Nattens engel
Line stod utenfor Nattens engel. Karnevalet var i ferd med å våkne til liv rundt henne. Gater ble feiet, søppel fra nattens utskeielser ble samlet sammen, og de første matbodene var i ferd med å stables på plass. Brødbiten hun hadde fått med fra stallen hadde hun akkurat spist. Alt hun eide hadde hun i sekken på ryggen. Et skift undertøy, og skoleboken som hadde blitt liggende, og som var grunnen til at hun stod her. Hun var ikke en gang sikker på hvorfor den var blitt liggende i sekken, men det var den som var grunnen til at hun var her nå. Hvis hun da ikke hadde misforstått noe. Gunnar Sveen var kanskje en av de som hadde lyse ideer i fylla, og ikke fulgte dem opp. Men Line husket ikke om han hadde vært spesielt full. Det eneste hun kunne gjøre var å spørre.  
Hun var usikker på hvor hun skulle banke på, og endte opp med å slå forsiktig på hoveddøren. Så hardere. Etter en stund slo hun på døren som en besatt.
"Jeg kommer. Ser du ikke at det er stengt?" 
Hun hørte snøfting og brutale ord, før døren ble revet opp. 
"Dette bør faen meg være satans forbanna viktig."
En søvnig middelaldrende dame, med hår som et rottereir og røde ringer som øyne, i  bare nattøy så overrasket på henne.
"Hva faen gjør du her? Ser du ikke at det er stengt?"
Line klarte ikke å bevege seg. Hun visste ikke hvilket spørsmål hun skulle svare på først, og endte opp med å ikke svare i det hele tatt.
”Jeg venter.”
”Gunnar. Er Gunnar Sveen her?” Ordene ble stotret frem som fra et hulrom. Line visste ikke hvordan hun skulle forklare seg, og hodet romsterte febrilsk etter noe mer å si, men kvinnen snudde seg og ropte med en kraft Line ikke trodde befant seg i den lille kroppen hennes:
"Gunnar!" 
Hun prøvde igjen.
"Gunnar!" Hun ristet irritert på hodet.
”Som du ser er det ikke noen Gunnar her akkurat nå. Om du kan være så snill å la meg sove i fred nå hadde jeg satt pris på det.
"Han sa han hadde en jobb til meg." Line tok sjansen, selv om hun ikke forstod hvor motet kom fra.
Kvinnen gransket henne. "Hvor gammel er du? Hvis du tror at vi har bruk for småjenter tar du feil." 
"Jeg mener: en ordentlig jobb." Hun kjente angsten trenge seg på.
"En ordentlig jobb?" Kvinnen lo. “Her i Karnevalet er alle jobber ordentlige.”
"Jeg mente ikke." Line visste ikke hva hun hadde ment. "Kan jeg snakke med Gunnar?"
"Du vil snakke med noen som åpenbart ikke er her? Har du flere lyse ideer som skal holde meg fra å sove?”
"Han sa at jeg kunne hjelpe... Han så boken min, og sa at han trengte... jeg vet ikke.”
”Nå har jeg hørt det også. Du ser jo ut som du ble kastet rett ut av slummen. Hvordan i all verden har du lært deg å skrive?"
"Jeg kan regne også." Det var en sannhet med modifikasjoner, men Line prøvde å bite seg fast i kvinnens overraskelse. Hun virket litt mindre farlig allerede.
”Han har rett i at vi har hatt litt problemer med, hva skal jeg si, å få ting ned på papiret. Du kan vente inne. Han dukker sikkert opp om noen timer.”
Line ble stående.
”Jeg biter ikke.” Hun lo igjen, uten at Line forstod hvorfor. “Du kan vente utenfor også. Men du trenger ikke være redd. Vi handler ikke i barn her.”
Hun tok en kort pause. Så la hun til: “Denne dagen har allerede flere overraskelser enn jeg liker. Jeg er Beth. Det er jeg som styrer denne bula, selv om Gunnar sikkert har sagt noe annet."
”Line.”

Elisabeth gransket Line mens hun tok seg en solid slurk øl. Hun hadde vasket seg i ansiktet, men var fortsatt pakket inn i den rosa morgenkåpen. Line syntes hun så mye yngre ut nå. Først gryntet hun bare, tok en ny slurk, og ristet på hodet.
”Nå har jeg sett alt. En slumrotte som sier hun kan lese. La meg sjekke om sola beveger seg med horisonten.Kanskje vi har en bok liggende et sted.
”Vent...” Line trakk historieboken opp av sekken.
”Det marerittet der? Jeg kan like gjerne høre på skrammelet fra gata. Vi kan heller snakke om noe annet når jeg først er oppe. Jeg tviler på at jeg får sove mer uansett. Hvor fant han deg? Jeg skjønner meg ikke bestandig på ham, men enten er han verdens største idiot eller smartere enn noen i Karnevalet har rett til å være.
”På stallen.”
”Jeg visste ikke at de slapp inn tolvåringer på Stallen.”
”Fjorten.” Line mumlet, og Elisabeth lo.
”Jeg kan jobben min. Du er tretten, maks. Du er kanskje høy for alderen, men ikke fortell meg at jeg ikke kan jobben min. Du kan begynne med å fortelle om deg selv. Det er det jeg vanligvis sier.
Line forsøkte å svare unnvikende uten å virke uhøflig, og Beth så ikke ut til å bry seg nevneverdig.
"Vi har alle våre hemmeligheter." 
"Det er ikke sånn ment."
"Nei, jeg skjønner da det. Synes du jeg ser farlig ut? Du må være den første som antar at jeg er farligere enn jeg er.”

De snakket om løst og fast, og sakte hadde munnen hennes blitt en foss som stotret fram svar på spørsmål som var så vanskelige at hun aldri trodde at hun ville være i stand til å svare på dem. Om pappa, om skolen, til og med om Sofie. Spørsmålene fikk henne til å tenke seg om, og svarene hennes var prøvende, som om hun hadde glemt at det i det hele tatt gikk an å snakke om seg selv. Beth var god til å høre etter, og litt for ofte merket Line at hun fortalte mer enn hun egentlig ville. Det føltes ikke så verst, men hun likte ikke å gjøre seg sårbar. Line tenkte at dette sikkert var vanlig for Beth, at det var slik man snakket i Karnevalet, men hun var redd for å bli for komfortabel. Kanskje Gunnar ville kaste henne ut når han kom; late som han aldri hadde sett Line, aldri hadde tilbudt henne noen jobb, eller bare si at det hele hadde vært en spøk? Samtalen med Beth minnet henne om de meningsløse skoleøvelsene som skulle få deg i jobb, bare at denne gangen hadde hun klart å lage en slags historie av det som hun selv trodde på. Iallfall nesten.
"Les litt for meg."
"Hva mener du?"
"Du sier at du kan lese. Vis meg det. Nei, ikke den boka. Jeg skal se om jeg finner noe annet. Vent her.”
Det ga Line en unnskyldning til å se seg rundt. Lyset som kom inn fra vinduene var skjermet, og gjorde lokalet dunkelt. En bardisk med mørkbeiset flat, og bak, flasker stablet inn mot en sort murvegg, de fleste umerket. Rommet var kvadratisk, eller så godt som, på veggene hang beholdere med tykke stearinlys, og ellers bestod belysningen av oljelamper som han fra taket. En trapp snirklet seg opp mot andre etasje, og Line kunne høre det skrape der oppe, som om noen bevegde seg. Det hersket relativ orden rundt henne, men å kalle rommet presentabelt var en overdrivelse.
”Du beundrer utsikten?”
”Hva?” Line kvapp til, som om hun ble tatt på fersken i noe hun ikke skulle ha gjort.
”Vi får nok orden på det før vi åpner, skal du se. Det trenger du ikke å være redd for. Se hva jeg fant.”
”En barnebok?” Line var skuffet.
”Så jeg kan se på bildene. Jeg liker å se det som blir lest. Det hjelper meg å følge med.” Elisabeth krøp inntil henne i sofaen, og Line forsøkte å trekke seg unna. Den lille kvinnen humret. Jeg skjønner. Jeg skal ikke sitte inntil deg, jeg.”
Line begynte på første side, arbeidet seg sakte nedover mens hun prøvde å holde en jevn rytme. Språket som møtte henne var enkelt, og ba ikke på noen utfordring, men det var ubehagelig nok å lese for Elisabeth, en voksen.
Elisabeth smilte når Line så på henne etter å ha fullført første side.
"Bare fortsett. Jeg liker det."
Line trakk på skuldrene.
"Fortsett."

Noen sider senere ble døra revet opp, og Line hørte at det ble pustet tungt.
"Du strener inn som en uoppdragen hund, Gunnar." 
"Elisabeth. Setter du på kaffe?" 
"Hørte ikke."
"Vær så snill."
"Du har besøk, forresten."
"Besøk? Jeg har jo sagt at du ikke skal slippe dem inn før ti. Be ham knulle seg selv for meg.”
 "Det er en jentunge. Line, sier hun. Du har visst invitert henne hit."
"Line. Hvis hun har noe etternavn har hun ikke gitt det til meg. Du traff henne i går, sier hun, sa du hadde en jobb til henne."
"Jobb? De skal faen meg alltid ha jobb. Har hun noe spesielt å komme med? Hvis ikke kan du be henne møte i kveld. Faens kvinnfolk som tror de kan snike i køen. Har de noe jeg ikke har sett før?
”Dette er en tolvåring som sier at hun kan lese og skrive. Jeg har sittet og hørt på henne i en time nå, og jeg kan stå inne for det med lesingen. Hva hun gjør her er en annen sak.
”Det var som faen. Hun dukket opp?”
”Er det noe du ikke har fortalt meg, Gunnar? Hun sitter her nå.”
Gunnar snøftet. "Jeg kommer. Hvor er de andre?"
"Klokka elleve? Jeg gjetter på at de sover eller er på rommene sine."
"Faen. Er det så sent?"
Gunnar hadde hengt fra seg frakken, og kom bort til bordet de satt ved. Han så på Line, og det ubarberte fjeset hans lyste opp i et stort smil. Han så herjet ut. Den store nesen som så ut til å ha blitt brukket flere ganger var det hun først hadde lagt merke til ved han, og i dagslyset som snek seg inn i rommet mellom de mørke gardinene kunne hun se arr etter kviser plantet i store porer. Det så ut til at en kniv hadde skamfert det ene kinnet hans. Øynene satt tett og pannen var brysk. Han var korthåret, bortsett fra på armene som var dekket av lange, svarte hår som minnet henne om pappas armer. Han var kortere enn hun husket. Skuldrene fikk ham til å virke nesten apeaktig, men de intelligente øynene som hadde et snev av ondskap i seg gjorde inntrykket motstridende. Gunnar kvittet seg med skjorte og bukse, og nå stod han der i bare trusa. Magen var litt for stor, og brystet like hårete som de bulende armene.
"Vis litt folkeskikk, Gunnar. Ser du ikke at jentungen er livredd?"
"Har hun aldri sett en naken mann før?" 
"Dette er en dårlig vits."
"La meg ha det litt gøy da, Beth."
Line trodde hun visste hva Gunnar mente med gøy. Den eneste mannen hun hadde sett i trusa var pappa, men apemannen hadde ingenting til felles med den lutryggede og slitne kroppen hans der han viste seg selvsikkert  fram.
"Det er deg, ja. Jeg sa visst at jeg hadde en jobb til deg. Trodde ikke du skulle dukke opp, og spesielt ikke på sekundet." Gunnar pustet tungt, men virket mest oppgitt.
"Du kan jo begynne med å koste gulvet." Han lo rallende.
Line nikket. Lettelsen hun følte på var like sjokkerende som det hun trodde skulle skje.
Det andre finner vi ut av. Og jeg trenger en hvil." 
Han gjespet for å understreke poenget.
"Skal jeg vekke en av jentene, og sende henne opp til deg?"
Gunnar dirret. Så brøt han ut i en forferdelig latter.
"Ikke sett meg i et dårlig lys, Beth. Du har med å behandle Line ordentlig, hva? Ellers er det du som blir med opp på rommet." 
Line kvapp til.
"Hva med Line da?" Elisabeth blunket til henne, som om det var en vits Line skulle finne ustyrtelig morsom.
"Har vi ikke skremt jentungen nok?"
Beth henvendte seg til Line. "Så du skal lære ham å lese og skrive? Noe tull finner han på, Gunnar Sveen, men hva kan en stakkar som meg vite om lesing og skriving?"
”Vi får se. I verste fall har vi en hushjelp på prøve. Nå går jeg og legger meg.”
Gunnar Sveen dundret opp trappen uten å se seg tilbake.  

Da klokka på veggen hadde tikket seg to timer fram knirket det mer forsiktig i trappen. Denne gangen var noen på vei ned. Line visste ikke hva hun skulle forvente, og så ikke opp trappen først, før hun forstod at hun var uhøflig. Synet som møtte henne var en overraskelse.
”Hei.”  
Stemmen gjorde et umiddelbart inntrykk på Line. Den var hes, nesten hviskende. Ikke direkte umelodisk, men Line kunne ikke tenke seg at den egnet seg til noe mer enn å snakke.
”Hei. Jeg er Line.”
”Klara. En av de faste. Du er litt ung, er du ikke?” Klara gjespet.
”Jeg skal bare hjelpe til.”
”Skjønner.” Smilet virket nedlatende.
Overraskelsen slapp ikke taket. Klara var ikke som Line forestilte seg at kvinnene som jobbet på Engelen ville være, og selv om hun virket arrogant klarte Line ikke helt å mislike henne. Klara hadde en framtoning som Line tenkte på som lat. Kinnene hennes bulte litt ut, og fikk henne til å virke lubben, og øynene var for blasse til at Line tenkte at hun hadde med en smart person å gjøre. Likevel var det noe ved henne som føltes trygt, og det gikk opp for Line at hun kanskje hadde misoppfattet nedlatenheten som sarkasme. Mistanken hennes ble bekreftet etter at Klara nå igjen prøvde å få kontakt.
”Det er ikke ofte jeg ser jenter som deg her, og spesielt ikke på denne tiden.”
”Det er litt komplisert å forklare. Jeg møtte Gunnar på Stallen. Vet du hvor den er?”
Klara nikket, så Line fortsatte.
”Jeg hadde en bok med meg, og Gunnar lurte på om jeg kunne lese. Så sa han at jeg kunne få en jobb her.”
”Som hva?”
Hun kjente på tannen med tungen. ”Det vet jeg ærlig talt ikke. Jeg tror ikke han kan lese; iallfall ikke særlig godt.”
”Det har jeg aldri tenkt på. Nei, kanskje ikke. Ikke at jeg kan det heller. Jeg har aldri følt at jeg trengte det, ikke med min jobb.”
Line bestemte seg for å trå vart. “Du er en av jentene her?”
Klara nikket kort. “Ikke be meg om å fortelle livshistorien min. Jeg har hatt nok av dem.”
”Hvor gammel er du?”
”Eldre enn deg. Nitten. Hvis jeg skulle gjette er du ikke mer enn tretten. Det er yngre enn vi vanligvis begynner. Spesielt her. Så det du sier gir mening, på en måte.”
”Jeg er tolv.”
”Og du kan lese? Hvorfor går du ikke på skolen da? Jeg trodde det var der man lærte sånt.”
”Jeg sluttet.”
”Du sluttet? Hvis jeg var deg hadde jeg dratt tilbake så snart som mulig. Det er nok av jentunger som løper rundt i gatene her.”
”Det er ikke et alternativ.”
”Jeg anbefaler at du gjør det til et alternativ. Men hva vet vel jeg? Velkommen uansett, Line.”

Klara forklarte henne hvor ting var på Elisabeths initiativ. Til slutt endte de opp på rommet hennes, og Line spurte om hun kunne vaske seg i servanten. Klara nikket fra et annet sted.
“Jeg er ikke din størrelse, akkurat, men en av de andre, kanskje Fiona, har sikkert noe klær liggende. Hvis du blir en fast del av inventaret her inne ordner sikkert Beth med klær etter hvert, men akkurat nå kan du låne morgenkåpen min hvis du vil. Den er sikkert litt kort, hvis det er et problem.”

Engelen var ikke utprøvet luksuriøs, men det virket som at forretningen gikk godt. Rommet var overraskende rent, og inventaret mindre slitt enn hovedrommet nede tydet på. Line fortalte Klara om vinduet hun hadde sett en dame i bare undertøyet i sist hun var i Karnevalet. Klara forklarte i full fart at det bare var i helgene de hadde noen på utstilling, og at det var Beth som insisterte, som om hun skammet seg. Hun visste ikke om det hjalp forretningen, men å stå ut mot gaten i en time eller to var ikke akkurat noe hun bekymret seg for. Det var lørdag, og Klaras øyne falt stadig på klokka, som om hun hadde dårlig tid, eller skulle være et bestemt sted snart. Til slutt sa hun at Line måtte gå ned fordi hun trengte å gjøre seg klar. Hun var ikke spesielt brysk, men Line kvapp til, før hun snudde seg og gikk ned trappen med raske skritt. Det siste hun ville var å være til bry. Klara virket snill, nå som Line tenkte på det. Hun hadde ikke vært uhøflig, med unntak av med en gang, og det var kanskje en misforståelse. Dessuten hadde Line fått låne kåpen hennes også, og den eneste som hadde lånt henne klær før var Sofie. Det var betryggende. Line følte at Klara ikke hadde noe imot at hun var der, og at hun godt kunne bli en del av de som jobbet på stedet. Hun ville ikke bli som Klara, eller gjøre det hun nå fortalte seg at var en ekte jobb, for Sveen eller Beth, men hun kunne være her. Det var nok akkurat nå. Hvis de lot henne være her skulle hun gjøre sin livs jobb. En overbevisning hun bare hadde hatt en gang før, da hun bestemte seg for å gjøre opp med Sofie koste hva det ville, kom tilbake til henne. Situasjonen var kanskje merkelig: En liten jente skulle lære en voksen mann å skrive, og hun slet med å forstå om hun hadde vært heldig, eller om det skulle vise seg at hun hadde misforstått noe. Hun tenkte det siste, men hun kunne ikke gi opp, i det minste ikke før hun forstod mer av det som foregikk. Og hva om hun ikke lyktes? Hva om Gunnar var enda en som Knut, mer interessert i fantasifulle historier enn å legge innsats i å lære, og han kom til å bli irritert når han ikke forstod. Hva skjedde da? Nei, det kunne hun ikke tenke på.

Lørdagskvelden nærmet seg, og Line visste ikke hva hun skulle forvente av den. De ville ikke ha henne nede. Nei, hun ville ikke være nede. Hun ville gjemme seg, og hun tenkte at hun kunne krype under en av sengene, men så gikk det opp for henne hva det ville bety. Hun tvang seg selv ned i oppholdsrommet. Beth la merke til henne allerede i trappen.
”Du kan ikke være her stort lengre, lille venn. Snart kommer kundene, og jeg vil ikke at de skal misforstå.”
”Jeg skjønner.” Line hadde bare undertøy på seg under morgenkåpen, og som om hun ikke var rådvill nok fra før av, falt hun sammen foran Beth.
”Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.” Hun hikstet.
”Jeg kaster deg ikke ut, akkurat. Du kan sikkert være hos Solveig. En gammel venn av meg. Så kommer du tilbake i morgen. Ikke så tidlig som i dag. La oss si etter to. Og med etter to mener jeg fire.”

Alene igjen
Sofie hadde dratt, og livet fortsatte som om Line aldri hadde hatt noen bestevenn. Tunge dager, og kvelder der skolearbeidet ble hennes flukt fra restene av liv. Hun merket seg mer av det som skjedde rundt henne nå. Det ble verre og verre for beboerne i den lille blokken. Gamle Lars satt ikke lenger i inngangspartiet, og Toril ble kastet ut fra leiligheten sin, sammen med møbler og inventar som ble brent på plassen utenfor. Det hadde vært mindre av alt denne høsten, og det lille man fikk tak i kostet deretter. Pappa hadde skjerpet seg en stund, men også det så ut til å nærme seg slutten. Ølflaskene var tilbake, og Line orket ikke tanken på å rydde dem vekk. Hun hadde vurdert å gi ham pengene hun hadde fått av Sofie, men nå var hun ikke sikker på om det var så lurt likevel. Hun fikk se. Utenfor hørte hun klagesangen fra en lykkelig gal kvinne.

På skolen var alt som vanlig, hvis hun forestilte seg at dette vanlige inkluderte at Sofie var borte. De merket de trange tidene også i mellombyen, og vaktene som beskyttet grensene verken smilte eller nikket når de slapp Line gjennom. En av dem hadde til og med visittert henne, en helt ny opplevelse som føltes som ren ydmykelse. Hun fikk ingen nye venner, og prøvde heller ikke å få det. Snart var det slutt på det uforståelige prosjektet som tok henne til skolen, mot kunnskap som hun aldri kom til å få bruk for. Fortsatt hadde ingen gitt henne noen åpenbaring om hvorfor det var slik, og likegyldigheten hennes gjorde skolearbeidet så mekanisk at Turid hadde sett rart på henne da hun fikk den siste prøven tilbake.
"Du er klokere enn alderen din tilsier. Jeg skulle bare ønske at du prøvde litt mer.” Line så ned.
"Det er egentlig synd at du ikke får muligheten til å gå videre med dette." 
Hun trodde det ville begynne å renne fra øynene, svelget, blinket for å forsikre seg om at ansiktet ville forbli en stein-maske.
"Uansett er dette bra. Du kan gå." 
Line undret seg over hva Turid egentlig ville med disse møtene, og om hun hadde begynt å bry seg. Hun hadde trodd at å gjøre det hun fikk beskjed om var alt læreren var interessert i, men den siste måneden var det som om det hadde gått opp for Turid  at Line hadde et pass som snart gikk ut på dato, og at hun kanskje syntes synd på henne på grunn av det. Begge visste at det nærmet seg slutten for dette uforståelige prosjektet som verken ville eller skulle føre et sted, og for Turid var kanskje tanken om all tiden hun hadde kastet bort så bitter at hun trengte å rettferdiggjøre det for seg selv. Om høsten hadde vært en snegle, hadde dagene gradvis bygd seg opp til den skremmende kjennsgjerning at livet som elev, som var det hun kjente, skulle ta slutt. Hun gruet seg til å dra hjem nå, fordi hun visste at hver dag brakte henne nærmere et punktum, kanskje det endelige punktum. De andre elevene snakket om neste etappe, så enkelt skissert for dem, mens hun kom til å bli forlatt med kunnskapen sin om det som ikke betydde noe i hennes verden. Hun så på dem, og forestilte seg livsløp. Selv de dummeste av dem ville lokkes inn i en verden av relativ sikkerhet og stabilitet, fordi de ikke hadde hennes adresse.

I dag skulle hun snakke med veilederen, sist av alle. Akkurat det var nesten poetisk, og hun tvilte på at det var et sammentreff. En mann i sekstiårene med bustete øyenbryn og lange hår som stakk ut av ørene som tuster, tok imot henne med et slitent smil. Han virket snill, som om det betydde noe.
"Line. Jeg ser at du har gode karakterer. Hva ønsker du å bli?" 
Hun snudde seg og gikk. Veilederen gjorde ingenting for å stoppe henne.
Etter det var det hjem. Veien føltes lengre enn vanlig, selv om ruten var den samme hun vanligvis valgte. Rett til grenseposten. De vinket henne inn uten noen kommentar, så knapt på passet. Hun fulgte de trygge gatene i den stekende vårsolen. Det føltes nesten som sommer. Den beste tiden i Slummen. Hun tenkte på Knut, som hun ikke hadde sett på en evighet, uten å skjønne hvorfor tankene tok henne dit. Hun følte seg kvalm. Ikke fordi hun hatet ham, men fordi det var en skarp påminnelse om hva som ventet henne, og hun bannet lavt til seg selv. Det var første skritt, tenkte hun, første skritt mot galskap. Men så godt stod det enda ikke til.
Hjemme bestemte hun seg: Det var nok nå. Skolen kunne fortsette uten henne, og hun fant fram skrinet med restene etter Sofie, oppdaget at pengene var borte. Pappa, skrek det i henne. Hvordan kunne du? Hvem andre? Det var den eneste forklaringen. Han hadde vært ute i det siste, og hun hadde ikke en gang tenkt over det. Hun saumfarte leiligheten, og fant en seddel og noen kronestykker. Det rommet ingen tvil. Konfrontasjon var meningsløs. Hun gråt, hun skrek, men om noen hørte henne gjorde de ingenting for å gripe inn. Så pakket hun sekken sin, i rasende fart, og løp ut. Hun måtte vekk. Ingen valg, ingen beskjed, ikke sinne og frustrasjon. Bare redsel. Utenfor Stallen stoppet hun, tenkte seg om mens hun kjente med tunga på den knekte tanna, en uvane hun ikke hadde prøvd å bli kvitt. Det minnet henne på Sofie, og inne i henne krympet det seg, og hun ville skrike, skrike fordi verden var urettferdig, og spesielt mot henne. Hun lovde seg selv at hun aldri skulle tilbake. Om hun så måtte leve på rotter og søppel skulle hun ikke tilbake. Pappa kom sikkert til å savne henne, hun håpet at pappa kom til å savne henne, men pappa var ikke pappa lenger. Han var Gustav, navnet han aldri hadde likt at hun brukte. Hun tenkte på Greshus, og selv om hun ikke ville slippe inn på plantasjen, om hun da noensinne ville finne den, håpet hun seg inn i fortvilelse. Hun ble kvalm, og forstod at det var fordi hun ikke hadde spist siden matpausen på skolen, og hun hadde ikke mye penger, ikke nå, men hun bestemte seg for å spise et måltid på Stallen, som hun aldri før hadde vært inne på, og spise, bruke de siste kronene på mat, og kanskje noen kunne skaffe henne øl hvis hun betalte ekstra. Døren svingte utover, var tyngre enn hun var forberedt på og måtte slites opp. Stedet var skittent, det merket hun selv i den dunkle belysningen, og enda satt det bare noen slitne fyllikker i hjørnene, som knapt la merke til henne.
"Har du noe å spise?" 
Verten undersøkte henne. "Det vanlige. Grøt og suppe." 
Hun nikket.
"Vi serverer suppe fra tre." 
Et ur på veggen viste henne at hun måtte vente en halvtime, men tanken på grøt gjorde henne kvalm. "Er det greit at jeg venter?"
"Det er greit, vesla. Vil du ha noe å drikke?"
"Et glass vann."
"Du kjøper suppe senere, ikke sant?" Han ristet på hodet. "Vann skal bli."
Line romsterte rundt i metallskålen med skjeen, plukket opp en bit med potet. Hun tenkte allerede på å trekke seg tilbake, dra hjem til pappa, og hun hadde knapt vært borte i to timer. Pappa ventet sikkert hjemme, ubekymret og suttende på skvipet sitt. Stallen hadde fylt seg opp, av menn som var slitne etter dagens strev. Suppeskåler på flisete bordflater, skjeer som romsterte. Noen drakk rett fra skåla, helte i seg det livnærende og glovarme blandingen uten hensyn til om ganen fikk blemmer. De var omgitt av stillhet, og spiste og drakk med den samme likegyldigheten som hun kjente fra slummen. I et av hjørnene satt en livlig gjeng og pratet. Hun la spesielt merke til en av dem, en ung mann som så ut som en tønne, kledd i en frakk som nesten subbet gulvet. Mannen var høymælt, og hadde en brutal latter som svarte de løste vitsene som svermet rundt bordet deres. Hun plukket opp skjellsord, og gradvis strakte ørene hennes seg ut mot bordet. Kriminelle. Mannen var enten likegyldig eller dum der han og de andre la ut om eventyrene sine, om penger som ikke ble betalt og horer som ikke var verdt en dritt. Detaljene var som et motbydelig lag med fett. Øl ble fraktet til dem i et rasende tempo, som om hver slurk tok dem nærmere et snøvlende mål av eder og forbannelser, rettet mot alt og ingenting.
"Skal vi komme oss videre, Gunnar?" 
Tønna nikket. En av guttene rundt bordet deres gjorde enda en ubehagelig gest mot en av servitørene, en ung jente som neppe hadde vært der lenge. Verten bak disken hadde sett sint på mannen de kalte Gunnar flere ganger, og endelig så det ut som at han ville ta hintet.  
"Kalle begynner å få nok." 
Mannen de kalte Kalle bannet. "Det er en drittbule uansett. Vi er verdt mer enn dette hullet." 
Noen sedler ble slengt på bordet.
"Hva ser du på, jente? Aldri sett en seddel før? Kjøp henne en øl fra meg.”
Kalle lo rallende. "Hun er ikke verdt det. Tynn som ei nål. Ikke spesielt pen heller. "Hvor gammel er du?" Han ropte som om de var skilt av et juv.
Line så ned. "Jeg vil ikke ha noe bråk." 
"Jeg er ikke ute etter bråk. Ikke i kveld, iallfall. Hva heter du?" 
"Line." 
"Og hva fikk deg inn til dette fine stedet? Suppa?" 
Skålen hun stirret ned i var finskrapt.
"Hvor gammel er du?" 
"Fjorten.” Hun visste ikke om hun mumlet eller hvisket.
"Mer tolv. Det er en fin alder uansett. Jeg husker når jeg var tolv..." Han kom bort til henne, og strøk henne over håret. Han måtte ha merket at hun rykket til. "Ro deg ned, lille. Gunnar Sveen er mange ting, men han holder seg unna barn." 
Kumpanene lo. Andre gjester stirret anstrengt eller likegyldig bort.
"Jeg er ikke ute etter bråk."
"Hvorfor satt du og stirret på oss i sted? Var det vi snakket om så interessant?" 
Han må ha latt merke til boken i veska hennes, for han så overrasket på henne. "Du kan lese? Det der ser faktisk ut som en ordentlig bok." 
”Jeg skjønner ikke.”
”Jeg har tenkt på det før. Trenger du en jobb; Kost og losji inkludert?”
Hun svarte ikke.
”Jeg mener det. Hvis du kan lese en sånn bok kan vi kanskje hjelpe hverandre. Hvor har du lært det? Å lese, mener jeg?
”Hovedskolen.”
”Så en smart jente. Gudene vet hva du gjør her. Tenk på det. Du finner meg på Engelen, i karnevalet. Den falne. Jeg har ikke kontortid, men Beth er der alltid. Spør etter henne. Så dukker jeg nok opp.”
Han knipset, og trakk en fersk seddel opp av lomma, lot den danse mellom fingrene, og plasserte det på bordet med et klask.
”Gunnar Sveen er navnet." 
Gunnar hadde snudd ryggen til før hun rakk å svare, og nå valset han ut av bula med flokken sin på slep. En øl slamret i bordet foran henne. Hun rakk ikke en gang å si takk før han var borte.

Det var nesten morgen da Line stavret seg ut av bula. Hun visste ikke hvor mye hun hadde drukket, men øl hadde fortsatt å smelle i bordet foran henne, og før hun dro hadde de sendt med henne noen harde rundstykker også. I begynnelsen hadde hun fått være i fred, som om Gunnar hadde satt et merke på henne som gjorde henne trygg fra enhver form for tilnærmelse, men da det begynte å bli sent hadde de kommet bort til henne, arbeidsmenn som drankere. De hadde slått av en prat, selv om de mest hadde snakket om og med seg selv. Noen ville til og med spandere på henne, men de ble jaget vekk av de ansatte, med forsikringen om at hun drakk gratis den kvelden. Hun satte pris på det, selv om hun ikke skjønte hvorfor de lot henne drikke.  
Det ble mye øl; for mye. Bråket rundt henne var infernalsk, og hun tok seg selv i å lukke øynene stadig oftere. Når hodet hennes falt ned for tredje gang måtte hun ha resignert, for hun våknet til en kvinnestemme som fortalte henne at det var stengetid, og spurte om hun trengte et sted å sove for natten. Hun ristet på hodet, mest fordi hun var redd for å være til bry, og fikk et medlidende blikk hun tok med seg ut i natten. Nå vandret hun rundt på måfå mens hodet svømte og banket om hverandre. Skrittene hennes ble stødigere, tankene klarere. Snart var det hjem til pappa. Men hva var det tønnemannen hadde sagt? Hun kunne jo prøve å jobbe for ham. Høre om han mente det, eller hva han mente. Nattens engel. Hun hadde hørt det før. Nei, hun hadde sett stedet. Sett det i Karnevalet. Det var der kvinnen hadde stått, på utstilling. Hun husket Sofies ord, og hun husket svaret sitt. De hadde horer nok i slummen. Var det slik han samlet dem, jentene sine? Kanskje han kunne selge henne som om hun var fjorten, eller kanskje tolv var bedre, tross alt. Det hørtes bedre ut enn pappa akkurat nå, hvis det var det han mente. Men hvorfor hadde han snakket om boka i sekken hennes da? Hun bestemte seg for at det sikkert var trygt å spørre. Gratis kost og losji var mer enn hun kunne regne med fra pappa. Det verste som kunne skje var en variant av ord som "Beklager, men du må ha misforstått". Line sparket en ølboks ut i veien. Det var i ferd med å lysne rundt henne, og snart ville sola dra seg opp på det som så ut til å forbli en blåklar himmel. Det ville bli en varm dag.

Det jenter gjør
Konsekvensene kom aldri. Pappa kom sent hjem, romsterte rundt før han ble sittende og stirre på veggen, som om Line var like viktig som det andre som lå slengt rundt i leiligheten. Etter en stund så han bort på henne, ristet på hodet, og tok en solid slurk fra boksen sin. Så gled øynene hans tomt ut i rommet igjen.
"Jeg legger meg, pappa."
"Greit."
Det ble enda en natt med tanker. Hun hadde jo turt å bli venner med Sofie igjen, fått henne tilbake. Sammenlignet med det var rektor ingenting. Hun var redd for å miste Sofie for alltid, det var det som skremte henne, romsterte rundt i tankene hennes og gjorde alt så farlig. Hun kunne tåle alt det andre, men ikke å miste Sofie. Hun skulle ikke tilbake til Knut og den stakkarslige gjengen hans. Hun skulle være med Sofie. Men uten skolen var det ikke noen Sofie. Uten passet var det bare slummen. Hun måtte tilbake. Det var ingen andre valg. Stå opp som vanlig, og gjøre seg klar. Gå i den tilmålte timen til porten, og ikke se seg rundt, men gå rett inn som om ingenting hadde skjedd, stolt og med hevet hode. Resten fikk bli som det måtte.   

Skoleporten var en åpen og monstrøs kjeft som slukte henne. Hun følte ikke at hun kunne snu nå, og tenkte at hun skulle knuses, knuses før hun ble spyttet ut. Skritt for skritt, inn i bygningen, opp trappen til fire, to dører til venstre. Rett i ryggen, ikke se ned. Åpne døren og finne plassen sin. Alt var som vanlig, selv om hun visste at det ikke var det. Siste skoledag, to år før tiden egentlig var inne. Siste gang hun fikk se Sofie. Line satte seg. Sofie var ikke kommet enda, og selv om det var en storm inne i henne, var det ingenting ved klasserommet som var annerledes. De første elevene hadde allerede kommet. Noen snakket opprømt sammen, mens andre, de rolige, raslet nervøst med bøker og skrivesaker. Klokken tikket, sakte, men ubønnhørlig mot timen, og de var i ferd med å begynne, og først da kom Sofie. Smilte til henne, men lærer Turid hakk i hel. Snart ville hun lese opp navnet til Line, rynke på nesen, og gi henne et skjevt blikk, be henne ut på gangen. Så ville rektor komme, og føre henne med seg ned trappen og til kontoret. Line ville tenke "vil ikke." Line ville se ned på skoene sine. Men Line ville følge etter.

Turid leste navnene, og elevene svarte at de var der. Line, ble det sagt, like mekanisk som navnene før hennes, og hun ventet for lenge med å svare. Turid skimtet opp fra lista si, og Line trodde hun så overrasket ut, men snart var hun videre til neste navn, og så det neste. Før hun visste ordet av det var undervisningen begynt. Den vanlige matematikken på tavla, barn som noterte med varierende grad av innlevelse mens Turid viste eksempel før de skulle begynne på sine egne oppgaver. Line trodde ikke på hva som hadde skjedd. Hele timen syntes hun at Turid så på henne, og når hun spaserte mellom pultene slo hjertet hennes hardere hver gang hun nærmet seg hjørnet hennes, ut mot vinduet langt fram i klasserommet, men blikkene deres møttes ikke en gang. Hun så bort på Sofie, som var opptatt med å tegne en sommerfugl i kladdeboka. Ingenting, tenkte hun. Ikke så mye som et ord. Ikke en kommentar, og ikke et blikk. Hun var blitt usynlig.

De gikk sammen ut porten etter at dagen var omme. Line bestemte seg for å spørre Sofie om Turid.
"Det måtte jo skje før eller siden."
"Hva mener du?"
"Ingen av dem bryr seg om du er her eller ikke."
"Men jeg trodde at de kom til å kaste meg ut."
"Det er sikkert dette de egentlig ønsker: At du bare slutter å komme."
"Jeg kunne jo like gjerne vært usynlig."
"Det hjelper oss i kampen med Klautarus." Sofie lo. “Hvordan var kvelden?”
"Jeg vil ikke snakke om det."
"Kom igjen, Line. Du forsvant jo helt. Du merket knapt at jeg gikk."
"Jeg husker ikke så mye. Jeg våknet opp ved skoleporten, rett før de åpnet den." Line prøvde å ikke se ned.
Sofie lo dypere, som om hun aldri hadde hørt noe så morsomt. "Du er så jævlig kul!"
"Hva mener du?"
"Ikke bare kom du deg unna med det. Du gikk full til skolen."
"Og så dro jeg hjem."
"Det hadde jeg også gjort."
Latteren stilnet.
"Bryr de seg virkelig så lite?"
"Ja. Jeg tror det. Har du en bedre forklaring?"
"Nei, ikke egentlig."
"Kom, så drar vi til Stallen."

De satt på en flisete pall og så utover industritomten, fra en høyde som også ga dem utsikt over Slummen. Klautarus hadde akkurat gått på et sviende nederlag, og usynligheten til Line hadde hjulpet dem til å få inn dødsstøtet på en av generalene hans, kyklopen Damatos.
"Jeg lurer på hva de lager her?"
Line svarte ikke.
"Du er så tenksom, Line."
"Jeg nyter øyeblikket. Når drar dere forresten?" Line trakk på skuldrene, som om hun frøs, selv om det ikke var spesielt kaldt.
"Du og den dramatikken din, Line."
"Ja, men dere drar snart?"
"Jeg tror det. Kanskje allerede neste uke. Det kommer an på mamma. Men det er jo bare ett år igjen nå. Da kan vi begynne på samme skole igjen. Med karakterene dine kan du jo bli hva som helst." 
"Det er vel andre ting som spiller inn?" 
"Du har jo så gode karakterer. Hvorfor vet ikke de andre om det? At du er den smarteste i klassen." 
"Jeg er ikke den smarteste." 
"Men du har de beste karakterene." 
"Kanskje." 
"Pappa hadde gitt meg penger hvis jeg hadde like gode karakterer som deg." 
"Du får jo allerede penger." 
Sofie lo. "Så mer penger. Får ikke du penger når du gjør det bra?" 
"Jeg tror ikke pappa vet om det, egentlig. Han har andre ting å tenke på." 
"Som hva da?" 
"Ting. Det kan være det samme." 
"Hvorfor er pappaen din sånn, Line?" 
"Jeg vet ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor de tvinger meg til å gå på skolen en gang. Jeg skal ikke være der. Det vet dere alle sammen." 
"Men du er jo her. Og du gjør ditt beste." 
"Ja."
"Tror du at jeg kan få et trekk?"
For Sofie var det utenkelig at å gjøre sitt beste ikke var bra nok, så de endte opp med å fjase og le. De snakket om Truls som fortsatt trodde at Karoline likte ham. Om Sara, som var bestevenninnen til Karoline. "Denne uka." Sofie hadde fnist. Hun fniste ofte av ting Line sa, merket hun seg, uten at hun selv forstod hvorfor. Karoline var og forble fienden deres. Hun var det som forente dem når det var på sitt mest vanskelige, som nå. De kunne alltid le av henne der hun spankulerte rundt som hun var bedre enn alle de andre. De beste karakterene. De fineste klærne. Sminket som de på innsiden. Hun var nesten som dem, tenkte Line noen ganger, men likevel aldri. Karoline trodde kanskje at hun var noe, men hun måtte vite at noen kilometer lenger inn ville hun vært en foraktelig skapning. Hvis det var noe de mektige ikke likte så var det de som etterlignet dem. De kunne gjennomskue det på sekundet. Det Line var for Karoline var Karoline for tusener av andre lenger inn. Ikke verdt oppmerksomhet. Karoline kom aldri til å nå innsiden. Hun var dømt til en mellomtilværelse, og arrogansen hennes kom til å bli til bitterhet før hun ante det. Hun visste ikke om Sofie ville forstå det om hun sa det rett ut, og lurte på hvorfor hun i det hele tatt tenkte på slike ting. Det hadde ingenting med henne å gjøre. Karoline var ikke verdt oppmerksomheten hennes heller. Om et år ville hun ha glemt henne. Sannsynligvis ville de aldri se hverandre igjen etter det.

Det var egentlig ikke synd på noen i klassen, ikke en gang på Sofie. De hadde det bedre enn henne. Det var den kalde sannheten. De slapp å hutre når de tenkte på vinteren. De hadde råd til å tenke på andre ting enn å overleve. De hadde ikke naboer som plutselig forsvant. De hadde aldri sett en ung mann ligge ihjelslått i en bakgate, til skrekk og advarsel. Hun kunne ikke få seg til å fortelle Sofie hvor heldig hun var. Det var ikke vits i å såre, uansett hvor sant det var. Dessuten var det dumt å måle Sofie mot henne selv, for selv om Line ikke forstod hvordan hun skulle måle Sofie mot noen andre følte hun ikke at det var rettferdig. Hvis hun målte seg selv mot naboene var hun den heldige, og mellombyen var fortsatt utsiden. Det fantes ingen vei inn for noen av dem, det visste de også der. Selv ikke for Karoline. Innsiden lå bak muren de skimtet i det fjerne, som et gigantisk slott omringet av en ugjennomtrengelig festning, med skyskrapere som strakte seg opp mot solen som løftede hender. Så forlokkende, men også uforståelig i sin prakt.
”Tror du det er siste gang vi treffes etter skolen?”
”Jeg vet ikke. Kanskje. Jeg tror det.”
”Vi har jo ikke en gang øl.”
”Ikke tull, Line.”
”Klautarus er ikke beseiret, og det virker som du ble kvalm av røyken også.”
”Litt av en slutt.”
”Jeg liker deg, Sofie. Jeg tror kanskje jeg er lesbisk.”
”Jeg liker deg også. Vi finner nok ut av det, Line.”
”Kanskje vi møtes igjen, etter at skoleåret er forbi.”
Sofie lente seg mot Line, og leppene deres streifet hverandre, forsiktige som fjær.
”Jeg likte aldri å gjøre det med Knut.”
”Og med meg?”
”Jeg vet ikke.”
”Vi finner ut av det, Line.”
Tårer rant, helt til det ikke var flere igjen. Ikke i byen. Ikke i hele verden.
 

Det minner meg om en middelmådig sketsj. TV-spillene som bare fortsetter er en verkende torn på mediet, der den ene oppgaven svelger den neste, fordøyer den, for å på et senere tidspunkt drite deg i ansiktet med restene av det du opplevde for noen timer siden. Du vet aldri når resirkuleringsprosessen, om man kan kalle den det, stopper. Men nei, det er ikke det at oppgaven i seg selv blir dårligere. Noen ganger kan den til og med bli bittelitt mer interessant. Den kan få det lille ekstra, sånn at den stinkende grøten får en litt annen struktur, og kanskje til og med motiverer deg til å ta en skje til. Så dumme kan jeg være.

Kasuset i dag er Cyberpunk: 2077, men det kunne like gjerne vært hvilket som helst annet spill som utgir seg for å ha en åpen verden, en gigantisk lekeplass der de samme aktivitetene står på rekke og rad, i nøye inndelte områder, slik at du kan arbeide deg framover med en slags form for frekvens, eller til og med gjenta aktiviteten du liker i litt andre omgivelser. Rød bakgrunn? Grønn bakgrunn? På tide å finne fram fargekartet.

Disse fargekartene kommer i mange varianter. Kall det Assassin’s Creed, Far Cry eller The Witcher 3: Kall the Grand Theft Auto 5. Du kan kalle det akkurat hva du vil, faktisk, for problemet er tross alt ikke symptomatisk for åpne verdener. Viruset kan infisere absolutt alt, og byllene det gir, groteske misdannelser, har vi lært å elske.

Overdrivelse? Egentlig ikke. Hvis du gir et menneske flere enn fem gjenstander slutter de å være gjenstander. Om vi snakker våpen, ferdigheter eller oppdrag: Mennesker håndterer ikke ting i mengde spesielt bra. Det er en grunn til at vi liker enkle spill også, og hvem tror jeg egentlig at jeg er når jeg forteller deg at disse enkle spillene er de beste?

Som uføretrygdet har jeg mye tid. Jeg kan bruke den nesten som jeg ønsker, og hobbyen vi har begynt å kalle gaming er en av disse måtene. Og selv jeg synes at spillet Cyberpunk: 2077 er en forbannelse og svøpe. Det er tidstyveri satt i system. Det utvikler ingen ferdigheter, gir null inspirasjon, og har ingen form for utfordring. Kall meg gjerne purist. Men jeg sier ikke at du bruker tiden din feil når du spiller Cyberpunk. Så pretensiøs er jeg ikke lenger. Jeg sier at du bruker den dumt. Jeg sier at du kaster bort livet ditt på enda en generisk ting. I motsetning til det mange tror er ubegrenset fritid ikke et ubetinget gode. Det er vanskelig å fylle dagene når du kan fylle dem med hva som helst, for de blir et overflødighetshorn. I mitt tilfelle går forbausende mye av den til å tenke, på å føle på ting som andre ikke har tid til å føle på. Jeg sier ikke at dette er et gode, ei heller et onde. Det er bare annerledes fra hvordan du kanskje opplever livet ditt. Ett av perspektivene jeg sitter igjen med er hvor verdifullt det er med øyeblikk som dreper det monotone, og til å vare så godt som uendelig skaper spill som Cyberpunk ikke bare overraskende få verdifulle øyeblikk: Det undergraver egen verdi fullstending.

La oss begynne med det middelmådige, for det er ingenting Cyberpunk gjør virkelig bra. En verden på skråplanet, generisk dyrket rundt cyberpunk-klassikere uten vidd eller personlighet, og gestaltet av Keanu Reeves som verdens mest uinteressante kvasi-terrorist, foregår spillet i det hellige år 2077. Hva har så skjedd på disse 53 årene? Mega-konsern styrer verden, kroppsmodifikasjoner har blitt mer ekstreme, og internett har manifestert seg som et eller annet jeg ikke helt får grep om. Grunker har blitt eddies, om du er heldig nok til å dø flater du ut, og kriminell er den nye ufør.
 
Du gestalter figuren V, en ekte kriminell fordi hen er kulere enn vanlige kriminelle og klar til å dø som legende. Du er en slags leiesoldat blandet med superhelt, med et dryss av anarkist på toppen av det hele, og gjør oppgaver for ulike fiksere, de som sørger for at den kriminelle infrastrukturen holder seg noenlunde oppegående. Ikke spesielt anarkistisk, tenker du kanskje? Bare vent til du roter deg bort i tidenes dummeste forsøk på å rane verdens mest mektige mann, og får superhelten Keanu Reeves, aka Johnny i bakhodet, og blir forklart at bevisstheten din snart vil bli erstattet av det spillet insisterer på er et komplett rasshøl helt til det gjør en u-sving og han blir en legendarisk anarkistisk helteskikkelse. Og hvem vil ikke forsvinne inn i Keanu Reeves?
 
Cyberpunk er en av de minst provoserende forsøkene på å framstille anarkisme jeg har sett i noe medium, en kritikk fra innsiden som jevnt over faller på sin egen urimelighet og ellers er en generisk suppe. Det har Keanu Reeves, og det jeg innbiller meg at er Idris Elba: Og det har faktisk også overraskende vettig promosjonelt materiale i både sangen fra Run the Jewels og spesielt serien Edgerunners, som for øvrig ikke har særlig mye til felles med kildematerialet. På den måten kan det nesten kalles et fenomen som har vekket litt inspirasjon i meg til å lese sjangerhjørnesteiner som White Noise og Mona Lisa Overdrive igjen; og som kanskje til og med vil føre til et nytt dykk inn i Philip K. Dicks febedrømmer. Ikke min type sci-fi, vel å merke, russerne er fortsatt kongen på haugen, men all fascinasjon for bøker som ikke er romantasy må vel regnes som en oppmuntring?

Også her er svaret et rungende nei. Hvis noe får deg til å gå på jakt etter “bedre” gjør det ikke seg selv bra. Dette er en jakt som på mange måter også definerer åpen verden-spill, og som mange velger å bruke som en rettferdiggjøring av alt som er portåpnere, som sender oss ned i kaninens hull selv om det vi fulgte etter viser seg å være en rotte. Her må de såkalte portvokterne gjøre en bedre jobb, men det er en fortelling vi tar en annen dag.  

Et vennskap i flere deler
Line trakk tobakksposen opp av sekken. "Vil du ha?" 
"Røyker du?"
"Noen ganger."
"Hvordan smaker det?" Sofies øyne var store, og ordene hadde en grådig nysgjerrighet.
"Det er litt sterkt. Jeg har blitt vant til det. Det roer meg litt når ting går over styr."
"Hva mener du?"
"Jeg har mye å tenke på. Nei, ikke sånn." Hun så at Sofie ble usikker i kroppen. "Det har bare vært veldig annerledes i sommer."
"Jeg har savnet deg også."
"Ja, jeg vet det." Line blåste røyk, snudde på hodet for å ikke treffe Sofie. Hun hostet allikevel.
"Det lukter ren gift."
"Det er det vi røyker i slummen." Line trakk på skuldrene. "Det finnes garantert noe som er bedre ute hos dere.” 
"Jeg beklager det med karnevalet."
"Det er ingenting å beklage."
"Det er det. Pappa fikk beskjed om at de trengte en mann på dagen. Han hentet meg rett etter skolen, og jeg fikk ikke sagt noe. Plutselig satt vi i en buss på vei til plantasjene." Sofie ristet på hodet. "Men du har tenkt på meg?"
Line nikket. "Mer enn noe annet." Hun angret umiddelbart på ærligheten, men Sofie bare fniste. Litt.
"Hva har du gjort da?"
"Fått tiden til å gå. Jeg traff en fyr."
"Seriøst, Line?"
"Du hadde ikke likt ham. Jeg liker ham ikke en gang. Knut."
"Er han fra der du bor?"
"Født og oppvokst. Han tror han elsker meg."
"Selvfølgelig." Sofie fniste før hun så på Line som om hodet hennes var blitt tyngre. "Jeg mente det ikke sånn."
"Du er jo tilbake nå."
"Du? Det med jobben til pappa. Jeg håper at vi ikke skal flytte. Jeg vil ikke at mamma og jeg skal komme etter ham. Det er litt fælt på plantasjene. Pappa sier at det er helt trygt, og at Greshus er en av de beste, men han går jo rundt med gevær."
Line tenkte seg om, letet etter noe som kunne få tankene vekk fra situasjonen deres.
"Kanskje vi kan dra til Karnevalet i kveld da?" Sofies nakke skjøt opp, og Line tenkte at hun hadde sagt noe dumt. Ansiktet som lyste mot henne sa:
"Tør vi det?"

De gikk hånd i hånd, i retning vekk fra slummen. Line var ikke kjent her, men Sofie viste vei mens munnen hennes oppførte seg som en foss.
"To år igjen nå. To år på skolen, og så kan vi komme oss videre med livet. Har du noen nye planer nå?"
Line så ned. "Det er komplisert. Du vet jo at vi i slummen vanligvis ikke går på skole i det hele tatt." 
"Men du er jo så flink. Jeg er sikker på at det ordner seg."
"Ja. Jeg vet ikke."
"Jeg vil bli lærer." 
"Lærer? Jeg trodde du ville bli lege?"
"Ikke tull. Hvor mange leger finnes det i mellombyen? Jeg er uansett ikke så flink på skolen. Ikke like flink som deg, iallfall."
"Lærer? Vil du ta deg av sånne som Sara og Karoline? Kanskje vi skal begynne med å lære dem å oppføre seg."
"Vær glad på mine vegne da! Endelig har jeg funnet det ut, liksom, og du bare tuller det vekk."
"Neste uke finner du vel ut at du skal bli undertøysmodell."
"Slutt, Line."
"Eller kanskje du skal planlegge livet ditt rundt at du vinner i lotteriet."
"Det hadde vært noe."
"Hvis de trakk meg hadde jeg ikke dratt om de ba på sine knær."
"Det sier du bare fordi du er en dust. Tenk på livet der. Tenk på maten de spiser. Pappa sier at de noen ganger får ekte kjøtt på plantasjene. Der spiser de det nok hver dag. Og så har de så fine klær."
"Du er så overfladisk, Sofie."
"En av oss må jo være det. Jeg har aldri spist ekte kjøtt da. Det er noe jeg gleder meg til å prøve."
"Mener du alvor? Skal det være spesielt å spise et ordentlig dyr?"
"Sier du som aldri har sett et ordentlig dyr."
"Det har jeg så det så."
"Hvilket dyr da? En sjiraffrotte?"
"Det er jo ikke et ordentlig dyr en gang."
"Det vet ikke du. De finner jo på all slags tull på Innsiden."
"Jeg har iallfall aldri hørt om en giraffrotte."
"Der ser du. Da finnes den garantert der."

Samtalen fortsatte mens de gikk forbi lave blokker i grå betong. Line merket ikke at de nærmet seg før de nesten var der. Spredte individer ble til en folkemengdene. Murveggene fikk farger og motiver. Line prøvde å forestille seg hva de betydde. Noen ganger var det helt umulig. Kruseduller som gled over i hverandre i uleselig skrift, som signaturer, men også motiver hun kunne kjenne igjen. Et gevær rettet mot en blomst, en rotte som kunne vært et menneske. Det realistiske og det mer abstrakte gled over i hverandre. De to motivene fløt sammen, som en tegneseriestripe, uten at hun helt forstod hva den som hadde malt det hadde tenkt, og kontrasten mellom dem fikk henne til å undres om det var blitt tenkt i det hele tatt.

Barn løp rundt og hoiet, mellom dekorerte salgsboder. Forventningen sitret i luften. Selgere forhandlet med potensielle kjøpere. Line la merke til boder som fikk henne til å sikle på grunn av lukten de spredte, og i murveggene var det installert flere butikker enn hun tidligere hadde sett på ett sted. Mange solgte klær, og hun så minst to som hadde verktøy i vinduene. Et sted så det til og med ut som at de solgte dukker. Line var glad for at hun var blitt for gammel til slikt, for en yngre versjon av henne hadde vært himmelfallen, og hun lo når hun tenkte hva pappa ville ha sagt om en masende Line som ville ha en ordentlig dukke. En tatovør jobbet med en bulende arm som tilhørte en rødhåret kjempe.
På hjørnene stod det menn i lange frakker og svettet mens de overvåket det hele. En av dem suttet på en sigar, og Line forsøkte å ikke stirre for mye. Han smilte til henne, og trakk hatten ned i pannen. Line kvapp til. Sofie var opptatt med å se seg rundt, hun også. Nå pekte hun på en bod som solgte brødbakst.
"Vil du ha noe?" 
"Jeg har ikke penger."
"Jeg spanderer."
"En bolle, kanskje."
"Du er så beskjeden." 
Sofie ble borte en stund, og Line brukte tiden på å se seg rundt. Store, røde bokstaver dekket inngangspartiet til "Nattens engel." Fra et av vinduene så hun en dame i bare undertøyet stå nærmest på utstilling.
"Hva er det?" Lukten fra papirposen i hånden hennes fikk Line til å svelge.
"Ikke pek. En hore. Det er mange som kommer hit på grunn av dem. Noen av guttene i femte sier de har vært der."
"Tuller du med meg?"
"Har ikke Knut prøvd seg?"
"Kanskje... prøvd seg."
"Du kan betale for det her."
"Vi har horer i slummen da. Men de stiller seg ikke ut i undertøyet."
"Jeg glemte det et sekund." 
Line visste ikke hvorfor hun ble såret.

De observerte omgivelsene med interessen som kommer med det nye og uvante, og det sitret mellom dem. Alt var så skarpt her. Alt var så annerledes. Hun undret seg over om Sofie tenkte på samme måte som henne. Om hun drakk inntrykkene, tok dem til seg, eller om det var annerledes for henne, som visste så mye om livet i mellombyen. Line følte at hun var tilstede. Hun forestilte seg selv i klærne som spraglet mot henne; kjortler og skaut, kjoler og dresser formet etter regler som for henne var helt fremmede. Det var som en annen verden hadde åpnet seg. Taktikkene som styrte forhandlingene mellom kjøpere og selgere virket mer animert enn hun var vant til. Det var ikke like tungt, like håpløst, men en animert dragkamp over luksus som for henne var utenkelig. Mens de tygget på hver sin hvetebolle, sittende på fortauskanten, leste hun butikkskiltene. Det var ikke de gamle tegnene hun var vant men enkle ord, ofte feilstavet. Om det var ordspill forble de i hvert fall uforståelige. Hun var en del av noe kaotisk og yrende, og Line tenkte at her, her kunne mennesker som henne leve, og skape noe. Karnevalet var et sted med egne regler, regler som ble skrevet i løpet av dagene og ukene som aldri var det samme. Hvordan kunne de være det? Her virket alle forskjellige. Noen var åpenbart så fattige at de var utelukket fra handelen og opplevelsene som kom med Karnevalet, sånn var det alltid, der de ba forbipasserende om kronestykker til en bit mat med senket hode, eller med irriterende trass.

Det virket nesten som teater, som om stedet var konstruert til å fungere som en motsetning til alt hun så langt hadde opplevd i livet. Hun forsøkte å finne ut hva som var feil med stedet, og hvorfor hun ikke kunne komme unna tanken på at det hele var overvåket og orkestrert. Det virket for godt til å være sant, mer enn noe mellombyen kunne eller burde være i stand til å gi sine innbyggere, sine annenrangs borgere som for henne alltid hadde vært som beboere å regne. Hun undret seg over hvor denne luksusen kom fra, og hvorfor den ikke ble stengt ned av myndighetene deres, myndighetene som tjente Innsiden. Hvilke premisser eksisterte Karnevalet under, for hun var ikke naiv nok til å tenke at det ikke alltid fantes regler, paragrafter og lover som regulerte den minste bevegelse her også. Hvordan skulle man ellers eksistere i forsonende fred, hindre subversive elementer i å ta verden deres over i hatefull konflikt? Kanskje hun var mer naiv enn hun trodde. Likevel merket hun en vag årvåkenhet blant de innfødte, de som så ut til å kjenne stedet, som om Karnevalet bar på boblende konflikter som kunne eskalere, og som var i ferd med å nærme seg bristepunktet. Det var slummen som snakket, fortalte hun seg selv. Hun hadde hørt at det til og med var slumbeboere som hadde kommet seg unna her, og i så fall hadde de nok tatt med seg sin paranoia og forakt, sitt dødsønske, og kanskje det var det hun merket. Sofie virket derimot uvitende om dette aspektet ved Karnevalets personlighet. Line forsøkte å spørre henne om hun trodde det var trygt her, egentlig, men Sofie bare lo av henne.
”Det er jo det som gjør det gøy!”
Line klarte ikke å være enig, men hun bet i seg å svare. Dessuten ble hun avledet av et ansikt som virket kjent, men det forsvant så fort i mengden at hun ikke kunne være sikker. Han hadde nok uansett ikke gjenkjent henne. Karnevalet var ikke et sted for barn, hadde hun blitt fortalt, men det var likevel barn over alt. I et hjørne la hun merke til en liten gjeng som lekte med fyrverkeri, og smellene fikk det til å rykke forsiktig i henne. Hun så bort på Sofie, som prøvde å oppføre seg som hun var en del av det hele, som om dette var hennes rette element, men som ikke lyktes spesielt godt med det. Hun var ikke den eneste som mislyktes. De storøyde mellomborgere, lett gjenkjennelig ved usikkerheten som omga dem som en aura, og forundringsfulle fjes, satte et avtrykk på stedet Line fikk en avsmak av. For dem var det et avbrekk fra virkeligheten i en uvirkelig fornøyelsespark. For stedets beboere var det sikkert bare en del av virkeligheten, et rituale som ble gjentatt for publikummets ære, og en rutine som Line forestilte seg med avsky.
Etter hvert som det mørknet rundt dem, og de fleste av mellomborgerne dro hjem, ble det tent fakler. Noen elektriske lys knirket seg motvillig levende. Farlige skygger trakk deg mot lysene, og boder ble pakket ned, og erstattet av andre boder. Gjøglere, dansere og musikere ble små sentrum på torget. Flasker og glass ble sendt rundt, og Line fikk plutselig noe i hånden. Hun så bort på Sofie, som nikket smilende, oppmuntrende. En liten slurk senere, og flasken hennes ble tatt fra henne. Den ble erstattet med en ny, og hun drakk igjen, grådigere denne gangen. Slik fortsatte det til hun glemte Sofie; glemte alt annet enn den suggererende mengden hun var blitt en del av. Natten omfavnet henne, og hun lot den gjøre det. Gradvis mistet hun kontrollen over seg selv, til hun til slutt skjønte at hun måtte hjem. Hun var sliten. Hun var utmattet. Hun stavret seg gjennom gaten, vekk fra Karnevalet, vekk fra mengden. Hun kastet opp på et gatehjørne. Alkoholen hadde beseiret henne, men det føltes ikke som et nederlag. Sommernatten var varm der hun forsøkte å få føttene til å lystre, og Line tenkte at dette, dette var livet. Så segnet hun sammen.

Hun våknet utenfor skoleporten. Skallen banket vilt og uhemmet, og å holde øynene åpne var en kamp. Hun kjente at beruselsen fortsatt var der, men hun var edru nok til at hun undret seg over hvor hun var og hvordan hun var kommet seg hit, til det hun nå innså var porten inn til hovedskolen. På et eller annet tidspunkt hadde hun sikkert fått det for seg at hun måtte på skolen. Det var i ferd med å bli morgen rundt henne, og snart ville porten åpnes slik at barna, og de som var mer som henne, som var nesten voksne, kunne komme seg inn for å drikke av kunnskapens kilde. Tungen smakte oppkast, en overdøvende og lammende avskyelighet som trengte å vaskes vekk. Hun stinket sikkert svette og alkohol. Ingen ville slippe henne inn slik, ikke i klærne hun hadde skiftet til etter skolen dagen før, ikke uten sekken som hun nå oppdaget at var borte. Det var en katastrofe, men hun tok den ikke inn over seg akkurat nå. Hun visste bare at hun måtte vekk. Ingen kunne finne henne slik, ikke rett etter slåsskampen, ikke nå. Det var unnskyldningen de trengte for å kvitte seg med henne, og sørge for at hun forble i slummen. Det verste var at hun før skolen begynte igjen ikke kunne ønsket seg noe mer enn det. Men nå, nå som hun hadde Sofie igjen og det var i ferd med å bli dem to, fikk fortvilelsen beina hennes til å ønske å være trommestikker. Hun følte seg hul. Skam vellet opp i henne. De skulle trekke henne inn på rektorens kontor, rektoren som kjente pappa, og pappa kom til å få vite alt, og nå, nå kom han virkelig til å drepe henne. Hun ville miste passet sitt, og hun skulle prise seg lykkelig om hun ikke endte opp på gata også. Hun kjempet mot tårer; tapte. Men tårene tok slutt, og det ble lysere og hun visste at de ikke kunne finne henne her, ikke slik. Hun bestemte seg for å dra hjem, for å be pappa om tilgivelse, for å si at det ikke var hennes feil at det ble slik, selv om hun visste at det ikke var sant. Hun kunne utsette katastrofen. Hun kunne være feig, feig som hun alltid var og alltid kom til å være, redd for pappas konsekvenser, redd for skolens konsekvenser og redd for de andre. Men akkurat nå, tenkte hun, var hun trygg. I det minste for noen timer.

Det er litt for blekt, og det er ikke blekt nok. Inntrykket Emilie Blichfeldt forsøker å gi i sin filmatisering av Askepott, sett fra en av søstrenes ståsted, balanserer en knivsegg, og faller dessverre på begge sider av den. De to delene finner aldri sammen igjen. Det er en skildring som er hjertevarm og motbydelig om hverandre, men det er aldri noe tilfredsstillende møte mellom de to delene.

Mangelen på litterær bevisshet er slående, og som i prisvinnende filmer som Poor Things og The Substance heller ikke uten appell. Den plumpe humoren kan kanskje til og med sies å være bedre realisert her, på tross av at den som regel ikke treffer blink. Til det er den uten unntak for enkel, for direkte, og uten vidd eller brodd.
 
Portrettet av Elvira (Lea Myren) begynner i fornedrelse; og slutter i tragedie. Fra åpningsscenen der vi kan se den nybakte stefaren hennes kaste kake på henne ved matbordet, før han kreker sammen i latterkramper, er det lyter det spilles på. De er umotiverte, som i en forenkling av den enkleste fabel. Vi lærer å forakte Elvira fordi verdenen hennes forakter henne, og om filmen kan sies å ha et poeng ligger det i denne selvoppfyllende profetien. Vi vet at det går galt, og vi forventes å sette pris på det. Vi vet at Askepott vinner over stesøstrene og moren deres, både fordi de er usympatiske og fordi eventyret krever en helt. Men hvilken helt er egentlig Askepott?

Av landets jomfruer er hun den peneste og den reneste: som blir urettmessig straffet nettopp på grunn av det. Spilt av Thea Sofie Næss har hun definitivt utseendet med seg, og det er kanskje der forvirringen starter. Hvis man ser velvillig på det kan man si at filmen menneskeliggjør henne. Hun lar farens død gå innover seg på en måte som ikke vitner om empati eller forståelse for omgivelsene, og hun har et litt for godt øye til stallgutten: som blir hennes fall i familiehierarkiet når faren hennes ikke lenger kan beskytte henne. Det virker ikke som Blichfeldt helt forstår hva hun jobber med, for Askepott er definitivt en høyst reell trussel mot de nybakte søstrene sine.

Disse søstrene, forutnevnte Elvira og den yngre Alma (Flo Fagerli), lever på mange måter nærmere virkeligheten. Elvira er den mest utsatte av dem, et offer for morens (Ane Dahl Torp) ambisjoner om at hun skal kunne giftes bort til prinsen. Disse ambisjonene tar hun også selv til seg, og på den måten kan hun sies å være et offer. Hun lider seg gjennom plastisk kirurgi, sulter seg, og pynter seg fra det omgivelsene tenker på som hennes stygge selv. Alt dette skal underbygge fallet: Øyeblikket der forkledningen forsvinner.

Her er det en åpenbar blanding av identiteter. Det virker ikke som Blichfeld er klar over det kompliserte scenarioet hun setter opp, for hun velger å spille på plump humor som føles direkte upassende i form av Elviras romantiske finlesninger av prinsens plumpe poesi, og hvordan etternavnet til Elvira ender opp som “stesøster” på ballet. Det kanskje verste eksempelt er likevel Ane Dahl Torps karakter, som regelrett defineres gjennom at hun våger å ha en seksualitet i sin alder: før hun amputerer tærne til datteren i et forsøk på å få en sko til å passe. Dette er ikke bare parodisk ondskap: men også i stor grad malplassert ondskap. Stemoren vil åpenbart det beste for seg selv, og å sidestille døtrenes ved og vel med hva som er best for henne selv gjøres så banalt at filmens egentlige antagonist ender opp som latterlig. Ond mor møter stygg datter.
 
Alt er en lyte. Blichfeldt finner en pervers glede i å vise det skitne, og det er også filmens egentlige kvalitet. Vi ser Elvira gå igjennom den ene latterlige skjønnhetsprosessen etter den andre: Vi ser medaljens bakside idet hun svelger en bendelorm for å kunne dyrke bulimien sin, eller amputerer foten, tå for tå. Alma er fornuftens stemme, som ber henne om å være mer forsiktig, men Elvira forstår ikke hva forsiktig betyr i hennes desperate ønske om å bli vakker. Filmen har ingen definisjon av hva dette vakre er: om det eksemplifiseres av Askepott eller av å være det motsatte av en forlengelse av morens vilje blir aldri tydelig. Nei, det er det uoppnåelige idealet som teller, og hva man går igjennom for å oppnå det. Parodisk som det både er og forsøker å være: Det virker ikke som Blichfeldt vet hva hun ønsker å si, og om hun gjør det er det umulig for meg å forstå hvor hun vil, eller hva hun vil meg.

Den stygge stesøsteren er en film der det føles som at ting skjer fordi de må skje: om det er på grunn av eventyrets natur, eller fordi hun vil vise deg noe ekkelt. Og ja. Det er ekkelt, men det gjør det ikke mer motivert. eg liker at det er ekkelt. Jeg liker at en bendelorm på ti meter trekkes ut av kjeften på Elvira. Jeg liker at hun fråtser i badekar. Jeg liker at kroppen hennes faller fra hverandre. Men alene føles det umotivert.
 
På ballet, filmens høydepunkt, sentreres det rundt Elviras nesten-øyeblikk med prinsen. Hun har blitt den hun tror hun ville være: Hun har overbevist seg selv og omgivelsene om at hun er vakker. Så dukker Askepott opp. Fasaden begynner å falle. Og herfra blir alt bare verre.

Det er ikke det at jeg misliker etterspillet til ballet. Det er mye ved det jeg liker, og den virkelig skrekkelige sekvensen der Elvira får hjelp av Alma til å kvitte seg med en bendelorm som må være nærmere ti meter gjennom munnen er hysterisk iscenesatt. Filmen har andre slike sekvenser, men som helhet føles Den stygge stesøsteren for opptatt av å være ekkel; filmens siste sekvens der Alma hjelper en kravlende Elvira vekk fra barnehjemmet - bort fra moren - oppsummerer dette: Slutten skal kanskje være håpefull, men i den verdenen filmen beskriver er det en dødsdom. Hvordan skal de to livnære seg? Hvem skal ta vare på dem? Skal Alma ofre seg selv for det lille som er igjen av Elvira? Spørsmålene er umulige å løse. Men svarene de gir er definitivt ekle. Det jeg spør meg gjennom hele filmen er: Hvorfor?

Sommertid
Sommeren tok imot henne, og forandret henne. Ikke til det ugjenkjennelige, men for første gang hadde Slummen, og menneskene der, fått et tak i henne. Drevet avsted gjennom Sofies forræderi ventet hun ikke på at ferien skulle ta slutt. Skolen var en byll i henne, og tanken på at Sofie ventet når den tok slutt var like kvalmende som tobakken Knut og gjengen hans hadde forført henne med var til å begynne med. Knut og de andre var eldre enn henne, vant til å leve på kanten, og også denne lærdommen hadde hun grådig tatt til seg. Nåtiden rommet ingenting annet enn vage planer om å komme seg ut for dem, og framtiden deres eksisterte knapt. Sommeren holdt dem varme, og det var alltid mer mat på denne tiden av året, men Line tenkte at dette var gjengens siste sommer, før den ble oppløst i den vanlige suppen av fortvilelse og rådvillhet som styrte virkeligheten her. Denne virkeligheten skulle snart bli hennes, og hun kunne like gjerne bruke sommeren på å lære seg hva livet hennes kom til å handle om når tiden på skolen var forbi.

Det hadde begynt annerledes. Hun hadde skjenket noen tårer på Sofies alter de første dagene, men til slutt hadde hun bestemt seg for at det var nok. Det eneste som lå igjen i skrinet nå var pengene, beviset på at hun hadde fått noe ut av vennskapet og kanskje til og med hadde tjent på det til tross for at det ikke føltes sånn. Kronestykkene brukte hun sammen med Knut og de andre, men ingen visste om seddelene hennes. Det var det tryggeste. Nå, to måneder senere, nærmet ferien seg slutten. Hun hadde fortsatt ikke glemt Sofie, og kjente at hun ville spytte nå som navnet fant veien inn i tankene hennes, men såret hadde grodd nok til at hun kunne skyves vekk mesteparten av tiden. Hun var ikke redd for å møte henne igjen en gang, men hun gledet seg likevel ikke til å bli tvunget tilbake på skolen. Line tok et raskt trekk fra sneipen, og spyttet den på bakken.

"Du røyker på meg, Line."
"Beklager." Hun ga det knapt en tanke. Knut hadde røyket på henne hele sommeren, og det virket ikke en gang som han hadde latt merke til det.
"Jeg sier bare at det er dyrt med røyk."
"Mye som er dyrt her i verden."
"Som deg?"
Line smilte.
Knut hadde gitt sommeren innhold. Grunnen til at det ble ham var hun usikker på. Han var litt mørkere enn de andre, og hadde pen nese selv om øynene virket stemplet på ansiktet, men mest av alt var han lederen. Det gjorde det liksom naturlig. Verken Buldre eller Slangen Olav hadde en sjans mot Knut, og de andre to i gjengen var heldige som fikk være med. Hun sa aldri navnet deres høyt. Knut var tretten, men han ville at de andre skulle tro at han var femten. Hvis hun skulle svare på hva gjengen hans holdt på med var det vanskelig å gi noe entydig svar. Solgte, for det meste. Noen ganger slåss de også, men det var ingen som ville hyre dem til det. Knut kunne hytte med nevene sine så mye han ville, men han egnet seg bedre til å løpe på de lange pipestilkene sine. Om han løp mot noe eller fra noe visste hun ikke.

Knut fikk tiden til å gå. Hjemme hadde pappa sluttet å bry seg. Hun kunne bare si at hun dro ut, hvis han mot all formodning var hjemme, og han tok seg sjeldent bryet med å svare en gang. Noen ganger lot hun det ligge noen kronestykker på benken. De forsvant, men han takket henne aldri for dem, og spurte ikke om hvor de kom fra heller. Det var greit for henne. Hun anså det som å betale leie, og hadde nesten sluttet å rydde for ham. Hun trodde han satt mer pris på pengene.
Line stod og spyttet utenfor. Hun hadde trent på det hele sommeren. De andre tingene hun hadde lært seg var å drikke og å røyke, og hun var fornøyd med at guttene ikke lenger ertet henne for det. Hun hadde forstått at de trodde hun var spesiell, en slags utvalgt som fikk gå på ordentlig skole, og at klærne fra Sofie ikke var latterlige for Knut og de andre. Hun tenkte at de hatet henne for det, men etter hvert hadde det gått opp for henne at det var motsatt. De hatet seg selv, ikke henne. De hatet sin egen ulykke, og nå som hun kjente Knut bedre forstod hun at han beundret henne. Hun var ikke et enkelt mål, som på skolen. Hun kunne nok ha blitt det, men nå som de kjente henne bedre var det som at de heiet på henne, og at hun var en slags helt for dem. Hun forstod ikke hvorfor.
Hennes egen mellomeksistens ble en form for bevis for at det var mulig å komme seg ut. Noen ganger kunne hu oppleve at Knut snakket til andre om henne, og roste henne. Ikke som en hund, men som noe han ikke forstod og noe han ikke fortjente. Hun hadde tenkt på ham som tidsfordriv, men når hun gjorde det skammet hun seg også. Hun trodde jo ikke en gang at hun likte ham, i det minste ikke bedre enn hun likte de andre i gjengen hans. Hun kunne sette pris på dem, men hun visste at de aldri kunne gi henne det skolen hadde gitt, og skulle ta fra henne. Det var ikke det at de i gjengen var dumme. Det var bare at kunnskapen manglet. Det kjedet henne å høre om  groteske hendelser, og hun så ikke humoren i at folk fikk som de fortjente, eller at man kom seg unna med dårlig planlagte brekk. Men hun smilte. De trodde kanskje at hun smilte fordi hun likte fortellingene, eller fordi hun ønsket å virke gåtefull, men hun gjorde det fordi å smile var det tryggeste.

Likevel løy hun som en djevel for å holde på oppmerksomheten deres, og spesielt til Knut. Hun hadde snart diktet opp uendelige historier om hvordan det var på skolen, og fortellingen om hvorfor hun gikk der var i ferd med å komme ut av kontroll nå som ferien nærmet seg slutten. Guttene kunne ikke få nok. Det var som hun åpnet en bok  for dem, og selv om de aldri ville ha innrømmet det utløste denne boken et savn. De følte ikke misunnelse for opplevelsene hennes, men en storøyd nysgjerrighet. Ansiktene deres lyste opp når hun fortalte, og hun oppdaget at hun nøt oppmerksomheten. Når hun glemte fortellingen og så rundt seg føltes det ikke rettferdig. Skitne små voksne i et gatesmug, omgitt av vegger med puss, dekket av gjengsymboler som alltid kunne forandre seg. De hadde spurt henne om hun kunne skrive noe for dem, men hun hadde nektet, og de slo seg til ro med det. Line visste ikke hva som kom til å skje når sommeren tok slutt, når Knut og de andre måtte fortsette en kamp andre hadde begynt, og som ville fortsette lenge etter at de var borte. Kampen om hjørnene og gatene, om drogene, og til slutt om å holde seg i live. Kom de til å overleve vinteren, og ville de være gjenkjennelige om de overlevde? Og hvor ville Line være, når skoletiden sluttet og passet hennes gikk ut? Hun trodde ikke det fantes noen utvei, men hun håpet at hun ikke ville ende opp i armene til en som Knut.

...

Nå ble de fortalt at det fjerde året var viktig. De andre årene hadde også vært viktige, så det var sikkert sant. Nå var hun ett år eldre, og ting ble viktigere når man snart var voksen. Bare ikke for henne. Barna satt der, ved pultene sine, og rommet kokte av uforløst spenning. Ferier skulle fortelles om og opplevelser skulle deles. Bare ikke Lines.

Hun hadde knapt sett på Sofie da hun gikk inn i klasserommet. Sofie som hadde vinket forsiktig mot henne omringet av et stort smil, som om ingenting hadde skjedd. Nå forsøkte hun å stirre ut vinduet mens hun fortalte seg selv at  Sofie ikke eksisterte for henne. Hun forsøkte å mane fram forakten som hadde fått henne gjennom sommeren. Sofie kom sikkert til å prøve å snakke med henne. Hun ville komme med en dårlig unnskyldning eller gi henne et eller annet meningsløst for å plastre såret mellom dem, men det ville ikke hjelpe. Noen forræderi stakk for dypt til at de var verdt å skvære opp i. Sofie var faktisk utrolig stygg, tenkte Line nå. Det var ikke håp for henne, og hun forstod bedre og bedre hvorfor hun hadde eglet seg innpå henne, som en avskyelig snegle som druknet i en sølepytt. Ingen andre ville jo ha noe med Sofie å gjøre. Det var ikke en tilfeldighet, og hun gremtes over å noensinne ha følt at det eksisterte noe mellom dem. Sofie fortsatte å sende blikk mot henne. Hun så mer og mer engstelig ut, og Line tenkte at det var noe stakkarslig ved henne. Etter hvert som timen nærmet seg sin uunngåelige slutt ble hun redd for at å overse Sofie ikke kom til å være nok. Hvis hun prøvde seg kom Line til å slå henne midt i trynet. Hun hadde fått nok av Sofie. Det burde være tydelig. De var ikke venner lenger, og kom aldri til å bli det igjen.
"Line?" 
Hun snudde seg rasende på vei ut av klasserommet, og slang ut en arm som traff nesen til Sofie. Sofie vrælte. Blodet rant. Selve rommet virket overrasket.
Så spyttet hun Sofie midt i ansiktet mens hun freste: "Ikke snakk til meg." 
Truls var der, stormet mot dem som et rasende lokomotiv. Han hadde lagt på seg, rakk Line å registrere før hun ble slengt i bakken.
"Din jævla forræder. Du kødder ikke med ordentlige folk. Skjønner du det, din fattige lus? Din avskyelige slumslikker."
Karoline var som alltid der, observerende, Truls feite tryne freste opp i ansiktet hennes, en neve knyttet om skjorten hennes. Hun forventet slaget som kom. Hun forventet ikke at det skulle komme to. Det første fikk det til å gå rundt for henne. Hun kjente knapt det andre.

Hun kunne prise seg lykkelig over at det bare var en bit av tannen som forsvant. Tidslinjen på denne første skoledagen gjorde et hopp, før hun våknet opp, med bomull og en improvisert bandasje og verkende hode som bevisene på at noe hadde skjedd. De kunne ikke sende henne hjem slik, sa helsesøsteren, men de fulgte henne like fullt hjem mot grenseposten noen timer senere. Rektor hadde en rask samtale med en av vaktene, viftet med armer og identifikasjon, og til slutt overbeviste han noen nok til at Line ble fulgt hjem av to vakter i uniform, med rifler over skulderen, nærmest truet henne inn i leiligheten til pappa, og slamret døren igjen bak henne. Pappa var ikke hjemme. Hun studerte restene av ansiktet sitt i speilet på badet, plukket bomull ut av kjeften, og forsøkte å smile. Den knekte tannen etterlot et hull som hun tvilte på at noen gang ville blitt fylt igjen. Kjeven hennes fungerte sånn noenlunde normalt, og hun klarte å forme noe som minnet om ord med lepper og tunge. Hun gråt nå. Hun hadde jo aldri vært pen, men dette var det endelige punktum på håpet om at hun ville bli penere. Pappa kom til å se henne, og han ville bli rasende og mer rasende når han leste brevet rektor hadde gitt henne, brevet hun ikke turte å rive fra hverandre, og pappa kom til å sørge for at livet hennes ville handle om helt andre ting enn å gå på skole fra nå av. Line, ødelagt for alltid, og alt fordi Sofie hadde våget seg til å ta kontakt igjen. Hun hatet dem, alle sammen, og skulle aldri snakke med Sofie igjen. Hun ville aldri få sjansen til å snakke med Sofie igjen, og hun gråt, fordi det egentlig var det verste. Ikke tennene, ikke slagene. Hun og Sofie skulle aldri se hverandre i øynene igjen, og Line skulle ikke tilgi Sofie og gi henne en klem og alt skulle ikke bli riktig, og Line, Line skulle snakke med pappa senere og alt ville bli forferdelig, uten at Line forstod hva dette forferdelige innebar, men forferdelig var ordet som ringte i hodet hennes, som en klokke som gikk mot et punktum for alt som hadde vært.
Pappa så på henne. Han så på henne innstendig, og Line visste ikke om han var mest sjokkert eller om han foraktet henne.
”Hva er det som har skjedd med deg?” Han hørtes nærmest forundret ut, som om det maltrakterte ansiktet hadde vekket ham fra en dvale.
Line så ned og rakte ham brevet.
”Pappa satte seg på sofaen, og åpnet konvolutten. Han sukket tungt. Ristet på hodet.
”Du kan selvfølgelig være hjemme en stund.”
”Men pappa. Jeg vil ikke flytte. Jeg kommer aldri til å klare meg uten deg. Jeg mener det. Jeg er jo bare et lite barn fortsatt.”
”Flytte?” Pappa ga henne et merkelig blikk, som om han så henne for første gang på lenge, og ikke skjønte hva han så på. “De sier at du kan være hjemme en stund.”
”De?”
”Skolen. De forstår at det kan ta litt tid for deg. Beklager nærmest det som skjedde. De har jo slått deg sønder og sammen. Gi meg en klem, Line.”
Omfavnelsen var vag, som om det var lite mer enn en skisse på hva en omfavnelse skulle være, men den var nok til at Line begynte å strigråte.
”De har ødelagt meg for alltid.”
”Ikke tull, Line. Noen tenner. Det jeg lurer på er hva de gjør med den idioten som tenkte at å slå deg fordervet var greit. Ingenting, sannsynligvis. Jeg husker foreldresamtaler, jeg. Og de slipper meg jo verken inn eller ut lenger. Men du, Line.”
”Jeg er fortsatt på skolen?”
”Når du er klar for det. Den andre jenta ble ikke skadet, står det. Kanskje hvis denne Truls ikke hadde gått løs på deg som om du var... men jeg tror ikke, nei det er ikke så farlig.”
”De vil jo ikke at jeg skal være der. Ingen vil at jeg skal være der.”
”Det skal mer til å bli kvitt deg enn som så. Det finnes regler her i verden, også for sånne som deg. Regler som skal beskytte. Ikke sånne som oss, men du går tross alt på hovedskolen. Det er annerledes for dem... for deg.
”Hvorfor er du så snill med meg?”
”Tror du at jeg aldri slåss på skolen?” Pappa lo, som om han husket noe fornøyelig. “Men hvor er jeg i dag? En forfyllet drittsekk. Ikke bli som meg, Line. Lov meg det.”
Line visste ikke hva hun skulle love mens hun gråt i armene til pappa, og armene hans lukket seg sammen, som om de ville beskytte henne og knuse henne på en gang.

Hun forsøkte å ikke smile. Når hun gjorde det kunne man se den knekte hjørnetannen, tannen hun kjente på med tunga, og selv om synet ikke satte en støkk i henne lenger fikk det henne til å føle seg som en tigger; en slumrotte. Det var det hun var. Knut bare lo.
”Slangen mangler en finger. Har du aldri lagt merke til det? Buldre mangler vettet, og jeg mangler jenta mi.”
”Du vet jo at jeg har vært opptatt med forberedelser til skolen.”
”Så opptatt har du ikke vært.” Han la armen rundt henne, men hun forsøkte å trekke seg unna. Bevegelsen var nærmest ufrivillig, og hun skjønte ikke hva som hadde skjedd først.
”Hva er det, Line?”
”Hun andre jenta, hun jeg slo: vi brukte å være bestevenner.”
”Mellomborgerne bare er sånn. De forakter oss. Det eneste de trenger er en liten unnskyldning.”
”Jeg trodde hun var annerledes.”
”Ingen av dem er annerledes.”

Men Sofie var annerledes. Line forsøkte å ikke tenke på henne, men effekten hadde vært den motsatte. Hun hadde vært urettferdig. Hun kunne ha spurt Sofie om hva som hadde skjedd, men istedenfor hadde armen hennes slått uten at hun en gang visste om hun ville det. Nå var det for sent. Hun visste ikke hva hun ville eller hva hun tenkte. Noen ganger våket hun av en pløsete dobbelthake med frådende stank, og andre ganger tenkte hun at den delen av tannen som var borte for alltid nå var å finne i Karolines samling av knuste drømmer, som om hun var en heks som bare eksisterte for å utrette smerte. Sofie var ikke en fiende i disse drømmene og tankene, men en vag skikkelse, sørgmodig og gåtefull. Hun var det egentlige offeret, tenkte Line, den lille og skjønne skapningen som hadde trykket henne til seg, men det var ikke sant, men på en måte ville hun at de skulle bli venner igjen, og at det skulle være de to for alltid igjen, og at ingenting skulle komme mellom dem fra nå av og ut. Det var bar en del av drømmen. Og hun merket noe annet. Knut var ikke en del av drømmen. Det var Sofie og ikke Knut hun elsket. Hun var i ferd med å bli lesbisk. Sofie hadde gjort henne lesbisk også, og hun ble enda mer fortvilet når hun forstod at det var Sofie og henne som betydde noe, og at det skulle være de to for alltid. Det var det hun egentlig ville. Nå var alt ødelagt. Hun kunne ikke vinne Sofie tilbake, ikke etter det hun hadde gjort, og hun kunne ikke komme tilbake til skolen og se at hun hadde ødelagt og at Sofie foraktet henne, og uansett ikke ville se på henne på grunn av tannen. Ordene kom automatisk:
”Jeg trenger litt tid for meg selv, Knut.”
”Hva mener du?”
”Jeg vet ikke.”
”Gjør du det slutt?”
Og Line forstod at det var det hun gjorde. Knut spyttet. Kvisen som hadde blomstret på haken hans lyste mot henne sammen med en foraktelig mine. Pannen rynket seg rasende.
”Du har alltid trodd at du er bedre enn oss.”
”Knut?”
”Dette gidder jeg ikke. Du kan seile din egen sjø.” Han spyttet irritert igjen. “Du og denne Sofia.”
Det er jo deg jeg vil ha. Tanken fikk henne til å bryte ut i latter, og Knuts rygg kroket seg som om han skammet seg der han gikk fra henne, og Line forestilte seg at han frådet av sinne, og hun visste ikke om han fortjente å ha det sånn eller hvorfor hun ikke lot være å gjøre det mot ham, men makten det ga henne fikk det til å sitre i henne. Så slapp den taket. Det hadde vært så enkelt, og hun ble redd fordi det hadde vært så enkelt. Hun ville be om tilgivelse, men samtidig ville hun det ikke, og hun skjønte ikke hvorfor. Tanken på Sofie var for sterk til at hun orket å tenke på Knut nå. Slumrotter, det var det de var. Hun og Knut, Slangen og Buldre. Det var tusenvis av dem her. Rotter som slåss om det lille de kunne få tak i. For henne var det Sofie som var målet. Hun skulle gjøre hva som helst, hva som helst for at Sofie skulle like henne igjen. Hun skulle tilbake på skolen, skulle bevise at hun brydde seg om henne og ville være med henne, koste hva det ville. Hun la ingen plan, men hun visste det med hele seg nå. Det måtte bli de to. Men hva kunne hun gi Sofie som Sofie ikke kunne kjøpe til seg selv? Hva kunne hun gjøre for at de mørke øynene hennes ville lyse mot henne, lyse som de aldri hadde gjort før? Det fortvilende svaret var ingenting. Line var bare seg selv. Det var alt hun hadde. For første gang skrev Line et brev, oppriktig og fra hjertet. Og dette brevet måtte til Sofie.

Hun hatet hvert ord hun skrev. Kastet papiret, og begynte på nytt. Igjen. Igjen. Til slutt satt hun igjen med noen setninger. Da pappa kom hjem insisterte hun på at hun måtte på skolen neste dag, og pappa så forundret ut, men Line ga han ikke muligheten til å komme med innvendinger.
”Det har jo bare gått noen dager.”
”Jeg er mye bedre nå.”
”Og tannen?”
”Hvem bryr seg om den. Det er bare en tann.” Line forsøkte å høres optimistisk ut, men pappa gjennomskuet henne nok. Likevel sa han:
”Hvis det er det du vil.”

Han hadde i det minste ikke bedt henne om å smile. Line visste ikke om hun hadde tålt en større motsigelse til det som føltes som det modigste hun hadde sagt hele livet. Tilbake til skolen. Tilbake til marerittet. Hun skulle vinne Sofie igjen, om så hun måtte be på sine knær, om så hun måtte slikke skoene hennes eller vaske føttene hennes med tungen. Å tenke på gunsten som måtte vinnes var å sette seg en uoverkommelig utfordring, og da hjalp det å overdrive. Sofie kom ikke til å kreve at hun slikket verken sko eller føtter, men Line kjente på tannen med tungen, og innbilte seg at hun fikk en tenksom mine. Hun var alltid tenksom, hadde Sofie sagt en gang. Hun klarte ikke å la være å tenke på Sofie, men det gikk bra fordi hun ikke ville slutte å tenke på Sofie. Uten Sofie var det det samme.

Sengen fristet henne ikke, sengetøyet hadde ikke blitt vasket på flere uker, og først nå forstod hun at hun nesten hadde sluttet å tenke på husarbeid, at hun hadde vasket seg mindre og mindre denne sommeren, og løpt rundt som en skitten hund i en verden der alt var skittent. Håret hennes var litt flokete, og hun tenkte at hun burde gjøre noe med det som å barbere det vekk, men det virket ikke helt trygt. Da kom hun virkelig til å se ut som et utskudd på skolen. Hun kjente på den knuste tannen igjen. Tankene hennes boblet som kokende vann i det klokka ble to, så fire. Da hun våknet var den bare seks.

Hun vasket seg omhyggelig, og tok på seg de fineste klærne hun hadde fått av Sofie. Hvis det var for åpenbart fikk det ikke hjelpe. Det eneste hun kunne gjøre var å sørge for at Sofie fikk brevet, fikk lese om hva Line egentlig følte, og hvorfor det hadde blitt så leit. Hadde hun brukket nesen til Sofie med dumskapen sin? Nei, hun trodde ikke det. Det hadde jo ikke vært et slag, ikke et ordentlig slag. Hun hadde bare slengt ut armen, men så hadde det gått som det gikk, og hun visste ikke om det hadde vært planen å skade Sofie, eller om det med blodet var et uhell, men hun angret. Angret virkelig. Sofie måtte gjerne slå henne tilbake. Hun måtte gjerne gjøre som de hadde gjort med Slangen da han dummet seg ut. Det var det han selv hadde sagt. Å miste en finger var sikkert vondt, men Line var villig. Hvis hun ikke var villig til å miste en finger en gang var det ikke godt nok. Nå forlot hun leiligheten, gikk ned trappen til gatebiten som førte ut på plassen der hun hadde kysset Knut for første gang, og nå hatet hun seg selv for det. Knut, liksom. Knut!

Gjennom grenseposten, nikkende vakter, med skritt som jaget henne forover. Ikke stopp, ikke hvil, ikke for noe. Ikke bli spist av frykten, ikke falle sammen, bare fortsette og fortsette til porten, inn porten, mot plassen sin, brevet på pulten hennes før hun satte seg. Brevet med de enkle bokstavene som utgjorde navnet, det viktigste navnet hun kunne tenke seg. Hvis hun viste brevet til noen av de andre fikk det bare være. Ikke noen kjærlighet, ikke enda. Bare unskyld, unnskyld, unnskyld. Bare kniver i hjertet. Bare få Sofie til å forstå hvorfor det hadde blitt feil, hvorfor hun hadde gjort, og hvorfor hun angret og var lei seg. Det var ikke godt nok, selvfølgelig var det ikke godt nok, men det var det eneste hun kunne gjøre. Hun hadde ikke lagt pengene tilbake i konvolutten, men hun hadde skrevet det, skrevet at hvis Sofie ville det kunne hun få alt tilbake. Tanken på pengene var ikke en god tanke nå, tanken på at Sofie hadde betalt for henne, men Line håpet at det ikke var slik for Sofie, at hun ikke hadde betalt for at de skulle være venner, eller fordi hun følte at hun måtte, og hun visste ikke om hun burde ha nevnt det i det hele tatt, med et eneste ord, eller om det hadde vært alt hun burde ha gjort, å legge pengene i konvolutten og med det si at hun hadde mislyktes med å leve opp til sin del av avtalen, eller ikke forstått avtalen, om den handlet om det.

Brevet lå og ventet på Sofie. Det så ikke ut som noen la merke til det, ikke nok til at de tok det og åpnet det og leste. Da Sofie endelig kom ga hun Line et surt blikk, men hun så vanlig ut, ikke som om nesen var brukket. Line visste ikke om hun kunne ha tilgitt seg selv da, eller om hun hadde falt sammen i tårer. De andre som kom ofret henne bare en vag form for overraskelse, som om hun like gjerne ikke ville ha kommet tilbake, men nå som de så at hun var her igjen kunne de like gjerne bare ignorere henne, fortsette å ignorere henne dette året, det neste året, ignorere henne tilbake til slummen. Hun følte at hun var en feil, en feil som stod og falt på Sofies reaksjon idet hun åpnet brevet, åpnet brevet nå, så nesten sjokkert ut der hun stirret på brevet. Nei, ikke rev det fra hverandre, men brettet det og la det tilbake i konvolutten, ikke ga det tilbake, men pakket det ned i sekken. Skalv hun? Var det fordi hun var sint? Nei, hun så ned, så ned i pulten og Line tenkte at noe hadde skjedd uten at hun forstod. Det var ikke noe å forutse lenger, ikke noe å planlegge. Det var opp til Sofie, opp til brevet og Sofie.

De snakket ikke den dagen. Line tenkte at hun ville skrive et nytt brev der hun ba sterkere, men hun visste ikke hvordan man kunne be sterkere uten at det føltes som løgn. Hun ville ikke lyve, og hun hadde aldri vært flink til det uansett. Løgner hadde aldri hjulpet henne, og hvis Sofie trengte at hun løy var det uansett tapt. Hun ga ikke opp, ikke fullstendig, men det gjorde vondt å gå hjem alene, spesielt idet hun passerte Stallen som hadde vært så nær dem før det ble feil, for en evighet siden. Dagen sneglet seg i tusenvis av tanker som ikke var ordentlige tanker, ikke det en gang, bare rot og støy. En urolig natt, og en ny ferd mot skolen, og et brev på pulten hennes, et brev fra en jente som var kommet tidligere enn vanlig, og Line ble tent av håp. Et brev med hennes, med Lines navn. Hun leste det, og varmen kom, varmen fra Sofie gled gjennom rommet og traff rett i hjertet hennes. De så på hverandre nå. Sofie: vaktsom, Line henfallen. Neste dag snakket de sammen igjen. Bare litt. Ord som ikke gjorde vondt. Ord som forklarte. Ord som tilhørte dem.

Et gammelt ektepar legger ut på jakt etter sønnen sin. De vet ikke hvor han er, eller hvem han er, for en svøpe har lagt seg over Storbritania: En svøpe av glemsel. Dette ekteparet, Axl og Beatrice, er hovedpersonene i Ishiguros The Buried Giant, en bok som nesten naivistisk portretterer en ulikhet fra vår egen samtid. Den naturlige sammenligningen er forfatterskapet til Gene Wolfe, men også Samuel Becketts minimalisme ser jeg spor av i engelsk-japanske Ishiguros sjette roman fra 2016. Måten han jobber med minner på sender tankene først og fremst til Proust, men likevel er det noe mer korthugd, kanskje sågar mer emosjonelt tilfredsstillende ved å lese Ishiguro enn den uendelig messende På sporet av den tapte tid. Det er ikke vanskelig å forstå: Ishiguro var ikke vanskelig å forstå i det som for meg var det første møtet med forfatteren, Remains of the Day, heller, men i The Buried Giant er det du får igjen fra boken mye det du tar med til den. Det føles som en forfatters type bok, kanskje fordi den så likefremt beskriver sin relativt enkle handling. Det kan sågar føles som at overflaten er fortellingen, og at den foregår på et ikke-psykologisk plan der handlinger overstyrer tanker fullstendig.

Det sies at det moderne selvet er en relativt ny oppfinnelse som på mange måter kom parallelt med den moderne romanen. Før det hadde vi ikke en psykologi i den forstand vi snakker om i dag: kanskje fordi vi var for opptatt med å overleve. Å ta følelsesmessige hensyn var sjeldent, og det var få kvaler knyttet til å nå målene sine. Livet var på mange måter det vi kaller et spill i dag: Kynisk og direkte. Resultatorientert. Så hvordan kombinerer man dette med å utforske og analysere egne minner? Ishiguros svar er enkelt: du fjerner minnene. Du beholder en vag identitet, og vissheten om at det er en sammenheng mellom den du er og den du var, men det er ingen direkte tråd der.
 
Har for eksempel Axl og Beatrice en gang en sønn, eller tenker de at de har det fordi eldre mennesker skal ha barn? Og hvilken forskjell gjør denne sønnen hvis han ikke har et eneste definerende trekk annet enn at han er deres sønn? Skal han på samme måte forholde seg til dem, som om det eksisterer en kontrakt i å bli født? Vel, vi har alle foreldre. Ikke alle har barn. Noen velger å ikke få barn. Men også det er i hovedsak en moderne skapelse: Å sideskyve behovet for å bli ivaretatt i et samfunn der det ikke finnes noe som heter helsetjenesten. Har du bidratt til fellesskapet i det siste? Hva skjer når du ikke bidrar lenger? Eller når jeget går ut på dato: Når man sitter der med redusert bevissthet og venter på ættestupet som aldri kommer?

Er det derfor vi trekkes mot religion; eller mystisisme? Er den konvensjonelle visdommen man opparbeider seg bare et forsvar mot tanken på at det kommer noen etter oss, noen som vil leve lengre enn oss, som vil forstå ting bedre enn oss? Skal vi indoktrinere dem slik at vi får noen år til: år der vi ikke trenger å dø?

The Buried Giant svarer magisk på dette spørsmålet. Landet som har glemt seg selv har beholdt sitt kollektiv. Om ikke alle historier og legender som fortelles er helt sanne; der de ofte resulterer i antiklimatiske møter med drager, kjemper, demoner og hekser, er det fortsatt et samfunn der inne et sted. Kanskje det også er den egentlige lærdommen vi kan trekke fra boken også? Sannheten er kanskje ikke alltid like fantastisk som historiene vi forteller om den, men det hindrer oss ikke fra å finne små poetiske øyeblikk.

Om de baserer seg på visdom eller ei er et annet spørsmål.

Mitt møte med Warhammer: 40K gjennom romanen Horus Rising.

Jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i spekulativ fiksjon. Og når verkene har filosofisk tyngde finner ørene mine også stilker. Som om jeg er et slimete grønt tentakkelmonster med organer på følere som stikker ut leser jeg Frank Herberts Dune, og lar meg gremme og fascineres av Leto II Artreides livsverk. Jeg leser Strugatsky-brødrenes “Hardt å være gud” som en skremmende advarsel om hvor sårbar sivilisasjonen er, og vanskeligheten ved å gripe inn når ting slutter å gi mening, og jeg tenker at om det finnes romvesener der ute, så er Stanislaw Lem mannen man skal gå til for å få dem forklart.

Dette er noe av det beste jeg leser, har lest, og sannsynligvis kommer til å lese. På den andre siden har du de bokstavelig talt uendelige mengdene med rent skrot jeg hører på. Lydbøker er blitt min forbannelse, og jo enklere de er å høre på, jo bedre. Så lenge de ikke begynner irriterende dårlig kan jeg høre på nesten hva som helst i et titalls timer før jeg blir skikkelig lei og forbanner meg selv for at jeg trodde at jeg brydde meg om hva som skjedde i enda et univers langt borte. En dag skal jeg lage en liste over ubrukelig vitenskapsfiksjon, intetsigende fantasy, og skrekkelig grøss som har blitt strukket så langt at strikken er dømt til å kollapse på alle former for fornuft. Men ikke i dag.

I dag skal jeg snakke om Warhammer 40K: fordi det merkelig nok ikke er rent skrot. Det er ikke spesielt bra heller, kan jeg konstatere etter å ha hørt på Horus Rising av Dan Abnett (2006), men det er noe der som gjør en forskjell: En form for inkluderende ironi som skyggeåret 2025 virkelig trenger. 40K vet hva det er, og til min overraskelse vet også de som uttrykker at de driver med hobbyen hva det er: og det er akkurat denne unisoniteten som appellerer til meg.

Jeg sier ikke at 40K er bra i tradisjonell fortstand, men at universet/produktet har funnet fellesnevnere som gjør vår verden litt mer levelig. Det militaristiske og fascistiske samfunnet vi er vitne til at sprer seg gjennom verdensrommet er så overdimensjonert i sine regler og hvordan de rir dem at det får frem guttungen i deg. Alt er stort, på en måte som inviterer til ærefrykt. Alt er stort, på en måte som får helheten til å virke fullstendig latterlig. Denne dobbeltklangen appellerer på en trygg, nesten vakker måte, til barnet i oss, samtidig som det forsiktig minner oss på at vi kanskje ikke helt er som barnet i oss.

Horus Rising viser oss den spede begynnelsen på Krigsmester Horus’, sønn av mennesketens enehersker, korstog gjennom verdensrommet, hovedsaklig sett gjennom øynene til en kaptein Gavriel Loken, som leder en gruppe romsoldater (Space Marines). Andre perspektiver er også innvevd, ofte definert gjennom deres rolle i imperiet: Kunstnere (Remembrances), Virkelighetsforandrere (Psykers), Iteratorer (propaganda-apparatet) osv.

Under all sjargongen er det plass til både genuint poetiske sekvenser og nedtonet refleksjon, i det minste hvis man tar helheten i betraktning. Karaktergalleriet er imidlertid så stort at det nesten svelger seg selv, og et uoffisielt forsøk på å plassere de navngitte karakterene gikk ikke spesielt bra. Det er likevel ikke nødvendig å vite hvem alle er, eller hvorfor ting er som de er. Historien skinner mest i de mer rolige sekvensene, og den lave mengden med teknobabbel gjør det overkommelig å forstå mye uten å sitte på enorme mengder bakgrunnsinformasjon.

Warhammer 40K får en tommel opp basert på romanen Horus Rising. Om boken ikke er spesielt viktig, har den kvaliteter som løfter den vekk fra å være ren underholdningslitteratur. Og noen ganger er det faktisk helt greit.

Festningens vegger
Idet sommeren og ferien nærmet seg ble ekspedisjonene deres mer dristige. Noen ganger forvillet de seg steder små jenter ikke skulle være, men så langt hadde det alltid ordnet seg, selv om det hendte at det var med et nødskrik. En dag foreslo Sofie at de skulle prøve å dra til karnevalet. Det ble snakket om karnevalet. Det var ikke et sted for barn, og selv om Line yret av spenning da hun hørte Sofies forslag, visste hun at pappa kom til å drepe henne hvis han fant ut.
”Du sier alltid at han kommer til å drepe deg. Du er så dramatisk, Line. Hvis faren din hadde drept deg like ofte som du påstod at han kom til å gjøre det hadde du hatt ni liv: minst.”
”Men da hadde han virkelig drept meg.”
”Jeg tror på deg, Line. Og det er jo det som gjør det spennende.” 
”For deg, kanskje.”
”Og for deg. Du liker jo å vise fingeren til ham.”

Line visste hva de sa om Karnevalet. På mange måter var det verre enn Slummen der. Hun hadde aldri forstått hvorfor de sa det, for historiene de fortalte på skolen virket mer som eventyr enn som noe hun kjente fra sitt eget nabolag. Mellomborgerne slapp inn i Karnevalet, og så langt som hun kunne tenke seg var det den eneste grunnen til at stedet hadde et rykte. Slummen forsøkte man å glemme at eksisterte, men Karnevalet var et faktisk sted for mellomboerne, der alt man vanligvis ikke gjorde var lov. Man kunne kjøpe kvinner der, ble det hvisket, og Line var sikkert den eneste som ikke syntes at dette var det spor sjokkerende. Man kunne visstnok også få tak i luksusvarer fra Innsiden, og det virket mye mer forlokkende. Alle ville jo være som de på Innsiden.

Noen sa at Karnevalet var en fristat, men for de fleste var det en skamplett. Det var det Line hadde hørt bli sagt om bydelen. For henne virket det mer som et skuespill; en forestilling der man samlet det som ikke helt passet inn, men som man fortsatt ville ha. I slummen var det annerledes. Det var der man endte opp når man var klare til å dø.
Karnevalets myter virket som åpenbare løgner for Line, men det hadde hun hadde fortalt Sofie. Når hun forsøkte å forstå hvorfor ting var, og hvorfor ting skjedde som de gjorde, ble hun ofte forvirret. Det var som at det hun lærte på skolen, også gjennom de andre, ikke hadde noe med henne å gjøre, men hun ville fortsatt forstå. Det var ikke vakter i Karnevalet, så hvorfor ble Slummen patruljert jevnlig? Karnevalet hadde visstnok sine egne ledere, men i Slummen ble alle forsøk på å organisere seg slått ned på med jern og ild. Reglene virket så forskjellige at det var vanskelig for Line å ikke tenke på Karnevalet som et sted for lek og moro. Hvor dødelig denne leken enn var, var det også et spill man kunne vinne.  

Det gjorde ikke stedet mindre fascinerende, men Line forventet noe helt annet enn Sofie så ut til å gjøre.
”Kanskje vi får øye på en av Kongene der.”
”De har vel ikke Konger i Karnevalet. Tenker du på Fiskene?” 
”Det har de detså. Hvorfor skulle de ellers skrive det i avisene?”
”Vi lærer jo at kongen ble henrettet før vi ble født på skolen.”
”De har ikke sånne Konger. Kongene der er annerledes. Ordentlige konger.”
”På meg virker det som de Kongene bare er tullekonger. Jeg er sikker på at du mener Fiskene.”
”Hva i all verden er en tullekonge? Eller en fisk? Enten så er man en konge eller så er man ikke det. Det vet jeg faktisk. Og er man konge er man iallfall ikke en fisk.”
”Så hva bestemmer disse kongene over?”
”Karnevalet, vel! Noen ganger er du skikkelig dum, Line.”
Line orket ikke å snakke mer om Kongene, og iallfall ikke med Sofie. Hun fikk se når de kom dit. Om de da noensinne gjorde det. Kanskje Karnevalet bare ville forbli en fantasi, men Sofie insisterte like fullt på at dette eventyret kom til å bli virkelig før sommerferien skilte dem.
"Det blir det siste vi gjør før sommeren. En ordentlig ekspedisjon. Den farligste hittil."

Line trodde ikke på at det kom til å bli spesielt farlig, men spennende ble det nok. Hun tok seg selv i å glede seg til hun endelig skulle få se dette stedet, som ble mer appellerende som Sofies fantasier ble mer ekstreme. Hun suget til seg kunnskap om Karnevalet, og hver gang noen kom til å nevne det fikk ørene hennes stilker. De var visst ikke de eneste som drømte om å besøke Karnevalet før ferien, og Line ble litt skuffet når hun forstod at å reise dit gikk som er farsott gjennom skolegården nå. Det var da hun fikk vite at Sofie skulle bort i ferien. Hun hadde ikke sagt et ord om det før denne dagen der solen skinte inviterende i skolegården, som om det forberedte eventyret som skulle komme etter skoletid.
”Vi skal forresten bort i ferien.”
Magen til Line ble til en klump, og hun stirret forvirret på Sofie, som fort sa:
"Jeg kommer jo tilbake. Etter ferien."
Selvfølgelig kom Sofie tilbake, men det var noe med måten hun sa dette siste på som utløste et skred av tvil i Line. Plutselig var hun ikke sikker lenger. Ikke sikker på Karnevalet. Ikke sikker på Sofie. Ikke sikker på at det kom til å være det samme etter ferien. Og ikke sikker på om hun forstod hvorfor hun følte det slik.
Uansett betydde det to måneder uten Sofie, gikk det opp for henne.
”Hva skal dere gjøre?”
Sofie dro på det, som om hun plutselig var blitt motvillig.
”Vi skal til en av plantasjene. Pappa sier at det er mulig at han skal bytte jobb, men det er ikke sikkert enda. Mamma sier at det skjer over hennes lik, de kranglet virkelig om det. Du skulle ha sett henne når hun kastet et fat på ham. Jeg har aldri sett henne så sint. Så vi kommer jo tilbake etter ferien. Det er mamma som bestemmer hjemme hos oss.”  
”Hun kastet virkelig et fat på ham?”
”Ja. Hun var virkelig sint.” Sofie virket lettet over at samtalen hadde tatt et annet spor nå. “Jeg forstår ikke hvorfor, egentlig. Pappa sier at Greshus, det er plantasjen, betaler bedre enn Vaktsentralen.”
”Er ikke plantasjene farlige?”
”De som jobber der er kanskje det. Men pappa sier at han får gevær. Ingen skader deg hvis du har gevær.”
Line var enig. Hun hadde sett vaktene komme inn i Slummen med geværene sine, og det var ingen som turte å løfte en finger da. Det hadde ikke vært noen opptøyer siden de flyttet, men hun hadde hørt om dem, og lært om dem på skolen. Hun visste at å få rettet et gevær mot seg var det samme som å dø.
”Og dere blir borte hele ferien?”
”Jeg sa jo akkurat det, dumming. Det er noe med at pappa skal prøve seg i jobben først. De vil sikkert ikke ha ham en gang. Og mamma er jo rasende.”
Line var på gråten nå. Hun forsøkte å svelge tårene unna, og hun håpet at Sofie ikke merket noe.
”Jeg kommer jo tilbake etter ferien.” Og Line følte seg naiv. Naiv og desperat. Ingen likte desperat.
”Er du sikker?” Line var ikke det.
”Helt sikker.”
”Lover du?” Line følte seg som en tiggende hund.
”Jeg lover.” 
Og Line trodde på lovnaden.

Hun ventet på Sofie utenfor Stallen. De hadde akkurat fullført skoleåret. Sofie hadde klemt henne, og hvisket at hun måtte bare snakke litt med mamma før hun kom. Så hadde hun hastet rett ut av skolegården. Nå sjekket hun karakterboken, og merket at hun sitret etter å vise den til Sofie. Så mange A-er og ingen C-er. Sofie kom til å bli så imponert, og selv om Line ikke visste hva bokstavene egentlig var godt for, var entusiasmen det ville vekke hos Sofie mer enn nok til at hun holdt på å renne over av glede. De kom til å smile sammen, og Sofie ville si at nå, nå kunne Line bli hva som helst. Kanskje til og med Kannibal-jeger. De ville sende henne til Innsiden fordi hun var så flink. Det siste skoleåret kom til å bli så fantastisk. Og etter det ville verden åpne seg for dem. Line skulle ta del i gleden til Sofie, og forsøke å tro på disse løgnene. Etterpå skulle det være de to, og Karnevalet.

Sofie hadde planlagt alt. Hun var god til sånt. Line skulle bare følge etter og så skulle de snike seg inn uten at vaktene merket det, og ingen skulle si noe, og så var de i Karnevalet. Line skjønte ikke planen helt, men hun trodde at det kom til å funke. Sofie hadde snakket med mammaen og pappaen sin, og de hadde gitt henne lov og skulle være med så kanskje hele planen bare var tull. Skulle hun møte mammaen og pappaen til Sofie? Line hadde ikke turt å spørre om det, men hun trodde at det var det Sofie mente. Hun skulle være en del av en ekte familie, eller iallfall nesten. Selv om det var skummelt, var det også en slags drøm som hun ikke forstod. Line trippet mens hun ventet. Og ventet.
Da klokka ble seks gadd hun ikke mer. Hun gråt ikke, ikke nå. Hun var redd for om det hadde skjedd noe, redd for at Sofie hadde lurt henne, redd for at dette var slutten på vennskapet mellom de to. Hvorfor?, skrek det i henne. Det føltes som et virkelig forræderi, ikke nødvendigvis fra Sofie, men fra en verden som var grunnleggende urettferdig. En verden av redsel og nød hun ikke kunne slippe ut av. Hun tenkte på gjørmen, den gjørmete tilværelsen som hadde slukt pappa og som sikkert kom til å sluke henne også. Slummen var det virkelige monsteret. Ikke Sofie. Ikke foreldrene hennes. Selv om dette var hennes skyld, at det var hun som hadde gjort noe galt selv om hun ikke visste eller forstod hva, hadde hun blitt fratatt sitt eneste lyspunkt. Om det var Sofies foreldre som hadde fått nyss i noe som gjorde at Line ikke lenger skulle være sammen med Sofie, var det Line som var problemet. Og selv om hun ikke var problemet var det hun som fikk konsekvensen. Som med pappa. Det var Line, alltid Line som måtte lide. Line som måtte late som at det var greit, Line som måtte prøve å være voksen for pappa selv om hun var et barn på skolen. Line som aldri ville se mamma igjen.

Hele Line ønsket å vente lengre. Nesten hele. Men hun forstod at det ikke var vits. Ikke nå lenger. Sofie kom ikke. Det eneste Line kunne gjøre var å dra hjem. Kvelden var i ferd med å ta over for dagen. Noen på Stallen var allerede fulle, og hun hørte ropene og latteren innefra som om det var hån rettet mot henne. Engstelsen for at noen skulle komme bort til henne, frykten for å måtte forklare hva en jente som henne gjorde utenfor, og vissheten om at sånne folk kunne være farlige, blandet seg sammen i henne til en uvilje mot å være der, mot å være i det hele tatt. Strømmen av slitne arbeidsfolk som ønsket å slukke tørsten hadde bygd seg opp rundt henne. De fleste av dem la knapt merke til henne der de luntet som om de var halvt levende, og det eneste som kunne vekke dem var en matbit som skulle skylles ned med øl. Deres døs var hennes idet hun snudde seg, i skrik og skrål, og bega seg avgårde, i retning av slummen.