Raskt framover
Det tredje skoleåret kom. Line levde med smerten av å være alene mot de andre, og i to klasser etter denne ville det fortsette. Hun og pappa hadde flyttet til slummen nå, men det betydde ikke at hun fikk lov til å slutte på skolen. Hun visste ikke hva som hadde skjedd, men en dag hadde pappa sagt det til henne og hun hadde nikket. Hun forestilte seg at hun hadde gjort det med et smil.
Hva visste en niåring om slummen? Nå som hun hadde fylt ti tenkte hun ikke på framtiden, men tok dagene som om den ikke eksisterte. Hun prøvde fortsatt å være usynlig, men selv om hun var blitt flinkere til det nå var hun langt fra trygg. Hun kom aldri til å bli det. Pappa hadde sluttet å følge henne på skolen, de slapp ham ikke gjennom kontrollposten fordi han ikke hadde passet, men hjemme var han fortsatt den samme pappa. Line var nesten stor pike. Det hadde han sagt for ikke så lenge siden, men det var mye de ikke forklarte henne fortsatt. Den ene gangen hun hadde prøvd å stikke hjemmefra hadde hun fått så mye juling at hun visste bedre enn å prøve det igjen, så hun var ikke stor nok til å være for seg selv. Og jo større man var, jo mer alvorlig ble konsekvensene. Det hadde vært en dyrekjøpt lærdom.

Lars med stokken satt utenfor leilighetene og drakk, og nå slo han rundt seg mens han bablet uforståelig. Line unngikk å se på ham der hun hastet seg forbi. Slummen våknet tidlig, og Line var langt fra den første som hadde begitt seg ut på ferd. Men hun visste at hun var den eneste av dem som skulle til skolen. Slummen var ikke så forskjellig fra mellombyen, men skole hadde de ikke her. Det var vanskelig å få seg jobb, sa pappa, og hun skjønte at det var enda vanskeligere å beholde den. De på hennes alder slang rundt i gatene, ofte uten mål eller mening, før de plutselig forsvant inn i en av fabrikkene og ble voksne på den måten. Hun så en jente hun trodde hun kjente igjen med et spedbarn på magen. Hvor lenge siden var det hun hadde sprunget rundt i gaten uten andre bekymringer enn seg selv? Hun overhørte et navn på en gutt som hadde forsvunnet. Han var en av bråkmakerne, de som alltid forsvant, og som nå like gjerne kunne være død som levende. Ingen hilste på henne, og hun var glad for det. Det var ikke vits å se rundt seg, bare komme seg til kontrollposten og videre til skolen. Hvis noen la merke til henne kunne det bli bråk, og hun hadde ikke tid til det. I kontrollposten kjente de fleste henne nå, og de vinket henne gjennom uten at de orket å be henne om å vise dem passet sitt. Et pass var et papir som sa merkelige ting om deg som ingen brydde seg om. Mellombyen likte papirer.

"De drepte folk som dere." Sara spyttet ordene etter henne midt i timen da de hadde snakket om forrædere og urent blod. Lærer Turid hadde først sett sjokkert ut, men Truls lo skrikende, og det ble fnist nervøst fra de mer forsiktige elevene. Ordene kom som en eksplosjon ut av ingenting. Karoline, som satt ved siden av Sara, smilte. Det traff rett på Line. "Sara. Gangen nå!" Noen av barna protesterte høylytt, Truls reiste seg og spyttet mot henne. Han traff hånden hennes, og det grå slimet hans gled ned i skriveblokka foran henne. Læreren stormet snart ut. Sara ble sittende.

Da rektor til slutt kom stod gjengen til Truls rundt Line og skjøv henne mellom seg mens de ropte fantasiløse skjellsord som Line knapt registrerte. Hun forsøkte å komme seg vekk, men ringen av gutter skjøv henne så hardt at hun aldri fant balansen mellom armene deres, tynne greiner som var det eneste som holdt henne fra å brase i gulvet. Selv om hun var høyere enn dem, var hun ikke like sterk som dem i det hele tatt, og iallfall ikke når de angrep sammen.
"Stille!" Rektorens rop gjallet den gale banden til ro, og Line segnet sammen på gulvet.
"Line. Sett deg på plassen din." 
Hun ble liggende å hulke. Rektor trampet mot henne, og dro henne opp etter armen. "Gangen." Han hørtes mer bestemt ut enn sint. Tårene strømmet mens hun løp ut, vekk fra de andre. Hun skulle aldri komme tilbake, lovde hun seg selv.

"Det var en helt vanlig time. Jeg snakket om terrorisme, og plutselig ropte en av jentene at de drepte sånne som henne. Helt uakseptabelt, selvfølgelig." 
Rektor nikket.
"Sara er en dyktig student, og jeg har aldri sett henne gjøre noe lignende før. Noen av guttene kan jo bli urolige, men det er Line som er uromomentet. Hun følger aldri med i timene; bare sitter der i sin egen verden. Jeg har sluttet å spørre henne om ting, for hun nekter å svare meg uansett." 
"Så hva foreslår du?" Den oppgitte tonen minte Line på alle gangene Turid hadde snakket om dette før. 
"Hun er et konstant problem. Jeg visste det da jeg overtok klassen. De andre barna forstår ikke hvorfor hun er her. Foreldrene deres forstår ikke hvorfor hun er her. Noen ganger lurer til og med jeg på om å ha henne her er den riktige avgjørelsen."
"Det er ikke opp til deg, Turid."
"Nei, og jeg sier bare hva jeg ser. Hun gjør de andre barna urolige. Hun er ikke som dem, og det forstod de helt fra starten av. Selv før Gustav ble omplassert. Hun hører ikke hjemme her. Du vet det like godt som jeg."
"Dette er nå en gang opp til meg."
"Ja. Jeg bare forklarer hvordan jeg ser det. Hun ødelegger klassen. Kan vi ikke i det minste flytte henne over i C? Kanskje det kan hjelpe?"
"Line forblir i denne klassen."
"Bare fordi du kjente Gustav?" 
"Jeg skal glemme den kommentaren."
Neste time fortsatte det. Og neste. Line visste ikke om det var for hennes skyld, men en så grundig innføring som de fikk i terrorisme gjennom de neste ukene trodde ikke Line at noen annen klasse på skolen tidligere hadde fått. Hun forsøkte å ikke følge med, men den stille erkjennelsen av at dette egentlig handlet om henne gjorde det umulig å ikke ta til seg hvert eneste ord som ble sagt. Fra kongens forsøk på statskupp for femten år siden til i dag, der kannibaler og mutanter ventet på dem utenfor muren deres, fikk hun banket inn alle detaljene hun kunne tenke seg. Regjeringsskifter som følge av den eskalerende situasjonen. Karl Evensen som endelig samlet innsiden og fullførte muren, den endelige grensen til giften og galskapen som hadde ødelagt resten av kontinentet. De kjemiske våpnene som var blitt brukt av den andre siden som hadde forgiftet jordsmonn og grunnvann, og som bare innsidens teknologi kunne beskytte dem mot. De hadde måttet sette en grense, bygge en mur, og slakte og brenne alt utenfor i mils omkrets. Det hadde ført til den utsatte situasjonen de nå var i, med begrenset tilgang på landbruksareal og vann. Terrorisme hadde blusset opp i flere perioder, og Line fikk også en grundig innføring i hva hun som mellomborger kunne gjøre for å holde seg på vakt. Hun forstod ingenting av det som ble sagt bortsett fra at det betydde at hun skulle bli hatet.  Hun lærte om den andre muren, muren mellom dem og Innsiden, som Karl Evensen hadde ført opp for å beskytte den viktigste infrastrukturen og som var ferdig før hun ble født. Hun lærte om jaktsesongen, som var det endelige beviset på at de var trygge. Jaktsesongen som var deres, og som skulle feires fordi den var viktigere enn selv da muren ble ferdigstilt. Jaktsesongen som var symbolet på tryggheten byen deres representerte mot trusselen utenfra.
"Hvilken karakter fikk du?" Det var første gang de hadde hatt en prøve som ble merket med bokstav. Truls rev prøven ut av hendene på Line, og nå stirret han måpende på resultatet.
"B. B for Busemann." 
Karoline som hadde vært opptatt med sin egen prøve fant Line, rasende i blikket. "Få se."
"Hun har sikkert jukset." Truls forsøkte å unngå oppmerksomheten som kom med Karolines vrede. Det var hun som satte reglene, og å utfordre henne var som regel en dårlig idé.
"Få se." Line unngikk øynene til Karoline, men så at ansiktet hennes geipet ekkelt, og det var ikke Karoline. Karoline hevet seg alltid over.
"Hun må jo ha jukset?" Truls hørtes ikke overbevist ut, men han prøvde å unngå å komme i skuddsonen. "Hun fikk bedre enn deg, Trine." 
Sara, som hadde holdt prøven sin skjult for de andre, så desperat bort på Karoline. Hun hadde allerede revet prøven ut av hendene til Truls.
"Forræderen får B om forræderi. Det skulle selvfølgelig vært en F." 
Nervøs latter spredte seg i skolegården.
"B!" snerret hun. "Ingen forklaring." 
Det var sjeldent at Karoline forsøkte å være morsom. Vanligvis styrte hun de andre barna med jernhånd, uten å trenge å si stort. Hun bare pekte dem hit og dit, med blikkene sine, som de fulgte etter som små slaver.
Truls trakk på skuldrene. "Jeg sa jo at hun jukser." Forakten i Karolines øyne forsvant ikke, men det som kom var uventet. Karoline snudde seg, og gikk.
"Du viser ikke prøvene til de andre elevene." Turids stemme var bestemt.
"De sa at jeg jukset." 
"Jeg vet utmerket godt hva de sa. Det er ikke du som akkurat måtte høre på moren til Karoline legge ut om ... det kan være det samme." 
"Jeg vil jo ikke være her en gang." 
Læreren smilte sørgmodig til henne. "Hadde det vært opp til meg ..." Hun bet seg selv av igjen. "Vær glad for at de gir deg sjansen." 
Line visste ikke hvem de var, men hun husket fortsatt det rektoren hadde sagt. Hadde han virkelig kjent pappa?
"Hvorfor må du være mitt problem, Line?"
"Jeg skjønner ikke." 
"Du skulle aldri ha vært her. Skjønner du ikke det? Det er det som er problemet."
Stillhet.
"Jeg har et forslag: Fra nå av skriver jeg D på prøvene dine. Karakteren kan du få direkte av meg, og mot slutten av året ordner vi det." 
Line så usikkert på læreren, men slapp blikket hennes når hun så hva som stirret tilbake. Det var ikke medfølelse eller respekt. Læreren forsøkte å smile, men hun virket sliten, som om hun var fanget i noe Line ikke fikk helt grep på.
"Det skulle bare mangle at du får riktige karakterer. Du kan gå."
"Jeg visste at hun jukset." Karoline hadde funnet masken sin tilbake.
Det var Truls som snakket for henne, og Truls som skjøv Line, men det var Karoline som fikk henne til å falle.
"Jeg pisser på henne. Hun kan svelge pisset mitt som den forræderen hun er." Karoline snøftet, men ble stående der, som om hun egentlig var litt interessert i å se om Truls kom til å gjøre det.
Line hikstet. "Vær så snill." 
"Jeg hørte ikke." Karoline stod der fortsatt, og for Truls var det unnskyldningen han trengte. Han trakk ned buksa. "Kom her gutter, så pisser vi på forræderen." Noen av dem trakk seg unna, men til slutt var det fire av dem som stod rundt henne og lo mens de rotet med smekken. Line så forskrekket på ham gjennom tårene der hun lå; kravlet, sprellet. Først nå skjønte hun at det var alvor. To av dem bøyde seg og tok skrustikketak i beina hennes. Hun hikstet; vred på hodet i et desperat forsøk på å komme seg unna strålen. Hun var et dyr, hinsides alt annet enn frykt.
Pappa oppdaget at klærne hennes manglet. Det var hans klær, for han hadde jo jobbet for dem. Og hun, Line, hadde kastet dem fordi de ikke var pene nok. Ingen innvendinger. Ingen unnskyldning.
"Tenker du at du skal gå naken på skolen? Pass deg, eller så skal du få viljen din." Rop og kjefting. En saftig ørefik som fikk det til å brenne i kinnet, og brenne i henne.
"Gå på rommet ditt. Jeg slipper deg ikke ut med mindre det begynner å brenne. Og i morgen skal du på skolen." Ordet skal klirret brutalt, og hun svelget sannheten om det som hadde skjedd.
"Så: inn på rommet." 
Hun bøyde nakken så dypt at døren bak henne bare ble lukket bestemt. Line hørte pappa romstere, og så skraping.
"Hylla står foran døren din. Nå går jeg ut. Jeg trenger å lufte hodet." 
Line trodde at det var slutten på henne. Hver dag kom de til å gjenta det motbydelige, og hun kom alltid til å være redd. Hver gang hun så Truls eller Karoline nærme seg ville hun krøke seg sammen og gråte. Og de ville gjøre det igjen, inn i evigheten.

Hun ble møtt med likegyldighet. Line hadde vært overbevist at de skulle fortsette å straffe henne, at de hver eneste dag ville tenke ut verre måter å plage henne på, men nå skjedde det ingenting. En uke gikk, så to. Hun gikk som om hun hadde nåler under føttene den første av dem, og hun hevet ikke hodet den neste. Hun pustet lettet ut da helgen endelig kom. Kanskje forstod de at det hadde gått for langt? Læreren hadde nok snakket med dem, og sagt at de ikke fikk lov. Noen ting gjorde man ikke en gang med forrædere. Line likte den forklaringen, men hun trodde ikke på den. Hun var ikke usynlig, men de lot henne være i fred. De tisket som alltid. Hun fikk med seg en setning eller to før det ble stille. Hun registrerte at det ikke handlet om henne, men likevel ville de ikke at hun skulle vite det som ble sagt. Frykten hennes var fortsatt stor. Brå bevegelser fikk henne til å trekke seg sammen, uten at hun ville det. Hun var der og samtidig ikke. Om hun ikke plagde dem ville de ikke plage henne. Sånn håpet hun at det var nå. Men også likegyldigheten deres var uberegnelig, og vanskelig å fatte.

Line hadde vokst i løpet av de siste månedene, og nå var hun så mye høyere enn de andre at det skilte henne ut. Kanskje et hode til og med. Speilet hjemme viste henne tynne lepper på et ansikt som virket strukket for langt ned, og en nese som sprengte seg stivt ut, som et lite nebb. Den bleke huden hennes var spøkelseaktig, og hun følte at øynene hennes satt så langt inn at hun minnet om en hodeskalle som var strippet for kjøtt. Det var ikke normalt. Ingenting ved henne var normalt, og hun hadde ikke oppdaget det først. Klærne hennes var fortsatt de samme hun fikk i sommer, og hver dag virket de mer forskjellig fra de andres nye plagg, som stadig ble finere med sine mønstre og detaljer. Hennes egne kunne like gjerne vært en sekk av strier, men hun holdt dem rene ved å skrubbe dem, engstet seg stadig for at rusten i vannet deres skulle sette striper. Hun vasket seg selv også nå, skrubbet seg i kaldt vann hver eneste dag til det gjorde vondt. Det gjorde ikke noen forskjell, men hva annet kunne hun prøve? Pappa hadde jo aldri penger uansett. Høst ble til vinter. Vinterferien kom og gikk. Late dager alene hjemme, som en kort dvale før virkeligheten tok henne tilbake til skolen.
I januar fikk de en ny jente i klassen. En jente som alle andre jenter, og dermed best å unngå. Line tenkte ikke stort på henne, før den andre tidlig i februarsolen kom bort til henne i friminuttet.
"Du er Line, ikke sant? Jeg heter Sofie." 
Line nikket. Hun var ute av stand til å plassere Sofie som noe mer enn den nye jenta. Hun passet ikke inn. Ikke slik hun selv var annerledes, men det var noe med Sofie som fikk henne til å ønske at Sofie ikke hadde kommet bort til henne. Hun hadde prøvd seg på andre før, men Sofie fikk liksom aldri ordentlig tak i noen. Når hun nå hadde falt så lavt at hun snakket med henne, Line, var det farlig. Line så på henne uten å smile. Hele kroppen hennes skrek mot å holde blikket til Sofie, men hun hadde bestemt seg for å forsøke å stirre henne vekk.
"Jeg sitter der borte." 
Line visste hvor Sofie satt. Hun visste også at Sofie hadde sittet alene de siste ukene, og at det var derfor hun snakket med Line nå. Hun visste at Karoline tenkte på Sofie som en spyttslikker, selv om det var Sara som hadde sagt det til henne.
"Vil du treffes? Etter skolen?" 
Line svarte ikke. Bare stirret så godt hun kunne, med øyne som skulle være avvisende, og en sur mine hun hentet fra Karolines samling av uttrykk.
"Jeg venter på deg, utenfor Stallen." 
Stallen var et slitent hotell som lå helt ute mot slummen. Line gikk forbi det til og fra skolen, og om hun ikke hadde visst bedre var det derfor Sofie hadde valgt stedet. I dag måtte hun ta en omvei.
"Hvorfor kom du ikke?" Sofie så på henne, som om hun var lei seg. Lei seg, men fortsatt prøvende. Hun hadde kanskje ikke helt gitt opp?
Line ristet på hodet.
"I morgen da?"
Det kom ikke noe svar. Hun så på Sofie på en måte som skulle understreke hvor dum den andre jenta var, og hvor lite hun forstod. Til slutt ble hun etterlatt, alene og venneløs, med det var Sofie som var den dumme. De andre hadde sikkert en plan, og de ville lokke henne ut av skolegården sånn at de kunne gjøre som de ville med henne. Det var det mest sannsynlige. Men hun kunne jo gå forbi Stallen. Det var hennes vei hjem. Hun hadde all rett til å gå forbi, iallfall like mye rett som Sofie hadde til å blande seg i livet hennes. Dessuten kunne hun løpe hvis det ble farlig, og da visste hun iallfall at Sofie var på lag med dem.
Dagen hadde vært kald og klar. Timene på skolen hadde den samme mangelen på innhold som de alltid hadde. I friminuttene hadde hun stått for seg selv. Sofie hadde hun unngått som pesten. Ikke et blikk i hennes retning. Stirre tomt på Turid, som om det læreren sa var interessant nok til å holde øynene hennes åpne. Hun skulle ikke demonstrere for mye, bare passe. Nok til at de forstod at å være her ikke var hennes valg, eller feil.

Veien hjem gikk forbi Stallen i dag, og idet hun nærmet seg så hun at Sofie stod og trippet utenfor. Hun måtte ha løpt ut porten, og kommet seg dit før Line, for hun hadde ikke merket noe, selv om hun ikke hadde somlet. Nå vinket Sofie sjenert mot henne, før bevegelsen ble voldsom og insisterende, som for å drukne et ubehag. Line vinket ikke tilbake. Hun fant stoltheten sin tidsnok til at skrittene hennes ikke stoppet og ble nølende, og snøen fortsatte å knirke under føttene hennes, bare litt raskere enn før. "Line!" 
Det ble sprunget bak henne.
"Line!"
Hun snudde seg, og forsøkte å være rasende. Raseriet som alltid var der, som aldri skulle ut, men som ulmet i henne, og hun lokket det fram og hun skrek.
"Kan du ikke bare slutte å plage meg!" Hun la ikke på sprang, selv om det føltes som det tryggeste, hun snudde seg og fortsatte forover med bestemte skritt.
"Line!" 
Det ble dratt i sekken hennes nå.
"Jeg vil jo bare finne på noe. Jeg har penger. Se!"
Line ville ikke se. Hun ville ikke ha noe som helst å gjøre med Sofie, men ordet penger brakte med seg noe forlokkende, og samtidig utenkelig. Line hadde aldri penger, og hun skulle ikke ha penger. Det var noe pappa brukte, og klaget over at de ikke hadde. En gang hadde hun sett i pengeboka hans, men så mye juling hun fikk som da pappa oppdaget det forsikret henne om at pengene hans skulle hun holde seg langt unna. De andre i klassen hadde penger noen ganger, men de holdt dem langt unna Line. Det var mange grunner til å ikke tro på Sofie. Hun ville ikke tro på Sofie, men det forlokkende ordet fikk henne likevel til å snu seg, for å understreke den åpenbare løgnen som ble slengt etter henne. Sofies holdt en pengeseddel.
"Femhundre!" Sofie hørtes triumferende ut.
"Femhundre?" Line hadde aldri sett en lignende penge. Den var stor, større enn noen seddel Line hadde sett før, og hadde et vagt blåskjær som understreket hvor skinnende ren den var. Ikke som pengene i slummen, myntene som bare kunnes brukes der eller de mindre sedlene som alltid var dekket av skit og lort. Hva kunne man gjøre med fem hundre? Ingen hadde så mange penger. Det hadde hun vært overbevist om.
"Du kan få dem." Sofie smilte forsiktig, som om gaven ikke betydde noe. Line ville rive seddelen til seg, putte den i lomma og løpe gjennom vaktposten, men hun ble stående, tenkte seg om.
"Det er alt jeg har nå. Jeg kan ordne mer."
Ordene var som en åpenbaring. Penger. Hvordan kunne Sofie ha så mye av dem? Var de virkelig til henne?
"Jeg kan jo kjøpe meg ..." 
"Du kan bruke den på akkurat hva du vil."
Line tok seddelen. Hånden hennes skjøt ut, og hun kjente papiret i hånden. Ikke vanlig papir. Mer solid. Hun var ikke så dum at hun sa nei til penger, men hun følte at nå, nå skyldte hun Sofie noe. Sofie hadde kjøpt Line, og Line hadde gått med på det. Var de venner nå? Venner for alltid? Lenge, sikkert. Ingen ga bort penger på denne måten ellers.
"Vil du bruke dem nå?" 
Line ristet på hodet, nærmest i avsky. "Kanskje en annen gang.
Sofie falt sammen i skuffelse.
"Jeg mente det ikke sånn. Det er mye penger."
"Dere har vel penger i slummen? Jeg har noen mynter også. Jeg trodde ikke du ville ha dem. Jeg kan kjøpe en brus til oss. Vil du dele?"
Stallen hadde ikke brus. Derfor hadde de gått lenger inn i mellombyen, og nå satt de på en benk og hutret mens folkemengden strømmet rundt dem som en vill elv. Line ville ikke ha sin egen brus. Det var noe med at Sofie ville kjøpe den til henne som fikk henne til å blånekte. Men øynene hennes fyltes med grådighet, og til slutt spurte Sofie henne om hun ville smake litt. Line følte at hun rev flasken fra henne, og gulpet ned resten av sukkeret når hun tok flasken forsiktig og tok verdens minste slurk. Usikkerheten som kom med å vise dårlig folkeskikk tok med seg et unnskyldende smil, men Sofie smilte og nikket oppmuntrende. En liten slurk til. Brusen smakte mye bedre enn pappas øl. Boblene trengte seg inn i tungen hennes, og nå snakket Sofie til henne, i et raskere og raskere tempo, som om hun tømte hele seg ut over Line. Først om skolen: om Karoline og Sara; og om Truls. Om Turid. Line nølte med å dele, men når Sofie sa at Karoline var en drittunge som trodde hun var bedre enn de andre, bare fordi hun var så pen, lo Line slik at den siste slurken med brus boblet opp i nesen hennes og sprutet ut. Ikke fordi det var morsomt, men fordi det var befriende å kunne høre det fra noen andre. Hun hadde forbudt seg selv å snakke slik om noen av de andre. Fram til nå hadde det alltid vært henne, alltid vært Line som var problemet. Med Sofie var Truls dum som et brød, mens Sara kom til å bli feit senere. Karoline kom til å få barn som ikke likte henne, sikkert med Stian.
De gikk gjennom listen av barn, før de endte opp med Turid.
"Vet du hvorfor hun ikke liker deg?"
"Du vet jo hva de sier om mamma." 
"Jeg tror ikke noe på at moren din var en forræder."
Så Sofie visste? Selvfølgelig visste hun.
"Hva med pappaen din?
"Han er pappa. Jeg vet ikke. Han har hatt det vanskelig. Vi bor jo i slummen nå."
"Du har ikke alltid bodd der?"
Line ristet på hodet. "Tror du de hadde latt meg gå her da?"
Sofies ansikt virket tenksomt, og ganske dumt. Hun bet seg i leppa som om hun ikke visste hva hun skulle si. "Jeg tror iallfall ikke at moren din var en forræder."
"Kanskje... nei, jeg vet ikke."

Det var Line og Sofie nå. På skolen delte de blikk som et forelsket par, men først etter skoletid møttes de. De snakket sammen. De lekte sammen. Utenfor Stallen, og noen ganger utenfor Husmannen. De delte tanker og opplevelser, og Line trakk til seg det Sofie sa, etterlignet henne så godt hun kunne, og forsøkte å henge med i samtalene og lekene på Sofies premisser. Hun ville ikke vise Sofie hva de lekte i slummen. Hun ville ikke fortelle om egne opplevelser. Hun ville drikke av Sofies liv, vite hvordan det var å ikke være fattig eller bli kalt forræder. Sofie forstod ikke hvorfor Line var så interessert i henne, men hun måtte ha følt seg smigret. Og for alle andre enn henne var ikke Sofie spesielt interessant. Foreldrene hennes hadde kanskje penger, det var Sofie alltid tydelig på, men det hadde ikke gitt henne noen venner i klassen. Kanskje var det personligheten hennes? Sofie var ikke smart, men hun så ut til å bry seg lite om det. Hun var nærmest likegyldig til hvordan hun så ut, og prøvde aldri å overgå eller underkaste seg de andres spede forsøk på å virke voksne, eller prøve å være like pene og ordentlige som menneskene på Innsiden. Hun hadde en holdning til sentrumet for deres eksistens som om det ikke angikk henne, og når Line spurte henne om hvorfor hun tenkte slik som hun gjorde hadde Sofie ikke noe svar hun ville dele.
Hun foretrakk ekspedisjoner. De dro sammen mot et mål som Sofie påstod skjulte en skatt som var beskyttet av kanibaler og mutanter. Man kunne snike seg forbi dem eller man kunne drepe dem, men farlige var de uansett. På en av disse ekspedisjonene fant de restene etter en gammel kirke, helt ute ved fabrikkene, og den ble deres base for fremtidige operasjoner. Gudshuset var nærmest en ruin. Skjelettet stod ensomt igjen, bare omgitt av dårlig grus. Plankene måtte ha blitt tatt ned og brukt til noe annet, for selv kirker var for dyrebare til å bare brennes. En gang hadde man nok hatt planer for tomten. Nå var den var fanget i en verden der tiden stod stille. Line tvilte på at framtiden rommet noe annet enn mer forfall for stedet, men det passet henne og Sofie utmerket.
Første gang Sofie trakk øl opp av sekken var det i ferd med å bli vår.
”Jeg har tatt med meg en skatt.”
”Er det øl? Jeg liker ikke øl?”
”Du kan jo smake litt?”
”Ja.”
De satt og hutret i festningen sin. Utenfor snødde det tett, som om vinteren gjorde et siste forsøk på å utsette sommerens tilbakekomst. De delte den første boksen, og Line insisterte på at de ikke hadde sånn øl i slummen selv om hun ikke visste om det var sant. Det smakte fortsatt stygt, helt til sløvhet omga henne, løsnet tungen hennes,og hun sluttet å bry seg om hva det smakte. Etter en stund la hun merke til sløret i stemmen til Sofie. Det minnet henne om måten pappa snakket på når Line ble oppe for lenge, bare at her var det trygt. Her var det ikke noen vrøvlende pappa som kunne eksplodere. Her var det bare henne og Sofie.

Sofie romsterte i sekken. "Jeg hadde bare tre. Jeg tar med flere neste gang." Hun rakte en flaske til Line, før hun knipset korken sin opp, med en verdensvant bevegelse. Line hadde aldri åpnet en ølflaske før, pappa brukte alltid hendene, men etterlignet Sofie som best hun kunne. Flasken hennes skummet over, og panikk grep henne, men Sofie bare lo. De ble sittende lenge etter at flaskene var tomme. Hvis det var opp til Line å velge hadde de blitt sittende her for alltid. Hun hadde aldri følt seg like trygg som nå, men hun visste at hvis hun ventet for lenge ble det vanskelig å komme gjennom kontrollposten, kanskje umulig. Sofie trodde det kom til å gå greit. "De kan jo ikke la deg sove ute i natt." 
Line tenkte at Sofie ikke visste hva hun snakket om. Hun tenkte at Sofie ikke forstod så mye om verden, og spesielt ikke om slummen, men at det gjorde ikke hun heller; og at det kom til å være de to for alltid. 

Speilbilde i en sølepytt 
"Hvor har du gjemt deg nå? Du kommer til å gjøre meg gal." Hun hørte stemmen hans fra stua der hun lå og ristet under senga hans, fortsatt i nattskjorta.
"Line!" 
Jeg er ikke her, tenkte hun. Jeg er ikke her, så du finner meg ikke.
"Du har med å komme nå. Jeg teller til tre." 
Hun så ut mellom sprikende fingre, før hendene dekket øynene igjen, kroppen hennes krøket seg sammen. Tettere. Tettere.
"Vi drar snart!"
"Vil ikke," hvisket hun, som om ordene var en talisman som kunne beskytte henne.
Pappa romsterte snøftende rundt i huset mens sinnastemmen telte: "En! To! Tre!" 
Klokken i hodet hennes tikket. Ikke en lyd. Musestille. Hun trodde hun var trygg da han rev senga fra veggen og stirret ned på henne. Hun måpte tilbake, og kjente armene hans strekke seg mot henne der hun krympet seg sammen.
"Vil ikke". Strittende og ekkelt skjegg nærmet seg, som værhårene til en rotte.
"Du skal på skolen." 
"Vil ikke." Stemmen hennes var mer spinkel. Hun visste at han ville eksplodere nå.
"Du skal! Hver jævla morgen er det det samme. Du går på skole. Ferdig med det." 
"Nei." 
"Du er ikke obsternasig med meg." 
Obsternasig var et ord de voksne brukte for at hun ikke skulle forstå. Hun skulle finne ut hva det betydde senere, men akkurat nå ble det skjøvet vekk av fortvilelse. Hun skjønte ikke. Skjønte ikke hvorfor han tvang henne, eller hvorfor det med skole var så viktig for ham. Men den frådende munnen lot seg ikke motsi.
"Du går på skolen. Den ubrukelige moren din har åpenbart satt spor på deg, din helvetes bytting. Du hører på meg, du gjør det jeg sier, og  jeg sier at du drar på skolen nå. Jeg sier at du blir der til den jævla klokka ringer, og at du kommer rett hjem etter det."
Line visste at man ikke skulle banne, men hun bet ordene i seg.
"Så få på deg fillene dine." 
Filler var det de var. Et lappeteppe i grått som de lo av, slitt og utvasket, med sømmer som ville gå opp. Det var ikke ordentlige klær. Regnet pøste utenfor, og regn var det verste. Oljehyre. Klamt, tungt og stivt. Kanskje det kom til å snø snart. Snø var definitivt bedre enn regn. Sol likte hun bare på morgenen. Line kledte på seg. Sakte. Hun somlet, men så lenge pappa ikke sa at hun demonstrerte gikk det greit. Å demonstrere var farlig. Ansiktet hennes var vått, klumpen i halsen ville ikke slippe, fingrene skalv og ingenting var greit. Hun var i ustand, men pappa så det ikke. Pappa så bare betongklossen som ventet på dem: Skolen.
"Jeg må på do." 
"Etter at vi har kledd på deg? Du har med å bli ferdig fort. Har du pusset tennene?"
Pappa kunne være snill. Som en ordentlig pappa. En pappa som fikk det som han ville. Selv da passet hun seg. Det skulle ikke mye til for å få ham til å eksplodere. Hvis man ikke passet seg da smalt det. Og nå kokte pappa nesten over mens Line tisset så fort hun kunne.
"Vi er allerede sent ute. Kom deg ut før jeg slår ned døra. Vil du at jeg skal miste jobben min?" 
Line ville ikke det. Voksne jobbet, og pappa jobbet mer enn de fleste. Han jobbet fra morgenen av, og så dro han på pub. Var det også en jobb? Slik var det hver dag, så hun trodde det. To jobber! Det var for hennes skyld. Hun hatet ham for det også. Nå banket det på døra. Banket virkelig. Line visste at hun nærmet seg konsekvenser. Hun ble ferdig i tide, og baderomsdøren fikk være på hengslene sine.
 
Pappa pakket henne tilbake i oljehyret mens hun forsøkte å svelge tårene sine.
"Hvorfor må det være slik dag ut og dag inn, Line? Det er for ditt eget beste." 
Hun svarte ikke. Hun visste at hun ikke skulle det.
"Ut i regnet." Pappa strammet selene hennes før han trakk på henne jakken. "Nå går vi."
Da han åpnet døra falt alt sammen.
"Jeg vil jo ikke." Hun bønnfalte, men pappa likte ikke desperat. Han løftet henne bestemt opp, satte henne ned på føttene, men knærne til Line ville ikke. Hun falt sammen igjen.
"Line!" 
Hun ble dratt rasende opp. Pappa tok hånden hennes, og rev henne etter seg. Line forsøkte å holde igjen, men pappa var sterk og stor og det var håpløst. Hun halset etter ham. Siktet seg inn mot en sølepytt. Lot seg falle. Sølen plasket rundt henne, som en kampestein treffer vann.
"Hvis du ikke skjerper deg nå drar jeg deg inn skoleporten etter øret." 
Når han tok tak i øret hennes gjorde det så vondt at hun måtte gjøre som pappa sa. Nå gjorde han det. Hun skrek vilt og hemningsløst, men gå måtte hun. Det var som da pappa gjorde narr av henne hjemme, foran vennene sine. En gang hadde en av dem sagt: "Hun trenger en mor." Da så pappa på mannen med stemmen med et blikk som kunne knuse. Det var lenge siden pappa hadde hatt besøk av vennene sine.

Da de kom til skoleporten trodde hadde hun grått seg tom. Snørrete i ansiktet, men tårene var oppbrukte. Pappa skjøv henne inn porten. Nå begynte det verste. Line fulgte etter de grønne støvlene sine, sparket irritert i en sølepytt, Hun visste at pappa var der, bak henne, og at han så på henne. Han ventet alltid utenfor porten for å forsikre seg om at hun gikk inn. Line ble dultet, men holdt seg på beina. Et snubleskritt. Så lenge hun slapp å sprelle inn i pappas armer var det greit. Da hadde hun fått høre det når hun kom hjem. Hun visste at da kom han til å smekke rumpa hennes, helt til tårene kom. Hun hatet ham når han gjorde det, og hun hatet ham nå.

Klasserommet var en verden av fnis og skrål. Hun ventet helt til læreren kom, og nå så hun ned mens hun fant plassen sin. Ingen la merke til henne, men det var bare late som. Hun ventet på navnet sitt. "Ja", svarte hun fordi det skulle man svare. Så gruet hun seg til friminuttet resten av timen. Læreren snakket og pekte, men hun klarte ikke å følge med. Hun bare gruet. I friminuttet kunne de la henne være i fred, men du visste aldri. De kunne legge merke til henne. Hun visste ikke om en stein ville komme mot henne i rasende ferd gjennom lufta. Hun visste ikke om de kom til å omringe henne og skyve henne mellom seg. Hun visste ikke om hun kom til å falle og ødelegge buksa, sånn som sist. I dag skjedde ingenting. Det betydde ikke at det hadde tatt slutt. Det kokte i de andre barna, og det ble alltid damp og bobler, og så kokte det over. De fant alltid nye måter å plage henne på, verre og verre. Hun ville ikke leve fordi det var så vondt. Hun hatet dem med hele seg. Dag etter dag. Ikke lære, bare grue. Hun forsøkte å være stille, å bli usynlig, men de la alltid merke til henne. Så angrep de ved det minste tegn til svakhet. Det var som om de forstod at hun var svak. Hun var ikke i stand til å ta igjen eller stå imot, men hun kunne gjøre seg liten. Når hun var liten la de ikke merke til henne. Ikke bestandig.
 
Line forstod ikke hvorfor de ikke bare lot henne være i fred. Hun betydde ingenting for dem. Trodde de at hun ikke visste at hun var uvelkommen, eller at hun hadde glemt det? Ingen ville ha henne her. Ikke lærerne. Ikke elevene. Ikke foreldrene til de andre elevene, som var farligere enn selv pappa. Så hvorfor måtte hun være her? En eller annen gang måtte de ha sagt at hun var velkommen. Hvorfor skulle hun ellers være her? Hun husket ikke at det hadde blitt sagt, så kanskje de hadde valgt henne ut for at de andre skulle ha en å plage?
"Hvorfor har du så stygge bukser?" 
"Hun har sikkert ikke råd til bedre." 
"Mamma sier at moren hennes var en av forræderne." 
"Det var hun ikke." Line skalv. Før hun forstod hva som hadde skjedd hadde hun sparket Sara. Rett i magen. Jenta falt bakover, og hodet hennes smalt mot asfalten. Line kastet sekken fra seg og løp mens hun rant over. De kom til å drepe henne nå. Hun sprang for livet. Hun løp fortere enn hun noensinne hadde gjort. De kunne ikke nå henne. Løp og løp. Når hun så seg tilbake var det ingen der, og hun tenkte at hun var trygg. Trygg utenfor porten hvor hun absolutt ikke skulle være.
 
På sin tidlige vei hjem tenkte Line at hun hadde sparket Sara, og at Sara hadde falt med hodet rett i asfalten. Kanskje hun var den som var død? Hvis hun var død var det til pass for henne. Pappa ville bli rasende når han kom hjem fra jobb, men det var verdt det. Så var det ikke det lenger, og hun klarte ikke å la være å gråte. Tårer og flere tårer, som en utemmet elv. Hun husket ikke mamma, men hun hadde ikke alltid vært en forræder. Det var i det siste de hadde begynt å kalle henne det. En løkke rundt halsen som stadig strammet seg, usynlig og umulig å bli kvitt. Forræder. Hun likte ikke ordet. Likte ikke hvordan det hørtes ut når de voksne sa det, og barna sa det verre. Visste de hva ordet betydde? Hun gjorde ikke det, men ordet var farlig og snerrende og lot seg ikke motsi.

Døren hjemme åpnet seg for nøkkelen hennes. Hjertet banket fortsatt, men hun følte seg allerede tryggere. Her lå klær slengt rundt som om det hadde vært storm. På det vaklevorne bordet i svartmalt metall stod det tomme bokser. Tre av dem hadde falt over, to av dem helt ned på gulvet. En sofa i brun filt var like flekkete som alltid, og på den lå en like flekkete pute, med et bleket blomstrete motiv, som pappa brukte når han sov. Line tok ikke av seg skoene selv om hun visste at hun burde. Ikke at det var vits uansett, så skittent som det var, men Pappa hadde rare regler. Gulvet bet under føttene hennes. De grove plankene hjalp lite nå som dagene ble mørkere. Lyset utenfra kom inn gjennom skitne vinduer, og avslørte kruseduller av støv. Line bestemte seg for å rydde før pappa kom hjem. Imens tenkte hun på lærer Turid, og om hun ville kaste henne ut av klassen. Kanskje dette var slutten på skolen? Hun trodde hun husket hvordan det hadde begynt, og at hun for bare litt over ett år siden hadde gledet seg til å begynne å lære. Så dum hadde hun vært. Hun hadde overlevd det første året, men hun tvilte på om hun kom seg igjennom andre. Det verste var at pappa kom til å fortelle henne hvor heldig hun var nå. Hvor mye hadde han ikke forsaket for at Line skulle få gå på skolen? Hvor utakknemlig var hun ikke som satte det på spill, gang etter gang? Det var jo ikke første gang de hadde hatt denne samtalen. En av ølboksene var slunken, og hun mistet den i overraskelsen over at den skvulpet. Det var bra at pappa aldri kom til å få vite det. Han kunne reagere, og selv om det var hun som ryddet etter ham ble det feil. Pappa ryddet nesten aldri etter seg, så han kunne ikke forvente at hun skulle gjøre det.

Det var i ferd med å bli mørkt ute, og klokken på veggen viste åtte da døren ble slått inn. Hun hadde hørt på radio, på eventyret som kom klokka syv, og radioen hadde blitt stående og gå mens hun satt i sin egen verden og tenkte på ting hun ikke kunne forklare.
"Line!"
Hun krympet seg.
"Vi må ta en alvorsprat." Han hørtes ikke sint ut nå, men hun kjente igjen varmen i stemmen hans som betydde at han snart kom til å eksplodere.
"Det var ikke jeg som gjorde det."
"Det var ikke det de fortalte meg." 
"Jeg mente det ikke."
"Du slo en av de andre jentene, Line. Vet du hvor alvorlig det er? Vet du hvor mye jeg har gjort for å holde deg på den jævla skolen? Ikke for min del. Nei. Det eneste jeg ønsker er at du skal ha det bra og lære. Dette er sjansen din, Line. Og du misbruker den gang etter gang." Hun hadde sparket, men hun visste at det skulle hun ikke si.
"Hun snakket stygt om mamma."
"Og? Moren din fortjener alt det stygge som blir sagt om henne. Sånn er det. Moren din var en forræder, og jo før du tar det innover deg, jo bedre er det for alle parter."
Line svelget.
"Dette er hennes skyld. Ikke denne Sara som du slo, men moren din. Slutt med de dumme fantasiene dine. Moren din var en hore. Hun var det verste du kan tenke deg. Hadde du bare vært eldre hadde jeg sagt det tydeligere. Dette er hennes skyld, og jeg endte opp med byrden. Du er byrden, Line. Jeg jobber og sliter, og dette er takken jeg får. Du må ha blitt smittet av det som feilet henne. Det er den eneste forklaringen. Det er ikke en del av meg i deg som ikke er ødelagt av moren din."
"Slutt."
"Nei, Line. Du trenger å høre det. Moren din var en pervers unnskyldning av en kvinne. Det var bra at hun døde. Du kan prise deg lykkelig over at du ikke vet sannheten om henne; at jeg beskytter deg fra sannheten om henne."
Line gråt nå. Hun hikstet hysterisk, for pappa tok fra henne alt. Hun hadde hørt det mange ganger nå, men det var verre når det var pappa som sa det.
"Du hadde en hore og forræder til mor, og hun lot meg sitte igjen med avfallet sitt. Om du er min da."
"Pappa. Vær så snill." Hun visste det jo. Visste at det var mammas skyld. Han hadde sagt det så mange ganger. Mamma hadde ødelagt alt. Mamma var en hore. Men aldri hadde han sagt at mamma var en forræder, og når pappa nå sa det ble det sant.
"Brett ned buksa." 
Line skrek hysterisk.
"Brett ned buksa, eller så gjør jeg det for deg."

Det gjorde vondt å stå. Det gjorde mindre vondt å ligge, så nå vred hun seg i senga. Pappa hadde slengt henne ned dit, og skjøvet kommoden foran døren. Hun var innestengt, men det var like greit. Hun visste ikke hva som kom til å skje nå. Kom de virkelig til å kaste henne ut av skolen? Kom Pappa til å forlate henne da? Hun håpet det. Hun håpet at pappa drakk øl til han døde. Kanskje han kom til å gjøre det i kveld. Men hvordan skulle hun komme seg ut av rommet da? Det var redsel og sinne i henne. Hun hadde jo sparket fordi de hadde sagt stygt om mamma. Det var mammas skyld at hun var innestengt på rommet. Men mamma var død. Hun ville aldri komme tilbake, så hvordan kunne det være hennes skyld? Line prøvde å huske henne, men hun trodde ikke at hun gjorde det. Hun hadde nok vært stygg som henne. Med fæle klær og ingen penger hadde hun lurt pappa til å ta henne, en hore og forræder. Men det var jo mamma. Og mamma hadde latt henne være igjen med pappa, som hatet Line nesten like mye som han hatet mamma. Det var en vanskelig tanke.

Hun ble dratt ut av senga neste morgen. "Du skal på skolen." Det forvirret henne. Rumpa gjorde fortsatt vondt, kanskje enda mer enn i går, men opp av senga, det måtte hun. Pappa var like bestemt om det som alltid.
"Det kommer til å bli et møte mellom deg og Sara etter skolen i dag. Da ber du om unnskyldning for det du gjorde." 
"Jeg vil ikke." 
"Slutt å si at du ikke vil. Du ber om unnskyldning. Ferdig med det. Ikke noe men. Ikke noe annet enn ja." Stemmen hans virvlet som en pisk. Hun visste at hun måtte passe seg nå. Utenfor regnet det.
"Pappa?" 
Han svarte ikke.
"Var mamma gal?"
"Aldri si det igjen." Pappa så rasende på henne. “Det sier du aldri igjen. Ikke noe men. Du sier aldri at moren din var gal.” 
"Karoline sa..."
"Ikke et ord til, Line. Spar dem til du skal be om unnskyldning til Sara."

Foreldrene til Sara kom etter skolen. Pappa hadde forsvunnet så snart han forsikret seg om at Line ble låst inn tidligere den samme morgenen, og hun visste at hun måtte møte dem alene. Alle mot henne. Lærer Turid også, som hadde holdt et ekstra øye med henne hele dagen, sånn at hun skulle overleve fram til nå.
"Hvor er han?" Mammaen til Sara frådet. Pappaen var skyggen.
"Du vet at vi har egne regler for Gustav."
"Drittungen drepte nesten Sara. Jeg synes at faren hennes skal være her da."
"Hun sparket meg." Hodet til Sara var bandasjert. "Hun prøvde å drepe meg."
"Det gjorde jeg ikke."
"Line. Du er her for å be om unnskyldning til Sara, ikke lyve om det som skjedde."
"Det er uforståelig at dere lar henne være her fortsatt. Sara har fortalt meg hvordan hun holder på."
”Men jeg lyver jo ikke!”
De lot som hun ikke hadde sagt noe mer.
"Det får være så. Vi inngikk en avtale. Line blir på skolen til avtalen tar slutt."
"Men hun er jo en fare for de andre barna."
"La oss ikke overdrive. Kanskje hjernerystelse og et lite kutt."
"Jeg kommer til å ta Sara ut av skolen."
"Ikke vær så dramatisk. Sånne ting skjer mellom barn."
"Hun er en djevel. Akkurat som moren. En djevel. Når skal dere forstå det og gripe inn? Trenger dere at et av de andre barna dør før dere gjør noe?"
"Line kommer ikke til å drepe de andre barna. Se på henne. Det er større fare for at de dreper henne."
"Det hadde faktisk vært det beste."
"Det mener du ikke, Siri. Dette er en skole, for guds skyld."
"Jeg vil snakke med Gustav."
"Gustav holdes vekk fra disse møtene, det vet du godt. Det var en del av den opprinnelige avtalen vi gjorde med dere. Med deg."
"Jeg vet at han følger henne til skolen hver dag."
"Så hva foreslår du? At en åtteåring går alene til skolen? At vi bruker ressurser på å hente henne? Dessuten er dette først og fremst en sak mellom Line og Sara."
"Jeg er veldig lei meg." Line benyttet sjansen. "Jeg skal aldri gjøre det igjen."
"En sak mellom dem? Dere lar henne være her. Hun er farlig. Akkurat som moren."
"Dette handler heller ikke om moren til Line. Line har bedt om unnskyldning. Ta Line i hånden, Sara."
"Jeg vil ikke det. Hun er så ekkel."
"Ta Line i hånden, så blir vi ferdige med dette."
Det ble sagt at hun var et jævla barn, og hun følte det, følte det hele veien til pappa som stod ute på parkeringsplassen og ventet på henne og ble våt.