og det er nok også det Nobelkomiteen har kommet fram til.

Årets Nobelprisvinner kommer aldri til å bli noen bestselger med sine evigvarende setninger og sitt dystre utgangspunkt: Mange av bøkene hans er rene dommedagsskildringer, med en sans for humor som er gjemt i en bøtte med kull. Det er ikke gullkorn han ser etter, men nyanser av sort. Men fra Krasznahorkais nærmest uendelige lager med deprimerende ammunisjon får du følelsen av at han bryr seg. Mer enn noen andre, kanskje siden Samuel Beckett, en annen forfatter som fikk Nobelprisen fordi han ikke kunne unngås.

Og dermed står vi her og hyller en sann mester. Om du ikke leser ham vet du ikke hva du går glipp av. For mange av oss er kanskje akkurat det like greit, men Nobelprisen i litteratur, 2025, er en tillittserklæring til sannhet, og evnen store forfattere har til å grave i den. Et viktigere og mer riktig valg tror jeg knapt komiteen kunne tatt akkurat nå, selv om det hadde vært like viktig og riktig om han fikk den på nittitallet. Det viktigste er tross alt at det skjer.
 
Gratulerer.

Filmregissør Danny Boyle og forfatter Alex Garland har aldri vært et par jeg beundrer. De har sammen stått for mange av det jeg tenker på som helt forferdelige filmer, og er sammen og hver for seg ansvarlig for mange traumatiske filmopplevelser. Så da kvesser man kniven, tar med seg en hel verden av fordommer, forbereder sarkastiske og smålige skudd fra hoften... og blir positivt overrasket. Hvordan kunne det gå så galt?

Jeg skal ikke se at jeg så det siste tilskuddet til en gruppe filmer jeg ikke har sett på pur trass, men det lå iallfall en viss potensiell skadefryd og lurte i bakhodet før filmen begynte. Zombier er som regel kjedelige skapninger, og tjueåtte år med dem høres ut som en oppskrift på et makkverk av en verden som ikke står tilbake for Sunshines angrep på selveste sola.
 
Likevel lykkes Boyle med å skape en dynamikk i Garlands historie som er sentimental, skremmende og noen ganger nesten søt. Innledningsvis er det vanskelig å forstå hva som foregår. Antifascistisk disonans i bilder og lyd gir gradvis rom til et enkelt plott: En sønn og far forlater et stabilt lite samfunn for å bevise sitt mot på zombie-jakt. Sønnen er på sin første ekskursjon, og faren hans gjør sitt beste for å skape ikke bare en mann av en gutt, men også å kunne sole seg i glansen av akkurat dette: Å bevise at han selv er en mann med stor M for det lille samfunnet, og få et velkomment avbrekk fra å ta vare på sin syke kone.

Her forventet jeg at ting skulle gå alvorlig galt. De gjør ikke det. Sønnen kommer tilbake som helt, og faren gjør sitt beste for å understreke nøyaktig hvor heltemodig denne regelrette mønster-slakteren var på gutteturen. Ingenting av det han sier er direkte sant, men det er ikke usant heller, og så langt er faren det man kan kalle opportunistisk uten å være direkte ond eller slem. Varsellampene lyser allikevel litt ved kombinasjonen av klassisk hypermaskulinitet og det som viser seg å være en fandenivoldsk holdning til familien: sønnen og konen er begge instrumenter som han ønsker å spille, og det at sistnevnte er syk gjør henne til et begrenset instrument for libidoen hans, og ellers lite mer enn et irritasjonsmoment.

Denne klassiske, om simplifiserte, forståelsen av maskulinitet blir tydeligere når man lærer at det finnes en sinnsyk doktor som kan hjelpe moren. Denne doktoren har levd alene i 28 år, til eller fra, og bruker tiden sin på å brenne store mengder lik: Men han er fortsatt en doktor som kan hjelpe. Om ikke guttens far kan bli en bedre mann, så kanskje moren hans, som blir sykere og sykere, kan få leve lengre?

Mor og sønn legger ut på ferd, for å finne denne obskure skikkelsen som har litt til felles med “Mørkets hjerte”-s Kurtz. Reisen er pikares-aktig, og en annen type relasjon åpenbarer seg. Til slutt finner de legen: Og 28 Years Later blir en meditasjon på død og liv, og verdien av minner.
 
Jeg ble overrasket, og litt rørt. Underveis skjer det en del tull som involverer en svensk marinesoldat på oppdrag og en alfa-zombie, men alt i alt er 28 Years Later ganske lett å forstå, og visuelt direkte minneverdig. Den håndterer kompliserte følelser og samfunnsmønstre uten at du får noen store åpenbaringer, men belyser dem med en varhet som jeg ikke uten videre forventet.

Om den ikke finner mørkets hjerte, så kommer den farlig nært å finne mitt. Dermed består både Boyle og Garland denne gangen testen med glans. Jeg håper de klarer den flere ganger!

Jeg leser Vindane og tenker på hvorfor Tarjei Vesaas lykkes i å skildre noe jeg ikke engang helt vet hva er. Disse novellene som kan gjøre alt viktig følger i fotsporene til modernismen, for på tross av sine ofte enkle omstendigheter skinner en dyp psykologi gjennom det som viser seg å være tekster som spenner mellom rene stemningspartier, eksistensiell skrekk, erotisk-romantiske skildringer og dagligdags realisme. Mennesker i ulike perioder av livet, mest slående barn, men også ungdom og voksne, forvokste barn om man vil, som kjenner kodene vi lærer oss godt nok til at de kan navigere følelsene sine. Iallfall på en måte og for en stund.

Så hvorfor? Den første novellen, den motige maur, er ikke mer enn en skildring av en vagt antropomorfisk skikkelse hvis følelsesregister begrenser seg til sinne, lysten til å spise, og en vag redsel for å bli spist. Dette lille vesenet, om man kan kalle det det, kjenner vi godt, men ikke slik Vesaas beskriver det: Som et dyr som kjemper konstant for og imot tilværelsen og dens regler på en måte som ofte forbeholdes langt større kryp som oss selv.

Dette er også krigen hos Vesaas: en nærmest iboende prosess som foregår både fysisk og psykologisk der mønstre er fastlåste før det kommer en åpning, en vag epifani som om den ikke forandrer noe gir muligheten til forandring. Det er også kanskje derfor novellene føles antiklimatiske. Pepperkakemenn blir spist, katter føder, sokker blir ødelagte. Alt dette er premisser det kan skrives fra, og muligheter til å utforske dynamikken i livene vi lever. Ofte blir det selvsagte studert med nitidighet, det dagligdagse avkledd som skakke ritualer, og derav kommer også barneskildringene til sin rett der de ofte bryter seg ut av det vi som voksne pakker oss inn i av sivilisasjon og tvil. Anger oppstår hos Vesaas’ barn som regel i etterkant, uten noen følelse av en bestemt kausalitet, og reflekterer også hvordan minner forandrer følelser til ingenting annet enn løgnen vi forteller oss selv om hedelsen eksisterer. Du kan kalle det subjektivitet. Dette er det uskrevne i tiden: Å beholde en allmenngyldighet i noe som er både tydelig og vagt: Detaljer som enten forsvinner fordi de er så dagligdagse, eller skildres med stor rikdom fordi de er nye. Detaljer som kommer med minner, refleksjoner, og nag: Som kommer med sykdom, psykisk såvel som fysisk, og detaljer som speiler det å være en grubler.

La oss bevege oss videre til sannhet: Vesaas har en utrolig evne til å gjøre seg selv sann. Om dine opplevelser ikke reflekteres nøyaktig, føler jeg at sporene mot hva jeg husker er sterke nok til at jeg kan skape et psykologisk bilde: Det visuelle er sjeldent viktig: Hos Vesaas er språk mest kraftfullt der det legger seg nærmest andre sanser: Sanser med et mer taktilt element. Når alt er som det alltid har vært, er det som om øynene forsvinner som mer enn et hjelpemiddel. Ord blir ritualiserte: samtaler generiske og anonyme: Det oppstår en mangel på rom som fylles av ritualer: og språket selv minner mer om plikt enn fantasi.

Samtidig eksisterer en barnslig rastløshet. De voksnes verden er under konstant trussel fra noe dyrisk: fra hevngjerrighet, fra usikkerhet og fra ren livsangst. Fra drømmen om at det ikke finnes konsekvenser, og at dårlig samvittighet er en illusjon. Det er her Vesaas’ verden slår sprekker, og derfor han kan skildre det skrekkelige bedre enn noen Lovecraft. Redsel ligger ikke å svever i kosmos, eller i å være redd for det fremmede: For Vesaas er redsel noe lite som vi selv gjør større: til det blir utålelig: Uutholdelig stort.
 
Og like viktig: Hvordan gjør Vesaas dette? Aldri mer komplisert enn det må være: Noen ganger langt enklere. Selv om menneskene som beskrives er fanget i en pre-industriell fortid: på randen av sivilisasjonens materialistiske gleder, sliter de med moderne følelser på en måte som får meg til å tenke på det å føle som noe allmenngyldig. Det er denne tanken, denne sterkheten av tanken, som er sjokkerende, for hvis alle rundt deg er like uviktige, hva betyr det for deg selv?
 
For å snu en populær klisjé opp ned: Når ingenting er viktig, er alt det.

Det minner meg om en middelmådig sketsj. TV-spillene som bare fortsetter er en verkende torn på mediet, der den ene oppgaven svelger den neste, fordøyer den, for å på et senere tidspunkt drite deg i ansiktet med restene av det du opplevde for noen timer siden. Du vet aldri når resirkuleringsprosessen, om man kan kalle den det, stopper. Men nei, det er ikke det at oppgaven i seg selv blir dårligere. Noen ganger kan den til og med bli bittelitt mer interessant. Den kan få det lille ekstra, sånn at den stinkende grøten får en litt annen struktur, og kanskje til og med motiverer deg til å ta en skje til. Så dumme kan jeg være.

Kasuset i dag er Cyberpunk: 2077, men det kunne like gjerne vært hvilket som helst annet spill som utgir seg for å ha en åpen verden, en gigantisk lekeplass der de samme aktivitetene står på rekke og rad, i nøye inndelte områder, slik at du kan arbeide deg framover med en slags form for frekvens, eller til og med gjenta aktiviteten du liker i litt andre omgivelser. Rød bakgrunn? Grønn bakgrunn? På tide å finne fram fargekartet.

Disse fargekartene kommer i mange varianter. Kall det Assassin’s Creed, Far Cry eller The Witcher 3: Kall the Grand Theft Auto 5. Du kan kalle det akkurat hva du vil, faktisk, for problemet er tross alt ikke symptomatisk for åpne verdener. Viruset kan infisere absolutt alt, og byllene det gir, groteske misdannelser, har vi lært å elske.

Overdrivelse? Egentlig ikke. Hvis du gir et menneske flere enn fem gjenstander slutter de å være gjenstander. Om vi snakker våpen, ferdigheter eller oppdrag: Mennesker håndterer ikke ting i mengde spesielt bra. Det er en grunn til at vi liker enkle spill også, og hvem tror jeg egentlig at jeg er når jeg forteller deg at disse enkle spillene er de beste?

Som uføretrygdet har jeg mye tid. Jeg kan bruke den nesten som jeg ønsker, og hobbyen vi har begynt å kalle gaming er en av disse måtene. Og selv jeg synes at spillet Cyberpunk: 2077 er en forbannelse og svøpe. Det er tidstyveri satt i system. Det utvikler ingen ferdigheter, gir null inspirasjon, og har ingen form for utfordring. Kall meg gjerne purist. Men jeg sier ikke at du bruker tiden din feil når du spiller Cyberpunk. Så pretensiøs er jeg ikke lenger. Jeg sier at du bruker den dumt. Jeg sier at du kaster bort livet ditt på enda en generisk ting. I motsetning til det mange tror er ubegrenset fritid ikke et ubetinget gode. Det er vanskelig å fylle dagene når du kan fylle dem med hva som helst, for de blir et overflødighetshorn. I mitt tilfelle går forbausende mye av den til å tenke, på å føle på ting som andre ikke har tid til å føle på. Jeg sier ikke at dette er et gode, ei heller et onde. Det er bare annerledes fra hvordan du kanskje opplever livet ditt. Ett av perspektivene jeg sitter igjen med er hvor verdifullt det er med øyeblikk som dreper det monotone, og til å vare så godt som uendelig skaper spill som Cyberpunk ikke bare overraskende få verdifulle øyeblikk: Det undergraver egen verdi fullstending.

La oss begynne med det middelmådige, for det er ingenting Cyberpunk gjør virkelig bra. En verden på skråplanet, generisk dyrket rundt cyberpunk-klassikere uten vidd eller personlighet, og gestaltet av Keanu Reeves som verdens mest uinteressante kvasi-terrorist, foregår spillet i det hellige år 2077. Hva har så skjedd på disse 53 årene? Mega-konsern styrer verden, kroppsmodifikasjoner har blitt mer ekstreme, og internett har manifestert seg som et eller annet jeg ikke helt får grep om. Grunker har blitt eddies, om du er heldig nok til å dø flater du ut, og kriminell er den nye ufør.
 
Du gestalter figuren V, en ekte kriminell fordi hen er kulere enn vanlige kriminelle og klar til å dø som legende. Du er en slags leiesoldat blandet med superhelt, med et dryss av anarkist på toppen av det hele, og gjør oppgaver for ulike fiksere, de som sørger for at den kriminelle infrastrukturen holder seg noenlunde oppegående. Ikke spesielt anarkistisk, tenker du kanskje? Bare vent til du roter deg bort i tidenes dummeste forsøk på å rane verdens mest mektige mann, og får superhelten Keanu Reeves, aka Johnny i bakhodet, og blir forklart at bevisstheten din snart vil bli erstattet av det spillet insisterer på er et komplett rasshøl helt til det gjør en u-sving og han blir en legendarisk anarkistisk helteskikkelse. Og hvem vil ikke forsvinne inn i Keanu Reeves?
 
Cyberpunk er en av de minst provoserende forsøkene på å framstille anarkisme jeg har sett i noe medium, en kritikk fra innsiden som jevnt over faller på sin egen urimelighet og ellers er en generisk suppe. Det har Keanu Reeves, og det jeg innbiller meg at er Idris Elba: Og det har faktisk også overraskende vettig promosjonelt materiale i både sangen fra Run the Jewels og spesielt serien Edgerunners, som for øvrig ikke har særlig mye til felles med kildematerialet. På den måten kan det nesten kalles et fenomen som har vekket litt inspirasjon i meg til å lese sjangerhjørnesteiner som White Noise og Mona Lisa Overdrive igjen; og som kanskje til og med vil føre til et nytt dykk inn i Philip K. Dicks febedrømmer. Ikke min type sci-fi, vel å merke, russerne er fortsatt kongen på haugen, men all fascinasjon for bøker som ikke er romantasy må vel regnes som en oppmuntring?

Også her er svaret et rungende nei. Hvis noe får deg til å gå på jakt etter “bedre” gjør det ikke seg selv bra. Dette er en jakt som på mange måter også definerer åpen verden-spill, og som mange velger å bruke som en rettferdiggjøring av alt som er portåpnere, som sender oss ned i kaninens hull selv om det vi fulgte etter viser seg å være en rotte. Her må de såkalte portvokterne gjøre en bedre jobb, men det er en fortelling vi tar en annen dag.  

Det er litt for blekt, og det er ikke blekt nok. Inntrykket Emilie Blichfeldt forsøker å gi i sin filmatisering av Askepott, sett fra en av søstrenes ståsted, balanserer en knivsegg, og faller dessverre på begge sider av den. De to delene finner aldri sammen igjen. Det er en skildring som er hjertevarm og motbydelig om hverandre, men det er aldri noe tilfredsstillende møte mellom de to delene.

Mangelen på litterær bevisshet er slående, og som i prisvinnende filmer som Poor Things og The Substance heller ikke uten appell. Den plumpe humoren kan kanskje til og med sies å være bedre realisert her, på tross av at den som regel ikke treffer blink. Til det er den uten unntak for enkel, for direkte, og uten vidd eller brodd.
 
Portrettet av Elvira (Lea Myren) begynner i fornedrelse; og slutter i tragedie. Fra åpningsscenen der vi kan se den nybakte stefaren hennes kaste kake på henne ved matbordet, før han kreker sammen i latterkramper, er det lyter det spilles på. De er umotiverte, som i en forenkling av den enkleste fabel. Vi lærer å forakte Elvira fordi verdenen hennes forakter henne, og om filmen kan sies å ha et poeng ligger det i denne selvoppfyllende profetien. Vi vet at det går galt, og vi forventes å sette pris på det. Vi vet at Askepott vinner over stesøstrene og moren deres, både fordi de er usympatiske og fordi eventyret krever en helt. Men hvilken helt er egentlig Askepott?

Av landets jomfruer er hun den peneste og den reneste: som blir urettmessig straffet nettopp på grunn av det. Spilt av Thea Sofie Næss har hun definitivt utseendet med seg, og det er kanskje der forvirringen starter. Hvis man ser velvillig på det kan man si at filmen menneskeliggjør henne. Hun lar farens død gå innover seg på en måte som ikke vitner om empati eller forståelse for omgivelsene, og hun har et litt for godt øye til stallgutten: som blir hennes fall i familiehierarkiet når faren hennes ikke lenger kan beskytte henne. Det virker ikke som Blichfeldt helt forstår hva hun jobber med, for Askepott er definitivt en høyst reell trussel mot de nybakte søstrene sine.

Disse søstrene, forutnevnte Elvira og den yngre Alma (Flo Fagerli), lever på mange måter nærmere virkeligheten. Elvira er den mest utsatte av dem, et offer for morens (Ane Dahl Torp) ambisjoner om at hun skal kunne giftes bort til prinsen. Disse ambisjonene tar hun også selv til seg, og på den måten kan hun sies å være et offer. Hun lider seg gjennom plastisk kirurgi, sulter seg, og pynter seg fra det omgivelsene tenker på som hennes stygge selv. Alt dette skal underbygge fallet: Øyeblikket der forkledningen forsvinner.

Her er det en åpenbar blanding av identiteter. Det virker ikke som Blichfeld er klar over det kompliserte scenarioet hun setter opp, for hun velger å spille på plump humor som føles direkte upassende i form av Elviras romantiske finlesninger av prinsens plumpe poesi, og hvordan etternavnet til Elvira ender opp som “stesøster” på ballet. Det kanskje verste eksempelt er likevel Ane Dahl Torps karakter, som regelrett defineres gjennom at hun våger å ha en seksualitet i sin alder: før hun amputerer tærne til datteren i et forsøk på å få en sko til å passe. Dette er ikke bare parodisk ondskap: men også i stor grad malplassert ondskap. Stemoren vil åpenbart det beste for seg selv, og å sidestille døtrenes ved og vel med hva som er best for henne selv gjøres så banalt at filmens egentlige antagonist ender opp som latterlig. Ond mor møter stygg datter.
 
Alt er en lyte. Blichfeldt finner en pervers glede i å vise det skitne, og det er også filmens egentlige kvalitet. Vi ser Elvira gå igjennom den ene latterlige skjønnhetsprosessen etter den andre: Vi ser medaljens bakside idet hun svelger en bendelorm for å kunne dyrke bulimien sin, eller amputerer foten, tå for tå. Alma er fornuftens stemme, som ber henne om å være mer forsiktig, men Elvira forstår ikke hva forsiktig betyr i hennes desperate ønske om å bli vakker. Filmen har ingen definisjon av hva dette vakre er: om det eksemplifiseres av Askepott eller av å være det motsatte av en forlengelse av morens vilje blir aldri tydelig. Nei, det er det uoppnåelige idealet som teller, og hva man går igjennom for å oppnå det. Parodisk som det både er og forsøker å være: Det virker ikke som Blichfeldt vet hva hun ønsker å si, og om hun gjør det er det umulig for meg å forstå hvor hun vil, eller hva hun vil meg.

Den stygge stesøsteren er en film der det føles som at ting skjer fordi de må skje: om det er på grunn av eventyrets natur, eller fordi hun vil vise deg noe ekkelt. Og ja. Det er ekkelt, men det gjør det ikke mer motivert. eg liker at det er ekkelt. Jeg liker at en bendelorm på ti meter trekkes ut av kjeften på Elvira. Jeg liker at hun fråtser i badekar. Jeg liker at kroppen hennes faller fra hverandre. Men alene føles det umotivert.
 
På ballet, filmens høydepunkt, sentreres det rundt Elviras nesten-øyeblikk med prinsen. Hun har blitt den hun tror hun ville være: Hun har overbevist seg selv og omgivelsene om at hun er vakker. Så dukker Askepott opp. Fasaden begynner å falle. Og herfra blir alt bare verre.

Det er ikke det at jeg misliker etterspillet til ballet. Det er mye ved det jeg liker, og den virkelig skrekkelige sekvensen der Elvira får hjelp av Alma til å kvitte seg med en bendelorm som må være nærmere ti meter gjennom munnen er hysterisk iscenesatt. Filmen har andre slike sekvenser, men som helhet føles Den stygge stesøsteren for opptatt av å være ekkel; filmens siste sekvens der Alma hjelper en kravlende Elvira vekk fra barnehjemmet - bort fra moren - oppsummerer dette: Slutten skal kanskje være håpefull, men i den verdenen filmen beskriver er det en dødsdom. Hvordan skal de to livnære seg? Hvem skal ta vare på dem? Skal Alma ofre seg selv for det lille som er igjen av Elvira? Spørsmålene er umulige å løse. Men svarene de gir er definitivt ekle. Det jeg spør meg gjennom hele filmen er: Hvorfor?

Et gammelt ektepar legger ut på jakt etter sønnen sin. De vet ikke hvor han er, eller hvem han er, for en svøpe har lagt seg over Storbritania: En svøpe av glemsel. Dette ekteparet, Axl og Beatrice, er hovedpersonene i Ishiguros The Buried Giant, en bok som nesten naivistisk portretterer en ulikhet fra vår egen samtid. Den naturlige sammenligningen er forfatterskapet til Gene Wolfe, men også Samuel Becketts minimalisme ser jeg spor av i engelsk-japanske Ishiguros sjette roman fra 2016. Måten han jobber med minner på sender tankene først og fremst til Proust, men likevel er det noe mer korthugd, kanskje sågar mer emosjonelt tilfredsstillende ved å lese Ishiguro enn den uendelig messende På sporet av den tapte tid. Det er ikke vanskelig å forstå: Ishiguro var ikke vanskelig å forstå i det som for meg var det første møtet med forfatteren, Remains of the Day, heller, men i The Buried Giant er det du får igjen fra boken mye det du tar med til den. Det føles som en forfatters type bok, kanskje fordi den så likefremt beskriver sin relativt enkle handling. Det kan sågar føles som at overflaten er fortellingen, og at den foregår på et ikke-psykologisk plan der handlinger overstyrer tanker fullstendig.

Det sies at det moderne selvet er en relativt ny oppfinnelse som på mange måter kom parallelt med den moderne romanen. Før det hadde vi ikke en psykologi i den forstand vi snakker om i dag: kanskje fordi vi var for opptatt med å overleve. Å ta følelsesmessige hensyn var sjeldent, og det var få kvaler knyttet til å nå målene sine. Livet var på mange måter det vi kaller et spill i dag: Kynisk og direkte. Resultatorientert. Så hvordan kombinerer man dette med å utforske og analysere egne minner? Ishiguros svar er enkelt: du fjerner minnene. Du beholder en vag identitet, og vissheten om at det er en sammenheng mellom den du er og den du var, men det er ingen direkte tråd der.
 
Har for eksempel Axl og Beatrice en gang en sønn, eller tenker de at de har det fordi eldre mennesker skal ha barn? Og hvilken forskjell gjør denne sønnen hvis han ikke har et eneste definerende trekk annet enn at han er deres sønn? Skal han på samme måte forholde seg til dem, som om det eksisterer en kontrakt i å bli født? Vel, vi har alle foreldre. Ikke alle har barn. Noen velger å ikke få barn. Men også det er i hovedsak en moderne skapelse: Å sideskyve behovet for å bli ivaretatt i et samfunn der det ikke finnes noe som heter helsetjenesten. Har du bidratt til fellesskapet i det siste? Hva skjer når du ikke bidrar lenger? Eller når jeget går ut på dato: Når man sitter der med redusert bevissthet og venter på ættestupet som aldri kommer?

Er det derfor vi trekkes mot religion; eller mystisisme? Er den konvensjonelle visdommen man opparbeider seg bare et forsvar mot tanken på at det kommer noen etter oss, noen som vil leve lengre enn oss, som vil forstå ting bedre enn oss? Skal vi indoktrinere dem slik at vi får noen år til: år der vi ikke trenger å dø?

The Buried Giant svarer magisk på dette spørsmålet. Landet som har glemt seg selv har beholdt sitt kollektiv. Om ikke alle historier og legender som fortelles er helt sanne; der de ofte resulterer i antiklimatiske møter med drager, kjemper, demoner og hekser, er det fortsatt et samfunn der inne et sted. Kanskje det også er den egentlige lærdommen vi kan trekke fra boken også? Sannheten er kanskje ikke alltid like fantastisk som historiene vi forteller om den, men det hindrer oss ikke fra å finne små poetiske øyeblikk.

Om de baserer seg på visdom eller ei er et annet spørsmål.