Vårens skjønnhet: Del 4, Kapittel III

Det største i verden
Akkurat hva som gikk galt på Kablana den tredje ble ikke tydelig i ukene etter seansen. Sjamanen hadde utnevnt Jostein til profet, det virket sirkelen hans enige om, men de som ikke var til stede under sjamanens åpenbaring og illebefinnende fant situasjonen mer enn suspekt. Det hjalp ingen at sjamanens liv ikke ble reddet. Øynene viste seg å ha en enkel forklaring, og det var sterke indisier på at sjamanen ble forgiftet før han gikk på scenen. Om han var klar over det selv var et spørsmål som ble møtt med en viss allmenn interesse, men Jostein var enten en langt bedre skuespiller enn Eva så langt hadde trodd, eller ulykkelig uvitende om hva som lå bak denne hendelsen som viste seg å forme ham umiddelbart.

”Selvfølgelig er jeg ikke Lakas’ profet. Hva skal Lakas med en profet som knapt er kjent med Batanis kulter?”
Eva gjorde sitt beste for å påvirke ham i samme retning, men hun ble mer og mer overbevist om at hun var den eneste. Og allerede etter noen dager begynte Jostein for alvor å sette seg inn i Lakas-kulten.
”Batanis ambassade delte ikke Josteins entusiasme. Hvem var denne sjamanen? Undersøkelser ble gjort. Møter ble holdt. Det viste seg at han hadde en viss oppslutning i lavere samfunnslag i Batani, men de fleste som betydde noe på Innsiden såvel som i Batani var enige om at det hele var et narrespill som ikke hadde gått etter planen. Sjamanen hadde tatt en overdose bark, og latt seg rive med i en fantasi som var ment til å fremme ham selv. Hendelsen var ikke bare teologisk suspekt: Den virket direkte opportunistisk.

Det var imidlertid så langt man kom med offisielle undersøkelser fra Batanisk hold. I det minste var det Evas beste tolkning av den såkalte seansen med en tross alt uviktig sjaman, som hadde kommet ut av kontroll. Jostein virket først å ta til seg denne forklaringen, men etter hvert som Eva fortsatte å motsette seg ritualets visstnok befruktende kraft, virket det som at Jostein fortsatte sin spirituelle søken. Først utenfor hjemmet, men etterhvert som han ble mer ukontrollert ble hjemmet deres fylt opp av ulike åndelige personligheter og veiledere, samtidig som det Eva følte var en virkelig kult tok form. Det fantes ikke noen liturgisk filosofi hun kjente igjen fra Lakas-kulten: Selv om Eva så tydelige tegn til at Josteins nye religion hadde sitt utspring i Bataniske tradisjoner, og da spesielt barkens egenskaper som rusmiddel, var Josteins tolkning i langt større grad en visuell forestilling med sterke hedonistiske aspekter. Hun tok aldri direkte del i orgiene, ei heller valgte Jostein å gjøre det, men hun hadde snart sett mer av menneskekroppen utfolde seg enn hun hadde forestilt seg at hun kom til å gjøre. Noen ganger lo hun av forestillingene, som ledet mange av Josteins nye disipler til å mislike henne til mannen hennes store fornøyelse. Snart ble det også kjedelig.
 
Larsen-boligen ble i korte trekk et livlig hjem, og et hun valgte å forlate for godt. Jostein hadde ingen innvendinger, og så lenge hun viste sin tilstedeværelse hver lørdag fortsatte livet hennes relativt upåvirket av kultens utskeielser. For Jostein var det annerledes. Eva ignorerte den eksentrike oppførselen hans, og de fortsatte med å bruke tid sammen. Det var først når hun forstod at presset rundt Jostein var i ferd med å utgjøre en fare for henne, at hun igjen tok opp temaet som var så betent at det knapt kunne berøres med Torulf.
”Mitt eneste forslag er at jeg gjør det.”
Eva forstod først ikke hva hun hørte. Når det gikk opp for henne hva Torulf foreslo ble hun først sint, men dette sinnet var allerede neste gang de møttes blitt til lettelse.
”Ja, det er det tryggeste.”
”Jeg håper at du forstår hva vi begir oss ut på.”
”Du trenger ikke å forsvare deg. Jeg forstår utmerket godt. Du kan gjøre det akkurat som du vil.”
”Du trenger ikke å...”
”Jeg bryr meg ikke. Jostein eier meg ikke, ikke egentlig. For første gang, kanskje for eneste gang, gjør jeg et valg.”
”Det trenger ikke en gang å være meg.”
”Det er like greit at det er deg.”
Torulf endte opp med å føre et objekt inn i henne, og sprøyte arvestoffet sitt hjem. De møttes senere, men han avtrådte snart som hennes personlige lege på egen oppfordring. Og snart begynte Eva å merke at hun hadde noe som vokste inne i seg.

Jostein mottok beskjeden med en lettelse som grenset mot det latterlige. Kanskje var grunnen til at Eva opplevde det sånn at hun kjente til sakens omstendigheter, men hun prøvde å presse fram noen tårer for syns skyld.
“Jeg er så glad, Jostein. Glad for oss.”
“Lakas. Det må være Lakas. Endelig har jeg vist meg verdig. Endelig er det slutt.”
”Ja.” Eva forstod ikke hva Jostein mente, men måtte si seg enig i denne betraktningen. Det hun undret seg over var hva som skulle skje nå.
“Endelig er jeg fri.”

Frihet. Eva forstod ikke hva det innebar for henne selv, men Jostein måtte ha tolket ordet på en langt mer kreativ måte enn hun kunne se for seg at var mulig. Eva skulle beskyttes, mer enn noensinne, og ble snart fortalt at for henne var det eneste trygge stedet instituttet.
”Jeg har mange fiender. Flere enn før. Det er ikke bare Jørgen Evensen som kritiserer meg åpent nå. Mange jeg trodde var mine har snudd meg ryggen. Og det tiskes og hviskes. De er misunnelige. Nei, de er redde. Redde for forandring. Selv når det er nødvendig er de redde og smålige. De vet hva jeg har gjort for dem. De vet at dette bare er begynnelsen. Men de er som er med meg skal høste fruktene.”
Det virket som Jostein brukte tiden sin på alt annet enn fortsettelsen, men Eva visste å ikke nøre opp om ham når han begynte denne fablingen.
”Det er ikke som at jeg låser deg inne.”
Det var før. Mye hadde forandret seg siden da. Ingenting hadde forandret seg siden da.
”Det eneste jeg ønsker for dere er at dere er trygge.”
”Dere?”
”Du og barnet.”
Hun tenkte ikke på barnet slik. Det var en byrde hun måtte bære med hevet hode, sønn ikke bare av Torulf, men av løgn og forræderi. Hva ville Jostein sagt hvis han visste. Hva ville han ha gjort? Han ville aldri få vite det: For Torulf hadde signert sin egen dødsdom, og gitt den til henne for oppbevaring. Hun visste ikke hva Jostein ville gjøre mot henne hvis sannheten kom for en dag, men de kom neppe til å henge på kors ved siden av hverandre.

Tilbake til instituttet. Tilbake til gangene og rommene som bare var vage minner om en tid som for henne var fylt med minner hun hadde sortert vekk, men som nå kom tilbake til henne som om det ikke var hun selv som hadde opplevd disse årene, iallfall føltes det som år, hvor hun hadde tatt sin nye form. Hun var for dyrebar til selv å ha den begrensede friheten Larsen-eiendommen ga henne. Løgnen føltes mer meningsløs, men det var for sent å snu. Og hun tenkte at Torulf måtte ha visst at det var dette som kom til å bli utfallet. Hun visste ikke hva hun tenkte om det. Hun kunne forsøke å hate ham. Men hun følte at hat var det nok av i henne. Hat rettet mot ingenting. De gjorde som de måtte med henne: skremmende forutsigbare var disse menneskene. Skremmende forutsigbare i sin egoisme, og med sine oppblåste tanker om seg selv viste de ingen hensyn. Hvor mange måneder kostet de henne denne gangen? Et svangerskap. Og barnet? Hvor lenge forpliktet hun seg til å ta seg av det? Tanker. Alltid nye tanker. Varianter av det som ventet henne, som gikk mot uendeligheten. Eva tenkte på hva hun hadde forutsett av livet sitt, og kom fram til at det eneste hun hadde hatt rett i var at hun ville forbli et offer. Ingen av mulighetene som hadde åpenbart seg for henne hadde hun lagt merke til en gang. De hadde kanskje eksistert, men hun hadde ikke grepet en eneste av dem. I det minste ikke før nå. Et barn som ikke ville bli ektefødt: Som ikke en gang føltes ekte enda. Kroppen hennes ville kanskje ha det, men med seg selv visste hun ikke. En mann som var i ferd med å bli gal skulle ta vare på hennes avkom. Avskyelig ord, avkom. Derfor var det også passende.

Hun var virkelig tilbake. Hun følte veggene rundt seg trekke seg sammen der hun satt i kantinen, sammen med Lea, og pirket i en kyllingsalat. Lea hadde ingenting å si til henne, selv om hun prøvde å være høflig. Eva... godt å se deg igjen... hvordan går det... jeg hører at... livet ditt... fleste misunne... Så fragmentert. Eva nikket. Hun hadde ingen spørsmål til Lea, ikke gode og ikke dårlige. Hun var her igjen. Det føltes nok å konstatere. Sander var ikke her. Hun husket lyset hans, og tenkte at hun egentlig ikke savnet ham heller. Lyst hår. Lys stemme. Hun ville ikke ha mer lys. Etter at maten var borte, mat skulle alltid bort, reiste hun seg. Allerede mer forsiktig. Bevegelsene hennes føltes allerede dekket av en seig masse, som stadig bevegde seg oppover, og snart skulle dekke henne helt. Hun håpet at de lot henne drukne til slutt, drukne i denne tilfredsheten som var kommet med graviditeten, og at følelsen av å være i live ikke skulle komme tilbake. Hun var et fartøy, eller et lukket skrin. Et halvt år til med dette, og hun visste ikke hva hun ville gjenstå som. Mennesket var en fabrikk, og denne fabrikken hadde en enkel funksjon nå: Noe skulle komme ut på den andre siden. Materiale inn. Produkt ut. Barnet hennes. Barnet til en mann hun knapt kjente, og som hun aldri kom til å kjenne bedre. Hun hatet seg selv for de de hadde gjort.

Hun vokste. Vokste virkelig. Mer enn hun hadde forestilt seg at hun kunne vokse. Det føltes underlig å være en av dem som vokste, en av dem hun hadde sett så mange ganger uten å tenke på at hun ville ende opp på samme sted. Umulig, hadde hun fortalt seg selv så lenge. Aldri jeg. Som om hun markerte en avstand mellom seg selv og de andre, menneskedyrene. Hva skjedde med hunden hun og Jostein hadde snakket om? Ikke trygt å ha den her, når hun var som hun var. Hun tenkte på graviditet som en eufemisme. Latterlig. Og naturlig. Hun ventet på noe naturlig. En åpenbaring. En gave. Solen skinte på henne og Jostein. Men ingen gratulerte henne. Ingen besøkte henne. Selv Jostein holdt seg unna henne, som om den sarte skapningen som vokste i henne var et under som kunne gå i oppløsning hvis han viste seg. Denne tomme tiden, denne fredens tid. Ikke for henne. Ikke denne gang.

Og barnet kom senere. Det kom uten komplikasjoner. Sunt. Velformet. Farløst. Jostein, til stede under fødselen. En gutt, som om de ikke allerede visste det. “Jonas”, sa Jostein.” Han heter Jonas. Hun hadde ikke energi til å nikke.