Vårens skjønnhet: Del 4, Kapittel V

Ikke meg
Denne plutselige forakten; dette ønsket om å skade henne: Eva forstod ikke hvor det kom fra. Jostein virket forandret, ikke den unge visjonære og ikke den halvgale fanatikeren, og hun visste ikke hva som hadde ført ham hit, tilbake til begynnelsen mellom dem. Hvis det var en fiks idé hadde den en totalitet hun ikke husket å ha sett fra Jostein. Hun fryktet at hun ville bli et eksperiment, et menneskelig lerret for denne mesteren, som hun ikke kjente lenger. Stillhet, det var det hun skulle møte ham med. Ikke vrangvilje eller medvilje: Ingen spørsmål skulle hun stille nå som hun så tydelig hadde tjent sin funksjon for dette monsteret. Det var som om denne bestemmelsen var annerledes fra tidligere, og ikke bare det: Kastet et annet lys på Jostein. Hans eksentritet hadde kanskje alltid vært ondskap, men først nå forstod hun at mannen hun stod ovenfor var en ukjent.

Det ble ikke bedre. For henne ble det aldri det. Hun tenkte på hvordan hun dyrket seg selv som offer, og følte på endeligheten i disse utallige klimaksene som fulgte med å være Josteins foretrukne modell. Hun forstod at hun var den eneste nå. Jostein skulle slippes løs, og med det skulle hun forvaltes som modell. Jostein var ikke gal der han trakk seg tilbake til instituttet igjen: han var fornøyd. Han var som pensjonisten som trakk seg tilbake for å gjøre det han likte best mens han enda kunne det: før hun måtte se seg selv forfalle i det tiden tok henne mot punktum etter punktum. Han virket å ha dårlig tid, for det var henne det avhang av nå. Hans muse. Hans første. Hun håpet at hun ble den siste.
 
Serien med operasjoner som fulgte forandret henne. Nøye ble hun dokumentert, som om hun var på en jordomseiling i menneskets muligheter og begrensninger. Jostein vekket igjen akademisk interesse i feltet han selv hadde pionert, som en gammel mester som selv om han slettes ikke var gammel ble regnet som nestoren for det som hadde forandret ikke bare deres verden, men selve ideen om hva denne verdenen var. Bevegelser ledet til motbevegelser, og Jostein forble i midten av denne stormen: Ingen tok tronen fra ham de påfølgende årene: Han var en institusjon som stod urokkelig i stormen av ideer som hadde oppstått i det ansiktsløse samfunn. Ordene hans var og ble loven de levde under utenfor det lille universet Eva befant seg i: En verden av årstider som kom med kolleksjoner, som om ansikt var mote. Eva ble senteret i disse, juvelen som kunne trekkes frem for å understreke Josteins forferdelige makt, over Innsiden og over henne.
 
Hun lovde seg selv at tårenes tid var forbi. Det var før smertene kom. Muskler som var så ødelagte at Jostein fortvilte i frustrasjon. Og med det kom skjelvinger. Til slutt måtte Jostein innse at Evas tid var forbi. I fire år hadde hun vært Josteins eneste modell, og nå måtte det ta slutt. Hun tålte ikke en operasjon til. Faren for komplikasjoner var for stor. Jostein hadde strukket strikken for langt. Ingen visste hvordan det ville gå med henne, for operasjonene hadde virkelig ridd henne som en mare. Sterkere og sterkere smertestillende, til hun kavet rundt i sitt eget hode. Et helvete, tenkte hun. Lea brydde seg nok til at hun overbeviste Jostein om at hun skulle bli, og Eva håpet at hun ikke syntes bare synd på henne: at hun hadde fortalt Jostein at han skyldte henne dette. En dag kom Sander på besøk. Hun kjente ham knapt igjen, mumlet noen forvirrede ord, og så ansiktet hans trekke seg sammen i medfølelse eller forakt. Ingen forskjell. Hun ville ikke la ham komme tilbake. En natt drømte hun til og med om Torulf, og at han kom for å redde henne, redde henne som han en gang hadde forsøkt å gjøre, bare for å gi henne denne skjebnen hvor hun råtnet i forvirrede tanker, ødelagt av piller og smerter.

Først da kom Jonas tilbake. Først en ubestemmelig skikkelse, men når hun forstod at det var ham, at det ikke kunne være noen andre, begynte hun å hulke. Gutten var kanskje fem nå, med mørkt hår som speilet Josteins lyse, og et foraktelig uttrykk som fikk det til å gå kaldt gjennom henne.
”Det er ikke mamma.”
Jostein lo i bakgrunnen. “Husker du henne ikke? Dette er moren din. Dette er Eva Larsen.”
Jonas så på henne igjen. “Patetisk.”
”Det er ikke hennes skyld. Hun er bare oppbrukt.”
”Jeg vil ikke ha henne som mamma.”
”Mødre er ikke noe man kan velge, Jonas.”
”Jeg vil ha henne bort. Jeg vil ikke se henne mer.”
“Du husker at du ba meg om dette, Jonas.”
”Jeg vil hjem nå. Kan jeg tegne da, pappa?”
Eva snudde seg i senga, vekk fra dette forferdelige som hun ikke visste hvordan hun skulle håndtere, og måtte ha sovnet, for nå vekket Lea henne med et trist smil.
”Det finnes ingen unnskyldning.”
Og Eva gråt igjen. Lengre enn hun trodde det var mulig å gråte.

Hun tok seg sammen. Mobiliserte det lille hun hadde igjen av styrke, for Jonas’ skyld, tenkte hun. Forakten han hadde vist henne var mer enn hun kunne tåle. Eva skulle ikke være en byrde han trengte å skamme seg over. Om det var Jostein som mesterlig hadde regissert dette møtet, med det tydelige mål at Jonas ikke ville tenke på henne som mamma igjen, følte hun at hun trengte å bevise at hun ikke var det Jostein hadde redusert henne til. Hun var fortsatt der inne et sted, mer enn hun noen gang hadde vært. Hun var mor nå, fortalte hun seg selv. Til tross for alt det andre var hun Jonas’ mor. Hun kunne ikke la Jostein få rett i den brutale beskrivelsen av henne som oppbrukt. Jostein var ikke en konstant. Ingen mennesker var en konstant. Hun måtte tviholde på tanken om at en liten del av det hun hadde vært bestod, og for første gang på flere år skrev hun navnet sitt: Line.

Selv det føltes som et opprør. Hun hadde begynt verdens minste og mest patetiske revolusjon. Line eller Eva? Det ene eller det andre. Biologisk far mot moderne konstrukt. Jostein mot ingenting. Eva mot Line. Hun hadde mistet Jonas, men hadde Jonas mistet henne? Vent å se var ikke et svar hun kunne akseptere. Hun skulle sørge for at sannheten kom frem, og for at Jonas skulle forstå. Om ikke akkurat nå, så ville hun få andre sjanser til å bevise at hun ville bety, og at hun kunne det om hun bare fikk sjansen. Men å legge en plan virket ikke bare håpløst: Eva, nei Line, var også overbevist om at å mislykkes igjen ville bli det endelige nederlaget, hvor galskap ventet på andre siden. Hun var ingenting. Det var det denne prosessen fortalte henne. Ingenting fordi hun alltid kunne bli noe annet, og Jostein, Jostein utnyttet dette til sitt fulle, som om hun var et perverst eksperiment for å se hvor lite et menneske kunne bli, og hvor lite av seg selv det kunne beholde. Hun følte seg senil. Bare ekko igjen der inne. Hvor gammel var hun, igjen?

Jostein overrasket henne. Hun fikk innblikk i Jonas’ liv, og som en ytre observatør ble hun informert om utviklingen hans. Rapportene så ikke ut til å følge noen rytme, og de kom alltid via Lea. Hverken hun eller Jostein nevnte dem for hverandre, for de representerte en våpenhvile så tynnslitt at Line ikke våget å sette den i fare, eller en håndsutstrekning der hånden når som helst kunne strekkes unna bare for å få henne til å falle. Rapporter som ble levert. Det føltes som en sensurert sannhet, for hun kunne se Jonas for seg i denne framgangen som ble beskrevet, forestille seg bilder av sønnen sin der han stadig strakte seg mot neste milestein. Ingenting Jostein ikke forventet, som om Jonas’ talent var som det skulle være, som om disse tegnene som vitnet om en uvanlig begavelse, var på sin plass. Han er min, derfor er han som han er. Jostein strålte poetisk gift. Malurt, men bare til henne. Ord. Om Line nå sa at Jonas var hennes ville nok Jostein ledd, og kommet seg videre med prosjektet med å skape en ny skulptur av henne. For å vise at han kunne. Begunstigelse i form av et nytt ansikt. Så grufullt!

Hun holdt seg rolig. Rolig som en lydig hund, gått oppe i årene, uten andre interesser enn at eieren skulle fortsette å være der, og passe på henne. Ingen snerr lenger. Den tiden var forbi. Ingenting urimelig, eller provoserende. Adferd som var så innarbeidet at alternativet virket umulig. Bryte ut? Jostein var ikke fornøyd før buret ble åpnet og hun fortsatt ble værende i det. En seier uten bismak. Ingen lemmer skulle bites av i forsøket på å bli kvitt en lenke. Stillstand. Tryggheten som lå i å ikke være et menneske lenger,  men fullstendig styrt av en annens vilje. Operasjon for operasjon skrev han denne sannheten. Eva, ingenting. Så hvorfor holde på Line?

Denne vage tilværelsen kunne ikke fortsette, men likevel gjorde den det. Strakk seg ut som et seigt og mårkent strikk. Instituttets vegger. Dokumentasjon. Rekonvalesens. Operasjon. Uendelige variasjoner av disse temaene. Hun ble malt og skulpturert, før hun ble visket ut. Hvorfor holde orden på ukedager, datoer eller en gang årstider? Om hun hadde en fødselsdag, var det den dagen Jostein gjorde sitt første innskjær.

Men det hadde vært en Line. En gang. Hun begynte å fortelle om Line til Lea. Kveld etter kveld satt Lea der og hørte på henne fortelle. Hun visste ikke hvor mye av det hun sa som var sant. Slangen Olav som lo av løgnene hennes, som om de var hysterisk morsomme. Trulsern som var så dum at han var farlig. Hun husket følelsene, for vagt kom de tilbake. De virket mindre smertefulle, som om Jostein hadde tatt smerten fra henne, og erstattet den med dette.
”Du forteller virkelig godt, Eva.”
”Gjør jeg?”
”Jeg bryr meg om Line, kjenner jeg. Hun er kanskje ikke som meg, men jeg forstår henne, på mange måter. Det er erfaringer vi alle har, i større eller mindre grad. Du forstår det, Eva?”
”Og nå?”
”Nå er du her. Jeg vet at du hater Jostein. Du har mange grunner til å hate ham, men du må slutte å tenke på deg selv som et offer. Er det alt du er, Eva?”
”Jeg vet ikke. Jeg tror aldri jeg har visst akkurat det. Jeg tror jeg ble født til å være dette. Ikke et offer, ikke nøyaktig, men født til å følge etter. Født til å ikke klare å ta vare på meg selv, til å la andre definere... alt. Jeg er ingenting, Lea.”
”Det er ikke sant. En gang ville jeg drept for å være deg, vet du. Josteins muse, hvem ville ikke ha vært i den posisjonen?”
”Og nå?”
”En del av meg vil fortsatt være deg, jeg må innrømme det. Ikke smertene dine, eller nederlagene dine, men du er noe helt spesielt, som ingen kan ta fra deg. Jeg håper at denne historien en gang blir din. Historien om Line. Line som ble til Eva. Du er fortsatt deg selv. Uansett hva Jostein, og hva vi tar fra deg, har du beholdt deg selv. Det er ikke så verst.”
”Har jeg det?”
”Jeg tror det. Det kommer uansett ikke til å vare evig.”
”Jeg er snart tredve, Lea.”
”Jeg vet.”
”Hvor lenge tror du at jeg har igjen?”