Vårens skjønnhet: Del 2, Kapittel IV

Skalpellens dager
Hun følte at de følte at hun var klar. De neste dagene var fylt med undersøkelser. Noen av dem var ubehagelige nok til at det irriterte henne, men i hovedsak slo hun seg til ro med at de var ufarlige, som det alltid ble insistert på. Det var maskiner som målte. Apparater som lyste. Bilder ble tatt fra alle tenkelige vinkler, bilder som også viste hvordan innsiden hennes så ut. Blodet hennes ble undersøkt, så undersøkt igjen. Håret hennes forble kortklipt, barbert bort annenhver dag. Kroppen hennes ble også møysommelig testet og målt. Kondisjon. Styrke. Søvnen hennes ble registrert. Syklusen hennes nøye overvåket. Hun var klar. Dette kom uten at de vanlige forpliktelsene hennes ble redusert, og hun følte seg sliten. Hun var mer sliten enn hun husket å ha vært siden hun kom til instituttet. Når hun nå satt i hagen sin måtte det være minst en uke siden hun sist hadde vært her. Ugress stakk fram mellom blomstene hennes. Jorden var for tørr.
Nå var hun klar. Hun tenkte på det som en transformasjon, trodde hun hadde hørt Jostein bruke ordet. Hun tenkte på det som å vri om en nøkkel og slippe noe ut. Hun var forberedt, i den grad hun trodde det var mulig å være forberedt. Ingenting var en konstant. Hun prøvde å ikke følge med på skissene deres. Hun godtok at det hun så nå snart kom til å være noe annet. Så langt det lot seg gjøre. Hvordan så man på seg selv som om man ikke var en selv? Det virket som at likegyldighet kom med alt dette, og Roger hadde ikke noen forklaring: Ikke her heller.
”Dette er ikke noe vi har prøvd før. Ikke på et menneske.”
Hun undret seg over hva de hadde prøvd det på; hvor langt unna dette noe var et menneske. Hun spurte ikke om det.

Hun likte jo ikke en gang hvordan hun så ut. Gjør noen det? Line hadde båret seg selv gjennom livet ved å ikke bry seg, ved å ikke ville bry seg. De kunne ikke skade henne, ikke for det. Hun hadde akseptert at hun var stygg, akkurat som det var en kjensgjerning at hun var for høy, og ikke tenkt på det med mindre hun virkelig måtte. Å late som var en lek hun var kjent med. Men når de nå skulle ta dette ansiktet fra henne, utslette det fullstendig, holdt de henne fast mens de avsa en endelig dom om at alt som hadde vært Line ikke trengte å eksistere: At hun selv var overflødig på alle tenkelige måter, og at hun aldri hadde betydd noe for Jostein. Hvorfor valgte de meg? Fantes det ikke en million bedre kandidater der ute: En Katrine eller en Sara eller hvem som helst? Jenter som ikke kom til å bli savnet: Jenter som ikke betydde noe for Innsiden. For hva lå til grunn for at akkurat Line ble valgt til å gjennomgå prosessen og bli tildelt dette latterlige navnet som første del av en rolle som var dømt til å bli like latterlig? Hun forstod ikke. Kommunikasjonen mellom dem virket å foregå uten deltakelse; som om de snakket samme språk der ordene betydde det samme, men meningen bak dem utfoldet seg i så ulike retninger at Line som var blitt til Eva kunne gi opp å forstå noe annet enn at hun var på vei et sted. Hun ble fraktet, tenkte hun; Ufrivillig fraktet fra et sted til et annet. Dette stedet var bedre fordi hun ble forsikret om at det var bedre, selv om det ikke representerte noen reell forandring, i det minste ikke som hun kunne forutse. Et stygt ansikt som skulle forsvinne. Det var ingen tragedie, og hun ville ikke bry seg om det. Det var hennes ansikt, hennes speilbilde, og det var ingen grunn til å savne det, eller å savne Line som allerede var så vag at hun like gjerne kunne vært borte for alltid. Likevel brydde hun seg. Hun klarte ikke å redusere transformasjonen sin til enkel forandring. Det var slik de brukte ordene her, trodde hun. De ønsket å kalle det samme for ulike ting for å gøre det nytt og spennende, og hun var ingen av delene. Nyheten og sensasjonen eller det katastrofale som floppet, gjorde det noen forskjell for henne? Hun sitret ikke akkurat når hun tenkte på seg selv som et eksperiment, som måtte bety at hun kunne ofres, og det hun egentlig ville vite var om det gjorde vondt. Ingen sa om det gjorde vondt. Kanskje de ikke visste.
Line hadde vært fanget i en form for stillstand mens de forberedte henne, og hun forsøkte å tenke på seg som Line igjen, rette seg selv til å holde på det eneste hun hadde igjen som virkelig var hennes. Ingen her var vennen hennes, og hun kunne ikke tillegge dem intensjoner. De var handlinger. De var borer som Jostein stakk ned i en hullete tann som skulle renses for råte og smusk, finpusses og justeres til alt som gjenstod var hvitt. De var ferdige med det nå. Tann etter tann hadde fått sin omhyggelige behandling, ikke av Jostein, selvfølgelig. Det fantes mange eksperter på instituttet, eksperter som sammen utgjorde en ekspertise der alle bukket for Josteins trådspill. Marionetter som lekte med marionetter. Og det endelige resultatet var et tvunget, perfekt smil.

Sander fikk henne til å le. Han kunne bedt henne om å smile, så hun satte pris på at han prøvde å være organisk. Rare ord som måtte brukes for å læres. Hun skulle notere det senere.
”Smil for meg, skjønne prinsesse.” Det var ikke det spor morsomt, men hun lo. Hun forstod at han vurderte henne, eller tok inn over seg forandringen som om den var en rus.
”Er det så perfekt?” Han oppfattet ikke at hun gjorde narr av ham.
”Jeg ville ha kalt forskjellen forunderlig. Øynene dine følger helt med nå også.”
Å smile var enkelt. Mye enklere enn å gråte. Tårer kom ikke av seg selv.
“Du gråter mindre nå.”
Det var lenge siden hun hadde grått. Det var vanskelig å gråte over det samme flere ganger. I begynnelsen kunne hun fortsatt gråte, men det var noe de hadde tatt fra henne uten å en gang merke det.
”Jeg gjør kanskje det.”
”Ja, du gråter mye mindre nå.”
”Det betyr kanskje at jeg har det bedre?”
”Du spiser sunt. Holder deg aktiv. Følger en timeplan. Alle har det bedre da.”
Hun husket ikke at hun hadde grått hos Roger før, men hvorfor skulle han ellers si at hun hadde det?
Hun ville gråte. Presse ut tårer, helt til hun druknet i dem eller det ikke var flere igjen. Hun slo i speilet. Igjen og igjen. Selvfølgelig lot det seg ikke knuse. Ingenting knustes her. Det var kveld. Hun hadde ventet på at lysene skulle slukkes, men så hadde fortvilelsen tatt henne igjen. Denne navnløse skikkelsen hun hadde trodd at var borte nærmet seg henne, idet hun vasket fingrene etter et toalettbesøk, idet hun la merke til at hun hadde et ansikt, et ansikt som var hennes, for det hun visste var siste gang.