Vårens skjønnhet: Del 2, Kapittel V

Kutt
Hun forandret seg.
”Eva. Eva?” Hun så Lea bak seg, ikke skyggen. Skyggen var Lea nå. Hun la seg ned på gulvet. Merket at hun skalv, men ikke hvor mye. “Går det bra med deg?”
Hun kunne ikke svare. Kunne ikke svare, men kjente armene til Lea rundt seg, som et betryggende belte, kjente pusten hennes som var rolig. Og hun roet seg.
”Ser det sånn ut?”
”Hun har fått en reaksjon. Jeg tror ikke det er farlig. Hun er bare redd. Nei, ikke send inn noen. Da blir hun bare mer stresset.”
De ga henne piller. Piller som var bandasjer. Piller mot henne selv. Piller som skulle hjelpe henne til å sove. Piller som skulle få henne til å føle seg bedre. Piller som skulle få henne til å slappe av. Fem ulike, avslørt av formen og fargen. Ingen av dem var store, og hun svelget dem med vann som om de var ingenting. Hun tenkte dårlig, og visste ikke om det var pillenes skyld. Tvilen slo ned i henne, men det var en vag form for tvil, en tvil som ikke angikk henne. Hun hadde vært barnslig. Hun hadde tenkt på seg selv som et offer. Hun hadde mistet motet i seg, og med motet hadde selvrespekten forsvunnet og hun var langt fra stolt og hun skammet seg. Ingen av delene virket å bety noe, selv om hun trodde at de måtte gjøre det. Det var vanskelig å overbevise seg selv i den ene eller andre retningen når hun var så sløv.
Hun glemte å spise. Påminnelsene til Lea var slitsomme. Å bli vekket ledet til fortvilelse. Aktivitene hennes ble redusert, til hun ble mer stabil, men det føltes ikke slik. Ingen satte pris på denne forsinkelsen. Hun skammet seg over det også. Det ble ristet på hodet. Roger forklarte henne hva som hadde skjedd. Hun hørte. Hun hørte vanligvis aldri på Roger.
Nå var han det nærmeste hun hadde en konstant. Tiden virket å forandre seg. Hun forsvant, hun dukket opp igjen. Som regel hos Roger. Hvorfor hadde hun hatet Roger? Hun forstod det ikke lenger. Den dronende stemmen hans var der, rettet mot henne. Snille ord. Beroligende. Det var nok. Virkeligheten kom tilbake. Det var ikke den samme virkeligheten som før hun ble syk, men en som liknet nok til at hun var frisk igjen. De fortsatte å gi henne piller, men det var færre av dem. Hun hadde funnet en form for balanse de var fornøyde med.
Neste dag ble ringet inn av et stikkende og alarmerende klokkespill; fortalte henne at Lines siste dag var kommet. Listen med inngrep som ventet henne, fremmedord som ble kastet fra munn til munn der Jostein og hans assistenter forberedte de kommende inngrepene, diskuterte sine skisser, og vurderte hver minste detalj ved henne som noe som kunne medføre problemer. Deres andektighet minnet henne om et perverst ritual, og hver gang Jostein snakket spredte stillheten seg rundt assistentene som om en engel manifesterte seg i rommet. Hun skimtet skjermene deres, skisser som forandret seg til andre skisser, ord som virket klippet ut av fantasien til gale mennesker med en forkjærlighet for endelser som plastikk og ektomi, oppnådd gjennom transplantasjoner og stramninger og proteser. Det hørtes ut som det reneste babbel for henne, og om hun ikke hadde sett fascinasjonen og fryden som boblet rundt disse mennene hver gang de kom med innspill til hverandre, hadde hun kanskje klart å le av en komplett og kvalmende galskap.
"Eva."
Hun likte ikke hvordan Jostein sa navnet, som om hun var en ettertanke. Hun likte ikke oppmerksomheten fra hender som ble strukket mot henne eller navn som ble slynget ut som seig gummi. De festet seg ikke. Kjente ansikter. Ukjente ansikter som kanskje burde vært kjente. Håndtrykk som var så forsiktige at hun følte seg laget av porselen.
”Du kan vente utenfor.”
Å vente var noe instituttet hadde gjort Line flink til. Barn var ofte utålmodige. Dukker ventet på deres tur til å bli lekt med. Hun hørte stemmer vibrere gjennom veggen, men hun fulgte ikke med på innholdet i dem. Hun hadde gitt opp å forstå både Jostein og kollegene hans for lenge siden.
Nå strømmet de ut i venteværelset. Hun følte blikkene deres, og at en av dem tisket
"Virkelig eksepsjonelt." Mannen nikket mot Eva, så rundt seg i håp om å høste anerkjennelse, men da ingen så ut til å gi ham oppmerksomhet var det som han kom på noe han hadde glemt.
”Du kan komme inn igjen, Eva.” Hun ble pekt til en stol.
”Føler du deg klar? La oss bare gå igjennom detaljene en gang til. Du kommer til å få en sprøyte. Den er ufarlig, og vil sørge for at du vil sove under hele operasjonen. Du kommer ikke til å kjenne smerte. Vi anslår at du kommer til å våkne etter rundt seks timer. Ansiktet ditt kommer til å være fullstendig bandasjert når du våkner. Det er en omfattende prosedyre som innbefatter et titalls justeringer, og å lege dem vil ta tid, men det er ingenting å engste seg for. Du husker assistene mine? De kommer til å observere inngrepene. Vi kommer også til å ta opp hele operasjonen for bruk i undervisning. Du trenger ikke signere noe.” En av kollegaene til Jostein lo, som om det ble fortalt en utmerket vits. “Legg deg ned. Du kommer til å kjenne et lite stikk. Så kan du bare vente på at du blir døsig.”
”Det er èn ting jeg kan.” Om Jostein la merke til sarkasmen hennes ignorerte han den.
”Nå kommer stikket.” Hun kjente det knapt. Et lite stikk som skapte en svak rykning. Tiden måtte ha gått, for når hun våknet var det som fra en vakker drøm. Inntrykkene hang igjen. Et ansikt. Så vakkert det var. Jostein.