Gutta på video - Om The Boys, detaljer og helhet

The Boys føltes kanskje som et friskt pust da serien debuterte i 2019, men siden den gang har verken verden eller tv-mediet stått stille. Grensene mellom innhold og form har glidd ut, debattene har blitt mer ampre, og sannheten har blitt enda mer dyrekjøpt. Det burde ha gitt serien rom til å vokse, til å bli en form for hypersaturert satire, men selvfølgelig skjedde det motsatte. Som så mange andre former for mainstream-satire sikter serien lavt, den er tross alt akkurat det den kritiserer andre for å være, men sprekkene i det som har vært det overhengende plottet har blitt tydeligere og tydeligere, til vi i dag sitter igjen med det som er lite mer enn en serie sketsj-vignetter.

Siste sesong, om man kan snakke om siste sesonger i dagens tv-marked som mer enn enda et salgtriks, av The Boys (Prime Video) er dermed ikke så mye en fortelling om en kamp mot systemet, representert av multikonglomeratet Vought som har kommersialisert superkrefter, eller frontfiguren deres, Homelander (Antony Starr), som det er en kamp om oppmerksomhet. Din oppmerksomhet.

Det overhengende plottet har alltid vært utvannet: Om serien føles sydd sammen med en vag tanke om at satire er bra, har ingenting forandret seg. Det uunngåelige oppgjøret mellom karakterer som er smurt tjukkere enn de har noen rett til å være, mellom den nihilistiske William Butcher (Karl Urban) og gjengen hans ,og nevnte Homelander og hans lakeier i The Seven, er dømt til å bli klimatisk. Det burde man kunne forvente etter fem sesonger også.

Lyspunktet er relasjonen mellom Frenchie (Tomer Capone) og Kimiko (Karen Fukuhara): Karakterer som har den vageste antydning av menneskelighet ved seg som overstyrer funksjonen i den neste sketsjen. Som et speilbilde har du Starlight (Erin Moriarty og Hughie Campbell (Jack Quaid), som har like mye kjemi mellom seg som vann og sukker. Det skader imidlertid ikke serien stort. For kjemiske våpen til tross: Du finner liten sannhet i selve relasjonene her.

 Jevnt over er skuespillet mye bedre enn historiefortellingen, og du kan miste deg selv i enkeltgestalter. Men sammenhengen i prestasjonene varer sjeldent mer enn en scene, før det falles tilbake på verbale karakteriseringer der staffasjen i hovedsak består av en definert nasjonalitet, superkraft, eller etnisk bakgrunn.

Men intet er nytt under solen. The Boys’ eneste egentlige valuta på dette tidspunktet er død. Det nærmeste man kan komme å bry seg om det som skjer ligger i hvem som overlever: Jeg tviler på at noen bryr seg om hvordan det slutter, ikke egentlig. Serien har satt såpass tydelige premisser for at bittersøtt er den nye søt, og at hyperstilisert vold er mer underholdende enn sit-comens konstruerte latter, at den ikke evner å overraske lenger. Den kan komme trekkende med absurde påfunn i perversitetens navn, og den kan levere satire, men i begge tilfeller er referansen viktigere enn budskapet.

The Boys er nemlig en serie som poserer. Det ligger i mainstreamens natur, i minst like stor grad som det er sant for inngrodde subkulturer, i dagens medievirkelighet. Det finnes ikke rom for noe annet enn et nikk, et mikroblikk på en verden på steroider, og dens dyder og laster. Dermed er det knapt fornærmende at helter skal henrettes i en konsentrasjonsleir, det er ingen appell til anstendighet i det, men bare en tungnemm felle som fører plottet videre mot ingenting. Det refereres hyppig til dagens oppblåste mediebobler i form av isolerte interessegrupper på internett: Og generasjonskløften som har oppstått ved at vi søker ulike plattformer. Fake News er noen du kløyver veden din på.

Dette gjør serien vektløs, som en versjon av Black Mirror som dropper alle pretensjoner om å ha noe å si, eller utforske det den sier. Scenene henger knapt sammen, og det overhengende plottet, et virus som skal utslette superkrefter og Homelander/Voughts hegemoni en gang for alle, er mer som en rød tråd som når som helst kan klippes over enn noe som fører et sted. I sin siste sesong er Showrunner Kripke mer opptatt av å holde mulighetene åpne, kan det virke som, enn å sette et endelig punktum for en serie som knapt en gang kan sies å ha besøkelsestid. Vi får en annen type superhelter, bevares, og poenget er at disse heltene er like dysfunksjonelle som deg og meg. Men til forskjell fra mennesker er de definert som overflødige: De har ingen annen funksjon enn å være antiteser, og er mer et vrengebilde av rekonstrueringen man så for en halv mannsalder siden med Watchmen og The Dark Knight enn et forsøk på å forlenge noen form for relevanse for en sjanger som ikke har hengt med i tiden på en stund nå.

The Boys er ikke en løsning, verken dramatisk eller estetisk, men å kalle den et problem er mer enn serien fortjener. Vagt underholdende, ja. Og Vagt provoserende. Men mest av alt vil den huskes vagt.

Basert på de to første episodene.