Et kjærlighetsbrev til HARU NEMURI

Du bobler over av ord, vet ikke hva de betyr eller hvordan de uttales, men istedenfor å grave deg ned, slippe tak i tilværelsen eller krølle deg sammen i fosterstilling, reiser du deg og SKRIKER. Det er en del av hva jeg føler når jeg hører på den japanske electronica-artisten HARU NEMURI. Og disse skrikene: hva betyr de? Smerte? Glede? Frustrasjon?
 
Om de er guturale og brutale; fødselsskrik eller dødsskrik, eller alt på en gang, kommuniserer de både hypersensitivitet og hyperaktivitet. På en merkelig måte reflekterer HARU en tilværelse som er like moderne som en Pynchon-roman, informasjon som belastningen du strekker deg mot, som om du løfter en vekt som viser seg å bli til hele verden på en gang. Om HARU er lykkelig med denne vekten skal jeg ikke svare på, men hun fortsetter å bære den som aktivist, som musiker og som poet, på japansk der ord presses inn i verselinjer som om en enkel setning kan romme uendelig mening, før engelsk tar over, fortsatt gebrokken, som uttykk som føles som slagord for et partiprogram som aldri skal skrives.
 
HARU er stil og substans. Et virvar av følelser uttrykkes og forkastes, før temaet tas tilbake igjen. Isolasjon fra det som betyr noe, og forsøket på å finne tilbake til det. Urban eller personlig, isolasjon er i blodet vårt etter COVID på en annen måte enn det var tidligere, og selv før COVID var HARU viktig: Viktig som å skrike til verden og bli hørt er det. Viktig som å finne et eget rom er det. Viktig som å se skjønnhet er det.

Før tenkte jeg at jeg ikke har følelser. Jeg har lært at jeg ikke er i stand til å beskrive dem. Ikke som de rundt meg ønsker, i det minste. Jeg vet ikke hva jeg føler, sier jeg ofte. Jeg får ikke grep om det som foregår inne i meg, og den eneste løsningen da er å sove. HARU NEMURI betyr også vårtrøtt (tror jeg), en følelse som beskriver meg hele året. Ikke bokstavelig talt, selvfølgelig, men det er noe jeg kan kjenne meg igjen i, og dermed ender det opp med å bety noe. Akkurat som HARUs forståelse av dekonstruksjon, Derridas berømte metode, betyr noe for henne. Det er ikke en direkte oversettelse, men det er en oversettelse jeg føler på. HARU virker å arbeide i dette grenselandet mellom personlig betydning, emosjonell sannhet, og faktisk betydning. Jeg er ikke i stand til det, ikke som henne, men du verden så mye det betyr å lese tekstene hennes, å høre henne blande sammen verden til et særegent uttrykk: Alt betyr noe hvis du ser etter betydning. Hos HARU er det ikke en konspirasjonsteori: Det er en sannhet.

Så hvor begynner man? Gjennombruddet hennes var harutosyura fra 2018, om man kan kalle det det: et album som gikk sin seiersgang på internett, og skaffet henne en internasjonal fanskare som ikke var veldig stor, men desto mer overbevist om at HARU er viktig. Det første du virkelig vil høre på er kick in the world, for allerede der tror jeg du finner svaret på om dette er noe du liker eller ikke. Det andre du bør gjøre er å sette på videoen til harutosyura (Youtube). Derfra er det bare å lete selv. Høydepunkt involverer en sang hun gjorde for en Cyberpunk 2077-radiokanal (let it go as if you wander), en EP hun nylig ga ut med festløvene i FROST CHILDREN (høydepunktet er BURN).

Om du er ute etter rapp, sugende riff på en Tatami-matte av støy, poetiske tekster som føles ekte uten at du forstår et kløyva ord, eller å ta et dykk i en annens univers: HARU kan overraske og berøre deg også.