Vårens skjønnhet: Del 3, Kapittel VII

Ved reiseslutt
Gårsdagen hadde endt i stillhet. Jostein hadde forstått at dagens kamp var tapt, og Lynes viste ingen interesse for å gni inn resultatet av dette møtet, Josteins første store nederlag. Eva håpet at det ikke ville bli hans siste. Batani var tapt, så mye kunne hun si med sikkerhet, og hva som gjenstod for denne pilegrimsferden visste hun ikke. Fra Akasinera til Batani, og fra Batani videre til Lervate. Når hun nå våknet til en ny dag var Jostein allerede stått opp, og hun fant ham sittende ved kjøkkenbordet hvor han snakket animert med ambassadøren.
”Det er selvfølgelig ikke slik at jeg vil bagatellisere det som skjedde hos denne Gravelli, men jeg har fortsatt forhåpninger om at det finnes andre i militæret som ønsker å støtte fremtid og fremgang. Eva? Det er godt å se deg. Hva skjedde egentlig på kammerset til Gravelli? Du kan ikke klandres for dette, det er åpenbart. Gravelli viste seg å være en helt annen mann enn jeg trodde. Han kunne ha vært mer ydmyk, synes dere ikke? Men alle er ikke like åpen for forandringer. Det er bare naturlig. En ny dag skal gripes. Batani om morgenen er noe for seg selv. Men hva skjedde, Eva? Sa han noe jeg trenger å høre?”
Skrekkscenarioet satt fortsatt i kroppen hennes, og først nå skjønte hun at Jostein måtte være lykkelig uvitende om hendelsesforløpet på bakrommet. Hun hadde ikke blitt solgt. Ikke til Gravelli. Lynes så brydd ut, og hun undret seg over hvor mye han visste.
”Jeg tror ikke Gravelli hadde noe annet han ønsket å gjøre enn å vise deg og de andre gjestene hvor mektig han er.”
Eva var ikke villig til å ta hintet. “Du lot ham ydmyke meg.”
Og Jostein kvapp til, som om kommentaren hennes utløste en traume Eva aldri ville kunne forestille seg hvor satt.
”Ydmyke deg? Han utnyttet selvfølgelig situasjonen, men jeg tror ikke det hadde noe med deg å gjøre. Hvem ville ikke ønske å møte deg på tomannshånd?” Jostein lo anstrengt. “Jeg håper han ikke gjorde deg ukomfortabel.”
”Ukomfortabel?” Eva gjentok ordet, men ikke med sinne. Hun følte seg hul, og det var slik ordet også kom ut: Som et substansløst hvisk og en resignasjon. Hun balanserte på en knivegg, forstod hun nå. Lynes kremtet, og hun forstod at han ønsket å redde situasjonen: At Lynes var overbevist om at akkurat dette ikke skulle eskalere, i det minste ikke her, nå, mens han var i nærheten. Og hun spurte seg selv: Bryr jeg meg? Lynes ønsket kanskje å beskytte henne; å unngå en konflikt som Eva skjønte at ville være katastrofal for hennes relasjon til Jostein, og som potensielt kunne ødelegge henne. Om det psykiske overgrepet fra Gravelli var noe hun måtte leve med, hadde Josteins inngripelser vært med henne lenge nå: Kanskje de ville fortsette å være det, uavhengig av hva hun valgte å si, og hun endte opp med å tenke pragmatisk. Det ville ikke komme noe godt ut av det om hun fortalte sannheten: ikke for henne. Men å fortsette dette narrespillet i Batani, nå som alle helt sikkert allerede visste hva hun egentlig var, hva Gravelli hadde gjort henne til, og Jostein uten å vite det hadde blitt latterliggjort, som hun nå skjønte at var Gravellis egentlige motivasjon, ville heller ikke gjøre noen av dem godt. Jostein fortjente det kanskje, men det var hun som var offeret for en ytterst kalkulert ydmykelse rettet mot dem begge. Og hvordan ville Jostein oppfatte det? Om hun i hans øyne var en fallen kvinne nå visste hun ikke hva hun kunne forvente. Fullstendig ødeleggelse i form av å falle på sjøen mens ingen fulgte med? Det var det minst skremmende hun klarte å forestille seg. Om hun svarte på en måte som eskalerte situasjonen ville det lede inn i katastrofe.
”Han truet meg på livet. Lovde at om vi ikke forlot Batani i dag skulle han sette himmel og helvete i bevegelse, og at vi aldri kom til å forlate dette forbannede stedet.”
Lynes smilte oppmuntrende.
”Han kommer til å torturere deg. Han kommer til å voldta meg. Vi kommer til å være skygger av oss selv når vi forlater denne verden. Det var det han sa.”
”Dere forlater Batani i dag. Jeg kan ikke garantere for sikkerheten deres, og jeg er ikke forberedt på å håndtere en diplomatisk katastrofe heller.”
”Forlater?” Jostein virket for sjokkert til å reagere med sinne. “Jeg nekter å la meg kjeppjage som en annen amøbe. Det finnes diplomatiske regler, og jeg er beskyttet av dem. Jeg har forstått at du ikke liker meg, Lynes, men jeg er en borger, en fremtredende borger. Hvor mange fra Innsiden befinner det seg her? Jeg nekter å tro at Gravelli eller noen andre ønsker å eskalere et allerede anstrengt forhold.”
”Du kan nekte å tro det. Men du er en farlig mann, Jostein. Batanerne er ikke klare for ideene dine, og om du skulle få støtte vil det utvikle seg, nei jeg tør ikke tenke på det etter igår. Det er min sterke anbefaling at du og Eva forlater Batani allerede i dag.”
”Jeg nekter.”
”Hva er det du nekter, Jostein?”
”Jeg lar meg ikke pille på nesen av disse... disse bøndene.”
”Men hva har du i ryggen? Meg? Som du må ha forstått er jeg ikke interessert i å, nei, kan ikke støtte deg.”
”De kommer til å storme ambassaden. Husker du hva som skjedde med den gamle kongen?”
”Kongen? Jeg ser ikke hva den perverse gamle adelen har med dette å gjøre.”
”De hengte ham. Hengte ham for forbrytelser som, om jeg tør si det, det enda ikke finnes særlig dokumentasjon på at faktisk skjedde. I dette tilfellet trengs det heller ikke videre dokumentasjon. Du er en gjest, Jostein, og besøkstiden din er i ferd med å gå ut.”
Eva visste ikke lenger om Lynes bløffet. Om han gjorde det var innstendigheten hans mer enn overbevisende.
”Og Lervate... Lervate har langt sterkere bånd til Batani enn hva de har til Innsiden.”
”Du kan ikke alvorlig mene at vi skal avslutte denne reisen?”
”Jeg mener at dere må. Du har tatt deg vann over hodet, Jostein. Kanskje du har sett deg blind på suksessen fra Akasinera: Men som vi sier: Batani er ikke...”
”Jeg vet utmerket godt hva dere sier.”
”Så ta til fornuft, Jostein. Om ikke for din skyld, så for diplomatiet vårt: for borgerne som befinner seg her i Batani. Jeg hører at du gjør store ting for Innsiden. Dra hjem. Kanskje kan vi sende diplomater på sikt. Men dette er ikke øyeblikket til å flørte med livet ditt. Du er fortsatt ung, Jostein. Din tid vil komme. Men hør på meg og ta tiden til hjelp.”
”Så hjem? Med uforrettet sak?”
”Hjem. Det høres ikke så ille ut, gjør det det?”
Jostein ristet omsider på hodet, før han mumlet et enkelt ord:
”Nei.”

Da de la fra kaien i Batani samme kveld var Jostein allerede overbevist om at å snu var det eneste riktige. Lervate var ikke lenger en del av puslespillet, og Innsiden lokket ham nå med sitt lys: Der kunne drømmen om Eva bestå. Der kunne sivilisasjonen tilpasses hans regler. Innsiden var Josteins enemerke: Hans hjem og hans vugge, og det virket som at han ikke lenger var overbevist om at denne reisen ut i det ukjente hadde vært en god idé til å begynne med.
”Jeg var aldri ment for oppdagelsesferder.”
Kaptein Ditlevsen smilte til Eva. Hun syntes det var et hovent smil, og kommenterte med en sur mine.
”Så vi skifter kurs?”
”Vi skifter kurs, kaptein.”
Kapteinen tenkte åpenbart sitt, men var klok nok til å ikke dele disse tankene med Jostein. Reisen tilbake skulle bli kortere enn Eva først trodde: Hun forstod at trusselen fra piratene ikke var større enn at de nå skulle ta sjansen for å spare de ekstra ukene det tok å reise via Akasinera. Hun visste ikke om hun skulle føle seg lurt. Tanken på en ny måned alene med Jostein gjorde henne imidlertid vennligere innstilt til overdrivelser og dramatiske formuleringer. Skipet var lastet, og nå durte motoren der de ble eskortert ut av havnen uten spor av pomp eller prakt. Bare enda et skip, som dro fra Batani med lasterommet fylt. Synd at det var med brutte drømmer.
Sander lot ikke det påvirke seg, og snart tøyset og lo de mens Batani by forsvant i horisonten. Jostein hadde forlatt dekket umiddelbart da de la fra kai, og Eva visste bedre enn å forstyrre ham. Hva skulle hun si? Sannheten om møtet med Gravelli virket mindre viktig allerede, og hun tenkte at snart ville det være enda en parentes i fortiden hennes. Like greit. Ingenting å se tilbake på, ingenting å tenke på. Bare en hendelse som ikke påvirket henne nevneverdig. Ingen trengte å vite noe. Og selv om Lynes mistenkte, eller visste: Hun kom aldri til å se ambassadøren igjen.
Reisen fortsatte uten overraskelser. Jostein, som regel for seg selv. Sander, ved siden av henne. Noen ganger ønsket hun at det var Sander hun var gift med. Ekteskapet hadde kanskje vært en formalitet, men det var enklere å være sammen med noen man likte. Etter Batani var hun langt fra overbevist om at skjønnhet i seg selv var nok, at etikette og skikker var nok til å overbevise Innsiden. Hva hadde egentlig skjedd denne tidlige vinteren, disse korte månedene hvor hun ble en sensasjon? Hun følte seg som en storm fanget i et vannglass, ikke upassende omstendighetene tatt i betraktning, og undret seg over hva som ventet dem når de nå kom tilbake: Jostein som arvingen av et imperium, mens hun selv kanskje bare hadde vært et vindblaff. Det føltes som hun måtte gjenreises, kanskje til og med restaureres, og det siste skremte henne. Hvis Jostein var i stand til å forme kroppen hennes var han kanskje i stand til å forandre andre ting også. I sitt stille håpet hun at det var omstendighetene og ikke Jostein som hadde skapt en merkevare; at Eva ikke lenger var markedsførbar når de nå snart skulle mottas av Innsiden. For hva hadde skjedd mens de var borte? Hun var skapt for uvitenhet. Du trenger ikke å kunne det. Du trenger ikke å forstå. Hadde hun lagt på seg i det siste? Det var det som betydde noe.

En begivenhetsløs ferd passet henne utmerket. Jostein hadde ingenting å si om noen mottakelse, og snart forstod hun at det ikke var en del av planen, i det minste ikke lenger. Han virket fortsatt preget av Batani, stedet som ikke var som Akasinera eller Innsiden, og hun tenkte at oppholdet hadde preget ham mer enn han ville innrømme, i det minste ovenfor henne. Uken gikk, og omsider fant de tilbake til språklig kommunikasjon. Han spurte ikke om Gravelli. Hun gjorde sitt beste for å være høflig, for å smile på de riktige stedene, og snart var det som om Jostein igjen våknet, som om dvalen som hadde vært reisen var i ferd med å slippe taket i ham, og de nye utfordringene som ventet dem på Innsiden vekket interessen hans. Kommunikasjonen med styret i Krut-konsernet tiltok. Hun var ikke interessert i det som ble sagt, men satte pris på en levende ektemann og reisefelle. Gode dager, tenkte hun, dager med håp, dager med drømmer. Hun visste at virkeligheten ville innhente henne, men akkurat nå var verden tålelig.

Da hun igjen kjente Innsiden under føttene sine var hun håpefull. De gikk ved siden av hverandre til den ventende bilen, og uten at hun tenkte over det forstod hun at Jostein holdt hånden hennes. Hun smilte. Det føltes nesten riktig.