Mervyn Peakes Titus Groan er følelsen av å komme hjem

Et barn fødes: Ikke et hvilket som helst barn, men Titus Groan, Fyrst Sepulchraves første, og vi forstår raskt at han også blir den eneste, sønn, studeres med argusøyne. Er barnet velskapt, spør fyrsten sin lege, Prunesquallor. Svaret gir ikke seg selv.  Prunesquallor gir ingenting gratis. Han vrir på det. Studerer barnet tenksomt: Ikke pent. Nei, ikke pent. Men er Titus et misfoster? De lilla øynene kan tyde på det. Det er noe med dette barnet som ikke er riktig, konkluderer han med. Og Sepulchrave faller hen i tanker.

Til å ha gitt navnet sitt til boken er Titus ikke en gang spesielt viktig. En serie vignetter fra barnets første år utspiller seg på slottet Gormenghast, en fantastisk konstruksjon som er fanget i en evig middelalder, og igjen holder beboerne fanget i en limbo av daglige ritualiserte gjøremål. Titus er den 77. i Groan-rekken, og det er egentlig det. For Fyrst Sepulchrave er den neste Groan like god som den forrige. Slik har det vært i uminnelig tid.

Om Titus er et misfoster eller ei kommes det knapt tilbake til, men hans fødsel er uansett en slags katalysator for, om ikke plottet, så valget av karakterer som leseren introduseres for. Hans søster Fuschia, en liten drømmer som har isolert seg i sitt eget spesielle tårn blir en dag overrasket over å få besøk av kokkelærlingen Steerpike, som klatrer inn gjennom vinduet hennes som en parodisk prins, og snart setter slottet i bevegelse -- i den grad et slott som Gormenghast kan beveges.

Steerpike, uhyre intelligent, men uten det minste spor av samvittighet, ser sitt snitt til å innynde seg, og er, om ikke på alles lepper, snart godt i gang med å konspirere seg mot toppen av slottets hierarki. Han søker hjelp hos Sepulchraves søstre, de enfoldig maktsyke Clarice og Cora, slik at de sammen kan brenne ned Fyrstens bibliotek og sette en stopper for Groan-dynastiet gjennom å føre Sepulchrave inn i katatoni.

Samtidig utspiller det seg en rekke små drama: stakkarslige fragmenter av menneskelige opplevelser skildret med en patos som burde ha føltes malplassert. Vi følger slottets tradisjoner, ofte meningsløse, noen ganger latterlige. Vi følger slottets beboere: deres særheter og særegenheter. Og ja: Vi følger Gormenghast som konstruksjon, bokens egentlige hovedperson, og hvordan det gjennom generasjoner har blitt det sovende monsteret av beboere vi stilles ovenfor.
 
Hvis livet ditt kan føles som et uendelig ritual befolket av gjenkjennelige individer med utskiftbare navn som alle utfører sine plikter, vil du kjenne deg igjen i dette slottet. Om det er noe snedig eller snodig som gjør verden så besnærlig: Titus Groan ligner ikke på noe av det vi vanligvis refererer til som fantasy. Det er ikke spesielt spennende å lese om slottets sirkusdyraktige beboere, der de går gjennom rutinene sine. Plottet som sentrerer rundt den kyniske oppkomlingen Steerpikes forsøk på å ta over dette lille, store universet fargelegges knapt. Titus Groans karakterer, fra fettberget av en kokk, den sadistiske Swelter, via erkefienden Flay, som halter rundt i sitt eget hode, til livlegen Prunesquallor som knapt kan ytre en setning uten å føle at han har fortalt verdens beste vits, rommer så mye av det som foregår i verden at å legge boken fra seg blir som å gå inn i en mindre virkelighet.
 
Dette er en bok som vil overleve mennesket selv. På godt og vondt lever dette universet vel så mye som vårt eget. Noen ganger vel så lite. Titus Groan føles som en dom der alt har sin pris.
Om verdensrommet var en sum, vet jeg ikke om denne boken eller jordkloden tar større plass i universet.