Vårens skjønnhet: Del 4, Kapittel I

Djevelen og barnet:
Spillet begynner 
Eva hadde satt pris på om historien sluttet der. Det formelle ekteskapet de inngikk samme høst plaget henne ikke, og med vinterens stillstand slo hun seg til ro med at hennes tid var forbi. Det føltes som at Jostein hadde glemt henne der han fortapte seg i sitt arbeid med å forandre Innsiden, en prosess hun enkelt kunne utelates fra. Reisen hadde jo vært en stor påkjenning, og hun trengte å ta tiden til hjelp for å komme seg. I mellomtiden kunne hun stues vekk, og selv om hun gjorde øvelsene sine for å holde kroppen i stand til å opptre trodde hun ikke at det ville bli nødvendig å være den versjonen av Eva Larsen igjen. Hun hadde utspilt sin rolle, og hva Jostein gjorde med resultatet av hennes korte stadium som sommerfugl var hans sak. Snart sluttet hun å telle dagene med gru for hva som ventet henne neste gang. Snart sluttet hun å tro at farer stadig truet. Ikke enda.

Og slik ble også livet hennes. En nagende frykt for det som hadde vært, avbrutt av rasjonaliseringen av hennes nye hverdag. Ikke noe å se her. Ikke noe å gjøre her. Kom deg videre. Hun visste ikke mot hva. Eva forstod at viljen hennes hadde blitt uopprettelig skadet et eller annet sted på veien, at ingen overbevisninger gjenstod. Hun hadde ikke ønsker. Hun hadde ikke utsikter. Hun eksisterte. Det var den nye sannheten. Eva eksisterte, uten at hun klarte å få grep på hvorfor. Livet hennes, i en alder av tjue år, føltes utlevd, uthulet, og om hun var en gruve hadde den nå gått tom. Det var ikke lenger kapital å hente. Jostein hadde beveget seg til andre jaktmarker, og hun satt alene igjen, uten noe ønske om å følge etter. Uker. Måneder. År med stillstand. Så kom Jostein tilbake.

Og Jostein hadde bestått. Hva han ville med henne var ikke umiddelbart åpenbart, men han var tilbake. Hennes ektemann, så lenge en vag idé om noe som hadde vært hadde kommet tilbake og hentet henne fra loftværelset som hadde blitt hennes: Larsen-eiendommen. Her hadde hun blitt ivaretatt. Behov hadde blitt dekket som om Jostein følte at han skyldte henne noe, tross alt. Hun tenkte på gesten som obskøn når han nå smilte til henne, og smilet stakk henne dypere enn hun hadde forestilt seg at Jostein noensinne kunne skade henne igjen. Det rommet et håp. Men et håp for hva? Hun forstod ikke. Hun trodde det var slutt. Hun hadde overbevist seg selv om at det var slutt. Og likevel...

Jostein var ikke en mann som la mye imellom.
”Jeg har bestemt meg. Det er på tide at jeg får barn.”
Eva ble overrasket. Skillsmisse etter alle disse årene. Et endelig punktum. Hun skulle trå til side for den neste, og hun håpet at Jostein hadde funnet om ikke kjærlighet, så i det minste noen som ikke var som henne. Hun hadde vært det fødte offer. Kanskje denne nye kvinnen ville motstå ham, ville anskaffe seg en kile der kjærlighet kunne slippe inn. Kanskje Jostein ikke ville ødelegge mer. Men frihet? Hva skulle hun med frihet?
”Så tiden har kommet?”
Jostein så spørrende på henne. “Det er en måte å si det på. Jeg beklager at jeg ikke har vært her for deg, men nå, vel, ting har forandret seg. Jeg har forstått. Jeg vil virkelig reparere dette. Jeg vet at du har vært gjennom mye, Eva. Gudene skal vite at det har jeg også. Men jeg forstår mer nå. Jeg tror ikke at vi noensinne kan elske hverandre. Men la meg gjøre det opp for deg. La meg gi deg en sønn.”
Det var hennes tur å stille spørsmål, men ansiktet hennes var en fold. “Det er du som bestemmer.”
Jostein virket nesten trist mens han nikket. Han var grepet av melankoli, eller hun innbildte at han var det. “Vi trenger selvfølgelig tid. Jeg tror ikke at dette er noe som skjer over natten. Faen heller. Jeg vil ikke at det skal skje over natten. Det er mye som... nei, du skjønner hva jeg mener.”

Eva skjønte like mye som hun ikke skjønte. En fiks idé? For Jostein måtte ha en tanke bak dette. Etter Batani hadde han gått fra seier til seier, og uten henne. Hva hadde forandret seg? Og hun tenkte at tiden de hadde hatt sammen tross alt var noe annet enn dette, denne skyggetilværelsen. Om hun skulle være en livmor for ham var det noe som minnet om en funksjon. Noe som var hennes eget. Men om hun var forandret var ikke genene hennes det. Hun husket knapt seg selv, den hun hadde vært. Stygge Line. Hva ønsket Jostein fra dette stygge, dette kanskje til og med motbydelige hun hadde tatt med seg fra utsiden. Dette som han hadde lagt sin vilje og sjel i å utslette.

Det hun skjønte var den åpenbare sannheten. Ingen dum spøk. Ikke et narrespill. Hun skulle ende opp som mor. Rollen hadde hun aldri forutsett, men Josteins avkom ville forme om ikke resten av livet hennes så iallfall den overskuelige delen av det. En mennneskelig fabrikk for Jostein Larsen. For genene hans, upåklagelige. Og hvis dette barnet ikke levde opp til forventningene hans: Ville han gjøre med det som han hadde gjort med henne? Et skjebnens puss hun lovde at hun aldri skulle bry seg om. Josteins. Barnet var og ville forbli Josteins. Hun betrygget seg med det. Hun kom ikke til å trenge å gjøre annet enn å presse cellene ut. I seg selv dramatisk nok. Men følelsene hennes skulle forbli hennes egne. En sammensetning av kjøtt skulle skape en annen sammensetning av kjøtt. Der sluttet det.
 
Hvorfor, Jostein? Hvorfor meg? Hvorfor oss? Hun skjønte ikke hva han tenkte på. Hun hadde aldri gjort det. Men å innordne seg: Det kunne hun.
”Jeg skjønner.” Hun visste ikke hva hun skjønte.
”Du lurer kanskje på hvorfor jeg er tilbake. Eller hvorfor jeg forlot deg. En feil, og noe jeg angrer på. Du er den originale. Det er sannheten. Det er noe jeg har tatt innover meg. Jeg har et ansvar for deg. For oss.”
Og hadde han ikke det?
”Jeg skjønner at det vil ta tid.”
”Tid har jeg alltid hatt nok av.”
”Så du forstår meg?”
”Jeg forstår.”

Og det var det som ble sagt den dagen. Jostein klemte henne. Hun frøs i armene hans. Avsky hun ikke kunne gi slipp på. Når skulle dette begynne? Og når skulle det slutte? Lenge, for lenge. Hun skjøv ham ikke vekk, kjente lukten av ham, kjente armene klemme henne som om han savnet omfavnelsen, eller kanskje omfavnelser. Jostein, så naken i disse øyeblikkene. Han viklet seg fra henne. En bittersøt følelse. Hun skulle jo hate. Hun skulle jo la være å bry seg, føle ingenting. Men Jostein var et menneske nå. Mennesker trengte hverandre. Reparasjoner som førte til nye problemer, problemer som måtte repareres igjen, og hun ble kvalm av tanken på at dette mønsteret ville fortsette inn i evigheten. Om ikke mellom henne og Jostein, så mellom etterkomerne deres, mellom mennesker, kort og godt. Skader som skulle rettes opp i. Helt til de ble uopprettelige.

Hun ble alene igjen, i fengselet sitt. Den gigantiske eiendommen som kunne rommet en landsby, hennes loftværelse. Overvåket. Stuet vekk. Det fantes en vei tilbake. Ild og vann. Og en kjøttklump hun aldri ville elske. Lenestolen hun satt i bøyde seg bakover mens hun lukket øynene. Maleriet, maleriet foran henne som hun selv hadde valgt, en døende mann i et badekar kanskje allerede død. Hun visste ikke. I en uopprettelig kamp. Hennes kamp, men også andres kamp. Utsidens kamp. Innsidens kamp. Kampen i Akasinera, og kampen i Batani. Så forskjellige, men likevel den samme kampen. Misdannelsene hun hadde sett. Sorgen hun hadde sett. Bilder som gled inn i hverandre, og som på sett og vis utgorde hennes egen virkelighet. Smerte og mere smerte. Uvitenhet og kunnskap, blandet med hverandre til et ord stod igjen: Lidelse.

Jostein vekket henne neste morgen. Brennende lyst hår. Hender som klør. Helt til hun så ham. En vakker mann, hadde hun engang tenkt. Og vakker, det var han fortsatt. Ikke vakker som henne, vakker uten å være besudlet. Hvordan kunne denne mannen gjøre henne så vondt, være så forferdelig med henne?
”God morgen, Eva. Det er virkelig en fin dag i dag.”
”Hva er klokken?”
“Er det tidlig for deg?”
Hun husket ikke når hun sovnet.
”Trenger du å sove mer? Jeg drar snart, ville bare si god morgen.”
”Det er ikke så tidlig, vel?”
”Brennende sollys. Det leste jeg et sted. Eller kanskje det var noe pappa sa?”
”Faren din?”
”Nei, jeg snakker jo så sjeldent om ham. I dag er definitivt ikke dagen.”
”Nei. God morgen, Jostein.”
 
Det var en god morgen, alt tatt i betraktning. Frokost som smakte mer. Smakte riktig. Et glass appelsinjuice, noe hun sjeldent unnet seg. Ikke bra for tennene. Ting de brydde seg om på Innsiden. Luksus som de ikke en gang ville ta del i. Appelsinjuice var bedre enn skittent vann. Det drakk de ikke her. Det var lenge siden hun hadde drukket skittent vann. Latterlig, så latterlig den tanken var. Ingen savnet skittent vann. Ingen savnet muggent brød. Hun tygde med ettertanke.

Kroppen hennes ble mer muskuløs. Hodet hennes klarnet. Hun jobbet mot noe nå, og hun tok seg selv i å tenke at hun hadde et mål, uansett hvor lite det egentlig tilhørte henne selv hadde hun et mål. Hver bevegelse hadde fått en intensitet, og alt hun så virket mer levende. Hun bestemte seg for å fjerne maleriet før hun ante at hun hatet det. Nei, flytte det. Ikke der. Ikke mens hun sov. Ingenting å våkne til.
Jostein virket fornøyd. “Jeg skjønte aldri hva du så i den smørjen.”
”Ikke jeg heller.”
”Det er ikke rart at du er deprimert.”
Og kanskje det var problemet. Hun nektet ikke for det. Tunge tanker. De skulle vekk. De var jo ikke henne. Ikke nå lenger.
De skålte. Foran henne lå en filet fra det de kalte kylling. Bare et navn. Ikke en ordentlig kylling, slik hun husket dem. “Jeg vil ha en hund?”
”En hund? Kanskje det er bra for deg.”
”Ikke et av de små krekene.”
”Jeg har aldri likt dem. Genetiske avvik. Søppelhunder.”
”Kanskje en svart en. En svart og stor hund.”
”Ikke særlig detaljert.”
”Jeg kan ingenting om dem. Hunder, altså.”
”Du får lære deg da. Hva ser du etter?”
”Muskler.”
Jostein lo. “Den skal være atletisk bygget.”
”Atletisk og ikke et misfoster.”
”Jeg finner deg en bok om hunder. Et misfoster!” Han lo, som om hun hadde sagt noe fornøyelig.

Hun leste ikke boken spesielt nøye. Bildene var nok. Hvis de så ut som en ulv likte hun dem. Hvis de ikke gjorde det tenkte hun umiddelbart på barmhjertighetsdrap. Om noe skulle hunder vært avlet til å se mer ut som ulver. Monstrøse skapninger. Skapninger som var ment til å drepe. Hvorfor hadde ingen slike hunder? Ikke mishandlede krek som fryktet den minste berøring. Ikke tenner som snerret, med mindre hun ville ha dem snerrende. Snerrende som barnet ville bli. Sønnen. Hun visste at det ville bli en sønn. Hun skjønte ikke hvorfor hun visste. Jostein kunne aldri få en datter. Ikke av henne. En smertefull tanke.

De begynte å sove sammen, et ord som oppsummerte den delen av livet til Eva. Hun hadde ikke noe behov for å ha Jostein ved siden av seg, hun fant ingen trygghet i det, og det ble noe de gjorde fordi det var på sin plass å gjøre det. Første gang Jostein spurte henne om han kunne sove med henne føltes det like greit å svare ja. Han forsøkte å holde rundt henne, og hun hatet det ikke. Han forsøkte å tilnærme seg henne seksuelt, og hun lot det skje. Noen ganger. Andre ganger trakk hun seg unna, ikke som et skadet barn, men i ren oppgitthet. Hun følte ingenting rundt det som skjedde etterpå, mindre enn hun følte om å løpe eller svømme. Hva Jostein tenkte om dette fikk hun aldri grep på. Noe var åpenbart reparert. Eva reagerte ikke med frykt eller sinne på Jostein. Hun følte seg ikke direkte utrygg der hun gjorde sine daglige gjøremål. Om det var nok til at hun satte pris på Josteins tilstedeværelse var et spørsmål hun forsøkte å ikke tenke over.

Måneder gikk, og Eva forventet at ting ville gå som de måtte gå. Hun ville få byllen sin, og Jostein ville være fornøyd. Hun så for seg månedene etterpå som en ubehagelig nødvendighet, og hun var ikke videre i stand til å tenke på konsekvensene ubehaget ville føre med seg. Hun spurte ikke om å få snakke med noen. Hun visste ikke hva hun skulle snakke med dem om. Sander hadde hun ikke sett siden de kom tilbake, og han var uansett neppe i stand til å gi henne gode råd på veien. Hvem andre hadde hun? Kanskje hun kunne spørre Jostein om noen fra instituttet kunne komme. Men for henne var ordet kanskje bare en annen måte å si at hun ikke kom til å sørge for at det skjedde.

Måneder gikk virkelig. Eva ble bekymret. Ikke for seg selv, men for Jostein, som virket mer og mer stresset, som om dette var noe han fryktet mer enn alt annet.
”Er det noe galt med oss, Eva? Hvorfor fungerer det ikke? Jeg ville jo bare ha et barn.”
”Jeg vet ikke. Kanskje det er noe galt med en av oss. Du forstår deg jo bedre på sånt enn meg.”
”Det er akkurat det. Ingenting er galt med meg. Men du.. dere dreper den. Dreper sæden min, og jeg forstår ikke hvorfor. Kanskje ingen er gode nok. Selv ikke du, Eva.”
”Hva mener du?”
”Ingenting er galt. Det er så urimelig at noe er galt. Selv om sjansene... Det er Evensen!”
”Evensen?”
”Thomas Evensen!”
Hun fikk seg ikke til å spørre hvem Thomas Evensen var.
”Hva har Thomas Evensen gjort?”
”Det er det jeg ikke vet. Jeg trodde at... om jeg kom tilbake. Han kan ikke ha nådd deg også. Om jeg søkte tilgivelse. At det var det som skulle til. Så naivt av meg. Ingen kan stoppe ham lenger. Selv konsernstyret er i hans makt nå. Jeg er rådvill. Rådvill, Eva. Hva kan man gjøre mot slike monstre?”
”Da er det vel meg. Det er ikke så farlig.” Lettelser var ikke farlige. Eva følte at tårene trengte seg på, og snart lå hun i armene til Jostein. Tårer rant som syndens flod kom ut av henne.
”Det er greit, Eva. Det er ikke din skyld.” Jostein gråt også nå. “Vi sender deg til Torulf. Vi kan stole på Torulf.”