Jeg har lest mye opp igjennom årene, men det hindrer meg selvfølgelig ikke fra å ha noen åpenbare hull blant klassikerne. En av disse hullene er Alexandre Dumas, forfatter av hjørnesteiner som “De tre musketerer” og boken jeg skal skrive om i dag: “Greven av Monte Cristo”. Det vil si: Jeg skal skrive om en omvei til Greven av Monte Cristo, mer spesifikt en mini-serie-adapsjon regissert av Bille August, med Sam Claflin som greven og Edmond Dantes, mannen som blir urettmessig fengslet i en generasjon, før han rømmer og tar hevn på de som fikk han låst inne uten håp om å noensinne slippe ut.

Så hva er Greven av Monte Cristo? En litterær klassiker, åpenbart, og en hevnhistorie som har fanget fantasien til lesekyndige siden den først ble gitt ut i serieformat mellom 1844 og 1846. Jeg skal ikke diskutere 1800-tallslitteratur, et tema som definitivt er for spesielt interesserte, men heller snakke litt om hvorfor både verket spesifikt og denne versjonen av fortellingen er interessant. 

Edmond Dantes er en irriterende flink ung sjømann som raskt beviser sine kvaliteter, og snur makthierarkiet på handelsskipet han seiler med på hodet. Dette fører selvfølgelig med seg misunnelse, mer spesifikt en forsmådd styrmann ved navn Danglars, som må se seg selv tilsidesatt av en 19-årig jypling idet kapteinen erklærer at Edmond skal få overta skipet på intet mindre enn sitt eget dødsleie. Samtidig trykkes et brev i hånden til Edmond, et brev som skal leveres uåpnet til en ukjent mottaker.

Hjemme i Marseilles venter Mercedes på Edmond, men her finnes det enda en person som føler seg forsmådd: nemlig Fernand Mondego som har lagt sin elsk på den samme Mercedes. Så Mondego og Danglars bestemmer seg for å bli kvitt Edmond, og Danglars som har forstått at brevet Edmond skal levere kanskje ikke er helt trygt å oppbevare på egen person, advarer myndighetene om at Edmond kan representere en fare for rikets sikkerhet. Denne myndigheten er representert av Villefort, den siste av Dantes’ antagonister, som bestemmer seg for at det er best for hans egen del om Dantes forsvinner fra verdenskartet. Dermed ender en ung mann innelåst på et fangefort, uten å forstå hva som har skjedd.

Femten år senere rømmer Dantes fra det samme fortet, med et skattekart i lommen og gode manerer i bagasjen. Han har nemlig møtt presten Abbe Faria (Jeremy Irons), en felles fange som viser seg å være litt av et universalgeni, og de siste årene har velsignet Edmond med store deler av sin kunnskap innenfor vitenskap så vel som selskapsskikker. Edmond trenger bare å finne skatten, så er scenen satt for en hevnhistorie som skal begrave den fiendtlige treenighet av Danglars, Fernand og Villefort i deres egen avføring. Med scenen satt: La spillet begynne.

Greven av Monte Cristo blander med andre ord konsepter som burde være kjent for alle som har sett en Netflix-serie. Så hvorfor er dette interessant? Vi vet alle at Edmond vinner til slutt. Men på veien dit er Monte Cristo nærmere å være en moralsk fabel enn å være en teknisk hevnhistorie. Serien handler like mye om hva Edmond gjør mot seg selv for å bli en hevner som den handler om å se antagonistene begrave seg selv i sine motbydelige karaktertrekk. Edmond blir kort fortalt vel så mye en katalysator som en pådriver, en omvendt Batman som tilrettelegger for at skurker skal begrave seg selv. Med uendelige ressurser i bakhånd, både økonomisk og intellektuelt, kan han se liv gå til helvete med et sardonisk smil om munnen, og om han mister seg selv underveis er han ikke først og fremst en kriminell som er villig til å kompromisse sine egne prinsipper: Han er en absolutt tenker som er villig til å ta alle steg for å få sin hevn, å etablere balanse i regnskapet han forfattet gjennom femten år på et fangefort.

Brutaliteten i viljen til å gi folk sine egne renneløkker, og legge alt til rette for at de skal bruke dem, er poetisk rettferdighet. Ingen vil si at du fortjener å se deg selv blottlagt, men det føles samtidig riktig når folk som bruker posisjonen sin til å fremme seg selv får smake sin egen medisin. Når rettssystemet kommer til kort er det opp til den enkelte å håndheve rettferdighet, fortelles vi av superheltene, og ved å sette seg i en posisjon der vi er dommer, jury og bøddel tar vi ansvar for egen skjebne. Edmond gjør det ikke. Han er et instrument, og det er derfor han har det vondt med handlingene sine. Han gjør seg selv til gud, selv om han vet at han er alt annet enn en guddom, til rettferdighetens egen dødsengel, men han vet samtidig at han er en mann. Dette er det motsatte av å bidra til en bedre verden eller til og med virkelighet. Han skader fordi det er nødvendig å skade, men en del av ham vet fortsatt at det slettes ikke er det.

Greven av Monte Cristo handler i denne utgaven ikke om rettferdighetens pris, eller om maktenes vilje til å opprette likevekt når vi blir såret på det groveste. Serien ser heller eksplisitt på hva det koster å dømme andre, hvor rettmessig denne dommen enn er, og blir slik en opphøyet form for ironi. Hovedmotivet i fortellingen? Hvis du ønsker hevn kan du like gjerne grave din egen grav. Om den er fylt med dritt eller støv forandrer ikke at du er død. Og minnet om deg? Edmond vil ikke bli husket. Danglars, Villefort og Fernand blir kanskje det, men som skammelige individer. Likevel håper jeg én ting etter å ha sett disse episodene: Jeg håper at Edmond finner en form for fred. 

Mike Leigh har med Hard Truths laget en av sine beste filmer, en skildring av liv så brutal at selv det 30 år gamle mesterverket Naked av samme regissør virker godhjertet. Denne filmen bærer på en smerte som går mellom det kullsorte og det hysteriske, og ikke uten humor skildres to søstres forhold til hverandre og sine næreste. Humoren er av det ubehagelige slaget. Du ler, og når latteren setter seg lærer du raskt at den aldri vil bli, rungende i magen. Pansy (Marianne Jean-Baptiste) er en desillusjonert hjemmemor og kone, godt inn i middelårene, som presenteres for oss gjennom at hun får et panikkangrep mens hun sover. Hun våkner skrikende, og det vil vise seg at livet hennes ikke arter seg mindre traumefokusert. Hun styres av panikk, sinneanfall og aggressiv adferd. ofte uttrykt med verbale angrep eller et ansikt som balanserer mellom ekstrem angst og skulende øyne. Frykt og udefinert sorg har neppe blitt tydeligere formidlet på film av en skuespiller.
 
På den andre siden av stammen finner du Chantelle (Michelle Austin) Hun er utadvendt og generøs, med to døtre som tar etter henne, er avvæpnende der Pansy gladelig eskalerer selv den minste konflikt til ufiltrert sinne, og mantraet hennes er at i denne familien hater vi ingen.

Pansys sorg og frykt har selvfølgelig en forklaring, akkurat som Chantelles omsorg og medmenneskelighet har det, men ikke den typen forklaring en mindre dyktig filmskaper ville gått til.  Pansy og Chantelle mistet moren tidlig, et arr og på sett og vis et rift mellom de to, selv om Chantelle gjør sitt beste for å holde familiene samlet. Nå skal Chantelle besøke graven til moren på morsdagen. Hun inviterer søsteren, men Pansy er unnvikende, og om mulig mer utagerende etter at hun får invitasjonen. Chantelle ender opp med å forhandle med en vegg. Skal Pansy ta familien sin hjem etter at de har besøkt graven? Hun vet ikke. Slutt å mase. Jeg svarer når jeg vet. De er alle synonymer for følelsen av å råtne i helvete; og ikke vite hvordan man kommer seg vekk derfra.

Når de to omsider besøker graven til morgen på morsdagen er hun defensiv, og behandler det som et irriterende ritual hun må gjennom. Det viser seg at relasjonen mellom mor, datter og datter rommer flere historier, men vi som seer forstår, blir tvunget til å innse, at Pansys historie avviker fra søsterens, at den enes nag er like uforklarlig som den andres kjærlighet, i det minste satt ovenfor hverandre. Det er aldri for sent å få en lykkelig barndom, har jeg blitt fortalt, men med fare for å høre fatalistisk ut: For Pansy var det alltid for sent.

Ikke misforstå dette som fatalisme. Om noe er det en ærlig skildring av personlighet, av hvorfor noen føler mer enn andre og hva de føler, som et omriss av deg og de du kjenner som alle har sine historier. Noen tragiske skjebner lar seg ikke forklare, men som mennesker har vi en plikt til å legge til rette for at vi kan leve på premisser som, om ikke de kler oss perfekt, så iallfall kommer langt mot å passe. Dette er håpet i Mike Leighs filmer, en søken etter en bedre verden selv for mennesker som man ikke vet hvordan man skal hjelpe. For Leigh beskriver slående hva som skader. Og ensemblet hans tar det innover seg og formidler det.
 
Enkeltscene etter enkeltscene stjeles av komisk ubehag, til bare tårer gjenstår. Umiddelbart føles det kanskje morsomt når Pansy er hypokonder, eller skjeller ut alt som lar seg skjelle ut, men gradvis kommer mennesket frem, eller rettere sagt, smerten som definerer det. Pansy vet ikke hva som gjør vondt. Hun kommer med urimelige påstander, verbale angrep, hysterisk oppførsel som for en seer er både treffende og påtrengende ubehagelig. Og filmens vendepunkt. Pansy sier at hun ikke vet hvorfor hun har det vondt.

Det gjør det ikke mindre vondt; selvfølgelig ikke. Hennes subjektive opplevelse, hvordan hun oppleves av andre, hvordan de opplever henne og seg selv, utgjør et så komplisert puslespill at det ikke finnes endelige svar. Psykisk sykdom? Sorgreaksjon? Vanskjøttelse? Uansett former det både søsterforholdet og familiedynamikken; det skader og det gjør vondt. Så hvor oppstod dysfunksjonen? Leigh konkluderer med at det ikke finnes en åpenbar reparasjon, eller løsning. En uinteressert ektemann ute av stand til å relatere seg? En Relasjonsskadet voksen sønn som kanskje er en slask, ja, horfor ikke begge deler? En søster som ikke forstår, og som sannsynligvis ikke er i stand til det fordi hun er en hel person?

Familien til Pansy ender opp hos Chantelle og de to strålende døtrene hennes. Det spises i stillhet. Ingen høflige fraser. Ingen intern humor. Bare ordløs gafling. Og Pansy? Hun eksploderer plutselig i latter, en latter som snart blir krampete gråt. Sønnen har nemlig kjøpt henne blomster. Blomstrene ligger hjemme og venter. Pansy vil ikke ta på dem. Forsiktig klipper hun opp posen de ligger i, før hun flytter buketten, uten å ta på den, over i en mugge. Nesten før hun forlater rommet har ektemannen kastet buketten ut av vinduet.

Dermed Pansy, alene. Et offer, men for hva? For meg er det ikke så viktig. Det jeg ønsker er et udefinert bedre. Hard Truths er ikke en dogmefilm. Den kan sies å være en sosialistisk film, en deterministisk film, og en kynisk film, og et drama satt i et svart miljø, men viktigere: for meg stiller den et uhyre viktig spørsmål: Hva kan vi som individer gjøre bedre for oss selv og andre? For selv om du ikke lar deg hjelpe, har du rett til å ikke bli hatet. La oss kalle det nestekjærlighet.