Sidespreng
  • Hjem
  • Anmeldelser
  • Tekster
  • Prosjekter
  • Kontakt
  • Hjem
  • Anmeldelser
  • Tekster
  • Prosjekter
  • Kontakt

SE HVA JEG SER

Vårens skjønnhet: Kapittel V

21/3/2025

1 Kommentar

 
Sommertid
Sommeren tok imot henne, og forandret henne. Ikke til det ugjenkjennelige, men for første gang hadde Slummen, og menneskene der, fått et tak i henne. Drevet avsted gjennom Sofies forræderi ventet hun ikke på at ferien skulle ta slutt. Skolen var en byll i henne, og tanken på at Sofie ventet når den tok slutt var like kvalmende som tobakken Knut og gjengen hans hadde forført henne med var til å begynne med. Knut og de andre var eldre enn henne, vant til å leve på kanten, og også denne lærdommen hadde hun grådig tatt til seg. Nåtiden rommet ingenting annet enn vage planer om å komme seg ut for dem, og framtiden deres eksisterte knapt. Sommeren holdt dem varme, og det var alltid mer mat på denne tiden av året, men Line tenkte at dette var gjengens siste sommer, før den ble oppløst i den vanlige suppen av fortvilelse og rådvillhet som styrte virkeligheten her. Denne virkeligheten skulle snart bli hennes, og hun kunne like gjerne bruke sommeren på å lære seg hva livet hennes kom til å handle om når tiden på skolen var forbi.

Det hadde begynt annerledes. Hun hadde skjenket noen tårer på Sofies alter de første dagene, men til slutt hadde hun bestemt seg for at det var nok. Det eneste som lå igjen i skrinet nå var pengene, beviset på at hun hadde fått noe ut av vennskapet og kanskje til og med hadde tjent på det til tross for at det ikke føltes sånn. Kronestykkene brukte hun sammen med Knut og de andre, men ingen visste om seddelene hennes. Det var det tryggeste. Nå, to måneder senere, nærmet ferien seg slutten. Hun hadde fortsatt ikke glemt Sofie, og kjente at hun ville spytte nå som navnet fant veien inn i tankene hennes, men såret hadde grodd nok til at hun kunne skyves vekk mesteparten av tiden. Hun var ikke redd for å møte henne igjen en gang, men hun gledet seg likevel ikke til å bli tvunget tilbake på skolen. Line tok et raskt trekk fra sneipen, og spyttet den på bakken.

"Du røyker på meg, Line."
"Beklager." Hun ga det knapt en tanke. Knut hadde røyket på henne hele sommeren, og det virket ikke en gang som han hadde latt merke til det.
"Jeg sier bare at det er dyrt med røyk."
"Mye som er dyrt her i verden."
"Som deg?"
Line smilte.
Knut hadde gitt sommeren innhold. Grunnen til at det ble ham var hun usikker på. Han var litt mørkere enn de andre, og hadde pen nese selv om øynene virket stemplet på ansiktet, men mest av alt var han lederen. Det gjorde det liksom naturlig. Verken Buldre eller Slangen Olav hadde en sjans mot Knut, og de andre to i gjengen var heldige som fikk være med. Hun sa aldri navnet deres høyt. Knut var tretten, men han ville at de andre skulle tro at han var femten. Hvis hun skulle svare på hva gjengen hans holdt på med var det vanskelig å gi noe entydig svar. Solgte, for det meste. Noen ganger slåss de også, men det var ingen som ville hyre dem til det. Knut kunne hytte med nevene sine så mye han ville, men han egnet seg bedre til å løpe på de lange pipestilkene sine. Om han løp mot noe eller fra noe visste hun ikke.

Knut fikk tiden til å gå. Hjemme hadde pappa sluttet å bry seg. Hun kunne bare si at hun dro ut, hvis han mot all formodning var hjemme, og han tok seg sjeldent bryet med å svare en gang. Noen ganger lot hun det ligge noen kronestykker på benken. De forsvant, men han takket henne aldri for dem, og spurte ikke om hvor de kom fra heller. Det var greit for henne. Hun anså det som å betale leie, og hadde nesten sluttet å rydde for ham. Hun trodde han satt mer pris på pengene.
Line stod og spyttet utenfor. Hun hadde trent på det hele sommeren. De andre tingene hun hadde lært seg var å drikke og å røyke, og hun var fornøyd med at guttene ikke lenger ertet henne for det. Hun hadde forstått at de trodde hun var spesiell, en slags utvalgt som fikk gå på ordentlig skole, og at klærne fra Sofie ikke var latterlige for Knut og de andre. Hun tenkte at de hatet henne for det, men etter hvert hadde det gått opp for henne at det var motsatt. De hatet seg selv, ikke henne. De hatet sin egen ulykke, og nå som hun kjente Knut bedre forstod hun at han beundret henne. Hun var ikke et enkelt mål, som på skolen. Hun kunne nok ha blitt det, men nå som de kjente henne bedre var det som at de heiet på henne, og at hun var en slags helt for dem. Hun forstod ikke hvorfor.
Hennes egen mellomeksistens ble en form for bevis for at det var mulig å komme seg ut. Noen ganger kunne hu oppleve at Knut snakket til andre om henne, og roste henne. Ikke som en hund, men som noe han ikke forstod og noe han ikke fortjente. Hun hadde tenkt på ham som tidsfordriv, men når hun gjorde det skammet hun seg også. Hun trodde jo ikke en gang at hun likte ham, i det minste ikke bedre enn hun likte de andre i gjengen hans. Hun kunne sette pris på dem, men hun visste at de aldri kunne gi henne det skolen hadde gitt, og skulle ta fra henne. Det var ikke det at de i gjengen var dumme. Det var bare at kunnskapen manglet. Det kjedet henne å høre om  groteske hendelser, og hun så ikke humoren i at folk fikk som de fortjente, eller at man kom seg unna med dårlig planlagte brekk. Men hun smilte. De trodde kanskje at hun smilte fordi hun likte fortellingene, eller fordi hun ønsket å virke gåtefull, men hun gjorde det fordi å smile var det tryggeste.

Likevel løy hun som en djevel for å holde på oppmerksomheten deres, og spesielt til Knut. Hun hadde snart diktet opp uendelige historier om hvordan det var på skolen, og fortellingen om hvorfor hun gikk der var i ferd med å komme ut av kontroll nå som ferien nærmet seg slutten. Guttene kunne ikke få nok. Det var som hun åpnet en bok  for dem, og selv om de aldri ville ha innrømmet det utløste denne boken et savn. De følte ikke misunnelse for opplevelsene hennes, men en storøyd nysgjerrighet. Ansiktene deres lyste opp når hun fortalte, og hun oppdaget at hun nøt oppmerksomheten. Når hun glemte fortellingen og så rundt seg føltes det ikke rettferdig. Skitne små voksne i et gatesmug, omgitt av vegger med puss, dekket av gjengsymboler som alltid kunne forandre seg. De hadde spurt henne om hun kunne skrive noe for dem, men hun hadde nektet, og de slo seg til ro med det. Line visste ikke hva som kom til å skje når sommeren tok slutt, når Knut og de andre måtte fortsette en kamp andre hadde begynt, og som ville fortsette lenge etter at de var borte. Kampen om hjørnene og gatene, om drogene, og til slutt om å holde seg i live. Kom de til å overleve vinteren, og ville de være gjenkjennelige om de overlevde? Og hvor ville Line være, når skoletiden sluttet og passet hennes gikk ut? Hun trodde ikke det fantes noen utvei, men hun håpet at hun ikke ville ende opp i armene til en som Knut.

...

Nå ble de fortalt at det fjerde året var viktig. De andre årene hadde også vært viktige, så det var sikkert sant. Nå var hun ett år eldre, og ting ble viktigere når man snart var voksen. Bare ikke for henne. Barna satt der, ved pultene sine, og rommet kokte av uforløst spenning. Ferier skulle fortelles om og opplevelser skulle deles. Bare ikke Lines.

Hun hadde knapt sett på Sofie da hun gikk inn i klasserommet. Sofie som hadde vinket forsiktig mot henne omringet av et stort smil, som om ingenting hadde skjedd. Nå forsøkte hun å stirre ut vinduet mens hun fortalte seg selv at  Sofie ikke eksisterte for henne. Hun forsøkte å mane fram forakten som hadde fått henne gjennom sommeren. Sofie kom sikkert til å prøve å snakke med henne. Hun ville komme med en dårlig unnskyldning eller gi henne et eller annet meningsløst for å plastre såret mellom dem, men det ville ikke hjelpe. Noen forræderi stakk for dypt til at de var verdt å skvære opp i. Sofie var faktisk utrolig stygg, tenkte Line nå. Det var ikke håp for henne, og hun forstod bedre og bedre hvorfor hun hadde eglet seg innpå henne, som en avskyelig snegle som druknet i en sølepytt. Ingen andre ville jo ha noe med Sofie å gjøre. Det var ikke en tilfeldighet, og hun gremtes over å noensinne ha følt at det eksisterte noe mellom dem. Sofie fortsatte å sende blikk mot henne. Hun så mer og mer engstelig ut, og Line tenkte at det var noe stakkarslig ved henne. Etter hvert som timen nærmet seg sin uunngåelige slutt ble hun redd for at å overse Sofie ikke kom til å være nok. Hvis hun prøvde seg kom Line til å slå henne midt i trynet. Hun hadde fått nok av Sofie. Det burde være tydelig. De var ikke venner lenger, og kom aldri til å bli det igjen.
"Line?" 
Hun snudde seg rasende på vei ut av klasserommet, og slang ut en arm som traff nesen til Sofie. Sofie vrælte. Blodet rant. Selve rommet virket overrasket.
Så spyttet hun Sofie midt i ansiktet mens hun freste: "Ikke snakk til meg." 
Truls var der, stormet mot dem som et rasende lokomotiv. Han hadde lagt på seg, rakk Line å registrere før hun ble slengt i bakken.
"Din jævla forræder. Du kødder ikke med ordentlige folk. Skjønner du det, din fattige lus? Din avskyelige slumslikker."
Karoline var som alltid der, observerende, Truls feite tryne freste opp i ansiktet hennes, en neve knyttet om skjorten hennes. Hun forventet slaget som kom. Hun forventet ikke at det skulle komme to. Det første fikk det til å gå rundt for henne. Hun kjente knapt det andre.

Hun kunne prise seg lykkelig over at det bare var en bit av tannen som forsvant. Tidslinjen på denne første skoledagen gjorde et hopp, før hun våknet opp, med bomull og en improvisert bandasje og verkende hode som bevisene på at noe hadde skjedd. De kunne ikke sende henne hjem slik, sa helsesøsteren, men de fulgte henne like fullt hjem mot grenseposten noen timer senere. Rektor hadde en rask samtale med en av vaktene, viftet med armer og identifikasjon, og til slutt overbeviste han noen nok til at Line ble fulgt hjem av to vakter i uniform, med rifler over skulderen, nærmest truet henne inn i leiligheten til pappa, og slamret døren igjen bak henne. Pappa var ikke hjemme. Hun studerte restene av ansiktet sitt i speilet på badet, plukket bomull ut av kjeften, og forsøkte å smile. Den knekte tannen etterlot et hull som hun tvilte på at noen gang ville blitt fylt igjen. Kjeven hennes fungerte sånn noenlunde normalt, og hun klarte å forme noe som minnet om ord med lepper og tunge. Hun gråt nå. Hun hadde jo aldri vært pen, men dette var det endelige punktum på håpet om at hun ville bli penere. Pappa kom til å se henne, og han ville bli rasende og mer rasende når han leste brevet rektor hadde gitt henne, brevet hun ikke turte å rive fra hverandre, og pappa kom til å sørge for at livet hennes ville handle om helt andre ting enn å gå på skole fra nå av. Line, ødelagt for alltid, og alt fordi Sofie hadde våget seg til å ta kontakt igjen. Hun hatet dem, alle sammen, og skulle aldri snakke med Sofie igjen. Hun ville aldri få sjansen til å snakke med Sofie igjen, og hun gråt, fordi det egentlig var det verste. Ikke tennene, ikke slagene. Hun og Sofie skulle aldri se hverandre i øynene igjen, og Line skulle ikke tilgi Sofie og gi henne en klem og alt skulle ikke bli riktig, og Line, Line skulle snakke med pappa senere og alt ville bli forferdelig, uten at Line forstod hva dette forferdelige innebar, men forferdelig var ordet som ringte i hodet hennes, som en klokke som gikk mot et punktum for alt som hadde vært.
Pappa så på henne. Han så på henne innstendig, og Line visste ikke om han var mest sjokkert eller om han foraktet henne.
”Hva er det som har skjedd med deg?” Han hørtes nærmest forundret ut, som om det maltrakterte ansiktet hadde vekket ham fra en dvale.
Line så ned og rakte ham brevet.
”Pappa satte seg på sofaen, og åpnet konvolutten. Han sukket tungt. Ristet på hodet.
”Du kan selvfølgelig være hjemme en stund.”
”Men pappa. Jeg vil ikke flytte. Jeg kommer aldri til å klare meg uten deg. Jeg mener det. Jeg er jo bare et lite barn fortsatt.”
”Flytte?” Pappa ga henne et merkelig blikk, som om han så henne for første gang på lenge, og ikke skjønte hva han så på. “De sier at du kan være hjemme en stund.”
”De?”
”Skolen. De forstår at det kan ta litt tid for deg. Beklager nærmest det som skjedde. De har jo slått deg sønder og sammen. Gi meg en klem, Line.”
Omfavnelsen var vag, som om det var lite mer enn en skisse på hva en omfavnelse skulle være, men den var nok til at Line begynte å strigråte.
”De har ødelagt meg for alltid.”
”Ikke tull, Line. Noen tenner. Det jeg lurer på er hva de gjør med den idioten som tenkte at å slå deg fordervet var greit. Ingenting, sannsynligvis. Jeg husker foreldresamtaler, jeg. Og de slipper meg jo verken inn eller ut lenger. Men du, Line.”
”Jeg er fortsatt på skolen?”
”Når du er klar for det. Den andre jenta ble ikke skadet, står det. Kanskje hvis denne Truls ikke hadde gått løs på deg som om du var... men jeg tror ikke, nei det er ikke så farlig.”
”De vil jo ikke at jeg skal være der. Ingen vil at jeg skal være der.”
”Det skal mer til å bli kvitt deg enn som så. Det finnes regler her i verden, også for sånne som deg. Regler som skal beskytte. Ikke sånne som oss, men du går tross alt på hovedskolen. Det er annerledes for dem... for deg.
”Hvorfor er du så snill med meg?”
”Tror du at jeg aldri slåss på skolen?” Pappa lo, som om han husket noe fornøyelig. “Men hvor er jeg i dag? En forfyllet drittsekk. Ikke bli som meg, Line. Lov meg det.”
Line visste ikke hva hun skulle love mens hun gråt i armene til pappa, og armene hans lukket seg sammen, som om de ville beskytte henne og knuse henne på en gang.

Hun forsøkte å ikke smile. Når hun gjorde det kunne man se den knekte hjørnetannen, tannen hun kjente på med tunga, og selv om synet ikke satte en støkk i henne lenger fikk det henne til å føle seg som en tigger; en slumrotte. Det var det hun var. Knut bare lo.
”Slangen mangler en finger. Har du aldri lagt merke til det? Buldre mangler vettet, og jeg mangler jenta mi.”
”Du vet jo at jeg har vært opptatt med forberedelser til skolen.”
”Så opptatt har du ikke vært.” Han la armen rundt henne, men hun forsøkte å trekke seg unna. Bevegelsen var nærmest ufrivillig, og hun skjønte ikke hva som hadde skjedd først.
”Hva er det, Line?”
”Hun andre jenta, hun jeg slo: vi brukte å være bestevenner.”
”Mellomborgerne bare er sånn. De forakter oss. Det eneste de trenger er en liten unnskyldning.”
”Jeg trodde hun var annerledes.”
”Ingen av dem er annerledes.”

Men Sofie var annerledes. Line forsøkte å ikke tenke på henne, men effekten hadde vært den motsatte. Hun hadde vært urettferdig. Hun kunne ha spurt Sofie om hva som hadde skjedd, men istedenfor hadde armen hennes slått uten at hun en gang visste om hun ville det. Nå var det for sent. Hun visste ikke hva hun ville eller hva hun tenkte. Noen ganger våket hun av en pløsete dobbelthake med frådende stank, og andre ganger tenkte hun at den delen av tannen som var borte for alltid nå var å finne i Karolines samling av knuste drømmer, som om hun var en heks som bare eksisterte for å utrette smerte. Sofie var ikke en fiende i disse drømmene og tankene, men en vag skikkelse, sørgmodig og gåtefull. Hun var det egentlige offeret, tenkte Line, den lille og skjønne skapningen som hadde trykket henne til seg, men det var ikke sant, men på en måte ville hun at de skulle bli venner igjen, og at det skulle være de to for alltid igjen, og at ingenting skulle komme mellom dem fra nå av og ut. Det var bar en del av drømmen. Og hun merket noe annet. Knut var ikke en del av drømmen. Det var Sofie og ikke Knut hun elsket. Hun var i ferd med å bli lesbisk. Sofie hadde gjort henne lesbisk også, og hun ble enda mer fortvilet når hun forstod at det var Sofie og henne som betydde noe, og at det skulle være de to for alltid. Det var det hun egentlig ville. Nå var alt ødelagt. Hun kunne ikke vinne Sofie tilbake, ikke etter det hun hadde gjort, og hun kunne ikke komme tilbake til skolen og se at hun hadde ødelagt og at Sofie foraktet henne, og uansett ikke ville se på henne på grunn av tannen. Ordene kom automatisk:
”Jeg trenger litt tid for meg selv, Knut.”
”Hva mener du?”
”Jeg vet ikke.”
”Gjør du det slutt?”
Og Line forstod at det var det hun gjorde. Knut spyttet. Kvisen som hadde blomstret på haken hans lyste mot henne sammen med en foraktelig mine. Pannen rynket seg rasende.
”Du har alltid trodd at du er bedre enn oss.”
”Knut?”
”Dette gidder jeg ikke. Du kan seile din egen sjø.” Han spyttet irritert igjen. “Du og denne Sofia.”
Det er jo deg jeg vil ha. Tanken fikk henne til å bryte ut i latter, og Knuts rygg kroket seg som om han skammet seg der han gikk fra henne, og Line forestilte seg at han frådet av sinne, og hun visste ikke om han fortjente å ha det sånn eller hvorfor hun ikke lot være å gjøre det mot ham, men makten det ga henne fikk det til å sitre i henne. Så slapp den taket. Det hadde vært så enkelt, og hun ble redd fordi det hadde vært så enkelt. Hun ville be om tilgivelse, men samtidig ville hun det ikke, og hun skjønte ikke hvorfor. Tanken på Sofie var for sterk til at hun orket å tenke på Knut nå. Slumrotter, det var det de var. Hun og Knut, Slangen og Buldre. Det var tusenvis av dem her. Rotter som slåss om det lille de kunne få tak i. For henne var det Sofie som var målet. Hun skulle gjøre hva som helst, hva som helst for at Sofie skulle like henne igjen. Hun skulle tilbake på skolen, skulle bevise at hun brydde seg om henne og ville være med henne, koste hva det ville. Hun la ingen plan, men hun visste det med hele seg nå. Det måtte bli de to. Men hva kunne hun gi Sofie som Sofie ikke kunne kjøpe til seg selv? Hva kunne hun gjøre for at de mørke øynene hennes ville lyse mot henne, lyse som de aldri hadde gjort før? Det fortvilende svaret var ingenting. Line var bare seg selv. Det var alt hun hadde. For første gang skrev Line et brev, oppriktig og fra hjertet. Og dette brevet måtte til Sofie.

Hun hatet hvert ord hun skrev. Kastet papiret, og begynte på nytt. Igjen. Igjen. Til slutt satt hun igjen med noen setninger. Da pappa kom hjem insisterte hun på at hun måtte på skolen neste dag, og pappa så forundret ut, men Line ga han ikke muligheten til å komme med innvendinger.
”Det har jo bare gått noen dager.”
”Jeg er mye bedre nå.”
”Og tannen?”
”Hvem bryr seg om den. Det er bare en tann.” Line forsøkte å høres optimistisk ut, men pappa gjennomskuet henne nok. Likevel sa han:
”Hvis det er det du vil.”

Han hadde i det minste ikke bedt henne om å smile. Line visste ikke om hun hadde tålt en større motsigelse til det som føltes som det modigste hun hadde sagt hele livet. Tilbake til skolen. Tilbake til marerittet. Hun skulle vinne Sofie igjen, om så hun måtte be på sine knær, om så hun måtte slikke skoene hennes eller vaske føttene hennes med tungen. Å tenke på gunsten som måtte vinnes var å sette seg en uoverkommelig utfordring, og da hjalp det å overdrive. Sofie kom ikke til å kreve at hun slikket verken sko eller føtter, men Line kjente på tannen med tungen, og innbilte seg at hun fikk en tenksom mine. Hun var alltid tenksom, hadde Sofie sagt en gang. Hun klarte ikke å la være å tenke på Sofie, men det gikk bra fordi hun ikke ville slutte å tenke på Sofie. Uten Sofie var det det samme.

Sengen fristet henne ikke, sengetøyet hadde ikke blitt vasket på flere uker, og først nå forstod hun at hun nesten hadde sluttet å tenke på husarbeid, at hun hadde vasket seg mindre og mindre denne sommeren, og løpt rundt som en skitten hund i en verden der alt var skittent. Håret hennes var litt flokete, og hun tenkte at hun burde gjøre noe med det som å barbere det vekk, men det virket ikke helt trygt. Da kom hun virkelig til å se ut som et utskudd på skolen. Hun kjente på den knuste tannen igjen. Tankene hennes boblet som kokende vann i det klokka ble to, så fire. Da hun våknet var den bare seks.

Hun vasket seg omhyggelig, og tok på seg de fineste klærne hun hadde fått av Sofie. Hvis det var for åpenbart fikk det ikke hjelpe. Det eneste hun kunne gjøre var å sørge for at Sofie fikk brevet, fikk lese om hva Line egentlig følte, og hvorfor det hadde blitt så leit. Hadde hun brukket nesen til Sofie med dumskapen sin? Nei, hun trodde ikke det. Det hadde jo ikke vært et slag, ikke et ordentlig slag. Hun hadde bare slengt ut armen, men så hadde det gått som det gikk, og hun visste ikke om det hadde vært planen å skade Sofie, eller om det med blodet var et uhell, men hun angret. Angret virkelig. Sofie måtte gjerne slå henne tilbake. Hun måtte gjerne gjøre som de hadde gjort med Slangen da han dummet seg ut. Det var det han selv hadde sagt. Å miste en finger var sikkert vondt, men Line var villig. Hvis hun ikke var villig til å miste en finger en gang var det ikke godt nok. Nå forlot hun leiligheten, gikk ned trappen til gatebiten som førte ut på plassen der hun hadde kysset Knut for første gang, og nå hatet hun seg selv for det. Knut, liksom. Knut!

Gjennom grenseposten, nikkende vakter, med skritt som jaget henne forover. Ikke stopp, ikke hvil, ikke for noe. Ikke bli spist av frykten, ikke falle sammen, bare fortsette og fortsette til porten, inn porten, mot plassen sin, brevet på pulten hennes før hun satte seg. Brevet med de enkle bokstavene som utgjorde navnet, det viktigste navnet hun kunne tenke seg. Hvis hun viste brevet til noen av de andre fikk det bare være. Ikke noen kjærlighet, ikke enda. Bare unskyld, unnskyld, unnskyld. Bare kniver i hjertet. Bare få Sofie til å forstå hvorfor det hadde blitt feil, hvorfor hun hadde gjort, og hvorfor hun angret og var lei seg. Det var ikke godt nok, selvfølgelig var det ikke godt nok, men det var det eneste hun kunne gjøre. Hun hadde ikke lagt pengene tilbake i konvolutten, men hun hadde skrevet det, skrevet at hvis Sofie ville det kunne hun få alt tilbake. Tanken på pengene var ikke en god tanke nå, tanken på at Sofie hadde betalt for henne, men Line håpet at det ikke var slik for Sofie, at hun ikke hadde betalt for at de skulle være venner, eller fordi hun følte at hun måtte, og hun visste ikke om hun burde ha nevnt det i det hele tatt, med et eneste ord, eller om det hadde vært alt hun burde ha gjort, å legge pengene i konvolutten og med det si at hun hadde mislyktes med å leve opp til sin del av avtalen, eller ikke forstått avtalen, om den handlet om det.

Brevet lå og ventet på Sofie. Det så ikke ut som noen la merke til det, ikke nok til at de tok det og åpnet det og leste. Da Sofie endelig kom ga hun Line et surt blikk, men hun så vanlig ut, ikke som om nesen var brukket. Line visste ikke om hun kunne ha tilgitt seg selv da, eller om hun hadde falt sammen i tårer. De andre som kom ofret henne bare en vag form for overraskelse, som om hun like gjerne ikke ville ha kommet tilbake, men nå som de så at hun var her igjen kunne de like gjerne bare ignorere henne, fortsette å ignorere henne dette året, det neste året, ignorere henne tilbake til slummen. Hun følte at hun var en feil, en feil som stod og falt på Sofies reaksjon idet hun åpnet brevet, åpnet brevet nå, så nesten sjokkert ut der hun stirret på brevet. Nei, ikke rev det fra hverandre, men brettet det og la det tilbake i konvolutten, ikke ga det tilbake, men pakket det ned i sekken. Skalv hun? Var det fordi hun var sint? Nei, hun så ned, så ned i pulten og Line tenkte at noe hadde skjedd uten at hun forstod. Det var ikke noe å forutse lenger, ikke noe å planlegge. Det var opp til Sofie, opp til brevet og Sofie.

De snakket ikke den dagen. Line tenkte at hun ville skrive et nytt brev der hun ba sterkere, men hun visste ikke hvordan man kunne be sterkere uten at det føltes som løgn. Hun ville ikke lyve, og hun hadde aldri vært flink til det uansett. Løgner hadde aldri hjulpet henne, og hvis Sofie trengte at hun løy var det uansett tapt. Hun ga ikke opp, ikke fullstendig, men det gjorde vondt å gå hjem alene, spesielt idet hun passerte Stallen som hadde vært så nær dem før det ble feil, for en evighet siden. Dagen sneglet seg i tusenvis av tanker som ikke var ordentlige tanker, ikke det en gang, bare rot og støy. En urolig natt, og en ny ferd mot skolen, og et brev på pulten hennes, et brev fra en jente som var kommet tidligere enn vanlig, og Line ble tent av håp. Et brev med hennes, med Lines navn. Hun leste det, og varmen kom, varmen fra Sofie gled gjennom rommet og traff rett i hjertet hennes. De så på hverandre nå. Sofie: vaktsom, Line henfallen. Neste dag snakket de sammen igjen. Bare litt. Ord som ikke gjorde vondt. Ord som forklarte. Ord som tilhørte dem.

1 Kommentar

Middelalderens magi: Kazuo Ishiguros The Buried Giant

19/3/2025

0 kommentarer

 
Et gammelt ektepar legger ut på jakt etter sønnen sin. De vet ikke hvor han er, eller hvem han er, for en svøpe har lagt seg over Storbritania: En svøpe av glemsel. Dette ekteparet, Axl og Beatrice, er hovedpersonene i Ishiguros The Buried Giant, en bok som nesten naivistisk portretterer en ulikhet fra vår egen samtid. Den naturlige sammenligningen er forfatterskapet til Gene Wolfe, men også Samuel Becketts minimalisme ser jeg spor av i engelsk-japanske Ishiguros sjette roman fra 2016. Måten han jobber med minner på sender tankene først og fremst til Proust, men likevel er det noe mer korthugd, kanskje sågar mer emosjonelt tilfredsstillende ved å lese Ishiguro enn den uendelig messende På sporet av den tapte tid. Det er ikke vanskelig å forstå: Ishiguro var ikke vanskelig å forstå i det som for meg var det første møtet med forfatteren, Remains of the Day, heller, men i The Buried Giant er det du får igjen fra boken mye det du tar med til den. Det føles som en forfatters type bok, kanskje fordi den så likefremt beskriver sin relativt enkle handling. Det kan sågar føles som at overflaten er fortellingen, og at den foregår på et ikke-psykologisk plan der handlinger overstyrer tanker fullstendig.

Det sies at det moderne selvet er en relativt ny oppfinnelse som på mange måter kom parallelt med den moderne romanen. Før det hadde vi ikke en psykologi i den forstand vi snakker om i dag: kanskje fordi vi var for opptatt med å overleve. Å ta følelsesmessige hensyn var sjeldent, og det var få kvaler knyttet til å nå målene sine. Livet var på mange måter det vi kaller et spill i dag: Kynisk og direkte. Resultatorientert. Så hvordan kombinerer man dette med å utforske og analysere egne minner? Ishiguros svar er enkelt: du fjerner minnene. Du beholder en vag identitet, og vissheten om at det er en sammenheng mellom den du er og den du var, men det er ingen direkte tråd der.
 
Har for eksempel Axl og Beatrice en gang en sønn, eller tenker de at de har det fordi eldre mennesker skal ha barn? Og hvilken forskjell gjør denne sønnen hvis han ikke har et eneste definerende trekk annet enn at han er deres sønn? Skal han på samme måte forholde seg til dem, som om det eksisterer en kontrakt i å bli født? Vel, vi har alle foreldre. Ikke alle har barn. Noen velger å ikke få barn. Men også det er i hovedsak en moderne skapelse: Å sideskyve behovet for å bli ivaretatt i et samfunn der det ikke finnes noe som heter helsetjenesten. Har du bidratt til fellesskapet i det siste? Hva skjer når du ikke bidrar lenger? Eller når jeget går ut på dato: Når man sitter der med redusert bevissthet og venter på ættestupet som aldri kommer?

Er det derfor vi trekkes mot religion; eller mystisisme? Er den konvensjonelle visdommen man opparbeider seg bare et forsvar mot tanken på at det kommer noen etter oss, noen som vil leve lengre enn oss, som vil forstå ting bedre enn oss? Skal vi indoktrinere dem slik at vi får noen år til: år der vi ikke trenger å dø?

The Buried Giant svarer magisk på dette spørsmålet. Landet som har glemt seg selv har beholdt sitt kollektiv. Om ikke alle historier og legender som fortelles er helt sanne; der de ofte resulterer i antiklimatiske møter med drager, kjemper, demoner og hekser, er det fortsatt et samfunn der inne et sted. Kanskje det også er den egentlige lærdommen vi kan trekke fra boken også? Sannheten er kanskje ikke alltid like fantastisk som historiene vi forteller om den, men det hindrer oss ikke fra å finne små poetiske øyeblikk.

Om de baserer seg på visdom eller ei er et annet spørsmål.
0 kommentarer

Blod må flyte

17/3/2025

0 kommentarer

 
Mitt møte med Warhammer: 40K gjennom romanen Horus Rising.

Jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i spekulativ fiksjon. Og når verkene har filosofisk tyngde finner ørene mine også stilker. Som om jeg er et slimete grønt tentakkelmonster med organer på følere som stikker ut leser jeg Frank Herberts Dune, og lar meg gremme og fascineres av Leto II Artreides livsverk. Jeg leser Strugatsky-brødrenes “Hardt å være gud” som en skremmende advarsel om hvor sårbar sivilisasjonen er, og vanskeligheten ved å gripe inn når ting slutter å gi mening, og jeg tenker at om det finnes romvesener der ute, så er Stanislaw Lem mannen man skal gå til for å få dem forklart.

Dette er noe av det beste jeg leser, har lest, og sannsynligvis kommer til å lese. På den andre siden har du de bokstavelig talt uendelige mengdene med rent skrot jeg hører på. Lydbøker er blitt min forbannelse, og jo enklere de er å høre på, jo bedre. Så lenge de ikke begynner irriterende dårlig kan jeg høre på nesten hva som helst i et titalls timer før jeg blir skikkelig lei og forbanner meg selv for at jeg trodde at jeg brydde meg om hva som skjedde i enda et univers langt borte. En dag skal jeg lage en liste over ubrukelig vitenskapsfiksjon, intetsigende fantasy, og skrekkelig grøss som har blitt strukket så langt at strikken er dømt til å kollapse på alle former for fornuft. Men ikke i dag.

I dag skal jeg snakke om Warhammer 40K: fordi det merkelig nok ikke er rent skrot. Det er ikke spesielt bra heller, kan jeg konstatere etter å ha hørt på Horus Rising av Dan Abnett (2006), men det er noe der som gjør en forskjell: En form for inkluderende ironi som skyggeåret 2025 virkelig trenger. 40K vet hva det er, og til min overraskelse vet også de som uttrykker at de driver med hobbyen hva det er: og det er akkurat denne unisoniteten som appellerer til meg.

Jeg sier ikke at 40K er bra i tradisjonell fortstand, men at universet/produktet har funnet fellesnevnere som gjør vår verden litt mer levelig. Det militaristiske og fascistiske samfunnet vi er vitne til at sprer seg gjennom verdensrommet er så overdimensjonert i sine regler og hvordan de rir dem at det får frem guttungen i deg. Alt er stort, på en måte som inviterer til ærefrykt. Alt er stort, på en måte som får helheten til å virke fullstendig latterlig. Denne dobbeltklangen appellerer på en trygg, nesten vakker måte, til barnet i oss, samtidig som det forsiktig minner oss på at vi kanskje ikke helt er som barnet i oss.

Horus Rising viser oss den spede begynnelsen på Krigsmester Horus’, sønn av mennesketens enehersker, korstog gjennom verdensrommet, hovedsaklig sett gjennom øynene til en kaptein Gavriel Loken, som leder en gruppe romsoldater (Space Marines). Andre perspektiver er også innvevd, ofte definert gjennom deres rolle i imperiet: Kunstnere (Remembrances), Virkelighetsforandrere (Psykers), Iteratorer (propaganda-apparatet) osv.

Under all sjargongen er det plass til både genuint poetiske sekvenser og nedtonet refleksjon, i det minste hvis man tar helheten i betraktning. Karaktergalleriet er imidlertid så stort at det nesten svelger seg selv, og et uoffisielt forsøk på å plassere de navngitte karakterene gikk ikke spesielt bra. Det er likevel ikke nødvendig å vite hvem alle er, eller hvorfor ting er som de er. Historien skinner mest i de mer rolige sekvensene, og den lave mengden med teknobabbel gjør det overkommelig å forstå mye uten å sitte på enorme mengder bakgrunnsinformasjon.

Warhammer 40K får en tommel opp basert på romanen Horus Rising. Om boken ikke er spesielt viktig, har den kvaliteter som løfter den vekk fra å være ren underholdningslitteratur. Og noen ganger er det faktisk helt greit.

0 kommentarer

Vårens skjønnhet: Kapittel IV

14/3/2025

0 kommentarer

 
Festningens vegger
Idet sommeren og ferien nærmet seg ble ekspedisjonene deres mer dristige. Noen ganger forvillet de seg steder små jenter ikke skulle være, men så langt hadde det alltid ordnet seg, selv om det hendte at det var med et nødskrik. En dag foreslo Sofie at de skulle prøve å dra til karnevalet. Det ble snakket om karnevalet. Det var ikke et sted for barn, og selv om Line yret av spenning da hun hørte Sofies forslag, visste hun at pappa kom til å drepe henne hvis han fant ut.
”Du sier alltid at han kommer til å drepe deg. Du er så dramatisk, Line. Hvis faren din hadde drept deg like ofte som du påstod at han kom til å gjøre det hadde du hatt ni liv: minst.”
”Men da hadde han virkelig drept meg.”
”Jeg tror på deg, Line. Og det er jo det som gjør det spennende.” 
”For deg, kanskje.”
”Og for deg. Du liker jo å vise fingeren til ham.”

Line visste hva de sa om Karnevalet. På mange måter var det verre enn Slummen der. Hun hadde aldri forstått hvorfor de sa det, for historiene de fortalte på skolen virket mer som eventyr enn som noe hun kjente fra sitt eget nabolag. Mellomborgerne slapp inn i Karnevalet, og så langt som hun kunne tenke seg var det den eneste grunnen til at stedet hadde et rykte. Slummen forsøkte man å glemme at eksisterte, men Karnevalet var et faktisk sted for mellomboerne, der alt man vanligvis ikke gjorde var lov. Man kunne kjøpe kvinner der, ble det hvisket, og Line var sikkert den eneste som ikke syntes at dette var det spor sjokkerende. Man kunne visstnok også få tak i luksusvarer fra Innsiden, og det virket mye mer forlokkende. Alle ville jo være som de på Innsiden.

Noen sa at Karnevalet var en fristat, men for de fleste var det en skamplett. Det var det Line hadde hørt bli sagt om bydelen. For henne virket det mer som et skuespill; en forestilling der man samlet det som ikke helt passet inn, men som man fortsatt ville ha. I slummen var det annerledes. Det var der man endte opp når man var klare til å dø.
Karnevalets myter virket som åpenbare løgner for Line, men det hadde hun hadde fortalt Sofie. Når hun forsøkte å forstå hvorfor ting var, og hvorfor ting skjedde som de gjorde, ble hun ofte forvirret. Det var som at det hun lærte på skolen, også gjennom de andre, ikke hadde noe med henne å gjøre, men hun ville fortsatt forstå. Det var ikke vakter i Karnevalet, så hvorfor ble Slummen patruljert jevnlig? Karnevalet hadde visstnok sine egne ledere, men i Slummen ble alle forsøk på å organisere seg slått ned på med jern og ild. Reglene virket så forskjellige at det var vanskelig for Line å ikke tenke på Karnevalet som et sted for lek og moro. Hvor dødelig denne leken enn var, var det også et spill man kunne vinne.  

Det gjorde ikke stedet mindre fascinerende, men Line forventet noe helt annet enn Sofie så ut til å gjøre.
”Kanskje vi får øye på en av Kongene der.”
”De har vel ikke Konger i Karnevalet. Tenker du på Fiskene?” 
”Det har de detså. Hvorfor skulle de ellers skrive det i avisene?”
”Vi lærer jo at kongen ble henrettet før vi ble født på skolen.”
”De har ikke sånne Konger. Kongene der er annerledes. Ordentlige konger.”
”På meg virker det som de Kongene bare er tullekonger. Jeg er sikker på at du mener Fiskene.”
”Hva i all verden er en tullekonge? Eller en fisk? Enten så er man en konge eller så er man ikke det. Det vet jeg faktisk. Og er man konge er man iallfall ikke en fisk.”
”Så hva bestemmer disse kongene over?”
”Karnevalet, vel! Noen ganger er du skikkelig dum, Line.”
Line orket ikke å snakke mer om Kongene, og iallfall ikke med Sofie. Hun fikk se når de kom dit. Om de da noensinne gjorde det. Kanskje Karnevalet bare ville forbli en fantasi, men Sofie insisterte like fullt på at dette eventyret kom til å bli virkelig før sommerferien skilte dem.
"Det blir det siste vi gjør før sommeren. En ordentlig ekspedisjon. Den farligste hittil."

Line trodde ikke på at det kom til å bli spesielt farlig, men spennende ble det nok. Hun tok seg selv i å glede seg til hun endelig skulle få se dette stedet, som ble mer appellerende som Sofies fantasier ble mer ekstreme. Hun suget til seg kunnskap om Karnevalet, og hver gang noen kom til å nevne det fikk ørene hennes stilker. De var visst ikke de eneste som drømte om å besøke Karnevalet før ferien, og Line ble litt skuffet når hun forstod at å reise dit gikk som er farsott gjennom skolegården nå. Det var da hun fikk vite at Sofie skulle bort i ferien. Hun hadde ikke sagt et ord om det før denne dagen der solen skinte inviterende i skolegården, som om det forberedte eventyret som skulle komme etter skoletid.
”Vi skal forresten bort i ferien.”
Magen til Line ble til en klump, og hun stirret forvirret på Sofie, som fort sa:
"Jeg kommer jo tilbake. Etter ferien."
Selvfølgelig kom Sofie tilbake, men det var noe med måten hun sa dette siste på som utløste et skred av tvil i Line. Plutselig var hun ikke sikker lenger. Ikke sikker på Karnevalet. Ikke sikker på Sofie. Ikke sikker på at det kom til å være det samme etter ferien. Og ikke sikker på om hun forstod hvorfor hun følte det slik.
Uansett betydde det to måneder uten Sofie, gikk det opp for henne.
”Hva skal dere gjøre?”
Sofie dro på det, som om hun plutselig var blitt motvillig.
”Vi skal til en av plantasjene. Pappa sier at det er mulig at han skal bytte jobb, men det er ikke sikkert enda. Mamma sier at det skjer over hennes lik, de kranglet virkelig om det. Du skulle ha sett henne når hun kastet et fat på ham. Jeg har aldri sett henne så sint. Så vi kommer jo tilbake etter ferien. Det er mamma som bestemmer hjemme hos oss.”  
”Hun kastet virkelig et fat på ham?”
”Ja. Hun var virkelig sint.” Sofie virket lettet over at samtalen hadde tatt et annet spor nå. “Jeg forstår ikke hvorfor, egentlig. Pappa sier at Greshus, det er plantasjen, betaler bedre enn Vaktsentralen.”
”Er ikke plantasjene farlige?”
”De som jobber der er kanskje det. Men pappa sier at han får gevær. Ingen skader deg hvis du har gevær.”
Line var enig. Hun hadde sett vaktene komme inn i Slummen med geværene sine, og det var ingen som turte å løfte en finger da. Det hadde ikke vært noen opptøyer siden de flyttet, men hun hadde hørt om dem, og lært om dem på skolen. Hun visste at å få rettet et gevær mot seg var det samme som å dø.
”Og dere blir borte hele ferien?”
”Jeg sa jo akkurat det, dumming. Det er noe med at pappa skal prøve seg i jobben først. De vil sikkert ikke ha ham en gang. Og mamma er jo rasende.”
Line var på gråten nå. Hun forsøkte å svelge tårene unna, og hun håpet at Sofie ikke merket noe.
”Jeg kommer jo tilbake etter ferien.” Og Line følte seg naiv. Naiv og desperat. Ingen likte desperat.
”Er du sikker?” Line var ikke det.
”Helt sikker.”
”Lover du?” Line følte seg som en tiggende hund.
”Jeg lover.” 
Og Line trodde på lovnaden.

Hun ventet på Sofie utenfor Stallen. De hadde akkurat fullført skoleåret. Sofie hadde klemt henne, og hvisket at hun måtte bare snakke litt med mamma før hun kom. Så hadde hun hastet rett ut av skolegården. Nå sjekket hun karakterboken, og merket at hun sitret etter å vise den til Sofie. Så mange A-er og ingen C-er. Sofie kom til å bli så imponert, og selv om Line ikke visste hva bokstavene egentlig var godt for, var entusiasmen det ville vekke hos Sofie mer enn nok til at hun holdt på å renne over av glede. De kom til å smile sammen, og Sofie ville si at nå, nå kunne Line bli hva som helst. Kanskje til og med Kannibal-jeger. De ville sende henne til Innsiden fordi hun var så flink. Det siste skoleåret kom til å bli så fantastisk. Og etter det ville verden åpne seg for dem. Line skulle ta del i gleden til Sofie, og forsøke å tro på disse løgnene. Etterpå skulle det være de to, og Karnevalet.

Sofie hadde planlagt alt. Hun var god til sånt. Line skulle bare følge etter og så skulle de snike seg inn uten at vaktene merket det, og ingen skulle si noe, og så var de i Karnevalet. Line skjønte ikke planen helt, men hun trodde at det kom til å funke. Sofie hadde snakket med mammaen og pappaen sin, og de hadde gitt henne lov og skulle være med så kanskje hele planen bare var tull. Skulle hun møte mammaen og pappaen til Sofie? Line hadde ikke turt å spørre om det, men hun trodde at det var det Sofie mente. Hun skulle være en del av en ekte familie, eller iallfall nesten. Selv om det var skummelt, var det også en slags drøm som hun ikke forstod. Line trippet mens hun ventet. Og ventet.
Da klokka ble seks gadd hun ikke mer. Hun gråt ikke, ikke nå. Hun var redd for om det hadde skjedd noe, redd for at Sofie hadde lurt henne, redd for at dette var slutten på vennskapet mellom de to. Hvorfor?, skrek det i henne. Det føltes som et virkelig forræderi, ikke nødvendigvis fra Sofie, men fra en verden som var grunnleggende urettferdig. En verden av redsel og nød hun ikke kunne slippe ut av. Hun tenkte på gjørmen, den gjørmete tilværelsen som hadde slukt pappa og som sikkert kom til å sluke henne også. Slummen var det virkelige monsteret. Ikke Sofie. Ikke foreldrene hennes. Selv om dette var hennes skyld, at det var hun som hadde gjort noe galt selv om hun ikke visste eller forstod hva, hadde hun blitt fratatt sitt eneste lyspunkt. Om det var Sofies foreldre som hadde fått nyss i noe som gjorde at Line ikke lenger skulle være sammen med Sofie, var det Line som var problemet. Og selv om hun ikke var problemet var det hun som fikk konsekvensen. Som med pappa. Det var Line, alltid Line som måtte lide. Line som måtte late som at det var greit, Line som måtte prøve å være voksen for pappa selv om hun var et barn på skolen. Line som aldri ville se mamma igjen.

Hele Line ønsket å vente lengre. Nesten hele. Men hun forstod at det ikke var vits. Ikke nå lenger. Sofie kom ikke. Det eneste Line kunne gjøre var å dra hjem. Kvelden var i ferd med å ta over for dagen. Noen på Stallen var allerede fulle, og hun hørte ropene og latteren innefra som om det var hån rettet mot henne. Engstelsen for at noen skulle komme bort til henne, frykten for å måtte forklare hva en jente som henne gjorde utenfor, og vissheten om at sånne folk kunne være farlige, blandet seg sammen i henne til en uvilje mot å være der, mot å være i det hele tatt. Strømmen av slitne arbeidsfolk som ønsket å slukke tørsten hadde bygd seg opp rundt henne. De fleste av dem la knapt merke til henne der de luntet som om de var halvt levende, og det eneste som kunne vekke dem var en matbit som skulle skylles ned med øl. Deres døs var hennes idet hun snudde seg, i skrik og skrål, og bega seg avgårde, i retning av slummen.



0 kommentarer

På eventyr med Agatha Snyper!

10/3/2025

0 kommentarer

 
Dette er en innledning til teksten på onsdag om rollespillet Warhammer 40K: Rogue Trader.

Jeg trodde ikke at jeg kom til å like Warhammer 40K. Jeg ble overrasket. Først da jeg spilte den uslipte juvelen som var Space Marine tilbake i 2011, testosteronfylt tullball fra ende til annen, og en mer campy og velrealisert versjon av Gears of War. Når jeg nå 14 år senere begynte på Rogue Trader (og nærmer meg slutten) føles det som en sirkel også er sluttet, eller kanskje at en spiral har begynt. Warhammer 40K får stempelet viktig underholdning, og i 2025 er det ikke mye underholdning som er viktig. Og Rogue Trader? Det er et av de bedre rollespillene jeg har spilt.

Hva er Warhammer 40K? Jeg har ikke peiling, men det kan visst være mange ting. Det finnes tydeligvis tusenvis av fiksjoner basert på denne latterlige fremtiden som blir mindre latterlig hver dag, men fortsatt er ganske hysterisk med sin hyllest av fascisme og teokratier, som har tunga så skjevt i munnen at du tror den er i ferd med å knuse trommehinnen din.

Hva er Rogue Trader? I tillegg til å være en del av den forutnevnte Warhammer 40K-universet er det et TV-spill som lar deg leke med andres liv som om universet bestod av klinkekuler, hvor du samler en liten gruppe med løytnanter og mikro-styrer dem både i og utenfor kamp. Du er nemlig en Rogue Trader, og det betyr i korte trekk at du kan gjøre hva faen du vil uten å tenke på konsekvensene i et fascistisk teokrati. Høres det gøy ut? Underholdende er det iallfall. Som Rogue Trader har du ikke mer moro enn du lager selv, sies det tross alt. Sitat: meg.

Spillet har et moralsystem der dogmatisk hyllest av doktriner er det som forventes av deg, der enhver handling som respekterer andre blir sett på som et farlig brudd med tradisjonen, og der total anarkistisk ondskap er det siste alternativet, og ikke mer forkastelig. Jeg begynte som nyttig idiot, men oppdaget etter noen timer at måten spillet forteller deg at du skal spille det på er så latterlig dumt at jeg ikke holdt ut lenger. Nå er jeg fortsatt dogmatisk, men lar menneskeheten min skinne igjennom fra tid til annen. Jeg har ingen illusjoner om at dette ikke vil eksplodere hele veien opp til trynet mitt. Men jeg klarer ikke la være.

Jeg har aldri brydd meg stort om moralske valg i spill, men Rogue Trader har fått meg til å forandre mening. Valgene du får er så latterlige at det er vanskelig å ikke ta et standpunkt. Karakteren min, Agatha Snyper, er et av de mektigste menneskene i galakser, og hun... er fullstendig sinnsyk. Ikke fordi hun er ond: Hun bare vet ikke bedre.
 
Bortsett fra når hun gjør det. Når hun ikke henretter noen for å tørre å si at de holder på å sulte ihjel på grunn av matrasjonene du gir; når hun ikke henretter folk for å bruke feil høflighetsfrase; når hun ikke gjør avtaler med ondskapen selv fordi hun ikke liker trynet til en rival. Da kan jeg nesten respektere henne. Så oppdager jeg at gladiatorkamper er bra for å holde folket i sjakk. Sirkus og brød. Agatha Snyper tenker seg om. Så spør hun seg: Hvorfor ikke ta seg en frihet til?

Det er ingen som kan stoppe henne fra å gjøre det uansett.

0 kommentarer

​Neva - et nokså unikt spill

3/3/2025

0 kommentarer

 
Nomada er et spillstudio som har spesialisert seg på en sjanger som best kan beskrives som emosjonell. Det handler ikke om noe annet enn at spillet skal være “vakkert”, og som en av de beste i sjangeren er det også meget “vakkert”. Der slipper superlativene taket. Det eksisterer andre komplimenter, men det er enklere å si at noe “er” enn å forklare hvorfor det er sånn, og dermed sitter man igjen med ord som er lite mer enn klisjeer. Neva, deres andre spill, er som studioets første spill Gris, komponert etter regler som er like generiske som de er vellykkede, og er lite mer enn en serie tablåer hvor elementene fungerer hver for seg, kanskje til og med sammen, uten å skape en antydning til disharmoni. Neva - ulven som titulerer spillet - er medhjelperen din på en intetsigende reise - hvor du bekjemper skyggeskapninger som er klippet og limt fra avkroker av Studio Ghiblis mer voksne univers, samtidig som du løser oppgaver som får de små grå til å sovne av, og ofte sliter jeg med å en gang få med meg hva som foregår fordi kreativ kameraføring er en del av Nomadas manifest. Det hele topper seg med en sekvens som speilvender kontrollen over figuren din, akkurat like frustrerende som det høres ut som, og alltid har vært.

Neva er dermed vakkert. Generisk vakkert, på alle de gale måtene. Det; og ulven dør til slutt i noe som utgir seg for å være en poetisk sekvens. Vi trenger ikke at ulver dør for å forstå at naturen er viktig og sånt. Og vi trenger ikke generiske kunstspill for å forstå at spill er kunst. Som om det er et kompliment i utgangspuktet. 
0 kommentarer

Spørsmål? Jeg har svar!

24/2/2025

0 kommentarer

 
Hvem er jeg?
Navnet mitt er Tonny Albrigtsen, jeg er 38 år, og kommer fra Silsand i Troms. Her ble jeg for første gang innlagt på institusjon. Jeg flyttet til Oslo sent på 2000-tallet, studerte litteratur, ble innlagt igjen, flyttet for meg selv da institusjonen ble ekspedert av staten, fikk min første kjæreste, fikk min første jobb på kirkegård, flyttet på landet, flyttet tilbake til Oslo, ble ufør, flyttet ut fra kjerringa, og  med det samme kvinnfolket feiret vi kjøp av leilighet i fjor. Pust dypt nå.

Jeg liker å skrive, og underveis var jeg freelancer for Gamer.no, før jeg fikk nettsiden Spillborring. Jeg har skrevet en hel kronikk for Filmpolitiet jeg er veldig stolt av, uten at det ledet til så veldig mye. Hobbyen min er spill, og spesielt kortspillet Magic: The Gathering. Jeg er en helt middelmådig spiller, men det hindrer meg ikke fra å ha det gøy med å tape omtrent like mye som jeg vinner. Jeg har etter hvert en ganske stor samling med spillkort som jeg liker å vise frem til heldige uvitende.

Det har hopet seg opp et enormt arkiv med ting jeg har skrevet underveis, og nå ønsker jeg å dele noe av det for å bøte på egen samvittighet. skattebetalerne lider jo for at jeg eksisterer! Nei, det er vel mer at jeg føler at jeg har noe å si, og at det har sprengt på en stund. 

Hva er Sidespreng?
Sidespreng er et forsøk på å samle og kategorisere både meg selv og det jeg har jobbet med. Jeg har opplevd mye som kanskje ikke er interessant for alle, men den skjære mengden av opp- og nedturer jeg har hatt er noe jeg tror folk kan kjenne seg igjen i. Erfaringene mine er litt annerledes enn det du finner hos andre stemmer i diverse debatter.

Hva er målet med Sidespreng?
Først og fremst å dele ting jeg ellers ikke hadde turt eller vært i stand til å dele. Tiden føles moden; teknologien gjør det mulig. Alle vinner. 

Hva finner jeg på Sidespreng?
Husker du TV2-snutten som kom midt i filmer og serier på nittitallet? Jeg håper å kunne dele litt av den samme følelsen: En spenning over hva som venter bak neste sving. Det er selvfølgelig ikke hele bildet. Jeg ønsker også å få deg til å bry deg om hva jeg tenker gjennom å gi deg et innblikk i livet mitt, både som kultur-interessert og på en mer personlig basis. Derfor vil du finne en fin blanding av personlige opplevelser, ting jeg setter pris på, og kreative ting jeg skaper på siden min. Tidligere har jeg offentlig skrevet mest om spill. Nå ønsker jeg å dele litt mer av hva jeg bruker tiden min på.

Hvorfor skal jeg følge Sidespreng?
Jeg har levd ganske lenge, og må nesten kalle meg middelaldrende. Jeg er iallfall ikke ung fortsatt, eller spesielt håpefull. Men liv levd skaper også noe, om det er å strekke det å kalle det for visdom. Jeg er ingen guru for de som har blitt sviktet av eller har sviktet samfunnet! Likevel håper jeg at jeg kan gjøre en liten del i å skape en bedre hverdag for folk, og dele noe som både gir følelsesmessig og intellektuell mening. Jeg håper at du liker innholdet.

Andre spørsmål?
Siden har kommentarfelt. Spør i vei!

0 kommentarer

Tidsplan: Sidespreng i en aktiv hverdag!

23/2/2025

2 kommentarer

 

Siden denne siden er et enpersonsprosjekt tenkte jeg å legge noen føringer for hva som skjer, hva du finner her, og når du finner det.

- Mandag er altmulig-dag hvor jeg hver uke skriver en hjem-tekst. Disse vil variere i lengde og format, og takle diverse temaer.  

- Onsdag er sakprosa-dag, hvor du finner en flunkende ny anmeldelse, kritikk, kronikk eller refleksjon. 

- Romanen Vårens skjønnhet kommer med nytt kapittel ukentlig på fredager. 

Dette er en foreløpig plan som kan forandre seg, men inntil videre tror jeg det er en god føring for hva du vil finne på siden, og når det legges ut!


2 kommentarer

Omsider...

18/2/2025

0 kommentarer

 
har du kommet frem. Gratulerer. Hva gjør du nå?
1: Utforsker etter eget forgodtbefinnende. 
2: Skriver en aggressiv kommentar før du i det hele tatt har lest noe. 
3: Drar rett hjem igjen. 

Hvis 1: Du leser etter beste evne, og gjør deg opp en midlertidig mening om at du vil forsøke igjen. Hva konkluderer du med?
1a: Dette er ikke min suppe med te. 
1b: Jeg gir det en sjanse til. Jeg liker å se andre dumme seg ut, så hvor galt kan det egentlig gå?
1c: Ser ut som et spørsmålstegn, men blir umiddelbart fascinert.

Hvis 2: 
2a: Gratulerer. Du har akkurat funnet din sjelevenn. 

Hvis 3: 
3a: Gratulerer. Du er din egen verste fiende. Ta det med ro. Det er jeg også. 
---
​FIN 

​


0 kommentarer
Framover>>

    Forfatter

    Tonny Albrigtsen, nordnorsk litteraturnerd med hang til absolutte påstander og sort-hvit-tenking

Proudly powered by Weebly