​Neva - et nokså unikt spill

Nomada er et spillstudio som har spesialisert seg på en sjanger som best kan beskrives som emosjonell. Det handler ikke om noe annet enn at spillet skal være “vakkert”, og som en av de beste i sjangeren er det også meget “vakkert”. Der slipper superlativene taket. Det eksisterer andre komplimenter, men det er enklere å si at noe “er” enn å forklare hvorfor det er sånn, og dermed sitter man igjen med ord som er lite mer enn klisjeer. Neva, deres andre spill, er som studioets første spill Gris, komponert etter regler som er like generiske som de er vellykkede, og er lite mer enn en serie tablåer hvor elementene fungerer hver for seg, kanskje til og med sammen, uten å skape en antydning til disharmoni. Neva - ulven som titulerer spillet - er medhjelperen din på en intetsigende reise - hvor du bekjemper skyggeskapninger som er klippet og limt fra avkroker av Studio Ghiblis mer voksne univers, samtidig som du løser oppgaver som får de små grå til å sovne av, og ofte sliter jeg med å en gang få med meg hva som foregår fordi kreativ kameraføring er en del av Nomadas manifest. Det hele topper seg med en sekvens som speilvender kontrollen over figuren din, akkurat like frustrerende som det høres ut som, og alltid har vært.

Neva er dermed vakkert. Generisk vakkert, på alle de gale måtene. Det; og ulven dør til slutt i noe som utgir seg for å være en poetisk sekvens. Vi trenger ikke at ulver dør for å forstå at naturen er viktig og sånt. Og vi trenger ikke generiske kunstspill for å forstå at spill er kunst. Som om det er et kompliment i utgangspuktet.