Vårens skjønnhet: Del 3, Kapittel III

Hakan Pereira
De skulle forlate Akasinera som helter. Eva visste ikke hva Jostein hadde lovet, eller hvordan han hadde lyktes så fullstendig med å få dem til å tro på lovnadene, men de siste tre dagene hadde blitt en seiersmarsj. Jostein hadde beseiret Akasinera, ved hennes hjelp eller rettere sagt tilstedeværelse. Hun hadde berørt dem som om hun var en helgen, og de hadde tatt på henne mens hun forsøkte å smile, forsøkte å gjøre det hun hadde lært var best mens hun følte på en så dyp avsky som et menneske var i stand til å føle. En stakkarslig mor med en halv arm hadde smilt himmelfallent til henne, forsøkt å rette den krokete ryggen sin og bedt henne om å velsigne barnet hennes, et barn som neppe kom til å leve til voksen alder, og hun hadde gjort det, som om det var Josteins kommando. Det var det jo også, hun hadde fått beskjed om å vise seg fra sin mest elskverdige side, men i dag var ikke smil gratis: De føltes som almisser uten noe definert mål annet enn at hun skulle føle seg jævlig. “Jeg kan ikke redde dere.” Hun ville skrike ordene. “Det er ikke fra meg eller Jostein dere finner løsningen på marerittet deres. Jeg beklager.”
Og det gjorde hun virkelig. Det hadde vært en prosesjon ned til havnen, hun hadde ikke noe annet ord for det, der man hadde sett på henne med store øyne, og hoiende og siklende munner hadde hyllet dem og det lille følget deres som guder. Hosianna.

En knapp uke hadde det tatt Jostein å seire over denne forvridde sivilisasjonen. Hun hadde selv blitt sentrum for heltedyrkelsen, men hennes oppgave i det hele, i dette menneskelige vidunderet som viste dem at de lot seg reddes, og at de kunne bli som de hadde vært, før Akasinera trakk dem inn til seg, skapte et ul av savn. Eva hadde vært som dem, og når de så på henne nå rommet hun tanken om at de også kunne bli som henne. Hun orket ikke å sette seg inn i historien til disse halveksistensene, deres nød og lidelser, men for å trykke ideene til Jostein så tett til seg kunne de ikke ha noen form for håp lenger. For dem var hun like mye maskin som menneske, en forlokkende speiling av dem selv, som de en gang hadde vært. Eva hadde bare et steinansikt for dem. Om de hadde skjønt at det var alt Jostein kunne tilby hadde det vært enklere, for var ikke dette mennesker? Fortjente de ikke håp og drømmer som alle andre? Eva brydde seg ikke. Hun kunne ikke. Ikke på den første forestillingen, der hun hadde blitt vist fram som en pervers variant av hva som hadde vært: hva hun hadde blitt til. Ikke når Jostein forsiktig hadde lagt ut om det nye samfunnet sitt, og framstilt det som at å bli som - nei - å bli henne, var mulig om man gjorde det lille ekstra, viste seg som sterkere, som mer kompetente, og som mer ambisiøse enn sine medborgere.
Da de ble invitert til rådhuset for å møte Hakan Pereira, sultanen, forstod Eva at Jostein hadde vunnet Akasinera. Hakan nikket med den oppsvulmede pannen sin, rytmisk som hammerslag, og Eva sanset at det skvulpet der inne: Betent væske som ventet på å sprute ut kunne få hele ansiktet hans til å eksplodere som en bristende demning hvis han ble for opphisset. Da hun først la øynene på denne mytologiske misformelsen hadde hun ikke en gang lagt merke til at den høyre armen var kortere enn den venstre, som hang slapt ned. Hun tok seg i å rekke fram hånden først etter at det var for sent, men Hakan Pereira hadde ikke blitt fornærmet. Når han snakket lallet han litt med hodet, og hun undret seg over om han var fullstendig til stede. Det var han. Han snakket kanskje utydelig, nesten mumlende, men Eva så snart at Hakan var fullstendig til stede, og at han kanskje til og med aktivt brukte lyten for å virke dummere enn han var.
”Så det du sier er at du kan helbrede oss?”
”Det er et stort ord. Jeg kan bøte på lidelsen. Du, Hakan, fortjener den fremste hjelpen Innsiden kan tilby. Med den siste tidens nyvinninger, med det ansiktsløse samfunnet vi søker, vil individer som Eva ta form hos oss, og jeg og mine investorer ser ingen grunn til at Akasinera ikke skal nyte godt av ekspertisen til meg og andre.
”Du er kirurg, ja?”
”Kirurg. Noen vil kalle meg visjonær, men det er opp til andre å bedømme. Jeg er den fremste eksperten på estetisk kirurgi Innsiden har, og med Krut i ryggen har vi nesten ubegrensede midler: Midler som også kan komme Akasinera til gode.”
”Og hva ønsker dere? Det vanlige, går jeg ut fra. Billige råvarer. Lave importskatter. Jeg har hørt leksen før.”
”Det du ikke har hørt er hva jeg kan gjøre for å hjelpe dere med... senskadene.”
”Hva kan du gjøre?”
”La meg begynne med: Mer enn det som tidligere var mulig. Alt lar seg ikke reparere, som dere så smertefullt har erfart her ute, men det som lar seg ordne... La oss bare si at Eva ikke alltid så sånn ut.” Jostein gravde i mappen sin.
”Jeg forstår.”
”Det er mye å forstå: Mye å ta innover seg. Og mye som er eksperimentelt enda. Hvordan behandler de hodet ditt nå?”
”Tapper hevelsen en gang i uken. Smertestillende.”
”Og hvor lenge har du igjen?”
”Hva behager?”
”Jeg er lege, Hakan. Hvis jeg skal hjelpe dere må du være oppriktig. Hvorfor ikke begynne med deg selv?”
”Kanskje et år. I beste fall to... Neppe mer.”
”Jeg kan gi deg noen til. Og mine eksperter skal se hva de kan gjøre med væskingen.”
”Hva mener du?”
”Vi kjenner til lignende skader. Har behandlet tilfeller som ikke er ulike fra ditt. “Hadde jeg vært her tidligere kunne jeg gjort mer. Tenk på hva vi kan gjøre for Akasinera.”
”Jeg må rådføre meg med våre eksperter. Men... vil du spise middag hos oss i morgen? Det er alltid bedre å snakke under mer avslappende omstendigheter, synes du ikke?”
”Gi meg klokkeslettet. Jeg er alltid presis, og hvordan kan jeg si nei til å møte familien din? Det er sikkert noe jeg kan gjøre for dem også.”
”Det håper jeg. Virkelig.”

Det lille, patetiske forsøket på å skape nærhet som avsluttet møtet mellom Hakan og paret Larsen forandret ingenting i Evas øyne. Hvis Hakan hadde ønsket å overbevise dem om at han var deres billett inn i denne uhorvelige virkeligheten, virket han så desperat at forhandlinger ble nærmest overflødige. Han kunne like gjerne ha gitt dem stedet, og Jostein fant en stolthet i det som fikk det til å gå gysninger i henne. Om Akasinera overlevde eller ikke, og hun var langt fra overbevist om at det fantes en framtid, var Josteins interesser ikke Hakans. Akasinera virket i seg selv som et perverst eksperiment, hvor selv det mest levende og spralende bar preg av forråtnelse og død. Eva undret seg over hvordan en yngre henne hadde opplevd disse sanseinntrykkene - Var hun virkelig så fjern fra sine egne røtter at hun kunne la seg forferde av sanseinntrykk som en gang hadde vært nær hennes virkelighet? - og forsikret seg selv om at det ikke var det samme den gang. Selv i Slummen hadde man følelsen av at Innsiden var der. Man hadde noe fantastisk å trakte etter, og noe å håpe om. Livet var ikke en serie overgrep som ventet på å bli overgått av noe mer grusomt. Hvis Akasinera hadde en sjel, var den ikke i Hakan Pereiras besittelse, for han var den største overgriperen av dem alle. Hvordan kunne man ellers se på mannen som ledet denne selvmutileringen?

Det føltes godt å forlate Hakans kontor på rådhuset, men allerede i gangene, i trappen, kom følelsen av en mer utpreget og byråkratisk verden henne ikke til unsetning. Maskiner spyttet uendelige mengder med papir som ble fraktet mellom rom i en desperat dans av prioriteringer og bemidlinger. Hvordan kunne noe så korrupt kreve denne papirdansen for å være mulig? Kontorer hadde navn, dører hadde titler, og alt dette bidro, måtte bidra, til det som møtte henne utenfor bygningen, når hovedddøren nå åpnet seg foran henne før den smalt igjen, og to vakter trakk seg nærmere hverandre for å beskytte dette aller helligste, denne bygningen om like gjerne kunne vært av mansje.  

”Jeg har han i min hule hånd.” Jostein smilte opprømt, og Eva visste at han var fornøyd: at smilet var rettet mot ham selv. De ble plukket opp av ambassadens bil, og snart var de igjen hjemme hos Flyland. Eva unnskyldte seg selv mens Innsidens to utvalgte gikk inn på et kontor for å diskutere, og ble overrasket da Jostein kom tilbake nærmest øyeblikkelig.
”Han er enig med meg. Dette er den beste sjansen vi har hatt for å legge dem under oss. Og ingen vil si at de ikke tjener på det selv også.”
Hvem var ingen? Eva visste ikke hvorfor han brukte ordet på denne måten; om det var for å forsvare seg selv; eller om han ikke så noen bakside ved denne innledede avtalen om å redde en verden fra både seg selv og naturen, naturen som hadde snudd seg mot den etter krigens utenkelige overgrep.  
”Ikke bare er dette et gjennombrudd i å videreføre handelsavtaler mellom byene, det ville også bety at vi på sikt vil kunne nyte godt av Innsidens imponerende teknologi og infrastruktur, og få tilgang på avgjørende helsetjenester. Det er det han vil si, Flyland?”

Det viste seg å være en nærmest ordrett gjengivelse av hva Hakan Pereira sa to dager senere, kringkastet over radio til hele Akasinera. Han sa andre ting også, men det var akkurat dette Eva bet seg merke i mens hun og Sander satt og drakk middelmådig kaffe fra et skrumpende lager. “Vi har mer på båten, ikke sant?”
Sander virket tankefull, men ble vekket av forsøket på å få igang en samtale.
”Hva? Jo, selvfølgelig. Skal jeg snakke med Jostein? Han kan sikkert sende noen fra ambassaden...”
”Høres jeg bortskjemt ut?”
Sander dro på det, overrasket, men resignerte til slutt. “Selvfølgelig ikke. God kaffe må man ha.”
”Med tilstelningen hos sultanen har jeg iallfall drukket mer dårlig sprit enn jeg har gjort siden jeg var liten.”
”Sultanen, ja. Hvordan gikk det?”
”Etter planen. Jeg har ikke noe mer å si enn det.”
Men hun hadde tanker.
Eva visste ikke nøyaktig hva Jostein hadde tilbudt, langt mindre hvor mye av det han var i stand til å levere, men hun visste at med håp kom skuffelse. Det gjorde ingenting med humøret til Jostein, og hvordan han og Flyland nå virket som de hadde vokst opp sammen, for de behandlet hverandre som gamle venner. Seieren deres, som de nå forestilte seg i brede ordelag, gav dem begge noe de ønsket seg. For Flyland var det prestisje ingen som så langt hadde vært utstedt i Akasinera hadde nytt godt av: stedet som så langt hadde vært punktumet for flere ambassadørers ambisjoner. For Jostein? Han trengte en alliert. Han trengte mennesker som ikke bare kjente Akasinera, men var både villige og i stand til å sette et skjønnhetsregime i gir, og føre Akasinera inn i en ny tidsalder, som et proto-prosjekt for den Innsiden Jostein ønsket å skape når han kom tilbake. Jo mindre tenkt om møtet med familien til Hassan, jo bedre, fra hennes side. Hun hadde følt seg som en kongelig på besøk hos fjerne slektninger: Ikke like fremtredende i hierarkiet, men med en skamløs vilje til å underlegge seg og hengi seg til både autoriteten til Jostein og egne perversjoner. Hakans konkubiner så riktignok nærmest normale ut, nøye utvalgt som de sikkert var etter det samme prinsippet som drev Innsiden, men hans foretrukne, hans kone, kunne ikke måle seg med disse unge ofrene med noe annet enn den giftige tungen sin, tøylet av Hakan og Josteins tilstedeværelse. For henne var Eva bare enda en ung og håpefull: enda en rival som ville ha sin tilmålte tid i Hakans gunst, før han kom tilbake til henne. Alle kvinner representerte en trussel for henne, for Lavia Guiteres som de en gang hadde kalt henne. Deres Lavia. Engelen Lavia. Det var det som var tilnavnet hennes, og Eva tvilte på at det var fordi hun var så ren og pur. Hun hadde overlevd der hundrevis av andre hadde bøtet med livet, og sikkert på Lavias oppfordring også.

Lavia, den giftige. Lavia, som hadde født Hakans hans kjæreste eiendel, sønnen Marcelo. Marcelo som lenge hadde vært så frisk og lovende, som hadde vært sin fars øyenstein og sin mors kjæreste premie, og nå var i ferd med å dø. Kunne Jostein redde lille Marcelo? Ja. Og hun visste ikke om det var sant eller om det var enda en råtten løgn, som alt annet hun så og følte om Akasinera.

Jostein skulle ri Marcelos liv hele veien til perleporten. Helt til Akasinera åpnet seg for hans føtter ville han sørge for at den lille perverse skapningen holdt seg i live, og så ville han forkaste alle intensjoner som ikke hadde med hans prosjekt: Hans visjon å gjøre. Dermed fikk Eva gleden av en ny runde med avdukninger, med offentlige opptredener, med sosiale sammenkomster, muligheter til å hate Akasinera som hun egentlig burde følt medlidenhet med. Hun var smertelig klar over det. De pintes her. Pintes av Hakan, slik de fremover skulle pines av Jostein, Jostein som lovde dem hennes bilde.
 De siste dagene hadde ikke oppført seg som hun ville. Oppholdene på hotellet mellom arrangementer var uutholdelige. Hun følte at hun duppet i vannskorpen som en oppblåst kropp. Når hun var synlig betydde det mindre enn når hun var for seg selv. Det var det som gjorde henne mest fortvilt. Hun hadde alltid vært tiltrukket av melankoli, selv lenge før hun lærte at det var et ord, men akkurat nå ble hun nærmest kvalt av selvmedlidenhet. Hun bar på for mye, og var maktesløs i å kvitte seg med børen. Fantasien til befolkningen var hvileløs, og hver gang hun viste seg hadde hun blitt mer eterisk, vanskeligere å få grep på for de som falt for hennes føtter som om hun var den nye Laviaen deres, engelen. Hun følte seg ikke beæret. Hun følte seg hul. Hulheten fulgte henne inn i rommene deres, som en talisman som kunne henge over døren og holde onde ånder vekk for en stakket stund. Andre ganger slo hun ned som en åpenbaring blant Josteins nye forretningspartnere, et tegn på at lykken stod forhandlingene bi. Hun tenkte at når de endelig forlot pølen, ville Hakan reise et alter for henne, og at det kom til å bli stående der til spott og spe for sunn fornuft lenge etter at både hun og Jostein var begravet.

Ting skjedde med alt annet enn henne, og selv om hun var lettet over å nå kunne forlate fordervelsene, var det langt fra slutten på ekspedisjonen deres. Det var nye skrekkeligheter å oppdage, og nå som hun tok Espen i hånden og ønsket han lykke til med å etablere det som i samarbeid med ambassadør Flyland skulle bli Josteins første handelspost, så hun betenkelighetene manifestert i det slitne ansiktet hans. Kaptein Ditlevsen virket lettet over å forlate havneporten, men når hun så på Jostein så hun ingenting som lot seg lese. Han stirret ut mot havet, ikke tilbake mot Akasinera, og uten at Eva forstod hva han så på, forstod hun at dette noe var så altoppslukende at ingenting ville få ham til å vende blikket, og se seg tilbake.