Sidespreng
  • Hjem
  • Anmeldelser
  • Tekster
  • Prosjekter
  • Kontakt
  • Hjem
  • Anmeldelser
  • Tekster
  • Prosjekter
  • Kontakt

SE HVA JEG SER

Om Nobelprisen i litteratur: 2025

14/10/2025

0 kommentarer

 
Jeg har aldri møtt Laszlo Kraznahorkai, men jeg husker mitt møte med Bela Tarr, den ikonoklastiske filmregissøren som gjennom sitt samarbeid med nettopp den nylige Nobelprisvinneren har skapt flere av de såreste bildene som har vært i bevegelse. Tarr var hentet inn til Cinemateket i Oslo for å overvære en visning av Satantango, Kraszanhorkais første roman, og en film som gradvis bygde seg opp status blant filminteresserte både på grunn av sin lengde, sin fargeløshet og sine evigvarende følgende kameratakninger.

Tarr var allerede var på vei ut av rollen som regissør fordi han følte han hadde gjort nok. Men der Tarr satte det som virker å bli et endelig punktum på karrieren sin med The Turin Horse, gjorde Krasznahorkai et av de mest spennende sjangerskiftene jeg kan huske å ha opplevd: iallfall direkte. Fra de apokalyptiske skildringene av forfall som var definerende for spesielt Satantango og The Melancholy of Resistance (filmatiseringen heter Werckmeister Harmonies), begynte Kraznahorkai å grave i åndelige symboler og hva de betyr for oss.

Samarbeidet mellom Tarr og Krasznahorkai kan oppfattes som et sidespor, men det er viktig å huske at den nylige Nobelprisvinneren på tidspunktet filmene ble laget/90-tallet var så godt som ukjent utenfor Ungarns grenser. Det var først med Tarrs filmer at han fikk et større publikum, og det var også i dette tette samarbeidet at han fikk sin påbegynnende kultstatus. Tarrs filmer ble trykket til cineastenes bryst, for noen som en forlengelse av Andrej Tarkovskijs filmer, mens andre satte pris på den unike fortellerstilen som i ettertid virker klippet rett fra sidene i bøkene til Krasznahorkai.
 
Og et eller annet sted skjedde det en kritisk renessanse. Det tok nærmere tjue år fra Satantango ble skrevet til den ble oversatt av George Szirtes, i det som sikkert regnes som en av de vakreste oversettelsene som har blitt gjort, på New Directions, et forlag som ga en ung mann med forfattervyer et innblikk i hva litteratur kunnne være.  Samtidig fortsatte Krasznahorkai å skrive. En kurs ble staket ut med den essayistiske reiseskildringen “Destruction and Sorrow Beneath the Heavens, og fullbyrdet med Seiobo There Below (2008). Begge disse bøkene er sjelegripende, men i spesielt Seiobo tar Krasznahorkai kontroll over tankene sine, og sender dem som prosjektiler tilbake på deg. Hva er disse tankene? I korte trekk har vestens arv blitt spist av åndelig grådighet, og det som kunne, burde og kanskje i noen tilfeller må bety noe har mistet sin autensistet uten at vi vet hvordan vi skal finne tilbake til den. Vi møtes med stor kunst, men har ingen interesse av dette “store”, og i beste fall går reisen videre etter planen.

Dette ledet tidlig til karakteristikker som at vi hadde med en surmaget forfatter å gjøre, men Krasznahorkai er forfatter med stor f. Jeg kan ikke tenke meg at han bryr seg, og spesielt ikke nå som han fikk anerkjennelsen en bedre verden kune gitt ham for 40 år siden. Om noe er dette et forfatterskap som ikke kan unngås, og det er nok også det Nobelkomiteen har kommet fram til.

Årets Nobelprisvinner kommer aldri til å bli noen bestselger med sine evigvarende setninger og sitt dystre utgangspunkt: Mange av bøkene hans er rene dommedagsskildringer, med en sans for humor som er gjemt i en bøtte med kull. Det er ikke gullkorn han ser etter, men nyanser av sort. Men fra Krasznahorkais nærmest uendelige lager med deprimerende ammunisjon får du følelsen av at han bryr seg. Mer enn noen andre, kanskje siden Samuel Beckett, en annen forfatter som fikk Nobelprisen fordi han ikke kunne unngås.

Og dermed står vi her og hyller en sann mester. Om du ikke leser ham vet du ikke hva du går glipp av. For mange av oss er kanskje akkurat det like greit, men Nobelprisen i litteratur, 2025, er en tillittserklæring til sannhet, og evnen store forfattere har til å grave i den. Et viktigere og mer riktig valg tror jeg knapt komiteen kunne tatt akkurat nå, selv om det hadde vært like viktig og riktig om han fikk den på nittitallet. Det viktigste er tross alt at det skjer.
 
Gratulerer.

0 kommentarer



Leave a Reply.

    Forfatter

    Tonny Albrigtsen, nordnorsk litteraturnerd med hang til absolutte påstander og sort-hvit-tenking

Proudly powered by Weebly