Vårens skjønnhet: Del 2, Kapittel XIII

En investering
De skulle forlate Innsiden like etter. Reisen deres ble skjøvet to dager frem, og i det skjulte ble de siste forberedelsene gjort. Eva trodde kanskje at det ville være et stort farvel, men om Jostein hadde tenkt tanken en gang virket det nå som at han ikke kunne forlate byen fort nok. Sikkerheten på eiendommen ble forsterket, men Jostein nevnte det ikke med et ord. Hun så vaktene bli mer enn doblet, og det gikk knapt en time uten at hun fikk beskjed om å bli med dem et annet sted på eiendommen. På henne virket det som paranoia, og hun mistenkte at grunnen til at det var slik het Thomas Evensen. Eva delte ikke bekymringen. Om noe fant hun det irriterende å se Jostein la seg kue på denne måten. Thomas Evensen var bare enda en mann i hennes øyne, og Jostein kunne vise hvor stor trusselen han representerte var, men Eva tenkte at også dette var et skuespill. Menn som raslet med sabler, som siktet med lekepistoler. Vel hadde de ekte våpen, det ble hun konstant påminnet om, men dette var Innsiden. De måtte ha bedre løsninger på konflikter enn kidnapping og likvidering. Båten som skulle ta dem ut fra havnen var en yacht som strakte seg over hundre meter. Et mannskap på tjue skulle sørge for at deres minste behov ble dekket, og i tillegg hadde de en ekvipasje med vakter og diplomater. Alt i alt var nesten femti mennesker involvert i Josteins ferd mot utlandet. Hun hadde bare hilst på kapteinen så langt, og selv om hun regnet med å se kjente ansikt i sikkerhetsapparatet, betydde ikke det at hun hadde vekslet ord med dem. Selve båten var av den moderne typen, med skarpe linjer, malt i skinnende hvitt. Der stoppet også kunnskapen hennes. Hun kunne sikkert undersøke hvor raskt den skulle og kunne bevege seg, høre mannskapet informere om hestekrefter og motortype, men hennes fremste bekymringer var om hun skulle bli sjøsyk og hvordan hun og Jostein skulle oppleve de ti neste dagene sammen. Så langt hadde de knapt tilbrakt en dag i samme hus, et hus som var langt større enn båten viste seg å være.

Hundre meter hørtes mye ut, og til Josteins forsvar hadde de separate lugarer. Likevel skulle måltid spises sammen, med kapteinen som fast gjest og de tre diplomatene svermende rundt. Hun mistenkte at ferden ville bli grusende monoton, men det hadde livet hennes også vært. Det var all høfligheten hun ikke visste hvordan hun skulle håndtere. Hennes første besøk, før jomfruturen, hadde minnet henne om at ødsel kunne ha en praktisk funksjon. Hun påpekte det til Sander, som virket himmelfallen over å kunne snakke om funksjonell skjønnhet. Hun tenkte at hun ikke skulle ta selskapet hans for gitt lenger, spesielt ikke nå, men at vennskapet deres måtte forbli iallfall delvis skjult for Jostein. Lojalitet skulle ikke deles i Josteins så langt lille regime.

Eva visste ikke hva hun skulle forvente av stoppestedene. Først Akasinera: en gruveby som forble plaget av svøpene den store krigen hadde utsatt dem for: Stråling og forurensing. Akasinera virket ikke kjent for sin høye levestandard. Kulldriften og oljeboringen hadde gjort stedet til et stort arr, men det var de biologiske byllene som var det verste. Mutasjoner var et vanlig problem, og Jostein ønsket å overbevise aristokratiet deres om at metodene hans kunne gjøre mer enn å skape skjønnhet: Den kunne også redde stumpene av den.

Hun leste ikke mye om Akasinera etter at hun så bilder fra stedet. Skrekkelig. Motbydelig. Hun manglet ordforråd, eller kanskje følelsene som skulle til for å beskrive den ytterste formen for ulykkelighet.  Tanken på å måtte forholde seg til noen av ansiktene hun så sendte henne inn i fortvilelse, og det var først da Sander kom at hun klarte å roe seg. Å skulle imponere med høflighet og sjarme stilt ovenfor regelrette monstre var ikke en god tanke. Jostein hadde imidlertid stor tro på at hun kunne bli en foregangsfigur også der, og at om noe kom de til å elske henne mer på grunn av at hun representerte noe så forskjellig fra det de var, og det de ble sett på som.
”De tror selv at de er monstre. Du trenger bare å vise dem at de ikke trenger å være det.”
Om det var slik eller ikke, og Eva merket hvor fordomsfull hun var, så hun ikke for seg at hun var løsningen på problemene i Akasinera. Hun forstod seg ikke på økonomi, og skjønte ikke hvordan Akasinera kunne være en gullgruve. Hun forstod seg heller ikke stort på geografi, så når Jostein beskrev områdets plassering som grunnleggende viktig, aksepterte hun det. Så langt hadde hun forholdt seg til gater og eiendommer, ikke landegrenser. Å tilbringe uker i strekk, og til sammen måneder i båt, i Ishavsdronningen som Jostein hadde døpt det splitter nye fartøyet sitt, fikk henne til å føle at verdenen var stor. Det var også der det stoppet.

Å tenke var ikke en del av jobben til Eva, og hun hadde nok av folk som kunne gjøre det for henne. Selv Sander så ut til å gjøre avgjørelser uten å involvere henne som mer enn en ettertanke, selv om han hadde sett brydd ut når hun påpekte det. Eva følte seg mer maktesløs enn noen gang med reisen foran seg, og det var kanskje derfor hun følte seg så irritabel mens hun ventet på at de sammen skulle legge en plan for oppholdenes nødvendige aktiviteter.
”Du trenger å være presentabel om en time."
Hun nikket, og veivet den smilende assistenten hans til side. Dusje. Kle på seg noe halvveis anstendig. Hun reiste seg uten entusiasme.
Eva hadde kledd seg i en trang, hvit bukse, og tredd på seg en kort topp hun innbilte seg at fikk henne til å se ut som en uinteressert tenåring. Hun hadde gått inn i huset, og opp trappen til Sanders gemakker, som bestod av en garderobe blandet sammen med et kontor. Her kalte de det eksentrisk, men Sander hadde også visse friheter. Ingen forventet at stylister skulle ha et normalt forhold til jobb.
"Eva. Det er godt å se deg. Hvor lenge er det siden nå?"
"Takk, Sander. Et par dager, tror jeg."
”Ikke mer? Du virker å ikke være helt til stede om dagen. Er noe galt?"
"Det er ikke noe spesielt. Hvem av vaktene er det som sladrer nå?"
”Ikke vaktene denne gangen, er jeg redd. Dette kommer rett fra Jostein.”
”Jostein? Da må det være alvorlig. Det går bra med meg. Jeg har mye å tenke på. Men det har jeg jo som regel.”
"Og så er det det med måten du kler deg på. Det er greit for min del, men jeg vet ikke om Jostein er like imponert."
Eva geipet, prøvde å forvrenge ansiktet så mye som hun kunne slik at geipen skulle bli motbydelig, og Sander brøt ut i klukking.
"Det har seg heldigvis slik at Jostein ikke er her akkurat nå, så da trenger vi ikke å snakke om det. Bare en vennskapelig kommentar, hva? Det jeg ville si er at timeplanen din begynner å bli klar for neste uke. Det er en fantastisk mulighet. Jeg gleder meg allerede til å legge ut på seilas, og se verden! Det trodde jeg aldri at jeg skulle få muligheten til. Og med ingen ringere enn Eva og Jostein Larsen. En opplevelse for historiebøkene.”
”Hvis du sier det.”
”Det vil jeg virkelig si! Det er ikke hver dag man tar del i å ugjenkallelig forandre verden.”
”Vi skal være borte i flere måneder.”
”Ingenting viktig ble gjort på en dag.”
Sander la ikke merke til ordkløveriet hennes, og det var like greit. En unaturlig pause oppstod imidlertid, før vennen hennes rakk å finne tilbake til de vanlige meningsløshetene deres.
"Noen ganger skjønner jeg meg ikke på deg. Vi er jo forberedt, men de forventer mer Eva denne gangen. Det kommer til å bli tatt bilder på bryggen, men bare et lite pressekorps. Det gjør det enklere å få frem det vi ønsker. En heltinne står ovenfor havet, og ingen vet hva havet skjuler. Monstre? Skatter? Prøvelser? Og en tilbaketur som ender i triumf!
"Det er bare så teit."
"Det får så være. Men ikke ordlegg deg slik. Det er ikke morsomt. Dessuten hadde du ikke klart å spille en uinteressert tenåring hvis det stod om livet ditt."
Hun nikket, og følte seg sørgmodig.
"Godt." Sander gled over i sin vanlige elskverdige tone. "Timeplanen er tilbake. Det er ikke det at du ikke lever opp til hva som kreves av deg, men som du sikkert forstår har bare dagen så mange timer."
"Jeg er ikke dum."
"Det vet jeg at du ikke er, Eva. Om du bare kan se på dette. Hvis du vil kan vi ordne en tavle på rommet ditt."
Hun ristet på hodet.
"Da vet du hva du har å gjøre. Og så ses vi …
"Timeplanen sier i morgen. Klokken åtte."
"Timeplanen har talt. Vi ses da."

Hun ble vekket klokken seks. Morgenforberedelsene tok den tilmålte timen, og nå pirket hun i en salat som skulle tjene henne til klokka elleve. Hun visste at hun måtte spise hele porsjonen, men i dag tok det visst lengre tid å få den i seg. Hun hadde ikke spesielt god matlyst, og hun trodde det var nervene hennes som spilte henne et puss. En vag tanke om at det ikke måtte skje igjen, det som hendte under avdukningen, forsvant under en overflate hun håpet at ikke symboliserte neste dags ferd. Fjernheten forsvant ikke helt, og hun følte seg kvalm når hun endelig møtte Sander på kontoret hans en time senere. I dag skulle hun for første gang møte noen av Josteins investorer, mennesker som brukte dagene sine i ulike styrerom. Eva trodde ikke det hadde noe med båter å gjøre, men var forberedt på å ta feil. Hvis hun forberedte seg godt nok på det slapp hun å stille spørsmål som fikk henne til å virke dum.
Møtet var annonsert, og hun regnet med at et visst pressekorps skulle stille. Hun var ikke forberedt på en hoiende mengde av ungdommer, mennesker som burde vært å skolen, men forstod omsider at hun var en del av en orkestrert ekskursjon. Måten de lente seg mot gjerdene som beskyttet henne på, som sultne og desperate mennesker på flukt, gjorde situasjonen nesten komisk. Det var en hunger her: en hunger etter henne. Hun var skapt for dette. Jostein var en stolt far der han førte henne langs gjerdet, stoltere enn Evas egen noen gang hadde vært, der han førte henne forover i sin ferd mot investorer som ville det samme som ham, en kapitalens familie som satset tungt på henne. Kameraer klikket mot henne som desperate insekt, og hun smilte som hun aldri hadde gjort det før. Hun visste ikke om dette var riktig strategi, og om det ikke var det fikk hun nok høre det senere, men den regnende oppmerksomheten fortjente ingen annen respons. Dette var en hendelse denne ungdommen, knapt yngre enn henne, kom til å huske, og hun følte at det minste hun skyldte dem var smil. De var ikke synderne. Det var ikke de som hadde ført henne hit hun var i dag. Og hun tenkte på desperasjonen deres som et ønske om at hun betydde noe - at de betydde noe - der Jostein ledet henne mellom gjerder som kunne vært dekket av stikkende torner uten at det hadde gjort den minste forskjell. Det var makten hun, nei, ideen om henne, hadde akkurat nå. Hun var en sensasjon. Og som om å gjøre skulptur av et ansikt var redningen for denne massen, en redning hun ikke forstod noe av, hylte de sin lidenskap mot henne. De vil ha en del av deg? Nei, de vil være deg. De vil ha deg, hver eneste detalj ved deg. Hvert eneste smil, hvert skritt, skapt for å pirre store og sultne øyne. Uvitende.
De trodde at hun var verdt det. Hvorfor skulle de ellers være her, unge og helt sikkert lovende borgere som i hennes øyne fornedret seg for det mest usle individ hun kunne tenke seg. Hun var en suppe av tanker og følelser, en suppe man ikke ville rørt på Stallen en gang. Hvorfor så ingen det? Var man virkelig så blendet av Josteins teknikker og visjoner at alt det andre, bestanddelene som utgjorde henne i dag, var blitt usynlig? De så på henne, og de så ingenting. Hun var ikke et tenkende individ: trengte ikke å være det. Hun ville ikke være det. Hun var en maskin der tastetrykk ledet til responser. En bevegelse, et ord, en grimase. I dag var dagen for smil. Det var det eneste hun kunne gi denne forsamlingen, et smil fra Eva Larsen som ikke endret noe, men som allikevel høstet frydefulle reaksjoner av kjærlighet til det de hadde foran seg. Så gåtefull. Så vakker. Et smil som var blottet for innhold.