Ikke meg
Denne plutselige forakten; dette ønsket om å skade henne: Eva forstod ikke hvor det kom fra. Jostein virket forandret, ikke den unge visjonære og ikke den halvgale fanatikeren, og hun visste ikke hva som hadde ført ham hit, tilbake til begynnelsen mellom dem. Hvis det var en fiks idé hadde den en totalitet hun ikke husket å ha sett fra Jostein. Hun fryktet at hun ville bli et eksperiment, et menneskelig lerret for denne mesteren, som hun ikke kjente lenger. Stillhet, det var det hun skulle møte ham med. Ikke vrangvilje eller medvilje: Ingen spørsmål skulle hun stille nå som hun så tydelig hadde tjent sin funksjon for dette monsteret. Det var som om denne bestemmelsen var annerledes fra tidligere, og ikke bare det: Kastet et annet lys på Jostein. Hans eksentritet hadde kanskje alltid vært ondskap, men først nå forstod hun at mannen hun stod ovenfor var en ukjent.

Det ble ikke bedre. For henne ble det aldri det. Hun tenkte på hvordan hun dyrket seg selv som offer, og følte på endeligheten i disse utallige klimaksene som fulgte med å være Josteins foretrukne modell. Hun forstod at hun var den eneste nå. Jostein skulle slippes løs, og med det skulle hun forvaltes som modell. Jostein var ikke gal der han trakk seg tilbake til instituttet igjen: han var fornøyd. Han var som pensjonisten som trakk seg tilbake for å gjøre det han likte best mens han enda kunne det: før hun måtte se seg selv forfalle i det tiden tok henne mot punktum etter punktum. Han virket å ha dårlig tid, for det var henne det avhang av nå. Hans muse. Hans første. Hun håpet at hun ble den siste.
 
Serien med operasjoner som fulgte forandret henne. Nøye ble hun dokumentert, som om hun var på en jordomseiling i menneskets muligheter og begrensninger. Jostein vekket igjen akademisk interesse i feltet han selv hadde pionert, som en gammel mester som selv om han slettes ikke var gammel ble regnet som nestoren for det som hadde forandret ikke bare deres verden, men selve ideen om hva denne verdenen var. Bevegelser ledet til motbevegelser, og Jostein forble i midten av denne stormen: Ingen tok tronen fra ham de påfølgende årene: Han var en institusjon som stod urokkelig i stormen av ideer som hadde oppstått i det ansiktsløse samfunn. Ordene hans var og ble loven de levde under utenfor det lille universet Eva befant seg i: En verden av årstider som kom med kolleksjoner, som om ansikt var mote. Eva ble senteret i disse, juvelen som kunne trekkes frem for å understreke Josteins forferdelige makt, over Innsiden og over henne.
 
Hun lovde seg selv at tårenes tid var forbi. Det var før smertene kom. Muskler som var så ødelagte at Jostein fortvilte i frustrasjon. Og med det kom skjelvinger. Til slutt måtte Jostein innse at Evas tid var forbi. I fire år hadde hun vært Josteins eneste modell, og nå måtte det ta slutt. Hun tålte ikke en operasjon til. Faren for komplikasjoner var for stor. Jostein hadde strukket strikken for langt. Ingen visste hvordan det ville gå med henne, for operasjonene hadde virkelig ridd henne som en mare. Sterkere og sterkere smertestillende, til hun kavet rundt i sitt eget hode. Et helvete, tenkte hun. Lea brydde seg nok til at hun overbeviste Jostein om at hun skulle bli, og Eva håpet at hun ikke syntes bare synd på henne: at hun hadde fortalt Jostein at han skyldte henne dette. En dag kom Sander på besøk. Hun kjente ham knapt igjen, mumlet noen forvirrede ord, og så ansiktet hans trekke seg sammen i medfølelse eller forakt. Ingen forskjell. Hun ville ikke la ham komme tilbake. En natt drømte hun til og med om Torulf, og at han kom for å redde henne, redde henne som han en gang hadde forsøkt å gjøre, bare for å gi henne denne skjebnen hvor hun råtnet i forvirrede tanker, ødelagt av piller og smerter.

Først da kom Jonas tilbake. Først en ubestemmelig skikkelse, men når hun forstod at det var ham, at det ikke kunne være noen andre, begynte hun å hulke. Gutten var kanskje fem nå, med mørkt hår som speilet Josteins lyse, og et foraktelig uttrykk som fikk det til å gå kaldt gjennom henne.
”Det er ikke mamma.”
Jostein lo i bakgrunnen. “Husker du henne ikke? Dette er moren din. Dette er Eva Larsen.”
Jonas så på henne igjen. “Patetisk.”
”Det er ikke hennes skyld. Hun er bare oppbrukt.”
”Jeg vil ikke ha henne som mamma.”
”Mødre er ikke noe man kan velge, Jonas.”
”Jeg vil ha henne bort. Jeg vil ikke se henne mer.”
“Du husker at du ba meg om dette, Jonas.”
”Jeg vil hjem nå. Kan jeg tegne da, pappa?”
Eva snudde seg i senga, vekk fra dette forferdelige som hun ikke visste hvordan hun skulle håndtere, og måtte ha sovnet, for nå vekket Lea henne med et trist smil.
”Det finnes ingen unnskyldning.”
Og Eva gråt igjen. Lengre enn hun trodde det var mulig å gråte.

Hun tok seg sammen. Mobiliserte det lille hun hadde igjen av styrke, for Jonas’ skyld, tenkte hun. Forakten han hadde vist henne var mer enn hun kunne tåle. Eva skulle ikke være en byrde han trengte å skamme seg over. Om det var Jostein som mesterlig hadde regissert dette møtet, med det tydelige mål at Jonas ikke ville tenke på henne som mamma igjen, følte hun at hun trengte å bevise at hun ikke var det Jostein hadde redusert henne til. Hun var fortsatt der inne et sted, mer enn hun noen gang hadde vært. Hun var mor nå, fortalte hun seg selv. Til tross for alt det andre var hun Jonas’ mor. Hun kunne ikke la Jostein få rett i den brutale beskrivelsen av henne som oppbrukt. Jostein var ikke en konstant. Ingen mennesker var en konstant. Hun måtte tviholde på tanken om at en liten del av det hun hadde vært bestod, og for første gang på flere år skrev hun navnet sitt: Line.

Selv det føltes som et opprør. Hun hadde begynt verdens minste og mest patetiske revolusjon. Line eller Eva? Det ene eller det andre. Biologisk far mot moderne konstrukt. Jostein mot ingenting. Eva mot Line. Hun hadde mistet Jonas, men hadde Jonas mistet henne? Vent å se var ikke et svar hun kunne akseptere. Hun skulle sørge for at sannheten kom frem, og for at Jonas skulle forstå. Om ikke akkurat nå, så ville hun få andre sjanser til å bevise at hun ville bety, og at hun kunne det om hun bare fikk sjansen. Men å legge en plan virket ikke bare håpløst: Eva, nei Line, var også overbevist om at å mislykkes igjen ville bli det endelige nederlaget, hvor galskap ventet på andre siden. Hun var ingenting. Det var det denne prosessen fortalte henne. Ingenting fordi hun alltid kunne bli noe annet, og Jostein, Jostein utnyttet dette til sitt fulle, som om hun var et perverst eksperiment for å se hvor lite et menneske kunne bli, og hvor lite av seg selv det kunne beholde. Hun følte seg senil. Bare ekko igjen der inne. Hvor gammel var hun, igjen?

Jostein overrasket henne. Hun fikk innblikk i Jonas’ liv, og som en ytre observatør ble hun informert om utviklingen hans. Rapportene så ikke ut til å følge noen rytme, og de kom alltid via Lea. Hverken hun eller Jostein nevnte dem for hverandre, for de representerte en våpenhvile så tynnslitt at Line ikke våget å sette den i fare, eller en håndsutstrekning der hånden når som helst kunne strekkes unna bare for å få henne til å falle. Rapporter som ble levert. Det føltes som en sensurert sannhet, for hun kunne se Jonas for seg i denne framgangen som ble beskrevet, forestille seg bilder av sønnen sin der han stadig strakte seg mot neste milestein. Ingenting Jostein ikke forventet, som om Jonas’ talent var som det skulle være, som om disse tegnene som vitnet om en uvanlig begavelse, var på sin plass. Han er min, derfor er han som han er. Jostein strålte poetisk gift. Malurt, men bare til henne. Ord. Om Line nå sa at Jonas var hennes ville nok Jostein ledd, og kommet seg videre med prosjektet med å skape en ny skulptur av henne. For å vise at han kunne. Begunstigelse i form av et nytt ansikt. Så grufullt!

Hun holdt seg rolig. Rolig som en lydig hund, gått oppe i årene, uten andre interesser enn at eieren skulle fortsette å være der, og passe på henne. Ingen snerr lenger. Den tiden var forbi. Ingenting urimelig, eller provoserende. Adferd som var så innarbeidet at alternativet virket umulig. Bryte ut? Jostein var ikke fornøyd før buret ble åpnet og hun fortsatt ble værende i det. En seier uten bismak. Ingen lemmer skulle bites av i forsøket på å bli kvitt en lenke. Stillstand. Tryggheten som lå i å ikke være et menneske lenger,  men fullstendig styrt av en annens vilje. Operasjon for operasjon skrev han denne sannheten. Eva, ingenting. Så hvorfor holde på Line?

Denne vage tilværelsen kunne ikke fortsette, men likevel gjorde den det. Strakk seg ut som et seigt og mårkent strikk. Instituttets vegger. Dokumentasjon. Rekonvalesens. Operasjon. Uendelige variasjoner av disse temaene. Hun ble malt og skulpturert, før hun ble visket ut. Hvorfor holde orden på ukedager, datoer eller en gang årstider? Om hun hadde en fødselsdag, var det den dagen Jostein gjorde sitt første innskjær.

Men det hadde vært en Line. En gang. Hun begynte å fortelle om Line til Lea. Kveld etter kveld satt Lea der og hørte på henne fortelle. Hun visste ikke hvor mye av det hun sa som var sant. Slangen Olav som lo av løgnene hennes, som om de var hysterisk morsomme. Trulsern som var så dum at han var farlig. Hun husket følelsene, for vagt kom de tilbake. De virket mindre smertefulle, som om Jostein hadde tatt smerten fra henne, og erstattet den med dette.
”Du forteller virkelig godt, Eva.”
”Gjør jeg?”
”Jeg bryr meg om Line, kjenner jeg. Hun er kanskje ikke som meg, men jeg forstår henne, på mange måter. Det er erfaringer vi alle har, i større eller mindre grad. Du forstår det, Eva?”
”Og nå?”
”Nå er du her. Jeg vet at du hater Jostein. Du har mange grunner til å hate ham, men du må slutte å tenke på deg selv som et offer. Er det alt du er, Eva?”
”Jeg vet ikke. Jeg tror aldri jeg har visst akkurat det. Jeg tror jeg ble født til å være dette. Ikke et offer, ikke nøyaktig, men født til å følge etter. Født til å ikke klare å ta vare på meg selv, til å la andre definere... alt. Jeg er ingenting, Lea.”
”Det er ikke sant. En gang ville jeg drept for å være deg, vet du. Josteins muse, hvem ville ikke ha vært i den posisjonen?”
”Og nå?”
”En del av meg vil fortsatt være deg, jeg må innrømme det. Ikke smertene dine, eller nederlagene dine, men du er noe helt spesielt, som ingen kan ta fra deg. Jeg håper at denne historien en gang blir din. Historien om Line. Line som ble til Eva. Du er fortsatt deg selv. Uansett hva Jostein, og hva vi tar fra deg, har du beholdt deg selv. Det er ikke så verst.”
”Har jeg det?”
”Jeg tror det. Det kommer uansett ikke til å vare evig.”
”Jeg er snart tredve, Lea.”
”Jeg vet.”
”Hvor lenge tror du at jeg har igjen?”

Kirurgens tilbakekomst
De ga henne friheten tilbake. Barnet ble ikke umiddelbart revet fra henne heller. Jonas, som det ble hetende, var det ingenting spesielt med, og narrespillet fortsatte. Eva kunne være en god mor. Hun følte ikke på angst, ikke daglig, og Jostein holdt seg inntil videre tilbake. Og hun tenkte at dette var noe hun kunne bli vant til. Late høstdager med et skrikende vidunder som tilhørte henne, som var av henne. Ikke Josteins, men hennes. Det var illusjonen hun holdt i live, som hun måtte holde i live. Hun kunne ikke minne seg selv på Torulfs eksistens, en mann som alle andre menn nå, og langt vekk fra henne og avkommet, avkommet som hadde fått navnet Jonas av en mann som trodde han var blitt far, og som ville sette jord og himmel i bevegelse hvis forræderiet hennes kom for en dag. Så Eva forsøkte å ikke tenke på hva som kunne skje. Hun satte pris på øyeblikkene, selv når barnet Jonas ikke var som hun ville at et barn skulle være, brutal i sin høylytte gråt på tidspunkt det ikke skulle gråtes, bleier hun forsøkte så godt hun kunne å holde rene slik at ingen av de som hjalp henne med den lille demonen skulle ha et påskudd til å tilnærme seg henne. Barnet skulle ikke bekyttes av andre enn henne. Hun kunne ikke stole på dem, selv ikke Lea. De ønsket kanskje det beste for dem begge, men de var også inntrengere som ikke lot seg jage bort. Josteins inntrengere.

Hun trengte dette. Endelig kunne hun fortape seg i et prosjekt, å verne om den lille og seg selv som om de var en dualitet, selv om det var åpenbart at hun var mor på prøve. Det var det verste. Overvåkningen, og rapportene hun visste at de skrev. Ukentlige, kanskje til og med daglige rapporter om hvorvidt hun egnet seg, hvorvidt hun var den rette til å ta vare på skatten sin. Og hun visste at de to levde sammen på lånt tid, at Jostein når som helst kunne erklære at nok var nok, og oppgavene hennes ville overføres til andre, andre som skulle være mer egnet enn henne selv til å skape grobunn for det som skulle bli Josteins arving. Hun tenkte mye over dette. Hun kjempet med tanker som ikke var spesielt store, men som var viktigere enn hennes tidligere tanker hadde vært. Beskytte, beskytte, beskytte. Men det fantes ingen beskyttelse fra Jostein. Lea kunne kanskje vise forståelse, og barnepikene som stod klare til å hjelpe henne ved det minste tegn til noe uvanlig ønsket kanskje barnets beste, men Jostein var deres herre og mester, alle som en. Akkurat som han eide Eva, selv om halsbåndet hennes føltes lengre enn det tidligere hadde gjort. Jostein virket redd for sønnen sin. Det måtte hun venne seg til å si. Ikke mitt barn, men Josteins. Hvem bryr seg om blod? Barnet var adoptert, selv om premissene var falske. Og snart ville de ta det fra henne.

Det føltes unaturlig. Ikke bare visste hun at hun når som helst kunne miste retten til å være til stede, hun følte at morsrollen var et fag de ventet på at hun skulle stryke i. Lea holdt det skjult for henne i begynnelsen, men etterhvert ble det tydelig at mor og barn skulle skilles ad, ikke når Jonas ville det, men når det var trygt, når det var gunstig, når det var mulig. Hun tenkte på å drepe det, eller true med å drepe seg selv, men umiddelbart gikk det opp for henne at tanken var latterlig. Det fantes ingen løsning på det forutstående dramaet. Hun måtte godta at Jonas ville forsvinne ut av livet hennes. Jonas var ment for større ting enn de innskrumpede brystene hennes.

Rundt henne var det stadige forandringer. Larsen-eiendommen hadde blitt en byggeplass, og stadig strømmet det nye mennesker til. Hun kunne ofte se ut vinduet fra loftet som var blitt hennes sted, og tenke på brikkene der nede, og hvordan de forflyttet seg i forhold til hverandre. Om det var mennesker eller byggemateriale. Og hvor var Jostein i det hele? Hun fikk ikke tydelige svar. Hva kunne være så viktig at han holdt seg unna henne? Hun forsøkte å overbevise seg selv om at han var redd. Redd for henne, redd for farsrollen, redd for barnet. Redd for alt. Dessuten hadde jo Torulf sagt at han var i ferd med å miste seg selv. Det var kanskje svaret. Men den kommende måneden viste at ingenting var lengre fra sannheten.

Jonas var ikke ett år gammel da Jostein annonserte sin egen tilbakekomst. Hun tenkte på et av mantraene hans: Hva du var betydde ingenting. Hva du kunne bli betydde alt. Jostein var der for å forsikre seg om at Jonas skulle bli akkurat det han ønsket. Spørsmålet var om han kunne det. Og selv om Eva fryktet svaret, skulle det vise seg at bekymringen hennes ville motbevises gang etter ganger. Når hun så tilbake på det som fulgte visste hun ikke hva hun skulle tenke. Men hun måtte forsøke å forklare det. Hun kunne ikke tilgi seg selv om hun ikke forsøkte å forstå. I øyeblikket ble hun fanget av frykt og fortvilelse, men for sin egen del måtte hun se tilbake på det som gikk så galt, og hvordan det kunne skje. For fra vinduet sitt så hun det ikke.

Hun ble ikke advart. Jostein var der nå, som om en guddom hadde manifestert seg, og hun var ikke i posisjon til å stille spørsmål ved denne tilstedeværelsen som umiddelbart ga henne bange tanker. Hun trodde ikke det var misunnelse hun følte på. Jostein trodde tross alt at dette var hans avkom, og med denne troen kom også retten til å være der. I begynnelsen prøvde hun å late som ingenting. Jonas utviklet seg stadig, og hun trodde kanskje at Jostein ville dele denne gleden hun selv var en del av. Om han hadde opptrådt som en tosk kunne det bortforklares, og hun visste ikke om det egentlige problemet var skyldfølelsen hennes, som for alvor ble vekket. Hun gjorde sitt beste for å gjøre dette så normalt som at Jonas snart ville lære å gå, og det gjorde han også, å snakke som var noe han tok til seg med en letthet som så ut til å overraske alle andre enn Jostein, og snart begynte han også å leke med gavene Jostein overøste ham med.

Han så ut til å sette spesielt pris på først bankebrettet, og snart kunne barnet sitte i timesvis med puslepill. Jonas likte også å tegne, og lenge før noen fant det naturlig fikk disse tegningene først motiver, og senere noe som kunne minne om perspektiv. Jonas fikk stadig oppmuntring til å fortsette denne utforskningen, og før Eva visste ordet av det ga de ham enkle matematiske spørsmål han løste med letthet. Snart kunne han også lese. Månedene fløy, og før hun visste ordet av det kom beskjeden hun hadde fryktet: Jonas var selvstendig nok til å klare seg uten henne.

Hun visste at det kom fra Jostein. Lea hørtes skyldig ut når hun forklarte Eva at Jonas trengte mer stimulerende omgivelser, som om hun selv ikke var i stand til å fortsette å ta seg av det lille geniet, som Jostein tok til å kalle ham. Jostein var strålende stolt, og selv om Eva visste at han ikke gjorde dette av smålighet, gråt hun tårer over urettferdigheten.
”Jeg får fortsatt lov til å se ham?”
”Jeg vet ikke om det er en god idé.”
”Ikke i helgene en gang?”
”Han trenger rom til å vokse.”
Og Eva forstod at Jonas ville forsvinne fra livet hennes. Den fredfylte tilværelsen hennes ville ta slutt, og bli erstattet med stillstand og ennui, mens Jonas fortsatte å vokse, langt vekk fra henne. Han hadde jo fylt to år. Han forstod mer enn Jostein visste, men forstod han dette? Forstod han hva Jostein gjorde mot henne; og mot ham?
Hun trodde ikke det. Barnet ville forandre seg. Snart ville Jonas knapt huske sin egen mor, låst inne på loftet sitt om ikke fysisk, så av sine egne mentale sperrer. Kanskje det var til det beste.
”Kan vi sove sammen i natt. En siste gang?”
”De er allerede her, klar for å hente ham.”
”Noen minutter da? Jeg vil bare si farvel på en ordentlig måte.”
”Jeg vet ikke om han forstår det uansett. Nei, dere skal få noen minutter.”
Jostein hadde nikket mot Lea, men han virket slettes ikke fornøyd.
”Ikke bruk mer tid enn du må.”

Der tok det slutt. En skrikende Jonas ble ført ut av lekerommet, og snart så Eva bilen med ham kjøre fra vinduet på rommet sitt på instituttet, gjennom tårer som rant i strie strømmer. Det var ikke en slutt, sa hun til seg selv. Hun hadde ikke gjort noe galt heller. Det var Jostein; som så mange ganger før var det Jostein. Jostein som gjorde noe uforståelig, Jostein som viste en ondskap det ikke virket som han selv forstod. Og hun lovet seg selv at hun skulle fortelle ham sannheten. Igjen og igjen. Mot bygde seg opp i henne. Men så sviktet det. Konsekvensene, sa en stemme. Han kommer til å drepe oss. Så dramatisk. Alltid så dramatisk, tenkte hun. Men hun visste at om han ikke gjorde det ville hevnen hans bli like alvorlig. Det var ille nok som det var, men barnet, Jonas kom først. Om hun måtte lide var det som fortjent. Et oppgjør med en løgn som aldri måtte komme for en dag, mellom henne og skjebnen. Hun ble revet i filler av dette, men hun måtte tåle det. For Jonas’ skyld, og kanskje for sin egen. Hun kunne ikke utslette dem begge.

Hun stod ikke opp neste morgen. Lea satt på sengekanten hennes, og prøvde å berolige henne.
”Det måtte jo skje, Eva.”
”Måtte det virkelig det?”
”Du visste hva du var med på.”
”Jeg visste ingenting. Selvfølgelig ville han ikke være barnet mitt for alltid, men nå? Hva var det jeg gjorde feil? Kan du fortelle meg det, Lea? Hva gjorde jeg feil?”
”Du gjorde ingenting feil, Eva. Det var dømt til å skje. Du er ikke personen som skal oppdra Jostein Larsens barn, som skal sørge for at et dynasti har en arving.”
”Ikke?” Hun lo, og forstod at hun måtte høres hysterisk ut.
”Jeg skal gi deg noe som hjelper deg å slappe av.”
Eva nikket. Hun tok pillene Lea ga henne. De påfølgende dagene ble det også piller. Hun trengte dem for å sove. Snart ville ikke Lea gi henne flere. Hun bannet. Hun sverget. Piller fikk hun imidlertid ikke.

Jostein kom tilbake. Hun skrek. Hun truet. Han lo. Lo henne rett opp i ansiktet. Du trenger å forstå at Jonas tilhører meg, Eva. Ikke oss! Meg.”
”Han er min sønn!” Hun var desperat. Ikke så desperat at hun sa sannheten, selv ikke nå.
”Jonas har det utmerket der han er nå.”
”Han savner meg. Selvfølgelig savner han meg. Du er en løgner, Jostein. Du lyver meg rett opp i ansiktet.”
”Jeg har aldri løyet til deg, det vet du godt. Hvert eneste inngrep jeg har gjort er en sannhet. Sannhet skrevet på kroppen din. Sannhet. Ansiktet ditt er sannhet. Kroppen din er sannhet. Du ga meg Jonas. Jeg trodde ingen kunne gi meg ham, gudene skal vite at jeg prøvde, men det var deg, Eva, det viste seg at det måtte være deg. Prototypen min. Selvfølgelig måtte det være slik. Det er nærmest poetisk. Du fullbyrdet meg. Det kan du trøste deg med. Du ga meg barnet. Og jeg: Jeg skal forme ham. Jonas Larsen, i mitt bilde.”
”Jeg hater deg.”
”Hva sa du?”
”Jeg sa at jeg hater deg.”
”Godt. Du trenger noen å hate. Alle mennesker gjør det. Men det er ikke derfor jeg er her. Jeg har bestemt at det trengs en forandring. Du, Eva, trenger forandring.” Han lo brutalt. “Det er nok drama fra deg nå. La oss begynne igjen, hva? La oss gjøre deg til den beste versjonen av deg selv. Det trenger du nå.”
”Det mener du ikke.” Eva følte ikke det han sa, men hun følte kulde. Det var som om selve rommet formet istapper foran øynene hennes. Hengende og stikkende istapper som vokste seg lengre.
”Jeg mener det så definitivt. Jeg mener det mer enn noen gang. Du er og blir musen min, tross alt. Jeg vet ikke om noen som kan bære ansiktene mine som deg.”
”Hva mener du?”
I stillhet, og med hevet hode. Så rett i en rygg som er så brukket. Du sier ikke nei, for det ordet kjenner du ikke. Og du trenger ikke å si ja heller. Du bare vet: Vet at det skjer. Og godtar at det må gjøre det.”

Det største i verden
Akkurat hva som gikk galt på Kablana den tredje ble ikke tydelig i ukene etter seansen. Sjamanen hadde utnevnt Jostein til profet, det virket sirkelen hans enige om, men de som ikke var til stede under sjamanens åpenbaring og illebefinnende fant situasjonen mer enn suspekt. Det hjalp ingen at sjamanens liv ikke ble reddet. Øynene viste seg å ha en enkel forklaring, og det var sterke indisier på at sjamanen ble forgiftet før han gikk på scenen. Om han var klar over det selv var et spørsmål som ble møtt med en viss allmenn interesse, men Jostein var enten en langt bedre skuespiller enn Eva så langt hadde trodd, eller ulykkelig uvitende om hva som lå bak denne hendelsen som viste seg å forme ham umiddelbart.

”Selvfølgelig er jeg ikke Lakas’ profet. Hva skal Lakas med en profet som knapt er kjent med Batanis kulter?”
Eva gjorde sitt beste for å påvirke ham i samme retning, men hun ble mer og mer overbevist om at hun var den eneste. Og allerede etter noen dager begynte Jostein for alvor å sette seg inn i Lakas-kulten.
”Batanis ambassade delte ikke Josteins entusiasme. Hvem var denne sjamanen? Undersøkelser ble gjort. Møter ble holdt. Det viste seg at han hadde en viss oppslutning i lavere samfunnslag i Batani, men de fleste som betydde noe på Innsiden såvel som i Batani var enige om at det hele var et narrespill som ikke hadde gått etter planen. Sjamanen hadde tatt en overdose bark, og latt seg rive med i en fantasi som var ment til å fremme ham selv. Hendelsen var ikke bare teologisk suspekt: Den virket direkte opportunistisk.

Det var imidlertid så langt man kom med offisielle undersøkelser fra Batanisk hold. I det minste var det Evas beste tolkning av den såkalte seansen med en tross alt uviktig sjaman, som hadde kommet ut av kontroll. Jostein virket først å ta til seg denne forklaringen, men etter hvert som Eva fortsatte å motsette seg ritualets visstnok befruktende kraft, virket det som at Jostein fortsatte sin spirituelle søken. Først utenfor hjemmet, men etterhvert som han ble mer ukontrollert ble hjemmet deres fylt opp av ulike åndelige personligheter og veiledere, samtidig som det Eva følte var en virkelig kult tok form. Det fantes ikke noen liturgisk filosofi hun kjente igjen fra Lakas-kulten: Selv om Eva så tydelige tegn til at Josteins nye religion hadde sitt utspring i Bataniske tradisjoner, og da spesielt barkens egenskaper som rusmiddel, var Josteins tolkning i langt større grad en visuell forestilling med sterke hedonistiske aspekter. Hun tok aldri direkte del i orgiene, ei heller valgte Jostein å gjøre det, men hun hadde snart sett mer av menneskekroppen utfolde seg enn hun hadde forestilt seg at hun kom til å gjøre. Noen ganger lo hun av forestillingene, som ledet mange av Josteins nye disipler til å mislike henne til mannen hennes store fornøyelse. Snart ble det også kjedelig.
 
Larsen-boligen ble i korte trekk et livlig hjem, og et hun valgte å forlate for godt. Jostein hadde ingen innvendinger, og så lenge hun viste sin tilstedeværelse hver lørdag fortsatte livet hennes relativt upåvirket av kultens utskeielser. For Jostein var det annerledes. Eva ignorerte den eksentrike oppførselen hans, og de fortsatte med å bruke tid sammen. Det var først når hun forstod at presset rundt Jostein var i ferd med å utgjøre en fare for henne, at hun igjen tok opp temaet som var så betent at det knapt kunne berøres med Torulf.
”Mitt eneste forslag er at jeg gjør det.”
Eva forstod først ikke hva hun hørte. Når det gikk opp for henne hva Torulf foreslo ble hun først sint, men dette sinnet var allerede neste gang de møttes blitt til lettelse.
”Ja, det er det tryggeste.”
”Jeg håper at du forstår hva vi begir oss ut på.”
”Du trenger ikke å forsvare deg. Jeg forstår utmerket godt. Du kan gjøre det akkurat som du vil.”
”Du trenger ikke å...”
”Jeg bryr meg ikke. Jostein eier meg ikke, ikke egentlig. For første gang, kanskje for eneste gang, gjør jeg et valg.”
”Det trenger ikke en gang å være meg.”
”Det er like greit at det er deg.”
Torulf endte opp med å føre et objekt inn i henne, og sprøyte arvestoffet sitt hjem. De møttes senere, men han avtrådte snart som hennes personlige lege på egen oppfordring. Og snart begynte Eva å merke at hun hadde noe som vokste inne i seg.

Jostein mottok beskjeden med en lettelse som grenset mot det latterlige. Kanskje var grunnen til at Eva opplevde det sånn at hun kjente til sakens omstendigheter, men hun prøvde å presse fram noen tårer for syns skyld.
“Jeg er så glad, Jostein. Glad for oss.”
“Lakas. Det må være Lakas. Endelig har jeg vist meg verdig. Endelig er det slutt.”
”Ja.” Eva forstod ikke hva Jostein mente, men måtte si seg enig i denne betraktningen. Det hun undret seg over var hva som skulle skje nå.
“Endelig er jeg fri.”

Frihet. Eva forstod ikke hva det innebar for henne selv, men Jostein måtte ha tolket ordet på en langt mer kreativ måte enn hun kunne se for seg at var mulig. Eva skulle beskyttes, mer enn noensinne, og ble snart fortalt at for henne var det eneste trygge stedet instituttet.
”Jeg har mange fiender. Flere enn før. Det er ikke bare Jørgen Evensen som kritiserer meg åpent nå. Mange jeg trodde var mine har snudd meg ryggen. Og det tiskes og hviskes. De er misunnelige. Nei, de er redde. Redde for forandring. Selv når det er nødvendig er de redde og smålige. De vet hva jeg har gjort for dem. De vet at dette bare er begynnelsen. Men de er som er med meg skal høste fruktene.”
Det virket som Jostein brukte tiden sin på alt annet enn fortsettelsen, men Eva visste å ikke nøre opp om ham når han begynte denne fablingen.
”Det er ikke som at jeg låser deg inne.”
Det var før. Mye hadde forandret seg siden da. Ingenting hadde forandret seg siden da.
”Det eneste jeg ønsker for dere er at dere er trygge.”
”Dere?”
”Du og barnet.”
Hun tenkte ikke på barnet slik. Det var en byrde hun måtte bære med hevet hode, sønn ikke bare av Torulf, men av løgn og forræderi. Hva ville Jostein sagt hvis han visste. Hva ville han ha gjort? Han ville aldri få vite det: For Torulf hadde signert sin egen dødsdom, og gitt den til henne for oppbevaring. Hun visste ikke hva Jostein ville gjøre mot henne hvis sannheten kom for en dag, men de kom neppe til å henge på kors ved siden av hverandre.

Tilbake til instituttet. Tilbake til gangene og rommene som bare var vage minner om en tid som for henne var fylt med minner hun hadde sortert vekk, men som nå kom tilbake til henne som om det ikke var hun selv som hadde opplevd disse årene, iallfall føltes det som år, hvor hun hadde tatt sin nye form. Hun var for dyrebar til selv å ha den begrensede friheten Larsen-eiendommen ga henne. Løgnen føltes mer meningsløs, men det var for sent å snu. Og hun tenkte at Torulf måtte ha visst at det var dette som kom til å bli utfallet. Hun visste ikke hva hun tenkte om det. Hun kunne forsøke å hate ham. Men hun følte at hat var det nok av i henne. Hat rettet mot ingenting. De gjorde som de måtte med henne: skremmende forutsigbare var disse menneskene. Skremmende forutsigbare i sin egoisme, og med sine oppblåste tanker om seg selv viste de ingen hensyn. Hvor mange måneder kostet de henne denne gangen? Et svangerskap. Og barnet? Hvor lenge forpliktet hun seg til å ta seg av det? Tanker. Alltid nye tanker. Varianter av det som ventet henne, som gikk mot uendeligheten. Eva tenkte på hva hun hadde forutsett av livet sitt, og kom fram til at det eneste hun hadde hatt rett i var at hun ville forbli et offer. Ingen av mulighetene som hadde åpenbart seg for henne hadde hun lagt merke til en gang. De hadde kanskje eksistert, men hun hadde ikke grepet en eneste av dem. I det minste ikke før nå. Et barn som ikke ville bli ektefødt: Som ikke en gang føltes ekte enda. Kroppen hennes ville kanskje ha det, men med seg selv visste hun ikke. En mann som var i ferd med å bli gal skulle ta vare på hennes avkom. Avskyelig ord, avkom. Derfor var det også passende.

Hun var virkelig tilbake. Hun følte veggene rundt seg trekke seg sammen der hun satt i kantinen, sammen med Lea, og pirket i en kyllingsalat. Lea hadde ingenting å si til henne, selv om hun prøvde å være høflig. Eva... godt å se deg igjen... hvordan går det... jeg hører at... livet ditt... fleste misunne... Så fragmentert. Eva nikket. Hun hadde ingen spørsmål til Lea, ikke gode og ikke dårlige. Hun var her igjen. Det føltes nok å konstatere. Sander var ikke her. Hun husket lyset hans, og tenkte at hun egentlig ikke savnet ham heller. Lyst hår. Lys stemme. Hun ville ikke ha mer lys. Etter at maten var borte, mat skulle alltid bort, reiste hun seg. Allerede mer forsiktig. Bevegelsene hennes føltes allerede dekket av en seig masse, som stadig bevegde seg oppover, og snart skulle dekke henne helt. Hun håpet at de lot henne drukne til slutt, drukne i denne tilfredsheten som var kommet med graviditeten, og at følelsen av å være i live ikke skulle komme tilbake. Hun var et fartøy, eller et lukket skrin. Et halvt år til med dette, og hun visste ikke hva hun ville gjenstå som. Mennesket var en fabrikk, og denne fabrikken hadde en enkel funksjon nå: Noe skulle komme ut på den andre siden. Materiale inn. Produkt ut. Barnet hennes. Barnet til en mann hun knapt kjente, og som hun aldri kom til å kjenne bedre. Hun hatet seg selv for de de hadde gjort.

Hun vokste. Vokste virkelig. Mer enn hun hadde forestilt seg at hun kunne vokse. Det føltes underlig å være en av dem som vokste, en av dem hun hadde sett så mange ganger uten å tenke på at hun ville ende opp på samme sted. Umulig, hadde hun fortalt seg selv så lenge. Aldri jeg. Som om hun markerte en avstand mellom seg selv og de andre, menneskedyrene. Hva skjedde med hunden hun og Jostein hadde snakket om? Ikke trygt å ha den her, når hun var som hun var. Hun tenkte på graviditet som en eufemisme. Latterlig. Og naturlig. Hun ventet på noe naturlig. En åpenbaring. En gave. Solen skinte på henne og Jostein. Men ingen gratulerte henne. Ingen besøkte henne. Selv Jostein holdt seg unna henne, som om den sarte skapningen som vokste i henne var et under som kunne gå i oppløsning hvis han viste seg. Denne tomme tiden, denne fredens tid. Ikke for henne. Ikke denne gang.

Og barnet kom senere. Det kom uten komplikasjoner. Sunt. Velformet. Farløst. Jostein, til stede under fødselen. En gutt, som om de ikke allerede visste det. “Jonas”, sa Jostein.” Han heter Jonas. Hun hadde ikke energi til å nikke.

Et utfall
Eva stolte umiddelbart på Torulf. Mannen virket som et trygt individ, fra håndtrykket han møtte henne med. Det forsiktige smilet kombinert med flakkende øyne fikk ham til å virke både ung og gammel, selv om hun ikke ville beskrevet ham som noen av delene. Han var udefinert middelaldrende, atletisk og med rødlig hår. Det siste var uvanlig i seg selv. Samtalen ble innledet med høfligheter og spørsmål om generell helse, hvor han henvendte seg tydelig til henne. Da samtalen ble mer personlig virket han tydelig nervøs.  
 ”Jeg hadde satt pris på om du viste en viss diskresjon, og ikke lar dette temaet forlate rommet. Det hadde nok vært best om det ikke ble en sak. Som du snart vil forstå er dette ikke noe du nevner for Jostein. Ikke bruk det mot ham, og ikke lat som at du vet noe han ikke vet. Det er et ytterst delikat tema for hans del. Du burde vite det, og du kommer jo til å forstå det før eller siden.  At jeg nevner det nå: Det kan spare oss begge for mye. La oss si det slik. Og om jeg har lært noe så er det at det er bedre å vite. Du virker som en realist, Eva. Nå som premissene er satt:”
Hun følte at den tristeste konspirasjonen i hele verden ville utfolde seg rundt disse ordene, for de traff henne som et lynnedslag.
”Jostein er steril.”
”Hva mener du?”
”Han er ikke i stand til å få barn.”
”Men han sa jo at jeg...”
”Han forstår det ikke. Tar det ikke innover seg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har hatt disse samtalene med ham, men det har vist seg å være et betent tema. Du er ikke den eneste. Jeg finner det ikke spesielt sannsynlig at du er den siste som må gå gjennom denne galskapen. Han nekter å gi slipp på denne fantasien. Det er det reneste sludder, selvfølgelig. Ingen menn kan kontrollere sin egen fruktbarhet. Det har vi nok eksempler på.”
”Men han er jo lege.”
”Det er en sannhet i det.”
”Sier du at Jostein ikke er lege?”
”Nei.” Torulf lo nå. En pinlig, kanskje panisk latter. “Jeg sier at Jostein ikke henger helt sammen lenger. Denne sykelige opptattheten han viser for Thomas Evensen. Disse ritualene han har begynt å sverge til. Sjamanene er det siste. Han er i ferd med å bli gal, Eva. Det er sannheten. Det er noe ved ham som ikke henger sammen. Kanskje det aldri gjorde det. Men lege, det er han definitivt fortsatt. Har du ikke lagt merke til det? Han er ukontrollert. På grensen til paranoid. Jeg vet ikke om han hører stemmer enda, men jeg kan love deg at han vil gjøre det snart hvis vi ikke medisinerer ham. Og han nekter selvfølgelig. Har du sett Jostein nekte for noe? Det hjelper ikke at han er inne i sin beste kreative periode. Det er mange som har noe å tjene på at Jostein fortsetter arbeidet sitt. Jeg vet at han har stengt deg inne, Eva. På mer enn en måte. Jostein er ikke lenger en del av Krut-konsernet. Humanitas er det vi heter nå. Han jobber med det han gjør best. Med det som førte til deg. Men selv jeg synes at det han gjør nå, at de retningslinjene han følger, er uetiske. Uetiske er den peneste måten å si det på. Eksperimentene hans er... om det var noen som helst andre hadde de vært låst inne for lenge siden. Men konsernet, vi tjener penger som aldri før. Du forstår selvfølgelig ikke, men vi lever i en annen tid nå. Humanitas’ tid.
”Hva mener du? Det nye mennesket?”
”Humanitas. De siste årene. Jeg tror ingen hadde forutsett at markedet skulle eksplodere på denne måten. Selv ikke Jostein så dette komme. Og ikke bare det: Mulighetene som skulle vise seg. Jostein åpnet en kiste, og vi må bare forholde oss til innholdet.” Torulf Gran trakk opp ermet. “Vet du hva dette betyr?”
En tatovering? Et merke? Hun ristet på hodet.
”For det første betyr det at jeg er trygg. Dette er det de kaller en strekkode. Under huden min ligger det en brikke med den samme informasjonen. Informasjon som kontinuerlig oppdateres. Det blir din tur snart, Eva. Alle har slike brikker nå. Jeg vet ikke hvordan det er på Utsiden, men å ha denne brikken er bedre enn alternativet. Det er ikke bare overvåkelse. Det ble nærmest en nødvendighet. Det løste problemet med folk som forsøkte å forkle seg med de samme operasjonene som Jostein gjorde banebrytende arbeid innenfor. Og det åpnet veien for det hierarkiet han ønsket å innføre. Tenk deg at mennesker som deg ble en realistisk mulighet. Noen måneder i rehabilitering, og det er på ingen måte billig, men vi er allerede der at kosmetiske, vel, Jostein kaller dem estetiske operasjoner, ikke bare er mote. Det kan bli en nødvendighet. Ikke for folk flest. Ingen bryr seg om folk flest. Men på toppen av toppen, jeg vet ikke om jeg skal kalle det mote, eller om det en gang er moderne: Det er en skremmende utvikling, så mye er sikkert. Så disse tatoveringene. Disse kodebrikkene. Det er for å vise at du er den autentiske versjonen. Thomas Evensen har forsøkt å holde igjen. Jeg har ikke mye positivt å si om hvalrossen, men han har i det minste forstått galskapen i dette. Og Jostein? Jostein fortsetter. Selv denne hunden du ønsker deg vil han modifisere. Det blir sikkert en trend, det også. Men tilbake til Jostein. Han er ikke riktig lenger. De gir han det han ønsker seg for at han skal fortsette med eksperimentene sine, men han har ingen reell innflytelse. Kanskje han aldri hadde det. Denne diplomatiske reisen hans, for eksempel. En viktig person kan ikke ta seg slike friheter. Og rett etter at de slapp ham inn i konsernet. Nei, Jostein er bare et leketøy for Kruts gamle allierte. Den eneste han har reell makt over er mennesker som deg.”
Hun følte seg ikke en gang fornærmet. “Jeg skjønner.” Hun visste ikke hva hun skjønte, men det var det man sa.
”Vi kan hoppe over deler av de medisinske undersøkelsene. Men du må jo bli vant til dette, så det er kanskje like greit at vi går gjennom dem. Har du blitt undersøkt før? Hva er det jeg sier?” Han smilte nervøst.
”Ikke siden instituttet.”
Da er det uansett på tide. Vi kan jo begynne med at du legger deg ned på sengen.”

Ingenting av dette føltes som en åpenbaring, kanskje fordi Eva fortsatt ikke så at det ville påvirke henne, eller hvordan det ville gjøre det. Det var selvfølgelig ingenting galt med henne. Det var det Toralf hadde sagt. Om hun ikke tjente andre funksjoner, så var hun en kvinne. Hun og Jostein kunne pule av hjertens lyst uten at det ville forandre noe. Hun var ikke egentlig bekymret heller. Dette snakket om galskap. Om noe var det en fordel. Hun tenkte på et liv uten Jostein, et trygt liv som var som livet hadde vært, men med flere muligheter. Muligheter? Tanken skremte henne. Hva var muligheter? Hun kjente ikke Innsiden. Faktisk hadde hun sett mer av Akasinera og Batani enn av Innsiden, av stedet hun hadde bodd i siden de slapp henne ut av instituttet. Det første hun skulle gjøre var å spørre om tatoveringen, og denne brikken som gjorde at Torulf følte seg trygg. Hun visste jo ingenting, tenkte hun nå. Hun visste mindre enn hun gjorde som barn. Der hun en gang hadde vært rådvill, forstod hun nå at hun hadde slått seg til ro med rådvillheten, uten å tenke over det. Hennes verden av trening, av underholdning som hun bare vagt satte pris på, måtte godkjennes av hennes herre og mester, som med Torulfs ord ikke en gang var frisk lenger. Om han noensinne hadde vært det.

”Jeg har snakket med Torulf. Resultatet fra undersøkelsene er lovende, og jeg må si meg enig med ham i det. Ikke mitt felt, men Torulf var alltid dyktig. Han vil se deg igjen neste uke. For å gå gjennom resultatene. Det er alltid rom for forbedringer. Om det ikke var for det røde håret hadde jeg løftet ham høyere opp. Rødt hår, på en mann som ham. Vi er ikke alle like heldige her i verden. Han kunne ha nådd langt.”
”Jeg likte ham.”
”Han er en vanskelig mann å mislike. Nei, Torulf forblir der han er. Den nye sjamanen er lovende også. Ikke like profesjonell, selvfølgelig, men han er inne på det. Jeg har ikke utforsket det spirituelle nok. Det kan jo være at det finnes visdom der jeg ikke har satt meg inn i. Ritualene hans har vist seg å være litt av noen forestillinger. Kanskje det er det jeg trenger. Du må møte ham snart. Fra Batani. De har utforsket åndelighet langt mer enn vi har. Sinnets kraft. Mønstre i mønstre. Det er en grunn til at de lyktes mens Akasinera ble til en søppelplass. Jeg tror selvfølgelig ikke på de mer magiske aspektene, men det ligger en kraft i disse ritualene og seremoniene, det er åpenbart. Neste gang blir du kanskje med?”
Hun tenkte seg om. Et avbrekk. Hvor ille kunne det bli?
”Det høres spennende ut.”
Jostein virket overrasket. Spennende. Hadde hun brukt det ordet før i en hvilken som helst sammenheng? Han gjennomskuet ikke denne falske entusiasmen for han svarte.
”Du overrasker meg stadig, Eva. Du trenger jo ikke bli med for min del.”
”Nei, det var ikke det jeg mente. Det blir godt å komme seg ut litt. Oppleve noe annet.”
”Vi inviterer dem selvfølgelig hit.”
Eva visste ikke hvorfor hun følte seg overrasket.

Jostein hadde imidlertid dårlig tid med å få denne sjamanen på besøk. Det viste seg at han ikke bare hadde en ekvipasje, men at flere fra Josteins sirkel hadde blitt trukket mot denne mystikeren, og om de fulgte Jostein inn i magiens univers, eller om det var de som hadde ledet ham dit, var noen av dem invitert på fredag, en dag som ifølge sjamanen skulle representere frukbarhet gjennom fantasi. Eva var ikke sikker på om det var datoen eller ukedagen som hadde disse aspektene ved seg, men kom fram til at det var ubetydelig. Jostein overrasket henne med å si det samme.
“Noen ganger føles det nesten som astrologi.” Eva var ikke kjent med ordets betydning, selv om hun hadde hørt det før. En spåkones humbug. Sannhet skrevet i blod. Åpenbaringer tok mange former, og hun trodde ikke på noen av dem.

Det viste seg å ligne på det hun tenkte på som en seanse. Ordet fikk umiddelbart betydning i stuen deres, gjort mer intim for anledningen. Å dra for mørke gardiner kunne forandre et rom helt. Gjestene virket framtredende der de andektig kom inn, en etter en, staselig kledt som publikum for en ekslusiv opptreden. En liten gruppe av ukjente fjes, sittede bak henne som om hun var den nærmeste pårørende i en begravelse. Andektig stemning. Seremonien, eller seansen, ble innledet med to trommende menn som kom inn i stuen, med sjamanen, en glattbarbert Bataner i en kjortel hun kjente fra Batani, staset opp med mønstre og glass som utga seg for å være juveler. Hodet hans var bøyd, som om en av Batanis generaler våket over ham. Sjamanen var høyere enn henne, atletisk uten å være muskuløs, som en skapning klippet ut av et panteon. Han messet til trommene, uforståelige ord som gikk fra det lyse til det mer og mer gutturale. Vagt humoristisk i begynnelsen, men snart ble hun trukket mot ham, mot den høyreiste alvorligheten hans. Hun skjønte at de hadde begynt å brenne bark, for den karakteristiske lukten spredte seg og gjorde henne ør. Trommingen stoppet plutselig, og det føltes som et punktum som understreket at neste setning var på vei. Sjamanen løftet hodet. Øynene hans lyste grønt mot dem, og hun kunne føle spenningen i Josteins hånd, som hun helt hadde glemt at hadde funnet hennes.

”Lakas, den høybårne
Herre over oss som er levende
Frykt døden, som han beskytter oss fra
Det endelige punktum
La oss ta del i din evighet
Lakas av elementene
Vern oss fra natten
”Lakas, o Lakas”
 
“Lakas disipler! Dagen er her. Kablana, den tredje! Dagen er her. Din dag, som alle dager er dine. Gi oss dine føringer, o Lakas. Del sannheten med oss. Hvordan skal vi tjene deg? Hvordan skal Innsiden tjene deg? Jeg som er din disippel, o Lakas, hengir meg til deg. Gi meg din åpenbaring, o Lakas, slik at vi forstår din vilje. Gi oss svarene dine, o Lakas, slik at vi kan etterfølge dem.”
”La det spire. La det spire. La det spire.”
”Lakas, o Lakas.”
”Gi oss din fruktbarhet.”
”Lakas, o Lakas.”
”Før slekten videre.”
”Lakas, o Lakas.”
”Led oss til sannheten.”
”Lakas, o Lakas.”
Og sjamanens øyne ble røde.
”Mine disipler. Lakas taler. Lakas former mine ord. Jostein Larsen, Lakas’ disippel. Jeg elsker deg. Jeg opphøyer deg. Jeg gir deg fruktbarhet. Som du elsker meg elsker jeg deg. Jeg gir deg navnet Etheros. Jeg gir deg navnet Siros. Jeg hever deg over de dødelige. Det er mitt budskap. Jeg beskytter deg fra demonene som forakter alt levende. Jeg gir deg fruktbarhet. Jeg gir deg kraften til å lede i mitt navn. Jeg gir deg makt over mine disipler. Min vilje er din vilje.”
Sjamanen falt sammen. Reiste seg ikke. Reiste seg fortsatt ikke. Så begynte kroppen hans å skjelve. Først forsiktig, som om han var et løv i vinden. Snart i kramper. Jostein reiste seg, sjokkert. “Hjelp ham! Noe er galt. Hjelp ham nå.” Og Torulf reiste seg fra den lille forsamlingen. Han løp mot den navnløse sjamanen. Bøyde seg over ham.
”Vi trenger en ambulanse!”
Eva ble ført ut med de andre gjestene, mens Jostein ble stående igjen. Han virket forvirret: som om det hadde gått strøm gjennom ham, og han enda ikke hadde funnet tilbake til seg selv.
”Hva er det som skjer, Torulf? Jeg skjønner ikke hva som skjer.”
Det var først da lyset ble slått på, og Eva så hvor blek Jostein var, at hun begynte å ta situasjonen inn over seg. Jostein hadde så godt som blitt erklært en profet.

Djevelen og barnet:
Spillet begynner 
Eva hadde satt pris på om historien sluttet der. Det formelle ekteskapet de inngikk samme høst plaget henne ikke, og med vinterens stillstand slo hun seg til ro med at hennes tid var forbi. Det føltes som at Jostein hadde glemt henne der han fortapte seg i sitt arbeid med å forandre Innsiden, en prosess hun enkelt kunne utelates fra. Reisen hadde jo vært en stor påkjenning, og hun trengte å ta tiden til hjelp for å komme seg. I mellomtiden kunne hun stues vekk, og selv om hun gjorde øvelsene sine for å holde kroppen i stand til å opptre trodde hun ikke at det ville bli nødvendig å være den versjonen av Eva Larsen igjen. Hun hadde utspilt sin rolle, og hva Jostein gjorde med resultatet av hennes korte stadium som sommerfugl var hans sak. Snart sluttet hun å telle dagene med gru for hva som ventet henne neste gang. Snart sluttet hun å tro at farer stadig truet. Ikke enda.

Og slik ble også livet hennes. En nagende frykt for det som hadde vært, avbrutt av rasjonaliseringen av hennes nye hverdag. Ikke noe å se her. Ikke noe å gjøre her. Kom deg videre. Hun visste ikke mot hva. Eva forstod at viljen hennes hadde blitt uopprettelig skadet et eller annet sted på veien, at ingen overbevisninger gjenstod. Hun hadde ikke ønsker. Hun hadde ikke utsikter. Hun eksisterte. Det var den nye sannheten. Eva eksisterte, uten at hun klarte å få grep på hvorfor. Livet hennes, i en alder av tjue år, føltes utlevd, uthulet, og om hun var en gruve hadde den nå gått tom. Det var ikke lenger kapital å hente. Jostein hadde beveget seg til andre jaktmarker, og hun satt alene igjen, uten noe ønske om å følge etter. Uker. Måneder. År med stillstand. Så kom Jostein tilbake.

Og Jostein hadde bestått. Hva han ville med henne var ikke umiddelbart åpenbart, men han var tilbake. Hennes ektemann, så lenge en vag idé om noe som hadde vært hadde kommet tilbake og hentet henne fra loftværelset som hadde blitt hennes: Larsen-eiendommen. Her hadde hun blitt ivaretatt. Behov hadde blitt dekket som om Jostein følte at han skyldte henne noe, tross alt. Hun tenkte på gesten som obskøn når han nå smilte til henne, og smilet stakk henne dypere enn hun hadde forestilt seg at Jostein noensinne kunne skade henne igjen. Det rommet et håp. Men et håp for hva? Hun forstod ikke. Hun trodde det var slutt. Hun hadde overbevist seg selv om at det var slutt. Og likevel...

Jostein var ikke en mann som la mye imellom.
”Jeg har bestemt meg. Det er på tide at jeg får barn.”
Eva ble overrasket. Skillsmisse etter alle disse årene. Et endelig punktum. Hun skulle trå til side for den neste, og hun håpet at Jostein hadde funnet om ikke kjærlighet, så i det minste noen som ikke var som henne. Hun hadde vært det fødte offer. Kanskje denne nye kvinnen ville motstå ham, ville anskaffe seg en kile der kjærlighet kunne slippe inn. Kanskje Jostein ikke ville ødelegge mer. Men frihet? Hva skulle hun med frihet?
”Så tiden har kommet?”
Jostein så spørrende på henne. “Det er en måte å si det på. Jeg beklager at jeg ikke har vært her for deg, men nå, vel, ting har forandret seg. Jeg har forstått. Jeg vil virkelig reparere dette. Jeg vet at du har vært gjennom mye, Eva. Gudene skal vite at det har jeg også. Men jeg forstår mer nå. Jeg tror ikke at vi noensinne kan elske hverandre. Men la meg gjøre det opp for deg. La meg gi deg en sønn.”
Det var hennes tur å stille spørsmål, men ansiktet hennes var en fold. “Det er du som bestemmer.”
Jostein virket nesten trist mens han nikket. Han var grepet av melankoli, eller hun innbildte at han var det. “Vi trenger selvfølgelig tid. Jeg tror ikke at dette er noe som skjer over natten. Faen heller. Jeg vil ikke at det skal skje over natten. Det er mye som... nei, du skjønner hva jeg mener.”

Eva skjønte like mye som hun ikke skjønte. En fiks idé? For Jostein måtte ha en tanke bak dette. Etter Batani hadde han gått fra seier til seier, og uten henne. Hva hadde forandret seg? Og hun tenkte at tiden de hadde hatt sammen tross alt var noe annet enn dette, denne skyggetilværelsen. Om hun skulle være en livmor for ham var det noe som minnet om en funksjon. Noe som var hennes eget. Men om hun var forandret var ikke genene hennes det. Hun husket knapt seg selv, den hun hadde vært. Stygge Line. Hva ønsket Jostein fra dette stygge, dette kanskje til og med motbydelige hun hadde tatt med seg fra utsiden. Dette som han hadde lagt sin vilje og sjel i å utslette.

Det hun skjønte var den åpenbare sannheten. Ingen dum spøk. Ikke et narrespill. Hun skulle ende opp som mor. Rollen hadde hun aldri forutsett, men Josteins avkom ville forme om ikke resten av livet hennes så iallfall den overskuelige delen av det. En mennneskelig fabrikk for Jostein Larsen. For genene hans, upåklagelige. Og hvis dette barnet ikke levde opp til forventningene hans: Ville han gjøre med det som han hadde gjort med henne? Et skjebnens puss hun lovde at hun aldri skulle bry seg om. Josteins. Barnet var og ville forbli Josteins. Hun betrygget seg med det. Hun kom ikke til å trenge å gjøre annet enn å presse cellene ut. I seg selv dramatisk nok. Men følelsene hennes skulle forbli hennes egne. En sammensetning av kjøtt skulle skape en annen sammensetning av kjøtt. Der sluttet det.
 
Hvorfor, Jostein? Hvorfor meg? Hvorfor oss? Hun skjønte ikke hva han tenkte på. Hun hadde aldri gjort det. Men å innordne seg: Det kunne hun.
”Jeg skjønner.” Hun visste ikke hva hun skjønte.
”Du lurer kanskje på hvorfor jeg er tilbake. Eller hvorfor jeg forlot deg. En feil, og noe jeg angrer på. Du er den originale. Det er sannheten. Det er noe jeg har tatt innover meg. Jeg har et ansvar for deg. For oss.”
Og hadde han ikke det?
”Jeg skjønner at det vil ta tid.”
”Tid har jeg alltid hatt nok av.”
”Så du forstår meg?”
”Jeg forstår.”

Og det var det som ble sagt den dagen. Jostein klemte henne. Hun frøs i armene hans. Avsky hun ikke kunne gi slipp på. Når skulle dette begynne? Og når skulle det slutte? Lenge, for lenge. Hun skjøv ham ikke vekk, kjente lukten av ham, kjente armene klemme henne som om han savnet omfavnelsen, eller kanskje omfavnelser. Jostein, så naken i disse øyeblikkene. Han viklet seg fra henne. En bittersøt følelse. Hun skulle jo hate. Hun skulle jo la være å bry seg, føle ingenting. Men Jostein var et menneske nå. Mennesker trengte hverandre. Reparasjoner som førte til nye problemer, problemer som måtte repareres igjen, og hun ble kvalm av tanken på at dette mønsteret ville fortsette inn i evigheten. Om ikke mellom henne og Jostein, så mellom etterkomerne deres, mellom mennesker, kort og godt. Skader som skulle rettes opp i. Helt til de ble uopprettelige.

Hun ble alene igjen, i fengselet sitt. Den gigantiske eiendommen som kunne rommet en landsby, hennes loftværelse. Overvåket. Stuet vekk. Det fantes en vei tilbake. Ild og vann. Og en kjøttklump hun aldri ville elske. Lenestolen hun satt i bøyde seg bakover mens hun lukket øynene. Maleriet, maleriet foran henne som hun selv hadde valgt, en døende mann i et badekar kanskje allerede død. Hun visste ikke. I en uopprettelig kamp. Hennes kamp, men også andres kamp. Utsidens kamp. Innsidens kamp. Kampen i Akasinera, og kampen i Batani. Så forskjellige, men likevel den samme kampen. Misdannelsene hun hadde sett. Sorgen hun hadde sett. Bilder som gled inn i hverandre, og som på sett og vis utgorde hennes egen virkelighet. Smerte og mere smerte. Uvitenhet og kunnskap, blandet med hverandre til et ord stod igjen: Lidelse.

Jostein vekket henne neste morgen. Brennende lyst hår. Hender som klør. Helt til hun så ham. En vakker mann, hadde hun engang tenkt. Og vakker, det var han fortsatt. Ikke vakker som henne, vakker uten å være besudlet. Hvordan kunne denne mannen gjøre henne så vondt, være så forferdelig med henne?
”God morgen, Eva. Det er virkelig en fin dag i dag.”
”Hva er klokken?”
“Er det tidlig for deg?”
Hun husket ikke når hun sovnet.
”Trenger du å sove mer? Jeg drar snart, ville bare si god morgen.”
”Det er ikke så tidlig, vel?”
”Brennende sollys. Det leste jeg et sted. Eller kanskje det var noe pappa sa?”
”Faren din?”
”Nei, jeg snakker jo så sjeldent om ham. I dag er definitivt ikke dagen.”
”Nei. God morgen, Jostein.”
 
Det var en god morgen, alt tatt i betraktning. Frokost som smakte mer. Smakte riktig. Et glass appelsinjuice, noe hun sjeldent unnet seg. Ikke bra for tennene. Ting de brydde seg om på Innsiden. Luksus som de ikke en gang ville ta del i. Appelsinjuice var bedre enn skittent vann. Det drakk de ikke her. Det var lenge siden hun hadde drukket skittent vann. Latterlig, så latterlig den tanken var. Ingen savnet skittent vann. Ingen savnet muggent brød. Hun tygde med ettertanke.

Kroppen hennes ble mer muskuløs. Hodet hennes klarnet. Hun jobbet mot noe nå, og hun tok seg selv i å tenke at hun hadde et mål, uansett hvor lite det egentlig tilhørte henne selv hadde hun et mål. Hver bevegelse hadde fått en intensitet, og alt hun så virket mer levende. Hun bestemte seg for å fjerne maleriet før hun ante at hun hatet det. Nei, flytte det. Ikke der. Ikke mens hun sov. Ingenting å våkne til.
Jostein virket fornøyd. “Jeg skjønte aldri hva du så i den smørjen.”
”Ikke jeg heller.”
”Det er ikke rart at du er deprimert.”
Og kanskje det var problemet. Hun nektet ikke for det. Tunge tanker. De skulle vekk. De var jo ikke henne. Ikke nå lenger.
De skålte. Foran henne lå en filet fra det de kalte kylling. Bare et navn. Ikke en ordentlig kylling, slik hun husket dem. “Jeg vil ha en hund?”
”En hund? Kanskje det er bra for deg.”
”Ikke et av de små krekene.”
”Jeg har aldri likt dem. Genetiske avvik. Søppelhunder.”
”Kanskje en svart en. En svart og stor hund.”
”Ikke særlig detaljert.”
”Jeg kan ingenting om dem. Hunder, altså.”
”Du får lære deg da. Hva ser du etter?”
”Muskler.”
Jostein lo. “Den skal være atletisk bygget.”
”Atletisk og ikke et misfoster.”
”Jeg finner deg en bok om hunder. Et misfoster!” Han lo, som om hun hadde sagt noe fornøyelig.

Hun leste ikke boken spesielt nøye. Bildene var nok. Hvis de så ut som en ulv likte hun dem. Hvis de ikke gjorde det tenkte hun umiddelbart på barmhjertighetsdrap. Om noe skulle hunder vært avlet til å se mer ut som ulver. Monstrøse skapninger. Skapninger som var ment til å drepe. Hvorfor hadde ingen slike hunder? Ikke mishandlede krek som fryktet den minste berøring. Ikke tenner som snerret, med mindre hun ville ha dem snerrende. Snerrende som barnet ville bli. Sønnen. Hun visste at det ville bli en sønn. Hun skjønte ikke hvorfor hun visste. Jostein kunne aldri få en datter. Ikke av henne. En smertefull tanke.

De begynte å sove sammen, et ord som oppsummerte den delen av livet til Eva. Hun hadde ikke noe behov for å ha Jostein ved siden av seg, hun fant ingen trygghet i det, og det ble noe de gjorde fordi det var på sin plass å gjøre det. Første gang Jostein spurte henne om han kunne sove med henne føltes det like greit å svare ja. Han forsøkte å holde rundt henne, og hun hatet det ikke. Han forsøkte å tilnærme seg henne seksuelt, og hun lot det skje. Noen ganger. Andre ganger trakk hun seg unna, ikke som et skadet barn, men i ren oppgitthet. Hun følte ingenting rundt det som skjedde etterpå, mindre enn hun følte om å løpe eller svømme. Hva Jostein tenkte om dette fikk hun aldri grep på. Noe var åpenbart reparert. Eva reagerte ikke med frykt eller sinne på Jostein. Hun følte seg ikke direkte utrygg der hun gjorde sine daglige gjøremål. Om det var nok til at hun satte pris på Josteins tilstedeværelse var et spørsmål hun forsøkte å ikke tenke over.

Måneder gikk, og Eva forventet at ting ville gå som de måtte gå. Hun ville få byllen sin, og Jostein ville være fornøyd. Hun så for seg månedene etterpå som en ubehagelig nødvendighet, og hun var ikke videre i stand til å tenke på konsekvensene ubehaget ville føre med seg. Hun spurte ikke om å få snakke med noen. Hun visste ikke hva hun skulle snakke med dem om. Sander hadde hun ikke sett siden de kom tilbake, og han var uansett neppe i stand til å gi henne gode råd på veien. Hvem andre hadde hun? Kanskje hun kunne spørre Jostein om noen fra instituttet kunne komme. Men for henne var ordet kanskje bare en annen måte å si at hun ikke kom til å sørge for at det skjedde.

Måneder gikk virkelig. Eva ble bekymret. Ikke for seg selv, men for Jostein, som virket mer og mer stresset, som om dette var noe han fryktet mer enn alt annet.
”Er det noe galt med oss, Eva? Hvorfor fungerer det ikke? Jeg ville jo bare ha et barn.”
”Jeg vet ikke. Kanskje det er noe galt med en av oss. Du forstår deg jo bedre på sånt enn meg.”
”Det er akkurat det. Ingenting er galt med meg. Men du.. dere dreper den. Dreper sæden min, og jeg forstår ikke hvorfor. Kanskje ingen er gode nok. Selv ikke du, Eva.”
”Hva mener du?”
”Ingenting er galt. Det er så urimelig at noe er galt. Selv om sjansene... Det er Evensen!”
”Evensen?”
”Thomas Evensen!”
Hun fikk seg ikke til å spørre hvem Thomas Evensen var.
”Hva har Thomas Evensen gjort?”
”Det er det jeg ikke vet. Jeg trodde at... om jeg kom tilbake. Han kan ikke ha nådd deg også. Om jeg søkte tilgivelse. At det var det som skulle til. Så naivt av meg. Ingen kan stoppe ham lenger. Selv konsernstyret er i hans makt nå. Jeg er rådvill. Rådvill, Eva. Hva kan man gjøre mot slike monstre?”
”Da er det vel meg. Det er ikke så farlig.” Lettelser var ikke farlige. Eva følte at tårene trengte seg på, og snart lå hun i armene til Jostein. Tårer rant som syndens flod kom ut av henne.
”Det er greit, Eva. Det er ikke din skyld.” Jostein gråt også nå. “Vi sender deg til Torulf. Vi kan stole på Torulf.”