The Broken Earth knekker spekulativ fiksjon vidåpen

Noen yderst få bøker kan beskrives relativt enkelt, uten at det føles rettferdig. Andre bøker må beskrives komplisert, uten at det heller føles rettferdig, og Nora Keita Jemisin er definitivt en slik forfatter. The Broken Earth tar oss med til en fjern verden der elementene er ute av kontroll, og folk virkelig lever på kanten av det som er mulig. Til forskjell fra annen apokalyptisk litteratur er det imidlertid en verden som har bestått som skildres. Selv om premisset er at denne gangen, denne gangen er det slutt på alvor, kommer blikkfanget i form av at verden beskrives som overlevelig - og at vi som mennesker har evnen til å om ikke kontrollere kloden vår, så iallfall å tilpasse oss, og å gjøre det beste vi kan.

Det oppstår en åpen form for kynisme i dette. Om man stiller seg et evig spørsmål som: Når slutter mennesker å være mennesker?” går Jemisin langt i å forsvare oss på vårt verste. Men denne strengheten er også en styrke, for den føles nærmest kjærlig: Kjærlig som når noen knuser deg for at du skal bygge deg opp igjen sterkere, et tema som utforskes svært direkte tidlig i første bok.
 
Tre kvinner forteller hver sin historie: Essun har akkurat sett mannen sin kidnappe datteren deres etter å ha drept dere felles sønn. Syenite lærer orogeni: Evnen til å bruke jordenergi til å påvirke omgivelsene sine. Og Damaya har akkurat blitt gitt bort til en fremmed vokter på grunn av at hun har vist orogeniske evner.

Dette er med andre ord en kvinneroman, eller iallfall en bok der hovedpersonene og perspektivet er utpreget kvinnelig. Det legges lite imellom der, noe som går igjen i et i det hele tatt kompromissløst forfatterskap. Kvinners problemer beskrives. Kvinners løsninger fremstilles. Det er også en roman om etnisitet, hudfarge og konfliktene knyttet til denne nesten arvelige synden, som den er nedtegnet i kulturen, språket, i måten vi bor på, livnærer oss på, i måten vi skaper på.

Dermed blir kaster, ideen om at mennesker tjener en bestemt funksjon i et samfunn, en slags utvidet (og bevisst manglende) metafor for moderne yrkesvalg. Et yrke er ikke bare et yrke. En rolle er en integrert del av de små samfunnene som har tatt over for en mer global siviliasjon; og der det å være nyttig til enhver tid er viktigere enn noen iboende kvalitet. En aktuell form for regresjon, og en skremmende én. Mennesker er avlsdyr. Mennesker forvises over filleting. Mennesker reduseres til lite mer enn gjenstander. Ikke for å opprettholde en verdensorden, men fordi det er ytterst nødvendig for at siste rest av sivilisasjon skal bestå. Og det endelige spørsmålet blir selvfølgelig: Når slutter det å være verdt bryet. Når er mennesker redusert til lite mer enn dyr? Når er mennesker virkelig verre? Og hva skal til for at det skjer?
 
Ut av dette males det en verden på grensene av sivilisasjon. Ingenting er trygt, og om den politiske innsatsen innledningsvis ikke er viktig, handles det fortsatt i liv og død. Hver av disse figurene har sin fortellerstemme og perspektiv; ja, sågar ordforråd og begreper knyttet til hvem de er og hvor de befinner seg, og sammen blir lappeteppet av verdenen nesten mosaikk.  
 
N.K. Jemisins The Broken Earth kan lett avskrives som sjangerlitteratur, men som The Hunger Games-serien før den blir det for enkelt å kalle det dystopisk, om det seg være fantasy eller vitenskapsfiksjon. Sjanger har for meg mer vært et virkemiddel enn en markedsappell, og å delegere en forfatter av hennes kaliber til “enda en som skriver om magi” virker nærmest fornærmende. Som de store spekulative forfatterne på 70- og 80-tallet (Delaney, Herbert, Dick og Wolfe...) har Jemisin skrevet en trilogi der ideer legger premissene. Prosaen er derimot langt mer fengende, og gjør det mer naturlig å sammenligne henne med Cormac McCarthy (spesielt The Road), eller Toni Morrison som hun virker nært inspirert av. Kanskje til og med med selve gralen av denne typen fiksjon: William Goulding og Fluenes herre.

Det er denne sjeldne blandingen av tankegods, vakker prosa og politisk bevissthet som gjør Jemisin til en av de mest spennende forfatterne i det nye årtusenet, uansett sjanger. Dette er seismisk litteratur, storslagen, og det er vanskelig å ikke føle på ærefrykt over det enkle i det kompliserte i disse historiene. Og en skjønnlitterær fantasyverden gir endelig mening. Det er en triumf i seg selv.