Den stygge stesøsteren og savnet etter metaforen

Det er litt for blekt, og det er ikke blekt nok. Inntrykket Emilie Blichfeldt forsøker å gi i sin filmatisering av Askepott, sett fra en av søstrenes ståsted, balanserer en knivsegg, og faller dessverre på begge sider av den. De to delene finner aldri sammen igjen. Det er en skildring som er hjertevarm og motbydelig om hverandre, men det er aldri noe tilfredsstillende møte mellom de to delene.

Mangelen på litterær bevisshet er slående, og som i prisvinnende filmer som Poor Things og The Substance heller ikke uten appell. Den plumpe humoren kan kanskje til og med sies å være bedre realisert her, på tross av at den som regel ikke treffer blink. Til det er den uten unntak for enkel, for direkte, og uten vidd eller brodd.
 
Portrettet av Elvira (Lea Myren) begynner i fornedrelse; og slutter i tragedie. Fra åpningsscenen der vi kan se den nybakte stefaren hennes kaste kake på henne ved matbordet, før han kreker sammen i latterkramper, er det lyter det spilles på. De er umotiverte, som i en forenkling av den enkleste fabel. Vi lærer å forakte Elvira fordi verdenen hennes forakter henne, og om filmen kan sies å ha et poeng ligger det i denne selvoppfyllende profetien. Vi vet at det går galt, og vi forventes å sette pris på det. Vi vet at Askepott vinner over stesøstrene og moren deres, både fordi de er usympatiske og fordi eventyret krever en helt. Men hvilken helt er egentlig Askepott?

Av landets jomfruer er hun den peneste og den reneste: som blir urettmessig straffet nettopp på grunn av det. Spilt av Thea Sofie Næss har hun definitivt utseendet med seg, og det er kanskje der forvirringen starter. Hvis man ser velvillig på det kan man si at filmen menneskeliggjør henne. Hun lar farens død gå innover seg på en måte som ikke vitner om empati eller forståelse for omgivelsene, og hun har et litt for godt øye til stallgutten: som blir hennes fall i familiehierarkiet når faren hennes ikke lenger kan beskytte henne. Det virker ikke som Blichfeldt helt forstår hva hun jobber med, for Askepott er definitivt en høyst reell trussel mot de nybakte søstrene sine.

Disse søstrene, forutnevnte Elvira og den yngre Alma (Flo Fagerli), lever på mange måter nærmere virkeligheten. Elvira er den mest utsatte av dem, et offer for morens (Ane Dahl Torp) ambisjoner om at hun skal kunne giftes bort til prinsen. Disse ambisjonene tar hun også selv til seg, og på den måten kan hun sies å være et offer. Hun lider seg gjennom plastisk kirurgi, sulter seg, og pynter seg fra det omgivelsene tenker på som hennes stygge selv. Alt dette skal underbygge fallet: Øyeblikket der forkledningen forsvinner.

Her er det en åpenbar blanding av identiteter. Det virker ikke som Blichfeld er klar over det kompliserte scenarioet hun setter opp, for hun velger å spille på plump humor som føles direkte upassende i form av Elviras romantiske finlesninger av prinsens plumpe poesi, og hvordan etternavnet til Elvira ender opp som “stesøster” på ballet. Det kanskje verste eksempelt er likevel Ane Dahl Torps karakter, som regelrett defineres gjennom at hun våger å ha en seksualitet i sin alder: før hun amputerer tærne til datteren i et forsøk på å få en sko til å passe. Dette er ikke bare parodisk ondskap: men også i stor grad malplassert ondskap. Stemoren vil åpenbart det beste for seg selv, og å sidestille døtrenes ved og vel med hva som er best for henne selv gjøres så banalt at filmens egentlige antagonist ender opp som latterlig. Ond mor møter stygg datter.
 
Alt er en lyte. Blichfeldt finner en pervers glede i å vise det skitne, og det er også filmens egentlige kvalitet. Vi ser Elvira gå igjennom den ene latterlige skjønnhetsprosessen etter den andre: Vi ser medaljens bakside idet hun svelger en bendelorm for å kunne dyrke bulimien sin, eller amputerer foten, tå for tå. Alma er fornuftens stemme, som ber henne om å være mer forsiktig, men Elvira forstår ikke hva forsiktig betyr i hennes desperate ønske om å bli vakker. Filmen har ingen definisjon av hva dette vakre er: om det eksemplifiseres av Askepott eller av å være det motsatte av en forlengelse av morens vilje blir aldri tydelig. Nei, det er det uoppnåelige idealet som teller, og hva man går igjennom for å oppnå det. Parodisk som det både er og forsøker å være: Det virker ikke som Blichfeldt vet hva hun ønsker å si, og om hun gjør det er det umulig for meg å forstå hvor hun vil, eller hva hun vil meg.

Den stygge stesøsteren er en film der det føles som at ting skjer fordi de må skje: om det er på grunn av eventyrets natur, eller fordi hun vil vise deg noe ekkelt. Og ja. Det er ekkelt, men det gjør det ikke mer motivert. eg liker at det er ekkelt. Jeg liker at en bendelorm på ti meter trekkes ut av kjeften på Elvira. Jeg liker at hun fråtser i badekar. Jeg liker at kroppen hennes faller fra hverandre. Men alene føles det umotivert.
 
På ballet, filmens høydepunkt, sentreres det rundt Elviras nesten-øyeblikk med prinsen. Hun har blitt den hun tror hun ville være: Hun har overbevist seg selv og omgivelsene om at hun er vakker. Så dukker Askepott opp. Fasaden begynner å falle. Og herfra blir alt bare verre.

Det er ikke det at jeg misliker etterspillet til ballet. Det er mye ved det jeg liker, og den virkelig skrekkelige sekvensen der Elvira får hjelp av Alma til å kvitte seg med en bendelorm som må være nærmere ti meter gjennom munnen er hysterisk iscenesatt. Filmen har andre slike sekvenser, men som helhet føles Den stygge stesøsteren for opptatt av å være ekkel; filmens siste sekvens der Alma hjelper en kravlende Elvira vekk fra barnehjemmet - bort fra moren - oppsummerer dette: Slutten skal kanskje være håpefull, men i den verdenen filmen beskriver er det en dødsdom. Hvordan skal de to livnære seg? Hvem skal ta vare på dem? Skal Alma ofre seg selv for det lille som er igjen av Elvira? Spørsmålene er umulige å løse. Men svarene de gir er definitivt ekle. Det jeg spør meg gjennom hele filmen er: Hvorfor?