Vårens skjønnhet: Del 2, Kapittel XIII

Kjærlighetens død
Eva elsket for første gang den samme natten. Jostein brukte ikke det ordet, men for henne fantes det ikke noe bedre ord for det hun hadde fryktet. For Eva var handlingen en bitter oppsummering av dagen hos Sverre Krut, og kontrakten Jostein hadde undertegnet med døden. Hun gjorde ikke motstand, oppmuntret det kanskje til og med. Lidenskap styrtes ikke av regler. Hun trodde at mangelen på det samme, likegyldighet, heller ikke burde det. Dagene gikk, og de elsket hver kveld nå, mekanisk. Følelsene kom ikke etter, like lite som de hadde vært der før. Det var et obligatorisk program, en sending som gjentok seg med variasjonene til populære sanger. Eva døyvet ønsket om å forstå hvorfor det hadde begynt eller om det noensinne skulle slutte. Det virket som noe som måtte skje mellom dem, og Jostein så ut til å tenke på samme måte. Han gjennomførte akten sin som om han var en del av et teaterstykke. Han var hovedrolleinnehaveren som holdt sin viktigste monolog. Hun var kuliss. Publikum trengte de ikke.  

Hun hadde tenkt på at dette ville komme, ikke akkurat fryktet det, men heller visst det siden hun først fikk beskjed om at hun ikke bare skulle hete Eva, men også ta etternavnet til Jostein. Det var en del av å være en kone, som hun nå antok at hun ville være. Aldri hadde hun tenkt på sex som spenning, eller blandet følelsene sine i et håp om å få svar på hva som skulle foregå inne i henne når øyeblikket kom. Ikke en gang som barn hadde hun vært nysgjerrig på den delen av å være voksen. Var hun fortsatt et barn? Hadde forvandlingen hennes fanget henne et ubestemmelig sted i et livsløp hun ikke lenger kontrollerte? Nå var hun voksen. Hun følte seg ikke voksen, men hun følte seg ikke som et barn heller. Hun forstod ikke hva hun følte. Ikke om seg selv, og ikke om Jostein. Hun var jo gammel nok. Jostein ble overrasket, og spurte om hun ikke hadde gjort det før hvorpå hun svartet bekreftende. Han virket usikker, så nysgjerrig. Hun sa at det ikke var ekkelt. Jostein så ut til å slå seg til ro med det, og hun håpet at det aldri ville komme opp igjen.

En uke senere var Sverre og Astrid borte. Borte! Hun klarte ikke å tro at mennesker som dem bare forsvant, men hvis det var sant, og de ikke hadde krøpet inn i krypten sin i påvente av at verden ble gjenfødt i Josteins bilde, hadde hun kanskje hjulpet til med å ta livet av dem. De hadde sett henne, sett at hun var mulig, og så hadde de tatt giften sin som for å hjelpe Jostein videre, og la han overta konsernet deres som måtte være bygget på lidelse. Det var en forklaring hun kunne slå seg til ro med. Sannheten var sikkert mindre interessant.   

Da de igjen kom tilbake til eiendommen, virket det som Jostein var blitt forretningsmann. Eva hadde ikke sett ham i denne kappen. Hun undret seg over hvor mange roller hennes skaper spilte, som hun ikke hadde den minste kunnskap til. Jostein var ikke som hun var, og på Eva virket han som en samling privilegier som ikke visste hvor heldige de var som fikk eksistere sammen nå som de brukte mer tid sammen. Hvis han var en lærer følte hun seg som en tilbakestående som måtte være der. Ikke for å sette de andre i et bedre lys, for hun var den eneste. Heller ikke som et vagt irritasjonsmoment man kunne synes synd på, eller en narr man kunne le av. Hun var nærmere en stum og usynlig ånd som også var ett av Josteins aspekter.
”Du vet at dette er vårt nå?”
Eva så på eiendommen, som Astrid hadde gjort fra det ovale vinduet sitt, og undret seg over hva hun hadde sett, hva Sverre hadde sett, og hva Jostein nå så. Hun husket å nikke.
"Vårt nå." Et drømmende ekko. En kjensgjerning. Og visjonen om noe som skulle komme.
"Ja."
"Det kan virkelig bli til noe."
”Hva mener du?”
“Jeg har arvet et imperium.”
Forventet han entusiasme? Hun trodde hun visste hva et imperium var, men det hun så ut over nå virket patetisk lite, omsveipet av ånden til Sverre og Astrid. Hun tenkte at de aldri ville bli kvitt de to levende døde; ikke noe av det de så ut over nå ville bli deres. Minnene etter Krut satt i selve jorden.
”Og mausoleumet?”
”Hva mener du?” Jostein så henne som en perpleks skapning noen ganger. Hun sanset det med stolthet, eller så var hun bare litt gal allerede
”Skal de råtne her?”
”Hvem er de?”
”Sverre og Astrid?”
”Hvem bryr seg om dem? De hadde sin tid.”
”Men skal de råtne her?” Jostein forstod fortsatt ikke. Han ristet på hodet. Dere fra utsiden ser ting så annerledes på noen områder. Vi skulle ha tatt den overtroen fra dere. Den var sikkert nyttig i sin tid, men i våre dager gir det ikke mening.
Eva visste ikke om hun forstod ham nå. Hva hadde dette med gud å gjøre? Hun trodde ikke på gud. Noen gjorde det, andre ikke. Sånn hadde det alltid vært. Men det var enkelt å late som at man gjorde det. Hun ransakte hodet etter sitater fra hellige bøker, men ingen av dem hun kom på bar med seg lys som kunne kastes på situasjonen. Istedenfor så hun skulpturlinjer og kortklippet gress, installasjoner og små bygninger i glinsende hvit stein.
”Skal vi gå videre?”

”Du er ikke så entusiastisk. Jeg trodde selvfølgelig at du kom til å være annerledes, men noen ganger tenker jeg på deg som et tomt skall, Eva. Jeg er redd for å knuse det. Samtidig er du ikke skjør i det hele tatt. For meg er det eksotisk. Dere fra utsiden er både mer og mindre enn vi tror. Hva tenker du om meg? Om oss fra Innsiden?”
”Jeg prøver å ikke tenke så mye.”
”Men du tenker jo. Jeg ser at du tenker. Om du gjorde det enklere for meg å forstå kunne vi kanskje blitt bedre kjent med hverandre. Vi kunne kanskje lære av hverandre, eller... Nei, jeg vet ikke hva jeg spør om.”
”Dere er annerledes. Mindre opptatt av å overleve.”
”Overleve?” Han lo. “Ja, mat kan sikkert være en motivator.”
”Eller vold.”
Jostein ristet på hodet. “Jeg er kanskje ikke spesielt voldelig.”
“Skal vi gå videre?”
 
Han spurte om utdannelsen hennes. Han spurte om familien hennes. Hun tenkte på historiene Slangen hadde ledd av, og fylte på med dråper sannhet. Jostein prøvde å se verdensvandt ut, men hun forstod at han var på dypt vann her der han fylte på med ordene sine: Ting han enten hadde lest eller ville gi inntrykk av at han kjente til.
”Det kjeder deg ikke?”
”Du forteller godt.”
Hun ristet på hodet. “Turid... Jeg hadde en lærer som sa det samme.”
”Lærer? Ja, selvfølgelig. Det er det dere kaller dem. Ikke professorer. Du har jo basisferdighetene.”
”Jeg fikk bruk for dem. Jeg tenkte aldri så langt, men når du sier det fikk jeg bruk for dem.”
”Alle trenger å kunne lese og skrive.”
”Det tror jeg ikke. Er det dumt?”
”Ja.” Eva hadde aldri sett Jostein så seriøs sammen med henne. Så smilte han. Det er faktisk helt idiotisk.” Hun visste ikke om hun skulle le. Hun visste ikke om det var en vits. Hun prøvde å se seriøs ut. Hun måtte ha klart det. “Om man gjør seg fortjent til å lære det er en annen sak.”