Sanger fra et ekteskap

Danny Browns Stardust - Hjernestøv, stjernestøv, og en klype sannhet.

Klarheten som kommer med alder avhenger selvfølgelig av hvor klar du var i utgangspunktet. Intelligens og livserfaring kan kanskje hjelpe deg et stykke på veien, men du kan lese all verdens filosofi, og forbedre deg selv i helt utenkelige retninger uten at det har så mye å si for menneskene rundt deg. Det er det de fleste ønsker, tror jeg: Å være viktige for andre enn seg selv. Så hvorfor får mange av oss det ikke til?

Danny Brown entrer scenen for alvor rundt 2010. Fra han gjør de sitt inntog på den mer alternative delen av hip-hop-scenen, ekte hip-hop, betyr han noe for mange. Den hedonistiske og selvdestruktive, noen ganger direkte hatefullt avstumpede, er kult på samme måte som store personligheter er kule: Han betyr noe for mennesker som er som ham uten at de tør å leve som ham. Mennesker som meg selv.

Han var også dypt ulykkelig, og slet med alle tingene både berømmelse og personlig misbruk tar med seg. Det er verdt å merke seg at dette er en omskrivning han selv står for, og som er enkel å relatere seg til for outsidere over hele verden: På mange måter intelligente individer som føler på en mislykkethet rundt å aldri ha blitt sett for den man er, på bitterhet over å bli misforstått, og på frykt for alt de mistenker at de ikke forstår. Og om vi tør å være så ekstrem at andre tiltrekkes av det, eller er karismatiske nok til å ha en fanbase; er vi ikke mer enn plaster på dette fellesskapets ønske om å føle seg bedre enn nesten hvem og hva som helst.

Danny Brown er både helt og offer i dette bildet.

De ekstreme tingene han gjør tidlig i karrieren får fanbasen til å føle at de er bedre enn både seg selv og de som ikke hører eller forstår: “The Shakespeare of sixteens dripping my ink pen, made a sculpture of me, but my dick was too thin” er en av de mer slående linjen som er skrevet på rap-papir, og iallfall i en diskografi der slående linjer er regelen. 

“Bruise her, that’s my style. You don’t forget the Brown.”

Men nok om meg, og mine feiltolkninger av rap-tekster: La meg snakke litt om min opplevelse av Danny Browns artistiske reise.

...

Danny Brown sa ikke det, men det hindrer meg ikke fra å plassere disse tenkte linjene som noe Danny kunne ha sagt på et album som beskriver livet hans som en kulminasjon mot det å dø som en rockestjerne, som har en hel sang som hyller avhengighet som genetisk, og et uomtvistelig faktum som skal lede ham mot en tidlig død. Om dette er på grunn av eller på tross av det enorme talentet hans blir aldri tydelig.

Danny Brown vokser, men han vokser ikke kunstnerisk. I senere utgivelser som i større grad treffer mainstreamen bygger han videre på personaen sin av avhengighet og selvvalgt nød. Han unngår å snakke om ting, og med ting mener jeg å snakke om seg selv. Hva føler du? Hva får deg til å stå opp om morgenen? Hvem skal du bety noe for i dag?

Og den kritiske hyllesten kommer. Danny Brown beskriver ikke bare noe “ekte”, han viser oss hvordan ting “er og var”. På en merkelig måte blir sanger som 25 Bucks, som Grown Up, et innblikk i en virkelighet hvite hip-hop hoder misunner fordi de ikke har erfaringen som knytter dem til opplevelsene Danny beskriver, samtidig som de kan nerde over hvor perfekte disse beskrivelsene av dyp ulykkelighet er.

Senere er den forferdelige og selvutslettende Ain’t it Funny et uttrykk for en frustrasjon ved å være en offentlig apekatt: Ikke nødvendigvis bare rasisme-messig, men også som en medie-skapt rendyrket hedonist: Han er klovnen til et i hovedsak hvitt publikum, representert som en sit-com der alt faller fra hverandre, mens publikum klapper. For en liten stjerne, en rapper som aldri vil bli en ny 2Pac eller Biggie, føles det nesten som stormannsgalskap. Men det er en råhet i det: For meg handler det om følelsen av å være fanget innenfor rammer man selv har skapt, men man ikke setter pris på likevel.

Så hvorfor skal man fortsette å dyrke dem? Fordi man er en klovn som bare er “merkelig”? Som er psykisk syk, men hylles for sykdommen sin? Som tvinges inn i å gjøre de samme ekstreme tingene: Og jeg mener ikke at dette er mer ekstremt, for det er ikke det det handler om. Han er fanget i en klisjè: Fanget i at han betyr noe som den fuck-upen han er, og at han blir hyllet for det. Om der er Old, om det er The Atrocity Exhibition (som henter sin tittel fra en Ballard-samling av de mest fucka scenarioene en av vår tids store beskrivelsere av samfunnsmessige fuck ups klarte å komme fram til) eller en av de mindre “viktige” utgivelsene i en ganske stor diskografi (selv for en mann som er midt i førtiårene), feires alt som er selvdestruktivt mens den minste form for motstand mot å plassere seg selv i en mer positiv kontekst blir møtt med kritikk fordi det er nærmest hyklersk.
 
Hvordan kommer man seg ut av dette? Hvordan håndterer man en verden som synes Scaring the Hoes-fenomenet, å feire seg selv på en måte som er skapt for å distansere seg selv fra “vanlige jenter”, er toppen av kransekaken? Og det er ikke det at han ikke lever opp til talentet sitt, albumet befester at Danny Brown KANSKJE er den teknisk mest dyktige rapperen som har skrevet tekster.

For Danny Brown var allerede rapperen som kunne gjøre det han ville på alle former for musikk. Med sine definerende CHECKS, sin ofte dissonante stil, gikk han til angrep på beats fra Rustie og Purity Ring, og formerlig stjal dem fra musikere som er sjeldent dyktige. Dette er ikke hip-hop territorium. Men samtidig er det definitivt det. Og det er det som gjør Danny Brown så transgressiv i en stagnert sjanger.

Derav Stardust. Derav albumet som burde definere hip-hop på nytt i større grad enn selv den tunge kronen Kendrick Lamar har tatt på seg etter at han åpnet seg selv med Mr. Morale and the Big Steppers, og startet krigen “what the culture is feeling”. Danny er en del av denne krigen, men tilnærmingen hans er om ikke mer fengende, så mye bedre enn Kendricks fra et kunstnerisk perspektiv. Danny Brown redefinerer hva det vil si å være en voksen rapper.

Etter den hardt kritiserte Quaranta fullbyrdes en indre reise nemlig med det jeg ikke så komme: En forløsning. Plutselig, og jeg vet ikke om det er plutselig for alle, men det var plutselig for meg, møter Danny hyper-pop. Nei, han møter den ikke: Han omfavner den.

Indie-sjangeren som spesielt transeksuelle har gjort til sin sjanger er en ny lekegrind. Her utfolder en gruppe mange (inkludert meg selv) ikke helt forstår seg, og sprenger grenser. En “ekte rapper” som har spilt på hat for alt og alle, gjør det tydelig at han elsker musikken deres, føler en oppriktig tilknytning til den, og ønsker å dele plassen sin med artister som Frost Children, Femtanyl og underscores. Dette er mennesker, individer, som spesielt i USA er så uglesett: som møter så mye hat at det ikke står tilbake for noe i vår privilegerte del av verden.

Ikke glem at Hip-hop er en sjanger som har vært fylt med regelrett kvinnehat, homofobi, og transene nederst på rangstigen. At Danny Brown, en ekte rapper, velger å ikke bare omfavne og respektere denne utsatte gruppen, men å UTELUKKENDE samarbeide med den over et helt album bør i seg selv regnes som en seier for alle som føler seg litt medmenneskelig fra tid til annen. Og vet dere hva: Han eier dette scenarioet også; og lar artistene som bidrar også eie på albumet: Det er Danny Brown, og det er artister som ikke bare har gjestevers, men som aktivt samarbeides med, som får og tar stor plass. Og det er Danny Brown som holder det sammen som om han er en dirigent.

Det hjelper at hyperpop er den beste musikken her og nå. Den benytter seg av den samme rikdommen av erfaringer som for førti år siden løftet hip-hopen til å erstatte hardrockens rolle som Parental Guidance-musikk. Hyperpop føles nytt. Sjangeren og artistene har noe å komme med, og du kan formerlig føle sulten deres. De vil bli stjerner, og de vil rettferdiggjøre sin eksistens. De er mye av det hip-hop en gang var, før den sluttet å føle seg selv og forsvant inn i nepotisme og håpet om å skape den neste “bangeren”. De er større enn oss dødelige mennesker, gjennom musikken sin. Ikke som artister som Taylor Swift eller Beyonce er store heller. De er større på de måtene som betyr noe. De er ekte musikere

Dette har Danny Brown forstått. Han har forstått at de små “perversjonene” er hva vi bør høre på, og hva vi bør forsøke å forstå. De er de beste blant oss: Ikke på en banal PK-måte, men bokstavelig talt. De trenger fakkelen for hva det vil si å være et menneske, og med hjelp fra en artist som Danny Brown kan de nærme seg å ta den. De er ikke bare mennesker “som deg og meg”, de er visjonære. Og om de arver det musikalske landskapet, tror jeg at det vil bidra til at verden blir et bedre sted.