Vårens skjønnhet: Del 4, Kapittel VI

Måltidet
Tiden virket å ha tatt sitt standpunkt, og var ikke på hennes side. Hun ønsket at hun kunne skynde seg mot et slags punktum, og at Eva Larsens mareritt ville ta slutt der, men hun visste bedre der hun satt på rommet sitt på instituttet og ventet. Det var den beste tiden. Hun forstod ikke de som hatet å vente: de som ble rastløse eller nedstemte av usikkerheten på hva som skulle møte dem som om det ukjente var farlig i seg selv. Hun kjente sine demoner, og kunne ikke beseire dem. Det fantes ikke noen ukjent fare; ikke for henne. Så trygg som hun var her hadde ingen kanskje vært. Hun var et temmet dyr, som levde for sin egen tortur. Det var ikke styrke i det, ikke svakhet. Bare overlevelse, som et vagt instinkt hun ikke klarte å kvitte seg med.

Smerte var meningsløst for henne. Helt til hun kjente den igjen. Det kan ikke bli vondere nå, men det kunne det alltid. Smerte utslettet ikke en mindre smerte. Den dulmet bare. Frykten var alltid der uansett. Ikke verre. Ikke bedre. Men frykt og smerte gikk hånd i hånd her, og møtte sitt crescendo på operasjonsbordet, på klinikken som var blitt en del av henne, mer hjem enn Larsen-boligen eller Engelen eller leiligheten til faren hennes føltes som. Kanskje det var det Jostein endelig hadde gitt henne: Et hjem. Hun forstod ikke alt, kom aldri til å gjøre det, men hun forstod mer enn de trodde at hun forstod, og spesielt av Jostein og hans evige jakt etter en sannhet i ansiktet hennes. Hun visste ikke hva som skulle til for å stoppe ham fra å gjøre nye inngrep, ferske justeringer, på dette mesterverket sitt som aldri sluttet å skuffe. Det var problemet. Hun var skuffelsen. Ikke ansiktet som Jostein kunne finslipe inn i evigheten. Skjønnheten han søkte var ikke en absolutt, hadde aldri vært det. Den var like endelig som henne selv. Hvordan sette punktum når du fortsatt hadde så mye du ville si? Ikke til henne: Nei, aldri til Eva eller Line eller hva hun valgte å kalle seg. Josteins kniver og skalpeller snakket til ham mer enn hun var i stand til å formulere seg på en måte som kunne forstås. Jostein og Eva, atskilt av symmetriens språk. For hva kunne hun sagt til Jostein? Nei, de var hverandres nederlag.

Hva annet kunne hun fortelle seg selv? Skulle de juble og applaudere for det som var i ferd med å bli et lik, var det på deres kappe. Og hun visste ikke en gang om det ble jublet. Nitidig dokumentasjon. Nye håpefulle kirurger som kom for å beundre dette verket, denne installasjonen som var Evas liv. Hun håpet ikke at de satt med forventninger, for hun var et stakkarslig åsyn nå, der hun satt uten å bevege seg, eller tok positurer på kommando. Hun tenkte på hunden, og mistenkte at hun var blitt sin egen kjæledegge. Det var noe hverdagslig med tanken. Eva som passet på at hun passet på seg selv. Eva som fikk sin tiltenkte dose med alt fra aktivitet til medisiner. Eva som hadde glemt hvordan man nektet.
 
Så hun gikk gjennom øvelsene sine. Hun pirket i seg maten hun ble servert, med plastbestikk som en gang sikkert hadde ydmyket henne, servert på pappfat. I dag satt Jostein ovenfor henne, og han smilte høflig, smilte som om han knapt var til stede og hadde hodet et helt annet sted: et sted som betydde noe. Hun spiste i stillhet. Eva følte seg trøtt, trøttere enn hun husket å ha vært på en stund. Hodet var tungt, og hun forsøkte å unngå å lalle med det. Hun visste at Jostein ikke likte det. Han likte ikke ideen om at hun led under dette regimet, for hun hadde jo alt et menneske kunne be om. Vær takknemlig. Takknemlig for livet. Takknemlig for helsen. Takknemlig for Lea, som var en venn uten å være det. Takknemlig for Jostein, som ga henne sjansen til å være mer enn seg selv, igjen og igjen. Hun prøvde å være det. Det føltes ikke riktig, men hun prøvde virkelig.
 
Jostein hadde dratt uten å røre maten sin. Hun visste ikke om det var ment som en fornærmelse. Han var der for å passe på at hun fikk i seg noe, som andre passet på det samme dag etter dag, var der for å observere at hun var riktig skrudd sammen, som om han ikke kunne lese rapporter eller ikke egentlig trodde på dem. Disse ukentlige møtene, som regel uten at det ble vekslet så mye som et ord, gjorde vondt. Ellers matet han henne med informasjon om Jonas, som om det var desserten hun skulle glede seg til, og selv om hun ikke ville at det skulle vekke noe i henne, virket det som at det alltid gjorde det. Hun skulle belønnes med retten til å observere en kasus, som tilfeldigvis var hennes egen sønn. Om hun hadde fortalt Jostein at barnet ikke var hans ville han ikke trodd henne nå. Han ville ledd. Det var det sannheten var verdt. Latter for det latterlige.

Hun drømte om Jonas - noen ganger. Aldri mareritt, ikke egentlig. Kalde observasjoner som var like ille. Hun så ham utenfra, som en vag skikkelse. Hadde han fått sitt første kyss? Det spørsmålet virket viktig. Hadde han bestått prøven han gruet seg til? Var han den som slo eller en som ble slått? Spørsmål det ikke fantes svar til, ikke i papirene. Spørsmål som var langt viktigere enn noe vitnemål.

De fikk hun til gjengjeld til gagns. Om hun hadde en penn, ville hun signert dem, med et smil om munnen. Så flink han var. Så dyktig. Alltid best. Alltid først. Det var som om verden hans var konstruert rundt dette prinsippet. Jostein hadde gitt ham en egen skole. Det virket sinnsykt. En skole for Jonas, for barn som ham som var ment til det beste: var det beste. Et barn som var blitt testet hele livet, opp mot en umulig standard som han likevel så ut til å overgå med skinnende glans. Og denne glansen var også Josteins. Hun undret seg over hva dette ville skape, og svaret var enkelt. Jonas ville bli et monstrum. Jonas ville bli matet med privilegium etter privilegium, til han vokste seg større enn noe menneske burde være. Han var galskapens egen læregutt. Det var det hun så herfra, utenfra. Jonas som fikk alt hun aldri hadde sett noe til, og som måtte lide for dette gavedrysset.

Og hun tenkte på seg selv: Line. På Sveen. På Beth. Lengre tilbake til Sofie, og til Karoline. Hun tenkte på Trulsern. Hvor var de nå, denne rekken med navn som hadde tilhørt Line, som hadde påført henne nederlag og gitt henne seire, men som en gang hadde vært hennes liv, og som var blitt til historien om Line, Line som igjen ble til Eva. Eva som var Josteins kone, Jonas’ mor. Eva som var ingenting. Og hun tenkte at verden, ikke bare hennes verden, men hele verden, like gjerne kunne vært forlatt.