Vårens skjønnhet: Del 2, Kapittel III

Utstilling
Jostein hadde gitt henne etternavnet sitt uten å spørre henne, som om det var en æresbevisning.
”Jeg hadde aldri trodd at vi skulle komme hit. Liker du det?”
Larsen var et like godt navn som noe, og selv om hun i sitt sinn tenkte på hva forandringen egentlig innebar, uttrykte hun ikke noe mishag.
”Hva betyr det?”
”For deg, mener du?”
”For meg, ja.”
”Du kan si at aksjene mine er i ferd med å få avkastning.” Jostein lo, som om han godtet seg over noe. Eva visste ikke hva en aksje var, langt mindre hva det ville si å bli kastet av den.
”Men hva betyr det?”
”At du er klar til å ta neste steg.”
”Og hva betyr det for deg?”
”Det betyr at jeg føler at du er klar til å ta neste steg.”

Om det var et uttrykk, føltes det mer som om hun var en krabber som nå skulle lære å gå. Hun var kanskje fru Larsen, men tok seg i å holde på Eva, som om Line var forskjøvet enda lenger bakover i bevisstheten hennes. Det var slik man forandret seg, og hun undret seg over om hun snart også ville være mor, og om ideen var at Jostein skulle bli faren til barnet de skulle tvinge henne til å bære. Tanken forstyrret henne nok til at hun ble for sen til timen med Roger.
”Føler du deg ensom, Eva?”
”Hva mener du?”
”Føler du at du har venner?”
Selvfølgelig ikke. Det var Lea, men Lea var ikke en venn. Og Sander. Sander kunne hun kanskje ha likt, men det var aldri noen tvil om hvorfor han tilbrakte tid med henne.
”Brukte du å ha venner da?”
Roger trengte seg inn på noe som var hellig for henne, og hun svarte ikke med mer enn en sur mine.
”Du vet at du kan snakke med meg, sant?”
”Jeg hadde venner, ja.”
”Og savner du dem?”
Hun måtte tenke seg om. Det føltes ikke som hun hadde tid til venner, for om hun hadde det hadde hun tenkt på Sofie mer, eller til og med Klara. Hun visste ikke om Klara hadde vært en venn. Hvis Gunnar hadde vært vennen hennes hadde det sluttet å være sant den dagen hun kom til instituttet. Hun klarte ikke å tenke på det som om at han hadde forrådt henne, for når hun tenkte på ham skjønte hun at hun ikke kunne forventet noe annet. Gunnar tok de mulighetene som viste seg. Skulle hun hate ham fordi han var den personen han var, og hadde trekk som hun i andre sammenhenger satte pris på?
”Jeg vet ikke. Jeg håper de har det bedre uten meg.”
”Det er en unødvendig negativ måte å se det på.”
”Hvorfor det? Hvis noen er vennen din, kan du ikke kontrollere dem og hva de føler for deg. Jeg er her nå. Jeg kommer aldri til å se de jeg kjente igjen. Jeg hadde foreldre, tro det om du kan.”
”Og savner du foreldrene dine?”
”Ikke mer enn jeg tror de savner meg.”
”Hvordan var oppveksten din, Eva?”
”Før jeg kom hit? Helt vanlig. Jeg kommer fra Slummen. Jeg ble ikke født der, men det er der jeg kommer fra.”
”Hva mener du? Slummen?”
”Jeg har ikke hatt det spesielt vanskelig. Du vet vel hva en Slum er?”
Roger så ut til å tenke seg om, som om han ikke riktig trodde henne, men var redd for å svare feil.
”Det er interessant, Eva. Men hvordan var foreldrene dine egentlig?”
Det stoppet opp for henne. Hun ville ikke si noe om savnet etter Mamma, eller om Pappas problemer. Hun ville ikke fortelle om skolen, eller om Engelen. Disse tingene var hennes. Roger hadde ingen rett til å få henne til å snakke om det som hadde vært. Men for første gang tenkte hun at om Roger var en annen, om Roger var vennen hennes og ikke psykolog, og om han var mer som Sander, ville hun kanskje brutt sammen. Hun nektet seg selv å vise stormen hun hadde i seg, og så bare irritert ned. Det skulle ikke bli noen tårer, og spesielt ikke her. Hos Roger skulle hun være usårlig.

"Eva." Navnet vekket fortsatt en vag motvilje. Det var Lea som snakket til henne, over høyttaleren de hadde begynt å bruke etter at hun konfronterte dem med filmingen.
"Ja."
"Jostein kommer senere i dag."
"Oki."
"Dette er viktig."
"Oki."
"Forstår du hva jeg sier?"
"Unnskyld."
"Jeg sa at Jostein kommer i dag og at det er viktig."
Hun nikket til Lea, gjennom kameraet som om det var et vindu.
"Klokken åtte. Ikke glem det. Jeg henter deg.”

Før Jostein skulle komme regnet hun på hvor lenge hun hadde vært på instituttet. Månedene hadde glidd forbi den siste tiden, og det føltes som om dagene forente seg i uker. Alltid det samme. Det hadde nesten gått et år nå. Hun undret seg over hvor mye hun egentlig hadde forandret seg på denne tiden. De andre her merket åpenbart en forskjell, men selv kunne hun bare huske tidligere episoder der hun følte seg uvitende, eller der hun var blitt ydmyket. Hun forsøkte å unngå å oppleve ubehaget dumskapen hennes skapte igjen, men kroppen hennes kunne respondere mens hodet ble hengende igjen. Det var det motsatte av klasse, og nå som hun skulle møte Jostein igjen, for første gang flere uker etter at han hadde forklart henne at hun var klar til å ta sitt neste steg, visste hun ikke om hun var mest redd for å mislykkes eller å lykkes med å vise ham hva hans Eva nå var blitt.

Det banket på døren to minutter på åtte. Lea var ikke kledt i jobbklærne sine, men det som minnet Eva om en herredress. Hun virket ikke det spor utilpass, men så rart på Line.
”Jeg trodde Sander hadde vært her allerede.”
”Sander?”
”Det er sikkert en misforståelse.”
Lea trakk en skjerm opp av lommen. Snakket inn i den. Eva hørte en sprukkete stemme svare.
”Hei, ja. Jeg trodde Sander skulle gjøre henne klar.... Skjønner. Da følger jeg henne opp nå.”
De gikk sammen til Sander, gjennom sterile ganger med stikkende lys som tentes foran dem med skrittene de tok. Eva var som regel på rommet sitt om kveldene, og det var som om en stille tilstedeværende ledet dem framover, opp trappen mot det Sander kalte gemakkene. Hun prøvde klær hos ham regelmessig, men i kveld var det annerledes, føltes det ut som. Hun skulle kles til en anledning, forstod hun, ikke som en del av det som ble fremstilt som en avvekslende lek der hun skulle spille Innsiden, som hun husket at barna i Karnevalet gjorde fra tid til annen. Hun skulle klargjøres, men til hva visste hun ikke. Lea banket på døren til Sander, som ikke virket det spor overrasket over at de kom, som sikkert var naturlig. Han bodde jo neppe på instituttet, selv om Eva ikke visste noe om hvordan verken Lea eller Sander tilbrakte dagene hvor de ikke var på jobb. Eva undret seg på om dette bare var enda en forestilling til hennes ære, at det slettes ikke var noen misforståelse, men at de ønsket å se henne forvirret og redd i denne nye situasjonen, eller teste hennes opplæring, men uansett gjorde hun sitt beste for å virke hevet over en situasjon hun ikke helt forstod.
”Der har vi kveldens høydepunkt.” Sander smilte som om det var hans kall i livet. “Om du kan sitte her, så ordner vi håret ditt.” Eva likte ikke å klippe håret, men det hadde vært en av de første tingene hun måtte se seg selv godta. Hun satte seg til rette i stolen hun visste var ment til formålet.
”I dag skal vi gjøre noe nytt. Jeg beklager det, men vi må faktisk fjerne det helt. Jeg skjønner at det er ubehagelig å høre. Hvis det var opp til meg... men igjen, jeg har mine instrukser.”
”Greit.”
Sander så overrasket ut.
“Jeg bryr meg ikke.” Hun visste ikke om hun var barnslig nå, eller om hun virkelig ikke brydde seg. Ikke at det gjorde noen forskjell idet maskinen deres gled over skallen hennes.
”Sånn. Ingenting ekstravagant. Og ikke noen sminke. Jostein var tydelig på det.”  
Hun kledte seg om. Nærmest i protest trakk hun av seg undertøyet mens hun stirret på Sander, som ikke klarte å se henne i øynene, langt mindre studerte den nakne kroppen hennes. Hva skulle de si? Hun var ikke blyg her, ikke vanligvis heller, men nå gjorde hun et poeng av sin egen nakenhet, som hun visste at ikke ville bli satt pris på. Hun orket ikke å forestille seg at det kunne få konsekvenser. Lea himlet med øynene, som om hun var hevet over hele situasjonen. Eva hadde ikke regnet med noe annet fra henne. Det var Sander hun ville såre.
”Du er ferdig med å være dramatisk nå, Eva? Da kan vi komme oss videre. Vi er allerede forsinket.”
Veien videre gikk opp en etasje. Hun hadde aldri vært i denne delen av fløyene før, og det gikk opp for henne hvor mye av instituttet hun ikke kjente - hvor mye av det som var lukket for henne. Hun hadde aldri spurt om å få lov til å utforske gangene, eller sett noe kart over bygningen, som strakk seg flere etasjer opp fra den andre, som var hennes. Hun hadde ikke vært spesielt nysgjerrig, ikke før nå når Lea førte henne mot noe ukjent som hun forstod at var viktig.
”Vi skal til det lille auditoriet. En sal. Det kommer til å være en del folk der i dag.”
Lea hadde denne uvanen; med å bruke ord hun trodde Eva ikke forstod, og så forklare dem.
”Rundt tjue, forstod jeg. Kolleger og investorer. Viktige mennesker. Det er ikke noe du trenger å gjøre. Annet enn å være der da. Jostein forklarer deg sikkert det du trenger å vite før vi åpner dørene. Han skal være der nå. Enklest mulig. Ikke for mange forbedredelser.” Det siste kom som en ettertanke, som om Lea tenkte høyt over noe hun ikke forstod. Eva hadde lært å ikke grave. Hun tørket seg raskt over pannen, men det virket ikke som Lea la merke til det eller brydde seg. Det var ikke spesielt varmt i gangen. At hun ikke var den eneste som slet med å forstå hva som foregikk var en lettelse nå som hun ble omfavnet av Jostein, som om det var det mest naturlige hun aldri hadde opplevd før. De magiske ordene “kom inn” hadde levnet de to alene med hverandre, i et rom som ikke skilte seg stort fra andre rom hun hadde vært i på instituttet, med unntak av størrelsen og stolene som var plassert som om Turid skulle ta navneoppropet sitt. Det var ingen pulter.

"Eva. Så godt å se deg."
”Takk.” Hun hatet ordet. Det føltes likevel som det beste forsvaret mot denne nye og påtrengende invasjonen.
”Du ser godt ut.”
Hun gjorde kanskje også det? Ordene ga Eva en lett frysning. Svettet hun fortsatt? Enda et takknemmelig uttrykk. Et tilfredsstillende svar og høflige fraser som fulgte hverandre. Jostein så virkelig godt ut. Hun prøvde å ignorere det. Jostein trengte ikke anerkjennelse.
”Om du bare setter deg her. Jeg skal gi deg en rask innføring i aftenens prosedyre. La meg først si at vi er fornøyde med framgangen din. Jeg kan sikkert kjede deg med uendelig informasjon, med helsemessig er du klar, og Sander sier at du har gjort en utrolig fremgang. Lea sier at du mestrer situasjonen bedre og bedre, mens Roger... jeg vet at dere ikke kom så godt overens tidligere, men Roger mener også at du er klar. Dette er på mange måter generalprøven. Prosjektet vårt har jo ikke fått mye publisitet enda, men det er i ferd med å forandre seg. Fra idag av er du ikke lenger vår hemmelighet her på instituttet. Det er nå det virkelig begynner. Jeg kommer til å snakke litt om prosjektet vårt, og det vi har forbedredt deg til å være. Det er ingen store overraskelser. Ikke spesielt vanskelig å forstå. Du har snakket om mye av det før med andre enn meg. Og det er nå det virkelige arbeidet begynner. Som sagt: vi er fornøyde med deg. Du har ikke gjort noe galt eller noe feil. Vi er her i dag for å bevise at du, Eva, kan passere som en relativt normal kvinne her på Innsiden. Det er derfor vi ikke har ønsket å forberede deg direkte på denne seansen. Det eneste som betyr noe er at du opptrer normalt. Noen av spørsmålene du får vil kanskje virke litt merkelige. Og ja: De tror kanskje at du er enfoldig. Hvis du kunne motbevise det til noen av universitetets skarpeste hoder uten noen form for forberedelser er dette bare en formalitet. Det betyr ingenting. Spørsmål?”
”Jeg vet ikke...”
”... Hvor du skal begynne? Jostein lo. I dag er det faktisk like greit. Vi har jo ikke begynt. Ikke egentlig, uansett. Det vi har gjort frem til nå er å forsikre oss om at du er klar til å møte disse menneskene, og at du er best mulig fysisk og psykisk rustet til å bevise at vi kan gå videre med prosjektet mitt.”
”Prosjektet ditt?”
”Vi er på et stadium jeg vil beskrive som uhyre lovende. Hvis noen av dem sier noe rart til deg eller ikke oppfører seg som de skal må du si ifra. Bortsett fra det er det ikke komplisert i det hele tatt. Du trenger ikke å si noe bestemt eller lyve om noe som helst. Snakk litt med de jeg introduserer deg for. Det er alt jeg ber om: at du er deg selv.
Eva nikket alvorlig. Så smile hun akkurat slik Sander hadde lært henne. Jostein nikket fornøyd.

Det hadde vært mange navn, og ansikter som gled over i hverandre. Hun husket ikke mange av ordene hun hadde sagt mellom gestene hun så møysommelig hadde lært seg, og det hun husket fikk henne til å tenke på en maskin som spyttet ut bokstaver som ble til fraser. Ingen hadde virket misfornøyde med det. Etter at Jostein gikk kom Lea og hentet henne. Det føltes som om neste morgen var der allerede.
Etter at Eva våknet fra en merkelig tom form for søvn fikk hun igjen beskjed om at Jostein ventet på henne. Hun skjønte at han ville snakke om gårdagen, og hun undret seg over hva det var som hastet slik, uten å henge seg videre opp i det. Jostein var jo sjefen hennes, på et vis. At han viste interesse i henne virket nesten positivt. Dessuten skulle hun jobbe i hagen senere. Kanskje hun hadde fått de nye stedblomstene?
"La meg først si at alle er fornøyde med framgangen din. Det du gjorde i går overgikk alle forventninger. Men i dag er en ny dag. Et nytt semester. Et nytt århundre for alt jeg vet. Og framover vil det bli mer komplisert. Jeg vil ikke lyve til deg, Eva, og for å være alvorlig igjen er ikke dette noe jeg kunne ha forberedt deg på uansett: Ledelsen har gitt klarsignal om at vi kan gå videre med prosjektet gitt at Krut Investments fortsatt er villige til å finansiere... men det påvirker ikke deg. Hva om jeg fortalte deg at jeg skal gjøre deg til en skjønnhet verden aldri har sett maken til?
”Meg?” Hun kvapp til, som om ordene som først var av bomull ble til en sviende pisk.
”Ikke le. Vi har gjort utrolige fremskritt de siste årene på feltet mitt. Institutt for estetisk kirurgi er faktisk verdensledende på korrigerende ansiktsplastikk, mye takket være meg. Dere har kanskje hørt om det der du kommer fra også? Jeg tror dere har de som driver med modifikasjoner? Tatoveringer og slike ting? Jeg mener å ha lest at enkelte fra utsiden også merker seg med arr, men det vet du sikkert mer om enn meg. Uansett: Her på instituttet har vi kommet mye lengre, og de siste årene har vi gjort store steg i utviklingen av kirurgiske proteser... Det er litt for tidlig å ta de fleste av dem i bruk, og de kan selvfølgelig enda ikke fullt ut erstatte komplekse organer, men når det kommer til beinstruktur og transplantasjoner... det er en ny verden. Dette er en verden også du kan bli en del av; en verden vi på alle måter har tilrettelagt for at du vil bli en del av.”
”Du mener at du skal skjære i meg?”
Jostein så overrasket ut. “Vel, ikke direkte skjære i deg.”
”Men det er det du mener?”
”Vi ønsker å korrigere visse sider ved deg. Det er noe helt annet. La oss være ærlige, Eva. Du ser på skjermen, ikke sant? Snart kommer du til å være en av dem, på den samme skjermen. Du kommer til å bade i luksus. Du kan ikke en gang forestille deg hvor mye som vil forandre seg. Du er den fødte stjerne, nettopp fordi du ikke er det. Alt du trenger er litt mer hjelp på veien.”
Eva følte at det var nå hun skulle velge. Hun så på Jostein, lett fremoverlent over pulten sin som var et digert skrivebord i mørkt tre, som en ivrig lærer som forsøkte å presse det riktige svaret ut av henne fordi han visste, visste at hun visste. Det var til hennes eget beste. Det ble vanligvis slik. Andre tok valgene hennes, men disse valgene ble ikke tatt utenfor hennes egen kontroll. Hun bare lot det skje. Det var mer behagelig, hadde alltid vært det. Nå, nei for lenge siden, hadde hun sluttet å la seg plage av å føres fremover i sin mekaniske dans gjennom livet. Det var ikke et valg hvis det ikke fantes noe alternativ. Det var kanskje det som var problemet? Hun kunne ikke legge seg ned og dø heller. Hvis de da en gang lot henne gjøre det. Hun nikket. Jostein lo kort.
”Med det ute av veien tenker jeg at vi kan gå tilbake til timeplanen din. Hvis du ser på mandag.”