Et gammelt ektepar legger ut på jakt etter sønnen sin. De vet ikke hvor han er, eller hvem han er, for en svøpe har lagt seg over Storbritania: En svøpe av glemsel. Dette ekteparet, Axl og Beatrice, er hovedpersonene i Ishiguros The Buried Giant, en bok som nesten naivistisk portretterer en ulikhet fra vår egen samtid. Den naturlige sammenligningen er forfatterskapet til Gene Wolfe, men også Samuel Becketts minimalisme ser jeg spor av i engelsk-japanske Ishiguros sjette roman fra 2016. Måten han jobber med minner på sender tankene først og fremst til Proust, men likevel er det noe mer korthugd, kanskje sågar mer emosjonelt tilfredsstillende ved å lese Ishiguro enn den uendelig messende På sporet av den tapte tid. Det er ikke vanskelig å forstå: Ishiguro var ikke vanskelig å forstå i det som for meg var det første møtet med forfatteren, Remains of the Day, heller, men i The Buried Giant er det du får igjen fra boken mye det du tar med til den. Det føles som en forfatters type bok, kanskje fordi den så likefremt beskriver sin relativt enkle handling. Det kan sågar føles som at overflaten er fortellingen, og at den foregår på et ikke-psykologisk plan der handlinger overstyrer tanker fullstendig.

Det sies at det moderne selvet er en relativt ny oppfinnelse som på mange måter kom parallelt med den moderne romanen. Før det hadde vi ikke en psykologi i den forstand vi snakker om i dag: kanskje fordi vi var for opptatt med å overleve. Å ta følelsesmessige hensyn var sjeldent, og det var få kvaler knyttet til å nå målene sine. Livet var på mange måter det vi kaller et spill i dag: Kynisk og direkte. Resultatorientert. Så hvordan kombinerer man dette med å utforske og analysere egne minner? Ishiguros svar er enkelt: du fjerner minnene. Du beholder en vag identitet, og vissheten om at det er en sammenheng mellom den du er og den du var, men det er ingen direkte tråd der.
 
Har for eksempel Axl og Beatrice en gang en sønn, eller tenker de at de har det fordi eldre mennesker skal ha barn? Og hvilken forskjell gjør denne sønnen hvis han ikke har et eneste definerende trekk annet enn at han er deres sønn? Skal han på samme måte forholde seg til dem, som om det eksisterer en kontrakt i å bli født? Vel, vi har alle foreldre. Ikke alle har barn. Noen velger å ikke få barn. Men også det er i hovedsak en moderne skapelse: Å sideskyve behovet for å bli ivaretatt i et samfunn der det ikke finnes noe som heter helsetjenesten. Har du bidratt til fellesskapet i det siste? Hva skjer når du ikke bidrar lenger? Eller når jeget går ut på dato: Når man sitter der med redusert bevissthet og venter på ættestupet som aldri kommer?

Er det derfor vi trekkes mot religion; eller mystisisme? Er den konvensjonelle visdommen man opparbeider seg bare et forsvar mot tanken på at det kommer noen etter oss, noen som vil leve lengre enn oss, som vil forstå ting bedre enn oss? Skal vi indoktrinere dem slik at vi får noen år til: år der vi ikke trenger å dø?

The Buried Giant svarer magisk på dette spørsmålet. Landet som har glemt seg selv har beholdt sitt kollektiv. Om ikke alle historier og legender som fortelles er helt sanne; der de ofte resulterer i antiklimatiske møter med drager, kjemper, demoner og hekser, er det fortsatt et samfunn der inne et sted. Kanskje det også er den egentlige lærdommen vi kan trekke fra boken også? Sannheten er kanskje ikke alltid like fantastisk som historiene vi forteller om den, men det hindrer oss ikke fra å finne små poetiske øyeblikk.

Om de baserer seg på visdom eller ei er et annet spørsmål.

Du bobler over av ord, vet ikke hva de betyr eller hvordan de uttales, men istedenfor å grave deg ned, slippe tak i tilværelsen eller krølle deg sammen i fosterstilling, reiser du deg og SKRIKER. Det er en del av hva jeg føler når jeg hører på den japanske electronica-artisten HARU NEMURI. Og disse skrikene: hva betyr de? Smerte? Glede? Frustrasjon?
 
Om de er guturale og brutale; fødselsskrik eller dødsskrik, eller alt på en gang, kommuniserer de både hypersensitivitet og hyperaktivitet. På en merkelig måte reflekterer HARU en tilværelse som er like moderne som en Pynchon-roman, informasjon som belastningen du strekker deg mot, som om du løfter en vekt som viser seg å bli til hele verden på en gang. Om HARU er lykkelig med denne vekten skal jeg ikke svare på, men hun fortsetter å bære den som aktivist, som musiker og som poet, på japansk der ord presses inn i verselinjer som om en enkel setning kan romme uendelig mening, før engelsk tar over, fortsatt gebrokken, som uttykk som føles som slagord for et partiprogram som aldri skal skrives.
 
HARU er stil og substans. Et virvar av følelser uttrykkes og forkastes, før temaet tas tilbake igjen. Isolasjon fra det som betyr noe, og forsøket på å finne tilbake til det. Urban eller personlig, isolasjon er i blodet vårt etter COVID på en annen måte enn det var tidligere, og selv før COVID var HARU viktig: Viktig som å skrike til verden og bli hørt er det. Viktig som å finne et eget rom er det. Viktig som å se skjønnhet er det.

Før tenkte jeg at jeg ikke har følelser. Jeg har lært at jeg ikke er i stand til å beskrive dem. Ikke som de rundt meg ønsker, i det minste. Jeg vet ikke hva jeg føler, sier jeg ofte. Jeg får ikke grep om det som foregår inne i meg, og den eneste løsningen da er å sove. HARU NEMURI betyr også vårtrøtt (tror jeg), en følelse som beskriver meg hele året. Ikke bokstavelig talt, selvfølgelig, men det er noe jeg kan kjenne meg igjen i, og dermed ender det opp med å bety noe. Akkurat som HARUs forståelse av dekonstruksjon, Derridas berømte metode, betyr noe for henne. Det er ikke en direkte oversettelse, men det er en oversettelse jeg føler på. HARU virker å arbeide i dette grenselandet mellom personlig betydning, emosjonell sannhet, og faktisk betydning. Jeg er ikke i stand til det, ikke som henne, men du verden så mye det betyr å lese tekstene hennes, å høre henne blande sammen verden til et særegent uttrykk: Alt betyr noe hvis du ser etter betydning. Hos HARU er det ikke en konspirasjonsteori: Det er en sannhet.

Så hvor begynner man? Gjennombruddet hennes var harutosyura fra 2018, om man kan kalle det det: et album som gikk sin seiersgang på internett, og skaffet henne en internasjonal fanskare som ikke var veldig stor, men desto mer overbevist om at HARU er viktig. Det første du virkelig vil høre på er kick in the world, for allerede der tror jeg du finner svaret på om dette er noe du liker eller ikke. Det andre du bør gjøre er å sette på videoen til harutosyura (Youtube). Derfra er det bare å lete selv. Høydepunkt involverer en sang hun gjorde for en Cyberpunk 2077-radiokanal (let it go as if you wander), en EP hun nylig ga ut med festløvene i FROST CHILDREN (høydepunktet er BURN).

Om du er ute etter rapp, sugende riff på en Tatami-matte av støy, poetiske tekster som føles ekte uten at du forstår et kløyva ord, eller å ta et dykk i en annens univers: HARU kan overraske og berøre deg også.