Sommertid
Sommeren tok imot henne, og forandret henne. Ikke til det ugjenkjennelige, men for første gang hadde Slummen, og menneskene der, fått et tak i henne. Drevet avsted gjennom Sofies forræderi ventet hun ikke på at ferien skulle ta slutt. Skolen var en byll i henne, og tanken på at Sofie ventet når den tok slutt var like kvalmende som tobakken Knut og gjengen hans hadde forført henne med var til å begynne med. Knut og de andre var eldre enn henne, vant til å leve på kanten, og også denne lærdommen hadde hun grådig tatt til seg. Nåtiden rommet ingenting annet enn vage planer om å komme seg ut for dem, og framtiden deres eksisterte knapt. Sommeren holdt dem varme, og det var alltid mer mat på denne tiden av året, men Line tenkte at dette var gjengens siste sommer, før den ble oppløst i den vanlige suppen av fortvilelse og rådvillhet som styrte virkeligheten her. Denne virkeligheten skulle snart bli hennes, og hun kunne like gjerne bruke sommeren på å lære seg hva livet hennes kom til å handle om når tiden på skolen var forbi.

Det hadde begynt annerledes. Hun hadde skjenket noen tårer på Sofies alter de første dagene, men til slutt hadde hun bestemt seg for at det var nok. Det eneste som lå igjen i skrinet nå var pengene, beviset på at hun hadde fått noe ut av vennskapet og kanskje til og med hadde tjent på det til tross for at det ikke føltes sånn. Kronestykkene brukte hun sammen med Knut og de andre, men ingen visste om seddelene hennes. Det var det tryggeste. Nå, to måneder senere, nærmet ferien seg slutten. Hun hadde fortsatt ikke glemt Sofie, og kjente at hun ville spytte nå som navnet fant veien inn i tankene hennes, men såret hadde grodd nok til at hun kunne skyves vekk mesteparten av tiden. Hun var ikke redd for å møte henne igjen en gang, men hun gledet seg likevel ikke til å bli tvunget tilbake på skolen. Line tok et raskt trekk fra sneipen, og spyttet den på bakken.

"Du røyker på meg, Line."
"Beklager." Hun ga det knapt en tanke. Knut hadde røyket på henne hele sommeren, og det virket ikke en gang som han hadde latt merke til det.
"Jeg sier bare at det er dyrt med røyk."
"Mye som er dyrt her i verden."
"Som deg?"
Line smilte.
Knut hadde gitt sommeren innhold. Grunnen til at det ble ham var hun usikker på. Han var litt mørkere enn de andre, og hadde pen nese selv om øynene virket stemplet på ansiktet, men mest av alt var han lederen. Det gjorde det liksom naturlig. Verken Buldre eller Slangen Olav hadde en sjans mot Knut, og de andre to i gjengen var heldige som fikk være med. Hun sa aldri navnet deres høyt. Knut var tretten, men han ville at de andre skulle tro at han var femten. Hvis hun skulle svare på hva gjengen hans holdt på med var det vanskelig å gi noe entydig svar. Solgte, for det meste. Noen ganger slåss de også, men det var ingen som ville hyre dem til det. Knut kunne hytte med nevene sine så mye han ville, men han egnet seg bedre til å løpe på de lange pipestilkene sine. Om han løp mot noe eller fra noe visste hun ikke.

Knut fikk tiden til å gå. Hjemme hadde pappa sluttet å bry seg. Hun kunne bare si at hun dro ut, hvis han mot all formodning var hjemme, og han tok seg sjeldent bryet med å svare en gang. Noen ganger lot hun det ligge noen kronestykker på benken. De forsvant, men han takket henne aldri for dem, og spurte ikke om hvor de kom fra heller. Det var greit for henne. Hun anså det som å betale leie, og hadde nesten sluttet å rydde for ham. Hun trodde han satt mer pris på pengene.
Line stod og spyttet utenfor. Hun hadde trent på det hele sommeren. De andre tingene hun hadde lært seg var å drikke og å røyke, og hun var fornøyd med at guttene ikke lenger ertet henne for det. Hun hadde forstått at de trodde hun var spesiell, en slags utvalgt som fikk gå på ordentlig skole, og at klærne fra Sofie ikke var latterlige for Knut og de andre. Hun tenkte at de hatet henne for det, men etter hvert hadde det gått opp for henne at det var motsatt. De hatet seg selv, ikke henne. De hatet sin egen ulykke, og nå som hun kjente Knut bedre forstod hun at han beundret henne. Hun var ikke et enkelt mål, som på skolen. Hun kunne nok ha blitt det, men nå som de kjente henne bedre var det som at de heiet på henne, og at hun var en slags helt for dem. Hun forstod ikke hvorfor.
Hennes egen mellomeksistens ble en form for bevis for at det var mulig å komme seg ut. Noen ganger kunne hu oppleve at Knut snakket til andre om henne, og roste henne. Ikke som en hund, men som noe han ikke forstod og noe han ikke fortjente. Hun hadde tenkt på ham som tidsfordriv, men når hun gjorde det skammet hun seg også. Hun trodde jo ikke en gang at hun likte ham, i det minste ikke bedre enn hun likte de andre i gjengen hans. Hun kunne sette pris på dem, men hun visste at de aldri kunne gi henne det skolen hadde gitt, og skulle ta fra henne. Det var ikke det at de i gjengen var dumme. Det var bare at kunnskapen manglet. Det kjedet henne å høre om  groteske hendelser, og hun så ikke humoren i at folk fikk som de fortjente, eller at man kom seg unna med dårlig planlagte brekk. Men hun smilte. De trodde kanskje at hun smilte fordi hun likte fortellingene, eller fordi hun ønsket å virke gåtefull, men hun gjorde det fordi å smile var det tryggeste.

Likevel løy hun som en djevel for å holde på oppmerksomheten deres, og spesielt til Knut. Hun hadde snart diktet opp uendelige historier om hvordan det var på skolen, og fortellingen om hvorfor hun gikk der var i ferd med å komme ut av kontroll nå som ferien nærmet seg slutten. Guttene kunne ikke få nok. Det var som hun åpnet en bok  for dem, og selv om de aldri ville ha innrømmet det utløste denne boken et savn. De følte ikke misunnelse for opplevelsene hennes, men en storøyd nysgjerrighet. Ansiktene deres lyste opp når hun fortalte, og hun oppdaget at hun nøt oppmerksomheten. Når hun glemte fortellingen og så rundt seg føltes det ikke rettferdig. Skitne små voksne i et gatesmug, omgitt av vegger med puss, dekket av gjengsymboler som alltid kunne forandre seg. De hadde spurt henne om hun kunne skrive noe for dem, men hun hadde nektet, og de slo seg til ro med det. Line visste ikke hva som kom til å skje når sommeren tok slutt, når Knut og de andre måtte fortsette en kamp andre hadde begynt, og som ville fortsette lenge etter at de var borte. Kampen om hjørnene og gatene, om drogene, og til slutt om å holde seg i live. Kom de til å overleve vinteren, og ville de være gjenkjennelige om de overlevde? Og hvor ville Line være, når skoletiden sluttet og passet hennes gikk ut? Hun trodde ikke det fantes noen utvei, men hun håpet at hun ikke ville ende opp i armene til en som Knut.

...

Nå ble de fortalt at det fjerde året var viktig. De andre årene hadde også vært viktige, så det var sikkert sant. Nå var hun ett år eldre, og ting ble viktigere når man snart var voksen. Bare ikke for henne. Barna satt der, ved pultene sine, og rommet kokte av uforløst spenning. Ferier skulle fortelles om og opplevelser skulle deles. Bare ikke Lines.

Hun hadde knapt sett på Sofie da hun gikk inn i klasserommet. Sofie som hadde vinket forsiktig mot henne omringet av et stort smil, som om ingenting hadde skjedd. Nå forsøkte hun å stirre ut vinduet mens hun fortalte seg selv at  Sofie ikke eksisterte for henne. Hun forsøkte å mane fram forakten som hadde fått henne gjennom sommeren. Sofie kom sikkert til å prøve å snakke med henne. Hun ville komme med en dårlig unnskyldning eller gi henne et eller annet meningsløst for å plastre såret mellom dem, men det ville ikke hjelpe. Noen forræderi stakk for dypt til at de var verdt å skvære opp i. Sofie var faktisk utrolig stygg, tenkte Line nå. Det var ikke håp for henne, og hun forstod bedre og bedre hvorfor hun hadde eglet seg innpå henne, som en avskyelig snegle som druknet i en sølepytt. Ingen andre ville jo ha noe med Sofie å gjøre. Det var ikke en tilfeldighet, og hun gremtes over å noensinne ha følt at det eksisterte noe mellom dem. Sofie fortsatte å sende blikk mot henne. Hun så mer og mer engstelig ut, og Line tenkte at det var noe stakkarslig ved henne. Etter hvert som timen nærmet seg sin uunngåelige slutt ble hun redd for at å overse Sofie ikke kom til å være nok. Hvis hun prøvde seg kom Line til å slå henne midt i trynet. Hun hadde fått nok av Sofie. Det burde være tydelig. De var ikke venner lenger, og kom aldri til å bli det igjen.
"Line?" 
Hun snudde seg rasende på vei ut av klasserommet, og slang ut en arm som traff nesen til Sofie. Sofie vrælte. Blodet rant. Selve rommet virket overrasket.
Så spyttet hun Sofie midt i ansiktet mens hun freste: "Ikke snakk til meg." 
Truls var der, stormet mot dem som et rasende lokomotiv. Han hadde lagt på seg, rakk Line å registrere før hun ble slengt i bakken.
"Din jævla forræder. Du kødder ikke med ordentlige folk. Skjønner du det, din fattige lus? Din avskyelige slumslikker."
Karoline var som alltid der, observerende, Truls feite tryne freste opp i ansiktet hennes, en neve knyttet om skjorten hennes. Hun forventet slaget som kom. Hun forventet ikke at det skulle komme to. Det første fikk det til å gå rundt for henne. Hun kjente knapt det andre.

Hun kunne prise seg lykkelig over at det bare var en bit av tannen som forsvant. Tidslinjen på denne første skoledagen gjorde et hopp, før hun våknet opp, med bomull og en improvisert bandasje og verkende hode som bevisene på at noe hadde skjedd. De kunne ikke sende henne hjem slik, sa helsesøsteren, men de fulgte henne like fullt hjem mot grenseposten noen timer senere. Rektor hadde en rask samtale med en av vaktene, viftet med armer og identifikasjon, og til slutt overbeviste han noen nok til at Line ble fulgt hjem av to vakter i uniform, med rifler over skulderen, nærmest truet henne inn i leiligheten til pappa, og slamret døren igjen bak henne. Pappa var ikke hjemme. Hun studerte restene av ansiktet sitt i speilet på badet, plukket bomull ut av kjeften, og forsøkte å smile. Den knekte tannen etterlot et hull som hun tvilte på at noen gang ville blitt fylt igjen. Kjeven hennes fungerte sånn noenlunde normalt, og hun klarte å forme noe som minnet om ord med lepper og tunge. Hun gråt nå. Hun hadde jo aldri vært pen, men dette var det endelige punktum på håpet om at hun ville bli penere. Pappa kom til å se henne, og han ville bli rasende og mer rasende når han leste brevet rektor hadde gitt henne, brevet hun ikke turte å rive fra hverandre, og pappa kom til å sørge for at livet hennes ville handle om helt andre ting enn å gå på skole fra nå av. Line, ødelagt for alltid, og alt fordi Sofie hadde våget seg til å ta kontakt igjen. Hun hatet dem, alle sammen, og skulle aldri snakke med Sofie igjen. Hun ville aldri få sjansen til å snakke med Sofie igjen, og hun gråt, fordi det egentlig var det verste. Ikke tennene, ikke slagene. Hun og Sofie skulle aldri se hverandre i øynene igjen, og Line skulle ikke tilgi Sofie og gi henne en klem og alt skulle ikke bli riktig, og Line, Line skulle snakke med pappa senere og alt ville bli forferdelig, uten at Line forstod hva dette forferdelige innebar, men forferdelig var ordet som ringte i hodet hennes, som en klokke som gikk mot et punktum for alt som hadde vært.
Pappa så på henne. Han så på henne innstendig, og Line visste ikke om han var mest sjokkert eller om han foraktet henne.
”Hva er det som har skjedd med deg?” Han hørtes nærmest forundret ut, som om det maltrakterte ansiktet hadde vekket ham fra en dvale.
Line så ned og rakte ham brevet.
”Pappa satte seg på sofaen, og åpnet konvolutten. Han sukket tungt. Ristet på hodet.
”Du kan selvfølgelig være hjemme en stund.”
”Men pappa. Jeg vil ikke flytte. Jeg kommer aldri til å klare meg uten deg. Jeg mener det. Jeg er jo bare et lite barn fortsatt.”
”Flytte?” Pappa ga henne et merkelig blikk, som om han så henne for første gang på lenge, og ikke skjønte hva han så på. “De sier at du kan være hjemme en stund.”
”De?”
”Skolen. De forstår at det kan ta litt tid for deg. Beklager nærmest det som skjedde. De har jo slått deg sønder og sammen. Gi meg en klem, Line.”
Omfavnelsen var vag, som om det var lite mer enn en skisse på hva en omfavnelse skulle være, men den var nok til at Line begynte å strigråte.
”De har ødelagt meg for alltid.”
”Ikke tull, Line. Noen tenner. Det jeg lurer på er hva de gjør med den idioten som tenkte at å slå deg fordervet var greit. Ingenting, sannsynligvis. Jeg husker foreldresamtaler, jeg. Og de slipper meg jo verken inn eller ut lenger. Men du, Line.”
”Jeg er fortsatt på skolen?”
”Når du er klar for det. Den andre jenta ble ikke skadet, står det. Kanskje hvis denne Truls ikke hadde gått løs på deg som om du var... men jeg tror ikke, nei det er ikke så farlig.”
”De vil jo ikke at jeg skal være der. Ingen vil at jeg skal være der.”
”Det skal mer til å bli kvitt deg enn som så. Det finnes regler her i verden, også for sånne som deg. Regler som skal beskytte. Ikke sånne som oss, men du går tross alt på hovedskolen. Det er annerledes for dem... for deg.
”Hvorfor er du så snill med meg?”
”Tror du at jeg aldri slåss på skolen?” Pappa lo, som om han husket noe fornøyelig. “Men hvor er jeg i dag? En forfyllet drittsekk. Ikke bli som meg, Line. Lov meg det.”
Line visste ikke hva hun skulle love mens hun gråt i armene til pappa, og armene hans lukket seg sammen, som om de ville beskytte henne og knuse henne på en gang.

Hun forsøkte å ikke smile. Når hun gjorde det kunne man se den knekte hjørnetannen, tannen hun kjente på med tunga, og selv om synet ikke satte en støkk i henne lenger fikk det henne til å føle seg som en tigger; en slumrotte. Det var det hun var. Knut bare lo.
”Slangen mangler en finger. Har du aldri lagt merke til det? Buldre mangler vettet, og jeg mangler jenta mi.”
”Du vet jo at jeg har vært opptatt med forberedelser til skolen.”
”Så opptatt har du ikke vært.” Han la armen rundt henne, men hun forsøkte å trekke seg unna. Bevegelsen var nærmest ufrivillig, og hun skjønte ikke hva som hadde skjedd først.
”Hva er det, Line?”
”Hun andre jenta, hun jeg slo: vi brukte å være bestevenner.”
”Mellomborgerne bare er sånn. De forakter oss. Det eneste de trenger er en liten unnskyldning.”
”Jeg trodde hun var annerledes.”
”Ingen av dem er annerledes.”

Men Sofie var annerledes. Line forsøkte å ikke tenke på henne, men effekten hadde vært den motsatte. Hun hadde vært urettferdig. Hun kunne ha spurt Sofie om hva som hadde skjedd, men istedenfor hadde armen hennes slått uten at hun en gang visste om hun ville det. Nå var det for sent. Hun visste ikke hva hun ville eller hva hun tenkte. Noen ganger våket hun av en pløsete dobbelthake med frådende stank, og andre ganger tenkte hun at den delen av tannen som var borte for alltid nå var å finne i Karolines samling av knuste drømmer, som om hun var en heks som bare eksisterte for å utrette smerte. Sofie var ikke en fiende i disse drømmene og tankene, men en vag skikkelse, sørgmodig og gåtefull. Hun var det egentlige offeret, tenkte Line, den lille og skjønne skapningen som hadde trykket henne til seg, men det var ikke sant, men på en måte ville hun at de skulle bli venner igjen, og at det skulle være de to for alltid igjen, og at ingenting skulle komme mellom dem fra nå av og ut. Det var bar en del av drømmen. Og hun merket noe annet. Knut var ikke en del av drømmen. Det var Sofie og ikke Knut hun elsket. Hun var i ferd med å bli lesbisk. Sofie hadde gjort henne lesbisk også, og hun ble enda mer fortvilet når hun forstod at det var Sofie og henne som betydde noe, og at det skulle være de to for alltid. Det var det hun egentlig ville. Nå var alt ødelagt. Hun kunne ikke vinne Sofie tilbake, ikke etter det hun hadde gjort, og hun kunne ikke komme tilbake til skolen og se at hun hadde ødelagt og at Sofie foraktet henne, og uansett ikke ville se på henne på grunn av tannen. Ordene kom automatisk:
”Jeg trenger litt tid for meg selv, Knut.”
”Hva mener du?”
”Jeg vet ikke.”
”Gjør du det slutt?”
Og Line forstod at det var det hun gjorde. Knut spyttet. Kvisen som hadde blomstret på haken hans lyste mot henne sammen med en foraktelig mine. Pannen rynket seg rasende.
”Du har alltid trodd at du er bedre enn oss.”
”Knut?”
”Dette gidder jeg ikke. Du kan seile din egen sjø.” Han spyttet irritert igjen. “Du og denne Sofia.”
Det er jo deg jeg vil ha. Tanken fikk henne til å bryte ut i latter, og Knuts rygg kroket seg som om han skammet seg der han gikk fra henne, og Line forestilte seg at han frådet av sinne, og hun visste ikke om han fortjente å ha det sånn eller hvorfor hun ikke lot være å gjøre det mot ham, men makten det ga henne fikk det til å sitre i henne. Så slapp den taket. Det hadde vært så enkelt, og hun ble redd fordi det hadde vært så enkelt. Hun ville be om tilgivelse, men samtidig ville hun det ikke, og hun skjønte ikke hvorfor. Tanken på Sofie var for sterk til at hun orket å tenke på Knut nå. Slumrotter, det var det de var. Hun og Knut, Slangen og Buldre. Det var tusenvis av dem her. Rotter som slåss om det lille de kunne få tak i. For henne var det Sofie som var målet. Hun skulle gjøre hva som helst, hva som helst for at Sofie skulle like henne igjen. Hun skulle tilbake på skolen, skulle bevise at hun brydde seg om henne og ville være med henne, koste hva det ville. Hun la ingen plan, men hun visste det med hele seg nå. Det måtte bli de to. Men hva kunne hun gi Sofie som Sofie ikke kunne kjøpe til seg selv? Hva kunne hun gjøre for at de mørke øynene hennes ville lyse mot henne, lyse som de aldri hadde gjort før? Det fortvilende svaret var ingenting. Line var bare seg selv. Det var alt hun hadde. For første gang skrev Line et brev, oppriktig og fra hjertet. Og dette brevet måtte til Sofie.

Hun hatet hvert ord hun skrev. Kastet papiret, og begynte på nytt. Igjen. Igjen. Til slutt satt hun igjen med noen setninger. Da pappa kom hjem insisterte hun på at hun måtte på skolen neste dag, og pappa så forundret ut, men Line ga han ikke muligheten til å komme med innvendinger.
”Det har jo bare gått noen dager.”
”Jeg er mye bedre nå.”
”Og tannen?”
”Hvem bryr seg om den. Det er bare en tann.” Line forsøkte å høres optimistisk ut, men pappa gjennomskuet henne nok. Likevel sa han:
”Hvis det er det du vil.”

Han hadde i det minste ikke bedt henne om å smile. Line visste ikke om hun hadde tålt en større motsigelse til det som føltes som det modigste hun hadde sagt hele livet. Tilbake til skolen. Tilbake til marerittet. Hun skulle vinne Sofie igjen, om så hun måtte be på sine knær, om så hun måtte slikke skoene hennes eller vaske føttene hennes med tungen. Å tenke på gunsten som måtte vinnes var å sette seg en uoverkommelig utfordring, og da hjalp det å overdrive. Sofie kom ikke til å kreve at hun slikket verken sko eller føtter, men Line kjente på tannen med tungen, og innbilte seg at hun fikk en tenksom mine. Hun var alltid tenksom, hadde Sofie sagt en gang. Hun klarte ikke å la være å tenke på Sofie, men det gikk bra fordi hun ikke ville slutte å tenke på Sofie. Uten Sofie var det det samme.

Sengen fristet henne ikke, sengetøyet hadde ikke blitt vasket på flere uker, og først nå forstod hun at hun nesten hadde sluttet å tenke på husarbeid, at hun hadde vasket seg mindre og mindre denne sommeren, og løpt rundt som en skitten hund i en verden der alt var skittent. Håret hennes var litt flokete, og hun tenkte at hun burde gjøre noe med det som å barbere det vekk, men det virket ikke helt trygt. Da kom hun virkelig til å se ut som et utskudd på skolen. Hun kjente på den knuste tannen igjen. Tankene hennes boblet som kokende vann i det klokka ble to, så fire. Da hun våknet var den bare seks.

Hun vasket seg omhyggelig, og tok på seg de fineste klærne hun hadde fått av Sofie. Hvis det var for åpenbart fikk det ikke hjelpe. Det eneste hun kunne gjøre var å sørge for at Sofie fikk brevet, fikk lese om hva Line egentlig følte, og hvorfor det hadde blitt så leit. Hadde hun brukket nesen til Sofie med dumskapen sin? Nei, hun trodde ikke det. Det hadde jo ikke vært et slag, ikke et ordentlig slag. Hun hadde bare slengt ut armen, men så hadde det gått som det gikk, og hun visste ikke om det hadde vært planen å skade Sofie, eller om det med blodet var et uhell, men hun angret. Angret virkelig. Sofie måtte gjerne slå henne tilbake. Hun måtte gjerne gjøre som de hadde gjort med Slangen da han dummet seg ut. Det var det han selv hadde sagt. Å miste en finger var sikkert vondt, men Line var villig. Hvis hun ikke var villig til å miste en finger en gang var det ikke godt nok. Nå forlot hun leiligheten, gikk ned trappen til gatebiten som førte ut på plassen der hun hadde kysset Knut for første gang, og nå hatet hun seg selv for det. Knut, liksom. Knut!

Gjennom grenseposten, nikkende vakter, med skritt som jaget henne forover. Ikke stopp, ikke hvil, ikke for noe. Ikke bli spist av frykten, ikke falle sammen, bare fortsette og fortsette til porten, inn porten, mot plassen sin, brevet på pulten hennes før hun satte seg. Brevet med de enkle bokstavene som utgjorde navnet, det viktigste navnet hun kunne tenke seg. Hvis hun viste brevet til noen av de andre fikk det bare være. Ikke noen kjærlighet, ikke enda. Bare unskyld, unnskyld, unnskyld. Bare kniver i hjertet. Bare få Sofie til å forstå hvorfor det hadde blitt feil, hvorfor hun hadde gjort, og hvorfor hun angret og var lei seg. Det var ikke godt nok, selvfølgelig var det ikke godt nok, men det var det eneste hun kunne gjøre. Hun hadde ikke lagt pengene tilbake i konvolutten, men hun hadde skrevet det, skrevet at hvis Sofie ville det kunne hun få alt tilbake. Tanken på pengene var ikke en god tanke nå, tanken på at Sofie hadde betalt for henne, men Line håpet at det ikke var slik for Sofie, at hun ikke hadde betalt for at de skulle være venner, eller fordi hun følte at hun måtte, og hun visste ikke om hun burde ha nevnt det i det hele tatt, med et eneste ord, eller om det hadde vært alt hun burde ha gjort, å legge pengene i konvolutten og med det si at hun hadde mislyktes med å leve opp til sin del av avtalen, eller ikke forstått avtalen, om den handlet om det.

Brevet lå og ventet på Sofie. Det så ikke ut som noen la merke til det, ikke nok til at de tok det og åpnet det og leste. Da Sofie endelig kom ga hun Line et surt blikk, men hun så vanlig ut, ikke som om nesen var brukket. Line visste ikke om hun kunne ha tilgitt seg selv da, eller om hun hadde falt sammen i tårer. De andre som kom ofret henne bare en vag form for overraskelse, som om hun like gjerne ikke ville ha kommet tilbake, men nå som de så at hun var her igjen kunne de like gjerne bare ignorere henne, fortsette å ignorere henne dette året, det neste året, ignorere henne tilbake til slummen. Hun følte at hun var en feil, en feil som stod og falt på Sofies reaksjon idet hun åpnet brevet, åpnet brevet nå, så nesten sjokkert ut der hun stirret på brevet. Nei, ikke rev det fra hverandre, men brettet det og la det tilbake i konvolutten, ikke ga det tilbake, men pakket det ned i sekken. Skalv hun? Var det fordi hun var sint? Nei, hun så ned, så ned i pulten og Line tenkte at noe hadde skjedd uten at hun forstod. Det var ikke noe å forutse lenger, ikke noe å planlegge. Det var opp til Sofie, opp til brevet og Sofie.

De snakket ikke den dagen. Line tenkte at hun ville skrive et nytt brev der hun ba sterkere, men hun visste ikke hvordan man kunne be sterkere uten at det føltes som løgn. Hun ville ikke lyve, og hun hadde aldri vært flink til det uansett. Løgner hadde aldri hjulpet henne, og hvis Sofie trengte at hun løy var det uansett tapt. Hun ga ikke opp, ikke fullstendig, men det gjorde vondt å gå hjem alene, spesielt idet hun passerte Stallen som hadde vært så nær dem før det ble feil, for en evighet siden. Dagen sneglet seg i tusenvis av tanker som ikke var ordentlige tanker, ikke det en gang, bare rot og støy. En urolig natt, og en ny ferd mot skolen, og et brev på pulten hennes, et brev fra en jente som var kommet tidligere enn vanlig, og Line ble tent av håp. Et brev med hennes, med Lines navn. Hun leste det, og varmen kom, varmen fra Sofie gled gjennom rommet og traff rett i hjertet hennes. De så på hverandre nå. Sofie: vaktsom, Line henfallen. Neste dag snakket de sammen igjen. Bare litt. Ord som ikke gjorde vondt. Ord som forklarte. Ord som tilhørte dem.

Festningens vegger
Idet sommeren og ferien nærmet seg ble ekspedisjonene deres mer dristige. Noen ganger forvillet de seg steder små jenter ikke skulle være, men så langt hadde det alltid ordnet seg, selv om det hendte at det var med et nødskrik. En dag foreslo Sofie at de skulle prøve å dra til karnevalet. Det ble snakket om karnevalet. Det var ikke et sted for barn, og selv om Line yret av spenning da hun hørte Sofies forslag, visste hun at pappa kom til å drepe henne hvis han fant ut.
”Du sier alltid at han kommer til å drepe deg. Du er så dramatisk, Line. Hvis faren din hadde drept deg like ofte som du påstod at han kom til å gjøre det hadde du hatt ni liv: minst.”
”Men da hadde han virkelig drept meg.”
”Jeg tror på deg, Line. Og det er jo det som gjør det spennende.” 
”For deg, kanskje.”
”Og for deg. Du liker jo å vise fingeren til ham.”

Line visste hva de sa om Karnevalet. På mange måter var det verre enn Slummen der. Hun hadde aldri forstått hvorfor de sa det, for historiene de fortalte på skolen virket mer som eventyr enn som noe hun kjente fra sitt eget nabolag. Mellomborgerne slapp inn i Karnevalet, og så langt som hun kunne tenke seg var det den eneste grunnen til at stedet hadde et rykte. Slummen forsøkte man å glemme at eksisterte, men Karnevalet var et faktisk sted for mellomboerne, der alt man vanligvis ikke gjorde var lov. Man kunne kjøpe kvinner der, ble det hvisket, og Line var sikkert den eneste som ikke syntes at dette var det spor sjokkerende. Man kunne visstnok også få tak i luksusvarer fra Innsiden, og det virket mye mer forlokkende. Alle ville jo være som de på Innsiden.

Noen sa at Karnevalet var en fristat, men for de fleste var det en skamplett. Det var det Line hadde hørt bli sagt om bydelen. For henne virket det mer som et skuespill; en forestilling der man samlet det som ikke helt passet inn, men som man fortsatt ville ha. I slummen var det annerledes. Det var der man endte opp når man var klare til å dø.
Karnevalets myter virket som åpenbare løgner for Line, men det hadde hun hadde fortalt Sofie. Når hun forsøkte å forstå hvorfor ting var, og hvorfor ting skjedde som de gjorde, ble hun ofte forvirret. Det var som at det hun lærte på skolen, også gjennom de andre, ikke hadde noe med henne å gjøre, men hun ville fortsatt forstå. Det var ikke vakter i Karnevalet, så hvorfor ble Slummen patruljert jevnlig? Karnevalet hadde visstnok sine egne ledere, men i Slummen ble alle forsøk på å organisere seg slått ned på med jern og ild. Reglene virket så forskjellige at det var vanskelig for Line å ikke tenke på Karnevalet som et sted for lek og moro. Hvor dødelig denne leken enn var, var det også et spill man kunne vinne.  

Det gjorde ikke stedet mindre fascinerende, men Line forventet noe helt annet enn Sofie så ut til å gjøre.
”Kanskje vi får øye på en av Kongene der.”
”De har vel ikke Konger i Karnevalet. Tenker du på Fiskene?” 
”Det har de detså. Hvorfor skulle de ellers skrive det i avisene?”
”Vi lærer jo at kongen ble henrettet før vi ble født på skolen.”
”De har ikke sånne Konger. Kongene der er annerledes. Ordentlige konger.”
”På meg virker det som de Kongene bare er tullekonger. Jeg er sikker på at du mener Fiskene.”
”Hva i all verden er en tullekonge? Eller en fisk? Enten så er man en konge eller så er man ikke det. Det vet jeg faktisk. Og er man konge er man iallfall ikke en fisk.”
”Så hva bestemmer disse kongene over?”
”Karnevalet, vel! Noen ganger er du skikkelig dum, Line.”
Line orket ikke å snakke mer om Kongene, og iallfall ikke med Sofie. Hun fikk se når de kom dit. Om de da noensinne gjorde det. Kanskje Karnevalet bare ville forbli en fantasi, men Sofie insisterte like fullt på at dette eventyret kom til å bli virkelig før sommerferien skilte dem.
"Det blir det siste vi gjør før sommeren. En ordentlig ekspedisjon. Den farligste hittil."

Line trodde ikke på at det kom til å bli spesielt farlig, men spennende ble det nok. Hun tok seg selv i å glede seg til hun endelig skulle få se dette stedet, som ble mer appellerende som Sofies fantasier ble mer ekstreme. Hun suget til seg kunnskap om Karnevalet, og hver gang noen kom til å nevne det fikk ørene hennes stilker. De var visst ikke de eneste som drømte om å besøke Karnevalet før ferien, og Line ble litt skuffet når hun forstod at å reise dit gikk som er farsott gjennom skolegården nå. Det var da hun fikk vite at Sofie skulle bort i ferien. Hun hadde ikke sagt et ord om det før denne dagen der solen skinte inviterende i skolegården, som om det forberedte eventyret som skulle komme etter skoletid.
”Vi skal forresten bort i ferien.”
Magen til Line ble til en klump, og hun stirret forvirret på Sofie, som fort sa:
"Jeg kommer jo tilbake. Etter ferien."
Selvfølgelig kom Sofie tilbake, men det var noe med måten hun sa dette siste på som utløste et skred av tvil i Line. Plutselig var hun ikke sikker lenger. Ikke sikker på Karnevalet. Ikke sikker på Sofie. Ikke sikker på at det kom til å være det samme etter ferien. Og ikke sikker på om hun forstod hvorfor hun følte det slik.
Uansett betydde det to måneder uten Sofie, gikk det opp for henne.
”Hva skal dere gjøre?”
Sofie dro på det, som om hun plutselig var blitt motvillig.
”Vi skal til en av plantasjene. Pappa sier at det er mulig at han skal bytte jobb, men det er ikke sikkert enda. Mamma sier at det skjer over hennes lik, de kranglet virkelig om det. Du skulle ha sett henne når hun kastet et fat på ham. Jeg har aldri sett henne så sint. Så vi kommer jo tilbake etter ferien. Det er mamma som bestemmer hjemme hos oss.”  
”Hun kastet virkelig et fat på ham?”
”Ja. Hun var virkelig sint.” Sofie virket lettet over at samtalen hadde tatt et annet spor nå. “Jeg forstår ikke hvorfor, egentlig. Pappa sier at Greshus, det er plantasjen, betaler bedre enn Vaktsentralen.”
”Er ikke plantasjene farlige?”
”De som jobber der er kanskje det. Men pappa sier at han får gevær. Ingen skader deg hvis du har gevær.”
Line var enig. Hun hadde sett vaktene komme inn i Slummen med geværene sine, og det var ingen som turte å løfte en finger da. Det hadde ikke vært noen opptøyer siden de flyttet, men hun hadde hørt om dem, og lært om dem på skolen. Hun visste at å få rettet et gevær mot seg var det samme som å dø.
”Og dere blir borte hele ferien?”
”Jeg sa jo akkurat det, dumming. Det er noe med at pappa skal prøve seg i jobben først. De vil sikkert ikke ha ham en gang. Og mamma er jo rasende.”
Line var på gråten nå. Hun forsøkte å svelge tårene unna, og hun håpet at Sofie ikke merket noe.
”Jeg kommer jo tilbake etter ferien.” Og Line følte seg naiv. Naiv og desperat. Ingen likte desperat.
”Er du sikker?” Line var ikke det.
”Helt sikker.”
”Lover du?” Line følte seg som en tiggende hund.
”Jeg lover.” 
Og Line trodde på lovnaden.

Hun ventet på Sofie utenfor Stallen. De hadde akkurat fullført skoleåret. Sofie hadde klemt henne, og hvisket at hun måtte bare snakke litt med mamma før hun kom. Så hadde hun hastet rett ut av skolegården. Nå sjekket hun karakterboken, og merket at hun sitret etter å vise den til Sofie. Så mange A-er og ingen C-er. Sofie kom til å bli så imponert, og selv om Line ikke visste hva bokstavene egentlig var godt for, var entusiasmen det ville vekke hos Sofie mer enn nok til at hun holdt på å renne over av glede. De kom til å smile sammen, og Sofie ville si at nå, nå kunne Line bli hva som helst. Kanskje til og med Kannibal-jeger. De ville sende henne til Innsiden fordi hun var så flink. Det siste skoleåret kom til å bli så fantastisk. Og etter det ville verden åpne seg for dem. Line skulle ta del i gleden til Sofie, og forsøke å tro på disse løgnene. Etterpå skulle det være de to, og Karnevalet.

Sofie hadde planlagt alt. Hun var god til sånt. Line skulle bare følge etter og så skulle de snike seg inn uten at vaktene merket det, og ingen skulle si noe, og så var de i Karnevalet. Line skjønte ikke planen helt, men hun trodde at det kom til å funke. Sofie hadde snakket med mammaen og pappaen sin, og de hadde gitt henne lov og skulle være med så kanskje hele planen bare var tull. Skulle hun møte mammaen og pappaen til Sofie? Line hadde ikke turt å spørre om det, men hun trodde at det var det Sofie mente. Hun skulle være en del av en ekte familie, eller iallfall nesten. Selv om det var skummelt, var det også en slags drøm som hun ikke forstod. Line trippet mens hun ventet. Og ventet.
Da klokka ble seks gadd hun ikke mer. Hun gråt ikke, ikke nå. Hun var redd for om det hadde skjedd noe, redd for at Sofie hadde lurt henne, redd for at dette var slutten på vennskapet mellom de to. Hvorfor?, skrek det i henne. Det føltes som et virkelig forræderi, ikke nødvendigvis fra Sofie, men fra en verden som var grunnleggende urettferdig. En verden av redsel og nød hun ikke kunne slippe ut av. Hun tenkte på gjørmen, den gjørmete tilværelsen som hadde slukt pappa og som sikkert kom til å sluke henne også. Slummen var det virkelige monsteret. Ikke Sofie. Ikke foreldrene hennes. Selv om dette var hennes skyld, at det var hun som hadde gjort noe galt selv om hun ikke visste eller forstod hva, hadde hun blitt fratatt sitt eneste lyspunkt. Om det var Sofies foreldre som hadde fått nyss i noe som gjorde at Line ikke lenger skulle være sammen med Sofie, var det Line som var problemet. Og selv om hun ikke var problemet var det hun som fikk konsekvensen. Som med pappa. Det var Line, alltid Line som måtte lide. Line som måtte late som at det var greit, Line som måtte prøve å være voksen for pappa selv om hun var et barn på skolen. Line som aldri ville se mamma igjen.

Hele Line ønsket å vente lengre. Nesten hele. Men hun forstod at det ikke var vits. Ikke nå lenger. Sofie kom ikke. Det eneste Line kunne gjøre var å dra hjem. Kvelden var i ferd med å ta over for dagen. Noen på Stallen var allerede fulle, og hun hørte ropene og latteren innefra som om det var hån rettet mot henne. Engstelsen for at noen skulle komme bort til henne, frykten for å måtte forklare hva en jente som henne gjorde utenfor, og vissheten om at sånne folk kunne være farlige, blandet seg sammen i henne til en uvilje mot å være der, mot å være i det hele tatt. Strømmen av slitne arbeidsfolk som ønsket å slukke tørsten hadde bygd seg opp rundt henne. De fleste av dem la knapt merke til henne der de luntet som om de var halvt levende, og det eneste som kunne vekke dem var en matbit som skulle skylles ned med øl. Deres døs var hennes idet hun snudde seg, i skrik og skrål, og bega seg avgårde, i retning av slummen.

En lærdom som varer
Skattene deres, kalte Line dem. De fleste hadde tilhørt Sofie, men det var Line som tok vare på dem. Sofie visste ikke om det en gang, men skattene var deres. De var ikke som skattene i fortet, for disse tingene var for viktige til at de kunne være ubeskyttet. Korkene fra første gang de hadde drukket øl sammen var limt på en pappeske, som to talismaner. Smykker Line hadde trodd var verdt en formue lå viklet inn i hverandre. Hun husket hvordan Sofie hadde ledd når hun sa at de var så fine. "Billig juggel. De virkelig verdifulle finner du bare på innsiden. Mamma har et sånt smykke. Hun vil ikke si hvordan hun fikk det" Line hadde spart alle pengene Sofie hadde gitt henne. Hundrelapper og femhundrelapper. Den viktige femhundrelappen lå pakket inn i en egen konvolutt, sammen med den eneste tusenlappen. Det lå også en liten dukke der, men den hadde ingenting med Sofie å gjøre. Den forestilte hun seg at mamma hadde kjøpt til henne, før hun forsvant. Hun hadde aldri spurt pappa om det. Hun trodde ikke hun kom til å gjøre det.
Line hadde et liv nå, på grunn av Sofie. Det hadde gått lenge før de begynte å snakke sammen i skolegården, kanskje over en måned. Så lenge var nok at hun og Sofie visste. Hun trodde at de andre barna også visste lenge før hun snakket med Sofie på skolen, for når de nå hadde begynt å henge sammen også der, ble det aldri gjort noe poeng av det. Selv ikke Karoline orket å blande seg, hun var opptatt med de eldre guttene nå, og sammenlignet med dem var Sofie og Line ikke viktige nok til at de var verdt å tenke på. De var hvert sitt utskudd fra det normale, og selv om Line aldri forstod hvorfor Sofie ble behandlet som hun ble, nesten som Line selv, priset hun seg lykkelig over å ha noen å dele lidelsen som var skolen med. Hun lo mer. Sofie svarte med et gåtefullt smil, som om hun visste noe Line ikke visste.

De la ut på mange eventyr denne våren, og som pirater ble de rikere med hvert av dem. De gamle bekymringene bleknet. På skolen var B-ene blitt til flest A-er, møysommelig forfalsket av Turid, og Sofie nøt godt av at Line hjalp henne med leksene hennes. Det viste seg at smilene hennes var like dumme som de var åpenbare, tullet hun, men Sofie smilte iallfall ikke fordi hun visste så mye.  Selv i slummen var det som om verden lysnet. Luften føltes alltid tyngre der, og ikke bare fordi det var mer av støvet som sløret solen, men den skitne snøen hadde smeltet, og når regnet endelig kom luktet det nesten friskt og levende. 

Selv pappa så ut til å ha det bedre. For første gang siden de kom til slummen fikk han besøk på kveldene. Line likte ikke mannen som trengte seg inn i leiligheten deres, men hun sa ingenting til pappa. Kanskje han også bare trengte en venn for å forandre seg?
Line hadde fortsatt å vokse i løpet av våren. Nå var hun like lang som mange voksne, men bortsett fra det var ingenting ved henne voksent enda. Hun var elleve år nå, og angsten for at kviser snart skulle bryte ut som det gjorde på mange av jentene som var like høye som henne i de øverste klassene ble et stort tema mellom henne og Sofie. Sofie mente at hun måtte komme i puberteten først, og Line turte ikke å spørre om hva Sofie mente. Hun forklarte likevel. Line ble sjokkert, men kom seg raskt over det. Det skjer når det skjer, tenkte hun. Sofie, derimot, var pakket inn i en mer generell form skepsis.
“Tror du vi begynner å få pupper snart?” Sofie lo, og Line syntes det virket anstrengt.
”Jeg kommer aldri til å få pupper.” Hun visste at det hørtes teit ut, men noen ganger måtte man si hva man følte, latterlig eller ei. Hun strakte seg høyere nå, i et tempo som fikk kroppen hennes til å virke overbevist om at hun skulle forbli en strek resten av livet.

En fordel ved den plutselige vekstspurten var klærne hun nå fikk av Sofie. Ikke til låns, hun bare fikk dem. De passet henne ikke akkurat, men hun hadde aldri hatt klær som gjorde det, og pappa stilte ingen spørsmål om hvor de kom fra om han i det hele tatt la merke til dem.
”Fra mamma.” Line visste ikke om hun trodde på henne, eller om Sofie stjal dem hjemmefra, men mer ville ikke venninnen si.
Ingen av dem hadde vært hjemme hos den andre. Sofie understrekte gang etter gang hvor velkommen hun var, men Line ville ikke, turte ikke, å besøke en ordentlig familie. Sofie ville uansett aldri kommet seg gjennom kontrollposten, men selv om Line insisterte på at hjemmet hennes ikke var noe å se, gjentok Sofie hvor dumt det var at hun ikke visste hvordan det var å bo i slummen. Line visste ikke hva hun skulle si til det, men hun tenkte at Sofie var dum på mange måter. Hun ville ikke lyve om det som hadde skjedd før de flyttet. Selv om hun forstod mer nå og Sofie visste at moren hadde vært en forræder prøvde hun å holde seg fra å spekulere for mye om hva som egentlig hadde skjedd.
”Hun er sikkert på Innsiden nå. Det hele var en dekkoperasjon, og snart kommer hun og henter deg.” Sofie smilte som om hun hadde sagt noe veldig smart, og hun forsøkte å spre entusiasmen til Line med å dulte henne i siden.
”Ikke tull med det.”
Line ville heller snakke om hvordan Sofie hadde det hjemme. 
”Spiser dere virkelig middag sammen?”
”Ja.” Latteren til Sofie fikk Line til å føle seg dum. “Gjør ikke du og faren din det?”
”Kanskje noen ganger. Som regel blir han irritert hvis jeg sier noe til ham. Han kan være snill pappa. Han har ikke hatt det enkelt.”
”Og du? Har du hatt det enkelt, kanskje?”
”Jeg har det greit. Det er uansett ikke hans skyld.”
”Nei, men tenker du ikke noen ganger at han kunne vært snillere med deg? Kjøpt deg noen nye klær, for eksempel.”
”Jeg får jo klær av deg.”
”Ja. Men foreldrene mine hadde aldri latt noen behandle meg sånn. Han høres jo ut som en dust.”
Line begynte nesten å gråte av sinne.
Når Sofie latet som hun var voksen ble Line irritert, men selv latet hun også som hun var det noen ganger. Voksen som jentene i fem, som snart var ferdige på hovedskolen. Hun var aldri voksen som pappa, men Sofie hadde en mamma, og selv om Line aldri hadde møtt henne føltes det som at Sofie forsøkte å etterligne henne. Det tente det noe i Line, som om hun var sjalu. Hun skjønte ikke hvorfor. Hun fortjente ikke en mamma som Sofies. Mammaen hennes hadde vært en forræder. Det sa til og med pappa. Forrædere betydde ingenting. Dessuten trengte ikke Line en mamma når hun hadde pappa. Pappa trengte henne. Han hadde sagt det, når han var full, og Line glemte ikke sånne ting.
“Det er oss to, Line. Jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde vært uten deg.”
Line hadde ikke noe svar til det.
”Det er jo ikke enkelt, og du er snart tenåring og skal ta vare på deg selv. Hvordan skal det bli da?”
”Jeg vet ikke.”

Og hun visste virkelig ikke. De andre på skolen skulle videre på yrke, men ingen hadde fortalt henne noe som helst om hva som skulle skje når hun var ferdig på hovedskolen. Kanskje de kunne finne noe her for henne, i slummen. Hun kunne snekre og bygge som pappa, bortsett fra at hun ikke visste hvordan man gjorde noen av delene. Jobbe på fabrikk, som mange av de andre i slummen. Det var farlig, men ikke så vanskelig å lære. Men hva skulle man med henne på fabrikk? Hun som kunne lese og skrive, som var flink til å regne, og kanskje var den beste i klassen.
Når hun delte bekymringen med Sofie fikk hun bare et rart ansikt tilbake.
”Jeg har aldri tenkt på det. De har sikkert en plan for deg.” Så gjorde hun narr av Karoline.
De gjorde fortsatt narr av Karoline, som var den verste, og Sara som prøvde så godt hun kunne å være like ille. Truls snakket de knapt om nå. Han hadde mistet det helt i løpet av vinteren, og etter at han angrep kjæresten til Karoline fra fem, og oppdaget at han kanskje ikke var spesielt farlig likevel, var han nå blitt en brautende bølle som plaget elevene på trinnene under dem. Line tenkte at der hun kom fra hadde ikke Truls forlatt lokalet med livet i behold.
Etter skolen møtte hun Sofie som vanlig.
“Se hva jeg har tatt med.” Sofies stemme sitret av triumf. Line gledet seg til å fortsette krigen mot kannibalene, og ble skuffet når det Sofie trakk fram fra sekken viste seg å være en liten pung med et blomstrete mønster. Innholdet viste seg å være verre enn hun kunne forestilt seg.
”Jeg trodde vi hadde funnet festningen til Klautarus?”
”Det kan vente. Se: Jeg har lånt sminken til mamma.” Sofie romsterte i den lille pungen, fant blyanter og beholdere og speil. Det kunne like gjerne vært ormer og innvoller.
”Så fint.”
”I dag skal vi sminke oss, Line. Kannibalene kan jo sikkert vente litt?”
”Det høres dritkjedelig ut.”
”Det vet jeg at du ikke mener. Hvorfor sier du bestanding at ting du ikke har prøvd før er kjedelige?”
Line hadde ikke noe svar på det.
”Du er jo pen, Line.”
Sofies ord varmet selv om de ikke skulle det.
”En strek her, litt farge der... og så må vi få fram øynene dine.”
Øynene hennes var trykt inn i skallen hennes som av en maskin, og Line trodde ikke at streker eller farger kunne gjøre noe med det.
”Jeg skal vise deg, og så kan du prøve?”
”Jeg vil ikke sminke meg.”
”Da spiller jeg trumf. Du kan ikke slå trumf.”
”Greit da.” Innvendig hadde hun mest lyst til å rive av seg det sitrete håret.
"Men du er jo mye penere enn meg, Sofie. Jeg skjønner godt at du vil.”
”Vi prøver det litt da?
”Jeg sa greit.”

Line trodde ikke på sine egne ord, og nå hatet hun at hun i det hele tatt hadde sagt noe.
Sofie var ikke pen, men hun kunne være magisk fordet. Hun var selvfølgelig ikke like stygg som Line var, men det var meningsløst å sammenligne noen med seg selv. Line var dessuten for høy. Kvinner skulle aldri bli like høye som hun var i ferd med å bli. Snart ville hun sikkert være høyere enn en voksen. Det var nesten komisk at hun ville gråte over denne kjensgjerningen. Hun hadde jo hørt det så mange ganger.  Selv en misdannelse hadde vært bedre enn denne høyden. Det var nok av de med misdannelser i slummen. Hun visste at noen jenter på skolen skadet seg, og tenkte at de jentene hadde det bedre enn henne.
”Du kan ikke amputere beinene mine ved knærne også?”
”Hva mener du?”
”Jeg ser jo helt latterlig ut. Truls slutter kanskje å kalle meg trafikklyset også, så det gjør seieren komplett.”
”Ingen bryr seg om hva Truls sier. Jeg liker faktisk høye jenter. Det er mange som gjør det.”
”Som hvem?”
”Som jeg. Moren min er ganske høy, hun også.”
”Det er jo perfekt.”

Selv om dagen ikke ble en suksess, og Line allerede tenkte på neste angrep mot Klautarus, trøstet hun seg med at det kunne ha gått verre. Hvis hun ikke hadde blitt smurt inn i riktig så mye sminke som det ble på slutten hadde det kanskje vært morsomt en stund til. Men det var åpenbart at det ikke hjalp, og uansett om det gjorde det kom hun aldri til å få tak i sminke. Dessuten var det ikke sminke lenger nå som hun moste den skikkelig rundt. Det var krigsmaling.
Hvis Karoline eller til og med Sara hadde sett dem ville de falt sammen i latter. Hun forstod ikke riktig hva som var målet med sminken, eller hvorfor Sofie syntes at det var morsomt. Var det fordi hun ville ha seg kjæreste? Line kom aldri til å få seg kjæreste på skolen, og håpet at Sofie heller aldri fikk det. Hva skulle hun gjøre da?
Sofie var som en magisk skapning som kunne forsvinne når som helst, og nå ble Line virkelig redd for at det var det som var i ferd med å skje. Kanskje hun tenkte å prøve seg på en av guttene, en av de som var desperate etter å ha seg kjæreste og ville ta til takke med en som Sofie? Hun trodde vel i sin dumskap at de kunne få seg kjæreste sammen. Line, Forræderjenta, med en ordentlig kjæreste! Dessuten likte hun ingen av guttene. Av alle i klassen likte hun bare Sofie. Av alle på skolen likte hun bare Sofie. Hun var sikkert i ferd med å bli lesbisk. Sånne ting kunne kanskje komme snikende uten at man ville det, og hun tenkte på hva pappa kom til å gjøre hvis han fant ut at hun var det. De andre elevene kunne ikke bestemme sånt, selv om de sikkert tenkte sitt om dette vennskapet som var dømt til å ikke vare. Den typen beskyldninger var selv Karoline for stolt til å komme med. Hvordan kunne hun vite at Line våget å tenke, å være, å gjøre, med Sofie? Karoline var fortsatt slem, ville alltid forbli det, men hun hadde nok viktigere ting å tenke på enn å plage Line om dagen. Trusselen ville alltid forbli hengende over henne, for sånn var det bare selv om man visste bedre. Det viktigste var å holde seg selv og Sofie usynlige. Usynlige følelser: like usynlige som handlinger og ord.

Hun visste at kampen mot Klautarus var hennes minste bekymring. Det var en kamp der hun bestemte utfallet selv. Det var en kamp som ikke fantes, og som aldri ville gjøre det. Men hun kunne fortsatt leke. Hun kunne fortsatt late som. Hun hadde jo en livlig fantasi.