|
Hvem er egentlig Cathy Ames? I Zoe Kazans feministiske tv-tolkning av Steinbecks roman som nå går sin seiersgang på Netflix er hun oss alle, og ingen, på samme måte som Richard Nixon påstod at han kunne se seg selv i speilet og ikke se noe som helst. Hun er en heltinne like evig som hun er for vår tid, og den samme typen skurk. Hun er bibelsk i proporsjonene, den originale synden dekket over av sivilisasjonens svøpe, og ødelegger alt hun tar i med en fryd som ikke står tilbake for hva menn får lov til å gjøre: Hun er prototypen på både ondskap og det selvskapte mennesket. Fanget i en verden der menn hater kvinner spiller hun spillet med høy innlevelse og innsats, og hun vinner det også. Så hva er prisen?
Florence Pugh gestalter denne karakteren i hennes vage ferd fra tind til tind, der traumer glir over i psykopatologi, og ingenting helt forklares. Hun ser noe andre ikke ser. En iboende ondskap i alt, inkludert seg selv, og dette er hennes tragiske feil, men også hennes hypnotiske kraft. Hun velger vondt, igjen og igjen, for å oppfylle sitt eget verdenssyn. Som barn driver hun en lærer til selvmord før hun brenner foreldrene inne, bare for å kunne leve ut en forkvaklet feministisk protofantasi der sex er makt, og det endelige målet er å tilegne seg nok mørke hemmeligheter til at ingen kan utfordre regimet hennes som horemamma. Hun er et lidenskapens objekt, og et attråverdig sådan. Hun er den typen menneske som utnytter alle svakheter, for å dekke over sin egen udefinerte sult etter en verden som foregår på hennes premisser. Transaksjon for transaksjon. Er dette ondskap? De vise strides. Hun levner iallfall en lang rekke med både figurative og faktiske døde i sine fotspor. Verst går det med hennes motbydelig naive ektemann Adam Trask (Christopher Abbot), selve kronversjonen av mannen som tenker med det han har mellom beina, en vag og patetisk skikkelse som faller pladask for den riktignok utseendemessig henrivende Cathy, og som aldri helt evner å se hvem eller hva han begir seg ut med. Samlivet deres for en brå slutt idet Cathy får tvillinger, og i vill og uhemmet kynisme bestemmer seg for at det ikke er hennes ansvar å ødelegge livet sitt som mor. Så hva gjør man? Cathy finner fram pistolen, og sikter behørig inn på brystet til Adam, skyter, og levner ham til å dø. Men Adam, som bare er i stand til å synes synd på seg selv, får en ny sjanse idet han på mirakuløst vis reddes fra graven av en nysgjerrig nabo. Denne sjansen brukes behørig til å synes enda mer synd på seg selv, til å stirre tomt ut i luften, til å neglisjere sønnene sine, til å drømme om at Cathy kanskje skal komme tilbake en dag og redde ham fra ham selv. Aller helst skulle hun nok ha fullført jobben hun begynte, men Adam føler for mye til at han forstår det: og i en patetisk form for introspeksjon tar han ikke saken i egne hender en gang. Det er selvfølgelig synd å si det, men han kunne spart både seeren for frustrasjon og sønnene for neglisjering om han hadde det spor mot... men da ville han heller ikke ha vært Adam Trask: Han ville ikke trengt å synes synd på seg selv hele tiden, og kanskje gjort noe med livet sitt. Heldigvis for alle andre involverte finnes det gode mennesker der ute. En av dem er Lee (Hoon Lee), den kinesiske tjeneren som får i oppgave å gestalte livene til de tre Traskene, Adam og sønnene Caleb og Aron. En annen er Samuel Hamilton (den alltid fantastiske Ciaran Hinds), og vennskapet mellom disse to: og utfordringene de har opplevd gjennom livene sine skaper poetiske scener med emosjonell klang så det holder. De har på hver sin måte stått i utfordringer, men til forskjell fra Adam har de både selvinnsikt og mot nok til å se verden i øynene. Lee snakker frivillig Pigdin-engelsk for å skjule sin kunnskap og intelligens, fordi det ikke er noe som forventes av såkalte Kinamenn. Samuel lar gang på gang egen vinning gå på bekostning av god moral. Scenene mellom de to gode menneskene skinner som lysglimt i det mørkeste mørke: representert av Cathys verdenssyn og Adams evne til å synes synd på seg selv. Derfor er det heller ikke bekmørkt. De syv episodene (fem sett) varierer i kvalitet, der den svakeste sålangt har vært den som beskriver Cathys liv som Kate, horen som ønsker kontroll over huset hun jobber i. Psykodramaet tar her overhånd, og med mindre du har høy toleranse for dramatisk overspilling i relasjoner, føles det nesten parodisk å se Pugh prøve å vri Kate over i en verden som ha mer til felles med serier som Hannibal, eller Paul Thomas Andersons filmer, enn en jordnær forfatter som Steinbeck. Men denne episoden er mer en avstikker enn definerende for resten av serien. Ellers er det en upretensiøs avkledning av verdier, og stiller oss oran valget om å være en bestemt type menneske. Ofte poetisk, harmonisk og morsom. Andre ganger frustrerende parodisk, men parodien tar også form som menneskelig komedie. Disse karakterene er oss alle fra tid til annen, og forhåpentligvis kan vi unngå de verste fallgruvene slik at vi ikke ender opp som Adam: Velge å ikke være Cathy. Og til slutt må alle nybakte foreldre love meg en ting: Hvis du blir stilt ovenfor å snakke om noe vanskelig med barna dine: Ikke foreslå at dere skal dra og kjøpe ny bil sammen for å unngå den samtalen. Hvem er egentlig Cathy Ames? I Zoe Kazans feministiske tv-tolkning av Steinbecks roman som nå går sin seiersgang på Netflix er hun oss alle, og ingen, på samme måte som Richard Nixon påstod at han kunne se seg selv i speilet og ikke se noe som helst. Hun er en heltinne like evig som hun er for vår tid, og den samme typen skurk. Hun er bibelsk i proporsjonene, den originale synden dekket over av sivilisasjonens svøpe, og ødelegger alt hun tar i med en fryd som ikke står tilbake for hva menn får lov til å gjøre: Hun er prototypen på både ondskap og det selvskapte mennesket. Fanget i en verden der menn hater kvinner spiller hun spillet med høy innlevelse og innsats, og hun vinner det også. Så hva er prisen? Florence Pugh gestalter denne karakteren i hennes vage ferd fra tind til tind, der traumer glir over i psykopatologi, og ingenting helt forklares. Hun ser noe andre ikke ser. En iboende ondskap i alt, inkludert seg selv, og dette er hennes tragiske feil, men også hennes hypnotiske kraft. Hun velger vondt, igjen og igjen, for å oppfylle sitt eget verdenssyn. Som barn driver hun en lærer til selvmord før hun brenner foreldrene inne, bare for å kunne leve ut en forkvaklet feministisk protofantasi der sex er makt, og det endelige målet er å tilegne seg nok mørke hemmeligheter til at ingen kan utfordre regimet hennes som horemamma. Hun er et lidenskapens objekt, og et attråverdig sådan. Hun er den typen menneske som utnytter alle svakheter, for å dekke over sin egen udefinerte sult etter en verden som foregår på hennes premisser. Transaksjon for transaksjon. Er dette ondskap? De vise strides. Hun levner iallfall en lang rekke med både figurative og faktiske døde i sine fotspor. Verst går det med hennes motbydelig naive ektemann Adam Trask (Christopher Abbot), selve kronversjonen av mannen som tenker med det han har mellom beina, en vag og patetisk skikkelse som faller pladask for den riktignok utseendemessig henrivende Cathy, og som aldri helt evner å se hvem eller hva han begir seg ut med. Samlivet deres for en brå slutt idet Cathy får tvillinger, og i vill og uhemmet kynisme bestemmer seg for at det ikke er hennes ansvar å ødelegge livet sitt som mor. Så hva gjør man? Cathy finner fram pistolen, og sikter behørig inn på brystet til Adam, skyter, og levner ham til å dø. Men Adam, som bare er i stand til å synes synd på seg selv, får en ny sjanse idet han på mirakuløst vis reddes fra graven av en nysgjerrig nabo. Denne sjansen brukes behørig til å synes enda mer synd på seg selv, til å stirre tomt ut i luften, til å neglisjere sønnene sine, til å drømme om at Cathy kanskje skal komme tilbake en dag og redde ham fra ham selv. Aller helst skulle hun nok ha fullført jobben hun begynte, men Adam føler for mye til at han forstår det: og i en patetisk form for introspeksjon tar han ikke saken i egne hender en gang. Det er selvfølgelig synd å si det, men han kunne spart både seeren for frustrasjon og sønnene for neglisjering om han hadde det spor mot... men da ville han heller ikke ha vært Adam Trask: Han ville ikke trengt å synes synd på seg selv hele tiden, og kanskje gjort noe med livet sitt. Heldigvis for alle andre involverte finnes det gode mennesker der ute. En av dem er Lee (Hoon Lee), den kinesiske tjeneren som får i oppgave å gestalte livene til de tre Traskene, Adam og sønnene Caleb og Aron. En annen er Samuel Hamilton (den alltid fantastiske Ciaran Hinds), og vennskapet mellom disse to: og utfordringene de har opplevd gjennom livene sine skaper poetiske scener med emosjonell klang så det holder. De har på hver sin måte stått i utfordringer, men til forskjell fra Adam har de både selvinnsikt og mot nok til å se verden i øynene. Lee snakker frivillig Pigdin-engelsk for å skjule sin kunnskap og intelligens, fordi det ikke er noe som forventes av såkalte Kinamenn. Samuel lar gang på gang egen vinning gå på bekostning av god moral. Scenene mellom de to gode menneskene skinner som lysglimt i det mørkeste mørke: representert av Cathys verdenssyn og Adams evne til å synes synd på seg selv. Derfor er det heller ikke bekmørkt. De syv episodene (fem sett) varierer i kvalitet, der den svakeste sålangt har vært den som beskriver Cathys liv som Kate, horen som ønsker kontroll over huset hun jobber i. Psykodramaet tar her overhånd, og med mindre du har høy toleranse for dramatisk overspilling i relasjoner, føles det nesten parodisk å se Pugh prøve å vri Kate over i en verden som ha mer til felles med serier som Hannibal, eller Paul Thomas Andersons filmer, enn en jordnær forfatter som Steinbeck. Men denne episoden er mer en avstikker enn definerende for resten av serien. Ellers er det en upretensiøs avkledning av verdier, og stiller oss oran valget om å være en bestemt type menneske. Ofte poetisk, harmonisk og morsom. Andre ganger frustrerende parodisk, men parodien tar også form som menneskelig komedie. Disse karakterene er oss alle fra tid til annen, og forhåpentligvis kan vi unngå de verste fallgruvene slik at vi ikke ender opp som Adam: Velge å ikke være Cathy. Og til slutt må alle nybakte foreldre love meg en ting: Hvis du blir stilt ovenfor å snakke om noe vanskelig med barna dine: Ikke foreslå at dere skal dra og kjøpe ny bil sammen for å unngå den samtalen.
0 kommentarer
Legg igjen et svar. |
AuthorTonny Albrigtsen, nordnorsk litteraturnerd med hang til absolutte påstander og sort-hvit-tenking. Arkiv
november 2026
Kategorier |
Proudly powered by Weebly