Blod må flyte

Mitt møte med Warhammer: 40K gjennom romanen Horus Rising.

Jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i spekulativ fiksjon. Og når verkene har filosofisk tyngde finner ørene mine også stilker. Som om jeg er et slimete grønt tentakkelmonster med organer på følere som stikker ut leser jeg Frank Herberts Dune, og lar meg gremme og fascineres av Leto II Artreides livsverk. Jeg leser Strugatsky-brødrenes “Hardt å være gud” som en skremmende advarsel om hvor sårbar sivilisasjonen er, og vanskeligheten ved å gripe inn når ting slutter å gi mening, og jeg tenker at om det finnes romvesener der ute, så er Stanislaw Lem mannen man skal gå til for å få dem forklart.

Dette er noe av det beste jeg leser, har lest, og sannsynligvis kommer til å lese. På den andre siden har du de bokstavelig talt uendelige mengdene med rent skrot jeg hører på. Lydbøker er blitt min forbannelse, og jo enklere de er å høre på, jo bedre. Så lenge de ikke begynner irriterende dårlig kan jeg høre på nesten hva som helst i et titalls timer før jeg blir skikkelig lei og forbanner meg selv for at jeg trodde at jeg brydde meg om hva som skjedde i enda et univers langt borte. En dag skal jeg lage en liste over ubrukelig vitenskapsfiksjon, intetsigende fantasy, og skrekkelig grøss som har blitt strukket så langt at strikken er dømt til å kollapse på alle former for fornuft. Men ikke i dag.

I dag skal jeg snakke om Warhammer 40K: fordi det merkelig nok ikke er rent skrot. Det er ikke spesielt bra heller, kan jeg konstatere etter å ha hørt på Horus Rising av Dan Abnett (2006), men det er noe der som gjør en forskjell: En form for inkluderende ironi som skyggeåret 2025 virkelig trenger. 40K vet hva det er, og til min overraskelse vet også de som uttrykker at de driver med hobbyen hva det er: og det er akkurat denne unisoniteten som appellerer til meg.

Jeg sier ikke at 40K er bra i tradisjonell fortstand, men at universet/produktet har funnet fellesnevnere som gjør vår verden litt mer levelig. Det militaristiske og fascistiske samfunnet vi er vitne til at sprer seg gjennom verdensrommet er så overdimensjonert i sine regler og hvordan de rir dem at det får frem guttungen i deg. Alt er stort, på en måte som inviterer til ærefrykt. Alt er stort, på en måte som får helheten til å virke fullstendig latterlig. Denne dobbeltklangen appellerer på en trygg, nesten vakker måte, til barnet i oss, samtidig som det forsiktig minner oss på at vi kanskje ikke helt er som barnet i oss.

Horus Rising viser oss den spede begynnelsen på Krigsmester Horus’, sønn av mennesketens enehersker, korstog gjennom verdensrommet, hovedsaklig sett gjennom øynene til en kaptein Gavriel Loken, som leder en gruppe romsoldater (Space Marines). Andre perspektiver er også innvevd, ofte definert gjennom deres rolle i imperiet: Kunstnere (Remembrances), Virkelighetsforandrere (Psykers), Iteratorer (propaganda-apparatet) osv.

Under all sjargongen er det plass til både genuint poetiske sekvenser og nedtonet refleksjon, i det minste hvis man tar helheten i betraktning. Karaktergalleriet er imidlertid så stort at det nesten svelger seg selv, og et uoffisielt forsøk på å plassere de navngitte karakterene gikk ikke spesielt bra. Det er likevel ikke nødvendig å vite hvem alle er, eller hvorfor ting er som de er. Historien skinner mest i de mer rolige sekvensene, og den lave mengden med teknobabbel gjør det overkommelig å forstå mye uten å sitte på enorme mengder bakgrunnsinformasjon.

Warhammer 40K får en tommel opp basert på romanen Horus Rising. Om boken ikke er spesielt viktig, har den kvaliteter som løfter den vekk fra å være ren underholdningslitteratur. Og noen ganger er det faktisk helt greit.