En oppdatering:

Vårens skjønnhet fikk sitt "siste" kapittel forrige uke. Jeg har fortsatt en epilog igjen som legger veien videre for Eros' kirurg, men er usikker på når jeg begynner å legge den ut. 

I mellomtiden har jeg et litt mer tullete prosjekt (eller?) gående med arbeidstittelen "Trollkrigen". Hvis du er interessert kommer en liten smakebit her: 

En mann av fjellfolket
To sett med bein hastet oppover fjellsiden i dyp snø. Falk hørte de tunge skrittene bak seg, skritt som var mye lengre enn hans. Han visste at å se seg tilbake var en dårlig idé. Trollet som snøftet bak ham var ikke bare gigantisk: det var raskere, sterkere, og i det hele tatt var slekten dets mer enn en utfordrer når det kom til sluhet og intelligens. Skogstroll skulle man holde seg unna. Det var en av de første tingene Fjellfolket lærte. Så hvorfor var Falk da i ferd med å bli spist av et?
Falk var i sin femtende vinter, og for ikke første gang tenkte han at denne, denne vinteren ville bli hans siste. Som Fjellfolk lærte man at hvert år var en gave, og selv om han ble jaktet på nå, av et digert beist av et troll som slettes ikke hørte hjemme så langt over skoggrensen, var han ikke så redd at han ga opp. Han gjorde det eneste han kunne gjøre, og det eneste han kunne gjøre var å løpe, skjønt den tunge sneen sakket trugene nok til at en utenforstående nok ville beskrevet det Falk drev med som lite mer enn komisk gange.  
 
Fjellfolket lærte å løpe så snart de reiste seg. For dem var det en naturlig del av  å holde seg i live. De løp fra snøhøvdinger, fra Storhauker og fra frostkatter, som så på Fjellfolket som sitt naturlige byttedyr. De løp på bein og på truger. De løp i regn og i sol, men aller helst, sånn som i dag, løp de på snø. Men snøen var tung og våt, og det favoriserte ikke Falk, som kjente knær og lår stivne, og som hikstet etter pust gjennom blodsmaken. Han hadde visst at det var en dårlig idé å følge etter den lille flokken med geiter så langt fra Klofjell. Selv ikke Furustammen var dumdristig nok til å dra så langt ned under snøgrensen som Falk hadde gjort i dag, og for hva? For å kanskje sikre seg en utmagret geit?

Flokken hadde vandret motvinds, og Falk hadde sett sitt snitt til å snike seg inn på den. Han hadde vært nær nok til at buen hans kunne sende en pil som boret seg gjennom den gråhvite pelsen og inn i hjertet på en liten geit, liten nok til at han kunne bære den i den formiddagen det ville ta å komme seg tilbake til fjellgrotten. Der skulle han sole seg i glansen av sin egen djervskap. De hadde ikke fanget nok geiter de siste månedene, og kjøtt var uansett mer enn sjelden vare, så det var derfor han hadde latt seg friste. Han hadde tenkt på at Bjørn ville riste på hodet i frustrasjon over at det denne gang var Falk som stod for måltidene. Han hadde tenkt på Sjamanessen, den navnløse spåeren deres, som ville riste på hodet før det rynkete ansiktet ville få øyne til å lyse mot ham på en måte som fikk henne til å virke ung igjen, og gi ham den anerkjennelsen han som jeger fortjente. Falk hadde tenkt feil. Den nåværende situasjonen gjorde det så alt for klart for ham.
 
Troll holdt seg vanligvis unna fjell, og de jaktet sjeldent på mennesker, som var for små til at de kunne regnes som mer enn en liten godbit for enorme og hårete beist. Det gjorde ikke at Falk hadde en større sjanse til å komme seg unna nå, for trollet nærmet seg åpenbart der det prustet frustert. Lyden fra åndedragene dets var blitt høye, og Falk skjønte at det måtte ha kuttet ned avstanden betraktelig. Han hadde ikke lenge igjen før trollet kunne kaste seg over ham, og gnage i seg kjøttet og margen det var ute etter. Han hadde fått øye på det alt for sent til at det var to ganger høyere enn ham. Uten at han merket det dukket det opp, et steinkast eller to unna, og Falk hadde skjønt at nå sprang han for livet. Buen med streng av sene hadde han øyeblikkelig kastet fra seg. Koggeret med piler med ender av storhaukfjær likeså. Hadde Falk ikke vært så redd hadde han grått over tapet, som ville skade stammen langt mer enn en geiteskrott kunne gitt dem. Ikke at det betydde noe nå, der han løp for et liv som ikke ville la seg redde.
 
For trollet var snøen knapt dypt nok til å nå over anklene. Han hadde følelsen av at monsteret lekte med ham, men hvorfor et troll skulle finne moro i å løpe etter fjellfolk var mer enn Falk forstod. Skogstrollene hadde også buer, og var de reneste skarpskyttere sammenlignet med Fjellfolkets jegere, så hvorfor akkurat dette valgte å løpe etter ham var mer enn han forstod. Nei, dette trollet hadde ikke bue, med en pil som var lengre enn Falk, en pil som kunne spidde ham slik Fjellfolket spiddet fjellgeiter over bålet ved solsnu, og roterte dem rundt til de var riktig møre. En god tradisjon som under andre omstendigheter hadde fått skummende spytt til å spre seg i munnen hans.
 
Om kjempen hadde bue eller ei nærmet den seg. Det var ikke noe annet valg enn å overgi seg, og å be om nåde, men Falk visste hva skjebnen hans ville bli nå. Han kunne trygle i den ulende vinden, som troll mislikte nok til at de sjeldent bevegde seg langt fra landsbyene sine, landsbyer få Fjellfolk hadde sett og færre av dem var villige til å fortelle om. Å overgi seg var ikke bare det beste alternativet: nå var det det eneste.

Falk overga seg. Han falt på kne foran trollet, og tryglet om nåde. Det var år siden sist, og han var redd for at han hadde glemt denne kunsten fra barndommen, som sjeldent hadde hjulpet ham uansett. Trollet var ikke Bjørn, som til sammenligning hadde vist all verdens miskunn den gangen. Det stoppet det som sikkert hadde vært en lett og bedagelig gange, for det var en kjempe sammenlignet med Falk selv, og hans spinkle slintrer av kroppsdeler. Den gigantiske kroppen var pakket inn i klær som ikke var skogstrollenes filler, uvante klær av rødbrunt skinn, som virket skapt for akkurat dette trollet. Falk senket hodet i en stille bønn til snødronningen, og kjente en gigantisk trollhånd daske mot det lange, mørke og flettede håret hans. Han kunne kjenne det puste, og visste at trollansiktet bare var fingerlengder unna. Lukten av råte han forventet skulle skylle over ham uteble, men hånden som var stor nok til å knuse hodet hans som en skrukkete vinternepe grep om skallen til Falk, som om den var et egg.

”Hvorfor er du så redd, lille stygging? Vil du ikke leke med meg?”