Vårens skjønnhet: Del 2, Kapittel VII

Gamle tosker
Hvem er Eva Larsen? Hun visste ikke svaret, selv om hun nå villig fikk det servert.
”Dette er Eva Larsen...”
Josteins stemme. Josteins sannhet. Det enkleste var å følge lydig med.
”Vi skriver historie.”
Ikke hennes historie. Aldri hennes.
”Jeg er beæret av hva dere har fått til. Jeg er stolt av det vi har oppnådd. Jeg vet at veien har vært lang, og at den ikke alltid har vært enkel, men det jeg ser foran meg nå gjør alt verdt det. Jeg håper vi kan være enige om det. Dette er imidlertid bare begynnelsen. Selv om deres jobb nå tar slutt, representerer det også en begynnelse. Vi skal legge grunnlaget for vår metode og vårt prosjekt. Kirurgiens tid ringes kanskje inn i dag, men jeg kan love dere at den vil vare. Dette er vår tidsalder; vår epoke. Vi er den nye verden. Og det er med Eva at vi skal overbevise: En uskyldig og uvitende skapning. Ikke som oss, nei aldri som oss. Det er det vi har tenkt. Så feil vi kunne ta. Se på henne nå. Hun er mer ekte enn noen av oss: Mer attråverdig enn fortidens dronninger. Og det er vi som har gjort det: skapt og formet henne til et underverk. I dag høres det ut som en profeti: Det ansiktsløse samfunn tar ikke høyde for hvor du kommer fra, og vil aldri gjøre det. Vår tidsalder tilhører det eksepsjonelle, i tanker og gjerninger. Hvor du kommer fra betyr ingenting. Hva du oppnår betyr alt.
Eva Larsen vil være den første. Men snart vil menn som kvinner strømme til instituttene våre for å bli som henne. Vi vil akseptere noen, avvise andre. Og slik begynner det. Slik vil Innsiden forandres. Ingen i dette rommet tviler på at skjønnhet er makt. Det Eva viser oss er at denne makten ikke tilhører genene våre. Nei, vi kan selv ta eierskap over den. Vi kan gjøre den til et verktøy. Vi kan endre reglene. Når du ser på Eva ser du dine villeste drømmer. Min drøm er muligheten hun gir oss. Takk: Takk for at vi nå har denne muligheten. Det som gjenstår nå er å gripe den.  
En taktfast krampe spredte seg gjennom rommet. Den virket redd for å stoppe. Jostein forlot podiet sitt, og kom mot henne, løftet opp hånden hennes for å dele mottakelsen, og Eva smilte - smilte som hun hadde lært å smile.
 

Eva Larsen begynte det nye livet sitt i krampelatter, men latteren var det første hun ga slipp på. Jostein virket sikker på at hun var blitt den hun trengte å bli for å spille rollen sin.
“Sverre har ventet lenge nå.”
Hun kjente til Sverre. Sverre var hovedinvestoren til Jostein Larsen, og om Sverre var utålmodig betydde det at hun skulle kurere denne utålmodigheten før det oppstod såkalte problemer. Dermed skulle de til Sverre. Krut Holdings var visstnok en av innsidens store aktører, en gammel finansfamilie som hadde investert tungt på boligmarkedet etter den store krigen, og sikret seg store deler av Innsidens mindre ettertraktede eiendommer. Siden hadde de tatt kontroll over handelsruten til Akasinera, og leverte nå drivstoff til alt fra generatorer til eksklusive kjøretøy som det Line nå steg inn i. En kunstform, det også. Inn og ut av biler. Reglene strakk seg rundt henne, og om hun mestret en av dem åpnet de som regel bare nye utfordringer. Hun hadde knapt rukket å sette seg, før speilet i frontruten ga henne synet av sitt nye selv. Hun forventet ikke det som møtte henne, men om Jostein merket reaksjonen hennes overså han den.

Hvor lang tid tar det å venne seg til et ansikt? Tydeligvis mer enn en uke i hennes tilfelle. Kanskje Jostein likevel hadde merket noe, for nå grep han hånden hennes og så på henne innstendig.
"Du ser bra ut, Line."
"Det er ikke for mye sminke?"
"Sminke er en kunstform. Du retter ikke på noe, du selger illusjonen om noe."
"Men det virker så overdådig."
”Hmm? Du trenger ikke å tro på deg selv. Det er andre som tar seg av det.”

Vaktene som hadde geleidet henne over plassen, muskuløse og anonyme, stod i giv akt mens bilen forlot dem. De ville nok stå slik til hun og Jostein var tilbake, som to saltstøtter som skulle bidra til illusjonen hun bar med seg. Hun spurte Jostein om dette var den samme bilen som hadde tatt henne med til instituttet. Han så på henne som om hun var dum, og Eva godtok at det ikke var noe hun trengte å vite.

De umiddelbare sanseinntrykkene hennes var mer betryggende. Kolossale murbygninger med hundrevis av vinduer blinket i solen, bygd i samme stil som instituttet, men så store at hjemmet hennes føltes som en liten øy i en klase av det som enn foregikk i disse andre rommene og korridorene, og hun forestilte seg at hundrevis, nei tusenvis av Evaer stirret på bilen som nå gled avsted mot et mål som fylte henne med engstelse. Om det ikke hadde vært for disse bygningene kunne hun trodd at hun reiste gjennom et paradis. Selve bygningene var kanskje brutale, men de var omgitt av et grøntområde hun ikke kunne ha forestilt seg at eksisterte. De kjørte forbi byster og statuer, forbi hageområder hvor stiene var flislagt i fascinerende mosaikker og blomstene så ut til å være bristeklare av liv. Fargene hadde ikke navn for henne, for hvor skulle hun ha sett slike farger, slike fantastiske mønstre før nå? Hennes egen hageflekk føltes plutselig som en barnetegning, en planløs krusedull i en verden av virkelige konstruksjoner.

Hvor langt var det til Karnevalet, eller stedet hvor hun hadde vokst opp? Hele livet hadde hun vært fanget i denne døde utkanten, i en form for fortid som ingen her ville kunne relatere seg til. Var det dette man sultet for; man frøs for? Var det dette man ble syke for? En gang hadde selv toget mot grensen vært et utenkelig vidunder for henne. En gang, men ikke for lenge siden. Synet som møtte henne nå, her, fikk henne til å love seg selv at ingenting menneskeskapt skulle overraske henne igjen.
I mellomtiden tok bilen dem videre langs en åsrygg, og Line fikk et innsyn i omgivelsene som nå var hennes. Hun kunne se muren i horisonten til høyre for seg, en skarp påminnelse om at Line ikke eksisterte lenger. Den virket mindre enn hun husket den, men var fortsatt et majestetisk stengsel som alltid ville være der. Alt virket mindre når man ble eldre. På den andre siden av veien bredte Innsiden seg ut over og nedover, som glinsende marmor. Havet strakte seg videre ut i horisonten der bygningene sluttet, inn i en evighet av det ukjente. Der ute et sted lå andre byer, gjemt fra hennes verden med en avstand som virket uendelig. Akasinera. Lervate. Hun så små mekaniske øyer bevege seg i denne blå uendeligheten, og forstod at det var det de kalte skip. Men Innsiden, bykjernen med sine himmelskrapere og mosaikken som omgav dem, trakk henne tilbake. Hun tenkte på sinnene som stod bak disse intrikate prosjektene, så skarpe i sin visjon at hun følte seg som en fjern slektning av dem, en slektning bestående av kjøtt og blod. Jostein så ikke ut til å legge merke til noe av dette, men trykket på skjermen sin til en stemme slapp ut.
”Vi venter, Jostein.”
”Vi er på vei. Ti minutter.”
”Og Eva.”
”Ja, hun er her.”
”Godt.”
Hun løsrev seg fra synet av den ubegripelige organismen av stål og stein som spredte seg ut i sin overdådelighet. Og hun visste at hun ville aldri høre hjemme her.
Jostein kremtet.
"Sverre Krut forventer fullstendig respekt."
"Du har snakket om det."
"Det er dette du har trent på det siste året."
"Jeg vet det."
"Husk detaljene. Han gjennomskuer deg tvert hvis du ikke følger etiketten."
"Du har sagt det."
"Fordi det er viktig. Når jeg sier ting er det fordi det er viktig at du forstår."
"Greit."
"Husker du hva du skal si? Du trenger ikke å si mye, men det er uhyre viktig at du sier det Sander ba deg om. Han har investert en formue i deg."
"Jeg skal gjøre det."
"Godt. Ditt beste er ikke godt nok lenger. Det håper jeg du forstår. Alt skal være etter boken."
"Ja."

Bilen ble parkert og portdørene bak dem lukket seg om en gedigen park, der veien førte mot det Eva tenkte var et palass. Nå strakte Jostein hånden mot henne, som om han måtte hjelpe henne ut av bilen. Etikette. Hun rettet på kjolen før hun steg ut, som Sander hadde vist henne, og uten å slippe hånden til hverandre stod de nå sammen, som et par. Foran dem stod Sverre Krut, alene. Bak ham spyttet en fontene en formue ut over seg selv, og Sverre slo ut med armene i en imitert omfavnelse. Den skjelettaktige skallen hans kledte ikke smilet han oppdrev, men fikk ham til å virke som en pervers marionette, laget med det formål å skremme barn.
"Velkommen skal dere være. Du må være Eva.”
Stemmen skalv lett, men diksjonen hans var smertefull i sin tilnærmede korrekthet, som om hver enkel bokstav tjente en rituell funksjon. Han trykket først hånden til Jostein, og nå berørte han Evas forsiktig.
"Sverre Krut.”
”Det er en glede. Jostein har snakket så mye om deg."
"Det er godt å høre."
Line kastet et raskt blikk på Jostein, og trodde hun så en plaget mine bre seg over pannen hans.
"Selvfølgelig. Dette prosjektet hadde aldri skjedd uten Sverre."
Sverre overtok samtalen, som om han ikke hørte på det Jostein sa.
"Det er godt å endelig se deg, Eva. Du lever virkelig opp til forventningene. Det kan jeg si med en gang. Pannen! Jeg ser hva du prøvde på der Jostein, og kan ikke si annet enn at du har lyktes fullstendig. Resultatet overgår faktisk det jeg trodde var mulig. Det mener jeg virkelig. Hvor lenge har du jobbet med henne? Det må være minst et år nå? Nei, la oss ikke snakke om det. Slike ting tar den tiden de tar. Velkommen, velkommen til mitt hjem. Dere skal selvfølgelig få møte min kone. Dessverre er hun blitt dårligere til bens igjen. Nei, det er ikke noe alvorlig. Vi er gamle mennesker, vet du.”
Sverre Krut var gammel. Eva hadde ikke forestilt seg at noen kunne være så gammel. Den påtatte høfligheten, og den gnagende sarkasmen han snek inn i setningene sine, fikk Sverre Krut til å virke som han hadde beseiret døden, i det minste som konsept. Nå forstod hun hva Jostein hadde ment med at det ikke fantes rom for feil denne dagen. Sverre Krut hadde levd så lenge at mennesket hadde tørket ut i ham. Mannens blotte nærvær var en gysning, og hun fikk følelsen av at å skuffe Sverre Krut, enkelt som det virket, var en dødsdom. Jostein hadde spilt et farlig spill, men akkurat nå, akkurat nå virket det som om han kom fra det med skinnet i behold. Eva visste ikke hva det betydde for henne. Det var som om døden forsøkte å være selskapelig: Det lille skjelettet av en mann virket som kunne smuldre opp når som helst der det stirret på henne, med øyne som verken skjulte fascinasjon eller forakt for henne. Han snudde seg, og den lutede ryggen viste dem veien opp mot palasset med innbitte skritt som burde ha levnet fotavtrykk i den hardeste stein.  

Bygningen de bevegde seg mot virket formet av akkurat denne steinen. Den var hugget inn i parken, som et minnesmerke som skulle tjene som en påminnelse om død og fordervelse. Det var like mye et minnesmerke som en bolig, og Eva forestilte seg at under den fantes det katakomber med skjeletter. Der lå alle som hadde forsøkt å trosse Krutt, de som hadde vært modige nok til å si noe han ikke likte, og de som hadde vært dumme nok til å ikke følge ordrene fra den hvislende stemmen.
”Et verdig mausoleum.” Jostein virket fylt av ærefrykt, og Eva hadde aldri sett ham slik før.
”Jeg har ikke tenkt å dø helt enda.”
”Hvor gammel er han?” Eva så spørrende på Jostein, sikker på at Sverre umulig kunne høre spørsmålet som hun var redd for at var uhøflig.
”La meg sjekke papirene mine.” Sverre lo hvesende. “Ikke gammel nok til å ta farvel med denne verden. Ikke enda.”
Det siste virket som en ettertanke, og Eva fryktet at den var rettet mot henne. For hva var det Sverre egentlig ønsket av henne; av Jostein. Ingen levde evig. Ikke en gang på Innsiden. Ikke en gang på Innsiden av Innsiden, hvor hun nå tenkte at hun befant seg. Det fantes ikke et dypere og mer stinkende hull enn dette Mausoleet, som hun fryktet var en massegrav. Om ikke fysisk, så av idealer, av ideer og drømmer. Hun visste ikke hvor denne følelsen kom fra. For første gang virket det på henne som om hun befant seg i nærheten av virkelig ondskap, ondskap hun verken ville eller kunne forstå.

En hvesende lyd fikk henne tilbake til her og nå. Hun skjønte at den kom fra Sverre før hun registrerte det mentalt. Ingenting annet kunne produsert noe så avskyelig og morbid som denne forvrengelsen, og hun tenkte at dette var slutten på monsteret. Han hostet i rier, rier som varte og varte til Eva tenkte at verden vrengtes foran henne.
”Beklager.”
Verken hun eller Jostein sa noe.
”Det skjer fra tid til annen.”
De ba ikke om noen utbroderende forklaring. Sverre rettet seg opp, og Eva trodde hun så latter i øynene hans.

"Stig på." 
Eva forventet et gravkammer. Det var bare en del av det hun fikk. Lys strømmet ned fra taket over henne, fra gjennomsiktig og nøytralt glass, som om hun befant seg under en diger vidusrute. Støv lå ikke i lag, og hun så ikke en eneste okkult gjenstand. Det var nesten som å komme inn i verdens mest åpenbare skalkeskjul, en verden av det hun hadde lært å tenke på som Innsidens regler, og en grell kontrast til det inngangspartiet hadde fått henne til å tenke på. Rommet, en stue som så ut til å kunne tjene som bibliotek, var dekorert med malerier fra en svunnen tid. Et av dem fanget oppmerksomheten hennes, først og fremst fordi det var flere ganger større enn de andre, men også fordi det ikke passet spesielt godt inn.
”Det du beundrer er et portrett av min kone. Fra før krigen, selvfølgelig. Kunstneren var Alphonse Gerard. Det er malt i gamle Akasinera. Han har vært død lenge nå. Ingen hørte noe mer om ham etter augustbombene. Vi var ikke nære venner, men han nøt stor respekt hos kjennerne den gang.”
”Det er interessant.”
”Jeg likte det aldri særlig godt selv, men mange sier at det fanger en del av Astrid som ikke alltid kommer frem. Ikke med mindre man virkelig kjenner henne. Kanskje du er en av dem som kommer til å tenke det?”
”Hvor er Astrid?”
“I lenestolen sin. Eller til sengs. Sannsynligvis i lenestolen.” Sverre så raskt bort på det Eva skjønte måtte være en tjener som akkurat kom opp trappen fra underetasjene.
”Hun sitter i stolen sin.”
”Der var mysteriet oppklart. Vil du se mer på bildet, eller vil du møte henne? Jeg klandrer deg ikke for noen av delene.”  
Kvinnen på bildet så ut til å være rundt tjue. Hun hadde pene øyne som fikk henne til å virke generøs. Den haukete nesen gjorde det likevel vanskelig å bli forelsket i utseendet denne Alphonse hadde forsøkt å gjengi. Når Eva tenkte seg om virket hun streng, nesten farlig, eller som om hun ikke var fornøyd med å være til stede i rammen. Astrid minnet henne ikke om noen hun hadde møtt. Det var det som overrasket Eva mest. Og hun undret seg over om den faktiske personen også ville vekke usikkerheten som kom med motstridende elementer.
Den korte trappen rullet dem opp til et platå. Takhøyden virket ikke like unaturlig høy her, og det lille rommet de nå steg inn i virket som et klenodium av uant bestemmelse. Det var som å tre inn i en annen tid, en tid som hadde mer til felles med Evas gamle verden enn Innsidens overflod.
”Hvordan går det, Astrid?”
”Det går som det har gått i det siste. Men det går fortsatt.”
”Har du spist?”
”Litt.”
”Du spiser ikke nok.”
”Jeg trenger ikke at du forteller meg det.”
”Husker du at Eva skulle komme i dag?
”Selvfølgelig.”
Eva kunne bare se baksiden av hodet til Astrid, grå hår som var strammet mot skallen hennes i et lappet teppe. Kanskje hun vanligvis brukte parykk? Astrids sete var rettet mot et lite vindu, som igjen ledet ut mot en del av parken som ikke hadde vært synlig under ankomsten. Sverre gikk bort til henne, bøyde seg over henne. Eva trodde hun hørte et kyss. Like etterpå gled stolen rundt, mot henne og Jostein.
"Dette er min kone, Astrid."
"Kom hit, lille venn. Jeg har hørt så mye om deg."
Astrid tenkte kanskje å smile til henne, men Eva følte seg som et barn som blir tvunget til å hilse på noen det ikke liker. Hun forstod ikke følelsen. Astrid var mye yngre enn Sverre, og ansiktet virket bare gammelt og slitent. Nesen fra portrettet i gangen var blitt mer utpreget med årene, og hun følte at hun ble gransket som noe uskikkelig.
"Så du er Eva."
"Ja. Jeg er Eva.”
”Josteins nye menneske.”
”Ja. Eller. Jeg vet ikke.”
"Ingen av oss vet. Ikke før det er for sent... Du har gjort jobben din, Jostein."
"Takk."
”Dette er tilfredsstillende.”
”Tilfredsstillende?”
”Hva er det du vil høre? Du har gjort jobben din. Det er det du får betalt for, er det ikke?”
”De ble sagt at det var umulig. Selv du sa at jeg kastet bort tiden min: tiden din.”
”La det ligge, Jostein. Du har lyktes. Hva mer trenger du å høre? Er du et lite barn som trenger pappas anerkjennelse.”
”Hvordan våger du?”
”Jeg lovet deg et partnerskap. Du har oppfylt din del av det. Fullverdig partnerskap. Det burde fortelle deg noe at jeg er villig til å innfri løftet. Men det finnes grenser for hva jeg, for hva Sverre Krut, er villig til å oppføre seg himmelfallen over. Eva er ei jente, Jostein.”
”Dere snakker ikke om dette nå. Kan vi ikke bare beundre henne? Jeg har så mye jeg vil spørre henne om. Du vet jo at jeg ikke har lenge igjen, Sverre.”
”Astrid.” Det lå et vagt ikke si slikt i luften, men Eva fikk inntrykk av at ingen av dem trodde på det selv.
”Så: Eva?” Astrid Krut studerte henne nå.
"Larsen."
"Larsen. Hva jeg hadde gitt for å se slik ut da jeg var ung." Astrid snakket med noe som minnet om lengsel. Ikke etter å være ung igjen, nei, det var som om Astrid ville være akkurat henne.
“Vet du hvorfor du er her, Eva?”
”Jeg vet bare det Jostein har forklart meg.”
”Vi vil jo bare beundre deg. Dette er det siste store Sverre gjør. Det siste han gir. Vår tid er forbi. Vi kan selvfølgelig drømme om evig ungdom, om flere år eller flere liv, men ingen av oss narrer seg til å tro at det finnes en mulighet for at vi har tid. Vi har bitt oss fast i dette livet lengre enn de fleste. Selv jeg som er yngre enn Sverre har levd lenge, og du ser jo hvem av oss som kommer til å holde ut lengst.” Hun lo skarpt. “Jostein har hatt en fremtredende posisjon i konsernet det siste året, nettopp på grunn av det som er blitt deg. Sverre og jeg, vi liker ideene hans. Du forstår selvfølgelig ikke så mye av dem, og jeg vet ikke om du trenger... kanskje senere. Men jeg ville se deg, Eva. Det er som å se at verden fortsetter; at det finnes en fremtid vi som tilhører fortiden kan stake opp. Det er et behov for å si at vi gjorde noe for andre, for de som kommer etterpå, slik at de kan leve i en bedre verden.”
”Bedre enn hva?”
”Du opplevde ikke krigen. Jeg vet ikke om jeg vil at du skal forstå tingene vi ga slipp på. Noen få år som kostet oss hundre! Jeg vet ikke om verden har sett noe lignende før. Men kanskje det finnes en vei tilbake. Og hvis det gjør det er det mennesker som Jostein som kan vise oss den. Du er en del av det. Du vil være en del av det. Det var det vi håpet. Og før i dag trodde vi, trodde med hver av rapportene. Vi ønsket og vi ba. Og nå er du her. Nå ser vi deg for første gang. Du er ny. Ny som jeg husker verden for lenge siden.”
”Du virker sliten, Astrid.”
”Sliten? Ja, jeg er kanskje det. Men jeg er glad. Jeg fikk en siste opplevelse. Jeg vet ikke om jeg trodde det; at det kunne være mulig. Å sovne inn til et vakkert ansikt... Hva er bedre enn det?

"De kommende generasjonene vil takke deg, Sverre."
"Jeg bryr meg lite om de kommende generasjonene. Jeg ville se om det var mulig. Astrid er en idealist. Jeg har alltid sett etter andre ting."
"Du har beviset ditt her."
"Det finnes ingen kur mot alderdom." 
”Nei. Ikke enda. Men tenk på det som en forlengelse av ungdommen.”
”Det er for sent for meg.”
”Det kommer til å forandre hvordan vi forstår å være ung. Hva som innebærer skjønnhet. Virkelig skjønnhet.”
”Og jeg forblir gammel. Gammel til jeg er død.”
”Vi har alle vår tilmålte tid.”
”Du også, Jostein?”
Begge så tankefulle ut, som om samtalen kollapset med dette utsagnet som antydet at også Jostein en dag ville gi tapt og gå inn i døden, så åpenbart, men samtidig så usannsynlig når du så ham nå.
”Jeg antar det.”
”Men folk vil betale for dette.”
”Selvfølgelig vil de det.”
”Og betale mer?”
”Det er det som er ideen.”
”Det kan jeg tro på. Etter idag er det vanskelig å ikke tro på det. Hun er noe for seg selv. Du kan se det. Men det er noe mer der. En uskyld. En renhet. Hun er mer enn jeg trodde hun kom til å være.”
”Hun er Eva Larsen.”
”Ikke vær pompøs.”
"Dette er eksperimentell kirurgi. Det er et menneske involvert, ja, men det er Eva som er vellykket. “
”Hva hetet du før?” Eva så på Jostein, ba om tillatelse med blikket. Han nikket.
”Line.”
”Og hvem er Line.”
”Ingen.”
”Ba du henne om å si det?”
”Nei.”
Begge flekket en rå latter.
"Det er begynnelsen på det ansiktsløse samfunnet. Forestill deg det. Hundrevis av mennesker som dette. De beste av de beste. Folk som deg, Sverre."
"Det vil sette spor.”
“Spor jeg aldri satt.” 
”Jeg skal føre arven din videre. Det lover jeg, Sverre.”
"Når du ser henne forstår du det. Var det ikke det du sa, Jostein."
"Ja."
"Jeg vet ikke om jeg forstår det, men når jeg ser henne tenker jeg at det er håp for oss, tross alt."
"Du kommer til å se det."
"Kanskje. Men det er håp."
"Det er mer enn håp."
"Vi trenger ikke diskutere det mer, Jostein. Vi hadde en avtale, og du har gjort din del av den. Jeg er glad for at jeg fikk se henne før det tok slutt. Dere kan dra nå."
"Er du sikker?"
"Dere finner veien ut?"