Cyberpønk i 2077

Det minner meg om en middelmådig sketsj. TV-spillene som bare fortsetter er en verkende torn på mediet, der den ene oppgaven svelger den neste, fordøyer den, for å på et senere tidspunkt drite deg i ansiktet med restene av det du opplevde for noen timer siden. Du vet aldri når resirkuleringsprosessen, om man kan kalle den det, stopper. Men nei, det er ikke det at oppgaven i seg selv blir dårligere. Noen ganger kan den til og med bli bittelitt mer interessant. Den kan få det lille ekstra, sånn at den stinkende grøten får en litt annen struktur, og kanskje til og med motiverer deg til å ta en skje til. Så dumme kan jeg være.

Kasuset i dag er Cyberpunk: 2077, men det kunne like gjerne vært hvilket som helst annet spill som utgir seg for å ha en åpen verden, en gigantisk lekeplass der de samme aktivitetene står på rekke og rad, i nøye inndelte områder, slik at du kan arbeide deg framover med en slags form for frekvens, eller til og med gjenta aktiviteten du liker i litt andre omgivelser. Rød bakgrunn? Grønn bakgrunn? På tide å finne fram fargekartet.

Disse fargekartene kommer i mange varianter. Kall det Assassin’s Creed, Far Cry eller The Witcher 3: Kall the Grand Theft Auto 5. Du kan kalle det akkurat hva du vil, faktisk, for problemet er tross alt ikke symptomatisk for åpne verdener. Viruset kan infisere absolutt alt, og byllene det gir, groteske misdannelser, har vi lært å elske.

Overdrivelse? Egentlig ikke. Hvis du gir et menneske flere enn fem gjenstander slutter de å være gjenstander. Om vi snakker våpen, ferdigheter eller oppdrag: Mennesker håndterer ikke ting i mengde spesielt bra. Det er en grunn til at vi liker enkle spill også, og hvem tror jeg egentlig at jeg er når jeg forteller deg at disse enkle spillene er de beste?

Som uføretrygdet har jeg mye tid. Jeg kan bruke den nesten som jeg ønsker, og hobbyen vi har begynt å kalle gaming er en av disse måtene. Og selv jeg synes at spillet Cyberpunk: 2077 er en forbannelse og svøpe. Det er tidstyveri satt i system. Det utvikler ingen ferdigheter, gir null inspirasjon, og har ingen form for utfordring. Kall meg gjerne purist. Men jeg sier ikke at du bruker tiden din feil når du spiller Cyberpunk. Så pretensiøs er jeg ikke lenger. Jeg sier at du bruker den dumt. Jeg sier at du kaster bort livet ditt på enda en generisk ting. I motsetning til det mange tror er ubegrenset fritid ikke et ubetinget gode. Det er vanskelig å fylle dagene når du kan fylle dem med hva som helst, for de blir et overflødighetshorn. I mitt tilfelle går forbausende mye av den til å tenke, på å føle på ting som andre ikke har tid til å føle på. Jeg sier ikke at dette er et gode, ei heller et onde. Det er bare annerledes fra hvordan du kanskje opplever livet ditt. Ett av perspektivene jeg sitter igjen med er hvor verdifullt det er med øyeblikk som dreper det monotone, og til å vare så godt som uendelig skaper spill som Cyberpunk ikke bare overraskende få verdifulle øyeblikk: Det undergraver egen verdi fullstending.

La oss begynne med det middelmådige, for det er ingenting Cyberpunk gjør virkelig bra. En verden på skråplanet, generisk dyrket rundt cyberpunk-klassikere uten vidd eller personlighet, og gestaltet av Keanu Reeves som verdens mest uinteressante kvasi-terrorist, foregår spillet i det hellige år 2077. Hva har så skjedd på disse 53 årene? Mega-konsern styrer verden, kroppsmodifikasjoner har blitt mer ekstreme, og internett har manifestert seg som et eller annet jeg ikke helt får grep om. Grunker har blitt eddies, om du er heldig nok til å dø flater du ut, og kriminell er den nye ufør.
 
Du gestalter figuren V, en ekte kriminell fordi hen er kulere enn vanlige kriminelle og klar til å dø som legende. Du er en slags leiesoldat blandet med superhelt, med et dryss av anarkist på toppen av det hele, og gjør oppgaver for ulike fiksere, de som sørger for at den kriminelle infrastrukturen holder seg noenlunde oppegående. Ikke spesielt anarkistisk, tenker du kanskje? Bare vent til du roter deg bort i tidenes dummeste forsøk på å rane verdens mest mektige mann, og får superhelten Keanu Reeves, aka Johnny i bakhodet, og blir forklart at bevisstheten din snart vil bli erstattet av det spillet insisterer på er et komplett rasshøl helt til det gjør en u-sving og han blir en legendarisk anarkistisk helteskikkelse. Og hvem vil ikke forsvinne inn i Keanu Reeves?
 
Cyberpunk er en av de minst provoserende forsøkene på å framstille anarkisme jeg har sett i noe medium, en kritikk fra innsiden som jevnt over faller på sin egen urimelighet og ellers er en generisk suppe. Det har Keanu Reeves, og det jeg innbiller meg at er Idris Elba: Og det har faktisk også overraskende vettig promosjonelt materiale i både sangen fra Run the Jewels og spesielt serien Edgerunners, som for øvrig ikke har særlig mye til felles med kildematerialet. På den måten kan det nesten kalles et fenomen som har vekket litt inspirasjon i meg til å lese sjangerhjørnesteiner som White Noise og Mona Lisa Overdrive igjen; og som kanskje til og med vil føre til et nytt dykk inn i Philip K. Dicks febedrømmer. Ikke min type sci-fi, vel å merke, russerne er fortsatt kongen på haugen, men all fascinasjon for bøker som ikke er romantasy må vel regnes som en oppmuntring?

Også her er svaret et rungende nei. Hvis noe får deg til å gå på jakt etter “bedre” gjør det ikke seg selv bra. Dette er en jakt som på mange måter også definerer åpen verden-spill, og som mange velger å bruke som en rettferdiggjøring av alt som er portåpnere, som sender oss ned i kaninens hull selv om det vi fulgte etter viser seg å være en rotte. Her må de såkalte portvokterne gjøre en bedre jobb, men det er en fortelling vi tar en annen dag.