Danny Brown gjør selvskryt til en rettighet på Stardust

”It ain’t that deep to be so shallow.”

På fjorårets beste single blir det åpenbare vakkert og sant. Danny Brown møter Underscores  i en vill og uhemmet hyllest til stjernetilværelsen, til penger og status, og til å være kul. Den fengende tekno-rytmen, signaturdrivkraften i Underscores selvbevisste overfladiskhet, gir deg tyggegummi på hjernen mens Danny leverer det vageste selvskrytet jeg kan forestille meg.

“All I ever wanted was to be like you, so I’m doing that too.”

Sjeldent har så enkle ord rommet så mye velvilje, så mye entrepenørskap, og så mye respekt. Om det ikke er stor kunst, så er det stor selvhjelp. For en som mener at James Joyces konteksualisering av “As you are: We once were” sannsynligvis er det vakreste som er festet mellom to permer, varmer det å se Danny Brown finne fram til en moderne tolkning av denne enkle visdommen. Hvem hadde trodd at vi hadde med en moderne guru å gjøre?

For det var aldri åpenbart. Dette er ikke en vurdering av Danny Brown som menneske, men av albumet Stardust. Selvfølgelig glir de to over i hverandre: Du kan ikke skille kunsten helt fra kunstneren, men at jeg liker sporet Danny Brown virker å være på er ikke fellesbetydende med at han lager stor musikk. La oss kalle det en bieffekt. La oss kalle det rollefordeling.

Hvis jeg skulle anmeldt Danny Brown som menneske hadde han sikkert bestått. Stardust består musikalsk med glans. Fra første klimprende gitarspor, Book of Daniel, der vår helt og protagonist snakker om hva han har lært siden sist, der han tolker seg selv som fanget blant løver, deler han sin sannhet. Det er ikke en skjærende sannhet, men den er sår. Folk vil deg nødvendigvis ikke vel. Men du har likevel en fordømt plikt til å gjøre det du mener er riktig for deg selv. For Danny betyr dette kompromissløshet, ærlighet og respekt. Det setter føringen for Stardust som helhet, et album uten svakheter som ikke er intendert. Et gjennomført prosjekt som er en hyllest til genuinitet i alle dets former, og de gode konsekvensene av den.

Derfor er det også alt og intet. Ekstreme vegger med dissonans blir til poetiske opplesninger, fengende pop, og samarbeid med artister som fundamentalt endrer albumets stil. Det er enkelt å beskrive Stardust som Hyperpop, men det er bare sant for de mest single-vennlige sporene. Det er elektronika, hard noise, og det er meme-musikk om hverandre, der hver enkel gjesteartist åpenbart har hatt stort kreativt rom til å bidra. Til slutt gjenstår et amalgam av holdninger og smak som har Dannys signatur. Det er det sentrale for meg: Stardust har en tydelig signatur gjennom alle sine krumspring, og denne signaturen tilhører artisten og artistene i langt større grad enn man kan si er regelen for hip-hop.

Noen sanger borer seg inn i ørene dine som sultne larver. Andre masserer deg bare forsiktig. Og i dette er det alltid en positivitet og en livsbejaende energi; og en kreativitet som føles ubegrenset der Danny virker å gjøre akkurat det han vil. Han samarbeider med dem han vil, og det er dette kollektivet av inntrykk, og denne blandingen av stiler som gjør at dette er et album som fortsetter og fortsetter å overraske, og tåler å høres igjen og igjen.

Ikke siden Kanye West var på toppen av verden med Kids See Ghosts har musikk føltes så kompromissløs og ren i hip-pop-format. Du kan godt kalle Stardust et ti av ti-album. Sannheten er at det er mye bedre enn karakterer kan tilsi.

∞/10