Vårens skjønnhet: Kapittel VII

Det jenter gjør
Konsekvensene kom aldri. Pappa kom sent hjem, romsterte rundt før han ble sittende og stirre på veggen, som om Line var like viktig som det andre som lå slengt rundt i leiligheten. Etter en stund så han bort på henne, ristet på hodet, og tok en solid slurk fra boksen sin. Så gled øynene hans tomt ut i rommet igjen.
"Jeg legger meg, pappa."
"Greit."
Det ble enda en natt med tanker. Hun hadde jo turt å bli venner med Sofie igjen, fått henne tilbake. Sammenlignet med det var rektor ingenting. Hun var redd for å miste Sofie for alltid, det var det som skremte henne, romsterte rundt i tankene hennes og gjorde alt så farlig. Hun kunne tåle alt det andre, men ikke å miste Sofie. Hun skulle ikke tilbake til Knut og den stakkarslige gjengen hans. Hun skulle være med Sofie. Men uten skolen var det ikke noen Sofie. Uten passet var det bare slummen. Hun måtte tilbake. Det var ingen andre valg. Stå opp som vanlig, og gjøre seg klar. Gå i den tilmålte timen til porten, og ikke se seg rundt, men gå rett inn som om ingenting hadde skjedd, stolt og med hevet hode. Resten fikk bli som det måtte.   

Skoleporten var en åpen og monstrøs kjeft som slukte henne. Hun følte ikke at hun kunne snu nå, og tenkte at hun skulle knuses, knuses før hun ble spyttet ut. Skritt for skritt, inn i bygningen, opp trappen til fire, to dører til venstre. Rett i ryggen, ikke se ned. Åpne døren og finne plassen sin. Alt var som vanlig, selv om hun visste at det ikke var det. Siste skoledag, to år før tiden egentlig var inne. Siste gang hun fikk se Sofie. Line satte seg. Sofie var ikke kommet enda, og selv om det var en storm inne i henne, var det ingenting ved klasserommet som var annerledes. De første elevene hadde allerede kommet. Noen snakket opprømt sammen, mens andre, de rolige, raslet nervøst med bøker og skrivesaker. Klokken tikket, sakte, men ubønnhørlig mot timen, og de var i ferd med å begynne, og først da kom Sofie. Smilte til henne, men lærer Turid hakk i hel. Snart ville hun lese opp navnet til Line, rynke på nesen, og gi henne et skjevt blikk, be henne ut på gangen. Så ville rektor komme, og føre henne med seg ned trappen og til kontoret. Line ville tenke "vil ikke." Line ville se ned på skoene sine. Men Line ville følge etter.

Turid leste navnene, og elevene svarte at de var der. Line, ble det sagt, like mekanisk som navnene før hennes, og hun ventet for lenge med å svare. Turid skimtet opp fra lista si, og Line trodde hun så overrasket ut, men snart var hun videre til neste navn, og så det neste. Før hun visste ordet av det var undervisningen begynt. Den vanlige matematikken på tavla, barn som noterte med varierende grad av innlevelse mens Turid viste eksempel før de skulle begynne på sine egne oppgaver. Line trodde ikke på hva som hadde skjedd. Hele timen syntes hun at Turid så på henne, og når hun spaserte mellom pultene slo hjertet hennes hardere hver gang hun nærmet seg hjørnet hennes, ut mot vinduet langt fram i klasserommet, men blikkene deres møttes ikke en gang. Hun så bort på Sofie, som var opptatt med å tegne en sommerfugl i kladdeboka. Ingenting, tenkte hun. Ikke så mye som et ord. Ikke en kommentar, og ikke et blikk. Hun var blitt usynlig.

De gikk sammen ut porten etter at dagen var omme. Line bestemte seg for å spørre Sofie om Turid.
"Det måtte jo skje før eller siden."
"Hva mener du?"
"Ingen av dem bryr seg om du er her eller ikke."
"Men jeg trodde at de kom til å kaste meg ut."
"Det er sikkert dette de egentlig ønsker: At du bare slutter å komme."
"Jeg kunne jo like gjerne vært usynlig."
"Det hjelper oss i kampen med Klautarus." Sofie lo. “Hvordan var kvelden?”
"Jeg vil ikke snakke om det."
"Kom igjen, Line. Du forsvant jo helt. Du merket knapt at jeg gikk."
"Jeg husker ikke så mye. Jeg våknet opp ved skoleporten, rett før de åpnet den." Line prøvde å ikke se ned.
Sofie lo dypere, som om hun aldri hadde hørt noe så morsomt. "Du er så jævlig kul!"
"Hva mener du?"
"Ikke bare kom du deg unna med det. Du gikk full til skolen."
"Og så dro jeg hjem."
"Det hadde jeg også gjort."
Latteren stilnet.
"Bryr de seg virkelig så lite?"
"Ja. Jeg tror det. Har du en bedre forklaring?"
"Nei, ikke egentlig."
"Kom, så drar vi til Stallen."

De satt på en flisete pall og så utover industritomten, fra en høyde som også ga dem utsikt over Slummen. Klautarus hadde akkurat gått på et sviende nederlag, og usynligheten til Line hadde hjulpet dem til å få inn dødsstøtet på en av generalene hans, kyklopen Damatos.
"Jeg lurer på hva de lager her?"
Line svarte ikke.
"Du er så tenksom, Line."
"Jeg nyter øyeblikket. Når drar dere forresten?" Line trakk på skuldrene, som om hun frøs, selv om det ikke var spesielt kaldt.
"Du og den dramatikken din, Line."
"Ja, men dere drar snart?"
"Jeg tror det. Kanskje allerede neste uke. Det kommer an på mamma. Men det er jo bare ett år igjen nå. Da kan vi begynne på samme skole igjen. Med karakterene dine kan du jo bli hva som helst." 
"Det er vel andre ting som spiller inn?" 
"Du har jo så gode karakterer. Hvorfor vet ikke de andre om det? At du er den smarteste i klassen." 
"Jeg er ikke den smarteste." 
"Men du har de beste karakterene." 
"Kanskje." 
"Pappa hadde gitt meg penger hvis jeg hadde like gode karakterer som deg." 
"Du får jo allerede penger." 
Sofie lo. "Så mer penger. Får ikke du penger når du gjør det bra?" 
"Jeg tror ikke pappa vet om det, egentlig. Han har andre ting å tenke på." 
"Som hva da?" 
"Ting. Det kan være det samme." 
"Hvorfor er pappaen din sånn, Line?" 
"Jeg vet ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor de tvinger meg til å gå på skolen en gang. Jeg skal ikke være der. Det vet dere alle sammen." 
"Men du er jo her. Og du gjør ditt beste." 
"Ja."
"Tror du at jeg kan få et trekk?"
For Sofie var det utenkelig at å gjøre sitt beste ikke var bra nok, så de endte opp med å fjase og le. De snakket om Truls som fortsatt trodde at Karoline likte ham. Om Sara, som var bestevenninnen til Karoline. "Denne uka." Sofie hadde fnist. Hun fniste ofte av ting Line sa, merket hun seg, uten at hun selv forstod hvorfor. Karoline var og forble fienden deres. Hun var det som forente dem når det var på sitt mest vanskelige, som nå. De kunne alltid le av henne der hun spankulerte rundt som hun var bedre enn alle de andre. De beste karakterene. De fineste klærne. Sminket som de på innsiden. Hun var nesten som dem, tenkte Line noen ganger, men likevel aldri. Karoline trodde kanskje at hun var noe, men hun måtte vite at noen kilometer lenger inn ville hun vært en foraktelig skapning. Hvis det var noe de mektige ikke likte så var det de som etterlignet dem. De kunne gjennomskue det på sekundet. Det Line var for Karoline var Karoline for tusener av andre lenger inn. Ikke verdt oppmerksomhet. Karoline kom aldri til å nå innsiden. Hun var dømt til en mellomtilværelse, og arrogansen hennes kom til å bli til bitterhet før hun ante det. Hun visste ikke om Sofie ville forstå det om hun sa det rett ut, og lurte på hvorfor hun i det hele tatt tenkte på slike ting. Det hadde ingenting med henne å gjøre. Karoline var ikke verdt oppmerksomheten hennes heller. Om et år ville hun ha glemt henne. Sannsynligvis ville de aldri se hverandre igjen etter det.

Det var egentlig ikke synd på noen i klassen, ikke en gang på Sofie. De hadde det bedre enn henne. Det var den kalde sannheten. De slapp å hutre når de tenkte på vinteren. De hadde råd til å tenke på andre ting enn å overleve. De hadde ikke naboer som plutselig forsvant. De hadde aldri sett en ung mann ligge ihjelslått i en bakgate, til skrekk og advarsel. Hun kunne ikke få seg til å fortelle Sofie hvor heldig hun var. Det var ikke vits i å såre, uansett hvor sant det var. Dessuten var det dumt å måle Sofie mot henne selv, for selv om Line ikke forstod hvordan hun skulle måle Sofie mot noen andre følte hun ikke at det var rettferdig. Hvis hun målte seg selv mot naboene var hun den heldige, og mellombyen var fortsatt utsiden. Det fantes ingen vei inn for noen av dem, det visste de også der. Selv ikke for Karoline. Innsiden lå bak muren de skimtet i det fjerne, som et gigantisk slott omringet av en ugjennomtrengelig festning, med skyskrapere som strakte seg opp mot solen som løftede hender. Så forlokkende, men også uforståelig i sin prakt.
”Tror du det er siste gang vi treffes etter skolen?”
”Jeg vet ikke. Kanskje. Jeg tror det.”
”Vi har jo ikke en gang øl.”
”Ikke tull, Line.”
”Klautarus er ikke beseiret, og det virker som du ble kvalm av røyken også.”
”Litt av en slutt.”
”Jeg liker deg, Sofie. Jeg tror kanskje jeg er lesbisk.”
”Jeg liker deg også. Vi finner nok ut av det, Line.”
”Kanskje vi møtes igjen, etter at skoleåret er forbi.”
Sofie lente seg mot Line, og leppene deres streifet hverandre, forsiktige som fjær.
”Jeg likte aldri å gjøre det med Knut.”
”Og med meg?”
”Jeg vet ikke.”
”Vi finner ut av det, Line.”
Tårer rant, helt til det ikke var flere igjen. Ikke i byen. Ikke i hele verden.