​Den vonde latteren

Mike Leigh har med Hard Truths laget en av sine beste filmer, en skildring av liv så brutal at selv det 30 år gamle mesterverket Naked av samme regissør virker godhjertet. Denne filmen bærer på en smerte som går mellom det kullsorte og det hysteriske, og ikke uten humor skildres to søstres forhold til hverandre og sine næreste. Humoren er av det ubehagelige slaget. Du ler, og når latteren setter seg lærer du raskt at den aldri vil bli, rungende i magen. Pansy (Marianne Jean-Baptiste) er en desillusjonert hjemmemor og kone, godt inn i middelårene, som presenteres for oss gjennom at hun får et panikkangrep mens hun sover. Hun våkner skrikende, og det vil vise seg at livet hennes ikke arter seg mindre traumefokusert. Hun styres av panikk, sinneanfall og aggressiv adferd. ofte uttrykt med verbale angrep eller et ansikt som balanserer mellom ekstrem angst og skulende øyne. Frykt og udefinert sorg har neppe blitt tydeligere formidlet på film av en skuespiller.
 
På den andre siden av stammen finner du Chantelle (Michelle Austin) Hun er utadvendt og generøs, med to døtre som tar etter henne, er avvæpnende der Pansy gladelig eskalerer selv den minste konflikt til ufiltrert sinne, og mantraet hennes er at i denne familien hater vi ingen.

Pansys sorg og frykt har selvfølgelig en forklaring, akkurat som Chantelles omsorg og medmenneskelighet har det, men ikke den typen forklaring en mindre dyktig filmskaper ville gått til.  Pansy og Chantelle mistet moren tidlig, et arr og på sett og vis et rift mellom de to, selv om Chantelle gjør sitt beste for å holde familiene samlet. Nå skal Chantelle besøke graven til moren på morsdagen. Hun inviterer søsteren, men Pansy er unnvikende, og om mulig mer utagerende etter at hun får invitasjonen. Chantelle ender opp med å forhandle med en vegg. Skal Pansy ta familien sin hjem etter at de har besøkt graven? Hun vet ikke. Slutt å mase. Jeg svarer når jeg vet. De er alle synonymer for følelsen av å råtne i helvete; og ikke vite hvordan man kommer seg vekk derfra.

Når de to omsider besøker graven til morgen på morsdagen er hun defensiv, og behandler det som et irriterende ritual hun må gjennom. Det viser seg at relasjonen mellom mor, datter og datter rommer flere historier, men vi som seer forstår, blir tvunget til å innse, at Pansys historie avviker fra søsterens, at den enes nag er like uforklarlig som den andres kjærlighet, i det minste satt ovenfor hverandre. Det er aldri for sent å få en lykkelig barndom, har jeg blitt fortalt, men med fare for å høre fatalistisk ut: For Pansy var det alltid for sent.

Ikke misforstå dette som fatalisme. Om noe er det en ærlig skildring av personlighet, av hvorfor noen føler mer enn andre og hva de føler, som et omriss av deg og de du kjenner som alle har sine historier. Noen tragiske skjebner lar seg ikke forklare, men som mennesker har vi en plikt til å legge til rette for at vi kan leve på premisser som, om ikke de kler oss perfekt, så iallfall kommer langt mot å passe. Dette er håpet i Mike Leighs filmer, en søken etter en bedre verden selv for mennesker som man ikke vet hvordan man skal hjelpe. For Leigh beskriver slående hva som skader. Og ensemblet hans tar det innover seg og formidler det.
 
Enkeltscene etter enkeltscene stjeles av komisk ubehag, til bare tårer gjenstår. Umiddelbart føles det kanskje morsomt når Pansy er hypokonder, eller skjeller ut alt som lar seg skjelle ut, men gradvis kommer mennesket frem, eller rettere sagt, smerten som definerer det. Pansy vet ikke hva som gjør vondt. Hun kommer med urimelige påstander, verbale angrep, hysterisk oppførsel som for en seer er både treffende og påtrengende ubehagelig. Og filmens vendepunkt. Pansy sier at hun ikke vet hvorfor hun har det vondt.

Det gjør det ikke mindre vondt; selvfølgelig ikke. Hennes subjektive opplevelse, hvordan hun oppleves av andre, hvordan de opplever henne og seg selv, utgjør et så komplisert puslespill at det ikke finnes endelige svar. Psykisk sykdom? Sorgreaksjon? Vanskjøttelse? Uansett former det både søsterforholdet og familiedynamikken; det skader og det gjør vondt. Så hvor oppstod dysfunksjonen? Leigh konkluderer med at det ikke finnes en åpenbar reparasjon, eller løsning. En uinteressert ektemann ute av stand til å relatere seg? En Relasjonsskadet voksen sønn som kanskje er en slask, ja, horfor ikke begge deler? En søster som ikke forstår, og som sannsynligvis ikke er i stand til det fordi hun er en hel person?

Familien til Pansy ender opp hos Chantelle og de to strålende døtrene hennes. Det spises i stillhet. Ingen høflige fraser. Ingen intern humor. Bare ordløs gafling. Og Pansy? Hun eksploderer plutselig i latter, en latter som snart blir krampete gråt. Sønnen har nemlig kjøpt henne blomster. Blomstrene ligger hjemme og venter. Pansy vil ikke ta på dem. Forsiktig klipper hun opp posen de ligger i, før hun flytter buketten, uten å ta på den, over i en mugge. Nesten før hun forlater rommet har ektemannen kastet buketten ut av vinduet.

Dermed Pansy, alene. Et offer, men for hva? For meg er det ikke så viktig. Det jeg ønsker er et udefinert bedre. Hard Truths er ikke en dogmefilm. Den kan sies å være en sosialistisk film, en deterministisk film, og en kynisk film, og et drama satt i et svart miljø, men viktigere: for meg stiller den et uhyre viktig spørsmål: Hva kan vi som individer gjøre bedre for oss selv og andre? For selv om du ikke lar deg hjelpe, har du rett til å ikke bli hatet. La oss kalle det nestekjærlighet.