Noen yderst få bøker kan beskrives relativt enkelt, uten at det føles rettferdig. Andre bøker må beskrives komplisert, uten at det heller føles rettferdig, og Nora Keita Jemisin er definitivt en slik forfatter. The Broken Earth tar oss med til en fjern verden der elementene er ute av kontroll, og folk virkelig lever på kanten av det som er mulig. Til forskjell fra annen apokalyptisk litteratur er det imidlertid en verden som har bestått som skildres. Selv om premisset er at denne gangen, denne gangen er det slutt på alvor, kommer blikkfanget i form av at verden beskrives som overlevelig - og at vi som mennesker har evnen til å om ikke kontrollere kloden vår, så iallfall å tilpasse oss, og å gjøre det beste vi kan.

Det oppstår en åpen form for kynisme i dette. Om man stiller seg et evig spørsmål som: Når slutter mennesker å være mennesker?” går Jemisin langt i å forsvare oss på vårt verste. Men denne strengheten er også en styrke, for den føles nærmest kjærlig: Kjærlig som når noen knuser deg for at du skal bygge deg opp igjen sterkere, et tema som utforskes svært direkte tidlig i første bok.
 
Tre kvinner forteller hver sin historie: Essun har akkurat sett mannen sin kidnappe datteren deres etter å ha drept dere felles sønn. Syenite lærer orogeni: Evnen til å bruke jordenergi til å påvirke omgivelsene sine. Og Damaya har akkurat blitt gitt bort til en fremmed vokter på grunn av at hun har vist orogeniske evner.

Dette er med andre ord en kvinneroman, eller iallfall en bok der hovedpersonene og perspektivet er utpreget kvinnelig. Det legges lite imellom der, noe som går igjen i et i det hele tatt kompromissløst forfatterskap. Kvinners problemer beskrives. Kvinners løsninger fremstilles. Det er også en roman om etnisitet, hudfarge og konfliktene knyttet til denne nesten arvelige synden, som den er nedtegnet i kulturen, språket, i måten vi bor på, livnærer oss på, i måten vi skaper på.

Dermed blir kaster, ideen om at mennesker tjener en bestemt funksjon i et samfunn, en slags utvidet (og bevisst manglende) metafor for moderne yrkesvalg. Et yrke er ikke bare et yrke. En rolle er en integrert del av de små samfunnene som har tatt over for en mer global siviliasjon; og der det å være nyttig til enhver tid er viktigere enn noen iboende kvalitet. En aktuell form for regresjon, og en skremmende én. Mennesker er avlsdyr. Mennesker forvises over filleting. Mennesker reduseres til lite mer enn gjenstander. Ikke for å opprettholde en verdensorden, men fordi det er ytterst nødvendig for at siste rest av sivilisasjon skal bestå. Og det endelige spørsmålet blir selvfølgelig: Når slutter det å være verdt bryet. Når er mennesker redusert til lite mer enn dyr? Når er mennesker virkelig verre? Og hva skal til for at det skjer?
 
Ut av dette males det en verden på grensene av sivilisasjon. Ingenting er trygt, og om den politiske innsatsen innledningsvis ikke er viktig, handles det fortsatt i liv og død. Hver av disse figurene har sin fortellerstemme og perspektiv; ja, sågar ordforråd og begreper knyttet til hvem de er og hvor de befinner seg, og sammen blir lappeteppet av verdenen nesten mosaikk.  
 
N.K. Jemisins The Broken Earth kan lett avskrives som sjangerlitteratur, men som The Hunger Games-serien før den blir det for enkelt å kalle det dystopisk, om det seg være fantasy eller vitenskapsfiksjon. Sjanger har for meg mer vært et virkemiddel enn en markedsappell, og å delegere en forfatter av hennes kaliber til “enda en som skriver om magi” virker nærmest fornærmende. Som de store spekulative forfatterne på 70- og 80-tallet (Delaney, Herbert, Dick og Wolfe...) har Jemisin skrevet en trilogi der ideer legger premissene. Prosaen er derimot langt mer fengende, og gjør det mer naturlig å sammenligne henne med Cormac McCarthy (spesielt The Road), eller Toni Morrison som hun virker nært inspirert av. Kanskje til og med med selve gralen av denne typen fiksjon: William Goulding og Fluenes herre.

Det er denne sjeldne blandingen av tankegods, vakker prosa og politisk bevissthet som gjør Jemisin til en av de mest spennende forfatterne i det nye årtusenet, uansett sjanger. Dette er seismisk litteratur, storslagen, og det er vanskelig å ikke føle på ærefrykt over det enkle i det kompliserte i disse historiene. Og en skjønnlitterær fantasyverden gir endelig mening. Det er en triumf i seg selv.

Et barn fødes: Ikke et hvilket som helst barn, men Titus Groan, Fyrst Sepulchraves første, og vi forstår raskt at han også blir den eneste, sønn, studeres med argusøyne. Er barnet velskapt, spør fyrsten sin lege, Prunesquallor. Svaret gir ikke seg selv.  Prunesquallor gir ingenting gratis. Han vrir på det. Studerer barnet tenksomt: Ikke pent. Nei, ikke pent. Men er Titus et misfoster? De lilla øynene kan tyde på det. Det er noe med dette barnet som ikke er riktig, konkluderer han med. Og Sepulchrave faller hen i tanker.

Til å ha gitt navnet sitt til boken er Titus ikke en gang spesielt viktig. En serie vignetter fra barnets første år utspiller seg på slottet Gormenghast, en fantastisk konstruksjon som er fanget i en evig middelalder, og igjen holder beboerne fanget i en limbo av daglige ritualiserte gjøremål. Titus er den 77. i Groan-rekken, og det er egentlig det. For Fyrst Sepulchrave er den neste Groan like god som den forrige. Slik har det vært i uminnelig tid.

Om Titus er et misfoster eller ei kommes det knapt tilbake til, men hans fødsel er uansett en slags katalysator for, om ikke plottet, så valget av karakterer som leseren introduseres for. Hans søster Fuschia, en liten drømmer som har isolert seg i sitt eget spesielle tårn blir en dag overrasket over å få besøk av kokkelærlingen Steerpike, som klatrer inn gjennom vinduet hennes som en parodisk prins, og snart setter slottet i bevegelse -- i den grad et slott som Gormenghast kan beveges.

Steerpike, uhyre intelligent, men uten det minste spor av samvittighet, ser sitt snitt til å innynde seg, og er, om ikke på alles lepper, snart godt i gang med å konspirere seg mot toppen av slottets hierarki. Han søker hjelp hos Sepulchraves søstre, de enfoldig maktsyke Clarice og Cora, slik at de sammen kan brenne ned Fyrstens bibliotek og sette en stopper for Groan-dynastiet gjennom å føre Sepulchrave inn i katatoni.

Samtidig utspiller det seg en rekke små drama: stakkarslige fragmenter av menneskelige opplevelser skildret med en patos som burde ha føltes malplassert. Vi følger slottets tradisjoner, ofte meningsløse, noen ganger latterlige. Vi følger slottets beboere: deres særheter og særegenheter. Og ja: Vi følger Gormenghast som konstruksjon, bokens egentlige hovedperson, og hvordan det gjennom generasjoner har blitt det sovende monsteret av beboere vi stilles ovenfor.
 
Hvis livet ditt kan føles som et uendelig ritual befolket av gjenkjennelige individer med utskiftbare navn som alle utfører sine plikter, vil du kjenne deg igjen i dette slottet. Om det er noe snedig eller snodig som gjør verden så besnærlig: Titus Groan ligner ikke på noe av det vi vanligvis refererer til som fantasy. Det er ikke spesielt spennende å lese om slottets sirkusdyraktige beboere, der de går gjennom rutinene sine. Plottet som sentrerer rundt den kyniske oppkomlingen Steerpikes forsøk på å ta over dette lille, store universet fargelegges knapt. Titus Groans karakterer, fra fettberget av en kokk, den sadistiske Swelter, via erkefienden Flay, som halter rundt i sitt eget hode, til livlegen Prunesquallor som knapt kan ytre en setning uten å føle at han har fortalt verdens beste vits, rommer så mye av det som foregår i verden at å legge boken fra seg blir som å gå inn i en mindre virkelighet.
 
Dette er en bok som vil overleve mennesket selv. På godt og vondt lever dette universet vel så mye som vårt eget. Noen ganger vel så lite. Titus Groan føles som en dom der alt har sin pris.
Om verdensrommet var en sum, vet jeg ikke om denne boken eller jordkloden tar større plass i universet.

The Boys føltes kanskje som et friskt pust da serien debuterte i 2019, men siden den gang har verken verden eller tv-mediet stått stille. Grensene mellom innhold og form har glidd ut, debattene har blitt mer ampre, og sannheten har blitt enda mer dyrekjøpt. Det burde ha gitt serien rom til å vokse, til å bli en form for hypersaturert satire, men selvfølgelig skjedde det motsatte. Som så mange andre former for mainstream-satire sikter serien lavt, den er tross alt akkurat det den kritiserer andre for å være, men sprekkene i det som har vært det overhengende plottet har blitt tydeligere og tydeligere, til vi i dag sitter igjen med det som er lite mer enn en serie sketsj-vignetter.

Siste sesong, om man kan snakke om siste sesonger i dagens tv-marked som mer enn enda et salgtriks, av The Boys (Prime Video) er dermed ikke så mye en fortelling om en kamp mot systemet, representert av multikonglomeratet Vought som har kommersialisert superkrefter, eller frontfiguren deres, Homelander (Antony Starr), som det er en kamp om oppmerksomhet. Din oppmerksomhet.

Det overhengende plottet har alltid vært utvannet: Om serien føles sydd sammen med en vag tanke om at satire er bra, har ingenting forandret seg. Det uunngåelige oppgjøret mellom karakterer som er smurt tjukkere enn de har noen rett til å være, mellom den nihilistiske William Butcher (Karl Urban) og gjengen hans ,og nevnte Homelander og hans lakeier i The Seven, er dømt til å bli klimatisk. Det burde man kunne forvente etter fem sesonger også.

Lyspunktet er relasjonen mellom Frenchie (Tomer Capone) og Kimiko (Karen Fukuhara): Karakterer som har den vageste antydning av menneskelighet ved seg som overstyrer funksjonen i den neste sketsjen. Som et speilbilde har du Starlight (Erin Moriarty og Hughie Campbell (Jack Quaid), som har like mye kjemi mellom seg som vann og sukker. Det skader imidlertid ikke serien stort. For kjemiske våpen til tross: Du finner liten sannhet i selve relasjonene her.

 Jevnt over er skuespillet mye bedre enn historiefortellingen, og du kan miste deg selv i enkeltgestalter. Men sammenhengen i prestasjonene varer sjeldent mer enn en scene, før det falles tilbake på verbale karakteriseringer der staffasjen i hovedsak består av en definert nasjonalitet, superkraft, eller etnisk bakgrunn.

Men intet er nytt under solen. The Boys’ eneste egentlige valuta på dette tidspunktet er død. Det nærmeste man kan komme å bry seg om det som skjer ligger i hvem som overlever: Jeg tviler på at noen bryr seg om hvordan det slutter, ikke egentlig. Serien har satt såpass tydelige premisser for at bittersøtt er den nye søt, og at hyperstilisert vold er mer underholdende enn sit-comens konstruerte latter, at den ikke evner å overraske lenger. Den kan komme trekkende med absurde påfunn i perversitetens navn, og den kan levere satire, men i begge tilfeller er referansen viktigere enn budskapet.

The Boys er nemlig en serie som poserer. Det ligger i mainstreamens natur, i minst like stor grad som det er sant for inngrodde subkulturer, i dagens medievirkelighet. Det finnes ikke rom for noe annet enn et nikk, et mikroblikk på en verden på steroider, og dens dyder og laster. Dermed er det knapt fornærmende at helter skal henrettes i en konsentrasjonsleir, det er ingen appell til anstendighet i det, men bare en tungnemm felle som fører plottet videre mot ingenting. Det refereres hyppig til dagens oppblåste mediebobler i form av isolerte interessegrupper på internett: Og generasjonskløften som har oppstått ved at vi søker ulike plattformer. Fake News er noen du kløyver veden din på.

Dette gjør serien vektløs, som en versjon av Black Mirror som dropper alle pretensjoner om å ha noe å si, eller utforske det den sier. Scenene henger knapt sammen, og det overhengende plottet, et virus som skal utslette superkrefter og Homelander/Voughts hegemoni en gang for alle, er mer som en rød tråd som når som helst kan klippes over enn noe som fører et sted. I sin siste sesong er Showrunner Kripke mer opptatt av å holde mulighetene åpne, kan det virke som, enn å sette et endelig punktum for en serie som knapt en gang kan sies å ha besøkelsestid. Vi får en annen type superhelter, bevares, og poenget er at disse heltene er like dysfunksjonelle som deg og meg. Men til forskjell fra mennesker er de definert som overflødige: De har ingen annen funksjon enn å være antiteser, og er mer et vrengebilde av rekonstrueringen man så for en halv mannsalder siden med Watchmen og The Dark Knight enn et forsøk på å forlenge noen form for relevanse for en sjanger som ikke har hengt med i tiden på en stund nå.

The Boys er ikke en løsning, verken dramatisk eller estetisk, men å kalle den et problem er mer enn serien fortjener. Vagt underholdende, ja. Og Vagt provoserende. Men mest av alt vil den huskes vagt.

Basert på de to første episodene.

”It ain’t that deep to be so shallow.”

På fjorårets beste single blir det åpenbare vakkert og sant. Danny Brown møter Underscores  i en vill og uhemmet hyllest til stjernetilværelsen, til penger og status, og til å være kul. Den fengende tekno-rytmen, signaturdrivkraften i Underscores selvbevisste overfladiskhet, gir deg tyggegummi på hjernen mens Danny leverer det vageste selvskrytet jeg kan forestille meg.

“All I ever wanted was to be like you, so I’m doing that too.”

Sjeldent har så enkle ord rommet så mye velvilje, så mye entrepenørskap, og så mye respekt. Om det ikke er stor kunst, så er det stor selvhjelp. For en som mener at James Joyces konteksualisering av “As you are: We once were” sannsynligvis er det vakreste som er festet mellom to permer, varmer det å se Danny Brown finne fram til en moderne tolkning av denne enkle visdommen. Hvem hadde trodd at vi hadde med en moderne guru å gjøre?

For det var aldri åpenbart. Dette er ikke en vurdering av Danny Brown som menneske, men av albumet Stardust. Selvfølgelig glir de to over i hverandre: Du kan ikke skille kunsten helt fra kunstneren, men at jeg liker sporet Danny Brown virker å være på er ikke fellesbetydende med at han lager stor musikk. La oss kalle det en bieffekt. La oss kalle det rollefordeling.

Hvis jeg skulle anmeldt Danny Brown som menneske hadde han sikkert bestått. Stardust består musikalsk med glans. Fra første klimprende gitarspor, Book of Daniel, der vår helt og protagonist snakker om hva han har lært siden sist, der han tolker seg selv som fanget blant løver, deler han sin sannhet. Det er ikke en skjærende sannhet, men den er sår. Folk vil deg nødvendigvis ikke vel. Men du har likevel en fordømt plikt til å gjøre det du mener er riktig for deg selv. For Danny betyr dette kompromissløshet, ærlighet og respekt. Det setter føringen for Stardust som helhet, et album uten svakheter som ikke er intendert. Et gjennomført prosjekt som er en hyllest til genuinitet i alle dets former, og de gode konsekvensene av den.

Derfor er det også alt og intet. Ekstreme vegger med dissonans blir til poetiske opplesninger, fengende pop, og samarbeid med artister som fundamentalt endrer albumets stil. Det er enkelt å beskrive Stardust som Hyperpop, men det er bare sant for de mest single-vennlige sporene. Det er elektronika, hard noise, og det er meme-musikk om hverandre, der hver enkel gjesteartist åpenbart har hatt stort kreativt rom til å bidra. Til slutt gjenstår et amalgam av holdninger og smak som har Dannys signatur. Det er det sentrale for meg: Stardust har en tydelig signatur gjennom alle sine krumspring, og denne signaturen tilhører artisten og artistene i langt større grad enn man kan si er regelen for hip-hop.

Noen sanger borer seg inn i ørene dine som sultne larver. Andre masserer deg bare forsiktig. Og i dette er det alltid en positivitet og en livsbejaende energi; og en kreativitet som føles ubegrenset der Danny virker å gjøre akkurat det han vil. Han samarbeider med dem han vil, og det er dette kollektivet av inntrykk, og denne blandingen av stiler som gjør at dette er et album som fortsetter og fortsetter å overraske, og tåler å høres igjen og igjen.

Ikke siden Kanye West var på toppen av verden med Kids See Ghosts har musikk føltes så kompromissløs og ren i hip-pop-format. Du kan godt kalle Stardust et ti av ti-album. Sannheten er at det er mye bedre enn karakterer kan tilsi.

∞/10

Forventninger er en mare. Min erfaring med oppfølgeren til filmen 28 Years Later, regissert av Nia DaCosta, og med et manus av Alex Garland var grøsselig forferdelig. Det virker som at alt som fungerte med forgjengeren var et blaff: For denne gang faller Garland tilbake på pretensjoner jeg sliter med å ta seriøst, mens DaCosta gjør sitt beste for å understreke de håpløse påfunnene og de innholdsløse krumspringene hans i underholdningens navn.

Er det underholdende? Det er det eneste spørsmålet jeg kan stille meg etter å ha sett en film hvis eneste positive element er dens relativt beskjedne lengde. Historien vi husker fra 28 Years Later tas umiddelbart opp der jyplingen Spike inkluderes i en gjeng med sataniske skikkelser som er klippet ut fra Stanley Kubricks versjon av A Clockwork Orange. Lederen deres er Jimmy Crystal, en ufrivillig komisk sjablong av underutviklet psykologi og motivasjon som representerer et slags mørkt hjerte som ikke banker for noe annet enn voldelig hedonisme. Det er det vi ser utfolde seg også.

I Bakgrunnen er Beintempelet og Dr. Ian Kelson, hvis nyeste prosjekt er å tilnærme seg de vandrende døde med å gi en såkalt alfa, en superzombie, mengder med opiater i et forsøk på å roe ham ned, og trenge gjennom lidelsen et enormt monster føler på: For hva ser egentlig zombier? Og hvorfor er de så opptatte av menneskekjøtt? Ian Kelson (Ralph Fiennes) var en av de mer interessante elementene ved forgjengeren i det som er planlagt som en trilogi: En lege som på sekulært vis samlet menneskerester, renset dem for kjøtt, og plasserte dem i en makaber installasjon som godt kunne vært plassert på Astrup Fearnley til stor jubel. Om det er et kompliment kan vanskelig svares på, men det var et interessant element i en historie som hadde interessante elementer, og som rommet ettertanke.

Men glem det. The Bone Temple er en subversiv film, og den gjør dette svært tydelig der den glir mellom sine motbydeligheter: Sin tortur og sin sadisme. Bak fasaden skjuler det seg et åpenbart spørsmål og et latterlig ett: Er mennesker verre enn zombier? Kelson og alfaen hans lever tross alt i relativ harmoni, mens Jimmy Crystal og hans disipler kanaliserer en ondskap som de forkler som satanisme. Det er imidlertid ikke en god forkledning. Min medskuer, CAS, spurte meg hva som feilet Crystal. Hun brukte begreper som schizofreni og psykose, i et forsøk på å forklare denne demagogens handlinger, men det er ingenting som tyder på at han har noen av delene selv om han hardnakket påstår å høre stemmer helt til en omvendt korsfestelse, en parodi på Jesus siste øyeblikk der han føler seg, virkelig føler seg, forlatt av alt og alle inkludert hans guddommelige far, tar fra ham hans kontakt med satan. Hvis dette skal være religionskritikk er den sjeldent banal: Noe enhver intellektuell hobbyist kunne skrudd sammen. Som visuelt spetakkel har det kanskje en verdi, men er det en ting man ikke blir klok av er det spetakkel.

Jimmy Crystal tvinger doktoren til å ta på seg rollen som satan, for å blende følgerne sine med sin egen forkvaklede ideologi: Og hva er mer satanisk enn å sprette rundt til Iron Maiden? Igjen forsøker Garland seg på ironisk ekstremisme: Scenen er ikke direkte flau, og Fiennes gjør en imponerende dans til hjemmelaget pyroteknikk mens The Number of the Beast banker over høyttalere han selv har installert. Scenen er selvfølgelig latterlig: Kanskje til og med morsom. Men hva forteller den?

The Bone Temple er en tom film. Den er knapt et skjelett en gang. Den er levninger som er i ferd med å bli til støv. Og den anbefales ikke som noe annet enn spetakkel. Det har verden nok av akkurat nå.

Danny Browns Stardust - Hjernestøv, stjernestøv, og en klype sannhet.

Klarheten som kommer med alder avhenger selvfølgelig av hvor klar du var i utgangspunktet. Intelligens og livserfaring kan kanskje hjelpe deg et stykke på veien, men du kan lese all verdens filosofi, og forbedre deg selv i helt utenkelige retninger uten at det har så mye å si for menneskene rundt deg. Det er det de fleste ønsker, tror jeg: Å være viktige for andre enn seg selv. Så hvorfor får mange av oss det ikke til?

Danny Brown entrer scenen for alvor rundt 2010. Fra han gjør de sitt inntog på den mer alternative delen av hip-hop-scenen, ekte hip-hop, betyr han noe for mange. Den hedonistiske og selvdestruktive, noen ganger direkte hatefullt avstumpede, er kult på samme måte som store personligheter er kule: Han betyr noe for mennesker som er som ham uten at de tør å leve som ham. Mennesker som meg selv.

Han var også dypt ulykkelig, og slet med alle tingene både berømmelse og personlig misbruk tar med seg. Det er verdt å merke seg at dette er en omskrivning han selv står for, og som er enkel å relatere seg til for outsidere over hele verden: På mange måter intelligente individer som føler på en mislykkethet rundt å aldri ha blitt sett for den man er, på bitterhet over å bli misforstått, og på frykt for alt de mistenker at de ikke forstår. Og om vi tør å være så ekstrem at andre tiltrekkes av det, eller er karismatiske nok til å ha en fanbase; er vi ikke mer enn plaster på dette fellesskapets ønske om å føle seg bedre enn nesten hvem og hva som helst.

Danny Brown er både helt og offer i dette bildet.

De ekstreme tingene han gjør tidlig i karrieren får fanbasen til å føle at de er bedre enn både seg selv og de som ikke hører eller forstår: “The Shakespeare of sixteens dripping my ink pen, made a sculpture of me, but my dick was too thin” er en av de mer slående linjen som er skrevet på rap-papir, og iallfall i en diskografi der slående linjer er regelen. 

“Bruise her, that’s my style. You don’t forget the Brown.”

Men nok om meg, og mine feiltolkninger av rap-tekster: La meg snakke litt om min opplevelse av Danny Browns artistiske reise.

...

Danny Brown sa ikke det, men det hindrer meg ikke fra å plassere disse tenkte linjene som noe Danny kunne ha sagt på et album som beskriver livet hans som en kulminasjon mot det å dø som en rockestjerne, som har en hel sang som hyller avhengighet som genetisk, og et uomtvistelig faktum som skal lede ham mot en tidlig død. Om dette er på grunn av eller på tross av det enorme talentet hans blir aldri tydelig.

Danny Brown vokser, men han vokser ikke kunstnerisk. I senere utgivelser som i større grad treffer mainstreamen bygger han videre på personaen sin av avhengighet og selvvalgt nød. Han unngår å snakke om ting, og med ting mener jeg å snakke om seg selv. Hva føler du? Hva får deg til å stå opp om morgenen? Hvem skal du bety noe for i dag?

Og den kritiske hyllesten kommer. Danny Brown beskriver ikke bare noe “ekte”, han viser oss hvordan ting “er og var”. På en merkelig måte blir sanger som 25 Bucks, som Grown Up, et innblikk i en virkelighet hvite hip-hop hoder misunner fordi de ikke har erfaringen som knytter dem til opplevelsene Danny beskriver, samtidig som de kan nerde over hvor perfekte disse beskrivelsene av dyp ulykkelighet er.

Senere er den forferdelige og selvutslettende Ain’t it Funny et uttrykk for en frustrasjon ved å være en offentlig apekatt: Ikke nødvendigvis bare rasisme-messig, men også som en medie-skapt rendyrket hedonist: Han er klovnen til et i hovedsak hvitt publikum, representert som en sit-com der alt faller fra hverandre, mens publikum klapper. For en liten stjerne, en rapper som aldri vil bli en ny 2Pac eller Biggie, føles det nesten som stormannsgalskap. Men det er en råhet i det: For meg handler det om følelsen av å være fanget innenfor rammer man selv har skapt, men man ikke setter pris på likevel.

Så hvorfor skal man fortsette å dyrke dem? Fordi man er en klovn som bare er “merkelig”? Som er psykisk syk, men hylles for sykdommen sin? Som tvinges inn i å gjøre de samme ekstreme tingene: Og jeg mener ikke at dette er mer ekstremt, for det er ikke det det handler om. Han er fanget i en klisjè: Fanget i at han betyr noe som den fuck-upen han er, og at han blir hyllet for det. Om der er Old, om det er The Atrocity Exhibition (som henter sin tittel fra en Ballard-samling av de mest fucka scenarioene en av vår tids store beskrivelsere av samfunnsmessige fuck ups klarte å komme fram til) eller en av de mindre “viktige” utgivelsene i en ganske stor diskografi (selv for en mann som er midt i førtiårene), feires alt som er selvdestruktivt mens den minste form for motstand mot å plassere seg selv i en mer positiv kontekst blir møtt med kritikk fordi det er nærmest hyklersk.
 
Hvordan kommer man seg ut av dette? Hvordan håndterer man en verden som synes Scaring the Hoes-fenomenet, å feire seg selv på en måte som er skapt for å distansere seg selv fra “vanlige jenter”, er toppen av kransekaken? Og det er ikke det at han ikke lever opp til talentet sitt, albumet befester at Danny Brown KANSKJE er den teknisk mest dyktige rapperen som har skrevet tekster.

For Danny Brown var allerede rapperen som kunne gjøre det han ville på alle former for musikk. Med sine definerende CHECKS, sin ofte dissonante stil, gikk han til angrep på beats fra Rustie og Purity Ring, og formerlig stjal dem fra musikere som er sjeldent dyktige. Dette er ikke hip-hop territorium. Men samtidig er det definitivt det. Og det er det som gjør Danny Brown så transgressiv i en stagnert sjanger.

Derav Stardust. Derav albumet som burde definere hip-hop på nytt i større grad enn selv den tunge kronen Kendrick Lamar har tatt på seg etter at han åpnet seg selv med Mr. Morale and the Big Steppers, og startet krigen “what the culture is feeling”. Danny er en del av denne krigen, men tilnærmingen hans er om ikke mer fengende, så mye bedre enn Kendricks fra et kunstnerisk perspektiv. Danny Brown redefinerer hva det vil si å være en voksen rapper.

Etter den hardt kritiserte Quaranta fullbyrdes en indre reise nemlig med det jeg ikke så komme: En forløsning. Plutselig, og jeg vet ikke om det er plutselig for alle, men det var plutselig for meg, møter Danny hyper-pop. Nei, han møter den ikke: Han omfavner den.

Indie-sjangeren som spesielt transeksuelle har gjort til sin sjanger er en ny lekegrind. Her utfolder en gruppe mange (inkludert meg selv) ikke helt forstår seg, og sprenger grenser. En “ekte rapper” som har spilt på hat for alt og alle, gjør det tydelig at han elsker musikken deres, føler en oppriktig tilknytning til den, og ønsker å dele plassen sin med artister som Frost Children, Femtanyl og underscores. Dette er mennesker, individer, som spesielt i USA er så uglesett: som møter så mye hat at det ikke står tilbake for noe i vår privilegerte del av verden.

Ikke glem at Hip-hop er en sjanger som har vært fylt med regelrett kvinnehat, homofobi, og transene nederst på rangstigen. At Danny Brown, en ekte rapper, velger å ikke bare omfavne og respektere denne utsatte gruppen, men å UTELUKKENDE samarbeide med den over et helt album bør i seg selv regnes som en seier for alle som føler seg litt medmenneskelig fra tid til annen. Og vet dere hva: Han eier dette scenarioet også; og lar artistene som bidrar også eie på albumet: Det er Danny Brown, og det er artister som ikke bare har gjestevers, men som aktivt samarbeides med, som får og tar stor plass. Og det er Danny Brown som holder det sammen som om han er en dirigent.

Det hjelper at hyperpop er den beste musikken her og nå. Den benytter seg av den samme rikdommen av erfaringer som for førti år siden løftet hip-hopen til å erstatte hardrockens rolle som Parental Guidance-musikk. Hyperpop føles nytt. Sjangeren og artistene har noe å komme med, og du kan formerlig føle sulten deres. De vil bli stjerner, og de vil rettferdiggjøre sin eksistens. De er mye av det hip-hop en gang var, før den sluttet å føle seg selv og forsvant inn i nepotisme og håpet om å skape den neste “bangeren”. De er større enn oss dødelige mennesker, gjennom musikken sin. Ikke som artister som Taylor Swift eller Beyonce er store heller. De er større på de måtene som betyr noe. De er ekte musikere

Dette har Danny Brown forstått. Han har forstått at de små “perversjonene” er hva vi bør høre på, og hva vi bør forsøke å forstå. De er de beste blant oss: Ikke på en banal PK-måte, men bokstavelig talt. De trenger fakkelen for hva det vil si å være et menneske, og med hjelp fra en artist som Danny Brown kan de nærme seg å ta den. De er ikke bare mennesker “som deg og meg”, de er visjonære. Og om de arver det musikalske landskapet, tror jeg at det vil bidra til at verden blir et bedre sted.

Jeg har aldri møtt Laszlo Kraznahorkai, men jeg husker mitt møte med Bela Tarr, den ikonoklastiske filmregissøren som gjennom sitt samarbeid med nettopp den nylige Nobelprisvinneren har skapt flere av de såreste bildene som har vært i bevegelse. Tarr var hentet inn til Cinemateket i Oslo for å overvære en visning av Satantango, Kraszanhorkais første roman, og en film som gradvis bygde seg opp status blant filminteresserte både på grunn av sin lengde, sin fargeløshet og sine evigvarende følgende kameratakninger.

Tarr var allerede var på vei ut av rollen som regissør fordi han følte han hadde gjort nok. Men der Tarr satte det som virker å bli et endelig punktum på karrieren sin med The Turin Horse, gjorde Krasznahorkai et av de mest spennende sjangerskiftene jeg kan huske å ha opplevd: iallfall direkte. Fra de apokalyptiske skildringene av forfall som var definerende for spesielt Satantango og The Melancholy of Resistance (filmatiseringen heter Werckmeister Harmonies), begynte Kraznahorkai å grave i åndelige symboler og hva de betyr for oss.

Samarbeidet mellom Tarr og Krasznahorkai kan oppfattes som et sidespor, men det er viktig å huske at den nylige Nobelprisvinneren på tidspunktet filmene ble laget/90-tallet var så godt som ukjent utenfor Ungarns grenser. Det var først med Tarrs filmer at han fikk et større publikum, og det var også i dette tette samarbeidet at han fikk sin påbegynnende kultstatus. Tarrs filmer ble trykket til cineastenes bryst, for noen som en forlengelse av Andrej Tarkovskijs filmer, mens andre satte pris på den unike fortellerstilen som i ettertid virker klippet rett fra sidene i bøkene til Krasznahorkai.
 
Og et eller annet sted skjedde det en kritisk renessanse. Det tok nærmere tjue år fra Satantango ble skrevet til den ble oversatt av George Szirtes, i det som sikkert regnes som en av de vakreste oversettelsene som har blitt gjort, på New Directions, et forlag som ga en ung mann med forfattervyer et innblikk i hva litteratur kunnne være.  Samtidig fortsatte Krasznahorkai å skrive. En kurs ble staket ut med den essayistiske reiseskildringen “Destruction and Sorrow Beneath the Heavens, og fullbyrdet med Seiobo There Below (2008). Begge disse bøkene er sjelegripende, men i spesielt Seiobo tar Krasznahorkai kontroll over tankene sine, og sender dem som prosjektiler tilbake på deg. Hva er disse tankene? I korte trekk har vestens arv blitt spist av åndelig grådighet, og det som kunne, burde og kanskje i noen tilfeller må bety noe har mistet sin autensistet uten at vi vet hvordan vi skal finne tilbake til den. Vi møtes med stor kunst, men har ingen interesse av dette “store”, og i beste fall går reisen videre etter planen.

Dette ledet tidlig til karakteristikker som at vi hadde med en surmaget forfatter å gjøre, men Krasznahorkai er forfatter med stor f. Jeg kan ikke tenke meg at han bryr seg, og spesielt ikke nå som han fikk anerkjennelsen en bedre verden kune gitt ham for 40 år siden. Om noe er dette et forfatterskap som ikke kan unngås, og det er nok også det Nobelkomiteen har kommet fram til.

Årets Nobelprisvinner kommer aldri til å bli noen bestselger med sine evigvarende setninger og sitt dystre utgangspunkt: Mange av bøkene hans er rene dommedagsskildringer, med en sans for humor som er gjemt i en bøtte med kull. Det er ikke gullkorn han ser etter, men nyanser av sort. Men fra Krasznahorkais nærmest uendelige lager med deprimerende ammunisjon får du følelsen av at han bryr seg. Mer enn noen andre, kanskje siden Samuel Beckett, en annen forfatter som fikk Nobelprisen fordi han ikke kunne unngås.

Og dermed står vi her og hyller en sann mester. Om du ikke leser ham vet du ikke hva du går glipp av. For mange av oss er kanskje akkurat det like greit, men Nobelprisen i litteratur, 2025, er en tillittserklæring til sannhet, og evnen store forfattere har til å grave i den. Et viktigere og mer riktig valg tror jeg knapt komiteen kunne tatt akkurat nå, selv om det hadde vært like viktig og riktig om han fikk den på nittitallet. Det viktigste er tross alt at det skjer.
 
Gratulerer.

Filmregissør Danny Boyle og forfatter Alex Garland har aldri vært et par jeg beundrer. De har sammen stått for mange av det jeg tenker på som helt forferdelige filmer, og er sammen og hver for seg ansvarlig for mange traumatiske filmopplevelser. Så da kvesser man kniven, tar med seg en hel verden av fordommer, forbereder sarkastiske og smålige skudd fra hoften... og blir positivt overrasket. Hvordan kunne det gå så galt?

Jeg skal ikke se at jeg så det siste tilskuddet til en gruppe filmer jeg ikke har sett på pur trass, men det lå iallfall en viss potensiell skadefryd og lurte i bakhodet før filmen begynte. Zombier er som regel kjedelige skapninger, og tjueåtte år med dem høres ut som en oppskrift på et makkverk av en verden som ikke står tilbake for Sunshines angrep på selveste sola.
 
Likevel lykkes Boyle med å skape en dynamikk i Garlands historie som er sentimental, skremmende og noen ganger nesten søt. Innledningsvis er det vanskelig å forstå hva som foregår. Antifascistisk disonans i bilder og lyd gir gradvis rom til et enkelt plott: En sønn og far forlater et stabilt lite samfunn for å bevise sitt mot på zombie-jakt. Sønnen er på sin første ekskursjon, og faren hans gjør sitt beste for å skape ikke bare en mann av en gutt, men også å kunne sole seg i glansen av akkurat dette: Å bevise at han selv er en mann med stor M for det lille samfunnet, og få et velkomment avbrekk fra å ta vare på sin syke kone.

Her forventet jeg at ting skulle gå alvorlig galt. De gjør ikke det. Sønnen kommer tilbake som helt, og faren gjør sitt beste for å understreke nøyaktig hvor heltemodig denne regelrette mønster-slakteren var på gutteturen. Ingenting av det han sier er direkte sant, men det er ikke usant heller, og så langt er faren det man kan kalle opportunistisk uten å være direkte ond eller slem. Varsellampene lyser allikevel litt ved kombinasjonen av klassisk hypermaskulinitet og det som viser seg å være en fandenivoldsk holdning til familien: sønnen og konen er begge instrumenter som han ønsker å spille, og det at sistnevnte er syk gjør henne til et begrenset instrument for libidoen hans, og ellers lite mer enn et irritasjonsmoment.

Denne klassiske, om simplifiserte, forståelsen av maskulinitet blir tydeligere når man lærer at det finnes en sinnsyk doktor som kan hjelpe moren. Denne doktoren har levd alene i 28 år, til eller fra, og bruker tiden sin på å brenne store mengder lik: Men han er fortsatt en doktor som kan hjelpe. Om ikke guttens far kan bli en bedre mann, så kanskje moren hans, som blir sykere og sykere, kan få leve lengre?

Mor og sønn legger ut på ferd, for å finne denne obskure skikkelsen som har litt til felles med “Mørkets hjerte”-s Kurtz. Reisen er pikares-aktig, og en annen type relasjon åpenbarer seg. Til slutt finner de legen: Og 28 Years Later blir en meditasjon på død og liv, og verdien av minner.
 
Jeg ble overrasket, og litt rørt. Underveis skjer det en del tull som involverer en svensk marinesoldat på oppdrag og en alfa-zombie, men alt i alt er 28 Years Later ganske lett å forstå, og visuelt direkte minneverdig. Den håndterer kompliserte følelser og samfunnsmønstre uten at du får noen store åpenbaringer, men belyser dem med en varhet som jeg ikke uten videre forventet.

Om den ikke finner mørkets hjerte, så kommer den farlig nært å finne mitt. Dermed består både Boyle og Garland denne gangen testen med glans. Jeg håper de klarer den flere ganger!

Jeg leser Vindane og tenker på hvorfor Tarjei Vesaas lykkes i å skildre noe jeg ikke engang helt vet hva er. Disse novellene som kan gjøre alt viktig følger i fotsporene til modernismen, for på tross av sine ofte enkle omstendigheter skinner en dyp psykologi gjennom det som viser seg å være tekster som spenner mellom rene stemningspartier, eksistensiell skrekk, erotisk-romantiske skildringer og dagligdags realisme. Mennesker i ulike perioder av livet, mest slående barn, men også ungdom og voksne, forvokste barn om man vil, som kjenner kodene vi lærer oss godt nok til at de kan navigere følelsene sine. Iallfall på en måte og for en stund.

Så hvorfor? Den første novellen, den motige maur, er ikke mer enn en skildring av en vagt antropomorfisk skikkelse hvis følelsesregister begrenser seg til sinne, lysten til å spise, og en vag redsel for å bli spist. Dette lille vesenet, om man kan kalle det det, kjenner vi godt, men ikke slik Vesaas beskriver det: Som et dyr som kjemper konstant for og imot tilværelsen og dens regler på en måte som ofte forbeholdes langt større kryp som oss selv.

Dette er også krigen hos Vesaas: en nærmest iboende prosess som foregår både fysisk og psykologisk der mønstre er fastlåste før det kommer en åpning, en vag epifani som om den ikke forandrer noe gir muligheten til forandring. Det er også kanskje derfor novellene føles antiklimatiske. Pepperkakemenn blir spist, katter føder, sokker blir ødelagte. Alt dette er premisser det kan skrives fra, og muligheter til å utforske dynamikken i livene vi lever. Ofte blir det selvsagte studert med nitidighet, det dagligdagse avkledd som skakke ritualer, og derav kommer også barneskildringene til sin rett der de ofte bryter seg ut av det vi som voksne pakker oss inn i av sivilisasjon og tvil. Anger oppstår hos Vesaas’ barn som regel i etterkant, uten noen følelse av en bestemt kausalitet, og reflekterer også hvordan minner forandrer følelser til ingenting annet enn løgnen vi forteller oss selv om hedelsen eksisterer. Du kan kalle det subjektivitet. Dette er det uskrevne i tiden: Å beholde en allmenngyldighet i noe som er både tydelig og vagt: Detaljer som enten forsvinner fordi de er så dagligdagse, eller skildres med stor rikdom fordi de er nye. Detaljer som kommer med minner, refleksjoner, og nag: Som kommer med sykdom, psykisk såvel som fysisk, og detaljer som speiler det å være en grubler.

La oss bevege oss videre til sannhet: Vesaas har en utrolig evne til å gjøre seg selv sann. Om dine opplevelser ikke reflekteres nøyaktig, føler jeg at sporene mot hva jeg husker er sterke nok til at jeg kan skape et psykologisk bilde: Det visuelle er sjeldent viktig: Hos Vesaas er språk mest kraftfullt der det legger seg nærmest andre sanser: Sanser med et mer taktilt element. Når alt er som det alltid har vært, er det som om øynene forsvinner som mer enn et hjelpemiddel. Ord blir ritualiserte: samtaler generiske og anonyme: Det oppstår en mangel på rom som fylles av ritualer: og språket selv minner mer om plikt enn fantasi.

Samtidig eksisterer en barnslig rastløshet. De voksnes verden er under konstant trussel fra noe dyrisk: fra hevngjerrighet, fra usikkerhet og fra ren livsangst. Fra drømmen om at det ikke finnes konsekvenser, og at dårlig samvittighet er en illusjon. Det er her Vesaas’ verden slår sprekker, og derfor han kan skildre det skrekkelige bedre enn noen Lovecraft. Redsel ligger ikke å svever i kosmos, eller i å være redd for det fremmede: For Vesaas er redsel noe lite som vi selv gjør større: til det blir utålelig: Uutholdelig stort.
 
Og like viktig: Hvordan gjør Vesaas dette? Aldri mer komplisert enn det må være: Noen ganger langt enklere. Selv om menneskene som beskrives er fanget i en pre-industriell fortid: på randen av sivilisasjonens materialistiske gleder, sliter de med moderne følelser på en måte som får meg til å tenke på det å føle som noe allmenngyldig. Det er denne tanken, denne sterkheten av tanken, som er sjokkerende, for hvis alle rundt deg er like uviktige, hva betyr det for deg selv?
 
For å snu en populær klisjé opp ned: Når ingenting er viktig, er alt det.

Det minner meg om en middelmådig sketsj. TV-spillene som bare fortsetter er en verkende torn på mediet, der den ene oppgaven svelger den neste, fordøyer den, for å på et senere tidspunkt drite deg i ansiktet med restene av det du opplevde for noen timer siden. Du vet aldri når resirkuleringsprosessen, om man kan kalle den det, stopper. Men nei, det er ikke det at oppgaven i seg selv blir dårligere. Noen ganger kan den til og med bli bittelitt mer interessant. Den kan få det lille ekstra, sånn at den stinkende grøten får en litt annen struktur, og kanskje til og med motiverer deg til å ta en skje til. Så dumme kan jeg være.

Kasuset i dag er Cyberpunk: 2077, men det kunne like gjerne vært hvilket som helst annet spill som utgir seg for å ha en åpen verden, en gigantisk lekeplass der de samme aktivitetene står på rekke og rad, i nøye inndelte områder, slik at du kan arbeide deg framover med en slags form for frekvens, eller til og med gjenta aktiviteten du liker i litt andre omgivelser. Rød bakgrunn? Grønn bakgrunn? På tide å finne fram fargekartet.

Disse fargekartene kommer i mange varianter. Kall det Assassin’s Creed, Far Cry eller The Witcher 3: Kall the Grand Theft Auto 5. Du kan kalle det akkurat hva du vil, faktisk, for problemet er tross alt ikke symptomatisk for åpne verdener. Viruset kan infisere absolutt alt, og byllene det gir, groteske misdannelser, har vi lært å elske.

Overdrivelse? Egentlig ikke. Hvis du gir et menneske flere enn fem gjenstander slutter de å være gjenstander. Om vi snakker våpen, ferdigheter eller oppdrag: Mennesker håndterer ikke ting i mengde spesielt bra. Det er en grunn til at vi liker enkle spill også, og hvem tror jeg egentlig at jeg er når jeg forteller deg at disse enkle spillene er de beste?

Som uføretrygdet har jeg mye tid. Jeg kan bruke den nesten som jeg ønsker, og hobbyen vi har begynt å kalle gaming er en av disse måtene. Og selv jeg synes at spillet Cyberpunk: 2077 er en forbannelse og svøpe. Det er tidstyveri satt i system. Det utvikler ingen ferdigheter, gir null inspirasjon, og har ingen form for utfordring. Kall meg gjerne purist. Men jeg sier ikke at du bruker tiden din feil når du spiller Cyberpunk. Så pretensiøs er jeg ikke lenger. Jeg sier at du bruker den dumt. Jeg sier at du kaster bort livet ditt på enda en generisk ting. I motsetning til det mange tror er ubegrenset fritid ikke et ubetinget gode. Det er vanskelig å fylle dagene når du kan fylle dem med hva som helst, for de blir et overflødighetshorn. I mitt tilfelle går forbausende mye av den til å tenke, på å føle på ting som andre ikke har tid til å føle på. Jeg sier ikke at dette er et gode, ei heller et onde. Det er bare annerledes fra hvordan du kanskje opplever livet ditt. Ett av perspektivene jeg sitter igjen med er hvor verdifullt det er med øyeblikk som dreper det monotone, og til å vare så godt som uendelig skaper spill som Cyberpunk ikke bare overraskende få verdifulle øyeblikk: Det undergraver egen verdi fullstending.

La oss begynne med det middelmådige, for det er ingenting Cyberpunk gjør virkelig bra. En verden på skråplanet, generisk dyrket rundt cyberpunk-klassikere uten vidd eller personlighet, og gestaltet av Keanu Reeves som verdens mest uinteressante kvasi-terrorist, foregår spillet i det hellige år 2077. Hva har så skjedd på disse 53 årene? Mega-konsern styrer verden, kroppsmodifikasjoner har blitt mer ekstreme, og internett har manifestert seg som et eller annet jeg ikke helt får grep om. Grunker har blitt eddies, om du er heldig nok til å dø flater du ut, og kriminell er den nye ufør.
 
Du gestalter figuren V, en ekte kriminell fordi hen er kulere enn vanlige kriminelle og klar til å dø som legende. Du er en slags leiesoldat blandet med superhelt, med et dryss av anarkist på toppen av det hele, og gjør oppgaver for ulike fiksere, de som sørger for at den kriminelle infrastrukturen holder seg noenlunde oppegående. Ikke spesielt anarkistisk, tenker du kanskje? Bare vent til du roter deg bort i tidenes dummeste forsøk på å rane verdens mest mektige mann, og får superhelten Keanu Reeves, aka Johnny i bakhodet, og blir forklart at bevisstheten din snart vil bli erstattet av det spillet insisterer på er et komplett rasshøl helt til det gjør en u-sving og han blir en legendarisk anarkistisk helteskikkelse. Og hvem vil ikke forsvinne inn i Keanu Reeves?
 
Cyberpunk er en av de minst provoserende forsøkene på å framstille anarkisme jeg har sett i noe medium, en kritikk fra innsiden som jevnt over faller på sin egen urimelighet og ellers er en generisk suppe. Det har Keanu Reeves, og det jeg innbiller meg at er Idris Elba: Og det har faktisk også overraskende vettig promosjonelt materiale i både sangen fra Run the Jewels og spesielt serien Edgerunners, som for øvrig ikke har særlig mye til felles med kildematerialet. På den måten kan det nesten kalles et fenomen som har vekket litt inspirasjon i meg til å lese sjangerhjørnesteiner som White Noise og Mona Lisa Overdrive igjen; og som kanskje til og med vil føre til et nytt dykk inn i Philip K. Dicks febedrømmer. Ikke min type sci-fi, vel å merke, russerne er fortsatt kongen på haugen, men all fascinasjon for bøker som ikke er romantasy må vel regnes som en oppmuntring?

Også her er svaret et rungende nei. Hvis noe får deg til å gå på jakt etter “bedre” gjør det ikke seg selv bra. Dette er en jakt som på mange måter også definerer åpen verden-spill, og som mange velger å bruke som en rettferdiggjøring av alt som er portåpnere, som sender oss ned i kaninens hull selv om det vi fulgte etter viser seg å være en rotte. Her må de såkalte portvokterne gjøre en bedre jobb, men det er en fortelling vi tar en annen dag.