Vårens skjønnhet: Del 3, Kapittel II

Akasinera
Kapteinen viste vei. Jostein bannet innbitt mens han skjermet nesen.
“Hvor er den jævla bilen?”
”Bare noen hundre meter til.”
”Litt av en mottakelse denne Hassan gir oss.”
Små, iltre vindkast rev i jakker og slør, og Eva tenkte at hun kunne kaste det siste på havet og føle seg bedre. Hun holdt seg fra å opptre så skandaløst, og tvilte uansett på om brisen ville være en god nok unnskyldning. Steinansiktene foran henne virket parate der de lot blikkene sine vandre, som om livet var en sammenhengende trussel.
Bilen var importert fra Innsiden. Eva kjente modellen fra Josteins garasje, men her var lakken ripete og inventaret mer slitt. Nærmest identiske. De små lytene plaget henne ikke, men de understrekte følelsen av annerledeshet. Akasinera hadde et preg av rust og forfall, og om dette farget av på en bil som representerte den ytterste form for luksus: Hva kunne hun forvente av resten av byen? Denne merkelige profetiske tilnærmingen til omgivelsene virket ufornuftig, som om Akasinera ikke bare var preget av skadene fra krigen, men hadde beholdt disse skadene som en del av sin natur, som om landet og byen var uopprettelig skadet, og de hadde omfavnet skadene som en del av en identitet. Var det dette Jostein skulle ta fra dem? Ville de kvitte seg med seg selv?

Dette virket så fjernt og ulogisk, men Eva klarte ikke å kvitte seg med tanken når hun så ut fra bilen og inn i et skrekkabinett. Lukten av sot og eksos trakk inn i bilen, og dagene i slummen kom tilbake til henne, sterkt og skarpt og uventet, som om hun levde år av livet sitt igjen, men forkortet til noen sekunder. Hun måtte ha skåret en grimase, for Jostein så henne irritert inn i øynene. Sander viste den vage engstelsen han fikk når oppførselen hennes avvek. Eva gjorde ikke sånt. Eva var et steinansikt. Det så ikke ut til at noen andre la merke til den ufrivillige grimasen hennes, så hun tenkte på det som en påminnelse om hvorfor hun var her, og en advarsel. Hun hutret selv om det var varmt i doningen.

Akasinera var ikke noe paradis. Det var ingenting luksuriøst med byen som var gravd inn under klippen, og Eva møtte stedet med avsky. Hun tok seg selv i det, og forsøkte å endre tankene, men hele stedet minnet henne om hvem hun hadde vært. Hun trodde hun hadde visst hva en mutasjon var, men nå så hun hoder med oppblåste skaller, ansikter med vorter og arrdannelser og kropper som nærmest sjanglet seg forover i sin ubalanse, forvridde lemmer eller mangel på dem. Skrik skar gjennom luften, og blandet seg med stønnene fra spyttende maskiner. Kakofonien var uforståelig for henne, og inntrykkene for groteske til at de ble noe annet enn en utstilling som slukte seg selv i mengde inntrykk og ren motbydelighet.
"Hva er galt med dette stedet?"
"Akasinera?" Sander som satt ved siden av henne i baksetet så brydd ut. "Jeg visste ikke at det var så ille."
"Det er ingenting galt med Akasinera. De ble truffet hardere enn oss, og forholdene er deretter. Mutasjonene og forurensningen er problemene deres nå. Jeg ser ingen grunn til at det ikke skal bli bedre her med tiden, som det ble hos oss."
"De virker døde."
"De har mistet mye. Jeg skal gi dem noe av det tilbake: Troen deres. Det de trenger er å tro igjen."
"Det de trenger er hjelp."
"Det også. Jeg er ingen filantrop, men jeg kan gi dem drømmen om deg, Eva."
"Hvorfor skal de bry seg om meg: en konstruksjon som er en hån mot alt de lider under? Det er perverst."
"Det er ikke like ille over alt. I morgen kveld, for eksempel, skal vi møte noen av de mest fremtredende borgerne her, og diskutere mulighetene deres."
"Til hva da? Å bli som meg?"
"La oss ikke forhaste oss. Du og Sander kan gå gjennom programmet senere. Hvis du har spørsmål kan jeg sikkert finne noen lokalkjente. Jeg ville ikke anbefalt en tur ut."
”Eva visste ikke om han truet henne, men det var ingenting som fristet mindre.
”Finnes det ikke en annen vei?”
”De sier at dette er den beste. Raskeste. Akasinera er ikke et pent sted, uansett hvilken rute du tar.”
”Utsiden er et paradis til sammenligning.”
”Utsiden? Utenfor muren, mener du? Ja, du er jo vokst opp der. Jeg glemmer det stadig.”
”Det gjør ikke jeg. Men dette er et krater.”
”Jeg foreslår at du glemmer både utsiden og Akasinera... så snart vi forlater det. Akkurat nå har vi en jobb å gjøre. Ambassadøren vår, Flyland, tar imot oss ved hotellet. I morgen blir det noen mer offisielle besøk. Ikke noen mottakelser her. Jeg og Hakan er enige om at vi holder målet med dette besøket hemmelig.”
Hadde de et mål? Eva studerte neglene sine, og tenkte at hun hadde gjort en god jobb med dem. Hun lurte på når hun hadde blitt så forfengelig, og kom fram til at om hun var tilfreds med resultatet var forfengeligheten bare en bieffekt. Å forsøke å imponere andre enn seg selv virket bortkastet. Omgivelsene hadde forventninger som la opp til at om hun søkte anerkjennelse, så ville hun bli skuffet.  

Flyland hadde et pent ansikt med ærlige øyne, men det var noe sykelig over den bleke huden som var strukket litt for stramt rundt skallen hans. Synet av Eva så ut til å vekke ham fra en dvalelignende tilstand, og øynene hans fikk et merkelig lys når blikket til de to møttes. Han var yngre enn hun hadde forestilt seg, neppe mer enn tredve, men det lyse håret hans virket litt tynt. Det var som om forfallet han så daglig satte sitt preg på ham.
”Du må være Eva.” Stemmen hans skalv forsiktig, som om han tok del i noe hellig.
”Min kone, ja. Eva Larsen.”
Hun rakte fram hånden, og Flyland virket usikker på om han skulle kysse den. Han valgte å ikke gjøre det, og Eva var takknemlig.
”Du er fortryllende.”
”Det var derfor jeg bygde henne.” Jostein satte et punktum for videre komplimenter, og snart fløt samtalen over i Akasinera, og Hakan Pereira, slik han ønsket det.
”Helvetes egen fyrste. Du må selvfølgelig være av en viss karakter for å holde orden i rekkene her, men Hakan er så ille som det blir etter våre standarder. Jeg har brukt de siste årene på å opprette en viss tone, og han er høflig med oss nå. Ikke spesielt formbar, men høflig. Men ikke forvent takknemlighet fra den kanten. Eva er like mye en trussel som en gave til disse menneskene. Og med Hakan... du vet aldri hvor han ender opp. Regimet hans har ikke vært verre enn de andre, og jeg må ærlig innrømme at han har oppnådd en viss stabilitet. Det er selvfølgelig bra. Vi er og blir avhengige av dem. Men ikke tro at de ikke vet det. Du kjenner ikke stedet, Jostein, kjenner ikke Hakan. Ikke lov ham noe du ikke vil holde.
”Eva er ikke til salgs. Teknologien er det. Innenfor visse rammer, selvfølgelig.”
”Krut har selvfølgelig rett til å gjøre avtaler innenfor retningslinjene, men jeg må advare mot å gi Hassan mer makt enn han allerede har her.”
”Vi vil gjøre dem avhengige av oss.”
”Og han vet at vi allerede er avhengige av ham.”
”Vi er i denne sammenhengen Krut. Og Krut er ikke Innsiden.”
”Jeg hørte at... jeg beklager at han har gått bort.”
”Det gjør ikke jeg.”
Flyland var stille litt for lenge.
”Lars: Vi vet begge hvem og hva Sverre Krut var. Det er ingen som kommer til å savne ham.”
”Krut gjorde fantastiske ting for Innsiden.”
”Og ting som ikke var like fantastiske. Uansett er det jeg som styrer skuta nå.”
”La oss legge dette dødt, Jostein. Det er en meningsløs diskusjon uansett.”
”Ja. Jeg har bestemt meg. Det er lite du kan si fra eller til.”

De trakk seg tilbake etter middagen. Det virket som at Jostein ønsket å gjeninnføre fasaden av normalitet, rutinen som pregløst førte deg gjennom dagene. Det skulle ikke være noen utstilling; ikke for andre enn Hassan Pereira. Et kuratert publikum bestående av én, og som en stripper eller hore skulle hun underholde. Eva visste ikke hva man forventet av henne - nei - hva han forventet av henne. Hun så for seg et monster, for hvordan kunne man ellers verne om sin posisjon her i Akasinera? Monstre over alt. Hele verden bestod av dem. Hun hadde ingen illusjoner om at hun var en av de gode menneskene. Hva hadde hun gjort hvis hun var en av de mektige, en av dem som satte føringer for hvordan folk fra utsiden, eller fra Akasinera, levde og døde? Den barnslige leken hvor hun og Sofie bekjempet Klautarus - Kannibalkongen - kom tilbake til henne, og hun tenkte at her, her ute fantes det verre ting enn kannibaler. Kanskje vampyrer? Varulver? Blodsugere og gigantiske ulver som rev kjøtt og sener fra bein, og til slutt knuste de samme beinene, i desperat søken etter margen der det også satt næring. Det var bra at marerittene ikke kom lenger.
Innestengt med Sander igjen. Josteins befaling. Eva gjorde kroppsøvelser for å få vekk rastløsheten som var naglet i henne. Sander så uinteressert på henne fra lenestolen. Det beste Akasinera kunne tilby, tenkte hun, var dette rommet. Det var i det minste rent, og møblene så nye ut. Ingen vinduer, og vegger av betong som stengte henne inne. Det var noe galt med luften også her, men hun trodde ikke det var til å unngå i noen del av dette vanstedet.

Jostein måtte ha forandret mening, for nærmere åtte fikk hun plutselig beskjed om å innfinne seg i restauranten, eller nærmere bestemt baren. Det virket som de to var en del av samme rom. Blandingen mellom hotell og gjestgiveri hadde kanskje en sjarme, men den var gjemt under lag med ulykke. En lutrygget mann satt ved baren sammen med flaskene sine, og da han snudde seg mot Eva så hun at halve ansiktet hans var angrepet av en grusom infeksjon. Om belysningen hadde vært bedre, trodde hun at hun ville ha kastet opp. En liten gruppe satt og spilte kort, med mekaniske bevegelser som ikke rommet noen form for entusiasme. Hun kjente ikke igjen spillet. Det stod bedre til med jentene deres, men hun tenkte at der kunne man i det minste plukke og velge blant de som var minst angrepet av sykdommen stedet led av.

Selv Jostein virket overrasket. "De trenger oss virkelig. Det er grusomt, direkte grusomt." Han snakket med fascinasjon. "Ikke bare ansikter som lider, men kroppene deres. Uopprettelige skader." Han pekte på en mann som satt for seg selv i et hjørne. "Han er kledd som om han har penger. Og så lever han i denne tragedien. Kan du gå bort til ham, Eva?" 
Hun ristet på hodet.
"Greit. Jeg skjønner det."
"Hva kan jeg gjøre for ham uansett?"
"Ingenting. Ingenting."
Det var inntrykket hennes. Det var ingenting som kunne gjøres. Hun visste ikke hva de levde for, men hun så at de også døde av det. Hvorfor ellers ville de fortsette å klenge seg til denne eksistensen av pest og sykdom? Sander virket enda mer satt ut enn henne.
"Hvordan er det mulig å leve slik?" 
"Jeg vet ikke."
"Jeg har jo lest, men at det skal være så ille. Det er vanskelig å fatte. Disse menneskene trenger ikke deg, Eva."
"Men det er meg de får."
"Ja, jeg går ut fra det. Hva tenkte Jostein på da han bestemte at vi skulle dra hit?"
”Penger. Makt. Og skjønnheten, alltid skjønnheten.”
”Er det rom for skjønnhet her?”
”Han kommer til å lage rom.”
 
Hun sov godt den natten. Sov godt alene, og kanskje fordi hun var alene. Da Eva våknet forestilte hun seg at hun fortsatt var på båten, på vei mot det ukjente, men idet hun forstod hvor hun var, ble hun igjen grepet av håpløshet. Snikende. Til den tok helt over. Sander var allerede der, og nå organiserte han garderoben hennes, som hadde kommet fra båten, med autoritet. Eva likte ikke tanken på at han bare kunne komme inn som det passet seg, men det var ikke et tema som skulle diskuteres. Sander gjorde sitt beste, tross alt, under omstendighetene. Vi må gjøre vårt beste. Vi må gjøre det vi kan. Ikke for Akasinera, men for Jostein og galskapen hans. Eva trodde ikke på seg selv. Tankene hennes var utskiftelige, som innfall hun la fra seg ved neste korsvei. Som et maskeradeball, eller som en utkledning, som den Sander snart skulle putte på henne.