Scavengers Reign - Når verdensrommet ikke er din venn

Moderne vitenskapsfiksjon kan falle i mange feller, og ofte gjør den også det. Med sine utallige tilnærminger til universet som vi kjenner og ikke kjenner det, er det likevel vanlig å late som at verdensrommet er et bakteppe for en handling som minner mer om en fantasi-roman, en kriminalroman, eller bare er heseblesende underholdning. Derfor er det også lett å undergrave sjangeren som en vag avspeiling av fiksjonens minst sjarmerende aspekter. 

Grunnen til at jeg velger å skrive om Scavengers Reign, en serie du bør se så snart du får muligheten til det, er at den ikke omfavner selve fortelleraspektet ved sin egen banale historie. Framstillingen av mennesker strandet på en fremmed planet etter at det gigantiske lasteskipet de befant seg på fikk problemer, har ikke noe ved seg som gjør den original eller spennende, men magien i Scavengers ligger heller ikke der. For første gang siden Raised By Wolves drister serieskaperne seg til å skrive en fortelling der reisen er målet, og reisen foregår rammet inn av bilder og animasjon som både fascinerer og gleder, mens de vekker genuin nysgjerrighet for livet som vi ikke kjenner det, og hvordan det kan se ut.  

For meg er det viktig at vitenskap ikke er en venn, men et verktøy. Scavengers Reign lykkes i å understreke dette, med sin verden av muterende flora og fauna, ofte er det vanskelig å si hva som er hva, og hvordan de tre konstellasjonene av mennesker vi følger benytter seg av dem. Det er som å se steinalderen utfolde seg på nytt, men i en latterlig hastighet, der de strandede lærer omgivelsene sine å kjenne og bruke, en følelse av at selv ting vi som art ikke forstår, og som er farlige for oss, kan formes eller tilpasses og brukes.

Den mest fascinerende og empatiske av de tre fortellingene i fortellingen følger Azi og, roboten hennes, Levi. Azi kjører rundt på en motorsykkel på jakt etter skipet hun rømte fra da det så ut til å være den eneste løsningen, som en nytolkning av Robert Pirzig, mens Levi gradvis blir tatt over av organisk materiale fra planeten, som gror inn i maskinverket og gjør elektronikken hennes levende. Denne delen av fortellingen er som en skapelsesprosess i miniatyr, eller kanskje en form for nyoppdagelse av hvordan et barn kan formes av omgivelsene sine, uten at vi som voksne kan diktere hva det ender opp som. Følelsen av indre utvikling er slående der Levi går fra å være et hjelpemiddel til å bli en fullverdig partner for Azi, og det mest frydefulle med segmentene de har sammen er hvordan dette skildres naturlig og uten fordommer eller redsel. Levi forandrer seg, og istedenfor å forsøke å stoppe forandringen, omfavner Azi den. 

Kamen, også strandet et annet sted på planeten, er ansvarlig for situasjonen som førte til nødlandingen. Han er på mange måter Azis motkraft, en selvopptatt og opportunistisk karakter som likevel svømmer over av skyldfølelse. Dette blir utnyttet av en av de innfødte organismene, en liten skapning med psykiske krefter som innledningsvis minner om en Ghibli-maskott, før den blir stadig større og mer monstrøs med Kamens hjelp, og til slutt sluker og pakker ham inn i sitt eget kjøtt. Kamen blir hele tiden manipulert, og stadig mer fanget i sine egne minner som den andre skapningen forsterker, til fantasi fullstendig overtar virkeligheten hans. 

I den siste fortellingen møter vi Ursula og, kapteinen på skipet, Sam. Fortellingen deres er den svakeste av de tre fra et dramatisk perspektiv, og fokuserer mer på bruk av omgivelsene og hvordan relasjoner blir til og utvikler seg enn de andre to. Det finnes ingen åpenbar svakhet, og som enkeltstående segment, hadde den fortsatt vært bra nok til at du burde se Scavengers Reign, men er mindre original enn de andre, og lider av tam dialog med en hang til klisjeer. 

Dette er kanskje svakheten i Scavengers Reign. Serien er slående i det den viser deg og ikke viser deg, men når den forsøker å være et mer ordinært mellommenneskelig drama forsvinner litt av den hypnotiske kraften. Animasjonsstilen er enkel, og mangler den ekspressive kraften til den beste japanske animasjonen, men samtidig gjennomført nok til at den ikke er pregløs. Lydsporet passer inn, men er noen ganger litt anonymt, og dialogen kan føles stivt framført. 

Når Scavengers Reign viser deg noe, viser serien det virkelig til deg. Det er en reise og en opplevelse jeg ikke ville vært foruten, og viser at sjangeren fortsatt har noe å komme med når man glemmer virak og fokuserer på det som betyr noe for oss som mennesker.