En mann av fjellfolket
To sett med bein hastet oppover fjellsiden i dyp snø. Falk hørte de tunge skrittene bak seg - skritt som var tunge som kampesteiner - og mye lengre enn hans. Han visste at å se seg tilbake var en dårlig idé. Trollet som snøftet bak ham var raskere, sterkere, og i det hele tatt mer enn en utfordrer når det kom til sluhet og intelligens. Skogstroll skulle man holde seg unna. Det var en av de første tingene fjellfolket lærte. Så hvorfor var Falk da i ferd med å bli spist av et?
Falk var i sin femtende vinter, og for ikke første gang tenkte han at denne, denne vinteren ville bli hans siste. Som Fjellfolk lærte man at hvert år var en gave, og selv om han ble jaktet på nå, av et digert beist av et troll som slettes ikke hørte hjemme så langt over skoggrensen, var han ikke så redd at han ga opp. Han gjorde det eneste han kunne gjøre, og det eneste han kunne gjøre var å løpe. For kanskje trollet mistet interessen. Kanskje det ble lei av en jakt som for det var meningsløs: En liten bit med kjøtt som knapt svarte til anstrengelsen denne kjempen la til grunn.

Fjellfolket lærte å løpe så snart de reiste seg. For dem var det en naturlig del av å holde seg i live. De løp fra snøhøvdinger, fra Storhauker og fra frostkatter, som så på Fjellfolket som sitt naturlige byttedyr. De løp på bein og på truger. De løp i regn og i sol, men aller helst, sånn som i dag, løp de på snø. Men snøen var tung og våt, og det favoriserte ikke Falk, som kjente knær og lår stivne, og som hikstet etter pust gjennom blodsmaken. Han hadde visst at det var en dårlig idé å følge etter den lille flokken med geiter så langt fra Klofjell. Selv ikke Furustammen var dumdristig nok til å dra så langt ned under snøgrensen som Falk hadde gjort i dag, og for hva? For å kanskje sikre seg en utmagret geit?

Flokken hadde vandret mot vinden, og Falk hadde sett sitt snitt til å snike seg inn på den. Han hadde vært nær nok til at buen hans kunne sende en pil som boret seg gjennom den gråhvite pelsen og inn i hjertet på en liten geit, liten nok til at han kunne bære den i den formiddagen det ville ta å komme seg tilbake til fjellet. Der skulle han sole seg i glansen av sin egen djervskap. De hadde ikke fanget nok geiter de siste månedene, og kjøtt var uansett mer enn sjelden vare, så det var derfor han hadde latt seg friste. Han hadde tenkt på at Bjørn ville riste på hodet i frustrasjon over at det denne gang var Falk som stod for måltidene. Han hadde tenkt på Sjamanen deres, som ville riste på hodet før det rynkete ansiktet ville få øyne til å lyse mot ham på en måte som fikk henne til å virke ung igjen, og gi ham den anerkjennelsen han som jeger fortjente. Falk hadde tenkt feil. Den nåværende situasjonen gjorde det så alt for klart for ham.
 
Troll holdt seg vanligvis unna både fjell og mennesker, som var for små til at de kunne regnes som mer enn en liten godbit for enorme og hårete beist. Det gjorde ikke at Falk hadde en større sjanse til å komme seg unna nå, for trollet nærmet seg åpenbart der det prustet frustert. Lyden fra åndedragene dets var blitt høye, og Falk skjønte at det måtte ha kuttet ned avstanden betraktelig. Han hadde ikke lenge igjen før trollet kunne kaste seg over ham, og gnage i seg kjøttet og margen det var ute etter. Han hadde fått øye på det alt for sent til at det var to ganger høyere enn ham. Uten at han merket det dukket det opp, et steinkast eller to unna, og Falk hadde skjønt at nå sprang han for livet. Buen med streng av sene hadde han øyeblikkelig kastet fra seg. Koggeret med piler med ender av storhaukfjær likeså. Hadde Falk ikke vært så redd hadde han grått over tapet, som ville skade stammen langt mer enn en geiteskrott kunne gitt dem. Ikke at det betydde noe nå, der han løp for et liv som ikke ville la seg redde.
 
For trollet var snøen knapt dypt nok til å nå over anklene. Falk, derimot, løp på truger, tunge truger som ikke ga ham muligheten til å øke farten sin. Han hadde følelsen av at monsteret lekte med ham, men hvorfor et troll skulle finne moro i å løpe etter fjellfolk var mer enn Falk forstod. Skogstrollene hadde også buer, og var de reneste skarpskyttere sammenlignet med Fjellfolkets jegere, så hvorfor akkurat dette valgte å løpe etter ham var mer enn han forstod. Nei, dette trollet hadde ikke bue, med en pil som var lengre enn Falk, en pil som kunne spidde ham slik Fjellfolket spiddet fjellgeiter over bålet ved solsnu, og roterte dem rundt til de var riktig møre. En god tradisjon.
 
Om kjempen hadde bue eller ei nærmet den seg. Det var ikke noe annet valg enn å overgi seg, og å be om nåde fra et monster som ikke kjente ordet, for Falk visste hva skjebnen hans ville bli nå. Han kunne trygle i kulden, som troll mislikte nok til at de sjeldent bevegde seg  langt fra landsbyene sine, landsbyer få Fjellfolk hadde sett og færre av dem var villige til å fortelle om. Å overgi seg var ikke bare det beste alternativet: nå var det det eneste. Så fikk det heller være at det ikke ville påvirke at han ble knust og fortært med den samme likegyldigheten som en fortsatt flukt hadde gitt ham.

Falk falt på kne foran trollet, og tryglet om nåde. Det var år siden sist, og han var redd for at han hadde glemt kunsten fra barndommen. Trollet var uansett ikke Bjørn, som til sammenligning hadde vist all verdens miskunn den gangen. Det stoppet det som sikkert hadde vært en lett og bedagelig gange for det. Den gigantiske kroppen var pakket inn i klær som ikke var skogstrollenes filler, uvante klær av rødbrunt skinn, som virket skapt for akkurat dette trollet. Falk senket hodet i en stille bønn til snøgudene, og kjente en gigantisk trollhånd stryke ham over det lange, mørke og flettede håret hans. Han kunne kjenne det puste, og visste at trollansiktet bare var fingerlengder unna. Lukten av råte han forventet skulle skylle over ham uteble, men hånden som var stor nok til å knuse hodet hans som en skrukkete vinternepe grep om skallen til Falk, som om den var et egg.

”Hvorfor er du så redd, lille stygging? Vil du ikke leke?”
Falk ble ikke mindre redd da han hørte den grove stemmen, men selv han forstod at det var mye ved situasjonen som ikke stemte. Hva var dette trollet? Det var så ulikt skogstroll slik de ble beskrevet rundt bålet, for når sant skulle sies hadde han bare sett dem på avstand. Ansiktet var ikke dekket av mørkt hår, og istedenfor å ule eller skrike snakket det til ham som om de to var likemenn. Og selv om stemmen var grov, hadde den fortsatt et barnslig preg, som om det knapt var i stand til å spre seg. Hva slags troll var dette? Falk følte det som om fjellet som var livet hans ristet, og var redd for at alt skulle falle fra hverandre. Ikke på grunn av trollet, men fortellingene Fjellfolket fortalte.
”Hører du meg, kryp?”
”Jeg hører deg.” Det var som om Falk hvisket, men trollet måtte ha hørt ham.
”Det er bra. Hva slags kryp er du?”
Falk løftet hodet, og så et pent, gigantisk ansikt med mørke øyne studere ham nysgjerrig. Huden var glatt, og om den var hårete, var det bare et tynt lag med dun som dekket over huden. Ja, det var som om et gigantisk barnehode så ned på ham, som Falk selv husket at han hadde sett på snøgnafsere da han var barn. Det var noe ved stemmen dets som ga ham håp.
“Spar meg, store skogstroll!”
”Ser jeg ut som et negatroll? Skogstroll, er det det dere kaller dem?” Falk hørte latteren spre seg som ljom i hodet sitt.
“Negatroll?”
”Det kan være det samme. Har du et navn, rare kryp? Hvis ikke skal jeg kalle deg...”
”Jeg har et navn.” Falk freste ordene, sikker på at det var det beste han kunne gjøre for å overbevise trollet om at han var et levende vesen, et vesen med tanker, følelser og ønsker. “Jeg er Falk. Falk av fjellfolket. Jeg er ikke redd deg, skogstroll. Drep meg om du må, men vit at jeg ikke er redd deg. Snødronningen vil hevne meg.”
Falk følte seg øyeblikkelig latterlig, for trollet lo en ren og klar barnelatter.
”Du ser ikke ut som noen falk jeg har sett. Snødronning? Det høres us som den reneste overtro. Den eneste guden kryp som deg trenger er sånne som oss. Jeg har også et navn, forresten. Vil du vite det? Jeg heter Balder. Jeg heter Balder, og er åtte år. Og du tilhører meg!” Trollet grep ham om midjen, og løftet ham opp. “Pass deg, ellers blir dette den siste dagen i det korte livet ditt, kryp.”

Falk var fortsatt redd, men ikke like redd som før. Ikke redd som en mann av fjellfolket som forventet å bli spist hvert øyeblikk. Nei, mer redd som en fange som ikke visste sin skjebne, for den kunne ikke Falk fatte. Hva har jeg gjort?, spurte han Snødronningen. Bror Torden beskytt meg mot faren som truer. Men bror Torden hadde ikke noe svar til Falk, og om snødronningen hørte angeren hans, ignorerte hun den som hun alltid ignorerte Falks bønner.
“Vil du ri på skulderen min?”
Det var noe med denne stemmen, grov som den var, som ga ham håp. Den hørtes ikke uvennlig ut, som han hadde forventet fra et skogstroll, som var det frykteligste av alle de fryktelige vesnene i Fjelllandene. Falk nikket ikke, men ble behørig løftet opp på skulderen til skogstrollet, og nå holdt han seg fast for harde livet for ikke å falle i det han for sent forstod var skogstrollets øre.
”Hold deg unna.” Du kan ta tak i luen min hvis du trenger å støtte deg på noe, din tosk.”
Og Falk tok tak i ullet som dekket toppen på trollets hode. Han forstod at han måtte ha mistet sin egen i den ville flukten, for nå merket han at hans egne ører sved som varmt kull fra leirbålet. Han ignorerte smerten. Nå svaiet han med trollets gange, tre mannelengder over sletten under dem som var i ferd med å bli til furuskog. Trollet fortsatte gangen sin, mot skoggrensen, og snart brøt det seg gjennom trær som knapt raget over det. De tykke stammene var ikke spesielt tykke sammenlignet med trollets nakke, og fra tid til annen feiet det Falk inn i en grein som pisket ham der han prøvde å dekke ansiktet med den frie armen, med blandet resultat.
”Hvor gammel, er du, barnekryp?”
“Jeg er femten vintre.”
”Det er for gammelt.” Trollet ristet på hodet, og Falk svaiet faretruende. “Jeg kan ikke ha en voksen venn.”
”Jeg er en mann av fjellfolket.” Falk prøvde å høres overbevisende ut. “Det finnes hundrevis av sånne som meg, klare til å ta hevn på dere så snart de forstår at jeg er fange.”
Trollet lo buldrende klart. “Flere hundre, sier du?”
“Enda flere.”
”Som deg?” Det lo igjen, og denne gangen virket latteren både sarkastisk og ondskapsfull. “Dere er kanskje klare til å invadere oss også?”
”Innvadere?”
”Det gikk jo så bra sist.”
Falk forstod ikke hva trollet mente der det strenet over en strømmende elv som kunne ha druknet et fjellfolk på sekunder.
”Du er åpenbart ikke bare liten, kryp. Du er dum også.”
Falk frådet av fornærmelsen. Om han ikke hadde vært så klar over det prekære i hans egen situasjon hadde han smekket Balder over øret.
”Sett meg ned.” Falk skrek ordene inn i øret til Balder, som bare ristet på hodet.
“Du trenger ikke å rope. Dessuten forandrer det ingenting. Du skal være med. Kanskje du kan forklare oss et og annet også.”
”Hva i all verdens nåde skal jeg kunne forklare skogstrollene?”
”Ser jeg ut som et negatroll? Du er kanskje et kryp, men modig, det er du. Modig, eller dum som en flue. Og så dum vil du ikke være.”
Falk kjente sinnet legge seg, for denne samtalen var like meningsløs som ordene som kom fra Balder skogstroll.
”Du vet at jeg kan knuse deg. Du er mitt gissel. Vær glad for at jeg lar deg ri på skulderen min, for det har et kryp aldri gjort før. Ri på skulderen til høvdingsønn Balder Torulfssønn? Pappa kommer til å bli så sint.” Balder smilte, og nikket. “Frådende sint. Kanskje han knuser deg på stedet? Vel, vi får se. Det kan hende at vi er heldige, Falk. Det kan det også hende. Kanskje han bare tar øret ditt som straff. Han liker å tro at han er rettferdig.”

De nærmet seg det som så ut som en gigantisk innhengning. Digre stokker strakk seg opp mot himmelen, høye som om hele trær var revet opp av jorden og plassert inntil hverandre tett i tett. Tusenvis av furuer. Utenfor den gigantiske rekken med trær stod to troll med lange spyd, med våte kapper hengende slapt bak seg, og beskyttet det som måtte være inngangen med laber overvåkenhet.
”Høvdingsønn Balder! Høvdingsønn Balder er tilbake.”
Balder satte i å løpe, i en forferdelig og dundrende fart. Ikke på alle fire som et skogstroll, men oppreist, som en mann. Han løp rett mot kjempene og brølte som om han skulle slenge seg over disse truende spydene. Som de nærmet seg forstod Falk at disse trollene var like høye som to Baldere, men de så ikke ut til å rette våpen mot den gale høvdingsønnen.
”Sett meg ned. Jeg kommer til å falle. Jeg klarer ikke å holde meg fast.”
Falks tanker sprang ut til Balder, og Balder flyttet hånden opp mot skulderen Falk stod på, og grep om ham. Først trodde Falk at han skulle bli knust, som en liten pinne Balder hadde plukket opp, og nå var blitt uinteressert i, eller brukes som verdens mest ubrukelige prosjektil.
“Jeg får ikke puste.”
Balder stoppet den forferdelige ferden over sletten som ledet mot gjerdet av furuer. Han satte Falk forsiktig ned, lo som en galning, og fortsatte å løpe de siste stegene mot vaktene og åpningen de beskyttet. Balder kastet seg over den ene av vaktene, den største av de to som var større enn noen skapning hadde rett til å være. Vakten kastet skjold til side, og Falk så det han nå forstod var en omfavnelse.
”Høvdingsønn Balder: Du skremte oss virkelig denne gangen. Vi sendte ut jaktlag fra hirden for å finne deg, men så kommer du tilbake helt alene. Og hva i all verden er det du har tatt med deg? Du vet godt at du skal holde deg unna krypene.”
”Unnskyld Hirdmann Sverressønn.” Balder virket ikke særlig lei seg fra Falks perspektiv, og selv var han ikke sikker på om han skulle forsøke å løpe vekk fra de buldrende stemmene til kjempene. Om det bare ikke hadde føltes så nytteløst hadde han nok forsøkt å gjøre det. Men dette var ikke som å løpe fra noen skapning Falk hadde møtt før.
”Det er uansett for sent nå. Vi kan ikke ha at han løper til Negatrollene og forteller dem at vi er her. Hvor fant du ham?”
”Det vet jeg ikke. Jeg bare vandret, og så var han der.”
Kjempen så tenksom ut.
”Da var det kanskje til det beste at du tok ham med. Høvdingen trenger å vite at krypene har alliert seg med Negatrollene i disse traktene. Jeg visste ikke engang at det var kryp her, for å være ærlig. Men høvding Torulf har sikkert svaret. Og hvis han ikke har det vet han om noen som kan hjelpe oss med å finne det. Det er synd at hirdfører Klautarus ikke er med oss. Han vet jo så mye om krypene.”
”Jeg liker ikke Klaus.”
”Vi kaller ham for Klautarus, Balder. Husk på det. Klautarus. Han har gjort seg fortjent til navnet.”
Balder geipet, men for trollvaktene var det en handling som lot seg ignorere. De trådde til side, som om to statuer skiftet plass, og Balder ropte på Falk, som ikke visste om han skulle nærme seg de avbarkede trestammene eller ikke. Han hørte en stemme i hodet sitt. Kom hit, din maur. Og han forstod at det måtte være Balder som snakket til ham. Inne i hodet mitt? Falk falt nesten sammen på stedet, men Balder lo oppmuntrende. VI troll kan et og annet triks. Vent litt, så skal jeg finne fram mot til deg. Falk kunne kjenne at han ble mer modig. Trollene som sikkert var seks mannelengder ble nærmest mindre foran øynene hans, og den bryske framtoningen deres så også ut til å skjule noe annet. Disse trollene var vennene hans, sa stemmen til Balder, og uten å tenke seg om nærmet Falk seg de gigantiske spydene, nærmest trestammer de også. Han kunne se avstøpningen fra skrittene til Balder i snølaget, som allerede var blitt tynnere enn det var nærmere fjellet, sammen med andre og større spor som hadde boret seg ned i den gjørmete jorden og satt avtrykk på landskapet. Likevel fortsatte Falk. Disse monstrene kunne sikkert rive vekk skoger fortere enn Falk kunne felle et tre. Snart kunne Falk bli løftet opp av Balder, noe som føltes riktig ut selv om han ikke kunne forklare hvorfor, og tilbake på skulderen til kjempen som nå nærmest føltes som en venn gikk de sammen inn porten til leiren til disse trollene. Ikke skogstroll. Nei, noe annet. En type troll Falk aldri hadde sett, i sitt femten år lange liv, og heller aldri hørt om. Store og atletiske, nærmest som mennesker å regne. Ikke en håndfull heller. Nei, det måtte være nærmere hundre av dem samlet her. Hva de ønsket seg av området, og av ham, var et forferdelig spørsmål. Men med Balders hjelp ble det også spennende.

Teltet de kom inn i nå var også bevoktet, men vaktene hadde nikket til Balder, og sagt navnet hans nærmest i ærefrykt. Nå vandret trollet mot en gigantisk stol, der et troll som fikk selv hirdmennene til å se stakkarslige ut satt og så tomt ut i luften.
”Pappa.”
”Jeg ser at du er tilbake, sønn. Men hva er det som sitter på skulderen din?” Trollkongen myste. “Et kryp?”
”Krypet? Han er min nye venn. Falk.”
”Falk? Ja, om du lar han ri på god trollslekt bør han virkelig være en venn.”
Falk kjente motet forsvinne, som om trollkongen hadde tatt hånd om kraften han fikk av Balder, og tvunget den tilbake.”
”Har vi ikke nok problemer med sånne som ham i Trollriket?”
”Han er fjellfolk”, svarte Balder. “Så han kommer vel fra fjellene.”
”Jeg har aldri hørt om mennesker i fjellene. Det kan undersøkes senere. Det viktige, min lille høvdingsønn, er hvorfor du snek deg ut av leiren i natt.”
Balder virket svar skyldig, og Falk tenkte refleksaktig tilbake på de gangene han selv hadde gjort noe ulovlig som barn. Han tenkte på hvordan Sjamanen hadde irettesatt ham, og tvunget ham til å sove utenfor hulen en hel natt. Og det var første gang.
”Du er iallfall tilbake nå. Vi får sende beskjed med ravnene til hirdmennene jeg sendte for å lete etter deg. Ingen skade skjedd, eller hva?”
Falk kjente det rive i kroppen, som om noen ransakte hodet hans for informasjon, som om trollkongen stirret inn i selve sjelen hans. Bak ham hang det tøy i det fagreste mønster, tøy hvis motiv viste andre monstrøse skikkelser han i sin villeste fantasi ikke kunne ha forestilt seg at eksisterte, men øynene til Falk observerte knapt noe annet enn kampesteinene foran seg. Sorte og blanke, eldgamle uten å ha mistet noe av livsgnisten, og vise som århundrer.
”Trodde du virkelig at vi var Negatroll? Jeg er kong Torulf, av ekte trollslekt. Jeg ser at du lurer på hvorfor vi er her. Så hvorfor har vi, trollslekten kommet hit, til fjellandskap? Det skal jeg forklare deg, Falk av fjellfolket. Negatrollene er blitt en pest og en plage. De har forsåvidt alltid vært det, men undersåttene våre, de små av dem, er ikke spesielt fornøyde med å få gårdene sine ødelagt. Og færre gårder gir mindre mat.
Falk hørte en brølende latter spre seg bak ham, en latter som nærmest sprengte seg inn i øregangene hans, og han måtte stikke fingre inn i øreganger for å lindre den stikkende smerten.
“Jeg visste ikke at det fantes sånne som deg her, men en agent for Negatrollene kan du umulig være. De beistene hadde spist deg før du rakk å si navnet ditt.”
Balder lyste opp, og den harmoniske nesen hans, de unaturlig velskulpturerte kinnbeinene kom til sin rett. Falk hadde ikke tenkt på trollene som vakre: Ikke før nå. Men som han så på dem, trollkongen foran ham og hirden bak seg, forstod han at dette ikke var vesen, men guder. Hvis Snødronningen hadde skapt disse trollene, var han selv skapt av noe helt annet, eller som et vrengebilde av disse merkelig edle skapningene. Han følte seg mindre hvert øyeblikk, mindre enn et hvilket som helst fjellkryp. Mot disse gigantene hadde snøfolket ingenting de skulle gjort eller sagt, og om de fikk fortsette å eksistere måtte de prise seg lykkelige. Nei, de måtte prise trollfolket. Falk visste ikke hvilken av disse tankene var hans. Kanskje kom de fra Balder, og kanskje var det Torulf som brukte sin kraft til å fortelle ham  om trollenes suverenitet.
Torulf reiste seg. Seks mannelengder eller mer buldret to skritt mot ham, som om det gjorde seg klar til å forsegle en stakkarslig skjebne.
”Stopp.” Balder skrek, og Torulf satte seg nesten av sjokket som kom fra det kraftige skriket. “Han er min.”
“Jeg merker at du har knyttet båndet. Du vet godt at det ikke var riktig av deg. Troll har ikke knyttet båndet på hundre år eller mer. Du hadde ingen rett til å gjøre dette, Balder. Nei, jeg kan ikke drepe ham. For jeg kunne aldri ha skadet deg, sønn.”
”Han er vennen min, sier jeg.”
”Du skulle ikke knyttet båndet, Balder. Det er en grunn til av vi ikke gjør det lenger.”
”Er jeg ikke sønnen din? Ingen forteller en sønn av Torulf hva han kan og ikke kan gjøre.”
”Det er godt sagt, sønn.”
”Så kan jeg beholde ham?”
”Jeg vet ikke om vi har noe valg nå lenger, Balder. Du vet at han kommer til å se det?”
”Jeg bryr meg ikke om hva Falk ser eller ikke ser. Vi er venner. Ikke sant, Falk?”
Falk måtte nikke. Han visste at livet hans stod og falt på dette nikket, og han gjorde sitt beste for å virke overbevisende. Og kanskje, kanskje hjalp Balder ham til å bli virkelig troverdig.
”Jeg håper det går bedre med ham enn med trollstaven jeg gav deg.”
Balder så tenksom ut. Falk ble overrasket over at den lille kjempen valgte å ikke kommentere dette, og han likte det ikke. Kommentaren ble hengende, som en hauk sirklet den over dem, mens svaret uteble, og Falk tenkte at advarselen i trollstavens uforklarte skjebne kanskje skjulte mer enn han først hadde trodd. Snart forsvant hauken.

Fortellingen om staven skulle forbli ukjent for Falk lenge, til den senere åpenbarte seg på verste vis. Og om stavens skjebne lot seg til kjenne, var den ingenting mot det mannen av fjellfolket selv skulle oppleve før han var tilbake blant sine egne. Men akkurat det tenkte ikke Falk på nå.

Noen yderst få bøker kan beskrives relativt enkelt, uten at det føles rettferdig. Andre bøker må beskrives komplisert, uten at det heller føles rettferdig, og Nora Keita Jemisin er definitivt en slik forfatter. The Broken Earth tar oss med til en fjern verden der elementene er ute av kontroll, og folk virkelig lever på kanten av det som er mulig. Til forskjell fra annen apokalyptisk litteratur er det imidlertid en verden som har bestått som skildres. Selv om premisset er at denne gangen, denne gangen er det slutt på alvor, kommer blikkfanget i form av at verden beskrives som overlevelig - og at vi som mennesker har evnen til å om ikke kontrollere kloden vår, så iallfall å tilpasse oss, og å gjøre det beste vi kan.

Det oppstår en åpen form for kynisme i dette. Om man stiller seg et evig spørsmål som: Når slutter mennesker å være mennesker?” går Jemisin langt i å forsvare oss på vårt verste. Men denne strengheten er også en styrke, for den føles nærmest kjærlig: Kjærlig som når noen knuser deg for at du skal bygge deg opp igjen sterkere, et tema som utforskes svært direkte tidlig i første bok.
 
Tre kvinner forteller hver sin historie: Essun har akkurat sett mannen sin kidnappe datteren deres etter å ha drept dere felles sønn. Syenite lærer orogeni: Evnen til å bruke jordenergi til å påvirke omgivelsene sine. Og Damaya har akkurat blitt gitt bort til en fremmed vokter på grunn av at hun har vist orogeniske evner.

Dette er med andre ord en kvinneroman, eller iallfall en bok der hovedpersonene og perspektivet er utpreget kvinnelig. Det legges lite imellom der, noe som går igjen i et i det hele tatt kompromissløst forfatterskap. Kvinners problemer beskrives. Kvinners løsninger fremstilles. Det er også en roman om etnisitet, hudfarge og konfliktene knyttet til denne nesten arvelige synden, som den er nedtegnet i kulturen, språket, i måten vi bor på, livnærer oss på, i måten vi skaper på.

Dermed blir kaster, ideen om at mennesker tjener en bestemt funksjon i et samfunn, en slags utvidet (og bevisst manglende) metafor for moderne yrkesvalg. Et yrke er ikke bare et yrke. En rolle er en integrert del av de små samfunnene som har tatt over for en mer global siviliasjon; og der det å være nyttig til enhver tid er viktigere enn noen iboende kvalitet. En aktuell form for regresjon, og en skremmende én. Mennesker er avlsdyr. Mennesker forvises over filleting. Mennesker reduseres til lite mer enn gjenstander. Ikke for å opprettholde en verdensorden, men fordi det er ytterst nødvendig for at siste rest av sivilisasjon skal bestå. Og det endelige spørsmålet blir selvfølgelig: Når slutter det å være verdt bryet. Når er mennesker redusert til lite mer enn dyr? Når er mennesker virkelig verre? Og hva skal til for at det skjer?
 
Ut av dette males det en verden på grensene av sivilisasjon. Ingenting er trygt, og om den politiske innsatsen innledningsvis ikke er viktig, handles det fortsatt i liv og død. Hver av disse figurene har sin fortellerstemme og perspektiv; ja, sågar ordforråd og begreper knyttet til hvem de er og hvor de befinner seg, og sammen blir lappeteppet av verdenen nesten mosaikk.  
 
N.K. Jemisins The Broken Earth kan lett avskrives som sjangerlitteratur, men som The Hunger Games-serien før den blir det for enkelt å kalle det dystopisk, om det seg være fantasy eller vitenskapsfiksjon. Sjanger har for meg mer vært et virkemiddel enn en markedsappell, og å delegere en forfatter av hennes kaliber til “enda en som skriver om magi” virker nærmest fornærmende. Som de store spekulative forfatterne på 70- og 80-tallet (Delaney, Herbert, Dick og Wolfe...) har Jemisin skrevet en trilogi der ideer legger premissene. Prosaen er derimot langt mer fengende, og gjør det mer naturlig å sammenligne henne med Cormac McCarthy (spesielt The Road), eller Toni Morrison som hun virker nært inspirert av. Kanskje til og med med selve gralen av denne typen fiksjon: William Goulding og Fluenes herre.

Det er denne sjeldne blandingen av tankegods, vakker prosa og politisk bevissthet som gjør Jemisin til en av de mest spennende forfatterne i det nye årtusenet, uansett sjanger. Dette er seismisk litteratur, storslagen, og det er vanskelig å ikke føle på ærefrykt over det enkle i det kompliserte i disse historiene. Og en skjønnlitterær fantasyverden gir endelig mening. Det er en triumf i seg selv.

Et barn fødes: Ikke et hvilket som helst barn, men Titus Groan, Fyrst Sepulchraves første, og vi forstår raskt at han også blir den eneste, sønn, studeres med argusøyne. Er barnet velskapt, spør fyrsten sin lege, Prunesquallor. Svaret gir ikke seg selv.  Prunesquallor gir ingenting gratis. Han vrir på det. Studerer barnet tenksomt: Ikke pent. Nei, ikke pent. Men er Titus et misfoster? De lilla øynene kan tyde på det. Det er noe med dette barnet som ikke er riktig, konkluderer han med. Og Sepulchrave faller hen i tanker.

Til å ha gitt navnet sitt til boken er Titus ikke en gang spesielt viktig. En serie vignetter fra barnets første år utspiller seg på slottet Gormenghast, en fantastisk konstruksjon som er fanget i en evig middelalder, og igjen holder beboerne fanget i en limbo av daglige ritualiserte gjøremål. Titus er den 77. i Groan-rekken, og det er egentlig det. For Fyrst Sepulchrave er den neste Groan like god som den forrige. Slik har det vært i uminnelig tid.

Om Titus er et misfoster eller ei kommes det knapt tilbake til, men hans fødsel er uansett en slags katalysator for, om ikke plottet, så valget av karakterer som leseren introduseres for. Hans søster Fuschia, en liten drømmer som har isolert seg i sitt eget spesielle tårn blir en dag overrasket over å få besøk av kokkelærlingen Steerpike, som klatrer inn gjennom vinduet hennes som en parodisk prins, og snart setter slottet i bevegelse -- i den grad et slott som Gormenghast kan beveges.

Steerpike, uhyre intelligent, men uten det minste spor av samvittighet, ser sitt snitt til å innynde seg, og er, om ikke på alles lepper, snart godt i gang med å konspirere seg mot toppen av slottets hierarki. Han søker hjelp hos Sepulchraves søstre, de enfoldig maktsyke Clarice og Cora, slik at de sammen kan brenne ned Fyrstens bibliotek og sette en stopper for Groan-dynastiet gjennom å føre Sepulchrave inn i katatoni.

Samtidig utspiller det seg en rekke små drama: stakkarslige fragmenter av menneskelige opplevelser skildret med en patos som burde ha føltes malplassert. Vi følger slottets tradisjoner, ofte meningsløse, noen ganger latterlige. Vi følger slottets beboere: deres særheter og særegenheter. Og ja: Vi følger Gormenghast som konstruksjon, bokens egentlige hovedperson, og hvordan det gjennom generasjoner har blitt det sovende monsteret av beboere vi stilles ovenfor.
 
Hvis livet ditt kan føles som et uendelig ritual befolket av gjenkjennelige individer med utskiftbare navn som alle utfører sine plikter, vil du kjenne deg igjen i dette slottet. Om det er noe snedig eller snodig som gjør verden så besnærlig: Titus Groan ligner ikke på noe av det vi vanligvis refererer til som fantasy. Det er ikke spesielt spennende å lese om slottets sirkusdyraktige beboere, der de går gjennom rutinene sine. Plottet som sentrerer rundt den kyniske oppkomlingen Steerpikes forsøk på å ta over dette lille, store universet fargelegges knapt. Titus Groans karakterer, fra fettberget av en kokk, den sadistiske Swelter, via erkefienden Flay, som halter rundt i sitt eget hode, til livlegen Prunesquallor som knapt kan ytre en setning uten å føle at han har fortalt verdens beste vits, rommer så mye av det som foregår i verden at å legge boken fra seg blir som å gå inn i en mindre virkelighet.
 
Dette er en bok som vil overleve mennesket selv. På godt og vondt lever dette universet vel så mye som vårt eget. Noen ganger vel så lite. Titus Groan føles som en dom der alt har sin pris.
Om verdensrommet var en sum, vet jeg ikke om denne boken eller jordkloden tar større plass i universet.

The Boys føltes kanskje som et friskt pust da serien debuterte i 2019, men siden den gang har verken verden eller tv-mediet stått stille. Grensene mellom innhold og form har glidd ut, debattene har blitt mer ampre, og sannheten har blitt enda mer dyrekjøpt. Det burde ha gitt serien rom til å vokse, til å bli en form for hypersaturert satire, men selvfølgelig skjedde det motsatte. Som så mange andre former for mainstream-satire sikter serien lavt, den er tross alt akkurat det den kritiserer andre for å være, men sprekkene i det som har vært det overhengende plottet har blitt tydeligere og tydeligere, til vi i dag sitter igjen med det som er lite mer enn en serie sketsj-vignetter.

Siste sesong, om man kan snakke om siste sesonger i dagens tv-marked som mer enn enda et salgtriks, av The Boys (Prime Video) er dermed ikke så mye en fortelling om en kamp mot systemet, representert av multikonglomeratet Vought som har kommersialisert superkrefter, eller frontfiguren deres, Homelander (Antony Starr), som det er en kamp om oppmerksomhet. Din oppmerksomhet.

Det overhengende plottet har alltid vært utvannet: Om serien føles sydd sammen med en vag tanke om at satire er bra, har ingenting forandret seg. Det uunngåelige oppgjøret mellom karakterer som er smurt tjukkere enn de har noen rett til å være, mellom den nihilistiske William Butcher (Karl Urban) og gjengen hans ,og nevnte Homelander og hans lakeier i The Seven, er dømt til å bli klimatisk. Det burde man kunne forvente etter fem sesonger også.

Lyspunktet er relasjonen mellom Frenchie (Tomer Capone) og Kimiko (Karen Fukuhara): Karakterer som har den vageste antydning av menneskelighet ved seg som overstyrer funksjonen i den neste sketsjen. Som et speilbilde har du Starlight (Erin Moriarty og Hughie Campbell (Jack Quaid), som har like mye kjemi mellom seg som vann og sukker. Det skader imidlertid ikke serien stort. For kjemiske våpen til tross: Du finner liten sannhet i selve relasjonene her.

 Jevnt over er skuespillet mye bedre enn historiefortellingen, og du kan miste deg selv i enkeltgestalter. Men sammenhengen i prestasjonene varer sjeldent mer enn en scene, før det falles tilbake på verbale karakteriseringer der staffasjen i hovedsak består av en definert nasjonalitet, superkraft, eller etnisk bakgrunn.

Men intet er nytt under solen. The Boys’ eneste egentlige valuta på dette tidspunktet er død. Det nærmeste man kan komme å bry seg om det som skjer ligger i hvem som overlever: Jeg tviler på at noen bryr seg om hvordan det slutter, ikke egentlig. Serien har satt såpass tydelige premisser for at bittersøtt er den nye søt, og at hyperstilisert vold er mer underholdende enn sit-comens konstruerte latter, at den ikke evner å overraske lenger. Den kan komme trekkende med absurde påfunn i perversitetens navn, og den kan levere satire, men i begge tilfeller er referansen viktigere enn budskapet.

The Boys er nemlig en serie som poserer. Det ligger i mainstreamens natur, i minst like stor grad som det er sant for inngrodde subkulturer, i dagens medievirkelighet. Det finnes ikke rom for noe annet enn et nikk, et mikroblikk på en verden på steroider, og dens dyder og laster. Dermed er det knapt fornærmende at helter skal henrettes i en konsentrasjonsleir, det er ingen appell til anstendighet i det, men bare en tungnemm felle som fører plottet videre mot ingenting. Det refereres hyppig til dagens oppblåste mediebobler i form av isolerte interessegrupper på internett: Og generasjonskløften som har oppstått ved at vi søker ulike plattformer. Fake News er noen du kløyver veden din på.

Dette gjør serien vektløs, som en versjon av Black Mirror som dropper alle pretensjoner om å ha noe å si, eller utforske det den sier. Scenene henger knapt sammen, og det overhengende plottet, et virus som skal utslette superkrefter og Homelander/Voughts hegemoni en gang for alle, er mer som en rød tråd som når som helst kan klippes over enn noe som fører et sted. I sin siste sesong er Showrunner Kripke mer opptatt av å holde mulighetene åpne, kan det virke som, enn å sette et endelig punktum for en serie som knapt en gang kan sies å ha besøkelsestid. Vi får en annen type superhelter, bevares, og poenget er at disse heltene er like dysfunksjonelle som deg og meg. Men til forskjell fra mennesker er de definert som overflødige: De har ingen annen funksjon enn å være antiteser, og er mer et vrengebilde av rekonstrueringen man så for en halv mannsalder siden med Watchmen og The Dark Knight enn et forsøk på å forlenge noen form for relevanse for en sjanger som ikke har hengt med i tiden på en stund nå.

The Boys er ikke en løsning, verken dramatisk eller estetisk, men å kalle den et problem er mer enn serien fortjener. Vagt underholdende, ja. Og Vagt provoserende. Men mest av alt vil den huskes vagt.

Basert på de to første episodene.

”It ain’t that deep to be so shallow.”

På fjorårets beste single blir det åpenbare vakkert og sant. Danny Brown møter Underscores  i en vill og uhemmet hyllest til stjernetilværelsen, til penger og status, og til å være kul. Den fengende tekno-rytmen, signaturdrivkraften i Underscores selvbevisste overfladiskhet, gir deg tyggegummi på hjernen mens Danny leverer det vageste selvskrytet jeg kan forestille meg.

“All I ever wanted was to be like you, so I’m doing that too.”

Sjeldent har så enkle ord rommet så mye velvilje, så mye entrepenørskap, og så mye respekt. Om det ikke er stor kunst, så er det stor selvhjelp. For en som mener at James Joyces konteksualisering av “As you are: We once were” sannsynligvis er det vakreste som er festet mellom to permer, varmer det å se Danny Brown finne fram til en moderne tolkning av denne enkle visdommen. Hvem hadde trodd at vi hadde med en moderne guru å gjøre?

For det var aldri åpenbart. Dette er ikke en vurdering av Danny Brown som menneske, men av albumet Stardust. Selvfølgelig glir de to over i hverandre: Du kan ikke skille kunsten helt fra kunstneren, men at jeg liker sporet Danny Brown virker å være på er ikke fellesbetydende med at han lager stor musikk. La oss kalle det en bieffekt. La oss kalle det rollefordeling.

Hvis jeg skulle anmeldt Danny Brown som menneske hadde han sikkert bestått. Stardust består musikalsk med glans. Fra første klimprende gitarspor, Book of Daniel, der vår helt og protagonist snakker om hva han har lært siden sist, der han tolker seg selv som fanget blant løver, deler han sin sannhet. Det er ikke en skjærende sannhet, men den er sår. Folk vil deg nødvendigvis ikke vel. Men du har likevel en fordømt plikt til å gjøre det du mener er riktig for deg selv. For Danny betyr dette kompromissløshet, ærlighet og respekt. Det setter føringen for Stardust som helhet, et album uten svakheter som ikke er intendert. Et gjennomført prosjekt som er en hyllest til genuinitet i alle dets former, og de gode konsekvensene av den.

Derfor er det også alt og intet. Ekstreme vegger med dissonans blir til poetiske opplesninger, fengende pop, og samarbeid med artister som fundamentalt endrer albumets stil. Det er enkelt å beskrive Stardust som Hyperpop, men det er bare sant for de mest single-vennlige sporene. Det er elektronika, hard noise, og det er meme-musikk om hverandre, der hver enkel gjesteartist åpenbart har hatt stort kreativt rom til å bidra. Til slutt gjenstår et amalgam av holdninger og smak som har Dannys signatur. Det er det sentrale for meg: Stardust har en tydelig signatur gjennom alle sine krumspring, og denne signaturen tilhører artisten og artistene i langt større grad enn man kan si er regelen for hip-hop.

Noen sanger borer seg inn i ørene dine som sultne larver. Andre masserer deg bare forsiktig. Og i dette er det alltid en positivitet og en livsbejaende energi; og en kreativitet som føles ubegrenset der Danny virker å gjøre akkurat det han vil. Han samarbeider med dem han vil, og det er dette kollektivet av inntrykk, og denne blandingen av stiler som gjør at dette er et album som fortsetter og fortsetter å overraske, og tåler å høres igjen og igjen.

Ikke siden Kanye West var på toppen av verden med Kids See Ghosts har musikk føltes så kompromissløs og ren i hip-pop-format. Du kan godt kalle Stardust et ti av ti-album. Sannheten er at det er mye bedre enn karakterer kan tilsi.

∞/10

Vårens skjønnhet fikk sitt "siste" kapittel forrige uke. Jeg har fortsatt en epilog igjen som legger veien videre for Eros' kirurg, men er usikker på når jeg begynner å legge den ut. 

I mellomtiden har jeg et litt mer tullete prosjekt (eller?) gående med arbeidstittelen "Trollkrigen". Hvis du er interessert kommer en liten smakebit her: 

En mann av fjellfolket
To sett med bein hastet oppover fjellsiden i dyp snø. Falk hørte de tunge skrittene bak seg, skritt som var mye lengre enn hans. Han visste at å se seg tilbake var en dårlig idé. Trollet som snøftet bak ham var ikke bare gigantisk: det var raskere, sterkere, og i det hele tatt var slekten dets mer enn en utfordrer når det kom til sluhet og intelligens. Skogstroll skulle man holde seg unna. Det var en av de første tingene Fjellfolket lærte. Så hvorfor var Falk da i ferd med å bli spist av et?
Falk var i sin femtende vinter, og for ikke første gang tenkte han at denne, denne vinteren ville bli hans siste. Som Fjellfolk lærte man at hvert år var en gave, og selv om han ble jaktet på nå, av et digert beist av et troll som slettes ikke hørte hjemme så langt over skoggrensen, var han ikke så redd at han ga opp. Han gjorde det eneste han kunne gjøre, og det eneste han kunne gjøre var å løpe, skjønt den tunge sneen sakket trugene nok til at en utenforstående nok ville beskrevet det Falk drev med som lite mer enn komisk gange.  
 
Fjellfolket lærte å løpe så snart de reiste seg. For dem var det en naturlig del av  å holde seg i live. De løp fra snøhøvdinger, fra Storhauker og fra frostkatter, som så på Fjellfolket som sitt naturlige byttedyr. De løp på bein og på truger. De løp i regn og i sol, men aller helst, sånn som i dag, løp de på snø. Men snøen var tung og våt, og det favoriserte ikke Falk, som kjente knær og lår stivne, og som hikstet etter pust gjennom blodsmaken. Han hadde visst at det var en dårlig idé å følge etter den lille flokken med geiter så langt fra Klofjell. Selv ikke Furustammen var dumdristig nok til å dra så langt ned under snøgrensen som Falk hadde gjort i dag, og for hva? For å kanskje sikre seg en utmagret geit?

Flokken hadde vandret motvinds, og Falk hadde sett sitt snitt til å snike seg inn på den. Han hadde vært nær nok til at buen hans kunne sende en pil som boret seg gjennom den gråhvite pelsen og inn i hjertet på en liten geit, liten nok til at han kunne bære den i den formiddagen det ville ta å komme seg tilbake til fjellgrotten. Der skulle han sole seg i glansen av sin egen djervskap. De hadde ikke fanget nok geiter de siste månedene, og kjøtt var uansett mer enn sjelden vare, så det var derfor han hadde latt seg friste. Han hadde tenkt på at Bjørn ville riste på hodet i frustrasjon over at det denne gang var Falk som stod for måltidene. Han hadde tenkt på Sjamanessen, den navnløse spåeren deres, som ville riste på hodet før det rynkete ansiktet ville få øyne til å lyse mot ham på en måte som fikk henne til å virke ung igjen, og gi ham den anerkjennelsen han som jeger fortjente. Falk hadde tenkt feil. Den nåværende situasjonen gjorde det så alt for klart for ham.
 
Troll holdt seg vanligvis unna fjell, og de jaktet sjeldent på mennesker, som var for små til at de kunne regnes som mer enn en liten godbit for enorme og hårete beist. Det gjorde ikke at Falk hadde en større sjanse til å komme seg unna nå, for trollet nærmet seg åpenbart der det prustet frustert. Lyden fra åndedragene dets var blitt høye, og Falk skjønte at det måtte ha kuttet ned avstanden betraktelig. Han hadde ikke lenge igjen før trollet kunne kaste seg over ham, og gnage i seg kjøttet og margen det var ute etter. Han hadde fått øye på det alt for sent til at det var to ganger høyere enn ham. Uten at han merket det dukket det opp, et steinkast eller to unna, og Falk hadde skjønt at nå sprang han for livet. Buen med streng av sene hadde han øyeblikkelig kastet fra seg. Koggeret med piler med ender av storhaukfjær likeså. Hadde Falk ikke vært så redd hadde han grått over tapet, som ville skade stammen langt mer enn en geiteskrott kunne gitt dem. Ikke at det betydde noe nå, der han løp for et liv som ikke ville la seg redde.
 
For trollet var snøen knapt dypt nok til å nå over anklene. Han hadde følelsen av at monsteret lekte med ham, men hvorfor et troll skulle finne moro i å løpe etter fjellfolk var mer enn Falk forstod. Skogstrollene hadde også buer, og var de reneste skarpskyttere sammenlignet med Fjellfolkets jegere, så hvorfor akkurat dette valgte å løpe etter ham var mer enn han forstod. Nei, dette trollet hadde ikke bue, med en pil som var lengre enn Falk, en pil som kunne spidde ham slik Fjellfolket spiddet fjellgeiter over bålet ved solsnu, og roterte dem rundt til de var riktig møre. En god tradisjon som under andre omstendigheter hadde fått skummende spytt til å spre seg i munnen hans.
 
Om kjempen hadde bue eller ei nærmet den seg. Det var ikke noe annet valg enn å overgi seg, og å be om nåde, men Falk visste hva skjebnen hans ville bli nå. Han kunne trygle i den ulende vinden, som troll mislikte nok til at de sjeldent bevegde seg langt fra landsbyene sine, landsbyer få Fjellfolk hadde sett og færre av dem var villige til å fortelle om. Å overgi seg var ikke bare det beste alternativet: nå var det det eneste.

Falk overga seg. Han falt på kne foran trollet, og tryglet om nåde. Det var år siden sist, og han var redd for at han hadde glemt denne kunsten fra barndommen, som sjeldent hadde hjulpet ham uansett. Trollet var ikke Bjørn, som til sammenligning hadde vist all verdens miskunn den gangen. Det stoppet det som sikkert hadde vært en lett og bedagelig gange, for det var en kjempe sammenlignet med Falk selv, og hans spinkle slintrer av kroppsdeler. Den gigantiske kroppen var pakket inn i klær som ikke var skogstrollenes filler, uvante klær av rødbrunt skinn, som virket skapt for akkurat dette trollet. Falk senket hodet i en stille bønn til snødronningen, og kjente en gigantisk trollhånd daske mot det lange, mørke og flettede håret hans. Han kunne kjenne det puste, og visste at trollansiktet bare var fingerlengder unna. Lukten av råte han forventet skulle skylle over ham uteble, men hånden som var stor nok til å knuse hodet hans som en skrukkete vinternepe grep om skallen til Falk, som om den var et egg.

”Hvorfor er du så redd, lille stygging? Vil du ikke leke med meg?”

Måltidet
Tiden virket å ha tatt sitt standpunkt, og var ikke på hennes side. Hun ønsket at hun kunne skynde seg mot et slags punktum, og at Eva Larsens mareritt ville ta slutt der, men hun visste bedre der hun satt på rommet sitt på instituttet og ventet. Det var den beste tiden. Hun forstod ikke de som hatet å vente: de som ble rastløse eller nedstemte av usikkerheten på hva som skulle møte dem som om det ukjente var farlig i seg selv. Hun kjente sine demoner, og kunne ikke beseire dem. Det fantes ikke noen ukjent fare; ikke for henne. Så trygg som hun var her hadde ingen kanskje vært. Hun var et temmet dyr, som levde for sin egen tortur. Det var ikke styrke i det, ikke svakhet. Bare overlevelse, som et vagt instinkt hun ikke klarte å kvitte seg med.

Smerte var meningsløst for henne. Helt til hun kjente den igjen. Det kan ikke bli vondere nå, men det kunne det alltid. Smerte utslettet ikke en mindre smerte. Den dulmet bare. Frykten var alltid der uansett. Ikke verre. Ikke bedre. Men frykt og smerte gikk hånd i hånd her, og møtte sitt crescendo på operasjonsbordet, på klinikken som var blitt en del av henne, mer hjem enn Larsen-boligen eller Engelen eller leiligheten til faren hennes føltes som. Kanskje det var det Jostein endelig hadde gitt henne: Et hjem. Hun forstod ikke alt, kom aldri til å gjøre det, men hun forstod mer enn de trodde at hun forstod, og spesielt av Jostein og hans evige jakt etter en sannhet i ansiktet hennes. Hun visste ikke hva som skulle til for å stoppe ham fra å gjøre nye inngrep, ferske justeringer, på dette mesterverket sitt som aldri sluttet å skuffe. Det var problemet. Hun var skuffelsen. Ikke ansiktet som Jostein kunne finslipe inn i evigheten. Skjønnheten han søkte var ikke en absolutt, hadde aldri vært det. Den var like endelig som henne selv. Hvordan sette punktum når du fortsatt hadde så mye du ville si? Ikke til henne: Nei, aldri til Eva eller Line eller hva hun valgte å kalle seg. Josteins kniver og skalpeller snakket til ham mer enn hun var i stand til å formulere seg på en måte som kunne forstås. Jostein og Eva, atskilt av symmetriens språk. For hva kunne hun sagt til Jostein? Nei, de var hverandres nederlag.

Hva annet kunne hun fortelle seg selv? Skulle de juble og applaudere for det som var i ferd med å bli et lik, var det på deres kappe. Og hun visste ikke en gang om det ble jublet. Nitidig dokumentasjon. Nye håpefulle kirurger som kom for å beundre dette verket, denne installasjonen som var Evas liv. Hun håpet ikke at de satt med forventninger, for hun var et stakkarslig åsyn nå, der hun satt uten å bevege seg, eller tok positurer på kommando. Hun tenkte på hunden, og mistenkte at hun var blitt sin egen kjæledegge. Det var noe hverdagslig med tanken. Eva som passet på at hun passet på seg selv. Eva som fikk sin tiltenkte dose med alt fra aktivitet til medisiner. Eva som hadde glemt hvordan man nektet.
 
Så hun gikk gjennom øvelsene sine. Hun pirket i seg maten hun ble servert, med plastbestikk som en gang sikkert hadde ydmyket henne, servert på pappfat. I dag satt Jostein ovenfor henne, og han smilte høflig, smilte som om han knapt var til stede og hadde hodet et helt annet sted: et sted som betydde noe. Hun spiste i stillhet. Eva følte seg trøtt, trøttere enn hun husket å ha vært på en stund. Hodet var tungt, og hun forsøkte å unngå å lalle med det. Hun visste at Jostein ikke likte det. Han likte ikke ideen om at hun led under dette regimet, for hun hadde jo alt et menneske kunne be om. Vær takknemlig. Takknemlig for livet. Takknemlig for helsen. Takknemlig for Lea, som var en venn uten å være det. Takknemlig for Jostein, som ga henne sjansen til å være mer enn seg selv, igjen og igjen. Hun prøvde å være det. Det føltes ikke riktig, men hun prøvde virkelig.
 
Jostein hadde dratt uten å røre maten sin. Hun visste ikke om det var ment som en fornærmelse. Han var der for å passe på at hun fikk i seg noe, som andre passet på det samme dag etter dag, var der for å observere at hun var riktig skrudd sammen, som om han ikke kunne lese rapporter eller ikke egentlig trodde på dem. Disse ukentlige møtene, som regel uten at det ble vekslet så mye som et ord, gjorde vondt. Ellers matet han henne med informasjon om Jonas, som om det var desserten hun skulle glede seg til, og selv om hun ikke ville at det skulle vekke noe i henne, virket det som at det alltid gjorde det. Hun skulle belønnes med retten til å observere en kasus, som tilfeldigvis var hennes egen sønn. Om hun hadde fortalt Jostein at barnet ikke var hans ville han ikke trodd henne nå. Han ville ledd. Det var det sannheten var verdt. Latter for det latterlige.

Hun drømte om Jonas - noen ganger. Aldri mareritt, ikke egentlig. Kalde observasjoner som var like ille. Hun så ham utenfra, som en vag skikkelse. Hadde han fått sitt første kyss? Det spørsmålet virket viktig. Hadde han bestått prøven han gruet seg til? Var han den som slo eller en som ble slått? Spørsmål det ikke fantes svar til, ikke i papirene. Spørsmål som var langt viktigere enn noe vitnemål.

De fikk hun til gjengjeld til gagns. Om hun hadde en penn, ville hun signert dem, med et smil om munnen. Så flink han var. Så dyktig. Alltid best. Alltid først. Det var som om verden hans var konstruert rundt dette prinsippet. Jostein hadde gitt ham en egen skole. Det virket sinnsykt. En skole for Jonas, for barn som ham som var ment til det beste: var det beste. Et barn som var blitt testet hele livet, opp mot en umulig standard som han likevel så ut til å overgå med skinnende glans. Og denne glansen var også Josteins. Hun undret seg over hva dette ville skape, og svaret var enkelt. Jonas ville bli et monstrum. Jonas ville bli matet med privilegium etter privilegium, til han vokste seg større enn noe menneske burde være. Han var galskapens egen læregutt. Det var det hun så herfra, utenfra. Jonas som fikk alt hun aldri hadde sett noe til, og som måtte lide for dette gavedrysset.

Og hun tenkte på seg selv: Line. På Sveen. På Beth. Lengre tilbake til Sofie, og til Karoline. Hun tenkte på Trulsern. Hvor var de nå, denne rekken med navn som hadde tilhørt Line, som hadde påført henne nederlag og gitt henne seire, men som en gang hadde vært hennes liv, og som var blitt til historien om Line, Line som igjen ble til Eva. Eva som var Josteins kone, Jonas’ mor. Eva som var ingenting. Og hun tenkte at verden, ikke bare hennes verden, men hele verden, like gjerne kunne vært forlatt.

Ikke meg
Denne plutselige forakten; dette ønsket om å skade henne: Eva forstod ikke hvor det kom fra. Jostein virket forandret, ikke den unge visjonære og ikke den halvgale fanatikeren, og hun visste ikke hva som hadde ført ham hit, tilbake til begynnelsen mellom dem. Hvis det var en fiks idé hadde den en totalitet hun ikke husket å ha sett fra Jostein. Hun fryktet at hun ville bli et eksperiment, et menneskelig lerret for denne mesteren, som hun ikke kjente lenger. Stillhet, det var det hun skulle møte ham med. Ikke vrangvilje eller medvilje: Ingen spørsmål skulle hun stille nå som hun så tydelig hadde tjent sin funksjon for dette monsteret. Det var som om denne bestemmelsen var annerledes fra tidligere, og ikke bare det: Kastet et annet lys på Jostein. Hans eksentritet hadde kanskje alltid vært ondskap, men først nå forstod hun at mannen hun stod ovenfor var en ukjent.

Det ble ikke bedre. For henne ble det aldri det. Hun tenkte på hvordan hun dyrket seg selv som offer, og følte på endeligheten i disse utallige klimaksene som fulgte med å være Josteins foretrukne modell. Hun forstod at hun var den eneste nå. Jostein skulle slippes løs, og med det skulle hun forvaltes som modell. Jostein var ikke gal der han trakk seg tilbake til instituttet igjen: han var fornøyd. Han var som pensjonisten som trakk seg tilbake for å gjøre det han likte best mens han enda kunne det: før hun måtte se seg selv forfalle i det tiden tok henne mot punktum etter punktum. Han virket å ha dårlig tid, for det var henne det avhang av nå. Hans muse. Hans første. Hun håpet at hun ble den siste.
 
Serien med operasjoner som fulgte forandret henne. Nøye ble hun dokumentert, som om hun var på en jordomseiling i menneskets muligheter og begrensninger. Jostein vekket igjen akademisk interesse i feltet han selv hadde pionert, som en gammel mester som selv om han slettes ikke var gammel ble regnet som nestoren for det som hadde forandret ikke bare deres verden, men selve ideen om hva denne verdenen var. Bevegelser ledet til motbevegelser, og Jostein forble i midten av denne stormen: Ingen tok tronen fra ham de påfølgende årene: Han var en institusjon som stod urokkelig i stormen av ideer som hadde oppstått i det ansiktsløse samfunn. Ordene hans var og ble loven de levde under utenfor det lille universet Eva befant seg i: En verden av årstider som kom med kolleksjoner, som om ansikt var mote. Eva ble senteret i disse, juvelen som kunne trekkes frem for å understreke Josteins forferdelige makt, over Innsiden og over henne.
 
Hun lovde seg selv at tårenes tid var forbi. Det var før smertene kom. Muskler som var så ødelagte at Jostein fortvilte i frustrasjon. Og med det kom skjelvinger. Til slutt måtte Jostein innse at Evas tid var forbi. I fire år hadde hun vært Josteins eneste modell, og nå måtte det ta slutt. Hun tålte ikke en operasjon til. Faren for komplikasjoner var for stor. Jostein hadde strukket strikken for langt. Ingen visste hvordan det ville gå med henne, for operasjonene hadde virkelig ridd henne som en mare. Sterkere og sterkere smertestillende, til hun kavet rundt i sitt eget hode. Et helvete, tenkte hun. Lea brydde seg nok til at hun overbeviste Jostein om at hun skulle bli, og Eva håpet at hun ikke syntes bare synd på henne: at hun hadde fortalt Jostein at han skyldte henne dette. En dag kom Sander på besøk. Hun kjente ham knapt igjen, mumlet noen forvirrede ord, og så ansiktet hans trekke seg sammen i medfølelse eller forakt. Ingen forskjell. Hun ville ikke la ham komme tilbake. En natt drømte hun til og med om Torulf, og at han kom for å redde henne, redde henne som han en gang hadde forsøkt å gjøre, bare for å gi henne denne skjebnen hvor hun råtnet i forvirrede tanker, ødelagt av piller og smerter.

Først da kom Jonas tilbake. Først en ubestemmelig skikkelse, men når hun forstod at det var ham, at det ikke kunne være noen andre, begynte hun å hulke. Gutten var kanskje fem nå, med mørkt hår som speilet Josteins lyse, og et foraktelig uttrykk som fikk det til å gå kaldt gjennom henne.
”Det er ikke mamma.”
Jostein lo i bakgrunnen. “Husker du henne ikke? Dette er moren din. Dette er Eva Larsen.”
Jonas så på henne igjen. “Patetisk.”
”Det er ikke hennes skyld. Hun er bare oppbrukt.”
”Jeg vil ikke ha henne som mamma.”
”Mødre er ikke noe man kan velge, Jonas.”
”Jeg vil ha henne bort. Jeg vil ikke se henne mer.”
“Du husker at du ba meg om dette, Jonas.”
”Jeg vil hjem nå. Kan jeg tegne da, pappa?”
Eva snudde seg i senga, vekk fra dette forferdelige som hun ikke visste hvordan hun skulle håndtere, og måtte ha sovnet, for nå vekket Lea henne med et trist smil.
”Det finnes ingen unnskyldning.”
Og Eva gråt igjen. Lengre enn hun trodde det var mulig å gråte.

Hun tok seg sammen. Mobiliserte det lille hun hadde igjen av styrke, for Jonas’ skyld, tenkte hun. Forakten han hadde vist henne var mer enn hun kunne tåle. Eva skulle ikke være en byrde han trengte å skamme seg over. Om det var Jostein som mesterlig hadde regissert dette møtet, med det tydelige mål at Jonas ikke ville tenke på henne som mamma igjen, følte hun at hun trengte å bevise at hun ikke var det Jostein hadde redusert henne til. Hun var fortsatt der inne et sted, mer enn hun noen gang hadde vært. Hun var mor nå, fortalte hun seg selv. Til tross for alt det andre var hun Jonas’ mor. Hun kunne ikke la Jostein få rett i den brutale beskrivelsen av henne som oppbrukt. Jostein var ikke en konstant. Ingen mennesker var en konstant. Hun måtte tviholde på tanken om at en liten del av det hun hadde vært bestod, og for første gang på flere år skrev hun navnet sitt: Line.

Selv det føltes som et opprør. Hun hadde begynt verdens minste og mest patetiske revolusjon. Line eller Eva? Det ene eller det andre. Biologisk far mot moderne konstrukt. Jostein mot ingenting. Eva mot Line. Hun hadde mistet Jonas, men hadde Jonas mistet henne? Vent å se var ikke et svar hun kunne akseptere. Hun skulle sørge for at sannheten kom frem, og for at Jonas skulle forstå. Om ikke akkurat nå, så ville hun få andre sjanser til å bevise at hun ville bety, og at hun kunne det om hun bare fikk sjansen. Men å legge en plan virket ikke bare håpløst: Eva, nei Line, var også overbevist om at å mislykkes igjen ville bli det endelige nederlaget, hvor galskap ventet på andre siden. Hun var ingenting. Det var det denne prosessen fortalte henne. Ingenting fordi hun alltid kunne bli noe annet, og Jostein, Jostein utnyttet dette til sitt fulle, som om hun var et perverst eksperiment for å se hvor lite et menneske kunne bli, og hvor lite av seg selv det kunne beholde. Hun følte seg senil. Bare ekko igjen der inne. Hvor gammel var hun, igjen?

Jostein overrasket henne. Hun fikk innblikk i Jonas’ liv, og som en ytre observatør ble hun informert om utviklingen hans. Rapportene så ikke ut til å følge noen rytme, og de kom alltid via Lea. Hverken hun eller Jostein nevnte dem for hverandre, for de representerte en våpenhvile så tynnslitt at Line ikke våget å sette den i fare, eller en håndsutstrekning der hånden når som helst kunne strekkes unna bare for å få henne til å falle. Rapporter som ble levert. Det føltes som en sensurert sannhet, for hun kunne se Jonas for seg i denne framgangen som ble beskrevet, forestille seg bilder av sønnen sin der han stadig strakte seg mot neste milestein. Ingenting Jostein ikke forventet, som om Jonas’ talent var som det skulle være, som om disse tegnene som vitnet om en uvanlig begavelse, var på sin plass. Han er min, derfor er han som han er. Jostein strålte poetisk gift. Malurt, men bare til henne. Ord. Om Line nå sa at Jonas var hennes ville nok Jostein ledd, og kommet seg videre med prosjektet med å skape en ny skulptur av henne. For å vise at han kunne. Begunstigelse i form av et nytt ansikt. Så grufullt!

Hun holdt seg rolig. Rolig som en lydig hund, gått oppe i årene, uten andre interesser enn at eieren skulle fortsette å være der, og passe på henne. Ingen snerr lenger. Den tiden var forbi. Ingenting urimelig, eller provoserende. Adferd som var så innarbeidet at alternativet virket umulig. Bryte ut? Jostein var ikke fornøyd før buret ble åpnet og hun fortsatt ble værende i det. En seier uten bismak. Ingen lemmer skulle bites av i forsøket på å bli kvitt en lenke. Stillstand. Tryggheten som lå i å ikke være et menneske lenger,  men fullstendig styrt av en annens vilje. Operasjon for operasjon skrev han denne sannheten. Eva, ingenting. Så hvorfor holde på Line?

Denne vage tilværelsen kunne ikke fortsette, men likevel gjorde den det. Strakk seg ut som et seigt og mårkent strikk. Instituttets vegger. Dokumentasjon. Rekonvalesens. Operasjon. Uendelige variasjoner av disse temaene. Hun ble malt og skulpturert, før hun ble visket ut. Hvorfor holde orden på ukedager, datoer eller en gang årstider? Om hun hadde en fødselsdag, var det den dagen Jostein gjorde sitt første innskjær.

Men det hadde vært en Line. En gang. Hun begynte å fortelle om Line til Lea. Kveld etter kveld satt Lea der og hørte på henne fortelle. Hun visste ikke hvor mye av det hun sa som var sant. Slangen Olav som lo av løgnene hennes, som om de var hysterisk morsomme. Trulsern som var så dum at han var farlig. Hun husket følelsene, for vagt kom de tilbake. De virket mindre smertefulle, som om Jostein hadde tatt smerten fra henne, og erstattet den med dette.
”Du forteller virkelig godt, Eva.”
”Gjør jeg?”
”Jeg bryr meg om Line, kjenner jeg. Hun er kanskje ikke som meg, men jeg forstår henne, på mange måter. Det er erfaringer vi alle har, i større eller mindre grad. Du forstår det, Eva?”
”Og nå?”
”Nå er du her. Jeg vet at du hater Jostein. Du har mange grunner til å hate ham, men du må slutte å tenke på deg selv som et offer. Er det alt du er, Eva?”
”Jeg vet ikke. Jeg tror aldri jeg har visst akkurat det. Jeg tror jeg ble født til å være dette. Ikke et offer, ikke nøyaktig, men født til å følge etter. Født til å ikke klare å ta vare på meg selv, til å la andre definere... alt. Jeg er ingenting, Lea.”
”Det er ikke sant. En gang ville jeg drept for å være deg, vet du. Josteins muse, hvem ville ikke ha vært i den posisjonen?”
”Og nå?”
”En del av meg vil fortsatt være deg, jeg må innrømme det. Ikke smertene dine, eller nederlagene dine, men du er noe helt spesielt, som ingen kan ta fra deg. Jeg håper at denne historien en gang blir din. Historien om Line. Line som ble til Eva. Du er fortsatt deg selv. Uansett hva Jostein, og hva vi tar fra deg, har du beholdt deg selv. Det er ikke så verst.”
”Har jeg det?”
”Jeg tror det. Det kommer uansett ikke til å vare evig.”
”Jeg er snart tredve, Lea.”
”Jeg vet.”
”Hvor lenge tror du at jeg har igjen?”

Kirurgens tilbakekomst
De ga henne friheten tilbake. Barnet ble ikke umiddelbart revet fra henne heller. Jonas, som det ble hetende, var det ingenting spesielt med, og narrespillet fortsatte. Eva kunne være en god mor. Hun følte ikke på angst, ikke daglig, og Jostein holdt seg inntil videre tilbake. Og hun tenkte at dette var noe hun kunne bli vant til. Late høstdager med et skrikende vidunder som tilhørte henne, som var av henne. Ikke Josteins, men hennes. Det var illusjonen hun holdt i live, som hun måtte holde i live. Hun kunne ikke minne seg selv på Torulfs eksistens, en mann som alle andre menn nå, og langt vekk fra henne og avkommet, avkommet som hadde fått navnet Jonas av en mann som trodde han var blitt far, og som ville sette jord og himmel i bevegelse hvis forræderiet hennes kom for en dag. Så Eva forsøkte å ikke tenke på hva som kunne skje. Hun satte pris på øyeblikkene, selv når barnet Jonas ikke var som hun ville at et barn skulle være, brutal i sin høylytte gråt på tidspunkt det ikke skulle gråtes, bleier hun forsøkte så godt hun kunne å holde rene slik at ingen av de som hjalp henne med den lille demonen skulle ha et påskudd til å tilnærme seg henne. Barnet skulle ikke bekyttes av andre enn henne. Hun kunne ikke stole på dem, selv ikke Lea. De ønsket kanskje det beste for dem begge, men de var også inntrengere som ikke lot seg jage bort. Josteins inntrengere.

Hun trengte dette. Endelig kunne hun fortape seg i et prosjekt, å verne om den lille og seg selv som om de var en dualitet, selv om det var åpenbart at hun var mor på prøve. Det var det verste. Overvåkningen, og rapportene hun visste at de skrev. Ukentlige, kanskje til og med daglige rapporter om hvorvidt hun egnet seg, hvorvidt hun var den rette til å ta vare på skatten sin. Og hun visste at de to levde sammen på lånt tid, at Jostein når som helst kunne erklære at nok var nok, og oppgavene hennes ville overføres til andre, andre som skulle være mer egnet enn henne selv til å skape grobunn for det som skulle bli Josteins arving. Hun tenkte mye over dette. Hun kjempet med tanker som ikke var spesielt store, men som var viktigere enn hennes tidligere tanker hadde vært. Beskytte, beskytte, beskytte. Men det fantes ingen beskyttelse fra Jostein. Lea kunne kanskje vise forståelse, og barnepikene som stod klare til å hjelpe henne ved det minste tegn til noe uvanlig ønsket kanskje barnets beste, men Jostein var deres herre og mester, alle som en. Akkurat som han eide Eva, selv om halsbåndet hennes føltes lengre enn det tidligere hadde gjort. Jostein virket redd for sønnen sin. Det måtte hun venne seg til å si. Ikke mitt barn, men Josteins. Hvem bryr seg om blod? Barnet var adoptert, selv om premissene var falske. Og snart ville de ta det fra henne.

Det føltes unaturlig. Ikke bare visste hun at hun når som helst kunne miste retten til å være til stede, hun følte at morsrollen var et fag de ventet på at hun skulle stryke i. Lea holdt det skjult for henne i begynnelsen, men etterhvert ble det tydelig at mor og barn skulle skilles ad, ikke når Jonas ville det, men når det var trygt, når det var gunstig, når det var mulig. Hun tenkte på å drepe det, eller true med å drepe seg selv, men umiddelbart gikk det opp for henne at tanken var latterlig. Det fantes ingen løsning på det forutstående dramaet. Hun måtte godta at Jonas ville forsvinne ut av livet hennes. Jonas var ment for større ting enn de innskrumpede brystene hennes.

Rundt henne var det stadige forandringer. Larsen-eiendommen hadde blitt en byggeplass, og stadig strømmet det nye mennesker til. Hun kunne ofte se ut vinduet fra loftet som var blitt hennes sted, og tenke på brikkene der nede, og hvordan de forflyttet seg i forhold til hverandre. Om det var mennesker eller byggemateriale. Og hvor var Jostein i det hele? Hun fikk ikke tydelige svar. Hva kunne være så viktig at han holdt seg unna henne? Hun forsøkte å overbevise seg selv om at han var redd. Redd for henne, redd for farsrollen, redd for barnet. Redd for alt. Dessuten hadde jo Torulf sagt at han var i ferd med å miste seg selv. Det var kanskje svaret. Men den kommende måneden viste at ingenting var lengre fra sannheten.

Jonas var ikke ett år gammel da Jostein annonserte sin egen tilbakekomst. Hun tenkte på et av mantraene hans: Hva du var betydde ingenting. Hva du kunne bli betydde alt. Jostein var der for å forsikre seg om at Jonas skulle bli akkurat det han ønsket. Spørsmålet var om han kunne det. Og selv om Eva fryktet svaret, skulle det vise seg at bekymringen hennes ville motbevises gang etter ganger. Når hun så tilbake på det som fulgte visste hun ikke hva hun skulle tenke. Men hun måtte forsøke å forklare det. Hun kunne ikke tilgi seg selv om hun ikke forsøkte å forstå. I øyeblikket ble hun fanget av frykt og fortvilelse, men for sin egen del måtte hun se tilbake på det som gikk så galt, og hvordan det kunne skje. For fra vinduet sitt så hun det ikke.

Hun ble ikke advart. Jostein var der nå, som om en guddom hadde manifestert seg, og hun var ikke i posisjon til å stille spørsmål ved denne tilstedeværelsen som umiddelbart ga henne bange tanker. Hun trodde ikke det var misunnelse hun følte på. Jostein trodde tross alt at dette var hans avkom, og med denne troen kom også retten til å være der. I begynnelsen prøvde hun å late som ingenting. Jonas utviklet seg stadig, og hun trodde kanskje at Jostein ville dele denne gleden hun selv var en del av. Om han hadde opptrådt som en tosk kunne det bortforklares, og hun visste ikke om det egentlige problemet var skyldfølelsen hennes, som for alvor ble vekket. Hun gjorde sitt beste for å gjøre dette så normalt som at Jonas snart ville lære å gå, og det gjorde han også, å snakke som var noe han tok til seg med en letthet som så ut til å overraske alle andre enn Jostein, og snart begynte han også å leke med gavene Jostein overøste ham med.

Han så ut til å sette spesielt pris på først bankebrettet, og snart kunne barnet sitte i timesvis med puslepill. Jonas likte også å tegne, og lenge før noen fant det naturlig fikk disse tegningene først motiver, og senere noe som kunne minne om perspektiv. Jonas fikk stadig oppmuntring til å fortsette denne utforskningen, og før Eva visste ordet av det ga de ham enkle matematiske spørsmål han løste med letthet. Snart kunne han også lese. Månedene fløy, og før hun visste ordet av det kom beskjeden hun hadde fryktet: Jonas var selvstendig nok til å klare seg uten henne.

Hun visste at det kom fra Jostein. Lea hørtes skyldig ut når hun forklarte Eva at Jonas trengte mer stimulerende omgivelser, som om hun selv ikke var i stand til å fortsette å ta seg av det lille geniet, som Jostein tok til å kalle ham. Jostein var strålende stolt, og selv om Eva visste at han ikke gjorde dette av smålighet, gråt hun tårer over urettferdigheten.
”Jeg får fortsatt lov til å se ham?”
”Jeg vet ikke om det er en god idé.”
”Ikke i helgene en gang?”
”Han trenger rom til å vokse.”
Og Eva forstod at Jonas ville forsvinne fra livet hennes. Den fredfylte tilværelsen hennes ville ta slutt, og bli erstattet med stillstand og ennui, mens Jonas fortsatte å vokse, langt vekk fra henne. Han hadde jo fylt to år. Han forstod mer enn Jostein visste, men forstod han dette? Forstod han hva Jostein gjorde mot henne; og mot ham?
Hun trodde ikke det. Barnet ville forandre seg. Snart ville Jonas knapt huske sin egen mor, låst inne på loftet sitt om ikke fysisk, så av sine egne mentale sperrer. Kanskje det var til det beste.
”Kan vi sove sammen i natt. En siste gang?”
”De er allerede her, klar for å hente ham.”
”Noen minutter da? Jeg vil bare si farvel på en ordentlig måte.”
”Jeg vet ikke om han forstår det uansett. Nei, dere skal få noen minutter.”
Jostein hadde nikket mot Lea, men han virket slettes ikke fornøyd.
”Ikke bruk mer tid enn du må.”

Der tok det slutt. En skrikende Jonas ble ført ut av lekerommet, og snart så Eva bilen med ham kjøre fra vinduet på rommet sitt på instituttet, gjennom tårer som rant i strie strømmer. Det var ikke en slutt, sa hun til seg selv. Hun hadde ikke gjort noe galt heller. Det var Jostein; som så mange ganger før var det Jostein. Jostein som gjorde noe uforståelig, Jostein som viste en ondskap det ikke virket som han selv forstod. Og hun lovet seg selv at hun skulle fortelle ham sannheten. Igjen og igjen. Mot bygde seg opp i henne. Men så sviktet det. Konsekvensene, sa en stemme. Han kommer til å drepe oss. Så dramatisk. Alltid så dramatisk, tenkte hun. Men hun visste at om han ikke gjorde det ville hevnen hans bli like alvorlig. Det var ille nok som det var, men barnet, Jonas kom først. Om hun måtte lide var det som fortjent. Et oppgjør med en løgn som aldri måtte komme for en dag, mellom henne og skjebnen. Hun ble revet i filler av dette, men hun måtte tåle det. For Jonas’ skyld, og kanskje for sin egen. Hun kunne ikke utslette dem begge.

Hun stod ikke opp neste morgen. Lea satt på sengekanten hennes, og prøvde å berolige henne.
”Det måtte jo skje, Eva.”
”Måtte det virkelig det?”
”Du visste hva du var med på.”
”Jeg visste ingenting. Selvfølgelig ville han ikke være barnet mitt for alltid, men nå? Hva var det jeg gjorde feil? Kan du fortelle meg det, Lea? Hva gjorde jeg feil?”
”Du gjorde ingenting feil, Eva. Det var dømt til å skje. Du er ikke personen som skal oppdra Jostein Larsens barn, som skal sørge for at et dynasti har en arving.”
”Ikke?” Hun lo, og forstod at hun måtte høres hysterisk ut.
”Jeg skal gi deg noe som hjelper deg å slappe av.”
Eva nikket. Hun tok pillene Lea ga henne. De påfølgende dagene ble det også piller. Hun trengte dem for å sove. Snart ville ikke Lea gi henne flere. Hun bannet. Hun sverget. Piller fikk hun imidlertid ikke.

Jostein kom tilbake. Hun skrek. Hun truet. Han lo. Lo henne rett opp i ansiktet. Du trenger å forstå at Jonas tilhører meg, Eva. Ikke oss! Meg.”
”Han er min sønn!” Hun var desperat. Ikke så desperat at hun sa sannheten, selv ikke nå.
”Jonas har det utmerket der han er nå.”
”Han savner meg. Selvfølgelig savner han meg. Du er en løgner, Jostein. Du lyver meg rett opp i ansiktet.”
”Jeg har aldri løyet til deg, det vet du godt. Hvert eneste inngrep jeg har gjort er en sannhet. Sannhet skrevet på kroppen din. Sannhet. Ansiktet ditt er sannhet. Kroppen din er sannhet. Du ga meg Jonas. Jeg trodde ingen kunne gi meg ham, gudene skal vite at jeg prøvde, men det var deg, Eva, det viste seg at det måtte være deg. Prototypen min. Selvfølgelig måtte det være slik. Det er nærmest poetisk. Du fullbyrdet meg. Det kan du trøste deg med. Du ga meg barnet. Og jeg: Jeg skal forme ham. Jonas Larsen, i mitt bilde.”
”Jeg hater deg.”
”Hva sa du?”
”Jeg sa at jeg hater deg.”
”Godt. Du trenger noen å hate. Alle mennesker gjør det. Men det er ikke derfor jeg er her. Jeg har bestemt at det trengs en forandring. Du, Eva, trenger forandring.” Han lo brutalt. “Det er nok drama fra deg nå. La oss begynne igjen, hva? La oss gjøre deg til den beste versjonen av deg selv. Det trenger du nå.”
”Det mener du ikke.” Eva følte ikke det han sa, men hun følte kulde. Det var som om selve rommet formet istapper foran øynene hennes. Hengende og stikkende istapper som vokste seg lengre.
”Jeg mener det så definitivt. Jeg mener det mer enn noen gang. Du er og blir musen min, tross alt. Jeg vet ikke om noen som kan bære ansiktene mine som deg.”
”Hva mener du?”
I stillhet, og med hevet hode. Så rett i en rygg som er så brukket. Du sier ikke nei, for det ordet kjenner du ikke. Og du trenger ikke å si ja heller. Du bare vet: Vet at det skjer. Og godtar at det må gjøre det.”

Det største i verden
Akkurat hva som gikk galt på Kablana den tredje ble ikke tydelig i ukene etter seansen. Sjamanen hadde utnevnt Jostein til profet, det virket sirkelen hans enige om, men de som ikke var til stede under sjamanens åpenbaring og illebefinnende fant situasjonen mer enn suspekt. Det hjalp ingen at sjamanens liv ikke ble reddet. Øynene viste seg å ha en enkel forklaring, og det var sterke indisier på at sjamanen ble forgiftet før han gikk på scenen. Om han var klar over det selv var et spørsmål som ble møtt med en viss allmenn interesse, men Jostein var enten en langt bedre skuespiller enn Eva så langt hadde trodd, eller ulykkelig uvitende om hva som lå bak denne hendelsen som viste seg å forme ham umiddelbart.

”Selvfølgelig er jeg ikke Lakas’ profet. Hva skal Lakas med en profet som knapt er kjent med Batanis kulter?”
Eva gjorde sitt beste for å påvirke ham i samme retning, men hun ble mer og mer overbevist om at hun var den eneste. Og allerede etter noen dager begynte Jostein for alvor å sette seg inn i Lakas-kulten.
”Batanis ambassade delte ikke Josteins entusiasme. Hvem var denne sjamanen? Undersøkelser ble gjort. Møter ble holdt. Det viste seg at han hadde en viss oppslutning i lavere samfunnslag i Batani, men de fleste som betydde noe på Innsiden såvel som i Batani var enige om at det hele var et narrespill som ikke hadde gått etter planen. Sjamanen hadde tatt en overdose bark, og latt seg rive med i en fantasi som var ment til å fremme ham selv. Hendelsen var ikke bare teologisk suspekt: Den virket direkte opportunistisk.

Det var imidlertid så langt man kom med offisielle undersøkelser fra Batanisk hold. I det minste var det Evas beste tolkning av den såkalte seansen med en tross alt uviktig sjaman, som hadde kommet ut av kontroll. Jostein virket først å ta til seg denne forklaringen, men etter hvert som Eva fortsatte å motsette seg ritualets visstnok befruktende kraft, virket det som at Jostein fortsatte sin spirituelle søken. Først utenfor hjemmet, men etterhvert som han ble mer ukontrollert ble hjemmet deres fylt opp av ulike åndelige personligheter og veiledere, samtidig som det Eva følte var en virkelig kult tok form. Det fantes ikke noen liturgisk filosofi hun kjente igjen fra Lakas-kulten: Selv om Eva så tydelige tegn til at Josteins nye religion hadde sitt utspring i Bataniske tradisjoner, og da spesielt barkens egenskaper som rusmiddel, var Josteins tolkning i langt større grad en visuell forestilling med sterke hedonistiske aspekter. Hun tok aldri direkte del i orgiene, ei heller valgte Jostein å gjøre det, men hun hadde snart sett mer av menneskekroppen utfolde seg enn hun hadde forestilt seg at hun kom til å gjøre. Noen ganger lo hun av forestillingene, som ledet mange av Josteins nye disipler til å mislike henne til mannen hennes store fornøyelse. Snart ble det også kjedelig.
 
Larsen-boligen ble i korte trekk et livlig hjem, og et hun valgte å forlate for godt. Jostein hadde ingen innvendinger, og så lenge hun viste sin tilstedeværelse hver lørdag fortsatte livet hennes relativt upåvirket av kultens utskeielser. For Jostein var det annerledes. Eva ignorerte den eksentrike oppførselen hans, og de fortsatte med å bruke tid sammen. Det var først når hun forstod at presset rundt Jostein var i ferd med å utgjøre en fare for henne, at hun igjen tok opp temaet som var så betent at det knapt kunne berøres med Torulf.
”Mitt eneste forslag er at jeg gjør det.”
Eva forstod først ikke hva hun hørte. Når det gikk opp for henne hva Torulf foreslo ble hun først sint, men dette sinnet var allerede neste gang de møttes blitt til lettelse.
”Ja, det er det tryggeste.”
”Jeg håper at du forstår hva vi begir oss ut på.”
”Du trenger ikke å forsvare deg. Jeg forstår utmerket godt. Du kan gjøre det akkurat som du vil.”
”Du trenger ikke å...”
”Jeg bryr meg ikke. Jostein eier meg ikke, ikke egentlig. For første gang, kanskje for eneste gang, gjør jeg et valg.”
”Det trenger ikke en gang å være meg.”
”Det er like greit at det er deg.”
Torulf endte opp med å føre et objekt inn i henne, og sprøyte arvestoffet sitt hjem. De møttes senere, men han avtrådte snart som hennes personlige lege på egen oppfordring. Og snart begynte Eva å merke at hun hadde noe som vokste inne i seg.

Jostein mottok beskjeden med en lettelse som grenset mot det latterlige. Kanskje var grunnen til at Eva opplevde det sånn at hun kjente til sakens omstendigheter, men hun prøvde å presse fram noen tårer for syns skyld.
“Jeg er så glad, Jostein. Glad for oss.”
“Lakas. Det må være Lakas. Endelig har jeg vist meg verdig. Endelig er det slutt.”
”Ja.” Eva forstod ikke hva Jostein mente, men måtte si seg enig i denne betraktningen. Det hun undret seg over var hva som skulle skje nå.
“Endelig er jeg fri.”

Frihet. Eva forstod ikke hva det innebar for henne selv, men Jostein måtte ha tolket ordet på en langt mer kreativ måte enn hun kunne se for seg at var mulig. Eva skulle beskyttes, mer enn noensinne, og ble snart fortalt at for henne var det eneste trygge stedet instituttet.
”Jeg har mange fiender. Flere enn før. Det er ikke bare Jørgen Evensen som kritiserer meg åpent nå. Mange jeg trodde var mine har snudd meg ryggen. Og det tiskes og hviskes. De er misunnelige. Nei, de er redde. Redde for forandring. Selv når det er nødvendig er de redde og smålige. De vet hva jeg har gjort for dem. De vet at dette bare er begynnelsen. Men de er som er med meg skal høste fruktene.”
Det virket som Jostein brukte tiden sin på alt annet enn fortsettelsen, men Eva visste å ikke nøre opp om ham når han begynte denne fablingen.
”Det er ikke som at jeg låser deg inne.”
Det var før. Mye hadde forandret seg siden da. Ingenting hadde forandret seg siden da.
”Det eneste jeg ønsker for dere er at dere er trygge.”
”Dere?”
”Du og barnet.”
Hun tenkte ikke på barnet slik. Det var en byrde hun måtte bære med hevet hode, sønn ikke bare av Torulf, men av løgn og forræderi. Hva ville Jostein sagt hvis han visste. Hva ville han ha gjort? Han ville aldri få vite det: For Torulf hadde signert sin egen dødsdom, og gitt den til henne for oppbevaring. Hun visste ikke hva Jostein ville gjøre mot henne hvis sannheten kom for en dag, men de kom neppe til å henge på kors ved siden av hverandre.

Tilbake til instituttet. Tilbake til gangene og rommene som bare var vage minner om en tid som for henne var fylt med minner hun hadde sortert vekk, men som nå kom tilbake til henne som om det ikke var hun selv som hadde opplevd disse årene, iallfall føltes det som år, hvor hun hadde tatt sin nye form. Hun var for dyrebar til selv å ha den begrensede friheten Larsen-eiendommen ga henne. Løgnen føltes mer meningsløs, men det var for sent å snu. Og hun tenkte at Torulf måtte ha visst at det var dette som kom til å bli utfallet. Hun visste ikke hva hun tenkte om det. Hun kunne forsøke å hate ham. Men hun følte at hat var det nok av i henne. Hat rettet mot ingenting. De gjorde som de måtte med henne: skremmende forutsigbare var disse menneskene. Skremmende forutsigbare i sin egoisme, og med sine oppblåste tanker om seg selv viste de ingen hensyn. Hvor mange måneder kostet de henne denne gangen? Et svangerskap. Og barnet? Hvor lenge forpliktet hun seg til å ta seg av det? Tanker. Alltid nye tanker. Varianter av det som ventet henne, som gikk mot uendeligheten. Eva tenkte på hva hun hadde forutsett av livet sitt, og kom fram til at det eneste hun hadde hatt rett i var at hun ville forbli et offer. Ingen av mulighetene som hadde åpenbart seg for henne hadde hun lagt merke til en gang. De hadde kanskje eksistert, men hun hadde ikke grepet en eneste av dem. I det minste ikke før nå. Et barn som ikke ville bli ektefødt: Som ikke en gang føltes ekte enda. Kroppen hennes ville kanskje ha det, men med seg selv visste hun ikke. En mann som var i ferd med å bli gal skulle ta vare på hennes avkom. Avskyelig ord, avkom. Derfor var det også passende.

Hun var virkelig tilbake. Hun følte veggene rundt seg trekke seg sammen der hun satt i kantinen, sammen med Lea, og pirket i en kyllingsalat. Lea hadde ingenting å si til henne, selv om hun prøvde å være høflig. Eva... godt å se deg igjen... hvordan går det... jeg hører at... livet ditt... fleste misunne... Så fragmentert. Eva nikket. Hun hadde ingen spørsmål til Lea, ikke gode og ikke dårlige. Hun var her igjen. Det føltes nok å konstatere. Sander var ikke her. Hun husket lyset hans, og tenkte at hun egentlig ikke savnet ham heller. Lyst hår. Lys stemme. Hun ville ikke ha mer lys. Etter at maten var borte, mat skulle alltid bort, reiste hun seg. Allerede mer forsiktig. Bevegelsene hennes føltes allerede dekket av en seig masse, som stadig bevegde seg oppover, og snart skulle dekke henne helt. Hun håpet at de lot henne drukne til slutt, drukne i denne tilfredsheten som var kommet med graviditeten, og at følelsen av å være i live ikke skulle komme tilbake. Hun var et fartøy, eller et lukket skrin. Et halvt år til med dette, og hun visste ikke hva hun ville gjenstå som. Mennesket var en fabrikk, og denne fabrikken hadde en enkel funksjon nå: Noe skulle komme ut på den andre siden. Materiale inn. Produkt ut. Barnet hennes. Barnet til en mann hun knapt kjente, og som hun aldri kom til å kjenne bedre. Hun hatet seg selv for de de hadde gjort.

Hun vokste. Vokste virkelig. Mer enn hun hadde forestilt seg at hun kunne vokse. Det føltes underlig å være en av dem som vokste, en av dem hun hadde sett så mange ganger uten å tenke på at hun ville ende opp på samme sted. Umulig, hadde hun fortalt seg selv så lenge. Aldri jeg. Som om hun markerte en avstand mellom seg selv og de andre, menneskedyrene. Hva skjedde med hunden hun og Jostein hadde snakket om? Ikke trygt å ha den her, når hun var som hun var. Hun tenkte på graviditet som en eufemisme. Latterlig. Og naturlig. Hun ventet på noe naturlig. En åpenbaring. En gave. Solen skinte på henne og Jostein. Men ingen gratulerte henne. Ingen besøkte henne. Selv Jostein holdt seg unna henne, som om den sarte skapningen som vokste i henne var et under som kunne gå i oppløsning hvis han viste seg. Denne tomme tiden, denne fredens tid. Ikke for henne. Ikke denne gang.

Og barnet kom senere. Det kom uten komplikasjoner. Sunt. Velformet. Farløst. Jostein, til stede under fødselen. En gutt, som om de ikke allerede visste det. “Jonas”, sa Jostein.” Han heter Jonas. Hun hadde ikke energi til å nikke.