Tarjei Vesaas og det store hvorfor

Jeg leser Vindane og tenker på hvorfor Tarjei Vesaas lykkes i å skildre noe jeg ikke engang helt vet hva er. Disse novellene som kan gjøre alt viktig følger i fotsporene til modernismen, for på tross av sine ofte enkle omstendigheter skinner en dyp psykologi gjennom det som viser seg å være tekster som spenner mellom rene stemningspartier, eksistensiell skrekk, erotisk-romantiske skildringer og dagligdags realisme. Mennesker i ulike perioder av livet, mest slående barn, men også ungdom og voksne, forvokste barn om man vil, som kjenner kodene vi lærer oss godt nok til at de kan navigere følelsene sine. Iallfall på en måte og for en stund.

Så hvorfor? Den første novellen, den motige maur, er ikke mer enn en skildring av en vagt antropomorfisk skikkelse hvis følelsesregister begrenser seg til sinne, lysten til å spise, og en vag redsel for å bli spist. Dette lille vesenet, om man kan kalle det det, kjenner vi godt, men ikke slik Vesaas beskriver det: Som et dyr som kjemper konstant for og imot tilværelsen og dens regler på en måte som ofte forbeholdes langt større kryp som oss selv.

Dette er også krigen hos Vesaas: en nærmest iboende prosess som foregår både fysisk og psykologisk der mønstre er fastlåste før det kommer en åpning, en vag epifani som om den ikke forandrer noe gir muligheten til forandring. Det er også kanskje derfor novellene føles antiklimatiske. Pepperkakemenn blir spist, katter føder, sokker blir ødelagte. Alt dette er premisser det kan skrives fra, og muligheter til å utforske dynamikken i livene vi lever. Ofte blir det selvsagte studert med nitidighet, det dagligdagse avkledd som skakke ritualer, og derav kommer også barneskildringene til sin rett der de ofte bryter seg ut av det vi som voksne pakker oss inn i av sivilisasjon og tvil. Anger oppstår hos Vesaas’ barn som regel i etterkant, uten noen følelse av en bestemt kausalitet, og reflekterer også hvordan minner forandrer følelser til ingenting annet enn løgnen vi forteller oss selv om hedelsen eksisterer. Du kan kalle det subjektivitet. Dette er det uskrevne i tiden: Å beholde en allmenngyldighet i noe som er både tydelig og vagt: Detaljer som enten forsvinner fordi de er så dagligdagse, eller skildres med stor rikdom fordi de er nye. Detaljer som kommer med minner, refleksjoner, og nag: Som kommer med sykdom, psykisk såvel som fysisk, og detaljer som speiler det å være en grubler.

La oss bevege oss videre til sannhet: Vesaas har en utrolig evne til å gjøre seg selv sann. Om dine opplevelser ikke reflekteres nøyaktig, føler jeg at sporene mot hva jeg husker er sterke nok til at jeg kan skape et psykologisk bilde: Det visuelle er sjeldent viktig: Hos Vesaas er språk mest kraftfullt der det legger seg nærmest andre sanser: Sanser med et mer taktilt element. Når alt er som det alltid har vært, er det som om øynene forsvinner som mer enn et hjelpemiddel. Ord blir ritualiserte: samtaler generiske og anonyme: Det oppstår en mangel på rom som fylles av ritualer: og språket selv minner mer om plikt enn fantasi.

Samtidig eksisterer en barnslig rastløshet. De voksnes verden er under konstant trussel fra noe dyrisk: fra hevngjerrighet, fra usikkerhet og fra ren livsangst. Fra drømmen om at det ikke finnes konsekvenser, og at dårlig samvittighet er en illusjon. Det er her Vesaas’ verden slår sprekker, og derfor han kan skildre det skrekkelige bedre enn noen Lovecraft. Redsel ligger ikke å svever i kosmos, eller i å være redd for det fremmede: For Vesaas er redsel noe lite som vi selv gjør større: til det blir utålelig: Uutholdelig stort.
 
Og like viktig: Hvordan gjør Vesaas dette? Aldri mer komplisert enn det må være: Noen ganger langt enklere. Selv om menneskene som beskrives er fanget i en pre-industriell fortid: på randen av sivilisasjonens materialistiske gleder, sliter de med moderne følelser på en måte som får meg til å tenke på det å føle som noe allmenngyldig. Det er denne tanken, denne sterkheten av tanken, som er sjokkerende, for hvis alle rundt deg er like uviktige, hva betyr det for deg selv?
 
For å snu en populær klisjé opp ned: Når ingenting er viktig, er alt det.