28 Years Later: En ukontroversiell anmeldelse

Filmregissør Danny Boyle og forfatter Alex Garland har aldri vært et par jeg beundrer. De har sammen stått for mange av det jeg tenker på som helt forferdelige filmer, og er sammen og hver for seg ansvarlig for mange traumatiske filmopplevelser. Så da kvesser man kniven, tar med seg en hel verden av fordommer, forbereder sarkastiske og smålige skudd fra hoften... og blir positivt overrasket. Hvordan kunne det gå så galt?

Jeg skal ikke se at jeg så det siste tilskuddet til en gruppe filmer jeg ikke har sett på pur trass, men det lå iallfall en viss potensiell skadefryd og lurte i bakhodet før filmen begynte. Zombier er som regel kjedelige skapninger, og tjueåtte år med dem høres ut som en oppskrift på et makkverk av en verden som ikke står tilbake for Sunshines angrep på selveste sola.
 
Likevel lykkes Boyle med å skape en dynamikk i Garlands historie som er sentimental, skremmende og noen ganger nesten søt. Innledningsvis er det vanskelig å forstå hva som foregår. Antifascistisk disonans i bilder og lyd gir gradvis rom til et enkelt plott: En sønn og far forlater et stabilt lite samfunn for å bevise sitt mot på zombie-jakt. Sønnen er på sin første ekskursjon, og faren hans gjør sitt beste for å skape ikke bare en mann av en gutt, men også å kunne sole seg i glansen av akkurat dette: Å bevise at han selv er en mann med stor M for det lille samfunnet, og få et velkomment avbrekk fra å ta vare på sin syke kone.

Her forventet jeg at ting skulle gå alvorlig galt. De gjør ikke det. Sønnen kommer tilbake som helt, og faren gjør sitt beste for å understreke nøyaktig hvor heltemodig denne regelrette mønster-slakteren var på gutteturen. Ingenting av det han sier er direkte sant, men det er ikke usant heller, og så langt er faren det man kan kalle opportunistisk uten å være direkte ond eller slem. Varsellampene lyser allikevel litt ved kombinasjonen av klassisk hypermaskulinitet og det som viser seg å være en fandenivoldsk holdning til familien: sønnen og konen er begge instrumenter som han ønsker å spille, og det at sistnevnte er syk gjør henne til et begrenset instrument for libidoen hans, og ellers lite mer enn et irritasjonsmoment.

Denne klassiske, om simplifiserte, forståelsen av maskulinitet blir tydeligere når man lærer at det finnes en sinnsyk doktor som kan hjelpe moren. Denne doktoren har levd alene i 28 år, til eller fra, og bruker tiden sin på å brenne store mengder lik: Men han er fortsatt en doktor som kan hjelpe. Om ikke guttens far kan bli en bedre mann, så kanskje moren hans, som blir sykere og sykere, kan få leve lengre?

Mor og sønn legger ut på ferd, for å finne denne obskure skikkelsen som har litt til felles med “Mørkets hjerte”-s Kurtz. Reisen er pikares-aktig, og en annen type relasjon åpenbarer seg. Til slutt finner de legen: Og 28 Years Later blir en meditasjon på død og liv, og verdien av minner.
 
Jeg ble overrasket, og litt rørt. Underveis skjer det en del tull som involverer en svensk marinesoldat på oppdrag og en alfa-zombie, men alt i alt er 28 Years Later ganske lett å forstå, og visuelt direkte minneverdig. Den håndterer kompliserte følelser og samfunnsmønstre uten at du får noen store åpenbaringer, men belyser dem med en varhet som jeg ikke uten videre forventet.

Om den ikke finner mørkets hjerte, så kommer den farlig nært å finne mitt. Dermed består både Boyle og Garland denne gangen testen med glans. Jeg håper de klarer den flere ganger!