Alene igjen
Sofie hadde dratt, og livet fortsatte som om Line aldri hadde hatt noen bestevenn. Tunge dager, og kvelder der skolearbeidet ble hennes flukt fra restene av liv. Hun merket seg mer av det som skjedde rundt henne nå. Det ble verre og verre for beboerne i den lille blokken. Gamle Lars satt ikke lenger i inngangspartiet, og Toril ble kastet ut fra leiligheten sin, sammen med møbler og inventar som ble brent på plassen utenfor. Det hadde vært mindre av alt denne høsten, og det lille man fikk tak i kostet deretter. Pappa hadde skjerpet seg en stund, men også det så ut til å nærme seg slutten. Ølflaskene var tilbake, og Line orket ikke tanken på å rydde dem vekk. Hun hadde vurdert å gi ham pengene hun hadde fått av Sofie, men nå var hun ikke sikker på om det var så lurt likevel. Hun fikk se. Utenfor hørte hun klagesangen fra en lykkelig gal kvinne.

På skolen var alt som vanlig, hvis hun forestilte seg at dette vanlige inkluderte at Sofie var borte. De merket de trange tidene også i mellombyen, og vaktene som beskyttet grensene verken smilte eller nikket når de slapp Line gjennom. En av dem hadde til og med visittert henne, en helt ny opplevelse som føltes som ren ydmykelse. Hun fikk ingen nye venner, og prøvde heller ikke å få det. Snart var det slutt på det uforståelige prosjektet som tok henne til skolen, mot kunnskap som hun aldri kom til å få bruk for. Fortsatt hadde ingen gitt henne noen åpenbaring om hvorfor det var slik, og likegyldigheten hennes gjorde skolearbeidet så mekanisk at Turid hadde sett rart på henne da hun fikk den siste prøven tilbake.
"Du er klokere enn alderen din tilsier. Jeg skulle bare ønske at du prøvde litt mer.” Line så ned.
"Det er egentlig synd at du ikke får muligheten til å gå videre med dette." 
Hun trodde det ville begynne å renne fra øynene, svelget, blinket for å forsikre seg om at ansiktet ville forbli en stein-maske.
"Uansett er dette bra. Du kan gå." 
Line undret seg over hva Turid egentlig ville med disse møtene, og om hun hadde begynt å bry seg. Hun hadde trodd at å gjøre det hun fikk beskjed om var alt læreren var interessert i, men den siste måneden var det som om det hadde gått opp for Turid  at Line hadde et pass som snart gikk ut på dato, og at hun kanskje syntes synd på henne på grunn av det. Begge visste at det nærmet seg slutten for dette uforståelige prosjektet som verken ville eller skulle føre et sted, og for Turid var kanskje tanken om all tiden hun hadde kastet bort så bitter at hun trengte å rettferdiggjøre det for seg selv. Om høsten hadde vært en snegle, hadde dagene gradvis bygd seg opp til den skremmende kjennsgjerning at livet som elev, som var det hun kjente, skulle ta slutt. Hun gruet seg til å dra hjem nå, fordi hun visste at hver dag brakte henne nærmere et punktum, kanskje det endelige punktum. De andre elevene snakket om neste etappe, så enkelt skissert for dem, mens hun kom til å bli forlatt med kunnskapen sin om det som ikke betydde noe i hennes verden. Hun så på dem, og forestilte seg livsløp. Selv de dummeste av dem ville lokkes inn i en verden av relativ sikkerhet og stabilitet, fordi de ikke hadde hennes adresse.

I dag skulle hun snakke med veilederen, sist av alle. Akkurat det var nesten poetisk, og hun tvilte på at det var et sammentreff. En mann i sekstiårene med bustete øyenbryn og lange hår som stakk ut av ørene som tuster, tok imot henne med et slitent smil. Han virket snill, som om det betydde noe.
"Line. Jeg ser at du har gode karakterer. Hva ønsker du å bli?" 
Hun snudde seg og gikk. Veilederen gjorde ingenting for å stoppe henne.
Etter det var det hjem. Veien føltes lengre enn vanlig, selv om ruten var den samme hun vanligvis valgte. Rett til grenseposten. De vinket henne inn uten noen kommentar, så knapt på passet. Hun fulgte de trygge gatene i den stekende vårsolen. Det føltes nesten som sommer. Den beste tiden i Slummen. Hun tenkte på Knut, som hun ikke hadde sett på en evighet, uten å skjønne hvorfor tankene tok henne dit. Hun følte seg kvalm. Ikke fordi hun hatet ham, men fordi det var en skarp påminnelse om hva som ventet henne, og hun bannet lavt til seg selv. Det var første skritt, tenkte hun, første skritt mot galskap. Men så godt stod det enda ikke til.
Hjemme bestemte hun seg: Det var nok nå. Skolen kunne fortsette uten henne, og hun fant fram skrinet med restene etter Sofie, oppdaget at pengene var borte. Pappa, skrek det i henne. Hvordan kunne du? Hvem andre? Det var den eneste forklaringen. Han hadde vært ute i det siste, og hun hadde ikke en gang tenkt over det. Hun saumfarte leiligheten, og fant en seddel og noen kronestykker. Det rommet ingen tvil. Konfrontasjon var meningsløs. Hun gråt, hun skrek, men om noen hørte henne gjorde de ingenting for å gripe inn. Så pakket hun sekken sin, i rasende fart, og løp ut. Hun måtte vekk. Ingen valg, ingen beskjed, ikke sinne og frustrasjon. Bare redsel. Utenfor Stallen stoppet hun, tenkte seg om mens hun kjente med tunga på den knekte tanna, en uvane hun ikke hadde prøvd å bli kvitt. Det minnet henne på Sofie, og inne i henne krympet det seg, og hun ville skrike, skrike fordi verden var urettferdig, og spesielt mot henne. Hun lovde seg selv at hun aldri skulle tilbake. Om hun så måtte leve på rotter og søppel skulle hun ikke tilbake. Pappa kom sikkert til å savne henne, hun håpet at pappa kom til å savne henne, men pappa var ikke pappa lenger. Han var Gustav, navnet han aldri hadde likt at hun brukte. Hun tenkte på Greshus, og selv om hun ikke ville slippe inn på plantasjen, om hun da noensinne ville finne den, håpet hun seg inn i fortvilelse. Hun ble kvalm, og forstod at det var fordi hun ikke hadde spist siden matpausen på skolen, og hun hadde ikke mye penger, ikke nå, men hun bestemte seg for å spise et måltid på Stallen, som hun aldri før hadde vært inne på, og spise, bruke de siste kronene på mat, og kanskje noen kunne skaffe henne øl hvis hun betalte ekstra. Døren svingte utover, var tyngre enn hun var forberedt på og måtte slites opp. Stedet var skittent, det merket hun selv i den dunkle belysningen, og enda satt det bare noen slitne fyllikker i hjørnene, som knapt la merke til henne.
"Har du noe å spise?" 
Verten undersøkte henne. "Det vanlige. Grøt og suppe." 
Hun nikket.
"Vi serverer suppe fra tre." 
Et ur på veggen viste henne at hun måtte vente en halvtime, men tanken på grøt gjorde henne kvalm. "Er det greit at jeg venter?"
"Det er greit, vesla. Vil du ha noe å drikke?"
"Et glass vann."
"Du kjøper suppe senere, ikke sant?" Han ristet på hodet. "Vann skal bli."
Line romsterte rundt i metallskålen med skjeen, plukket opp en bit med potet. Hun tenkte allerede på å trekke seg tilbake, dra hjem til pappa, og hun hadde knapt vært borte i to timer. Pappa ventet sikkert hjemme, ubekymret og suttende på skvipet sitt. Stallen hadde fylt seg opp, av menn som var slitne etter dagens strev. Suppeskåler på flisete bordflater, skjeer som romsterte. Noen drakk rett fra skåla, helte i seg det livnærende og glovarme blandingen uten hensyn til om ganen fikk blemmer. De var omgitt av stillhet, og spiste og drakk med den samme likegyldigheten som hun kjente fra slummen. I et av hjørnene satt en livlig gjeng og pratet. Hun la spesielt merke til en av dem, en ung mann som så ut som en tønne, kledd i en frakk som nesten subbet gulvet. Mannen var høymælt, og hadde en brutal latter som svarte de løste vitsene som svermet rundt bordet deres. Hun plukket opp skjellsord, og gradvis strakte ørene hennes seg ut mot bordet. Kriminelle. Mannen var enten likegyldig eller dum der han og de andre la ut om eventyrene sine, om penger som ikke ble betalt og horer som ikke var verdt en dritt. Detaljene var som et motbydelig lag med fett. Øl ble fraktet til dem i et rasende tempo, som om hver slurk tok dem nærmere et snøvlende mål av eder og forbannelser, rettet mot alt og ingenting.
"Skal vi komme oss videre, Gunnar?" 
Tønna nikket. En av guttene rundt bordet deres gjorde enda en ubehagelig gest mot en av servitørene, en ung jente som neppe hadde vært der lenge. Verten bak disken hadde sett sint på mannen de kalte Gunnar flere ganger, og endelig så det ut som at han ville ta hintet.  
"Kalle begynner å få nok." 
Mannen de kalte Kalle bannet. "Det er en drittbule uansett. Vi er verdt mer enn dette hullet." 
Noen sedler ble slengt på bordet.
"Hva ser du på, jente? Aldri sett en seddel før? Kjøp henne en øl fra meg.”
Kalle lo rallende. "Hun er ikke verdt det. Tynn som ei nål. Ikke spesielt pen heller. "Hvor gammel er du?" Han ropte som om de var skilt av et juv.
Line så ned. "Jeg vil ikke ha noe bråk." 
"Jeg er ikke ute etter bråk. Ikke i kveld, iallfall. Hva heter du?" 
"Line." 
"Og hva fikk deg inn til dette fine stedet? Suppa?" 
Skålen hun stirret ned i var finskrapt.
"Hvor gammel er du?" 
"Fjorten.” Hun visste ikke om hun mumlet eller hvisket.
"Mer tolv. Det er en fin alder uansett. Jeg husker når jeg var tolv..." Han kom bort til henne, og strøk henne over håret. Han måtte ha merket at hun rykket til. "Ro deg ned, lille. Gunnar Sveen er mange ting, men han holder seg unna barn." 
Kumpanene lo. Andre gjester stirret anstrengt eller likegyldig bort.
"Jeg er ikke ute etter bråk."
"Hvorfor satt du og stirret på oss i sted? Var det vi snakket om så interessant?" 
Han må ha latt merke til boken i veska hennes, for han så overrasket på henne. "Du kan lese? Det der ser faktisk ut som en ordentlig bok." 
”Jeg skjønner ikke.”
”Jeg har tenkt på det før. Trenger du en jobb; Kost og losji inkludert?”
Hun svarte ikke.
”Jeg mener det. Hvis du kan lese en sånn bok kan vi kanskje hjelpe hverandre. Hvor har du lært det? Å lese, mener jeg?
”Hovedskolen.”
”Så en smart jente. Gudene vet hva du gjør her. Tenk på det. Du finner meg på Engelen, i karnevalet. Den falne. Jeg har ikke kontortid, men Beth er der alltid. Spør etter henne. Så dukker jeg nok opp.”
Han knipset, og trakk en fersk seddel opp av lomma, lot den danse mellom fingrene, og plasserte det på bordet med et klask.
”Gunnar Sveen er navnet." 
Gunnar hadde snudd ryggen til før hun rakk å svare, og nå valset han ut av bula med flokken sin på slep. En øl slamret i bordet foran henne. Hun rakk ikke en gang å si takk før han var borte.

Det var nesten morgen da Line stavret seg ut av bula. Hun visste ikke hvor mye hun hadde drukket, men øl hadde fortsatt å smelle i bordet foran henne, og før hun dro hadde de sendt med henne noen harde rundstykker også. I begynnelsen hadde hun fått være i fred, som om Gunnar hadde satt et merke på henne som gjorde henne trygg fra enhver form for tilnærmelse, men da det begynte å bli sent hadde de kommet bort til henne, arbeidsmenn som drankere. De hadde slått av en prat, selv om de mest hadde snakket om og med seg selv. Noen ville til og med spandere på henne, men de ble jaget vekk av de ansatte, med forsikringen om at hun drakk gratis den kvelden. Hun satte pris på det, selv om hun ikke skjønte hvorfor de lot henne drikke.  
Det ble mye øl; for mye. Bråket rundt henne var infernalsk, og hun tok seg selv i å lukke øynene stadig oftere. Når hodet hennes falt ned for tredje gang måtte hun ha resignert, for hun våknet til en kvinnestemme som fortalte henne at det var stengetid, og spurte om hun trengte et sted å sove for natten. Hun ristet på hodet, mest fordi hun var redd for å være til bry, og fikk et medlidende blikk hun tok med seg ut i natten. Nå vandret hun rundt på måfå mens hodet svømte og banket om hverandre. Skrittene hennes ble stødigere, tankene klarere. Snart var det hjem til pappa. Men hva var det tønnemannen hadde sagt? Hun kunne jo prøve å jobbe for ham. Høre om han mente det, eller hva han mente. Nattens engel. Hun hadde hørt det før. Nei, hun hadde sett stedet. Sett det i Karnevalet. Det var der kvinnen hadde stått, på utstilling. Hun husket Sofies ord, og hun husket svaret sitt. De hadde horer nok i slummen. Var det slik han samlet dem, jentene sine? Kanskje han kunne selge henne som om hun var fjorten, eller kanskje tolv var bedre, tross alt. Det hørtes bedre ut enn pappa akkurat nå, hvis det var det han mente. Men hvorfor hadde han snakket om boka i sekken hennes da? Hun bestemte seg for at det sikkert var trygt å spørre. Gratis kost og losji var mer enn hun kunne regne med fra pappa. Det verste som kunne skje var en variant av ord som "Beklager, men du må ha misforstått". Line sparket en ølboks ut i veien. Det var i ferd med å lysne rundt henne, og snart ville sola dra seg opp på det som så ut til å forbli en blåklar himmel. Det ville bli en varm dag.

Det jenter gjør
Konsekvensene kom aldri. Pappa kom sent hjem, romsterte rundt før han ble sittende og stirre på veggen, som om Line var like viktig som det andre som lå slengt rundt i leiligheten. Etter en stund så han bort på henne, ristet på hodet, og tok en solid slurk fra boksen sin. Så gled øynene hans tomt ut i rommet igjen.
"Jeg legger meg, pappa."
"Greit."
Det ble enda en natt med tanker. Hun hadde jo turt å bli venner med Sofie igjen, fått henne tilbake. Sammenlignet med det var rektor ingenting. Hun var redd for å miste Sofie for alltid, det var det som skremte henne, romsterte rundt i tankene hennes og gjorde alt så farlig. Hun kunne tåle alt det andre, men ikke å miste Sofie. Hun skulle ikke tilbake til Knut og den stakkarslige gjengen hans. Hun skulle være med Sofie. Men uten skolen var det ikke noen Sofie. Uten passet var det bare slummen. Hun måtte tilbake. Det var ingen andre valg. Stå opp som vanlig, og gjøre seg klar. Gå i den tilmålte timen til porten, og ikke se seg rundt, men gå rett inn som om ingenting hadde skjedd, stolt og med hevet hode. Resten fikk bli som det måtte.   

Skoleporten var en åpen og monstrøs kjeft som slukte henne. Hun følte ikke at hun kunne snu nå, og tenkte at hun skulle knuses, knuses før hun ble spyttet ut. Skritt for skritt, inn i bygningen, opp trappen til fire, to dører til venstre. Rett i ryggen, ikke se ned. Åpne døren og finne plassen sin. Alt var som vanlig, selv om hun visste at det ikke var det. Siste skoledag, to år før tiden egentlig var inne. Siste gang hun fikk se Sofie. Line satte seg. Sofie var ikke kommet enda, og selv om det var en storm inne i henne, var det ingenting ved klasserommet som var annerledes. De første elevene hadde allerede kommet. Noen snakket opprømt sammen, mens andre, de rolige, raslet nervøst med bøker og skrivesaker. Klokken tikket, sakte, men ubønnhørlig mot timen, og de var i ferd med å begynne, og først da kom Sofie. Smilte til henne, men lærer Turid hakk i hel. Snart ville hun lese opp navnet til Line, rynke på nesen, og gi henne et skjevt blikk, be henne ut på gangen. Så ville rektor komme, og føre henne med seg ned trappen og til kontoret. Line ville tenke "vil ikke." Line ville se ned på skoene sine. Men Line ville følge etter.

Turid leste navnene, og elevene svarte at de var der. Line, ble det sagt, like mekanisk som navnene før hennes, og hun ventet for lenge med å svare. Turid skimtet opp fra lista si, og Line trodde hun så overrasket ut, men snart var hun videre til neste navn, og så det neste. Før hun visste ordet av det var undervisningen begynt. Den vanlige matematikken på tavla, barn som noterte med varierende grad av innlevelse mens Turid viste eksempel før de skulle begynne på sine egne oppgaver. Line trodde ikke på hva som hadde skjedd. Hele timen syntes hun at Turid så på henne, og når hun spaserte mellom pultene slo hjertet hennes hardere hver gang hun nærmet seg hjørnet hennes, ut mot vinduet langt fram i klasserommet, men blikkene deres møttes ikke en gang. Hun så bort på Sofie, som var opptatt med å tegne en sommerfugl i kladdeboka. Ingenting, tenkte hun. Ikke så mye som et ord. Ikke en kommentar, og ikke et blikk. Hun var blitt usynlig.

De gikk sammen ut porten etter at dagen var omme. Line bestemte seg for å spørre Sofie om Turid.
"Det måtte jo skje før eller siden."
"Hva mener du?"
"Ingen av dem bryr seg om du er her eller ikke."
"Men jeg trodde at de kom til å kaste meg ut."
"Det er sikkert dette de egentlig ønsker: At du bare slutter å komme."
"Jeg kunne jo like gjerne vært usynlig."
"Det hjelper oss i kampen mot Klautarus." Sofie lo. “Hvordan var kvelden?”
"Jeg vil ikke snakke om det."
"Kom igjen, Line. Du forsvant jo helt. Du merket knapt at jeg gikk."
"Jeg husker ikke så mye. Jeg våknet opp ved skoleporten, rett før de åpnet den." Line prøvde å ikke se ned.
Sofie lo dypere, som om hun aldri hadde hørt noe så morsomt. "Du er så jævlig kul!"
"Hva mener du?"
"Ikke bare kom du deg unna med det. Du gikk full til skolen."
"Og så dro jeg hjem."
"Det hadde jeg også gjort."
Latteren stilnet.
"Bryr de seg virkelig så lite?"
"Ja. Jeg tror det. Har du en bedre forklaring?"
"Nei, ikke egentlig."
"Kom, så drar vi til Stallen."

De satt på en flisete pall og så utover industritomten, fra en høyde som også ga dem utsikt over Slummen. Klautarus hadde akkurat gått på et sviende nederlag, og usynligheten til Line hadde hjulpet dem til å få inn dødsstøtet på en av generalene hans, kyklopen Damatos.
"Jeg lurer på hva de lager her?"
Line svarte ikke.
"Du er så tenksom, Line."
"Jeg nyter øyeblikket. Når drar dere forresten?" Line trakk på skuldrene, som om hun frøs, selv om det ikke var spesielt kaldt.
"Du og den dramatikken din, Line."
"Ja, men dere drar snart?"
"Jeg tror det. Kanskje allerede neste uke. Det kommer an på mamma. Men det er jo bare ett år igjen nå. Da kan vi begynne på samme skole igjen. Med karakterene dine kan du jo bli hva som helst." 
"Det er vel andre ting som spiller inn?" 
"Du har jo så gode karakterer. Hvorfor vet ikke de andre om det? At du er den smarteste i klassen." 
"Jeg er ikke den smarteste." 
"Men du har de beste karakterene." 
"Kanskje." 
"Pappa hadde gitt meg penger hvis jeg hadde like gode karakterer som deg." 
"Du får jo allerede penger." 
Sofie lo. "Så mer penger. Får ikke du penger når du gjør det bra?" 
"Jeg tror ikke pappa vet om det, egentlig. Han har andre ting å tenke på." 
"Som hva da?" 
"Ting. Det kan være det samme." 
"Hvorfor er pappaen din sånn, Line?" 
"Jeg vet ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor de tvinger meg til å gå på skolen en gang. Jeg skal ikke være der. Det vet dere alle sammen." 
"Men du er jo her. Og du gjør ditt beste." 
"Ja."
"Tror du at jeg kan få et trekk?"
For Sofie var det utenkelig at å gjøre sitt beste ikke var bra nok, så de endte opp med å fjase og le. De snakket om Truls som fortsatt trodde at Karoline likte ham. Om Sara, som var bestevenninnen til Karoline. "Denne uka." Sofie hadde fnist. Hun fniste ofte av ting Line sa, merket hun seg, uten at hun selv forstod hvorfor. Karoline var og forble fienden deres. Hun var det som forente dem når det var på sitt mest vanskelige, som nå. De kunne alltid le av henne der hun spankulerte rundt som hun var bedre enn alle de andre. De beste karakterene. De fineste klærne. Sminket som de på innsiden. Hun var nesten som dem, tenkte Line noen ganger, men likevel aldri. Karoline trodde kanskje at hun var noe, men hun måtte vite at noen kilometer lenger inn ville hun vært en foraktelig skapning. Hvis det var noe de mektige ikke likte så var det de som etterlignet dem. De kunne gjennomskue det på sekundet. Det Line var for Karoline var Karoline for tusener av andre lenger inn. Ikke verdt oppmerksomhet. Karoline kom aldri til å nå innsiden. Hun var dømt til en mellomtilværelse, og arrogansen hennes kom til å bli til bitterhet før hun ante det. Hun visste ikke om Sofie ville forstå det om hun sa det rett ut, og lurte på hvorfor hun i det hele tatt tenkte på slike ting. Det hadde ingenting med henne å gjøre. Karoline var ikke verdt oppmerksomheten hennes heller. Om et år ville hun ha glemt henne. Sannsynligvis ville de aldri se hverandre igjen etter det.

Det var egentlig ikke synd på noen i klassen, ikke en gang på Sofie. De hadde det bedre enn henne. Det var den kalde sannheten. De slapp å hutre når de tenkte på vinteren. De hadde råd til å tenke på andre ting enn å overleve. De hadde ikke naboer som plutselig forsvant. De hadde aldri sett en ung mann ligge ihjelslått i en bakgate, til skrekk og advarsel. Hun kunne ikke få seg til å fortelle Sofie hvor heldig hun var. Det var ikke vits i å såre, uansett hvor sant det var. Dessuten var det dumt å måle Sofie mot henne selv, for selv om Line ikke forstod hvordan hun skulle måle Sofie mot noen andre følte hun ikke at det var rettferdig. Hvis hun målte seg selv mot naboene var hun den heldige, og mellombyen var fortsatt utsiden. Det fantes ingen vei inn for noen av dem, det visste de også der. Selv ikke for Karoline. Innsiden lå bak muren de skimtet i det fjerne, som et gigantisk slott omringet av en ugjennomtrengelig festning, med skyskrapere som strakte seg opp mot solen som løftede hender. Så forlokkende, men også uforståelig i sin prakt.
”Tror du det er siste gang vi treffes etter skolen?”
”Jeg vet ikke. Kanskje. Jeg tror det.”
”Vi har jo ikke en gang øl.”
”Ikke tull, Line.”
”Klautarus er ikke beseiret, og det virker som du ble kvalm av røyken også.”
”Litt av en slutt.”
”Jeg liker deg, Sofie. Jeg tror kanskje jeg er lesbisk.”
”Jeg liker deg også. Vi finner nok ut av det, Line.”
”Kanskje vi møtes igjen, etter at skoleåret er forbi.”
Sofie lente seg mot Line, og leppene deres streifet hverandre, forsiktige som fjær.
”Jeg likte aldri å gjøre det med Knut.”
”Og med meg?”
”Jeg vet ikke.”
”Vi finner ut av det, Line.”
Tårer rant, helt til det ikke var flere igjen. Ikke i byen. Ikke i hele verden.