Vårens skjønnhet: Del 1, Kapittel I

Frem, og tilbake
"Du heter Eva. Kan du gjenta det?"
"Eva. Jeg heter Eva."
"Rettere i ryggen. Se meg inn i øynene når jeg snakker til deg. Dette kan du, Eva."
Navnet hennes var ikke Eva. Hun het Line. Han var Sander, og det var blitt et av de første navnene hun hadde lært. Sander skulle sørge for at hun lærte seg etikette. Eva visste hvordan man kledte seg og hvordan man oppførte seg her, på Innsiden, men Line måtte først lære det. Uendelige repetisjoner. Aldri godt nok. Ukene ble til måneder, og fortsatt var der mer kunnskap å banke inn, som stikkende spikre som ikke hørte hjemme i henne.
Hun husket høstdagen hun kom til instituttet. Hun og Gunnar, ledet ut av kontorrommet med Beth og de andre to sittende igjen. Hun hadde vært naiv den gangen. Hun var fortsatt naiv, men den dagen hadde hun forstått hvor lite hun betydde for Gunnar, hvor feil hun hadde tatt da hun tenkte at Gunnar brydde seg, og at han ville det beste for henne.
”Her skiller vi vei, Line.”
”Hva mener du?”
”Jostein skal forklare alt. Jeg får min sjanse mens du får din. Kanskje vi ses igjen, men jeg ville ikke regnet med det.” Han klemte henne, hardt uten at det var innstendig. Som om han trodde han måtte det. “Lykke til.”
Hun var så forfjamset at hun ikke rakk å svare. Hun ropte ingenting etter ham, vurderte ikke en gang å følge etter. Istedenfor ble hun stående ved siden av Jostein og de fire vaktene. Det var ingenting å gjøre mening av. Ingenting å føle på. Hun ble ledet inn i en bil som så ut som den var hentet fra framtiden, og det eneste hun kunne sagt om den var at det var en bil og at den var sort, at interiøret var i glattpolert plast og skinn, og at det virket som om den aldri hadde vært brukt. Foran henne satt Jostein, og en navnløs sjåfør. Ved siden av henne satt to av vaktene. Hvis det ikke var for dem hadde hun kanskje lagt merke til mer av omgivelsene før de kom til instituttet, kanskje turt å spørre om det hun så foran seg, men Line husket bare at stedene hun så, menneskene hun skimtet, så ut til å komme fra et annet sted der holdepunktene ikke var de samme som hun var vant med. Inntrykkene var så mange at de bare stod igjen som fragmenter.
Hadde hun visst at hun ikke fikk forlate instituttet hadde hun kanskje ha lagt merke til mer av det som var på utsiden av bilen før den parkerte utenfor det som nå var hennes oppholdssted. De hadde ført henne rett til det som viste seg å skulle være hennes sted, og låst døren bak henne med forsikringen om at det kom noen snart: Et oppholdsrom, i tillegg til bad og et lite kjøkken. Vinduet med gitter stirret ned i en hage fra andre etasje, og der hagen sluttet var det en murvegg som hindret videre utsikt. Hun fant det hun forstod var kjøleskapet på kjøkkenet. I det lå det en boks med mat, og på benken fant hun bestikk i plast ved siden av kopp og fat i papp. Vann kom ikke fra en bøtte, men fra en kran på kjøkkenet. Hun brente seg umiddelbart, før hun forstod at hun kunne bytte mellom varmt og kaldt, og bannet lavt. Så satte hun seg ved et blankpolert bord med trefarge, og spiste. Maten smakte. Konsistensen var merkelig bløt, men retten var krydret med noe som var ukjent for henne, og som hun først lurte på om hun skulle spise. Da hun smakte på de grønne bladene ble hun overrasket. Smaken var stram, men ikke på en fæl måte.
Line merket ikke hvor sulten hun hadde vært før hun begynte å spise. Snart var maten borte, og hun fant ikke mer i skapene. Line tok enda en kopp med vann, styrtet den, og ble sittende og se seg rundt. Det var ikke mye å se på. Rommet var ikke stort, kanskje 15 kvadratmeter, og nesten kvadratisk. Ved den ene veggen stod en enkeltseng, redd opp med et blomstrete teppe- og putetrekk. og bordet hadde to stoler med føtter i metall som var festet til gulvet med skruer. Veggene var nakne, med unntak av en skjerm, også festet til veggen, som så ut som et mørkt vindu. Det gikk en dør ut til det hun tenkte måtte være til toalettet, men idet hun skulle reise seg for å undersøke det også banket det på døren før det romsterte i låsen. Ansiktet til en ung kvinne stakk inn.
”Det er nye klær på badet. Ta deg en dusj, og så kommer jeg tilbake om femten minutter.” Døren lukket seg. På toalettet lå det undertøy, møysommelig lagt sammen, og et ekstra sett klær, en form for kjortel i hvitt stoff som var nyvasket og stiv. Begge deler luktet som om det kom rett fra vaskeriet. I hjørnet stod det et kabinett hun mistenkte var ment for akkurat det. Etter at hun prøvde seg fram fikk vannet en temperatur som var behagelig, og hun klarte nesten å slappe av for første gang denne første dagen i det som skulle bli hennes fengsel. Da hun gikk ut i stuen satt den samme kvinnen som tidligere på en av stolene og så tomt ut i rommet.
“Beklager. Jeg visste ikke at du var her.”
Line ble sett på. Hun skjønte ikke om uttrykket til kvinnen var overrasket eller om hun ble irritert.
“Det er virkelig ingenting å beklage. Jeg tenkte at jeg like gjerne kunne komme inn. Dette er ditt rom, og det er viktig at du føler deg hjemme. I dag kan du slappe av. Vi begynner forsiktig i morgen, men det skjer vanligvis ikke så mye her i helgene. Vi serverer frokost mellom åtte og ni, og så er det middag og kvelds til faste tidspunkt. Hvis du blir sulten utenom måltidene har vi frukt. Te står i gangen. Det er bare å forsyne seg. Noen spørsmål?”
Line ristet på hodet, som føltes som det var i ferd med å koke over.
”Det er jo fortsatt tidlig.Jeg kommer innom med middag. I helgene skal du spise på det store kjøkkenet med oss. Du får prøve å finne deg til rette til jeg kommer tilbake om noen timer.”
”Hva heter du?”
”Sa jeg ikke det? Jeg er Lea, kontakten din på instituttet. Jostein kommer ikke innom igjen før på mandag, så inntil da kan du spørre meg om det du lurer på.

Hun slet med å sove den første natten, i en seng som luktet et rengjøringsmiddel som var ukjent for henne og med en dør som låste henne inne klokken elleve. Hun tenkte på Gunnar, klarte ikke å la være. Hvor var han og hva gjorde han? Hvordan kunne han forlate henne helt uten videre? Hadde han solgt henne til denne Jostein, og for hva? Og hvorfor ønsket denne mannen å ha henne her, på det hun hadde lært var et institutt, et ord hun aldri hadde hørt før. Var det som en institusjon, et sted man sendte mennesker som ikke hørte hjemme noe sted som til et slags fengsel? De hadde iallfall låst henne inne, og om hun ikke hadde fått klar beskjed om at hun ikke kunne forlate stedet, vitnet den låste døren om at det var slik. Hun hadde aldri savnet frihet, i det minste ikke før nå. Line følte seg som et lite barn, fratatt muligheten til å gjøre et valg: Hva som helst annet enn å sove. Og hva skulle hun vekkes til? Hva skulle hun stå opp til?
Neste morgen banket det igjen på døren, og Line rykket til. Før hun rakk å reagere nok til å svare ble døren åpnet. 
”Frokosten er nesten over.” Line rykket til, og satte seg umiddelbart opp. Gårdagen kom tilbake til henne mens hun så på et ansikt som var eldre enn Leas, men hardere og mer kantete. Denne nye kvinnen hadde like fullt identisk bekledning.
”Lea glemte å fortelle deg at vi ikke har alarm i helgene. Vanligvis ringer det klokken syv.”
”Hvor skal jeg?” Hun husket noe om frokost med de andre på instituttet, men ingen hadde vist henne hvor denne frokosten skulle spises eller hvordan hun fant frem på instituttet. ”Hvor er Lea?”
”Lea har kveldsvakt.”
Line gjettet at kveldsvakt var det samme som å jobbe på kvelden.
”Jeg er Stina. En del av apparatet rundt deg. Sykepleier.”
”Er jeg syk?”
”Nei, du er ikke syk, Line. Jeg er her hvis du blir det.”
”Er jeg i ferd med å bli syk?”
Stina lo, og Line klarte ikke å la være å synes at hun var nedlatende. “Nei, det er bare for sikkerhets skyld.”
Og Line latet som om hun forstod.

Line latet som om hun forstod mye de første dagene på instituttet, men de ansatte lot seg ikke overbevise. De forklarte henne i det uendelige, men ofte forklarte de feil ting, og Line ble stående eller sittende som et spørsmålstegn ved mer enn en anledning. Den første helgen forsvant, i en blanding av hvile, angst og rådvillhet, og da mandagen kom tenkte Line at Jostein ville hjelpe henne til å forstå. Hun hadde hørt mantraet så mange ganger, fra Lea meg også fra Stina, og fra Veronika, en usikker og syltynn skikkelse som virket redd for å i det hele tatt åpne munnen rundt henne.
”Jostein kan sikkert forklare det på mandag.”
Line forventet ikke mye. Hun ble ikke direkte skuffet da hun ble ledet inn til det hun senere lærte å kjenne som Josteins kontor, der han satt alene nå, og trommet forsiktig med fingrene på et digert arbeidsbord.
”Velkommen hit, Line.”
"Dette er Lea. Hun er sykepleier."
"Jeg møtte henne på fredag."
Line så ordentlig på Lea. Hun virket passe normal. Usminket, men velstelt. Bare en vanlig jente, som kunne ha jobbet på Engelen, og som Line ikke hadde lagt merke til i en annen sammenheng.
”Selvfølgelig.” Ordet manglet tilstedeværelse. "Lea er kontaktpersonen din. På morgenen klokka åtte vil Lea eller en av kollegaene hennes komme og hente deg til frokost. Det vil si nå. Det er ikke like nøye i dag, men fra nå av spiser du alltid klokka åtte. Etter at du har spist vil du få timeplanen din. Hver mandag får du en ny plan, og den vil fylles opp etter hvert som vi blir bedre kjent.
"Timeplan?"
"Vi har mye arbeid foran oss, Line. Det kommer til å ta tid. Man kan si at du er utvalgt, at jeg har valgt deg til å spille en rolle. Kjenner du til skuespill?
Line nikket.
”Godt. Denne rollen kommer med noen krav. Det første er selvfølgelig at du gjør som du blir bedt om. Det inkluderer å ikke forlate instituttet før jeg sier at du kan det. Det andre kravet er at du gjør som du blir bedt om. Ingen unødvendige spørsmål. I korte trekk ønsker jeg å bevise en teori. Det er en ganske enkel teori. Selv mennesker som dere, og legg merke til at jeg bruker ordet menneske, selv de fra Utsiden har de samme iboende kvalitetene som du finner her inne. I Byen, mener jeg. Dette er ikke en selvfølge for mange her. De ser ned på dere, og vurderer dere som iboende dumme og forræderiske, opportunistiske og ukultiverte. Unnskyld at jeg bruker så vanskelige ord. Dere er avskum, kort og godt. Det eneste dere kan brukes til er det vi ønsker å bruke dere til. Dette er selvfølgelig selvmotsigende. Det er sant at vi kommer med visse kvaliteter, men dette er lærte kvaliteter. Å si at Innsiden og Utsiden er det samme er absurd, eller åpenbart, avhengig av hvem du spør. Noen her mener at grunnen til at vi lykkes der dere ikke gjør det er overlegen genetikk, og det stemmer at vi er mindre syke enn dere, at vi blir eldre enn dere. Det stemmer også at vi spiser bedre enn dere, og at Innsiden har et bedre helsevesen. Jeg tviler på om du kjenner til konseptet helsevesen. Leger som arbeider målrettet med hele befolkningen, kan man kanskje si. På instituttet jobber vi imidlertid ikke med tradisjonell legevitenskap, men med kirurgi. Estetisk kirurgi for å være mer nøyaktig. Genetisk forskning kommer stadig lengre, men noen ganger ønsker man raskere resultater. Vi arbeider med å rydde opp i de aspektene ved genetikk som ikke uten videre lar seg mestre. Jeg gjør i korte trekk mennesker mer behagelig å se på. Det er mange forskere som kimser av meg for dette, men det finnes alltid mellomstasjoner i fremgang. Selv vil jeg si at jeg er vel så mye kunstner som jeg er forsker. Arrogant som mange mener at det er, jobber jeg ved siden av det genetiske for å skape det perfekte. Og det perfekte er ikke uten videre genetisk betinget. Noen ganger overrasker naturen selv oss. Jeg ønsker ikke å gjøre dette til noe foredrag, men prinsippet jeg jobber ut fra er at kreativitet er vel så, om ikke viktigere enn genetikk. Derfor ønsker jeg at du, at en ingenting innenfor rammene her på Innsiden, skal bli den mest ettertraktede skjønnheten i byen, ja, kanskje i verden. Du kan kanskje si at jeg gjør det for min egen del. Den typen kirurgi du vil behandles med er eksperimentell, og jeg ville neppe kunne gjort den på noen fra byen. Men når jeg først bedriver ett eksperiment, hvorfor ikke kombinere det med et annet? Du skal ikke bare bli en skjønnhet uten sidestykke; du skal også bli selve symbolet på skjønnheten. Det endelige beviset på at jeg kan skape det mest verdifulle av det minst verdifulle, at mitt institutt kan forandre verden langt raskere enn all verdens gen-manipulasjoner. Om det blir deg eller noen andre har jeg alle planer om å bli den som setter skjønnhet i perspektiv. Skjønnhet som ikke bare kan forbløffe, men gjenskapes for de som fortjener skjønnhet. Hvis du, hvis Line fra Utsiden, kan bli den første av sitt slag, tenk hva de her vil tenke at de selv kan bli. Det er dette vi kaller prosjekt Eva. Det er kanskje ikke særlig originalt i seg selv, og den åpenbare symbolbruken er ikke noe jeg personlig ville gått for, men jeg har investorer å tilfredsstille. Nok om det. Vi jobber ut fra en tidsramme, og har ikke ubegrenset med midler, men så lenge du, så lenge Eva jobber iherdig og med hele seg, har jeg ingen grunn til å tvile på at det vi kaller Prosjekt Menneske skal lykkes. Det får være nok, til å begynne med. Spørsmål?”
Line visste ikke hvor hun skulle begynne, og før hun rakk å si noe vinket Jostein Larsen dem ut av kontoret sitt. ”Godt. Jeg ser fram til å samarbeide med deg, Eva.”
Line og Lea spiste frokost sammen. Lea kunne smile av måten hun gjorde ting på, og Line tenkte at det kanskje ikke var så rart når irritasjonen gikk over. Hadde hun vært i Leas sko hadde måten sykepleieren pirket i maten sin på vært rasende festlig. Her var det ikke Lea som var kresen, men Line som hadde dårlige manerer. Pappfatene på rommet var erstattet med ordentlige fat, og Line hadde fått tildelt kniv og gaffel i stål. Hun likte at bestikket veide litt, likte at hun kunne strekke seg etter mat hun var nysgjerrig på å smake, og som hun kanskje hadde hørt om, men Lea gjorde det tydelig at nå hadde Line spist nok.
”Etter maten har du time med Roger.”
”Roger?”
”Han er psykolog.”
Line forstod at hun måtte ha sett uforstående ut, for Lea la raskt til:
“Han jobber med mental helse.” 
Line visste fortsatt ikke om hun forstod. Hva var mental helse? Sammensetningen av ordene virket rar på henne. Hvordan kunne helse være mental? Hun hadde aldri blitt så ivaretatt som her på instituttet, og hvis hun skulle være ærlig med seg selv syntes hun allerede at det var for mye, og nå skulle de ha henne til å føle på en mental helse. Line undret seg over hvilken verden hun befant seg i, her på Innsiden, og om det ikke var nok snart, om de ikke skulle avsløre denne spøken som det den var.
”Jeg har ikke noen metal helse.”
”Alle har en mental helse. Du kommer nok til å oppdage det etter at du har snakket med Roger. Skal vi gå?”
De gikk sammen til Roger, gjennom en hvit gang med gulv i grå plast med stadige dører med små skilt. Navnene og titlene glemte hun så snart hun leste dem. Line lurte på om der som henne, eller om rommene var for de som jobbet på instituttet. Hun hadde fått inntrykk av at hun var den eneste fra Utsiden her, men man kunne aldri være sikker. Det fantes ingen grunn til at noen her sa sannheten. Omgivelsene gjorde henne så nysgjerring at hun nesten glemte å engste seg, om hun  da skulle engste seg for alt det nye som ventet i denne merkelig sterile verdenen, på Innsiden av Innsiden, som føltes som en forestilling der hun var det eneste publikum. Lea, Stina, Jostein, og en hel rekke andre navn på figurer som fra tid til annen dukket opp i synsvidden hennes, bikarakterer som de måtte være, utgjorde en form for panorama der hun ikke kunne se mer enn det de lot henne se, der dørene var tepper som ble trukket fram og tilbake, og der hun måtte lære seg å forstå reglene for å kunne se hva som foregikk. Veien til Roger var ikke spesielt lang, og avbrøt tankene hennes idet de svingte rundt et hjørne, og Lea banket på. Line hadde ikke telt dørene, men hun tvilte på om det hadde tatt mer enn et minutt fra spiserommet til Lea bråbremset, og svingte til høyre. Hun banket, og fikk umiddelbart svar.
”Kom inn.”
Gangen fortsatte et lite steinkast forover, før den svingte igjen, og Line undret seg over hva som ventet ved enden av den, men døren foran Lea åpnet seg utover, og hun endte opp med å stirre inn i et rom, sparsommelig møblert med enkle møbler i form av to stoler og en sofa, begge med setet dekket av et blått filtaktig stoff. Roger satt med en skjerm bak seg, ikke ulik den Line husket fra rommet sitt, i en stol som virket langt mer behagelig enn de andre sittemøblene, og mer som noe hun forventet å finne på Innsiden. På veggene hang det to bilder, som Line registrerte som meningsløse øvelser i fargelegging, og det var også en liten bokhylle i et hjørne. Hun rakk å registrere en tittel sammensatt av ord hun ikke hadde hørt før.
”Så det er du som er Eva? Jeg heter Roger. Roger Hansen. Jeg er psykologspesialist ved instituttet. Unnskyld rotet. Dette er første dagen min her.”
Rotet måtte være en pappeske i det ellers så ryddige rommet, og Line var mer interessert i å få et glimt ut gjennom vinduet før hun måtte bestemme seg for hvor hun ville sitte. Hun valgte stolen nærmest døren.
”Lea, var det ikke? Du kan gå, og så kan jeg og Eva bli litt bedre kjent.” Han reiste seg fra stolen sin, og rakk smilende fram den spinkle hånden sin.
Roger var nesten kortvokst, og Line syntes han hadde et merkelig stort hode der hun stirret ned på en påbegynnende og tidlig måne. Han var kanskje på Josteins alder, og Line lurte på om de to var venner eller i det minste bekjente. Hun forstod umiddelbart at hun ikke kom til å like ham.
"Gleder meg. Gleder meg veldig." Han ristet hånden hennes i det hun mistenkte skulle være et varmt håndtrykk.
"Line", sa Line. Aller helst ville hun trekke hånden til seg, vekk fra det slappe håndtrykket. Hun likte han ikke allerede.
"Så, Eva, skal vi bli litt kjent med hverandre?"
”Jeg heter Line.”
”Det må være en misforståelse her et sted. Eva. Eva Larsen. Det er det jeg har blitt fortalt. Men du sier at du heter Line? Det er interessant.”
”Jeg synes ikke det. Hvorfor er jeg her?"
"Hva mener du? Vi tenker at du trenger noen å snakke med. Det er jo en uvant situasjon for deg, Eva... Line."
"Mener du at jeg er her?"
"Det, og flere ting."
"Som hva da?"
"Noen vil jo si at du ikke er helt frivillig. Jeg skal hjelpe deg å forstå hvorfor du er her, og hvordan jeg kan bidra til å gjøre det så enkelt som mulig for deg."
"Jeg skjønner ikke."
Roger pustet dypt. “Du er jo her for å forstå. Hos meg. Du har møtt Jostein? Jeg vet at han kan være litt abstrakt, han er et geni, tross alt, men sammen finner vi nok ut av det. Nevnte han noe om Det Ansiktsløse Samfunn? Det er det han kaller det. Jeg vet ikke om jeg liker uttrykket, men Jostein vet selvfølgelig best. Uansett skal jeg gjøre mitt beste for å forklare deg, med enkle ord som vi kan forstå. Men først skal vi bare snakke. Det er jo viktig at vi blir kjent med hverandre når vi skal jobbe sammen såpass lenge. Ikke sant, Eva?” Hun var lei av å påpeke at hun ikke het Eva nå, og svarte bare med en irritert mine. Roger hadde tatt frykten fra henne ved å påføre ren irritasjon.
”Det skjønner du, ikke sant?”
”Nei, jeg skjønner ingenting. Faktisk ingenting. Kan du forklare meg hva jeg gjør her? Kan noen forklare meg hva jeg gjør her?”
Hun ble overrasket over sitt eget sinne.
”La meg forsøke å forklare det igjen.”
”Jeg trenger iallfall ikke at du forklarer meg noe igjen.”
”Jeg tror vi misforstår hverandre. Jeg beklager hvis jeg har vært uklar, men vi kan forsøke igjen. Det er viktig at du føler deg respektert. Jeg heter Roger Hansen, og er psykologspesialist. Jeg er her for å hjelpe deg. Det første vi trenger for at vi skal kunne gjøre det er å bli litt bedre kjent med hverandre.
”Line.”
Hei, Line. Det er hyggelig å møte deg. Hvordan har du det?
”Jeg har det helt fint.”
Det gleder meg å høre. Jeg vet at du står i en utfordrende situasjon, og om jeg kan si det er dette helt nytt for oss begge. Jeg ønsker ikke å gjøre deg til noe eksotisk, for du er jo et menneske som oss, men jeg har aldri jobbet med noen fra utsiden før. Jeg har imidlertid utviklet en viss erfaring med spesielle tilfeller.”
Line falt ut igjen. Hun tok seg selv i å betrakte Roger, som gestikulerte forsiktig mens han letet etter ord, ord som skulle betrygge henne eller få henne til å like ham. En stadig strøm med ord pakket inn i flere ord.”
"Det er der mental helse kommer inn. Du kommer til å gjennomgå store forandringer, og jeg skal passe på at hodet ditt er med på det. Hjernen din vil kanskje ikke først akseptere det som skjer, og derfor skal vi snakke sammen; og finne ut av hvordan du kan ha det best mulig."
Line våknet igjen.
"Hvilke forandringer?"
"Hvor skal jeg begynne? Det kommer til å føles som et slags skuespill. Jeg tror det er den beste måten jeg kan beskrive det på. Vet du hva et skuespill er?"
"Ja."
"Du har blitt tildelt en rolle. en viktig rolle, kanskje den viktigste. Jostein kunne sikkert ha forklart det bedre, men han er jo ikke ekspert på alt. Ikke det som foregår inne i noen, kan man kanskje si. Du skal forandres. Bli noe annet enn du er nå. Du skal ikke være en fra utsiden. Du vil bli selve eksempelet på Jostein Larsens geni. Du vil bli prototypen. Den første, altså. Det første nye mennesket. Jeg vet at det kan høres dramatisk ut, men vi skal følge deg hele veien. Du skal bli best mulig ivaretatt. Våre fremste eksperter vil se til det. Og her: I dag begynner det. Så det er viktig at du føler deg trygg. Viktig at du forstår at du kan snakke om alt med meg.
”Og hva hvis jeg sier nei? Hva om jeg ikke vil snakke med deg?”
Roger så overrasket på henne. Det var som om hun hadde sagt noe helt uforståelig, som ikke kunne ha falt ham inn at skulle bli sagt, og det måpende uttrykket hans gjorde ham latterlig.
”Det... vi får ta tiden til hjelp. Når vi blir bedre kjent med hverandre vil du kanskje føle det annerledes. Vi prøver en stund til, hva? Det er jo det vi er her for, er det ikke: Å bli bedre kjent? Så neste gang kommer jeg til å presentere deg for en del mestringsstrategier. Det vil si måter å føle seg trygg på. Teknikker som kan hjelpe deg til å stå i stress. Jeg skjønner at vi ikke helt forstår hverandre enda. Det vil selvfølgelig ta tid, ja det vil det nok. Men hvis du ikke har noe mer å si foreslår jeg at vi avslutter her, og ses i morgen. Kanskje det er det du trenger for at det skal bli enklere for oss å snakke sammen. Å prosessere kan ta tid.”
"Har jeg noe valg?"
“Hva mener du?”
"Trenger jeg å snakke med deg igjen?"
"Jeg ville ikke sagt det på den måten."
”Men har jeg noe valg?”
Line så innstendig på Roger, og til slutt måtte han ha forstått for han svarte det Line ville høre minst i hele verden:
”Nei.”

Line hadde aldri følt seg så lite forstått. Hun kunne ikke forklare sinnet sitt, den helt grunnleggende motviljen hun hadde mot denne Roger Hansen som var der for å hjelpe henne. Hjelpe henne til hva? Hjelpe henne med hva? Hun forstod derimot at dette ikke var siste gang de to ville snakke sammen, og tanken fylte henne med avsky. Hele instituttet begynte å virke avskyelig, og hun forstod ikke hvorfor disse omgivelsene, så ulikt alt hun hadde sett tidligere, nå virket latterlige. Line forstod kanskje ikke så mye, men hun trodde at hun allerede hadde skjønt at hun aldri måtte stille Roger noen spørsmål. Det eneste nysgjerrighet ville føre til var en lengre samtale. Den åpenbare falskheten i dette første møtet minnet henne om skolen, og selv om omgivelsene ikke kunne ha vært mer forskjellig, tenkte hun på Turid. Selv om Turid hadde hatet henne, på et dypt og uforståelig nivå, var hun bedre enn Roger. Den gangen hadde hun følt at hun fortjente det, men med Roger virket det så vilkårlig, så forferdelig nedlatende og dumt at hun forestilte seg et sinne som ville forbli i henne hver gang hun så det selvgode trynet hans. Eva! Hvordan våget ham. Roger skulle ikke ta fra henne navnet hennes. Det siste hun skulle si til ham var ganske enkelt: Jeg heter Line.