På eventyr med Agatha Snyper!

Dette er en innledning til teksten på onsdag om rollespillet Warhammer 40K: Rogue Trader.

Jeg trodde ikke at jeg kom til å like Warhammer 40K. Jeg ble overrasket. Først da jeg spilte den uslipte juvelen som var Space Marine tilbake i 2011, testosteronfylt tullball fra ende til annen, og en mer campy og velrealisert versjon av Gears of War. Når jeg nå 14 år senere begynte på Rogue Trader (og nærmer meg slutten) føles det som en sirkel også er sluttet, eller kanskje at en spiral har begynt. Warhammer 40K får stempelet viktig underholdning, og i 2025 er det ikke mye underholdning som er viktig. Og Rogue Trader? Det er et av de bedre rollespillene jeg har spilt.

Hva er Warhammer 40K? Jeg har ikke peiling, men det kan visst være mange ting. Det finnes tydeligvis tusenvis av fiksjoner basert på denne latterlige fremtiden som blir mindre latterlig hver dag, men fortsatt er ganske hysterisk med sin hyllest av fascisme og teokratier, som har tunga så skjevt i munnen at du tror den er i ferd med å knuse trommehinnen din.

Hva er Rogue Trader? I tillegg til å være en del av den forutnevnte Warhammer 40K-universet er det et TV-spill som lar deg leke med andres liv som om universet bestod av klinkekuler, hvor du samler en liten gruppe med løytnanter og mikro-styrer dem både i og utenfor kamp. Du er nemlig en Rogue Trader, og det betyr i korte trekk at du kan gjøre hva faen du vil uten å tenke på konsekvensene i et fascistisk teokrati. Høres det gøy ut? Underholdende er det iallfall. Som Rogue Trader har du ikke mer moro enn du lager selv, sies det tross alt. Sitat: meg.

Spillet har et moralsystem der dogmatisk hyllest av doktriner er det som forventes av deg, der enhver handling som respekterer andre blir sett på som et farlig brudd med tradisjonen, og der total anarkistisk ondskap er det siste alternativet, og ikke mer forkastelig. Jeg begynte som nyttig idiot, men oppdaget etter noen timer at måten spillet forteller deg at du skal spille det på er så latterlig dumt at jeg ikke holdt ut lenger. Nå er jeg fortsatt dogmatisk, men lar menneskeheten min skinne igjennom fra tid til annen. Jeg har ingen illusjoner om at dette ikke vil eksplodere hele veien opp til trynet mitt. Men jeg klarer ikke la være.

Jeg har aldri brydd meg stort om moralske valg i spill, men Rogue Trader har fått meg til å forandre mening. Valgene du får er så latterlige at det er vanskelig å ikke ta et standpunkt. Karakteren min, Agatha Snyper, er et av de mektigste menneskene i galakser, og hun... er fullstendig sinnsyk. Ikke fordi hun er ond: Hun bare vet ikke bedre.
 
Bortsett fra når hun gjør det. Når hun ikke henretter noen for å tørre å si at de holder på å sulte ihjel på grunn av matrasjonene du gir; når hun ikke henretter folk for å bruke feil høflighetsfrase; når hun ikke gjør avtaler med ondskapen selv fordi hun ikke liker trynet til en rival. Da kan jeg nesten respektere henne. Så oppdager jeg at gladiatorkamper er bra for å holde folket i sjakk. Sirkus og brød. Agatha Snyper tenker seg om. Så spør hun seg: Hvorfor ikke ta seg en frihet til?

Det er ingen som kan stoppe henne fra å gjøre det uansett.