Vårens skjønnhet: Del 2, Kapittel XIV

Avkastning og profitt
Hun leste ikke rapportene om seg selv, men det gjorde de som satt rundt henne nå. En suksess. Hun var en suksess. Eva Larsen var ikke bare en vare som kunne selges, men et investeringsobjekt for disse mennene, og hun spurte seg selv om det alltid var menn som investerte. Hun forstod seg ikke på investeringer, men nå lærte hun at å investere i Eva Larsen gikk over all forventning.
”Hvis vi ser på tallene.”
Hun visste at ingen regnet med at hun forstod noe. Josteins allierte ignorerte henne som best de kunne, men det viste seg å være utfordrende nok for mange av dem. Hun kjente igjen to ansikter, og det var også de som holdt øynene sine mest for seg selv. Leger fra instituttet i administrative posisjoner, som tidligere hadde kritisert Josteins etiske linje.
"Når vi ser på prosjektet ditt, som helhet, har det noen umiddelbare svakheter: For det første er ikke instituttet interessert i å kommersialisere denne formen for estetiske operasjoner på det nåværende stadium. Eva er det første kasuset vårt, og vi er fortsatt usikre på ettervirkningene av operasjonen. De etiske bekymringene vi hadde da du begynte prosjektet kunne settes til side fordi hun kom utenfra, men å tro at du skal kunne få en stadig strøm av utenforborgere for å forbedre og utvikle metoden bryter med intensjonen bak prosjektet. Om du i tillegg ønsker å videreføre denne blinde jakten på skjønnhet, gjennom andre prosjekter, kan ikke instituttet gå god for deg lenger."
"Jeg har ikke noe behov for at dere finansierer meg eller mine prosjekter lenger. Det jeg ber om er ganske enkelt at vi fortsetter samarbeidet. Dere har helt rett i at virksomheten min vil by på etiske utfordringer framover. Jeg har aldri holdt noe skjult for dere der. Eva var og er et unntak. Jeg ber heller ikke om noen direkte støtte. Etter i går kan dere umulig ønske å svarteliste meg lenger. Om vi ser på nedslagskraften allerede nå, og på entusiasmen Eva og forbedringene mine har skapt, er det ingen grunn til å tviholde på tanken om at vi skal fortsette å tilby denne formen for estetisk behandling bare i gitte tilfeller."
"Jeg ser at metoden har stor kommersiell verdi, men som sagt har vi store etiske betenkeligheter på dette stadiet. Vi ønsker ikke å svarteliste deg. Vi ber bare om at du utsetter alle former for kommersiell virksomhet til rådet har gjort en grundig gjennomgang av bivirkninger, psykologiske ettervirkninger, og at vi får en bedre forståelse av forbedringene dine som helhet. Dette handler ikke om at vi ønsker å ta fra deg patentene du allerede besitter, men vi ber om forståelse for at instituttet også ønsker å utforske metodene dine videre.
"Her må jeg påpeke at dere trår på farlig grunn. Jeg er ikke villig til å se nyvinningene mine hindret av manglende kunnskap om inngrepene vi gjorde på Eva. Alle former for forskning på dette området skal være under meg.
"Vi er imponerte over jobben du har gjort, Jostein, så du må ikke misforstå. Vi ber om at du utsetter kommersialisering, og at instituttet kan fortsette forskningen på området uhindret. Det finnes et kompromiss her.
"Jeg er villig til å utsette etableringen av et privat foretakende til etter reisen. Når det gjelder bruk av forskningen min krever jeg fortsatt at dere ikke bruker eller krever innsyn i mine patenter med mindre dere har skriftlig samtykke fra meg."
"Jeg tror det er det beste vi kan få til akkurat nå. Du lover at du kommer til å gjøre en ny vurdering når du … dere er tilbake?
"Selvfølgelig."
Papirer ble raslet med, og pakket sammen. Jostein ble sittende igjen med forsamlingen sin, og begynte forsiktig.
”Som dere akkurat hørte er det ikke noen umiddelbar fare for at prosjektet blir lagt på is. Jeg mener at å reise nå er svært gunstig, utviklingen tatt i betraktning, og jeg ser ingen grunn til at Terje ikke kan fortsette å ha administrativt ansvar over Kruts forretninger.”
”Men vi er i en overgangsfase. All logikk tilsier at du som ny hovedinvestor blir værende og tar deg av de umiddelbare ringvirkningene av denne nye satsningen. Vi pøser inn milliarder i dette prosjektet. Om det så langt har gått over all forventning, er det ingen garanti. Vi har flyttet store deler av likviditeten vår over i eksperimentell vitenskap. Dette er noe styret ikke er spesielt kjent med, og vi er usikre på om å gå inn med slike midler utelukkende på et feilt er konstruktivt for den videre utviklingen.
”Det vi glemmer da er at vi står ovenfor ikke bare en lukrativ virksomhet, men en virksomhet der vi vil ha monopol i en tid fremover. Jeg trenger ikke å overbevise dere, men Krut har gått inn i en ny tidsalder. Dere kan selvsagt velge om dere vil bli med på denne eventyrlige sjansen til å forandre verden, og jeg lover dere at overskuddet vil nå nye høyder hvis dere stoler på at jeg tar de riktige avgjørelsene fremover. Skjønnhet er ikke en ny bransje.”
”Du har selvfølgelig det siste ordet her, Jostein.”
”Da foreslår jeg at Terje fortsetter med å styre Krut investeringer over de neste månedene. Er det noen uenighet om det?”

"Det kunne gått mye verre. Det er kanskje en viss skepsis, men du er et ubeskrevet blad, Jostein.” Terje Blunk så forsikrende på Jostein, før han kastet et blikk på Eva som hun kvalte umiddelbart. Hold deg langt unna meg.
"Du sitter på et gullegg her, Jostein. Alle vil ha en bit." Blunk hadde tydeligvis ikke gitt helt opp. “Hva tenker du, Eva?”
”Ja, hva tenker du Eva?” Jostein virket oppgitt, og Eva forstod at sarkasmen ikke var rettet mot Terje, men mot henne. Terje Blunk burde visst bedre enn å prøve å involvere henne i samtalen. Det var ingen klør der. Bare kald visshet om at forsøket på å finne ut av hva Eva mente skulle kveles ved fødselen. “Eva har viktigere ting å tenke på enn hva nå enn dette er.”
”Jeg mente ikke å anta noe om hvorfor Eva er her i dag.”
Ikke for at du skal se på meg, Terje Blunk. Det kan jeg si med sikkerhet.
”Så la være. Dere har kanskje ikke hilst ordentlig. Vel, dette er min kone Eva. Rekk ham hånden, Eva.”
Hun likte ikke håndtrykket. Terje selv var for anonym til at hun orket å tenke på ham i det hele tatt. Middelaldrende, med en tupé som ikke hjalp det runde ansiktet hans.
”Med det ute av verden kan vi kanskje snakke om viktigere ting. Ting du har noe med.”

Eva brydde seg lite om finans og mindre om Josteins posisjon i styret. Hun brydde seg overhodet ikke om Terje Blunk, forstod hun nå, en mann som måtte like å høre seg selv snakke. Jostein hadde resignert til den stadige strømmen av ord, og så ut til å kjede seg der han lot de lange fingrene sine trampe en takt på styrebordet, men til slutt unnskyldte han seg. Eva fikk med seg et nytt håndtrykk på veien, og priset seg lykkelig over at Jostein ikke hadde oppgradert sin stedsfortreder til klemme-materiale. Utenfor styrerommet ventet Espen Berntsen, en kollega ved instituttet Eva nesten likte. Det var i seg selv et faretegn, og hvis Jostein la merke til det visste hun ikke om Espen ville bli med den på reisen likevel. En betrodd kollega, forsikret Jostein henne, men ordene var ment for Espen som forsøkte å bevise dem ved å la være å se på henne så langt det var mulig. Ekvipasjen deres var i stor grad ubeskrevet, og hun visste ikke hva hun skulle regne med fra de andre utvalgte. Et lite medieapparat, Sander og kanskje en kollega av ham. Nå Espen. Hun tenkte at om hun kunne velge, så hadde Lea vært en av dem som ble med, men hun hadde ikke sett henne siden hun forlot instituttet. Så snart hun kom inn på reisen, kriblet det i henne. Det var ikke en god kribling. Hun tenkte på det som om strømledninger var festet til henne, klare til å gi henne sjokk når en usynlig regissør ønsket det, og med disse sjokkene kom halvt bearbeidede minner tilbake til overflaten. Hun visste ikke alltid hva de dreide seg om en gang, men det gjorde henne mer frustrert og førte noen ganger med seg fysiske eller til og med verbale reaksjoner. Det var ikke galskap. Det fortalte hun seg selv. Aldri galskap. Psyken hennes hadde kanskje sprekker, men hun var ikke som moren sin. Hun skulle aldri bli noen forræder. Aldri bli en hore. Hvordan skulle hun uansett bli noe som helst annet enn Eva Larsen? Eva Larsen, helt til hun gikk ut på dato. Helt til hun mistet siste rest av bruksområde. Helt til Jostein ble lei.

Men først var det reisen. Eva visste at hun snart ville oppleve noe som var de færreste forunt, å forlate byen, og se restene av verden som befant seg der ute. Havet var fortsatt glitrende: mørkt og mystisk. Men det var også en grense, en annen type grense som enda færre krysset. Det var muren, igjen, men i en annen utgave. Alltid en mur. Igjen skulle Jostein ta henne ut i det ukjente. En båt skulle lastes med mennesker og ideene deres, med resultatet av års arbeide, et arbeid som hadde begynt lenge før henne. Nå hadde de imidlertid juvelen sin, og skulle finne ut hva den var verdt.

"De er redde. Livredde. Hver gang de forplanter seg kan de ende opp med en forvridd vanskapning, og det er ikke som at de ikke har brukt dette mot hverandre i en årrekke. Familier og konserner har falt sammen over mislykkede forsøk på å formere seg. Jeg har ikke løsningen, og sannsynligvis finnes det ingen løsning, men jeg har botemiddelet. Og ikke bare det: Operasjonene mine har en rekke fordeler sammenlignet med mye av det plastiske kvakksalveriet som eksisterer der ute. Når du opererer deg tar du alltid en sjanse. Hos meg er sjansen minimal. Jeg opererer ikke for at ansikt skal falle sammen noen år etterpå. Du er kanskje ikke perfeksjonen av metodene mine, men det er ikke så viktig. Tanken er at du stadig kan forbedres eller forandres, at ansiktet ditt er så godt som utskiftbart. Det er det som virkelig kommer til å skape ringvirkninger. Sensasjonen har knapt begynt. Skjønnhet baserer seg tross alt på symmetri innenfor et lite spektrum av forandringer. Når vi ser på hva du har blitt etter at jeg fullførte denne operasjonen er det unektelig imponerende, du er en av de vakreste ansiktene som har sett dagens lys, men det finnes mange vakre ansikter der ute. Du, derimot, er bildet på før og etter. Før operasjonen var du ingenting for oss, og nå selger vi det som at selv de utenfra blir mennesker med min behandling. Perfekte mennesker. Du er skapt til å være en sensasjon, ja, men du er også skapt til å romme håp. Du er skissen eller kladden, og idet du ble fullført ble du Eva Larsen, min elskede Eva og verdens prinsesse. Det er ikke bare en fortelling om et ingenting som ble til alt. Hvis du kunne bli det du har blitt, hva tror de selv at de kan bli? Selvfølgelig fungerer det ikke slik, men det er det disse idiotene tror."
"Så hva burde de tro?"
"Det, Eva, er et godt spørsmål. Jeg kan svare på det slik: Det jeg vil de skal tenke er at skjønnheten er det eneste hierarkiet som betyr noe. Hvis du er rik og mektig fortjener du å se bra ut og du fortjener å være ung og frisk. Det var slik jeg solgte det til Sverre. Når du har levd så lenge som ham er det enklere å se at det er det som betyr noe. Operasjonene mine løser kanskje ikke alle problemer, men jeg kan gjøre deg ung og vakker, og jeg kan få det til å vare. Og hva om jeg kan tilby noe mer? Jeg sier ikke at du fortjener å være stygg hvis du ikke lykkes i livet, men hvis du gjør det fortjener du å være umiddelbart gjenkjennelig som en som har lyktes. Produktene du omringer deg med, manerene dine og talen din kan kanskje utstråle klasse, men dette kan forfalskes. Det er du det beste eksempelet på. Ansikter, derimot, kan ikke det. Ikke når jeg er den eneste som utfører operasjonene, og de samme operasjonene er knyttet til selve maktapparatet."
Hun så ut av vinduet bak Jostein, på en fontene delvis dekket av en hekk som spyttet vekk en dyrebar ressurs uten å gi noe som helst tilbake. Snakket hans kunne ha fortsatt mot evigheten, og ingenting ville forandre seg. Eva skulle ønske at hun kunne tilskrive Jostein en form for ondskap, og at hun kunne respondere med avsky, men det var ingenting opprørende bak det Jostein sa. Enda et hierarki. Enda en grense mellom mennesker. Om det handlet om utseende, eller om det handlet om gjerder, om murer eller giftige hav, var de alle fanget i sin egen lille verden, som små bobler som ble tiltrukket av likheter, og gled sammen, skilte seg fra hverandre med en annen form, og fortsatte reisen sin mot uendeligheten. Josteins boble var bare større enn andres.
 
Mens de siste forberedelsene for reisen ble gjennomført fikk Eva nok tid til å reflektere over de siste ukenes hendelser, og kom fram til at hun tross alt var en suksess. Det var ikke som om interessen hun ble vist hadde utspring i henne som person, men det hadde hun heller aldri ønsket. Berømmelsen hadde mer til felles med et kostyme hun kunne kle på seg når det passet seg, eller mer korrekt: det passet Jostein. Hun beholdt friheten sin ellers, og for første gang fant hun fred i å bli ignorert av ham. Det hindret henne ikke fra å føle på forventningene som kom med eksklusiviteten, men så lenge hun opptrådde korrekt, viste innlevelse og vilje til å forbedre detaljer for at hver opptreden skulle inneholde noe spesielt, kanskje til og med ekstraordinært, var øvelse og trening like så mye en parentes i tilværelsen hennes som en total. Det var det hun fortalte seg selv.

Samtidig hadde Jostein samlet et lite pressekorps med innviede, som fikk små glimt av Eva, og som delte disse glimtene med hungeren til en utsultet tiger. Tilværelsen hennes ble ømfintlig kuratert for Innsidens masse,og en samling av eksklusive opptredener på private fester, mottakelser med kjente fjes og tilstedeværelse på diverse premierer virket å være en oppskrift alle var fornøyde med. Når pressekorpset nå samlet seg på en privat brygge for å ta farvel med sine utvalgte, sammen med celebre gjester som denne gangen inkluderte Thomas Evensen, trodde Eva at hun så Gunnar Sveen i bakgrunnen. Hun tenkte at hun måtte ha tatt feil, og gjorde ingen tegn til mannen etter dette første overraskede blikket, en sprekk i en ellers finarbeidet fasade. Det angikk uansett ikke henne.
Eva visste ikke hva hun gikk til, like lite som hun visste hva hun gikk mot da båten skulle legge fra kai. Hun vinket farvel, som seg hør og bør, som om hun ikke kunne vente på dagen de var tilbake på Innsiden, men uten å føle seg emosjonelt knyttet til stedet som hadde skapt henne. Bildene som ble tatt skulle slås opp, og mens de forlot Innsiden tenkte Eva at dette ukjente som nå skulle møte henne for ikke lenge siden hadde vært ikke-eksisterende. For ikke lenge siden hadd hune ikke vært klar over at det fantes andre byer. Når hun så tilbake på uvitenheten sin skjønte hun at hun burde ha forstått det, at Innsiden og Utsiden ikke kunne utgjøre en hel verden, men hva skulle hun kalle disse stedene som ventet der ute? Vel hadde de navn, men disse navnene betydde ingenting for henne. Hun hadde alltid tenkt på Innsiden som målet, som det udefinerte man kunne trakte etter, om man var spesielt dum eller eksepsjonelt smart. Nå åpenbarte det seg en tenkt verden, en verden over horisonten, og kanskje verdenen som ventet henne var bedre. Kanskje skrekkhistoriene om det forgiftede Akasinera var mer myte enn fakta? og kanskje Batani ikke var styrt av religiøse fanatikere? Hun skulle se stedene og få muligheten til å dømme dem selv.
Jostein hadde gjort alt klart. Det Eva trengte å gjøre var å gå de siste korte meterne, over landgangen, og vinke til massen som ønsket dem farvel, og som ville se dem trygt tilbake når Jostein fant det for godt å avslutte sin ekspedisjon i skjønnhetens navn. De andre byene var bare navn for henne. Akasinera, Batani, Lervate. Hun ramset dem opp for seg selv som om de kunne få henne i en dyp transe, som ville vare hele veien til den første av dem. Brosjyrene Sander hadde gitt henne blandet reklame og fakta, som hun forstod at var en av den virkelige sivilisasjonens mest fremtredende trekk.

Hun vinket iherdig. Vinket som om det kunne få hånden hennes til å falle av. Den rituelle bevegelsen var så innarbeidet i henne at hun kunne tenke på det som rutine, og som alt annet var vinkingen en del av et skjema for henne, et skjema der bestått skulle hukes av. Så mange skritt. Så mange sekunder. Så lange skulle skrittene være. Hun slapp heldigvis å regne seg fram til resultatet. Og mens hånden hennes antydet den samme halvsirkelen, igjen og igjen, som en pendel i en klokke, tømte hun hodet. Det ville være nok av tid til å tenke framover.