En kunstnerisk ruin: The Bone Temple

Forventninger er en mare. Min erfaring med oppfølgeren til filmen 28 Years Later, regissert av Nia DaCosta, og med et manus av Alex Garland var grøsselig forferdelig. Det virker som at alt som fungerte med forgjengeren var et blaff: For denne gang faller Garland tilbake på pretensjoner jeg sliter med å ta seriøst, mens DaCosta gjør sitt beste for å understreke de håpløse påfunnene og de innholdsløse krumspringene hans i underholdningens navn.

Er det underholdende? Det er det eneste spørsmålet jeg kan stille meg etter å ha sett en film hvis eneste positive element er dens relativt beskjedne lengde. Historien vi husker fra 28 Years Later tas umiddelbart opp der jyplingen Spike inkluderes i en gjeng med sataniske skikkelser som er klippet ut fra Stanley Kubricks versjon av A Clockwork Orange. Lederen deres er Jimmy Crystal, en ufrivillig komisk sjablong av underutviklet psykologi og motivasjon som representerer et slags mørkt hjerte som ikke banker for noe annet enn voldelig hedonisme. Det er det vi ser utfolde seg også.

I Bakgrunnen er Beintempelet og Dr. Ian Kelson, hvis nyeste prosjekt er å tilnærme seg de vandrende døde med å gi en såkalt alfa, en superzombie, mengder med opiater i et forsøk på å roe ham ned, og trenge gjennom lidelsen et enormt monster føler på: For hva ser egentlig zombier? Og hvorfor er de så opptatte av menneskekjøtt? Ian Kelson (Ralph Fiennes) var en av de mer interessante elementene ved forgjengeren i det som er planlagt som en trilogi: En lege som på sekulært vis samlet menneskerester, renset dem for kjøtt, og plasserte dem i en makaber installasjon som godt kunne vært plassert på Astrup Fearnley til stor jubel. Om det er et kompliment kan vanskelig svares på, men det var et interessant element i en historie som hadde interessante elementer, og som rommet ettertanke.

Men glem det. The Bone Temple er en subversiv film, og den gjør dette svært tydelig der den glir mellom sine motbydeligheter: Sin tortur og sin sadisme. Bak fasaden skjuler det seg et åpenbart spørsmål og et latterlig ett: Er mennesker verre enn zombier? Kelson og alfaen hans lever tross alt i relativ harmoni, mens Jimmy Crystal og hans disipler kanaliserer en ondskap som de forkler som satanisme. Det er imidlertid ikke en god forkledning. Min medskuer, CAS, spurte meg hva som feilet Crystal. Hun brukte begreper som schizofreni og psykose, i et forsøk på å forklare denne demagogens handlinger, men det er ingenting som tyder på at han har noen av delene selv om han hardnakket påstår å høre stemmer helt til en omvendt korsfestelse, en parodi på Jesus siste øyeblikk der han føler seg, virkelig føler seg, forlatt av alt og alle inkludert hans guddommelige far, tar fra ham hans kontakt med satan. Hvis dette skal være religionskritikk er den sjeldent banal: Noe enhver intellektuell hobbyist kunne skrudd sammen. Som visuelt spetakkel har det kanskje en verdi, men er det en ting man ikke blir klok av er det spetakkel.

Jimmy Crystal tvinger doktoren til å ta på seg rollen som satan, for å blende følgerne sine med sin egen forkvaklede ideologi: Og hva er mer satanisk enn å sprette rundt til Iron Maiden? Igjen forsøker Garland seg på ironisk ekstremisme: Scenen er ikke direkte flau, og Fiennes gjør en imponerende dans til hjemmelaget pyroteknikk mens The Number of the Beast banker over høyttalere han selv har installert. Scenen er selvfølgelig latterlig: Kanskje til og med morsom. Men hva forteller den?

The Bone Temple er en tom film. Den er knapt et skjelett en gang. Den er levninger som er i ferd med å bli til støv. Og den anbefales ikke som noe annet enn spetakkel. Det har verden nok av akkurat nå.