Vårens skjønnhet: Del 4, Kapittel IV

Kirurgens tilbakekomst
De ga henne friheten tilbake. Barnet ble ikke umiddelbart revet fra henne heller. Jonas, som det ble hetende, var det ingenting spesielt med, og narrespillet fortsatte. Eva kunne være en god mor. Hun følte ikke på angst, ikke daglig, og Jostein holdt seg inntil videre tilbake. Og hun tenkte at dette var noe hun kunne bli vant til. Late høstdager med et skrikende vidunder som tilhørte henne, som var av henne. Ikke Josteins, men hennes. Det var illusjonen hun holdt i live, som hun måtte holde i live. Hun kunne ikke minne seg selv på Torulfs eksistens, en mann som alle andre menn nå, og langt vekk fra henne og avkommet, avkommet som hadde fått navnet Jonas av en mann som trodde han var blitt far, og som ville sette jord og himmel i bevegelse hvis forræderiet hennes kom for en dag. Så Eva forsøkte å ikke tenke på hva som kunne skje. Hun satte pris på øyeblikkene, selv når barnet Jonas ikke var som hun ville at et barn skulle være, brutal i sin høylytte gråt på tidspunkt det ikke skulle gråtes, bleier hun forsøkte så godt hun kunne å holde rene slik at ingen av de som hjalp henne med den lille demonen skulle ha et påskudd til å tilnærme seg henne. Barnet skulle ikke bekyttes av andre enn henne. Hun kunne ikke stole på dem, selv ikke Lea. De ønsket kanskje det beste for dem begge, men de var også inntrengere som ikke lot seg jage bort. Josteins inntrengere.

Hun trengte dette. Endelig kunne hun fortape seg i et prosjekt, å verne om den lille og seg selv som om de var en dualitet, selv om det var åpenbart at hun var mor på prøve. Det var det verste. Overvåkningen, og rapportene hun visste at de skrev. Ukentlige, kanskje til og med daglige rapporter om hvorvidt hun egnet seg, hvorvidt hun var den rette til å ta vare på skatten sin. Og hun visste at de to levde sammen på lånt tid, at Jostein når som helst kunne erklære at nok var nok, og oppgavene hennes ville overføres til andre, andre som skulle være mer egnet enn henne selv til å skape grobunn for det som skulle bli Josteins arving. Hun tenkte mye over dette. Hun kjempet med tanker som ikke var spesielt store, men som var viktigere enn hennes tidligere tanker hadde vært. Beskytte, beskytte, beskytte. Men det fantes ingen beskyttelse fra Jostein. Lea kunne kanskje vise forståelse, og barnepikene som stod klare til å hjelpe henne ved det minste tegn til noe uvanlig ønsket kanskje barnets beste, men Jostein var deres herre og mester, alle som en. Akkurat som han eide Eva, selv om halsbåndet hennes føltes lengre enn det tidligere hadde gjort. Jostein virket redd for sønnen sin. Det måtte hun venne seg til å si. Ikke mitt barn, men Josteins. Hvem bryr seg om blod? Barnet var adoptert, selv om premissene var falske. Og snart ville de ta det fra henne.

Det føltes unaturlig. Ikke bare visste hun at hun når som helst kunne miste retten til å være til stede, hun følte at morsrollen var et fag de ventet på at hun skulle stryke i. Lea holdt det skjult for henne i begynnelsen, men etterhvert ble det tydelig at mor og barn skulle skilles ad, ikke når Jonas ville det, men når det var trygt, når det var gunstig, når det var mulig. Hun tenkte på å drepe det, eller true med å drepe seg selv, men umiddelbart gikk det opp for henne at tanken var latterlig. Det fantes ingen løsning på det forutstående dramaet. Hun måtte godta at Jonas ville forsvinne ut av livet hennes. Jonas var ment for større ting enn de innskrumpede brystene hennes.

Rundt henne var det stadige forandringer. Larsen-eiendommen hadde blitt en byggeplass, og stadig strømmet det nye mennesker til. Hun kunne ofte se ut vinduet fra loftet som var blitt hennes sted, og tenke på brikkene der nede, og hvordan de forflyttet seg i forhold til hverandre. Om det var mennesker eller byggemateriale. Og hvor var Jostein i det hele? Hun fikk ikke tydelige svar. Hva kunne være så viktig at han holdt seg unna henne? Hun forsøkte å overbevise seg selv om at han var redd. Redd for henne, redd for farsrollen, redd for barnet. Redd for alt. Dessuten hadde jo Torulf sagt at han var i ferd med å miste seg selv. Det var kanskje svaret. Men den kommende måneden viste at ingenting var lengre fra sannheten.

Jonas var ikke ett år gammel da Jostein annonserte sin egen tilbakekomst. Hun tenkte på et av mantraene hans: Hva du var betydde ingenting. Hva du kunne bli betydde alt. Jostein var der for å forsikre seg om at Jonas skulle bli akkurat det han ønsket. Spørsmålet var om han kunne det. Og selv om Eva fryktet svaret, skulle det vise seg at bekymringen hennes ville motbevises gang etter ganger. Når hun så tilbake på det som fulgte visste hun ikke hva hun skulle tenke. Men hun måtte forsøke å forklare det. Hun kunne ikke tilgi seg selv om hun ikke forsøkte å forstå. I øyeblikket ble hun fanget av frykt og fortvilelse, men for sin egen del måtte hun se tilbake på det som gikk så galt, og hvordan det kunne skje. For fra vinduet sitt så hun det ikke.

Hun ble ikke advart. Jostein var der nå, som om en guddom hadde manifestert seg, og hun var ikke i posisjon til å stille spørsmål ved denne tilstedeværelsen som umiddelbart ga henne bange tanker. Hun trodde ikke det var misunnelse hun følte på. Jostein trodde tross alt at dette var hans avkom, og med denne troen kom også retten til å være der. I begynnelsen prøvde hun å late som ingenting. Jonas utviklet seg stadig, og hun trodde kanskje at Jostein ville dele denne gleden hun selv var en del av. Om han hadde opptrådt som en tosk kunne det bortforklares, og hun visste ikke om det egentlige problemet var skyldfølelsen hennes, som for alvor ble vekket. Hun gjorde sitt beste for å gjøre dette så normalt som at Jonas snart ville lære å gå, og det gjorde han også, å snakke som var noe han tok til seg med en letthet som så ut til å overraske alle andre enn Jostein, og snart begynte han også å leke med gavene Jostein overøste ham med.

Han så ut til å sette spesielt pris på først bankebrettet, og snart kunne barnet sitte i timesvis med puslepill. Jonas likte også å tegne, og lenge før noen fant det naturlig fikk disse tegningene først motiver, og senere noe som kunne minne om perspektiv. Jonas fikk stadig oppmuntring til å fortsette denne utforskningen, og før Eva visste ordet av det ga de ham enkle matematiske spørsmål han løste med letthet. Snart kunne han også lese. Månedene fløy, og før hun visste ordet av det kom beskjeden hun hadde fryktet: Jonas var selvstendig nok til å klare seg uten henne.

Hun visste at det kom fra Jostein. Lea hørtes skyldig ut når hun forklarte Eva at Jonas trengte mer stimulerende omgivelser, som om hun selv ikke var i stand til å fortsette å ta seg av det lille geniet, som Jostein tok til å kalle ham. Jostein var strålende stolt, og selv om Eva visste at han ikke gjorde dette av smålighet, gråt hun tårer over urettferdigheten.
”Jeg får fortsatt lov til å se ham?”
”Jeg vet ikke om det er en god idé.”
”Ikke i helgene en gang?”
”Han trenger rom til å vokse.”
Og Eva forstod at Jonas ville forsvinne fra livet hennes. Den fredfylte tilværelsen hennes ville ta slutt, og bli erstattet med stillstand og ennui, mens Jonas fortsatte å vokse, langt vekk fra henne. Han hadde jo fylt to år. Han forstod mer enn Jostein visste, men forstod han dette? Forstod han hva Jostein gjorde mot henne; og mot ham?
Hun trodde ikke det. Barnet ville forandre seg. Snart ville Jonas knapt huske sin egen mor, låst inne på loftet sitt om ikke fysisk, så av sine egne mentale sperrer. Kanskje det var til det beste.
”Kan vi sove sammen i natt. En siste gang?”
”De er allerede her, klar for å hente ham.”
”Noen minutter da? Jeg vil bare si farvel på en ordentlig måte.”
”Jeg vet ikke om han forstår det uansett. Nei, dere skal få noen minutter.”
Jostein hadde nikket mot Lea, men han virket slettes ikke fornøyd.
”Ikke bruk mer tid enn du må.”

Der tok det slutt. En skrikende Jonas ble ført ut av lekerommet, og snart så Eva bilen med ham kjøre fra vinduet på rommet sitt på instituttet, gjennom tårer som rant i strie strømmer. Det var ikke en slutt, sa hun til seg selv. Hun hadde ikke gjort noe galt heller. Det var Jostein; som så mange ganger før var det Jostein. Jostein som gjorde noe uforståelig, Jostein som viste en ondskap det ikke virket som han selv forstod. Og hun lovet seg selv at hun skulle fortelle ham sannheten. Igjen og igjen. Mot bygde seg opp i henne. Men så sviktet det. Konsekvensene, sa en stemme. Han kommer til å drepe oss. Så dramatisk. Alltid så dramatisk, tenkte hun. Men hun visste at om han ikke gjorde det ville hevnen hans bli like alvorlig. Det var ille nok som det var, men barnet, Jonas kom først. Om hun måtte lide var det som fortjent. Et oppgjør med en løgn som aldri måtte komme for en dag, mellom henne og skjebnen. Hun ble revet i filler av dette, men hun måtte tåle det. For Jonas’ skyld, og kanskje for sin egen. Hun kunne ikke utslette dem begge.

Hun stod ikke opp neste morgen. Lea satt på sengekanten hennes, og prøvde å berolige henne.
”Det måtte jo skje, Eva.”
”Måtte det virkelig det?”
”Du visste hva du var med på.”
”Jeg visste ingenting. Selvfølgelig ville han ikke være barnet mitt for alltid, men nå? Hva var det jeg gjorde feil? Kan du fortelle meg det, Lea? Hva gjorde jeg feil?”
”Du gjorde ingenting feil, Eva. Det var dømt til å skje. Du er ikke personen som skal oppdra Jostein Larsens barn, som skal sørge for at et dynasti har en arving.”
”Ikke?” Hun lo, og forstod at hun måtte høres hysterisk ut.
”Jeg skal gi deg noe som hjelper deg å slappe av.”
Eva nikket. Hun tok pillene Lea ga henne. De påfølgende dagene ble det også piller. Hun trengte dem for å sove. Snart ville ikke Lea gi henne flere. Hun bannet. Hun sverget. Piller fikk hun imidlertid ikke.

Jostein kom tilbake. Hun skrek. Hun truet. Han lo. Lo henne rett opp i ansiktet. Du trenger å forstå at Jonas tilhører meg, Eva. Ikke oss! Meg.”
”Han er min sønn!” Hun var desperat. Ikke så desperat at hun sa sannheten, selv ikke nå.
”Jonas har det utmerket der han er nå.”
”Han savner meg. Selvfølgelig savner han meg. Du er en løgner, Jostein. Du lyver meg rett opp i ansiktet.”
”Jeg har aldri løyet til deg, det vet du godt. Hvert eneste inngrep jeg har gjort er en sannhet. Sannhet skrevet på kroppen din. Sannhet. Ansiktet ditt er sannhet. Kroppen din er sannhet. Du ga meg Jonas. Jeg trodde ingen kunne gi meg ham, gudene skal vite at jeg prøvde, men det var deg, Eva, det viste seg at det måtte være deg. Prototypen min. Selvfølgelig måtte det være slik. Det er nærmest poetisk. Du fullbyrdet meg. Det kan du trøste deg med. Du ga meg barnet. Og jeg: Jeg skal forme ham. Jonas Larsen, i mitt bilde.”
”Jeg hater deg.”
”Hva sa du?”
”Jeg sa at jeg hater deg.”
”Godt. Du trenger noen å hate. Alle mennesker gjør det. Men det er ikke derfor jeg er her. Jeg har bestemt at det trengs en forandring. Du, Eva, trenger forandring.” Han lo brutalt. “Det er nok drama fra deg nå. La oss begynne igjen, hva? La oss gjøre deg til den beste versjonen av deg selv. Det trenger du nå.”
”Det mener du ikke.” Eva følte ikke det han sa, men hun følte kulde. Det var som om selve rommet formet istapper foran øynene hennes. Hengende og stikkende istapper som vokste seg lengre.
”Jeg mener det så definitivt. Jeg mener det mer enn noen gang. Du er og blir musen min, tross alt. Jeg vet ikke om noen som kan bære ansiktene mine som deg.”
”Hva mener du?”
I stillhet, og med hevet hode. Så rett i en rygg som er så brukket. Du sier ikke nei, for det ordet kjenner du ikke. Og du trenger ikke å si ja heller. Du bare vet: Vet at det skjer. Og godtar at det må gjøre det.”