Vårens skjønnhet: Del 4, Kapittel II

Et utfall
Eva stolte umiddelbart på Torulf. Mannen virket som et trygt individ, fra håndtrykket han møtte henne med. Det forsiktige smilet kombinert med flakkende øyne fikk ham til å virke både ung og gammel, selv om hun ikke ville beskrevet ham som noen av delene. Han var udefinert middelaldrende, atletisk og med rødlig hår. Det siste var uvanlig i seg selv. Samtalen ble innledet med høfligheter og spørsmål om generell helse, hvor han henvendte seg tydelig til henne. Da samtalen ble mer personlig virket han tydelig nervøs.  
 ”Jeg hadde satt pris på om du viste en viss diskresjon, og ikke lar dette temaet forlate rommet. Det hadde nok vært best om det ikke ble en sak. Som du snart vil forstå er dette ikke noe du nevner for Jostein. Ikke bruk det mot ham, og ikke lat som at du vet noe han ikke vet. Det er et ytterst delikat tema for hans del. Du burde vite det, og du kommer jo til å forstå det før eller siden.  At jeg nevner det nå: Det kan spare oss begge for mye. La oss si det slik. Og om jeg har lært noe så er det at det er bedre å vite. Du virker som en realist, Eva. Nå som premissene er satt:”
Hun følte at den tristeste konspirasjonen i hele verden ville utfolde seg rundt disse ordene, for de traff henne som et lynnedslag.
”Jostein er steril.”
”Hva mener du?”
”Han er ikke i stand til å få barn.”
”Men han sa jo at jeg...”
”Han forstår det ikke. Tar det ikke innover seg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har hatt disse samtalene med ham, men det har vist seg å være et betent tema. Du er ikke den eneste. Jeg finner det ikke spesielt sannsynlig at du er den siste som må gå gjennom denne galskapen. Han nekter å gi slipp på denne fantasien. Det er det reneste sludder, selvfølgelig. Ingen menn kan kontrollere sin egen fruktbarhet. Det har vi nok eksempler på.”
”Men han er jo lege.”
”Det er en sannhet i det.”
”Sier du at Jostein ikke er lege?”
”Nei.” Torulf lo nå. En pinlig, kanskje panisk latter. “Jeg sier at Jostein ikke henger helt sammen lenger. Denne sykelige opptattheten han viser for Thomas Evensen. Disse ritualene han har begynt å sverge til. Sjamanene er det siste. Han er i ferd med å bli gal, Eva. Det er sannheten. Det er noe ved ham som ikke henger sammen. Kanskje det aldri gjorde det. Men lege, det er han definitivt fortsatt. Har du ikke lagt merke til det? Han er ukontrollert. På grensen til paranoid. Jeg vet ikke om han hører stemmer enda, men jeg kan love deg at han vil gjøre det snart hvis vi ikke medisinerer ham. Og han nekter selvfølgelig. Har du sett Jostein nekte for noe? Det hjelper ikke at han er inne i sin beste kreative periode. Det er mange som har noe å tjene på at Jostein fortsetter arbeidet sitt. Jeg vet at han har stengt deg inne, Eva. På mer enn en måte. Jostein er ikke lenger en del av Krut-konsernet. Humanitas er det vi heter nå. Han jobber med det han gjør best. Med det som førte til deg. Men selv jeg synes at det han gjør nå, at de retningslinjene han følger, er uetiske. Uetiske er den peneste måten å si det på. Eksperimentene hans er... om det var noen som helst andre hadde de vært låst inne for lenge siden. Men konsernet, vi tjener penger som aldri før. Du forstår selvfølgelig ikke, men vi lever i en annen tid nå. Humanitas’ tid.
”Hva mener du? Det nye mennesket?”
”Humanitas. De siste årene. Jeg tror ingen hadde forutsett at markedet skulle eksplodere på denne måten. Selv ikke Jostein så dette komme. Og ikke bare det: Mulighetene som skulle vise seg. Jostein åpnet en kiste, og vi må bare forholde oss til innholdet.” Torulf Gran trakk opp ermet. “Vet du hva dette betyr?”
En tatovering? Et merke? Hun ristet på hodet.
”For det første betyr det at jeg er trygg. Dette er det de kaller en strekkode. Under huden min ligger det en brikke med den samme informasjonen. Informasjon som kontinuerlig oppdateres. Det blir din tur snart, Eva. Alle har slike brikker nå. Jeg vet ikke hvordan det er på Utsiden, men å ha denne brikken er bedre enn alternativet. Det er ikke bare overvåkelse. Det ble nærmest en nødvendighet. Det løste problemet med folk som forsøkte å forkle seg med de samme operasjonene som Jostein gjorde banebrytende arbeid innenfor. Og det åpnet veien for det hierarkiet han ønsket å innføre. Tenk deg at mennesker som deg ble en realistisk mulighet. Noen måneder i rehabilitering, og det er på ingen måte billig, men vi er allerede der at kosmetiske, vel, Jostein kaller dem estetiske operasjoner, ikke bare er mote. Det kan bli en nødvendighet. Ikke for folk flest. Ingen bryr seg om folk flest. Men på toppen av toppen, jeg vet ikke om jeg skal kalle det mote, eller om det en gang er moderne: Det er en skremmende utvikling, så mye er sikkert. Så disse tatoveringene. Disse kodebrikkene. Det er for å vise at du er den autentiske versjonen. Thomas Evensen har forsøkt å holde igjen. Jeg har ikke mye positivt å si om hvalrossen, men han har i det minste forstått galskapen i dette. Og Jostein? Jostein fortsetter. Selv denne hunden du ønsker deg vil han modifisere. Det blir sikkert en trend, det også. Men tilbake til Jostein. Han er ikke riktig lenger. De gir han det han ønsker seg for at han skal fortsette med eksperimentene sine, men han har ingen reell innflytelse. Kanskje han aldri hadde det. Denne diplomatiske reisen hans, for eksempel. En viktig person kan ikke ta seg slike friheter. Og rett etter at de slapp ham inn i konsernet. Nei, Jostein er bare et leketøy for Kruts gamle allierte. Den eneste han har reell makt over er mennesker som deg.”
Hun følte seg ikke en gang fornærmet. “Jeg skjønner.” Hun visste ikke hva hun skjønte, men det var det man sa.
”Vi kan hoppe over deler av de medisinske undersøkelsene. Men du må jo bli vant til dette, så det er kanskje like greit at vi går gjennom dem. Har du blitt undersøkt før? Hva er det jeg sier?” Han smilte nervøst.
”Ikke siden instituttet.”
Da er det uansett på tide. Vi kan jo begynne med at du legger deg ned på sengen.”

Ingenting av dette føltes som en åpenbaring, kanskje fordi Eva fortsatt ikke så at det ville påvirke henne, eller hvordan det ville gjøre det. Det var selvfølgelig ingenting galt med henne. Det var det Toralf hadde sagt. Om hun ikke tjente andre funksjoner, så var hun en kvinne. Hun og Jostein kunne pule av hjertens lyst uten at det ville forandre noe. Hun var ikke egentlig bekymret heller. Dette snakket om galskap. Om noe var det en fordel. Hun tenkte på et liv uten Jostein, et trygt liv som var som livet hadde vært, men med flere muligheter. Muligheter? Tanken skremte henne. Hva var muligheter? Hun kjente ikke Innsiden. Faktisk hadde hun sett mer av Akasinera og Batani enn av Innsiden, av stedet hun hadde bodd i siden de slapp henne ut av instituttet. Det første hun skulle gjøre var å spørre om tatoveringen, og denne brikken som gjorde at Torulf følte seg trygg. Hun visste jo ingenting, tenkte hun nå. Hun visste mindre enn hun gjorde som barn. Der hun en gang hadde vært rådvill, forstod hun nå at hun hadde slått seg til ro med rådvillheten, uten å tenke over det. Hennes verden av trening, av underholdning som hun bare vagt satte pris på, måtte godkjennes av hennes herre og mester, som med Torulfs ord ikke en gang var frisk lenger. Om han noensinne hadde vært det.

”Jeg har snakket med Torulf. Resultatet fra undersøkelsene er lovende, og jeg må si meg enig med ham i det. Ikke mitt felt, men Torulf var alltid dyktig. Han vil se deg igjen neste uke. For å gå gjennom resultatene. Det er alltid rom for forbedringer. Om det ikke var for det røde håret hadde jeg løftet ham høyere opp. Rødt hår, på en mann som ham. Vi er ikke alle like heldige her i verden. Han kunne ha nådd langt.”
”Jeg likte ham.”
”Han er en vanskelig mann å mislike. Nei, Torulf forblir der han er. Den nye sjamanen er lovende også. Ikke like profesjonell, selvfølgelig, men han er inne på det. Jeg har ikke utforsket det spirituelle nok. Det kan jo være at det finnes visdom der jeg ikke har satt meg inn i. Ritualene hans har vist seg å være litt av noen forestillinger. Kanskje det er det jeg trenger. Du må møte ham snart. Fra Batani. De har utforsket åndelighet langt mer enn vi har. Sinnets kraft. Mønstre i mønstre. Det er en grunn til at de lyktes mens Akasinera ble til en søppelplass. Jeg tror selvfølgelig ikke på de mer magiske aspektene, men det ligger en kraft i disse ritualene og seremoniene, det er åpenbart. Neste gang blir du kanskje med?”
Hun tenkte seg om. Et avbrekk. Hvor ille kunne det bli?
”Det høres spennende ut.”
Jostein virket overrasket. Spennende. Hadde hun brukt det ordet før i en hvilken som helst sammenheng? Han gjennomskuet ikke denne falske entusiasmen for han svarte.
”Du overrasker meg stadig, Eva. Du trenger jo ikke bli med for min del.”
”Nei, det var ikke det jeg mente. Det blir godt å komme seg ut litt. Oppleve noe annet.”
”Vi inviterer dem selvfølgelig hit.”
Eva visste ikke hvorfor hun følte seg overrasket.

Jostein hadde imidlertid dårlig tid med å få denne sjamanen på besøk. Det viste seg at han ikke bare hadde en ekvipasje, men at flere fra Josteins sirkel hadde blitt trukket mot denne mystikeren, og om de fulgte Jostein inn i magiens univers, eller om det var de som hadde ledet ham dit, var noen av dem invitert på fredag, en dag som ifølge sjamanen skulle representere frukbarhet gjennom fantasi. Eva var ikke sikker på om det var datoen eller ukedagen som hadde disse aspektene ved seg, men kom fram til at det var ubetydelig. Jostein overrasket henne med å si det samme.
“Noen ganger føles det nesten som astrologi.” Eva var ikke kjent med ordets betydning, selv om hun hadde hørt det før. En spåkones humbug. Sannhet skrevet i blod. Åpenbaringer tok mange former, og hun trodde ikke på noen av dem.

Det viste seg å ligne på det hun tenkte på som en seanse. Ordet fikk umiddelbart betydning i stuen deres, gjort mer intim for anledningen. Å dra for mørke gardiner kunne forandre et rom helt. Gjestene virket framtredende der de andektig kom inn, en etter en, staselig kledt som publikum for en ekslusiv opptreden. En liten gruppe av ukjente fjes, sittede bak henne som om hun var den nærmeste pårørende i en begravelse. Andektig stemning. Seremonien, eller seansen, ble innledet med to trommende menn som kom inn i stuen, med sjamanen, en glattbarbert Bataner i en kjortel hun kjente fra Batani, staset opp med mønstre og glass som utga seg for å være juveler. Hodet hans var bøyd, som om en av Batanis generaler våket over ham. Sjamanen var høyere enn henne, atletisk uten å være muskuløs, som en skapning klippet ut av et panteon. Han messet til trommene, uforståelige ord som gikk fra det lyse til det mer og mer gutturale. Vagt humoristisk i begynnelsen, men snart ble hun trukket mot ham, mot den høyreiste alvorligheten hans. Hun skjønte at de hadde begynt å brenne bark, for den karakteristiske lukten spredte seg og gjorde henne ør. Trommingen stoppet plutselig, og det føltes som et punktum som understreket at neste setning var på vei. Sjamanen løftet hodet. Øynene hans lyste grønt mot dem, og hun kunne føle spenningen i Josteins hånd, som hun helt hadde glemt at hadde funnet hennes.

”Lakas, den høybårne
Herre over oss som er levende
Frykt døden, som han beskytter oss fra
Det endelige punktum
La oss ta del i din evighet
Lakas av elementene
Vern oss fra natten
”Lakas, o Lakas”
 
“Lakas disipler! Dagen er her. Kablana, den tredje! Dagen er her. Din dag, som alle dager er dine. Gi oss dine føringer, o Lakas. Del sannheten med oss. Hvordan skal vi tjene deg? Hvordan skal Innsiden tjene deg? Jeg som er din disippel, o Lakas, hengir meg til deg. Gi meg din åpenbaring, o Lakas, slik at vi forstår din vilje. Gi oss svarene dine, o Lakas, slik at vi kan etterfølge dem.”
”La det spire. La det spire. La det spire.”
”Lakas, o Lakas.”
”Gi oss din fruktbarhet.”
”Lakas, o Lakas.”
”Før slekten videre.”
”Lakas, o Lakas.”
”Led oss til sannheten.”
”Lakas, o Lakas.”
Og sjamanens øyne ble røde.
”Mine disipler. Lakas taler. Lakas former mine ord. Jostein Larsen, Lakas’ disippel. Jeg elsker deg. Jeg opphøyer deg. Jeg gir deg fruktbarhet. Som du elsker meg elsker jeg deg. Jeg gir deg navnet Etheros. Jeg gir deg navnet Siros. Jeg hever deg over de dødelige. Det er mitt budskap. Jeg beskytter deg fra demonene som forakter alt levende. Jeg gir deg fruktbarhet. Jeg gir deg kraften til å lede i mitt navn. Jeg gir deg makt over mine disipler. Min vilje er din vilje.”
Sjamanen falt sammen. Reiste seg ikke. Reiste seg fortsatt ikke. Så begynte kroppen hans å skjelve. Først forsiktig, som om han var et løv i vinden. Snart i kramper. Jostein reiste seg, sjokkert. “Hjelp ham! Noe er galt. Hjelp ham nå.” Og Torulf reiste seg fra den lille forsamlingen. Han løp mot den navnløse sjamanen. Bøyde seg over ham.
”Vi trenger en ambulanse!”
Eva ble ført ut med de andre gjestene, mens Jostein ble stående igjen. Han virket forvirret: som om det hadde gått strøm gjennom ham, og han enda ikke hadde funnet tilbake til seg selv.
”Hva er det som skjer, Torulf? Jeg skjønner ikke hva som skjer.”
Det var først da lyset ble slått på, og Eva så hvor blek Jostein var, at hun begynte å ta situasjonen inn over seg. Jostein hadde så godt som blitt erklært en profet.