Forsynets agent

Jeg har lest mye opp igjennom årene, men det hindrer meg selvfølgelig ikke fra å ha noen åpenbare hull blant klassikerne. En av disse hullene er Alexandre Dumas, forfatter av hjørnesteiner som “De tre musketerer” og boken jeg skal skrive om i dag: “Greven av Monte Cristo”. Det vil si: Jeg skal skrive om en omvei til Greven av Monte Cristo, mer spesifikt en mini-serie-adapsjon regissert av Bille August, med Sam Claflin som greven og Edmond Dantes, mannen som blir urettmessig fengslet i en generasjon, før han rømmer og tar hevn på de som fikk han låst inne uten håp om å noensinne slippe ut.

Så hva er Greven av Monte Cristo? En litterær klassiker, åpenbart, og en hevnhistorie som har fanget fantasien til lesekyndige siden den først ble gitt ut i serieformat mellom 1844 og 1846. Jeg skal ikke diskutere 1800-tallslitteratur, et tema som definitivt er for spesielt interesserte, men heller snakke litt om hvorfor både verket spesifikt og denne versjonen av fortellingen er interessant. 

Edmond Dantes er en irriterende flink ung sjømann som raskt beviser sine kvaliteter, og snur makthierarkiet på handelsskipet han seiler med på hodet. Dette fører selvfølgelig med seg misunnelse, mer spesifikt en forsmådd styrmann ved navn Danglars, som må se seg selv tilsidesatt av en 19-årig jypling idet kapteinen erklærer at Edmond skal få overta skipet på intet mindre enn sitt eget dødsleie. Samtidig trykkes et brev i hånden til Edmond, et brev som skal leveres uåpnet til en ukjent mottaker.

Hjemme i Marseilles venter Mercedes på Edmond, men her finnes det enda en person som føler seg forsmådd: nemlig Fernand Mondego som har lagt sin elsk på den samme Mercedes. Så Mondego og Danglars bestemmer seg for å bli kvitt Edmond, og Danglars som har forstått at brevet Edmond skal levere kanskje ikke er helt trygt å oppbevare på egen person, advarer myndighetene om at Edmond kan representere en fare for rikets sikkerhet. Denne myndigheten er representert av Villefort, den siste av Dantes’ antagonister, som bestemmer seg for at det er best for hans egen del om Dantes forsvinner fra verdenskartet. Dermed ender en ung mann innelåst på et fangefort, uten å forstå hva som har skjedd.

Femten år senere rømmer Dantes fra det samme fortet, med et skattekart i lommen og gode manerer i bagasjen. Han har nemlig møtt presten Abbe Faria (Jeremy Irons), en felles fange som viser seg å være litt av et universalgeni, og de siste årene har velsignet Edmond med store deler av sin kunnskap innenfor vitenskap så vel som selskapsskikker. Edmond trenger bare å finne skatten, så er scenen satt for en hevnhistorie som skal begrave den fiendtlige treenighet av Danglars, Fernand og Villefort i deres egen avføring. Med scenen satt: La spillet begynne.

Greven av Monte Cristo blander med andre ord konsepter som burde være kjent for alle som har sett en Netflix-serie. Så hvorfor er dette interessant? Vi vet alle at Edmond vinner til slutt. Men på veien dit er Monte Cristo nærmere å være en moralsk fabel enn å være en teknisk hevnhistorie. Serien handler like mye om hva Edmond gjør mot seg selv for å bli en hevner som den handler om å se antagonistene begrave seg selv i sine motbydelige karaktertrekk. Edmond blir kort fortalt vel så mye en katalysator som en pådriver, en omvendt Batman som tilrettelegger for at skurker skal begrave seg selv. Med uendelige ressurser i bakhånd, både økonomisk og intellektuelt, kan han se liv gå til helvete med et sardonisk smil om munnen, og om han mister seg selv underveis er han ikke først og fremst en kriminell som er villig til å kompromisse sine egne prinsipper: Han er en absolutt tenker som er villig til å ta alle steg for å få sin hevn, å etablere balanse i regnskapet han forfattet gjennom femten år på et fangefort.

Brutaliteten i viljen til å gi folk sine egne renneløkker, og legge alt til rette for at de skal bruke dem, er poetisk rettferdighet. Ingen vil si at du fortjener å se deg selv blottlagt, men det føles samtidig riktig når folk som bruker posisjonen sin til å fremme seg selv får smake sin egen medisin. Når rettssystemet kommer til kort er det opp til den enkelte å håndheve rettferdighet, fortelles vi av superheltene, og ved å sette seg i en posisjon der vi er dommer, jury og bøddel tar vi ansvar for egen skjebne. Edmond gjør det ikke. Han er et instrument, og det er derfor han har det vondt med handlingene sine. Han gjør seg selv til gud, selv om han vet at han er alt annet enn en guddom, til rettferdighetens egen dødsengel, men han vet samtidig at han er en mann. Dette er det motsatte av å bidra til en bedre verden eller til og med virkelighet. Han skader fordi det er nødvendig å skade, men en del av ham vet fortsatt at det slettes ikke er det.

Greven av Monte Cristo handler i denne utgaven ikke om rettferdighetens pris, eller om maktenes vilje til å opprette likevekt når vi blir såret på det groveste. Serien ser heller eksplisitt på hva det koster å dømme andre, hvor rettmessig denne dommen enn er, og blir slik en opphøyet form for ironi. Hovedmotivet i fortellingen? Hvis du ønsker hevn kan du like gjerne grave din egen grav. Om den er fylt med dritt eller støv forandrer ikke at du er død. Og minnet om deg? Edmond vil ikke bli husket. Danglars, Villefort og Fernand blir kanskje det, men som skammelige individer. Likevel håper jeg én ting etter å ha sett disse episodene: Jeg håper at Edmond finner en form for fred.